tirsdag 26. juni 2018

American Aquarium - Things Change


American Aquarium er et countryrockband fra Raleigh, North Carolina, danna av BJ Barham i 2006. Dette er deres 8. studioalbum, men da skal vi huske at i april ifjor skifta BJ Barham ut hele mannskapet. Utenom Barham på vokal og gitar er besetninga nå: Joey Bybee, trommer, Ben Hussey, bass, Shane Boeker, gitar og Adam Kurtz, steelgitar.

Jeg har hørt på skiva i omtrent ei uke nå, og jeg er blitt mer og mer glad i den, både musikalsk og tekstmessig. BJ Barham har et budskap og i åpningssporet The World Is On Fire gir han tydelig uttrykk for at han er meget misfornøyd med retninga landet hans har tatt.


When did The Land of the Free become The Home of the Afraid?
Afraid of the world, afraid of the truth
Afraid of each other  
This ain't the country my grandfather fought for
But I still see the hate he fought against
Give rest to the tired, give mercy to the poor
Give warmth to the huddled masses
And I'll show you freedom


I Crooked+Straight forteller Barham om sin oppvekst i et hjem der faren var diakon i den lokale baptistmenigheta, men at han på high school mista troen da han stilte spørsmål ved ting han ikke kunne se. Og han erkjente at han fikk sin utdannelse ved enden av bardisken. En drivende god låt:



Tough Folks er også en drivende flott countryrocker:




I sterke og sjølbiografiske  I Gave Up the Drinking (Before She Gave Up On Me) forteller Barham om hvordan hans livsledsager redda han fra alkoholens klør:



Men vi har også mer neddempa låter som When We Were Younger Men som er en hyllest til det sterke, gode vennskapet:


Work Conquers All er en låt der countryen er mer framtredende enn rocken, og den er en aldeles herlig, fengende låt. One Day At Time er en enkel låt med akustisk gitar og piano, mens tittelåta Things Change er en mer sugende låt á la The World Is On Fire. Albumet avsluttes med Shadows Of You, som er mer neddempa og Till The Final Curtain Falls som er Barhams hyllest til sin livsledsager som han fikk en datter sammen med i vår.

BJ Barham er en fremragende historieforteller og med sin nye besetning av American Aquarium har han levert et strålende og variert countryrockalbum. Med sine klare standpunkt mot dagens styre i USA og med et ikke-troende livssyn er ikke det noen god søknad om å slå igjennom hos mainstream countryfansen. Men jeg tror ikke det heller er Barham og bandets mål. Barham kjører sin egen linje, musikalsk og ikke minst tekstmessig og er ikke redd for å ta standpunkt. Slike artister trenger vi flere av i en stadig mer polarisert verden. Derfor er dette et befriende album på alle måter.

Karakter: 5,5.

onsdag 20. juni 2018

Di Derre - Høyenhall


For å være ærlig så trodde jeg at Di Derre hadde lagt inn årene som plateartister og at de mer var et konsertband som levde på gamle hits. Der tok jeg altså feil, for det viser seg at ifjor høst tok Jo Nesbø på seg låtskriverhatten igjen og vips så har vi nå i juni bandets første studioalbum på 20 år. Med Unni Wilhelmsen som erstatter for avdøde Knut Nesbø på gitar og  videre med Magnus Larsen fra originalbestninga, Espen Stenhammer, Lars Jones og Halvor Holter er nå altså "Høyenhall" sluppet og jeg skal oppleve de i Molde i sommer.

Ja, for ingen band har så til de grader gitt meg soundtracket til min oppvekst i Molde. Med låter som Bare En Jeg Kjenner og Cecilie, der det ble sykla ned gata jeg vokste opp, så traff Jo Nesbø & co. bilder fra min oppvekst så til de grader på kornet. I førstnevnte låt ble Uffe som "satt på Kaffestova med sitt verdensherredømme" beskrevet. Det er akkurat slik jeg husker Uffe, eller Ulf Møller, legendarisk speaker på gamle Molde stadion, fra da jeg gikk rundt på kafeene i Molde på lørdager og tjente noen slanter med å selge dagens lokalaviser da jeg var 11-12 år.

Di Derre anno 2018 er et behagelig møte for meg, og det er et lett gjenkjennelig møte. Og Jo Nesbø viser igjen at han er en eminent ordkunstner også når det gjelder å skrive låttekster. Enten når han beskriver det å vende tilbake til barndommens rike som i Tilbake Til Deg og tittellåta Høyenhall, brudd i et forhold som i Lykkelig, Det Går Fint og Videre og ytterpunktene som tiltrekker hverandre i Skjerpe Oss Littegrann der også gitarist Wilhelmsen får bruke sine vokaltalenter. Og her er den, det beste partylåtemnet på skiva:


Det er rett nok et par låter som er vel seige musikalsk, men der teksten hever låten betraktelig som Amerika og Tid Hvor Ble Du Av.

Jeg hørte noe av innslaget med Nesbø og Unni Wilhelmsen på Nitimen for to dager siden da jeg satt på venterommet til tannlegen min, og da sa Nesbø at albumtittelen Høyenhall henspeiler på at han synes det navnet, som er en T-banestasjon i Oslo er et fint stedsnavn. Og at han derfor gir vestlandsbygda som han beskriver i tittelåten og åpningslåten Tilbake Til Deg navnet Høyenhall.

Her er tittelåten:


Det er en fin kombinasjon mellom rolige og livlige låter på dette albumet, i kjent Di Derrestil. I siste kategorien er Blikket, om han som blir sjekka opp mot sin vilje. Beskrevet på vanlig underfundig vis av en Nesbø som også som låtskriver altså har ordet i sin makt: "Jeg var ensom da du kom, jeg er mer ensom nå".

Det Går Fint er også en så til de grader underfundig beskrivelse av hvordan det er å bli forlatt:


Dette albumet gjør at jeg gleder meg veldig til Di Derre m/venner på Romsdalsmuseet i Molde 20. juli, under Moldejazz. De spiller også i Borggården i Trondheim nå på St. Hansaften sammen med både original- og den nåværende besetninga av Tre Små Kinesere. Hadde vært fristende å gå dit også!

Et meget hyggelig gjenhør krones med

Karakter: 5,5.

torsdag 14. juni 2018

Sugarland - Bigger


Sugarland, bestående av Jennifer Nettles og Kristian Bush har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Bakgrunnen for det kan dere lese her. Etter fire album, det siste i 2010 og opptreden på Nobelpriskonserten i 2011 tok de en lang pause og satsa på sine solokarrierer. I vinter kom imidlertid meldinga om at Jennifer og Kristian hadde gått i studio igjen for å lage ny musikk sammen. Og nå foreligger resultatet.

Jeg må tilstå at jeg var meget spent. Albumet fra 2010 var ujevnt, men de lovte da nyheten ble sluppet om at de satsa sammen igjen at det skulle bli både det samme Sugarland, men også et Sugarland som hadde fornya seg. Det vises først og fremst ved at Kristian Bush er blitt mer delaktig på vokal. Musikken er fortsatt veldig lite country, det er et par sanger der jeg hører spor av det. Men likefullt kan jeg trekke et lettelsens sukk: Dette er langt på vei Jennifer og Kristian slik jeg ønsker å høre de, med låter som er lettere tilgjengelig enn på det forrige fra -10. Et par låter blir litt anonyme, men ellers er dette et album som vitner om et sterkt comeback for en duo som jeg har vært så heldig å få treffe ved to anledninger.

Skiva åpner med tittelsporet Bigger som er en oppløftende tekst til fine rytmer:


Still the Same er en av albumets mektigste låter og jeg kan se for meg at dette blir en konsertfavoritt. Et budskap om at Sugarland fortsatt er de samme  med en video som binder duoens nåtid med deres fortid. (De var en trio på sitt første album).



Babe har de fått med seg ingen ringere enn Taylor Swift, både på låten og på videoen, og tekstmessig går dette rett inn i det vi er vant med i låtuniverset til Swift:


Love Me Like I'm Leaving er en av låtene der det er en liten smak av country og der også Kristian er litt mer med på vokal enn han har vært tidligere.


Tuesday's Broken er en nedstrippa låt med en sterk tekst om å se de som strever og som stiller spørsmålet om hvordan det kunne blitt hvis noen hadde brydd seg om han som endte opp som skoleskyter og hun som blir hetsa på sosiale medier.  



On a Roll og Let Me Remind You er to gladlåter mens Mother er en fin hyllest til alle verdens mødre. Jennifer er jo sjøl blitt mor etter at hun ganske nøyaktig et år etter at Sugarland var med på Nobelkonserten 2011 fødte sønnen Magnus. Og så kan jo vi norske leke med tanken at inspirasjonen til det navnet fant hun hos våre Kronprins :)

Not the Only er et nydelig avslutningsspor på ei skive som viser meg at Sugarland er tilbake, og at de er der jeg ønsker de skal være musikalsk. Sjølsagt kunne jeg ha ønska litt mer country i musikken, men det er egentlig småpirk. Et par småanonyme låter gjør at det blir ikke makskarakter, men det gjør meg ingenting. Hovedinntrykket er nemlig meget bra!



Karakter: 5,5.


søndag 10. juni 2018

Neko Case - Hell-On


Jeg har skrevet om folkartisten Neko Case før, både som soloartist og for hennes samarbeidsprosjekt med k.d. lang og Laura Veirs i 2016, noe som resulterte i et strålende album. Case er født og oppvokst i Virginia, nesten på grensa til Canada og omtalte seg sjøl i et intervju som ligger på YouTube at hun føler seg mer som en nordamerikaner enn en amerikaner. Nå er hun ute med sitt første studioalbum på nesten fem år, og når en så begavet artist gir ut nytt materiale så blir jeg interessert.

Og det som møter meg som lytter er et meget variert lydbilde. Neko Case går ikke av veien for å skifte toneart midt i en låt når hun føler at det er det som må til for at den skal skinne ekstra. Et slående eksempel på det er avslutningssporet Pitch or Honey som starter noe stillestående etter min smak, men som etterhvert utvikler seg til noe helt anna og mye mer livat, for å si det sånn.


Noe som også slår meg er at Neko Case har utforska nye musikalske uttryksmåter, og artister som tør å eksperimentere på den måten har jeg sansen for. Som f. eks. Bad Luck som er en type låt jeg ikke forbinder med den Neko Case jeg kjenner. Kanskje den mest fengende sangen jeg har hørt med henne. Case spilte inn sin solosang på denne låten morgenen etter at hun hadde fått telefon på natta i Stockholm om at huset hennes, som mange andres i California, stod i full fyr. Og da får jo sangen en helt ny dimensjon. Grunnen til at hun var i Stockholm var at svenske Björn Yttling er med Case som produsent på seks av låtene. Albumet miksa hun også i Stockholm sammen med Lasse Martin.


Neko Case er en ypperlig låtskriver og er ikke redd for å ta opp ømtålelige tema, som i Winnie som er historien til en sjømann som setter spørsmålved sin kjønnsidentitet. Også en sang der Case skifter toneart underveis. En annen låt som utmerker seg i så henseende er Halls of Sarah, musikalsk noe neddempa, men med en sterk historie om en kvinne innen showbiz som blir forma av de mennene som jobber med karrieren hennes.


I Last Line of Albion får vi en mer rocka Case, og et spennende lydbilde som gjør dette til enda en sterk låt. En annen låt med spennende taktskifter er sju minutter lange Curse of the I - 5 Corridor:


Til slutt vil jeg ta med Gumball Blue der åpningssekundene på plata minner meg om en låt med det estiske alt. rockebandet Sibyl Vane. Sikkert tilfeldig, men litt morsomt uansett. Her i en laivversjon:


Her er også andre sterke låter som tittelsporet Hell-On, My Uncle's Navy, som til tider har et distinkt rockepreg og Oracle of the Maritimes.

Dette er et album som holder meg som lytter på tå hev alle de 54 minuttene de 12 låtene varer. Neko Case har en unik formidlingsevne og med en variasjon i musikken som gjør henne til en av vår tids mest spennende artister.

Karakter: 5,5.

mandag 4. juni 2018

Gretchen Peters - Dancing with the Beast


51-åringen Gretchen Peters er innlemma i Nashvilles "Songwriters Hall of Fame" og har skrevet hitlåter for bl. a. Martina McBride, Etta James, Anne Murray, Shania Twain og Neil Diamond, og hun har samarbeida med Bryan Adams. Men hun har også en egen karriere, om en ikke så kommersielt suksessrik som en del av artistene hun har skrevet låter til. Likefullt er hun en artist absolutt verdt å lytte til, noe hun viser på dette albumet, som kom 18. mai.

Det er stort sett lavmælt og rolig musikk uten de store faktene. Hadde Peters vært norsk og sunget på norsk hadde nok mange plassert henne i visekategorien. Uansett så er det noe veldig fint og vart ved Peters' stil, og hun har da også en del tekster som er innsiktsfulle og som har brodd.

Hun slår an tonen med et vakkert og stemningsfullt åpningsspor, Arguing with Ghosts:


Wichita er det eneste sporet som er uptempo, også her en sterk tekst, om en jegperson som tydeligvis er født med litt mer bagasje enn de fleste andre:


I Different Act har vi en jegperson som ser tilbake på et liv som har gitt henne et ekteskap, tre barn hvorav to døde tidlig og den siste ble ødelagt som soldat i Irak: "He did come back, but he didn't come home". Sterkt fortalt av en artist som med sin bestemte stemme helt klart gir uttrykk for at hun har et viktig budskap:


Dvelende er et stikkord som passer godt til dette albumet. Det er musikk og tekster som får meg som lytter til å tenke, og til å dvele ved de temaene som artisten tar opp. Et godt eksempel er Lowlands med bl. a. en sterk verselinje i "And the TV just lies to keep you watchin', politicans lies to get your vote, but the man who lies just for the sake of lyin' sell you kerosene and call it hope".

Tittelsporet Dancing with the Beast har en sterk tekst om det å være i et forhold med en person med en alvorlig personlighetsforstyrrelse, eller det som vi på folkemunne sier er psykopater eller en person med psykopatiske trekk. Åpninga slår an tonen på hva som venter: "He only comes around when he pleases, he only comes around when I'm alone, he don't like my friends or my family, he don't like me talkin' on the phone". Musikken er i sin enkelhet smådramatisk for å understreke hva teksten handler om.

Say Grace tar for seg spørsmål i forhold tro med et budskap om at en må tilgi seg sjøl for sine mistank. En verselinje jeg biter meg merke i her er "The bible on the table says be a good sheep, but the TV in the corner screamin' that you're not welcome here". Et angrep på dobbeltmoral og hykleri oppfatter jeg denne låten som. The Show er en sober låt verdt å lytte til, og Truckstop Angel forteller en prostituerts historie..Albumet avsluttes med perlene Lay Low og Love that Makes a Cup of Tea.

Til slutt vil jeg ta med en laivopptreden med The Boy From Rye, om gutten som kom med familien på ferie og som skapte furore og splid i venninneflokken:


Da jeg skulle vurdere denne skiva tenkte jeg først en 5-er, så heva jeg til 5,5, men nå når jeg sitter her og skriver så føler jeg mer og mer at dette er ei fullkommen skive. Gretchen Peters er en fenomenal historieforteller, måten hun framfører sine mange sterke budskap på akkompagnert av var, men effektfull musikk gjør dette til en uimotståelig pakke for meg.

Karakter: 6.