Chris Holsten - Gå bli lykkelig, du

Jeg må ærlig innrømme at norsk mainstreampop ikke er det jeg hører mest på, og hvilke norske artister som gjør det bra på listene er jeg egentlig lite inne i. Jeg leser ikke hitlister for å si det sånn. Jeg har vel fordommer utifra det jeg tross alt har hørt, at det er mye som går inn det ene øret og ut det andre.

Men slike fordommer har jeg ikke noe imot å få brutt ned. Så da jeg i går formiddag leste en artikkel om Chris Holsten og hans nyeste album på NRK var det noe som vekte interessen i meg. Han har jeg jo sett en del, han har vært med på Stjernekamp, han har gjort det skarpt både i P3 sine priser og i Spellemannsprisen. Og det jeg har hørt har ikke vært så verst, uten at det har ført til noe dypdykk i musikken hans. Men nå bestemte jeg meg for å gjøre det. 

Rekk opp hånda er tydeligvis blitt en signaturlåt for Holsten i år utifra det jeg kunne lese i den artikkelen, og det han fortalte på Lindmo i går kveld. Om å våkne opp om morgenen og føle seg egentlig bare dritt. Og å lage en sang om det synes jeg er helt konge, for da gjør du noe med den gruff-følelsen, og vi som lytter som også våkner opp til slike morgener i blant kan kjenne på at det er vi ikke alene om. Denne teksten er til gutter og menn som sliter, og utifra det Holsten fortalte om reaksjoner han har fått fra menn på låten så har den truffet der den skal. Og da applauderer jeg låten, sjøl om den rent muisikalsk er litt monoton. Men budskapet, det er viktig!

Men det er også låter her som også treffer meg midt i hjertet musikalsk. Tittellåten Gå bli lykkelig, du er nettopp en slik sang. Om tankene om en eks som gjør at nye dater blir heller mislykkede, og om veien til å endelig klare å legge den eksen bak seg. Denne treffer både tekst- og musikkmessig. Den bygger seg om til å bli en av albumets beste spor i mine ører. Holsten er dessuten en som legger mye følelser i sin vokal, og det gjør at jeg tror på det han formidler. 

Etasjen over er min favoritt her. Den handler om hun som ganske riktig bor i etasjen over, og de lydene en hører derfra og det innblikket en får i den personens liv på den måten. Musikalsk er det et drama over låten som jeg digger, og jeg synes at koret gjør den mektig. Dette er egentlig en innertier av en moderne norsk poplåt for meg.

Hist og her kan ordvalgene i tekstene synes enkle, men det sjenerer meg ikke grunnet Holstens formidling. Når han legger såpass med følelse i vokalen sin som han gjør så blir sjøl den enkleste tekst troverdig og ekte. Og der lykkes Holsten 100% etter min mening. Jeg tror på han, og jeg billedgjør på netthinnen det han synger om. Som det å ligge på sofaen og høre på hun i etasjen over synge.

Og som i Tre sekunder, en vemodig historie om et forhold som bygger seg opp sakte, men sikkert. Til de til slutt flytter sammen, og jeg ser for meg hun som maler stueveggen og han som setter sammen sofaen. Og jeg ser for meg hvor vondt begge har det etter at alt de har bygd opp rives ned på tre sekunder. Jeg sitter med en klump i halsen når låten er over. Og da har Holsten gjort noe rett tenker jeg.

Unge til vi dør er det nærmeste vi kommer en gladlåt på dette albumet. Som en som nå skriver 6 som første tallet i alderen er det godt å høre en sang som dette. Jeg har en vei å gå rent mentalt for ikke å la meg dupere av alderen, og i den prosessen er en låt som dette viktig. Rett og slett for å gi meg et spark bak og innse at livet fortsatt kan ha noen gode opplevelser på lur.

Så er det et par låter som ikke helt treffer meg, men det ødelegger ikke mitt hovedinntrykk. Nemlig det at dette er god pop fra en artist som er moden både tekstmessig og musikalsk. For Holsten varierer sine musikalske uttrykk her, og det gjør skiva spennende.

Som barn og tenåring drømte Chris Holsten om å bli som sin morfar, en helt på Åråsen. Som moldenser er jeg derfor glad for at musikken ble hans vei, og at han ikke ble den som skåret sure sluttminutt-mål mot Molde! Men også fordi jeg nå gjennom å ha hørt på denne plata forstår mye mer hvorfor han treffer og berører så mange med sin musikk og sine tekster.

Karakter: 5/6.

Low Cut Connie - ART DEALERS

 

Low Cut Connie er bandprosjektet til låtskriver og pianist Adam Weiner. Han er da også det eneste bandmedlemmet som har vært med siden dannelsen. Debutalbumet kom i 2011, og dette, som kom for tre uker siden, er deres åttende fullengder.

Siden Adam Weiner altså er pianist er dette pianobasert rock. Og jeg vil også si med litt innflytelse fra blues og jazz. Det hele blir til en spennende gryte, og Low Cut Connie har et lydbilde som jeg hører fra få andre.

Både albumtittelen og låttitlene er i blokkbostaver, og det holder jeg meg tro til her. Og det begynner med et smell med TELL ME SOMETHING I DON'T KNOW.

BIG BOY er det også skikkelig futt i, og jeg digger den energien som er her og i mange av de tretten låtene på denne skiva. Koringa er også førsteklasses, samt at Weiner lar sine musikere få skinne. Som f. eks. med en herlig og fet gitarsolo her:

ARE YOU GONNA RUN? er en aning roligere i musikken, men likefullt en helstøpt låt. Eller for å si det sånn så er det en godlåt som jeg blir glad av å høre på.

Så elsker jeg det spennende lydbildet på DON'T GET FRESH WITH ME, samt den sterke og herlige koringa som krydrer låten.

Så har jeg spart det beste til slutt. TAKE ME TO THE PLACE er en sofistikert og slentrende låt som det barer oser klasse av. Pur nytelse i mine ører! Rett inn på min spilleliste over Årets sanger!

Jazzen merkes mest i pianoballaden WONDERFUL BOY. Jeg som ikke er så veldig glad i jazz (enda jeg kommer fra Molde ...) faller litt av på den, den blir det jeg kaller stillestående i mine ører. Men på den annen side tenker jeg at en slik sang hører hjemme her slik at Weiner får vist fram bredden i sin musikk og hvor han henter sine inspirasjoner fra.

Jeg har hatt dette albumet på lista siden det kom ut 8. september, men det har vært så enormt mye deilig musikk som har blitt gitt ut denne måneden at jeg ikke har fått hørt på det før nå de siste dagene. Og det er et album som har vokst veldig mye på meg siden første lytt. Adam Weiner skaper sammen med musikerne sine et for meg helt særegent lydbilde som jeg synes det er deilig å svømme inn i for å si det på den måten.

Karakter: 5,5/6.

Lars Winnerbäck - Neutronstjärnan

Jeg var skikkelig begeistra for Lars Winnerbäcks album ifjor, Själ och hjärta, som jeg følte var et stepp opp fra Eldtuppen i 2019, da jeg oppdaget han som artist. Albumet som foreligger nå føler jeg er et lite stepp ned igjen, men ikke verre enn at dette er ei skive med flere gode låter.

Et stikkord for de låtene jeg liker her er at de er klangfulle, og en slik låt får vi allerede på begynnelsen. Min gata i stan er muligens om gata Winnerbäck vokste opp i, men kan også være en gate som har en spesiell betydning for han. Det er ihvertfall en gate der ingen kommer for å brenne koraner, som han sier det i teksten.

Är det nåt jag ska ta med har også den klangfullheten som jeg liker med dette albumet. Og igjen en tekst som er lyrisk nydelig, Winnerbäck er en låtskriver som ikke går i klisjefellene, det er tydelig. Dette er også en låt der han ser tilbake:

En sang som berører er En lampa i messing, da jeg tolker låten som å handle om en mor som lider av demens. Det kan godt hende at jeg tar feil, men sangen er om en kvinne som beskrives som en mor, og med ordene gick du inn i dimman er det nærliggende å tenke i de baner.  

Rosor & champagne er nok tilegna kona, den norske skuespilleren Agnes Kittelsen, en hyllest til kjærligfheten og livet. Også dette en meget klangfull låt, dessuten er den fengende og en som er lett å nynne med på.

Vår tid er en mektig avslutningslåt om, ja, den tiden vi lever i nå. Där isarna smeltar til en Tik-Tok beat er en enormt god beskrivelse av noe av det som kjennetegner vår tid, de store klimaendringene. I det store og det hele er dette en vilt god tekst der Winnerbäck betrakter hvordan vår verden er blitt. Grepet med å la en bakgrunnsstemme gjenta en del av det han synger gir teksten en ekstra kraft som gjør at du ikke glemmer den. Og det at en annen, yngre stemme også kommer inn og synger et vers er virkningsfullt. 

Jeg vil også trekke fram Vad gör det om hundra år, som i tillegg til en vakker melodi har dette verset som gjør inntrykk:

Jag ser att perspektivet är förskjutet
Fred och frihet säger Tack för igår
Ibland känns det som vi närmar oss slutet
Ingen säger Vad gör det om hundra år

Det er nesten så jeg får gåsehud både når jeg leser og når jeg hører dette, spesielt de to midterste setningene. Her er det et stort alvor, og Winnerbäck viser sin bekymring for verden slik den er nå.

Så er det de fire andre låtene, tittellåten inkludert som ikke helt når inn til meg ennå. Jeg savner den klangfullheten som gjør de andre låtene så gode i mine ører. Men uansett så er Winnerbäck en artist og en låtskriver som har ordene i sin makt, og han evner også å lage stor musikk til mange av de nydelige tekstene.

Karakter: 4,5/6.

DRØNN - Rygg Mot Rygg

 

Streit og rett fram rock med basis besetning, to gitarer, bass og trommer, det er Oslobandet Drønn i et nøtteskall. Etter en EP i 2019 har de sluppet en del singler som har ledet opp til albumlanseringa nå sist fredag. Og la det være sagt med én gang: Jeg simpelthen ELSKER det jeg hører! At de også konsekvent bruker morsmålet er et stort pluss i min bok. Ikke det at jeg disser norske band som synger på engelsk, men det er nå en gang sånn at norsk er språket vårt, og det er deilig å høre rock på morsmålet.

Musikalske grunner til at jeg liker så godt det DRØNN kommer med her er fordi det altså er rett fram rock'n roll, det er melodiøst og fengende, og de låtene som ikke er helt øs ståpå-rock er av det nydelige og mektige slaget.

Men altså, ei skive som begynner med en låt som Tilbakeblikk er gir meg godfot tvert. Og så er det litt kult da, at et band har netopp en slik tittel på åpningslåten på debutalbumet sitt!

Balanserer er også herlig, og jeg vil her også si dette er låter med gode tekster. Det er lite klisjeer, og det er fine og troverdige fortellinger. Denne her f. eks. om det å leve et liv der man er helt på vippen i forhold til om en har det bra eller rett ut jævlig.

Bandets besetning er: Morten Løw, vokal og gitar, Peder Wandem, gitar, Nils Alexander Rama Engeness, bass og Lars Fjell, trommer. Jeg hører at de har holdt på noen år, for dette er et meget tett og samspilt band.

Jeg nevnte at det er noen mektige låter her, og Alene Sammen, som tidligere er gitt ut på singel er en av de. Jeg får rett og slett frysninger av hvor vakker og mektig den er. Alle problemene man løper fra kommer tilbake når alt er bra er en enkel, men knakende god setning, og er noe som mange av oss kan kjenne oss igjen i. Også det å sitte fast i tenkeboksen.

Hun er også tidligere gitt ut på singel og er også en mektig låt om en kvinne som har sine kamper i livet. Musikken er ikke så rett fram fordi det ikke passer til en slik tekst. Sangen får en ekstra dybde ved at Morten Løw her har en kvinnelig duettpartner. Det gjør historien til denne kvinnen ekstra ekte. Jeg ser faktisk for meg Mona, hovedkarakteren i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet og de kampene hun har måttet kjempe i livet sitt.

Videoen til Flyr Høyt er tatt opp i en garasje, om det er for å befeste et inntrykk av at DRØNN er et garasjeband vet jeg ikke, men uansett er det kult med et liveopptak i en slik setting!

Det er elleve låter her, og som nevnt digger jeg alle. Brenner Overalt er en låt med en mørk koring av en annen verden, som gir låten en helt magisk dybde. Klart Det Igjen er en rett fram og tett rocker om det å lage store problemer ut av småting, mens avslutningssporet Hever Glasset er en deilig humørpille.

Konklusjonen min er såre enkel: DRØNN er enda et bevis på at norsk rock lever i aller beste velgående. Dette er enkelt sagt et herlig album!

Karakter: 6/6.

Charles Wesley Godwin - Family Ties

 

Det tredje albumet til Charles Wesley Godwin har jeg virkelig sett fram til. Jeg ga toppkarakter både til Seneca i 2019, og How the Mighty Fall i 2021. En akustisk konsert på Moskus i Trondheim like før pandemien slo til i 2020 dempa ikke på begeistringen. Godwin er fra Vest-Virginia og har dermed de rike musikktradisjonene fra områdene rundt fjellkjeden Appalachene trygt plassert i ryggmargen.

Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Godwin, og i det nyeste av de skriver han om hvordan dette albumet her ble til. Etter albumet i 2021 opplevde han forventningspress og skrivesperre. Da pandemirestriksjonene ble lettet måtte han ut på veien for å tjene inn det tapte, og han var lite hjemme. Barn nr. 2 kom i februar- 22 og det var en samtale med svigerfaren en sen kveld som fikk det til å løsne. Svigerfaren sa noen enkle ord om at han ikke måtte tenke så mye på tingene han ikke kunne kontrollere, og det løsnet såpass at Godwin forteller om den fineste og mest produktive perioden han har opplevd hva låtskriving angår. Han fulgte et strengt regime om å stå opp grytidlig for å ha gode jobbeøkter før resten av familien våknet. Men han skrev også i alle mulige situasjoner ellers, som rett før konsert, når han satt på plenklipperen, låtideer kom i dusjen osv. Og han bestemte seg for at albumet skulle handle om familie. Personlige tekster om eget liv og de som står han nærmest.

Platen begynner med overtyren Tell the Babies I love Them før Godwin går rett over på tittelsporet, der han sier rett ut at det er bare å slå han rett ned hvis han kutter familiebåndene. Dette er da også en av de fineste låtene på skiva:

Godwin er av gruvearbeiderslekt, der både faren og farfaren hadde tøffe jobber i kullgruvene i Vest-Virginia. Det er et tilbakevendende tema i hans musikk, og Miner Imperfections er hans hyllest til først og fremst farfaren, og om stoltheten over å ha sine røtter i gruvene.

All Again er den enkle, gode sangen til kona om at hvis de hadde levd om igjen så hadde han gjort akkurat de samme valgene. Noe som må sies å være både en hyllest til det livet de har sammen, og en takknemlighet for det. Videoen viser en mann som får en alvorlig sykdomsdiagnose, men som forteller legen at han skal klare seg. Og vi ser han i hverdagen sammen med de han setter høyest, kona og barna.

Med overtyren og en epilog er det hele 19 spor på skiva. Med så mange låter er faren større for at enkelte av de kan føles litt til overs. Det går utover noen av de rolige låtene, spesielt noen som kommer etter hverandre midt i. Samtidig er det noe vakkert og ettertenksomt over disse rolige låtene, og f. eks. Gabriel, som jeg antar er til det yngste barnet blir jeg berørt av.

Skyline Blues er låten Godwin ble ferdig med rett før han gikk på scena til en konsert i Iowa, og er om lengselen etter sin kjære mens han studerer en fin skyline fra hotellrommet. Og ønsket om å være en god mann for henne.

Two Weeks Gone er en fengende og herlig låt om gleden ved å komme seg fortest mulig hjem til sine kjære. Denne her tenker jeg vil være et fyrverkeri live med fullt band!

Den tøffeste og mest rocka låten her er Cue Country Roads, som også handler om det å være på veien hjem. Dette er det 3. siste sporet, før han følger opp med sin egen cover av legendariske Country Roads, Take Me Home, litt for å virkelig understreke budskapet føles det som.

Plata avsluttes med et vakkert postludium, for å si det på den måten. Med piano og fele og til slutt hører vi Godwin lære datteren Country Roads-klassikeren. 

Det meste av dette albumet føles helstøpt, nært og ekte. Så er det noen låter midt i som blir litt stillestående for meg, men jeg regner med at de for Godwin er viktige for helheten. Og det går mer på musikksmak enn på kvalitet tenker jeg. Godwin begynner å få et skikkelig navn nå, og den innflytelsesrike country-YouTuberen Grady Smith som jeg følger er stor fan. Og får han fortsette å være i styringa på hvordan musikken hans skal være vil Charles Wesley Godwin fortsatt være en spennende artist å følge i mange år framover.

Karakter: 5/6.

Oslo Ess - Oslo Ess

 

Det 8. studioalbumet fra Oslo Ess er sjøltitulert, og gir meg enda en gang en flott dose med punkinspirert rock. Men de har også utvida lydbildet en del, det er langt mere bruk av blåsere enn tidligere, og de leker seg også med å besøke litt andre sjangre.

Åpningslåten Den vanskeligste tida er nå er for det meste det jeg vil kalle aggressivt akustisk, og her får vi også den første dosen med blåsere. En litt uvant Oslo Ess-låt, men da må vi huske på at de også har et akustisk livealbum bak seg, så dette er også noe de kan.

Så kommer de tre låtene som er gitt ut på singel i forkant. En dans på nevroser er en rett fram Oslo Ess-låt slik vi kjenner de, og som har gjort at vi er så mange som er glade i dette bandet. Ingen synger sangene om deg bedre enn meg er en enkelt sammensatt, men likevel kul setning. Jeg digger også Ikke la dem dra deg ned, som er en flott tekst om å ikke la seg bli kuet av myndigheter og de som bestemmer . Også dette en låt i beste Oslo Ess-ånd, både tekst- og musikkmessig:

Når de døde danser er en kul låt der bandet leker seg med ska. Det er heftig, det er gøy, og sjølsagt får blåserne god plass! Gitarist Peter Larsson har naturlig nok vokalen på svenskspråklige Där Jag står, også det en fin låt som utfyller materialet på denne skiva. Og et band med respekt for seg sjøl må jo ha en låt om det å være på turné, eller enda bedre om bandbussen, der de befinner seg mye av tida. Vårt andre hjem er den gode historien om doningen som er et vrak for noen, men som for de er som en Jaguar.

Tiedemanns Tobakk er det jeg vil kalle skivas anthem, både hva musikk og tekst angår. Historien om en barndom og ungdom med en bror som var mye flinkere i idrett og der en endte opp i produksjonen på Tiedemanns Tobakk og noen år gikk opp i røyk der. Synes også beskrivelsen av broren som lang og slank og en sjøl som høy og tynn er knallgod. Låten fra dette albumet som jeg har sendt inn på min "Årets sanger"-spilleliste.

Prinsessa på alerten er øs øs-punk som sitter godt. Selv om du hater meg nå regner jeg med har bassist Knut-Oscar Nymo på vokal, en herlig utypisk Oslo Ess-låt der blåserne spiller den musiklalske hovedrollen på det meste av låten, men der det også er flere andre spennende lydeffekter. Mens Porselen er favoritten min blant de mer typiske Oslo Ess-låtene. Uttrykket våren er på G er rett og slett et lyrisk gullkorn!

Så avsluttes det hele med korte, energiske Klikk! som begynner med en tydeligvis engelsk musikkekspert som synes at dette bandet er bare shit! Som mer enn noe anna er god ironi, for dette er et helstøpt album der jeg egentlig får alt jeg ønsker meg av et Oslo Ess-album. Og mer til all den tid at de eksperimenterer med det musikalske uttrykket sitt på en høyst leken måte. Jeg finner rett ut ikke noe å kikke på her!

Karakter: 6/6.

Margo Cilker - Valley Of Heart's Delight

 

I sommer fikk jeg tilsendt en plateanmeldelse fra Stavanger Aftenblad fra en kompis i Rogaland. Den kvinnelige artisten det gjaldt var innen segmentet amerikana, folk, country, men anmelderen tok seg også tid til å nevne flere kvinnelige artister innafor dette segmentet med nylig utgitte album eller skiver på beddingen. Nå viste det seg at akkurat den plata som ble omtalt ikke var helt min smak, men jeg noterte meg flere av de på lista, og det er grunnen til at jeg ble oppmerksom på denne plata fra Margo Cilker, utgitt for en uke siden.

Dette er Margo Cilkers andre fullengder. Hun debuterte til gode kritikker med Pohorylle i 2021, og har etter det åpnet for sterke band som American Aquarium og Drive-By Truckers. Hun holder til i landlige omgivelser i staten Washington i det nordvestre hjørnet av USA (hvis en ser bort fra Alaska), altså litt utenfor alfarvei i forhold til musikalske sentra. Og det får vi et hint om både gjennom omslagsbildet, albumtittelen og åpningssporet Lowland Trail. Dette er helt tydelig en kvinne som trives ute i fri natur.

I livlige I Remember Carolina ser Cilker tilbake på fine steder og opplevelser under turné. Dette er en humørpille av en låt som jeg bare må bevege meg til. Og en låt der hun er sterkt innom countryen. I didn't remember where my home is / but I remember being free er forresten en herlig verselinje!

Mother Told Her Mother Told Me tolker jeg som en refleksjon over sine røtter og hvor en kommer fra. Jeg liker hvordan pianoet til tider er med på å prege denne låten, og jeg merker at Cilker er en god formidler.

Det kommer fram på et par låter at Cilker har et kristent livssyn, men det er ikke påtrengende. Og i Crazy or Died, der hun fastslår at alle de hun har sett opp til has gone grazy or died, regner hun med at Jesus hadde lidd samme skjebne hvis han hadde vandra på jorda nå.

Til slutt må jeg ta med Sound and Fury som igjen er en låt med godt driv, samt at den er framført med følelse.

Eneste låten jeg har ankepunkter mot er avslutningssporet All Tied Together der jeg synes Cilker bommer litt vokalt når hun drar ut ordet together. Men bortsett fra det så er dette et album som gir meg gode følelser. Det er melodiøst, og flere steder er harmoniene rett ut vakre. Så Margo Cilker er en spennende artist som jeg vil følge med på framover.

Det må forresten legges til at en størrelse som Sera Cahoone er produsent for skiva. Det borger for klvalitet, og hun har da også gjort en fremragende jobb!

Karakter: 5/6.

Maria Mena - And Then Came You

Maria Mena har møtt den sunne og ukompliserte kjærligheten, noe som har gjort at hun forkasta de fleste låtene til nytt album, og som allerede var innspilt. Istedet har vi fått et album der flere låter handler om den lykken det er å finne en kjærlighet som det ikke er noe drama rundt, og det er til tider nydelig å høre på. Men det er også et par andre låter her som berører.

Åpningslåten Little Did I Know er det første tegnet på at dette handler mye om ny og god kjærlighet, og det å møte den helt uventa. Begynner skikkelig neddempa, men får etterhvert et nydelig kor som understreker den gode stemninga i låten. Så kommer en låt som jeg antar er en av de få som er blitt igjen fra den opprinnelige innspillinga, Not Worth It, med et budskap som mange kan kjenne seg igjen i. Om å reise seg fra enda en negativ opplevelse med en partner, rist det av deg, han var ikke verdt deg. "I'm too old for this shit" er en setning som er enkel å relatere til uansett kjønn, sjøl om denne sangen gjelder kvinner som er blitt dårlig behandla i sine forhold til menn. I tillegg er musikken sjukt fengende:

Det er gode låter på skivas første halvdel, men også et par som ikke når helt inn til meg. Det rokker ikke ved at dette er et vakkert album, og i andre halvdel får vi perle etter perle. Det begynner med samarbeidet med Darling West i Try Again Tomorrow. Det er så godt at artister finner hverandre over sjangergrensene og lager vakre låter sammen som dette. Temaet er også viktig: Om du har en drittdag, og det eneste du egentlig klarer er å grine eller å gå og legge deg igjen så skal du vite at du ikke er alene. Det er flere som har det som deg, og du er langt ifra noen mislykka person om du har en slik dag. For i morgen kan du prøve igjen. En slags moderne Du ska få en dag i mårå dette. Og egentlig trenger vi av og til en slik dag der vi stenger verden ute og bare tar vare på oss sjøl.

Till The Water Runs Clear er en sterk og dramatisk låt om identitet, om det å ikke dømme utifra utseende og hudfarge, tanker om hvordan en blir husket når en ikke er mer.

Men så da, de fire låtene som avslutter skiva er alle hyllester til det å møte den gode og ukompliserte kjærligheten. Jeg har vanskelig for å velge noen av de låtene over andre, for dette er fire skjønne kjærlighetsbeskrivelser. Også for meg som er blitt brent såpass mange ganger når det gjelder kjærlighet at jeg skyr ilden så er det godt å høre slike beskrivelser, godt å høre at kjærligheten lever i beste velgående der ute. I går så jeg en tagget tekst på en mur i Trondheim: "Æ E SÅ FORELSKA!", mens jeg satt på en buss og hadde nettopp denne musikken på øret.

Stayed, om undringen om den nye kommer til å dra igjen og gleden over at hen ble, og det gode budskapet om at det er en avgjørelse den nye partneren ikke vil angre på. 

Tittellåten And Then Came You er om møtet med den nye store kjærligheten, det etter at en hadde innfunnet seg med at det beste var å være singel. Det som kunne vært et hverdagslig møte beskriver Maria Mena så inderlig nært og ekte her:

Easy Love er den fine fortellingen om at dette er den enkle og ukompliserte kjærligheten uten drama og store overskrifter. Før det hele avsluttes med It Was Love, sjølve konstateringa av at de følelsene en kjenner inni seg virkelig er den ekte og enkle kjærligheten: Men også om det å møte alvorlig sjukdom og fykten for å dø. Om å si til partneren at om en dør, så må han elske igjen. En låt og en video til å få gåsehud av, og en av de fineste kjærlighetssangene jeg har hørt i år. Og ja, jeg begynner å ane at denne låten er henta fra en norsk film jeg såvidt har hørt om, om et par der hun blir alvorlig kreftsjuk. Husker ikke navnet på filmen, men jeg vet jeg bør se den.

Dette er et album i kjærlighetens tegn, og Maria Mena er virkelig en som klarer å beskrive den vakkert og poetisk. Det er musikk og tekster som er egna til å gi håp til de mange som lengter etter mer kjærlighet i livene sine. Med ett kan den være der, når du minst venter det.

Karakter: 5/6.

Gram Parsons - 05.11.1946 - 19.09.1973

 

En spesiell dag i dag, 50 år siden et av mine største musikalske forbilder, Gram Parsons døde. Enda gikk det 34 år før jeg har et minne om han. Da Ida Jenshus sang Boulder to Birmingham, Emmylou Harris' minnesang om han på "Lyden av lørdag" i 2007. Men det var først da First Aid Kit kom med Emmylou noen år senere, med en video tatt opp i Grams minnelund i Joshua Tree, California (der han døde), at jeg oppdaget han musikalsk. Og det ble en åpenbaring. Han var halvannen måned fra 27-årsdagen da han døde av en overdose, så han rakk ikke engang å bli medlem av 27-klubben ... 

 

Musikken og dessverre også rusen ble hans flukt fra traumene fra barndommen og ungdommen, med en far som tok livet sitt jula det året Gram var 12 og en mor som bukket under for alkoholen da han var 16. Han kom fra en steinrik familie (på morsida), så penger var aldri noe problem for han. Men en barndom og oppvekst med materiell rikdom der det viktigste var å holde på fasaden og så de traumene med å miste foreldrene så tidlig satte nok sine spor.

 

Uansett, sin unge alder til tross så rakk Gram å sette dype spor etter seg i musikkhistorien. Han var den første som vågde å kombinere country og rock, og han bragte også soul og blåsere inn i countryen. Sjøl likte han ikke å bli plassert i bås, og sa at for han var det bare musikk. Likevel kalte han musikken sin "Cosmic American Music". Han bragte Emmylou Harris fram i lyset og Rolling Stone hadde han på lista over de 100 mest innflytelsesrike musikerne på 1900-tallet.

 

Det var nok de som oppfatta Gram som en bortskjemt drittsekk, men siste sangen fra hans 2. og siste album, innspilt rett før han døde og utgitt etterpå sier egentlig mye om hva han bar på ....

Vokalmessig er nok dette Grams beste låt, med The Flying Burrito Brothers som han spilte inn to album med. Opptaket er litt fake all den tid bandmedlemmene later som de spiller på andre instrumenter enn det som var deres instrumenter, f. eks. trommisen som liksom spiller elgitar. Men vokalen til Gram er ikke fake, den er på sitt mest følelsesmessige og sårbare. 

Gram var også med og prege The Byrds kansksje mest ikoniske album, Sweetheart Of the Rodeo, der han dro bandet inn i countryen. Hickory Wind er en av de fineste sangene Gram skrev.

Grams 2. og siste album, Grievous Angel er av mange regnet som et av de aller beste duettalbumene i musikkhistorien der Emmylou Harris og Gram spiller hverandre gode. Deres versjon av Love Hurts er i mine ører musikalsk magi.

Så vil jeg ta med She, fra Grams første album GP, en sang som viser hvordan han bragte soul inn i countryen:

For å forstå Grams innflytelse både mens han levde og i ettertid vil jeg peke på The Rolling Stones' countryflørt, Wild Horses. Som nok ikke hadde blitt skrevet uten Keith Richards' nære vennskap med Gram. Et vennskap Richards snakker varmt om den dag i dag. Faktisk fikk Gram og The Flying Burrito Brothers lov til å spille den inn først.

Emmylou Harris hadde et nært forhold til Gram, og det var han som først bragte henne fram i lyset. Jeg har nevnt Boulder to Birmingham, men på et av sine senere album har Emmylou også en låt som er tilegna Gram, The Road:

Til slutt låten som for alvor gjorde at jeg dykket inn i Grams musikk. First Aid Kit og Emmylou:

For dere som vil dykke mer ned i Grams liv og musikk vil jeg anbefale David N. Myers glimrende biografi Twenty Thousand Roads.

Takk Gram, for musikken du ga til verden og for det du fremdeles betyr for mange musikere og musikkelskere. Hvil i fred!

Tyler Childers - Rustin' In The Rain

 

Jeg var skikkelig begeistra for albumene Tyler Childers kom med i 2018 og 2019. Long Violent History fra 2020 gikk rett og slett under radaren min, og ifjor ga han ut et gospelpreget album, Can I Take My Hounds To Heaven?. Childers er som en forstår en produktiv mann, og nå er nytt album ute på markedet.

Det er bare sju låter her, og jeg merker en tendens til at mange artister komprimerer albumene sine, at de er på sju til ni låter er blitt mer og mer vanlig. Jeg må bare venne meg til at den standarden jeg liker, med minst ti låter er under press.Men så lenge musikken er bra er det helt greit.

Childers er en av de fremste artistene innenfor den alt. countryen i USA, og Kentucky.mannen er selvsagt inspirert av musikktradisjonene rundt fjellkjeden Appalachene. Det er en type musikk som går til røttene og som ofte beskriver et hardtarbeidende og nøysomt liv. Jeg merker da også at Childers er en artist som legger mye følelse i sangene sine.

Tittellåten Rustin' In The Rain er en energisk låt framført med sjel og følelse. Litt skranglete, men det gjør det bare mer ekte i mine ører.

Luke 2:8-10 tar utgangspunkt i tre vers i det som for oss er kjent som Juleevangeliet. Det er ingen forkynnelse, mer en låt der Childers stiller en del spørsmål rundt livet og også tar opp verdens ende. Jeg har ikke fått 100% tak på teksten, men musikalsk er dette en sang til å få frysninger av. Å ha med et gospelkor her bare forsterker storheten i denne låten:

De to siste låtene på skiva, In Your Love og Space and Time er begge kjærlighetserklæringer som berører. Spesielt den siste av de, som er noe av det vakreste jeg har kjørt av kjærlighetslåter på engelsk i år. Jeg kjenner på meg gjennom sangen at Childers mener hvert eneste ord til sin kone her, det er så dypfølt og ekte at jeg får en klump i halsen. Selv om det er en cover føles det som at dette er Childers egen sang.

Childers har også med en versjon av Kris Kristofferson-klassikeren Help Me Make It Through The Night som han gjør mer musikalsk dramatisk enn originalen. Mye følelser også her. Phone Calls and Emails er til en person som ikke lenger svarer på ens oppringninger og eposter, og musikalsk er det som å høre en Jim Reeves-låt. Childers er så absolutt en tradisjonalist, og han gjør det på en måte som gjør musikken relevant selv i 2023:

Da er det bare Percheron Mules igjen, en livlig låt også i tradisjonell tapning. Litt gospelaktig også den, rett og slett en låt det er umulig å ikke bevege seg til. 

Den alternative countryen er på sterk frammarsj i USA. At Zach Bryan selger mest av alle artister uansett sjanger er et gjennombrudd som mainstreamcountryen i Nashville er nødt å forholde seg til. Og når Tyler Childers følger opp med denne kruttønna av et album så sier det seg sjøl at folket vil ha musikk som er ekte og nært, og som går til røttene. 

Karakter: 6/6.

Nils Bech - Jeg elsker han

Et lite hjertesukk først: For en uke siden og nå i dag er det kommet så mange album som jeg har lyst til å høre på og skrive om hvis jeg liker de, at jeg knapt aner hvordan jeg skal rekke over alle. Mulig jeg for noen bare må lage en oppsamlingsartikkel, men det får tida vise.

Uansett, Nils Bech kom med sitt album for en uke siden med  kjærlighetssanger som han som homofil har savna å høre. Og jeg skjønner han godt. Jeg husker da Unge Frustrerte Menn kom med Jeg Vil Bare Ha En Mann på 90-tallet. Jeg syntes det var rart. Heldigvis har jeg fått utvida horisonten min kraftig siden den tid, og nå bør ikke folk heve på øyelokkene over sanger som beskriver skeiv kjærlighet.

Som f. eks. refleksjoner en gjør seg når en får høre at en ex har fått seg ny kjæreste. Og det kan knapt beskrives vakrere og sårere enn det gjøres her i Ny fyr, der Bech har med seg Kristian Kristensen. Dette er rett og slett blitt en knallfin poplåt!

Det er kult at Bech har tatt med seg artister som ikke er kjent for å være skeive på denne plata, det gjør den bare sterkere synes jeg. Og disse artistene gir da klar melding om at kjærlighet er kjærlighet, uansett. Det er egentlig det sterkeste budskapet med denne plata. Som Bjørn Eidsvåg, som er med på Vi to. Det er blitt albumets låt i mine ører. Med et suggererende refreng som gjør at dette for meg er blitt en av årets låter på norsk.

Musikken på denne skiva vil jeg si er meget godt pophåndverk. Den rammer inn de gode tekstene, som i tillegg til å være en hyllest av den store kjærligheten også er om de vanlige utfordringene par møter i sine forhold. Som Gi meg tid, om et av- og på-forhold. Gundelach er gjesteartisten her.

Tittellåten kom Nils Bech med allerede ifjor, og jeg hadde den med på min liste over de aller viktigste låtene det året. Den åpner albumet, men den kommer til slutt også, som en duett med Frida Ånnevik. Og da heter den Jeg elsker han / Jeg elsker hu og er musikalsk mer nedstrippet.

 

Dette er et kort album, åtte spor på rett under 25 minutter. Men uansett er det blitt en viktig utgivelse, og jeg håper dette er startskuddet for at sanger om skeiv kjærlighet blir like vanlig som alle andre kjærlighetssanger. For som sagt, kjærlighet er kjærlighet!

Til slutt må jeg bare få gjenta at musikken her også er vakker, og ikke minst stemningsfull.

Karakter: 6/6.

Ole Kirkeng - Still Not Lost

Ole Kirkeng returnerte til Norge etter fem år i USA i 2021 og vant en country-Spellemann direkte med EP-en Rocking Chair. Mens han bodde over dammen var han bl. a. med i bandet til Grammynominerte Courtney Marie Andrews, og han åpnet for artister som Molly Tuttle og The Delines. Han er nå ute med sin debut-fullengder, og jeg har sikra meg billett til hans konsert på Moskus i Trondheim 4. oktober.

Her er det åtte låter med det jeg vil kalle god, moderne country. Noen fengende låter, andre litt mer nedpå. Og ikke bare legger jeg merke til at Kirkeng skriver gode låter, han er også en meget bra tekstforfatter med mange fine og overraskende ordspill. F. eks. her i åpningslåten Still on My Mind i beskrivelsen av relasjonen til en psykolog.

Fall in Love with You (at IKEA) har både en kul tittel og har et spennende lydbilde som gir meg litt spanske vibber. 

Min største favoritt her er Stupid Questions, en skikkelig fengende countrylåt som til tross for det har et slentrende drag ved seg, som jeg liker meget godt. Dette er en låt til å bli i godt humør av, sjøl om den tekstmessig er en filosofisk refleksjon over hvorfor et forhold gikk over styr.

Av de mer nedpå låtene har jeg spesielt falt for vakre Highway Blues, om en artist som er en stigende stjerne i Europa, men som spiller på barer hjemme i USA. Da lurer jeg sjølsagt på hvem Kirkeng har i tankene, men siden han har spilt med Courtney Marie Andrews har jeg en mistanke om at det er henne som er inspirasjonen.

Dette albumet er fylt med vellyd, ikke rart når en størrelse som Geir Sundstøl er med på laget. Det er bare gode låter og jeg nyter å høre på denne skiva. Ole Kirkeng har dessuten en følsomhet i stemmen sin som kler musikken, derfor blir denne plata noe nær en innertier hos meg. Og derfor gleder jeg meg til å se han live 4. oktober!

Karakter: 5,5/6.

Backstreet Girls - In Lust We Trust

Ingen norske band har så til det fulle levd ut rock'n roll-myten som Backstreet Girls. I nesten 40 år har de turnert hver krok av landet, spydd ut låter og album, laget fest der de har opptrådt, og de har festa. Slikt blir man rockelegender av, og jeg er glad jeg endelig fikk opplevd de live på Tons of Rock ifjor. Dette er et band som lever og puster rock, de kjenner ikke noe annet liv, og det er å spille rock som gir livet deres mening. I den anledning anbefaler jeg dokumentaren Backstreet Girls - en farligere variant som ligger på NRK nett-TV. Den forteller historien om hvordan de hadde det under pandemien, da de ikke fikk gjort det de elsker aller mest.

Pandemirestriksjonene er forlengst over, BSG kjører på og nytt album foreligger. Og det er noe godt og trygt med et band der du vet hva du får. Det er rett fram boogie-rock og ferdig med det. Ikke det at de ikke kan overraske på enkelte låter, men grunnpilaren har vært der siden bandets morgen i 1984, rett fram stå-på rock. Og jeg liker det, rock skal ikke være komplisert, og jeg vet hva jeg får av disse gutta her.

Beef Chop Suicide er åpningslåten og iflg. en 40 sek. video om låten som ligger på YT handler den ganske enkelt om livet i det store og hele. Og iflg. Petter Baarli er det en kinarestaurant i Stavanger som har en rett som heter nettopp dette!

Men jeg innrømmer glatt at når det gjelder BSG så er det ikke tekstene jeg hører mest på, det er mer musikken. Tekstene er der som en ramme rundt musikken, men det er musikken som er greia for meg når det gjelder BSG. Så at en låt heter Sister Satan er helt greit.

Om de hadde Marilyn Monroe i tankene da de laget Norma Jean vet jeg ikke (hun het Norma Jeane Mortenson), uansett er det blitt en av favorittene mine på denne skiva. Dette er så drivende god rock at jeg ikke klarer å sitte stille:

Stadig færre røyker her til lands, men gutta i BSG gjør ihvertfall sitt for å holde tobakksprodusentene i live. Så hvorfor ikke da bare lage en låt om det å røyke? Ikke helt fullt øs denne låten, men bandet viser at de mestrer det også:

Jeg får det jeg vil ha på ei BSG-skive denne gangen også, og da er jeg fornøyd. For jeg trenger ikke artister som løser verdensproblemer hele tida, noen ganger er det godt å bare lene meg tilbake og ta imot  og nyte musikk som kun er ment for å underholde og å gi meg glede. Og sånn sett er det viktig at vi har band som Backstreet Girls som gir oss hardt tiltrengte pauser fra det virkelige livet.

Karakter: 5/6

Ashley McBryde - The Devil I Know

Ashley McBryde er en artist jeg har hatt sansen for noen år nå. Hun røsket opp i mainstreamcountryen med debutalbumet Girl Going Nowhere i 2018, og med Never Will i 2020 sementerte hun sin posisjon som en artist å regne med. Ifjor kom hun og noen artist/låtskriverkolleger med det heidundrende konseptalbumet Ashley McBryde presents: Lindeville, som jeg omfavna med begge armer.

Albumtittelen bærer bud om at McBryde fremdeles er en artist som ikke kompromisser. Og det åpner med et smell med Made For It, som er om livet på veien. McBryde sier rett ut her at det ikke er et liv for alle, og at du nærmest må være skapt for det. Men at når du står på scena og ser alle de som elsker musikken din, da er det verdt alle milene på turnébussen og de utallige hotell- og motellrommene.

Women Ain't Whiskey er et oppgjør med menn som behandler kvinner som bruk og kast, som en tom whiskey-flaske. En fin låt og en god og nødvendig tekst:

Jeg vet ikke om McBryde synger om seg sjøl i Learned To Lie, men det er uansett en sterk historie om et barn som tidlig lærer å lyve, og at hun heller skulle ønske hun like lett hadde lært å elske. Som å lære å si det en egentlig ikke mener, at det er OK at partneren kommer sent hjem. Dette er virkelig godt skrevet, og det er en sår sang som gjør inntrykk:

På tittelsporet tar Ashley McBryde enda et oppgjør, denne gang med de som har synspunkter på hvordan hun bør leve. Hennes valg blir I'm just sticking with the devil I know.

 

Til slutt tar jeg med Cool Little Bars som er en rett fram moderne countrylåt:

Coldest Beer In Town er en samme type låt, og det er fint å oppleve at McBryde både tar det nedpå og kjører full gass. Sjøl om det er et par låter her som blir litt vel traust countryrock i mine ører så befester Ashley McBryde inntrykket av å være en bad ass-artist som ikke er redd for å kjøre sitt eget løp. Slike liker  jeg, og det er godt å se at det er rom for artister som henne i dagens mainstream-country.

Karakter: 4,5/6.

Stiko Per Larsson - Kantbollar och ufon

Senvinteren 2021 fikk jeg en anbefaling fra en kamerat om å låne ørene til svenske Stiko Per Larsson, og det jeg fant var en forundringspakke av en artist. En slags landsbygdas Ulf Lundell beskrev jeg han som da, om en ikke så politisk som Uffe til tider kan være. 450 konserter fra 2007 til 2018 der han gikk til konsertstedene ga han en hengiven fanbase som kaller seg Stikostalkers, og han samlet inn over to millioner svenske kroner til SOS Barnebyer og Barncancerfonden. En deltakelse i Melodifestivalen ble det også, med Se vi flyger i 2018. Under pandemien holdt han hver fredag nettkonserter i en serie kalt "Er röst i hatten". Jeg fulgte et par av de, og det var riktig trivelig hvordan han kommuniserte med oss seere underveis, og ofte spilte sanger etter ønsker. Dette er en tradisjon han har fortsatt, og er nok noe av grunnen til at han har en så hengiven fanskare i Sverige.

Jeg falt skikkelig for albumet han ga ut i -21, og da spesielt duetten med Peter LeMarc, Vi som finns och de som försvann, en hyllest til alle de som har bygd opp Sverige og de som gjør Sverige til det det er i dag. Så derfor var det med forventning at jeg begynte å høre på dette nye albumet, som kom nå før helga. Og det er flere låter her som er gode, og som fyller meg med ro og varme.

Tittelsporet Kantbollar och ufon åpner det hele, og er et seks minutters epos der musikken gir låten et mystisk preg. Stikos litt hese stemme bidrar også til det inntrykket. Om det gamle huset på stedet der han vokste opp, der han og kompiser hadde sitt første band. Den mystiske atmosfæren i låten gjør at jeg lblir sugd inn i den, og én setning stikker seg ut: Alt ungt måste bli gammalt i jakten på nogot nytt. 

Stiko er fra Leksand i Dalarna, et sted som i Norge er best kjent for å ha et godt ishockeylag. Så at en låt har Dalarna i tittelen er ikke så rart da, og Från Dalarna til Nynäs forsterker inntrykket at det å være på reise fra noe og til noe er et gjennomgående tema for låtene på denne skiva. En slik reise fra noe og til noe er i seg sjøl dvelende, og det er denne sangen også:

Sangen jeg på mange måter har falt mest for her er For vem ska jag vara rädd, som rett og slett er en nydelig kjærlighetserklæring. Fra Stiko og til hans kone Lina. Vakkert!

Så er jeg blitt glad i Eden, som i bunn og grunn er beskrivelsen av en musikkfestival og hvor godt det er å samles igjen rundt musikken etter to år med pandemirestriksjoner. Sjøl om de ikke var så strenge i Sverige som her til lands gikk det også der hardt ut over kulturlivet og festivalene. Ikke rart da at dette er den klart mest up tempolåten på dette albumet:

De fem resterende låtene er neddempede, og noen av de er nok litt for ensformige for meg. Men Elysium skiller seg ut, der Stiko synger om savnet etter en person som er død. Jeg leser i Wikipedia at Elysium i henhold til greske og romerske mytologier var et paradis, der gode mennesker kom etter døden. Jeg antar at dette er et farvel til en forelder, og Stiko gjør det så vakkert at jeg får gåsehud.

Det er et ettertenksomt og dvelende album dette, men med noen låter som setter dype spor og som jeg vil ha med meg videre. Jeg gleder meg til å følge Stiko videre, og jeg må se til å koble meg på en nettkonsert med han igjen!

Karakter: 4,5/6.

Zach Bryan - Zach Bryan (og countryens Nirvana-øyeblikk)

I går kom jeg over en ny video med min favoritt YouTuber, amerikanske Grady Smith. Jeg har nevnt han før, han er i utgangspunktet journalist, men har en stor pasjon for countrymusikken, og han er like glad i den alternative countryen som mainstreamcountryen. Altså at han er vel så opptatt av countrymusikk som kommer fra alle andre steder i USA enn Nashville. Og i denne videoen her forteller han at countryen nå opplever sitt "Nirvana moment". Han trekker linjer tilbake til da Nirvana og grungen skapte sjokkbølger i rocken og feide 80-tallets puddelrockere (eller "hair rockers" som Smith kaller de) av banen.

Grunnen til det er de to karene som nå topper hhv. Billboard Hot 100 singellista og Billboards Hot 200 albumliste. Totalt ukjente Oliver Anthony, kun med kassegitaren topper singellista med Rich Men North Of Richmond, som er et bitende oppgjør med politikere på begge fløyer som gir blaffen i vanlige folk og deres liv.

På Billboard 200, albumlista er det Zach Bryan som troner øverst med sitt sjøltitulerte album som kom ut for to uker siden. Rett nok er han nå kontraktsfestet til et datterselskap av Warner, men han har ingen bindinger til Nashville, og han slo gjennom i 2019 med videoer han la ut på nettet med enkle sanger kun akkompagnert med kassegitar. Populariteten har bare økt, fra det sjølutgitte albumet DeAnn, via oppfølgeren Elisabeth og så debuten på et stort selskap, trippelalbumet American Heartbreak ifjor. Og nå råder han grunnen og selger og strømmes mer enn alle andre artister i USA, Taylor Swift inkludert.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt så storheten i Zach Bryan fra starten av, jeg syntes det ble vel monotont og sært. Men nå måtte jeg bare gi hans nyeste album en sjanse, og konklusjonen er en lykkefølelse over at et album som dette akkurat nå tar rotta på mainstreampop, mainstreamcountry og whatever. Vel, en og annen sangen er fortsatt vel monoton og ensformig, men jevnt over er dette et solid stykke enkel hverdagsmusikk som ikke har gått gjennom kommerskverna. Her er noen eksempler:

Fear and Friday's:

Det føles rett og slett herlig med en artist som dette, som kommer ingensteds fra (vel, han er fra Oklahoma) og som tar innersvingen på den til tider dvaske mainstreamcountryen. Det virker som at Nashville her har fått noe alvorlig å tenke på, og Smith spår da også at Bryankopier vil bli signert av Nashville-tilknyttede selskap i tida som kommer for å demme opp. Men det spørs om de har noe å stille opp med overfor originalen.

Ticking:

For siden gjennombruddet har Bryan perfeksjonert stilen sin og tatt inn andre instrumenter. Men det virker som at han gjør det uten å gå på akkord med seg sjøl, og det er rimelig forfriskende.

El Dorado:

Han har også fått med seg ingen ringere enn Kasey Musgraves på det som er blitt en hit, I Remember Everything. Og denne er nydelig!

 Til slutt Tourniquet:

Det er noe enkelt og nakent over mye av det Zach Bryan gir oss på dette albumet, og sjøl om det fortsatt er litt monotont hist og her så er dette likevel så forfriskende å høre på. Det er jo dette øyeblikket jeg har venta på, at en artist fra den alternative countryen får stor nok kommersiell suksess til å sette mainstreamcountryen i skyggen. 

Så min anbefaling, hvis du er glad i country er å bruke 54 minutter på dette albumet. Det er 16 spor, og det første er rent verbalt der Bryan snakker om låten Fear and Friday's, men jeg tror du vil bli fornøyd. Og det skal i sannhet bli spennende å følge Zach Bryan framover!

Karakter: 5/6.

Micky Skeel - Kan Man Ikke Bare Leve?

 

Det er et høyst livsfilosofisk spørsmål danske Micky Skeel stiller når han på sitt andre album går fra engelsk til dansk. Og det er ikke så rart, da dette er et popalbum med tekster som omhandler viktige ting i livet. Og da er gjerne eget språk en bedre måte å uttrykke seg på.

Skeel krydrer dessuten skiva med tre små snakkespor. Det ene er en liten samtale med et barn, kanskje er det Skeels eget barn, det vet jeg ikke. Så et memo der han forteller hvor viktig det var å lage et album der han tok opp mer dypere ting enn det man ofte finner i poptekster. Og han avslutter med tittelsporet, der han forteller om sin bakgrunn med foreldre som var hhv. regnskapsfører og selger, og at han da "selvsagt" måtte bli musiker. Slike drypp kan lett oppfattes som pretensiøst, men jeg synes det krydrer skiva og ihvertfall jeg fikk forsterket opplevelsen av at dette er en artist som vil noe med dette albumet utover det å underholde.

Skiva åpner med Tidsfordriv, der budskapet slik jeg tolker det er at en skal ikke bry seg med hva andre sier om hvordan man lever livet. Om så mye av det en gjør er det andre ville kalt tidsfordriv. Han sier at hvis han hadde ti tusen liv ville han ikke gjort noen endringer.

Skeel ble nr. 3 i årets danske Melodi Grand Prix med Glansbillede, en låt jeg ikke festet meg ved da fordi jeg la all min elsk på rockeren Nicolas Sonne som ble nr. 2. Men dette er en popperle der Skeel ber om at folk må ta av seg sitt glansbilde, og leve livet som den de virkelig er.

Giv Meg Det Hele er beskjeden til en partner om å vise hele sitt register, også sitt verste. Også det en fengende låt, og det kjennetegner mange av låtene her. Det er fengende pop med god rytme, og altså til tekster som gir grunn til ettertanke.

Etter den lille samtalen mellom en far og et barn som gir uttrykk for savnet etter faren kommer så en låt som er mer neddempet. Det er ikke så rart, gitt at det handler om Skeels opplevelse av å bli et skilsmissebarn og hvordan hele hans verden da gikk i knas. Og at han skulle ønske at han da kunne ha sett at ting ble greit til slutt Advarsel: Denne videoen kaller på følelsene dine!

Hvis Bare Jeg Kunne Se berørte meg til tårer, selv om jeg heldigvis ikke har opplevd at mine foreldre er blitt skilt. Pleaser er derimot en låt der jeg har opplevd det Skeel synger om. Nemlig å være den som skal please andre, i et kjærlighetsforhold, i et vennskapsforhold, på arbeidsplassen. Og hvor utmattende og selvutslettende det er. Skeels oppfordring er å gi slipp på din indre pleaser og heller være deg selv og stå for den du er.

Idiot ligger litt i samme gate temamessig, om at en ikke lenger vil være idioten i et forhold, at en da heller vil leve alene. Mens Lengere Fra Hinanden er om et forhold der en er milevidt fra hverandre selv om en er fysisk nær. Noe mange kan kjenne seg igjen i.

Skeel har med én coverlåt, Anne Linnets Tusind Stykker, som Björn Afzelius udødeliggjorde på begynnelsen av 90-tallet. En mer upbeat popversjon, men tekstmessig sett så passer den inn på dette albumet. Og så avsluttes det altså med tittelsporet, som er ren snakking:

Det er én låt som ikke treffer meg helt musikalsk, Kys Ham Nu, men det rokker ikke ved at dette er et  popalbum som berører meg. Som treffer følelsene mine, samtidig som jeg digger musikken. Da jeg satte meg ned for å skrive tenkte jeg at jeg ville ende opp med 5 eller 5,5. Men i erkjennelsen av at dette er et viktig album som kan treffe mange som sliter på forskjellige plan, og da spesielt unge, så lander jeg rett og slett på ...

Karakter: 6/6.

Tom Roger Aadland - Skyer

 

Det kommer ut mye god, norsk musikk om dagen, også på morsmålet. noe jeg er glad for. Tom Roger Aadland har jeg omtalt to ganger før, og han er her nå med ny musikk og tekster om det nære i livet, men også om det som er mer alvorlig. Aadland er på denne skiva både mild og skarp i kantene, og viser med det flere fasetter av seg sjøl som artist og sangsnekker.

Tittelsporet Skyer åpner som en av de lyse låtene på denne skiva, en god låt å starte med. Så kommer en av mine favoritter her, Kan ikkje gi oss med den gode livsvisdommen om at sjøl om livet gir oss harde slag så skal vi ikke gi oss. Vi må ta vare på optimismen og ikke la pessimistene vinne. En moderne utgave av Teigens Optimist hva tematikk angår.

Med en låt med tittelen September er det ikke rart at Aadland valgte 1. september som utgivelsesdato. Og sammen med Kine Nesheim er dette blitt en nydelig kjærlighetssang:

Aadland har et fyldig lydbilde på mange av låtene, spesielt de på første halvdel av albumet, og det liker jeg. Og jeg nevnte at han også er skarp i kantene, første varselet om det er Levd Liv. Det er røff låt med klare rocketendenser. Vokalen hans er mørk og forteller om et hardt liv, og han kommer inn på det at vi mennesker ofte ikke gjør det gode vi vil. En setning å legge seg på minnet!

Sangen som river mest i meg tekstmessig er Normalia, som er et beinhardt oppgjør med alle de som streber etter å leve et mest mulig normalt liv, kanskje uten å ha begrep på hva normalt egentlig er. Aadlands budskap her er at han stoler mest på outsiderne, de som ikke lever et A4-liv, enten fordi de har valgt det sjøl eller fordi de må. Som den narkomane som higer etter dagens siste dose. Eller skeive som mottar hat og hets fra Normalias forkjempere. Musikken er like kompromissløs som teksten, den er rå og monoton på et slikt nivå at det blir litt slitsomt for hodet mitt. Men kanskje er det det som må til for at folk skal våkne.

Så får vi den store kontrasten når Aadland tar det helt ned med den váre og milde Ikkje der du leite, og jeg føler at Aadland her skjønner at vi som lyttere trenger å finne roen igjen etter utblåsninga den forrige sangen ga oss. Dette er en sang som jeg ser for meg Mikael Wiehe kunne ha gjort på svensk.

Plata avsluttes med det nesten ni minutter lange eposet Siste natta vår i lag. Også den vár og ettertenksom i stilen om et farvel med en person en har elsket.

Et album med mange kontraster dette, og det er nok litt av grunnen til at jeg måtte bruke tid for å få det under huden. Til å begynne med følte jeg at dette bare såvidt landa inn på den positive siden av vektskåla, men med flere lytt har dette materialet vokst på meg. Såpass at jeg er blitt glad i mange av sangene her.

Karakter: 5/6.

Terje Espenes - Røtter

Før jeg starter med denne albumomtalen vil jeg for nye lesere forklare filosofien min bak denne bloggen. Jeg skriver nemlig bare om musikk jeg liker. Kan jeg ikke gi et album minst 4 av 6 poeng så skriver jeg ikke om det. For jeg vil mye heller skrive om det jeg liker, framfor å surmule over musikk som ikke faller i smak. Dette i respekt for musikerne og artistene det gjelder samt de som liker den musikken, fordi det som ikke helt går hjem hos meg kan være nettopp den musikken som berører andre dypt inn i hjerterota. Og da er det ikke min jobb å regne på deres parade. Dessuten, livet er for kort til å dvele ved musikk som jeg likevel ikke kommer til å høre så mye mer på.

Mens Lars Lillo-Stenberg, som jeg omtalte i mitt forrige innlegg går fra sitt vante norsk til engelsk på sin nyeste skive gjør Terje Espenes det motsatte. Både som vokalist i Jack Stillwater, og på sin solodebut der han covret Springsteen sang han på engelsk. Men her, sin første soloskive med egne låter går han over til morsmålet, ja attpåtil på dialekt. Det gjør meg som lytter varm om hjertet, for tanker, følelser og stemninger blir så mye bedre formidlet på norsk enn på engelsk, rett og slett fordi det er vårt språk, og vi som lytter kjenner nyansene i språket.

Som en skjønner på albumtittelen så er ens røtter, det en kommer fra en gjennomgangsmelodi på de ni låtene på skiva. På coveret ser vi en skute i Nordishavet med Espenes' bestefar Rasmus Bratli i utkikken. Men dette handler også om det å bryte opp, gjerne fra noe som ikke er så bra, og starte på et nytt kapittel i livet. Og om lengselen etter noe bedre, at det et stykke der framme venter en tilværelse som er bedre enn den en har nå.

Og jeg begynner ikke først, som jeg som regel bruker å gjøre når jeg omtaler album. Jeg begynner med låten som gjør mest inntrykk, om jenta som flykter fra en krig hennes far og hennes bror har måttet reise ut i. Mens familien for henne velger flukten, der de innser at skal hun ha en sjanse her i livet så kan det ikke være i det krigsherjede hjemlandet. Derfor havner denne flyktningejenta hos oss i Norge. En sterk historie om et ungt menneske som må bryte opp fra alle hun kjenner, fra alle de som hun følte ga henne en viss trygghet midt oppe i alle de vonde inntrykkene. Og kanskje er noe av grunnen til å sende henne på flukt der, å spare henne fra enda flere traumatiserende inntrykk.

Så til starten der de to første låtene er om ung kjærlighet. Åpningslåten Hjemmefra som beskriver ungdomsforelskelsen en håpte skulle ta en hjemmefra og ut i den store verden. Men som ikke ble annet enn noen stjålne blikk og noen ord.

Jeg synes at musikken på denne plata fint speiler det tekstene handler om. Det er naturlig at denne låten her er lysere i det musikalske uttrykket enn i Evig Mørke. Sjøl om vi har noen som er mestere i å lage lystig musikk til triste tekster (The Mavericks er et lysende eksempel her), så er det også godt å oppleve at musikken står i stil til tekstene. Alt til sin tid sjølsagt, men her synes jeg at det er rett.

Jeg kjenner det også slik på Den Eine, nå også om en ungdomsforelskelse, men nå om en som endte med et forhold. Låten er et nostalgisk tilbakeblikk til det forholdet, og om hva den jenta betød for å modnes og å bli den en er i dag. En låt med et tydelig piano i bunn, og som igjen gjenspeiler det teksten handler om. Sårhet, nostalgi, takknemlighet.

På min vei te deg har et røft musikalsk lydbilde, og det også passer for å illustrere ens lange vandring mot den personen som er ens elskede i dag. Om en vei som har sin pris, som har sine humper. Og så vil jeg trekke fram Når morran kjem, en vár og nydelig kjærlighetserklæring der Espenes får fram den gode følsomheten i stemmen sin:

Den fine følsomheten i stemma får Espenes også godt fram i Lang vei å gå, som handler om den nærstående personen som må bryte opp, kanskje for å finne seg sjøl eller for å nå et mål eller oppfylle en drøm som er viktig for den personen. Anne Nymo Trulsen er her en duettpartner som er med på å gi låten en egen dimensjon:

Det er en del melankoli her, og jeg vil si det er en god melankoli som blir várt og nydelig formidla, både gjennom Espenes' vokal og gjennom musikken som jeg altså synes er fint tilpasset tekstene. Sånn er det også i Meg og månen, også det en sang om lengsel etter en person som betød mye for en tidligere i livet. Så avsluttes skiva med Følge deg hjem, som igjen er en vakker kjærlighetserklæring.

Alt i alt er det ei stemningsfull skive Terje Espenes har lagd her. Den er på litt under halvtimen, men det er likefullt en musikalsk reise som gir meg en indre ro. Når den snaue halvtimen er over føler jeg at jeg er mer i harmoni med meg sjøl enn da den begynte. Og da har artisten og musikerne gjort noe rett tenker jeg.

Karakter: 5,5/6.