mandag 28. januar 2019

MGP 2019

Låtene til årets Melodi Grand Prix ble sluppet fredag. Da var jeg i festivalmodus og det var først i går at jeg begynte å høre med litt innlevelse på låtene slik at jeg danna meg et inntrykk av hva jeg liker og hva jeg liker mindre. MGP er av flere uglesett i Norge, mens det i mange andre land regnes som en stor ære å få representere landet sitt i Eurovision. Jeg har den filosofien at det med den altoppslukende musikkinteressa jeg har så vil jeg alltid finne låter jeg liker, både nasjonalt og internasjonalt innafor dette universet. Så er det det med å la seg eksponere for musikk fra land en vanligvis ikke hører så mye fra, da kan en oppdage gull. Som jeg gjorde ifjor med det ungarske metalbandet AWS som ga meg en låt, Viszlát Nyár, som tok meg med hud og hår. Noe som gjorde at jeg senere på året lånte øret til deres nyeste album, som for meg ble årets høydepunkt i metalsjangeren. Uten Eurovision hadde jeg aldri fått høre den mektige musikken som AWS lager.

Når det gjelder årets 10 MGP-låter så er jeg først og fremst glad for at det nå er en helt annen sjangerbredde enn ifjor, da alle som en var innafor et trangt popunivers. Poplåter er det mange av i år også, men vi har også rock, vi har joik, vi har ballader og vi har hiphop. Så da er det bare å kaste seg ut i det:

1. KEiiNO - Spirit in the Sky

For en gangs skyld er jeg enig med flertallet, det er sjelden vare i MGP-sammenheng. Denne er i de fleste fora, både nasjonalt og internasjonalt framheva som den største favoritten. Og jeg er helt enig. Dette er en låt med et fengende driv og den krydres med Fred Buljos joik. De to andre er fjorårsdeltakerne Tom Hugo og Alexandra Rotan, og jeg gleder meg til å sitte ringside i Spektrum og se hva de får til på scena. Og egentlig for første gang siden Rybak for ti år siden så føler jeg at vi har en låt som kan gjøre det skarpt og kanskje gå hele veien internasjonalt. Dette er nemlig en låt med særpreg.


Karakter: 6.

2. Erlend Bratland - Sing for You

Dette er en sang jeg synes har fått ufortjent mye tyn både fra fans og ellers. Det er en helt annen type låt enn "Thunderstruck" som ble nr. 2 i MGP-15 og som var min store favoritt det året. Men dette er likefullt en låt som berører meg, både tematisk og gjennom Bratlands framførelse. Han har ei enormt bra stemme, og jeg synes han gestalter sangen slik jeg forventer. Musikalsk er det en meget behagelig melodi og jeg gleder meg virkelig til å se Bratland framføre denne i Spektrum 2. mars.


Karakter: 5,5.

3. D'Sound - Mr. Unicorn

D'Sound var altså det veletablerte bandet som aldri har vært med før som ryktene fortalte var blant årets deltakere. Simone har gått ut av bandet og inn er kommet Mirjam Ofstad. De mener alvor med denne låten og har allerede sluppet video, noe jeg synes flere bør gjøre når de først er med i MGP. Dette er en lekker og fengende poplåt. Blir spennende å se hvordan de løser de elektroniske stemmene live, og spesielt om de skulle vinne og skal til Tel Aviv i mai. Men jeg synes dette er veldig bra!


Karakter: 5.

4. Chris Medina - We Try

Jeg synes det er helt greit at Chris Medina er med. Han har etablert seg i Norge og da er det sjølklart at en artist av hans kaliber bør være aktuell for MGP. Jeg synes dette er en fengende poplåt med en oppløftende tekst og Medina viser at han har en meget bra stemme. Jeg liker det jeg hører og tror dette også blir meget bra live.

  
Karakter: 5.

5. Hank von Hell - Fake It

Heldigvis har vi rock tilbake i MGP, men førsteinntrykket var at dette ble vel mye klisjé. Men jeg er jo en rocker, og etterhvert har rockefoten vunnet fram hos meg. Det er i mange henseende en rimelig standard låt rent sjangermessig, men det er et driv her som jeg bare må gi meg over for. Og dette blir bare helt knall i Spektrum, tro meg!


Karakter: 5.

6. Mørland - En Livredd Mann

Det var denne mannen som sammen med Debrah Scarlett snøt Erlend Bratland for seieren i -15 og jeg har vel aldri vært så skuffa noen gang i MGP-historien. Men A Monster Like Me var en sterk låt som beveget mange og gjorde det skarpt i Eurovision. Mørland er en av våre mest undervurderte låtskrivere og det kan godt være at han har skutt gullfuglen her også. Den tok meg ikke med en gang, men har krøpet inn under huden på meg og kan fort bli den største opponenten til KEiiNO. Og da synes jeg Mørland skal stå ved å framføre den på norsk i finalen. Noen som har hørt den engelske versjonen vil han skal velge den, men morsmålet vårt SKAL være representert med minst én sang i hver MGP-finale, punktum!



Karakter: 4,5.

7. Ingrid Berg Mehus - Feel

Vi får fiolin i år også, og det er det altså Ingrid Berg Mehus som står for. Dette er en koselig poplåt som for meg befester at vi låtmessig sett har et bedre MGP-år enn ifjor. Jeg ser ikke for meg dette som en vinnerkandidat, men det er en god og småfengende låt.


Karakter: 4.

8. Adrian Jørgensen - The Bubble

En fiskerøkter fra Bindal er altså årets outsider hvis vi tenker idrettsterminologi. Og dette er også en trivelig sak. En sang med et betagende refreng, og Jørgensen kommer ikke til å gjøre seg bort blant langt mer kjente artister i Spektrum.


Karakter: 4.

9. Carina Dahl - Hold Me Down

Det er 3. gang Carina Dahl er med i MGP, og jeg tror ikke hun vil gjøre mye av seg denne gangen heller. For meg blir dette bare det jeg vil kalle dusinvarepop som jeg stiller meg rimelig likegyldig til.


Karakter: 3.

10. Anna-Lisa Kumoji - Holla

Dette er ikke min sjanger, men samtidig er det enkeltlåter innafor hiphop som har bevegd meg. Denne gjør det ikke. Det blir bare rotete i mine ører og jeg sliter med å finne melodien.


Karakter: 2.

Vi må vente til 2. mars før vi vet fasiten, og for første gang skal jeg være tilstede på en MGP-finale. Det gleder jeg meg veldig til, og jeg tror vi får mange gode sceneopptredener i år!

søndag 27. januar 2019

Interstate 19 - Oslo Americana Weekend


Jeg har nettopp kommet hjem fra ei fantastisk festivalhelg i Oslo. Norsk Americana Forum arrangerte Norges første americanafestival med konserter på tre scener, Vulkan Arena og Pokalen Pub i samme bygg og Smelteverket rett over gata. Jeg holdt meg på Vulkan/Pokalen, sjøl om det gjorde at jeg f. eks. gikk glipp av en akustisk konsert med Malin Pettersen (Lucky Lips), en konsert jeg kan tenke meg var bra.

Fredag var det Hamarbandet Trond Svendsen & Tuxedo som åpna ballet på Pokalen. Tett og fin sørstatsrock/countryrock som det svingte meget bra av. Bandet har gitt ut et album og et nytt er på beddingen. Det var tilløp til allsang under den mest populære sangen fra den første skiva, Love Like This:


Så var det opp på hovedscena og første artist der, og det var ingen ringere enn Ida Jenshus. Ingen ringere fordi Ida er en markant og moden artist. Hun har utvikla seg fra ren country på sine to første album og hun er der hun er nå fordi hun har turt å utforske ulike uttrykksmåter, og hun har et samspilt band som gir Ida den backingen hun fortjener. F. eks. ble jeg meget imponert over gitarist Alexander Pettersen som viste at han er av de absolutt beste vi har her til lands. Et meget godt sett av ei Ida og et band som sprudla.


The Northern Belle var de neste nede på Pokalen og jeg ble slått i bakken av hvor sprudlende og fengende musikk de leverte. Anført av Stine Andreassen leverte de et sett fullt av deilige, fengende og gode låter. Jeg må si at jeg oppdaga Northern Belle på nytt med denne konserten, og de er et band jeg må lytte mer til.


Så kom hovedgrunnen til at jeg reiste til Oslo og denne festivalen, engelske My Darling Clementine. Ekteparet Mivhael Weston King, som bl. a. har turnert med Townes Van Zandt og Lou Dalgleish, som bl. a. har jobba med Bryan Ferry, har gitt ut tre strålende country/countrysoulalbum. Og de ga meg og publikum et aldeles nydelig sett. Det var så jeg måtte klype meg i armen over at jeg virkelig stod der og opplevde de live. Og med en vittig engelsk humor så var det ikke bare musikken som varma. Det var varme, det var lunhet og de spilte de fleste av de sangene jeg elsker mest:100,000 Words, No Heart In This Heartache, I Won't Stand By Him (No Matter What Tammy Said) og King of the Carnival.



Etter disse opplevelsene hadde jeg behov for ei pause med tilførsel av fast føde, men jeg var klar igjen til kveldens siste artist, Ashley Monroe. Hun er stor stjerne innen mainstreamcountryen i USA, og jeg synes ærlig talt at henne fjorårsalbum "Sparrow" er noe tamt. Så jeg var nøktern, men ble overraska da det viste seg at det var en akustisk konsert med Monroe alene på gitaren. Og sjøl om hun hadde noen kvinnelige blodfans fremmerst ved scena som hoia og tok selfier med Monroe som bakgrunn i ett kjør og med det viste manglende konsertkultur, så klarte hun å imponere meg. Det ble så mye mer nakent og nært, og låtene hennes fikk en helt annen substans akustisk. Hun var flink å fortelle bakgrunnen for tekstene, flere av de rimelig personlige, og da hun avslutta med kanskje den nydeligste coveren jeg har hørt av Gram Parsons mesterverk Hickory Wind så trilla tårene hos meg.


Da primus motor for festivalen, Tom Skjeklesæther åpna dag to refererte han til Ashley Monroes avslutning kvelden før og erklærte at Gram Parsons ånd svevde over festivalen.

My Darling Clementine var "Artists in Residence" og starta dag 2 på Pokalen med Norges fremste honkytonk band Country Heroes. De hadde knapt nok fått anledning til å øve sammen, men det skulle en ikke tro for samspillet satt som et skudd. Det ble en time med plukk fra begges låtkatalog samt et par coverlåter, A Good Year For the Roses og That's All It Took, bl. a. innspilt av Gram Parsons og Emmylou Harris. Etter settet fikk jeg snakka litt med Lou & Michael og de er to jordnære og varme mennesker og artister. Da jeg nevnte at jeg bodde sør for Trondheim fortalte Michael at de har spilt på Moskus, som er byens beste scene for americana og country.


Darling West var først ute på Vulkan Arena og med ekteparet Kreken i spissen leverte de en konsert med mye varme og nær og deilig musikk. Norsk americana og country blomster over med en drøss meget dyktige musikere og det er Darling West også et kroneksempel på. Jeg koste meg under settet deres.


Mighty Magnolias fra Os i Hordaland har jeg knapt hørt på før, men de imponerte meg også som neste band ut i Pokalen. Jeg syntes det var noe kjent med bandets kvinnelige innslag, og ganske riktig, det var Ine Tumyr som jeg kjenner fra Orbo & The Longshots. Sammen med Emil Nordtveit er de vokalseksjonen i bandet, men Erik Rolland på gitar imponerte meg også skikkelig med et herlig driv. Et særdeles hyggelig bekjentskap!


Så var det opp til Torgeir Waldemar. Han tok seg den frihet å starte fem minutt før tida med bare seg sjøl og nydelige Island Bliss akustisk. Så kom bandet på scena og for et fyrverkeri! Det var hardt, det var tøft, det var rått og jeg ble blåst av banen. For et driv og for en nerve. Jeg hadde ikke venta meg det så intenst og så rock'n roll, men fy flate som det vibrerte i hele lokalet. En aldeles rå konsertopplevelse, intet mindre.



Jeg hoppa over Chance McCoy fra Old Crow Medicine Show, sulten meldte seg samt at at jeg bare "måtte" på hotellrommet og få med meg de siste minuttene av da mitt kjære Wimbledon sendte West Ham på hodet ut av FA Cupen. Full av glede over det var det ned til festivalens finale med Aaron Lee Tasjan, og for en finale det ble! Den mannen er for det første et oppkomme av gode historier som han krydra settet sitt med, men så er han også en kunstner og en maestro på gitaren. Han leverte den ene himmelstormende soloen etter den andre, og jeg nærmest gispa der jeg stod. Her også var det for det meste røft og tøft og det ble utrolig mye vellyd sjøl om han "bare" hadde med bassist og trommis. Det ble en av de mest skjellsettende konsertopplevelsene jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg var helt matt etterpå.



Konklusjonen er at å reise på denne festivalen var verdt hver ei krone. Jeg fikk ei helg med mange sterke musikkopplevelser som jeg vil bære med meg resten av livet. Og heldigvis lovte Tom Skjeklesæther at det blir Interstate 20!

torsdag 17. januar 2019

The Dogs - Before Brutality


The Dogs med Kristoffer Schau i spissen opprettholder tradisjonen med albumutgivelse på nyåret hvert år. "Before Brutality" er deres 7. fullengder og igjen får vi ei skive rett fram og aggressiv rock blanda med noen mer melodiøse låter.

Det begynner skikkelig aggressivt med Let's Start a Riot, en typisk Dogslåt der Schau nærmest spytter ut ordene. Men Schau legger til at opptøyene kanskje ikke skal starte i dag...... Lord Knows, The Fiction Has Worn Out er også av det heftige slaget, og denne liker jeg godt:


Jeg kan trygt si at jeg vet hva jeg får med et Dogsalbum, det er forskjellige variasjoner over raske, aggressive låter med underfundige tekster. Faren er at det kan bli litt repeterende, derfor er det godt at det er noen oaser med mer melodiøs musikk på denne skiva. There Won't Be An Encore er den første av de, og den sitter bra, men Let the Barrel Rest My Head er hakket bedre synes jeg:


Gromlåten på dette albumet er imidlertid The End Has Begun der Schau har med for meg ukjente Ellen Rautio som sparringpartner på vokal, og dette er en låt som sitter som bare fy hos meg. Melodiøs, meget gode vokalprestasjoner og tett og godt spilt:


Men The Dogs skal først og fremst være hardt og aggressivt, og på det området er Suicidal Appetite et meget godt eksempel:


Albumet har egentlig ingen dødpunkter blant de ti sporene, Who's Gonna Pay, No Pleasant Surprise og At the Birth of a Song er rock med solid trøkk. Tried to Borrow Some Colours of Your Rainbow er en melodiøs avslutningslåt der Schau får fram det mer følsomme i sin sangstemme.

The Dogs befester med denne skiva sin posisjon som et av landets fremste rockeband, og forhåpentligvis vil omverdenen også få ørene opp for de nå.

Karakter: 5.

torsdag 10. januar 2019

Tove Bøygard - Jord


Jeg har hatt en aning en stund om at Tove Bøygard var svanger med et nytt album, og nå på nyåret kom det digitalt. Hennes forrige fullengder, "Blåe drag" var ei rett ut nydelig skive som havna på 7. plass på min Topp 10-liste over Årets Album i 2017.

"Jord" er ikke stort dårligere, for igjen har vi en artist med en distinkt stemme som forteller viktige historier og maler de inn med sjelfull og vakker musikk. Jeg setter spesielt pris på de fire første sporene, som alle er sjølstendige, sterke sanger med historier fortalt med inderlighet og tydelighet.

Åpningssporet Hjarte kan sjølsagt tolkes som retta til en enkeltperson, men jeg har på følelsen at det er landet Norge Tove Bøygard synger til. Med et budskap om at en før var åpen overfor verden og andre mennesker, men at en nå har lukket døra i frykt for det ukjente. "Kor spora det tå?" er spørsmålet Bøygard stiller. En viktig tekst:

                               

Tittelsporet Jord er om å komme hjem til der en har sine røtter:


Småkårstestament er den vakreste hyllesten til en forelder som jeg har hørt på lange tider. Om faren som bygde opp et småbruk opp i fjellsida som sitt livsverk samtidig som han arbeidet i kommunens hjørnesteinsbedrift. En mann som ikke fikk sett mye av verden med unntak av en tur over dammen for å se stedet der hans far igjen prøvde lykken på 30-tallet, men som likevel bygde seg et helstøpt liv. En tvers igjennom nydelig historie om en av hverdagsheltene som har bygd opp landet, fortalt med ekte kjærlighet og varme:


Så får vi en ode til den trygge og gode kjærligheten i Kjær Leik:


Tove Bøygard har også funnet plass til to coverversjoner, Wagon Wheel, som senest ble en kjempehit for Darius Rucker er blitt til Rokk Ved Meg og Tennessee Ernie Fords Sixteen Tons (også spilt inn av Johnny Cash) er direkte oversatt til 16 Tonn. Tematikken i de opprinnelige tekstene er beholdt og det gjør at de oppleves som autentiske. Spesielt 16 Tonn, om fabrikkarbeideren som ber St. Peter om ikke å hente han hjem ennå fordi sjefen forventer mer blod og svette.

Stilla er en bluesaktig låt der Bøygards sterke stemme kommer virkelig til sin rett. Fjør er albumets mest rocka spor, med en tung beat som river i meg.

Mink er sangen med mest countrypreg, med nydelig strengespill. Tekstmessig så brukes det kommende forbudet om pelsdyroppdrett som en metafor på å at vi sjøl må sette oss fri fra de stengslene vi har skapt i våre egne liv:


Váre Lukka og Ferdamann, der Bøygard mer snakker enn synger avslutter et nytt vakkert album fra Tove Bøygard. Sistnevnte avsluttes med setninga "Me kjem ifrå same jord" og peker da mot albumtittelen og et budskap om at vi må ta vare på og redde jorda vi lever på før det er for seint. Bøygard leverer viktige og nære tekster formidla med ei distinkt og følsom stemme og pakka inn med sjelfull musikk.

Hun gir oss rett og slett den musikken og de tekstene vi som land og folk trenger å høre.

Karakter: 5,5.

PS: Vinylutgaven kom 08.12., altså for en drøy måned siden. Den digitale utgivelsen skjedde nå på nyåret, og det er utifra den at jeg har skrevet denne anmeldelsen.

tirsdag 8. januar 2019

2018 - Noen flere sanger.....


Manic Street Preachers. Foto: Ed Miles/NME

Jeg ønsker med dette alle mine lesere et riktig Godt Nytt (Musikk)År 2019!

Jeg er vel hjemme i gamlelandet etter en deilig jule og nyttårshøytid under Sydens sol. Mens jeg var der kom jeg på flere låter som skulle og burde ha vært med på min liste over låtene jeg husker fra 2018. Den første av de, Manic Street Preachers kom jeg på før jeg reiste og de resterende kom til mens jeg var utenlands. Lærdommen jeg må trekke ut av dette er at jeg må lage meg ei spilleliste på Spotify der jeg fortløpende legger inn sanger som gjør mer inntrykk på meg enn andre i løpet av året. For å unngå at jeg skal utelate noen, noe jeg altså dessverre gjorde ifjor.

Låtene her blir nummerert fra 26 til 36, men hadde jeg hatt de med i betraktninga da jeg laga min opprinnelige liste hadde plasseringene vært annerledes. Men sånn er det, og jeg tar nå som sagt grep for at dette ikke skal skje igjen. Her er dessuten rangeringa også rekkefølgen for når jeg kom på de og la de til min spilleliste over årets sanger 2018.

26. Manic Street Preachers - Liverpool Revisited


En av de korteste sangene på Manics' fjorårsalbum "Resistance is Futile", men den som gjorde mest inntrykk. James Dean Bradfield & co har også i tidligere sanger uttrykt sin støtte til de etterlatte etter Hillsboroughtragedien i 1989, der 96 Liverpoolsupportere omkom på en overfylt tribune like etter avspark av FA Cupsemifinalen mellom Liverpool og Nottingham. Politi og media, med The Sun i spissen skapte et bilde av at det var fansen sjøl som var skyld i tragedien. Men etter over 25 års kamp fikk de omkomne og deres etterlatte rettferdighet ved at skylden ble plassert der den skulle ha vært hele tida, hos politiet som fylte opp tribunen langt mer enn den hadde kapasitet til og for at det var bare én rømningsvei. Denne sangen er en hyllest til de 96 og til deres etterlatte for at de aldri ga opp i kampen for rettferdighet.

27. Ruby Boots - Don't Talk About It


Dette er en låt som først og fremst gjorde inntrykk med videoen, for den formidler teksten på en slående måte. Om at det bak en vellykka familiefasade er drømmer om hvordan livet egentlig skulle ha vært, men at de drømmene blir trykt ned og ikke snakka om for at en skal holde fasaden. Ruby Boots treffer virkelig spikeren på hodet med denne sangen, som i tillegg er meget fengende!

28. Dawn Landes - Traveling


Dette er ikke noe anna en feelgood-sang om det å reise bort uten å ha et definert mål for reisen. Men feelgood-sanger hører også med på denne lista fordi de er med på å sette meg i godt humør. Og dette er en låt som gir meg inspirasjon til å prøve å realisere noen av mine reisedrømmer.

29. American Aquarium - The World Is On Fire


BJ Barham måtte starte fra scratch med helt ny besetning i sitt American Aquarium, men leverte ifjor et knallalbum som slo det meste av all annen sørstatsrock og countryrock ned i støvlene (jeg ga de 5,5). Åpningslåten The World Is On Fire er Barhams tanker etter Trumps valgseier i november- 16 og det er en sterk tekst der han sier at han ikke kjenner igjen det landet hans bestefar kjempa for, men at han kjenner igjen det hatet han kjempa imot. Dessuten at han er bekymra for den verden som hans da ufødte datter skal vokse opp i. En sang og en tekst som MÅ høres med andektighet.

29. Dumdum Boys - Tilgi Oss Aldri


Dumdum Boys tok nasjonen på senga med nytt og vitalt album der spesielt avslutningslåten Tilgi Oss Aldri satte spor hos meg. Prepple & co har vel aldri vært spesielt politiske i sine tekster, men her tar de et bitende oppgjør med hvordan deler av det norske samfunnet har utvikla seg, der egoet er i sentrum og der hensynet til andre mennesker som ikke er så heldige som oss blir tilsidesatt. Den beste norske teksten ifjor og jeg fatter bare ikke hvordan jeg kunne glemme den da jeg satte opp min opprinnelige liste....

31- Hardhaus - To Meter Onna


Telemarksbandet Hardhaus debuterte ifjor med heftig sørstatsrock med solid trøkk og mange hardtslående låter. Men det var den klart mest neddempa sangen som gjorde mest inntrykk på meg, da den fortalte mye av det jeg kjente på i forbindelse med samlivsbruddet jeg var gjennom ifjor sommer.

32. Di Derre - Det Går Fint


Di Derre kom med sitt første album på 20 år og med denne låten da jeg var midt i det samlivsbruddet jeg nevnte over. Derfor følte jeg meg veldig igjen i denne teksten, men det var også en låt jeg var veldig ambivalent til da det stod på som verst. Nå har jeg et mer reflektert forhold til det som skjedde da og jeg har et godt forhold til min tidligere samboer, hun var endatil med meg og min søster og hennes familie på Sydenferien nettopp. Sjukt fengende melodi, og nå er dette blitt en låt som får opp humøret.

33. Bad Luck - Neko Case


Jeg har aldri vært noen heldiggris, jeg er mye nærmere Donald enn Fetter Anton for å si det sånn. Og derfor kan jeg nikke gjenkjennende til denne sangen fra Neko Case. En sang hun skrev etter at hun under et opphold i Europa fikk tlf. hjemmefra om at huset hennes var brent ned i en av de mange storbrannene som har ramma USA. Hun bruker andre eksempler enn denne brannen i teksten, men det var den som inspirerte henne til å skrive låten. Jeg konstaterer forresten at videoen ble lasta opp til YouTube på bursdagen min ifjor...

34. AWS - Hol Voltal?


Fantastiske AWS topper låtlista mi med det mest fenomenale Eurovisionbidraget siden Vicky Leandros i 1972. Og de kom med et album i høst som blåste fletta av meg. De synger konsekvent på morsmålet ungarsk, men ved å oversette låttitlene og se videoene skjønner jeg en god del av hva sangene går ut på og hvilke budskap AWS har med sangene sine. Hol Voltal? er i så måte et strålende eksempel. "Hvor var du?" betyr tittelen og her ser vi en anklagende vokalist Örs Siklósi som stiller dette spørsmålet til flere figurer i videoen. Dette er metal av ekstremt høy klasse, og jeg har fått et nytt elskband innen metal takket være Eurovision Song Contest!

35. Sibyl Vane - Thousand Words


Var AWS min store åpenbaring i 2018 så var indierockbandet Sibyl Vane fra Estland det i 2017 med sitt helt enorme sjøltitulerte album som de ga ut da. Med Helena Randlaht i spissen var de ifjor med i Eesti Laul, Estlands uttaking til Eurovision Song Contest, der de ble nr. 4 med denne deilig fengende låten. Jeg var lei meg for at Estland ikke sendte Thousand Words, men istedet en operalåt som ga meg null og niks. Men uansett, denne elsker jeg!

36. Rolandz - Fuldans


Til slutt en fengende sang som er bare moro og blott til lyst. Komiker Robert Gustafsson med sitt Rolandz beskyldes av mange for å parodiere hardtarbeidende danseband som reiser land og strand rundt for å underholde folket. Men samme hvordan man ser det så er dette utrolig artig. Rolandz kom til finalen i Melodifestivalen med denne, og det var mange svensker som pusta letta ut over at de ble nr. 10 og ikke skulle representere landet i Eurovision.

Med dette regner jeg meg endelig ferdig med musikkåret 2018, ihvertfall her på bloggen. Og jeg er allerede godt i gang med 2019, et album som kom ut i årets første uke går på repeat om dagen og vil plutselig få sin omtale her.