søndag 30. juli 2017

Stavangerkameratene - "Stavangerkameratene"


Idolvinnerne Kjartan Salvesen og Glenn Lyse sammen med Tommy Fredvang og Ole Alexander Mæland er ei stavangersk "supergruppe" satt sammen av et eventbyrå ifjor, men slo så godt an lokalt at de har tatt steget ut og laget plate. Konseptet er coverlåter på stavangersk.

Og akkurat det er det som trekker ned for meg. Ikke at det er på stavangersk, men at det er coverlåter. Plussen er at de har valgt meget fengende låter, men jeg håper at de også begynner å skrive låter sjøl og ikke stjeler fra Aviici, Kent, Miley Cyrus og Bob Marley bl. a.

På videoen til åpningssporet lager de seg et image som 80-tallsrockere, vet ikke om det passer helt men.....


"Vekk meg opp" er Aviicis "Wake Me Up":


"Vil Du Shalala" er også en fengende låt å bli i bra humør av:


Bare 9 spor på skiva og en av de kommer to ganger, gutta har nemlig slengt på en akustisk versjon av "Bare Så Du Vett Det".

Som nevnt, låtvalget er bra, det er fengende, og det er nok det som har vært resepten for disse gutta. Og det har tydeligvis vært en suksessformel lokalt, så får vi se om det slår an også nasjonalt. Men da hadde det altså vært fint om de også begynte å skrive låter sjøl. For det bør de klare!

Karakter: 4.

PS: Samboeren og jeg reiser på 5 dagers storbyferie til Riga i morgen, så da blir det ei lita pause. Men hold ut, jeg har mange plater på blokka som jeg har ambisjon om å høre igjennom og skrive om. Om jeg rekker alle er en annen sak...... :)

fredag 28. juli 2017

Omar Østli - "10 sanger"


Haldenseren Omar Østli, gitarist i bluegrassbandet Onkel Tuka albumdebuterte i 2007, "Ingens Mann" var en herlig samling skranglete amerikana med blinkskudd som tittelsporet, "Ville Veier", "I Siste Sekund", "Lykkelig", "Alt Jeg Vil Ha" og "Gatelangs". Jeg formelig elsker det albumet. Men i og med at han ikke kom med en oppfølger før i 2011 forsvant han fra radaren min. I 2015 og -16 kom han med tre album og et nytt i år, enkelt kalt "10 sanger".

Denne skiva tok meg ikke helt ved første lytt, men etter å ha venta noen dager ga jeg det en ny sjanse og nå kan jeg konstatere at jeg igjen er blitt glad i et Omar Østlialbum. Han er kanskje ikke den beste sangeren, men han tar det igjen med autensitet, ekthet og kjærlighet til musikken.

Jeg kjenner igjen temaer fra debutalbumet, fra et liv litt på skyggesida. På "Ingens Mann" hadde vi "Gangster", her har vi "Innbruddstyv", der jegpersonen er en innbruddstyv som sitter med byttet sitt og funderer om han ikke skal levere det tilbake fordi han har fått et innblikk i hvem han har stjålet fra.



Åpningssporet "To På Tur" er om to outsidere på biltur, og med et element i teksten som Trygg Trafikk og Politiet ikke setter pris på, nemlig en sjåfør som drikker brennevin......


"1716-1718" er en sjukt fengende sang om Karl XII og det som skjedde i Halden, eller Fredrikshald for 300 år siden.


Må også ta med Østlis hyllest av mestertyven Ole Høiland:


Omar Østli er en haldensk lokalpatriot på sin hals, noe vi hører i "Den Langsomme Stien": Gangen er rask og fin gjennom byens trafikkmaskin / Den har meg i hånda si / Denne byen er som et lim. "Wiels Plass" som også var på 2011-albumet "1750 Halden" tolker jeg dels som en liten hyllest til hjembyen, men den er også om en sliten outsider som trenger en hvil. Den er et liveopptak sammen med Asbjørnsen & Co. "Borghild" er en fengende hyllest til en haldensk hverdagshelt.


OK, alt er ikke strømlinjeforma her, synkroniseringa mellom tekst og musikk halter en del og Østli er som nevnt kanskje ikke den beste sangeren. Men jeg klarer ikke å la det overskygge at jeg liker dette albumet, jeg liker nerven, ektheta, autensiteten. Sjøl de rolige låtene gir meg mye da Østli lever seg godt inn i historiene han ønsker å formidle.

Konklusjonen min er at Omar Østli hadde fortjent et større publikum, men muligens er han mer enn fornøyd med å være en drivkraft i musikkmiljøet i Halden, samt karrieren sammen med Spellemannsvinnende Onkel Tuka.

Karakter: 5,5.

onsdag 26. juli 2017

Finn Kalvik - "Ingen vei hjem"


Det virker som at "70 er det nye 40" i musikkbransjen, for Finn Kalvik er ennå en som har runda 70 som har vært i studio og laga nytt album, det første på ti år. Han runda de 70 30. april og feira det med "Ingen Vei Hjem", et 9-låters album i velkjent Kalvikstil både musikalsk og tekstmessig, utgitt to dager før den runde dagen. Samtidig er dette albumet feiring av  50 år som artist.

Men også Kalvik filosoferer over at han har nådd sjels år og alder og at han innser at tida på jorda er begrensa. Det er tema i flere av sangene, og han lar heller ikke være å fortelle at han ikke er religiøs, nesten for mye vil jeg si, sjøl om jeg heller ikke er religiøs. Det er bare det at en ting ikke trenger å gjentas for mange ganger. Dessuten sier han imot seg sjøl. I en tekst på skiva er han veldig komfortabel med at han etterhvert skal ta et farvel med livet, mens han i en annen tekst synes at det er helt for jævlig. Og så er jeg skuffa over at en ordkunstner som Kalvik i "Frostbitt" forkynner at han skal "catche et fly". Man catcher ikke et fly (til de sydlige breddegrader) på norsk Kalvik, man tar et fly!

Musikalsk beveger Kalvik seg i et velkjent univers, og stemmen er heller ikke prega av alderen. Han høres ut som han alltid har gjort.

Åpningskuttet, som også er tittelsporet, "Ingen Vei Hjem" er han fortellerpersonen som forteller om denne Finn og hvordan han er. En typisk slentrende Kalviksang. Så kommer vi til "Hubbles Teleskop" som er en filosofering om livet sjøl, den ble lagt ut i går på YouTube:


"Ingenting Varer Evig" er Kalviks erkjennelse av at han er "gammel og grå". "Jeg lever heller livet, for alternativet er heavy, altfor heavy" sier han i refrenget. Synes vel han kunne valgt et anna ord enn "heavy", men det er (dessverre) blitt innarbeida i språket, og føles ikke så fullstendig malplassert som det å "catche et fly".

I "Klokkene Ringer For Deg"snur Kalvik om på dette begrepet. Klokkene ringer for drømmerne, forglemte helter, slitere og Hemingway, men de ringer inn ei bedre tid. Skivas mest optimistiske låt slik jeg tolker den.

"Jeg æ'kke lenger midt i livet, høsten min er her, helt umulig å beskrive hvor jævlig kjipt det er" åpner han tidligere omtalte "Frostbitt" med, løsninga er å catche et fly til sydligere breddegarder, "til sommersol og palmesus, sangria og fulle krus". Den låten som skiller seg mest ut musikalsk, med blåsere bl. a.

"Kyss Med Smak Av Tårer" er mer lavmælt, og denne er dagfersk på YouTube:


I "Livet Går Sin Gang" fortelles det om en livsledsager som nettopp har reist, "jeg er ikke lenger den jeg var" erkjenner jegpersonen her. "Livet er et rotterace, og mitt tog er gått".

"Den Siste Svimle Svingen" er en helt grei Kalviksang med velkjent tematikk, mens  "Den Unge Døde" avslutter albumet. "I stenen over ynglingen som sover står skriften av hans liv" åpner sangen med, en tekst skrevet av André Bjerke. De andre låtene er nyskrevne av Kalvik sjøl.

Slett ikke verst plate dette, musikalsk er det typisk Kalvik, og det er ikke det verste man kan låne øret til. Ei nokså jevn skive egentlig, ingen låter som skiller seg markant ut.

Karakter: 4,5.

tirsdag 25. juli 2017

Janove - "Artisten & Marlene"


Jeg må innrømme at jeg aldri ble noen voldsom stor fan av Kaizers. Var på konsert med de på Romsdalsmuseet under Moldejazz-11, og sjøl om Janove gjorde en kjempeinnsats med å bekjempe det silende regnet med å bevege seg fra skulder til skulder blant publikum fremst ved scena så var det ikke noe som satte seg hos meg.

Det er noe anna når Janove nå albumdebuterer som soloartist. Han har mye på hjertet, det er 15 sanger og skiva varer i voksne 1 time og 12 minutter. Men det er virkelig prima vare og vel så det som han kommer med. 2-3 låter er det som ikke gir meg all verden, men resten er utrolig bra musikk. Det er rock i mange fasetter og med mange uttrykksmåter, med andre ord et meget variert musikalsk uttrykk. Her kan man plutselig høre et pumpeorgel og blåsere kommer inn noen ganger, for å nevne et par eksempler.

Åpnjngssporet "Marlene" er et av de mest spenstige og er fengende god rock:


Mange av låtene er rett ut storslagne og mektige. "Et Hjerte Som Sloss" er en av de, og er en av mine største favoritter på skiva, handler slik jeg tolker den om ikke å gi opp drømmen sjøl om en møter tilbakeslag på veien.


"Aldri La De Tru De Er Bedre Enn Deg" er også en drivende rocker med et positivt budskap:


Det litt morsomme er at setninga "Som en vis mann sa......" dukker opp for andre gang på albumet. Første gang er i "Verden Går Til Helvete, Tralala", en låt med et litt annetr musikalsk uttrykk:


"Regnbuen Treffer Oss Ikkje Lenger" er en roligere låt som ikke helt traff meg i starten, men som vokser hos meg:


I mine ører er dette et helstøpt album som jeg kan høre mye på. Som nevnt et par låter som ikke tar meg helt, men det må en nesten bare regne med på ei skive med hele 15 låter. Helhetsinntrykket er at dette er ypperlig håndverk.

Karakter: 5,5.

mandag 17. juli 2017

Kim Larsen & Kjukken - "Øst for Vesterled"



Det er ikke lenge siden jeg hylla Debbie Harry med hennes nyeste album med Blondie og nå er det tur for en 45-modell til, nemlig danskenes nasjonalskald Kim Larsen, som med sitt band Kjukken er ute med nytt album av året.

Det er ennå tre mnd. til Larsen fyller 72, og til storrøyker å være så holder han seg godt, sjøl om stokken er blitt en nødvendig følgesvenn. Ihvertfall er det fengende, fin og rimelig lettfattelig musikk Larsen kommer med på dette albumet, og der han tekstmessig ser at han nærmer seg livets oppløpsside. Her er "Moder Jord":


Dette er låt 2 på albumet, som åpner med den snaue 2-minutteren "Stativ Stakit Kasket" som Larsen framfører med radiotelefonstemme. I "Hvad Mon De Siger" filosoferer han over hva framtidens mennesker vil si og tenke om oss når de finner etterlatenskaper fra vår tid. "Vinternat" er et mer rocka nummer, riktig så fengende den også.

I "Den Lige Vej", en rimelig slentrende, nesten pratelåt får vi en Kim Larsen som skjønner at livet sakte, men sikkert nærmer seg oppløpssida:


I "En Gammeldags Mand" sier han rett ut at han er nettopp det, en gammeldags mann med en gammeldags forstand. Neste låt bærer ingen tvil, "Nostalgi", sjøl om det er en kvinne som ser tilbake han synger om. Både i denne og den første videoen ser vi at Larsen og musikerne koser seg med musikken, slikt er kjekt å se :)


Den eneste engelskspråklige sangen, "All Things We Said" er også albumets svakeste og kunne med fordel vært luka vekk etter min mening.

"Kongen Er Død" har en finurlig tekst om et folk som frykter stor nød etter at deres konge er død. En fyr som levde et svirefullt liv inntil han besteg trona. "Fri Som En Fugl" er en av de mest fengende låtene på denne skiva, der Larsen slår fast at sjøl om krigsmakter bomber tilmed seg sjøl så klarer de ikke å bombe menneskenes sjel.


I "Damen Inde Ved Siden Af" forteller Larsen om dama han forelska seg i som 14-åring og som han ser igjen med rullator. Men han konstaterer at hun er like stilig som den dag da:


Det hele avsluttes med rolige og greie "Stille og Roligt", og jeg sitter med et smil om munnen, sjøl om Larsen aldeles ikke finner opp kruttet med dette albumet. Det er det vel egentlig lenge siden han har gjort, men hvorfor skal han egentlig gjøre det? Han er et dansk rockeikon og hans landsmenn elsker han slik han er. Han trenger ikke endre på noe.

Når jeg her skal gi karakter vakler jeg mellom 5 og 5,5, men her er så mange fengende låter med humør at jeg lander på:

Karakter: 5,5.

fredag 14. juli 2017

The Secret Sisters - "You Don't Own Me Anymore"


Søstrene Laura og Lydia Rogers fra Alabama er ute med sitt 3. album, og jeg ble oppmerksom på de her om dagen da jeg skrev blogginnlegget om Sam Outlaw og fikk de opp som et av videoforslagene på høyre side da jeg lette meg fram etter Outlawvideoer på YouTube. De debuterte i 2010 med et sjøltitulert album produsert av Dave Cobb, som bl. a. har samarbeidet med Sturgill Simpson. Det nådde 27. plass på countrylista og 8. plass på folklista. Oppfølgeren "Put Your Needle Down" fra 2014 ble produsert av T. Bone Burnett og var en del røffere i kantene, og fikk kritikk for bl. a. produksjon og låtskrivinga. 18. plass på countrylista og 3. plass på folklista var ikke nok for plateselskapet Republic Universal Records, som ga søstrene fyken.

Nå er søstrene Rogers ute med sitt 3. album, produsert av Brandi Carlile. Og jeg vil si at det er stor framgang fra det forrige albumet, de er litt tilbake til det mer enkle og nære fra debuten og det fungerer meget bra. Laura og Lydia har lyse, vakre stemmer som harmonerer godt med musikken. Som her på "He's Fine":


Denne og en del andre av de 12 sangene handler om svikefulle menn, og musikalsk minner de meg en god del om svenske First Aid Kit. Og jeg synes de meget vel kan sammenlignes med de, de er fullt på høyden med søstrene Söderberg.

Her er mer rolige, men kanskje enda vakrere "Carry Me":


"Mississippi" er heller ikke verst:


Åpningssporet "Tennessee River Runs Low" begynner svært rolig, men utvikler seg til en vakker, livat sak med banjo og Laura og Lydias engleaktige stemmer i full  utfoldelse:


Til slutt en mer enn godkjent cover av Simon & Garfunkels "Kathy's Song":


Eneste som trekker ned på dette albumet er avslutningssporet "Flee As A Bird" som er en platt sang med religiøs tekst.

Men bortsett fra det så mener jeg at dette er et helstøpt album der Rogerssøstrene viser stor musikalitet, nydelig stemmeprakt og vakre harmonier går igjen i nesten hver eneste sang.

Karakter: 5,5.

onsdag 12. juli 2017

Sie Gubba - "Arven"


Nytt album med Sie Gubba mottas både med glede og med vedmod. Glede fordi trønderne igjen viser at de er i elitedivisjonen blant norske countryrockband. Vedmod med tanke tenåringen vi hadde i huset som hadde omfavna denne skiva med stor entusiasme. Det var nemlig ikke sjelden at musikk med Sie Gubba strømma opp fra kjellerstua.

Men som nevnt, Sie Gubba viser igjen at de er blant våre beste band i countryrocksjangeren, og Petter Øien viser igjen at han er en solid vokalist med en karakteristisk stemme. Og de kommer med et mer rocka uttrykk i flere av låtene, som i åpningssporet og tittellåta "Arven" som handler om å ta vare på den musikalske arven vi har fått fra bl. a. Elvis og Prøysen og gi den videre til neste generasjon. "Ung & Fri", "Bra Nok Som Du E", "For Seint å Snu" og det engelske avslutningssporet "For the Love of the Music" er også låter som viser et tøffere og mer rocka Sie Gubba. Noe jeg absolutt kan like!

"Såmmår og Sol" er SG mer slik vi er vant med de, fengende og med fela sentral i lydbildet. "Dyr i Drift" er også fengende, og "I Gudbrandsdal'n" er også en fin, fengende låt der fela er sentral. Men ingen SG-album uten et par romantiske låter. De finner vi i "Du E God Å Ha" som er albumets mest neddempa og rolige innslag og"Når Æ Sjer Dæ".

Dessverre er det ingen videoer med sanger fra dette nye albumet ute på YouTube ennå, og det burde jo bandet ha tenkt på. Men skiva får varme anbefalinger fra meg. Det er snart et countryrockband rundt hvert nes her i landet og Sie Gubba viser på "Arven" hvor lista ligger for å klare å ta steget opp fra massen.

Karakter: 5.

tirsdag 11. juli 2017

GospelbeacH - "Another Summer of Love"


GospelbeacH er også et nytt bekjentskap for meg, et amerikansk vestkystband som er ute med sitt andre album. Debuten "Pacific Surf Line" kom i 2015, og det er meget habile musikere det er snakk om her, folk som har spilt med band som Wilco og Eels og med erfaring fra andre band som The Tyde og The Watson Twins.

Det er 50-årsjubileum for "the summer of love" i år, da alle skulle reise til San Francisco med blomster i håret. Og det er tydelig både i det musikalske uttrykket og i tekstene at låtskriver og vokalist Brent Rademaker er meget bevisst det. Lydbildet minner ofte om The Mamas and The Papas og du merker også at Gram Parsons' ånd svever over denne musikken.

Og musikken er fin den, de fleste låtene er fengende nok og har altså tekster som harmonerer godt med tittelen på skiva. Men jeg har et ankepunkt, og det er at i mine ører så er det ingen låter som skiller seg ut. Det durer fint og hyggelig i vei, men det er ingen låter som tar meg ekstra eller som gir meg noe mer enn de andre låtene. Det er jevnt over bra, som i "You're Already Home":


"Hangin' On" er litt røffere, det skal sies:


"Kathleen" er slett ikke verst den heller:


Så joda, det er forsåvidt et hyggelig bekjentskap dette, låtene er ikke verst, men altså ingen som skiller seg ut og som gjør at jeg kan si at jeg rådigger skiva.

Karakter: 4.

søndag 9. juli 2017

Tove Bøygard - "Blåe Drag"


Tove Bøygard er sambygding med Hellbillies, altså fra Ål i Hallingdal og debuterte solo i 2010 og ga ut et duoalbum med søstera Anita i 2014 ("Blågras på Skrindo") som ble Spellemannominert. Nå i år har hun kommet med et nytt, eget album, og jeg er helt betatt.

Det er musikk i mange fasetter her, country/amerikana, countryrock, som i "Byttu & Spann" og "Alle Desse Dagan" og blues, som avslutningssporet "Treng Deg". To coverlåter blant de 13, "Sjå i Nåde" (Mary Gauthier "Mercy Now") og Thåstrøms "Faen Faen Faen".

20 år som sosionom i rusomsorgen i Oslo før hun satsa fullt på musikken har gitt Tove Bøygard et godt innblikk i livets skyggesider og på flere av låtene taler hun de svakeste blant oss sin sak. Et godt eksempel her er "Almindelig Liv" om Ilafangen som etter 40 år ut og inne av fengsel fortsatt drømmer om et alminnelig liv.

Flyktningekrisa tar hun også for seg, i åpningssporet "Framand" synger hun: "Og eg sit i varmen / Eg har meir enn eg treng / Og likevel tenkji eg / Skal eg åpne døra i kveld? / For de er så mange / Og vi er så rik / Me må byggje mura / For du har ingenting". Den ovennevnte coversangen "Sjå i Nåde" har Bøygard gitt en norsk tekst som treffer, der hun synger om sin kjærlighet til sin far og sin søster og også til fredrelandet "som treng å vise raushet no". "Dei som sit med makti vil berre tekkast dei som syt" synger hun.

I "Melea" filosoferer hun over skjebnene til norske Mari i 1912 og utenlandske Melea i 2017, tiggere som ble og blir sett ned på av de fleste som går forbi.

Eneste sangen som ligger ute på YouTube i full lengde og som jeg får gjengitt her er tittelsporet "Blåe Drag", vakker video og vakker sang:


Jeg er virkelig blitt glad i denne skiva. Det er så ekte og nært, musikken er betagende, vakre harmonier, og det er en artist med brodd som ønsker å si noe, som har et budskap. Dette er ei varm skive som jeg kommer til å komme tilbake til mange ganger, den lyser i den norske platehimmelen i 2017!

Her en video med livekutt fra flere av sangene på dette nydelige albumet:


Mulig noen synes jeg er vel raus med toppkarakterene, men det får stå sin prøve :)

Karakter: 6.




torsdag 6. juli 2017

Sam Outlaw - "Tenderheart"


Sam Morgan har valgt seg et artistnavn som forplikter, men Outlaw er faktisk familienavnet til hans mor. Den snart 35-årige (28. juli) karen som ble født i South Dakota, men som flytta med foreldrene til California som 10-åring hoppa av en lovende karriere i reklamebransjen da han runda 30 og satsa alt på et kort på musikken. Han kaller musikken sin "SoCal country", som henspeiler på at han spiller countrystilen fra Sør-California, der vi bl. a. finner Bakersfieldsounden.

Hans debutalbum, "Angeleno" fra 2015 er et strålende album fra start til slutt og hadde glatt gått inn på min topp 3 for det året hadde jeg hatt den på radaren, produsert av ingen ringere enn Ry Cooder som sammen med sønnen Joachim også bidro musikalsk. I år har oppfølgeren "Tenderheart" kommet, og søndag 16. juli står han på scena på John Dee i Oslo. Eia var jeg der sier jeg bare..... Outlaw skriver alle sangene sjøl, bare så det er nevnt.

Plata begynner med fire rolige låter der Outlaws følsomme stemme virkelig kommer til sin rett. Åpningskuttet "Everyone's Looking For Home" utvikler seg til en mektig låt med blåsere duvende over resten av lydbildet. I det hele tatt så er Outlaws stemme den som av dagens artister ligger nærmest Gram Parsons fantastisk følsomme stemme, og musikalsk så er det også tydelig at Outlaw har henta inspirasjon fra den store mester.



Neste låt, "Bottomless Mimoasas" forsterker inntrykket av inspirasjon fra GP, og er en vakker låt med nydelige harmonier:


De to neste låtene er også vakre, ettertenksomme låter, "Bougainvilles, I Think" om en nabo han ble venn med , men som han nå ikke husker navnet på, og tittelåta "Tenderheart". Her er den live og merk den vakre teksten:


Så går tempoet opp i "Trouble" og vi får et lydbilde mer likt det som var på debutskiva:


En av de nydeligste sangene på skiva er "Two Broken Hearts" med en tekst som virkelig tar meg.


Det er 13 låter på skiva, de aller fleste av de er som sangene over gode historier fortalt til en vakker og ekte country som jeg elsker. Her er ikke all staffasjen som mainstreamcountryen fra Nashville gir oss. Country skal ose av ekthet, nærhet og varme og det mener jeg Sam Outlaw gir meg som lytter i fullt monn. Derfor er det trist at jeg ikke har mulighet til å oppleve han live på John Dee 16. juli. Dere som kan må ikke la anledninga gå fra dere!

Karakter: 6.

lørdag 1. juli 2017

El Cuero - "For All Remaining Days"


At jeg ikke oppdaga før i slutten av juni at El Cuero kom med nytt album i januar er utilgivelig sløvt. Men så har jeg til gjengjeld hørt mye på "For All Remaining Days" jevnt og trutt de siste dagene. Dette er det første albumet de har produsert sjøl og jeg kan ihvertfall trekke den konklusjonen at det er mer melodiøst og mer fengende låter, sjøl om det ikke var verst det de har kommet med før heller. Lydbildet er lysere på en måte.

Åpningssporet "All Downhill From Here" er et godt ekspempel på dette. En låt der jeg lar meg fascinere av Håvard Takle Ohrs trommespill


Gitarist og vokalist Brynjar Takle Ohr er drivkrafta i bandet også hva låtskriving angår, men den nye gitaristen Vegard Strand Holthe bidrar også med en låt, Should've Been Gone" som han også synger på. Jeg synes han løser oppgava meget bra:


Slentrende "The Whole Love" skiller seg ut med et litt annerledes lysbilde, bl. a. en mer melankolsk gitar som gjør at jeg faktisk får litt Chris Isaakvibber:


:En av de tøffeste sporene er "Big Shot", en låt med et herlig driv. "The Fuineral" er en rolig låt som gjør inntrykk på en som har opplevd en brå død i nær familie i år. Sangen starter med kirkeklokker og så får vi en jegperson som synger om sin egen begravelse, om de tilsteværende "who wished they were anywhere else", noe jeg trygt kan skrive under på.

"Real Men Inhale" er en fengende countryrocker med en bra tekst. "Trying to Get Through to Your Heart" er en tøffere låt som jeg synes sitter bra. Avslutningssporet "Never Again" begynner akustisk og er en god låt i skjæringspunktet mellom rock og americana. De to øvrige sporene "Big Dreams, Little Dreamer" og "In Every Little Way" synes jeg blir litt stillestående og stampende.

Men alt i alt er dette et meget bra album av kristiuansunderne i El Cuero. Det hadde vært kjekt å oppleve de live, da de først og fremst er et liveband, som de også sier i et intervju i Norway Rock Magazine 2/2017.

Karakter: 5.