Det er ikke mye jeg vet om Arne Thelin, annet enn den infoen jeg har fått i et presseskriv. Han er tidligere vokalist i en del band som jeg ikke har hørt om, som Cosmic Dropouts, Lust-O-Rama og Kwyet Kings og har tydeligvis en tilknytning til Montenegro og hovedstaden Podgorica. Albumet er så og si i sin helhet laget der i 2023, i et år der Thelin knapt nok bevegde seg utenfor bygrensa grunnet depresjon og mørke tanker. Og at musikken her nærmest er terapien for å komme seg gjennom og ut av denne mørke tida.
Musikalsk vil jeg kalle dette garasjerock, det er en mørkhet over musikken, men jeg synes egentlig ikke den er så framtredende. For dette er stort sett melodiøse låter med god rytme og god framdrift. Så musikalsk synes jeg ikke dette er har et så veldig dystert preg. men sjølsagt, tittelen på åpningssporet, Fucked Up and Stupid er jo et signal om at temaet ikke er av det lystige slaget.
Dette er drivende god rock med mye energi, og det er det som gjør at skiva rent musikalsk ikke framstår som spesielt mørk i mine ører. Men jeg hører jo på tekstene at her er det snakk om et menneske som strever med å finne lyspunktene i livet. Noe også Can't Take It Anymore er et tydelig signal om. Det kan jeg høre ikke bare i teksten, men også i måten Thelin synger på. Den stemma er det mye desperasjon i.
Losing My Cool har også denne gode kombinasjonen av drivende, energisk rock med en tekst og vokal preget av desperasjon:
No Satisfaction (Jos ne Svice) er en interessant låt med en barnestemme som synger på det lokale språket mens Thelin bidrar med engelsk vokal. Også dette en desperat låt, og jeg merker den desperasjonen mest hos dette barnet (gutt?) som synger. Det er denne sangen som river mest i meg, for det er litt hjerteskjærende å høre barnets sang, sjøl om jeg ikke forstår det som synges.
Så ja, dette er et album som gjør inntrykk. Med et driv i musikken som jeg elsker, men med dystre tekster om det å leve i depresjonsmørket. Heldigvis har ikke Thelin falt for fristelsen til å gjøre musikken depressiv. Det hardtslående drivet i musikken er nok også et tegn på desperasjon, men jeg kan tenke meg at det å gjøre musikken så hardtslående er god terapi.
Ti låter er det her, bare én av de får jeg ikke helt tak på. Men det rokker ikke ved inntrykket av at dette er et drivende godt, energisk og hardtslående rockealbum som fortjener å bli hørt. Og ikke minst, dette opplever jeg som særs ekte og ærlig. Kanskje kan vi også kalle det terapirock?
Jeg var begeistra for girl in red's debutalbum i -21, og jeg kan likegodt avsløre at jeg har den begeistringa i behold etter å ha hørt en del på oppfølgeren, som kom for ti dager siden. Dagens moderne pop fenger meg ikke i særlig grad, ihvertfall ikke det som topper listene. Men Marie Ulven, aka. girl in red er i høyeste grad unntaket som bekrefter regelen, fordi det hun kommer med er organisk og spennende pop som jeg nyter å høre på. Her er ikke en eneste låt som jeg ikke kan like, bedre kan det ikke bli.
Livsbejaende I'm Back åpner ballet, en låt og video som oser av livsglede, samt det å si nei til all negativitet som måtte komme ens vei. En låt som vi trenger akkurat nå!
Igjen vises det en spennvidde i musikalsk uttrykk som jeg digger. Tittelsporet DOING IT AGAIN BABY er musikalsk sett røffere i kantene enn åpningssporet, men er likefullt en knallgod låt. Mye lyd, men det fungerer godt. Med et positivt budskap i teksten også her.
Too Much er kanskje den nydeligste låten på denne skiva, om frustrasjonene en kan oppleve i et forhold, og om usikkerheten som har begynt å bre seg inni en om dette er det rette å satse på. Jeg elsker alt ved denne låten, som f. eks. skiftene i toneart som jeg synes fungerer meget godt for å understreke de motstridende følelsene vi finner i teksten.
Den siste jeg tar med er New Love, som jeg vil kalle en god gammeldags popbanger. Den er litt retro i snittet og viser den lekenheten som preger girl in red, og som gjør at hennes pop er så interessant. Denne låten her gir meg bare gode vibrasjoner.
Ti låter er samla på snaue 28 minutter, noe som er et tegn i tiden, låter kan fint være korte (dvs. under tre minutter) og likevel være meget godt musikalsk håndverk. Det viser girl in red på denne skiva, det er vellyd fra start til slutt. Og et bevis på at sjøl vi som er i moden alder kan like en del av dagens pop. For de seks låtene jeg ikke har nevnt her er også de popmusikk fra øverste hylle.
Svenske Smash Into Pieces ble jeg for alvor oppmerksom på i anledning deres deltakelse i Melodifestivalen ifjor med Six Feet Under, som ble min store favoritt der. De endte opp på 3. plass, noe de også gjorde i år med Heroes Are Calling. Også det en sterk låt, men svenskene er så bundet av sin Eurovisionsuksess med mainstreampop at det gjør at artister fra andre sjangre ikke har sjanse til å vinne. Trist, for også Sverige kunne hatt godt av å prøve noe helt annet av og til.
Nok om det, jeg kan ihvertfall si at jeg liker det jeg hører på denne skiva. Men der mange metalband ofte har lange låter kjører SIP stort sett med 3 - 4 minutters låter. Kjennemerket deres er at det er melodiøst, og at de så og si fra start går rett inn i essensen i låtene, og vi kommer fort til refrenget. Som her i åpningssporet Trigger:
Noen vil kanskje peke på at det blir for lettvint, men hvert band har sin stil og at SIP velger å kjøre med såpass kompakte låter synes jeg fungerer godt. Likeså som jeg kan like andre band som har lengre låter, gjerne med omfattende instrumentalpartier. For meg fungerer begge deler.
Afterglow har en litt sår tekst som kretser rundt det faktum at vi alle bak det ytre vi viser har ulike sår som vi bærer på. En litt saktere oppbygging her, men det må til med en slik tekst, det underbygger de følelsene som ligger i den:
Jeg tar ikke med de to MF-låtene her. Vil presisere at jeg digger de også, men de er nok kjente for det store publikummet.
Flow er en intens låt som er en av mine største favoritter her. Jeg liker intensiteten og energien, samt den herlige rytmen som ligger i denne låten her:
Vokalist Chris Adam Hedman Sörbye har en intens og insisterende vokalstil som passer meget godt til SIP's muaikk. Han er også en perfeksjonist, venner fra ESC Norge som var og dekket finalen i MF ifjor kunne fortelle at han benytta enhver anledning til å terpe på sin vokal. Som f. eks. mens han gikk i gangene, eller til og fra scenen i forbindelse med prøver og opptredener.
Let It All Out er også en intens låt, og viser at man kan få til god rock sjøl med låter på godt under tre minutter:
Apocalypse DJ sin inntreden i bandet i 2015 førte til at bandet fikk et mer elektronisk drag over musikken. Jeg er stort sett ingen fan av EDM, men jeg synes det funker bra her fordi det alltid er rocken som er i førersetet musikalsk. At man da tilfører litt synth eller annen EDM er da mer for å krydre gryta for å si det sånn.
Jeg kunne egentlig valgt hvilke som helst låter, for jeg synes alle er skikkelig gode, som f. eks. Venom, Out Of Here og Sleepwalking. Men jeg ender opp med avslutningssporet Bleed, som jeg også synes er en kremlåt:
Jeg har fint lite å utsette på denne skiva. Smash Into Pieces tar meg med på en 38 minutters reise som jeg får lyst til å bli med på mange ganger. Nevnte jeg at jeg digger at det er melodiøst? Vel, da er også det tatt med!
Jeg aner ikke hvordan jeg ble oppmerksom på Lovebugs, men jeg har ihvertfall begynt å følge de på Spotify, og derfor fikk jeg varsel om nytt album fra dem sist fredag. Det første siden debuten i 2007. Og nysjerrig som jeg er måtte jeg sjølsagt høre på hva dette var for noe.
Jeg vet ikke mer om dem enn det jeg har sett på Facebook og det lille jeg har kunnet hente ut av Spiotifykontoen deres. Men etter det jeg kan se består bandet av Alis Lund-Johansen, Christina Amundsen, Live J. Bruseth, Monica Amundsen og Silje Stubø Solstad.
Og jeg kan ikke si annet enn at jeg har kost meg med denne musikken de siste dagene. Noen av låtene er blant de kuleste jeg har hørt i år, enkelt og greit. Som åpningssporet Circus, som har en fin lekenhet over seg. Det er en sterk vokal kombinert med en nydelig koring som gir låten en ekstra dimensjon
Den lekenheten jeg nevnte vises egentlig over hele albumet fordi dette er et band som leker seg med flere sjangre og musikalske uttrykksmåter. Mange av låtene er dessuten skikkelig melodiøse, noe jeg setter stor pris på. I så henseende er Kick en gromlåt som jeg er blitt ordentlig glad i.
Warrior er en låt vi får i to tapninger. Den første er med et mannlig vokalt innslag på spansk, og da jeg fikk opp videoen lærte jeg hva denne låten egentlig handler om. Lovebugs driver nemlig en innsamling for kvinnegruppen Fanm Djanm i Amigitos i Den Dominikanske republikk, der videoen også er spilt inn. For å sitere fra innsamlingens Facebookside, så er "denne gruppen et samlingssted hvor de lokale kvinnene lærer om alt fra prevensjon til ferdigheter som kan gi de inntekt". Låten er en hyllest til de kvinnene som kjemper denne kampen for likeverd og for å kunne sjøl bestemme retningen for sine liv.
Helt til slutt i albumet får vi høre hvordan låten var fra starten av, altså det første opptaket. Før de dro til Den Dominikanske republikk og fikk laget den om til slik den er i videoen. Så man kan nok si at dette er den bærende låten på dette albumet.
Men jeg er også blitt glad i den livsbejaende og bekymringsløse feelgoodlåten If I Go South. Her får jeg faktisk en liten følelse av country, både over musikken, stemninga og teksten:
Den musikalske inspirasjonen som Lovebugs har fått gjennom sin forbindelse med Den Dominikanske republikk merkes også i den fengende breakuplåten Leaving. Også her en nydelig koring som setter en ekstra spiss på det hele.
Det er også mange flere kule låter på dette albumet, som Troubled, Devil, Queen og tittelsporet OverLoved. Låter som viser den musikalske lekenheten dette bandet har. Det er en variasjon i musikken her som gjør dette til et spennende album.
Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg oppdaga at Mark Knopfler slapp dette albumet sist fredag. Og siden da har jeg hørt mye på det, for Dire Straits var sentrale i min musikalske "dannelse" og Knopfler har alltid vært en artist og person jeg har hatt stor respekt for. Også han trekker på årene og fyller 75 i august. Men han viser på dette albumet at han fortsatt har evnen til å lage nydelig musikk, og han har den litt underfundige sangstemmen sin i behold.
Two Pairs Of Hands åpner det hele, og det var gjennom videoen til den at jeg ble oppmerksom på albumet. Denne låten er så typisk Knopfler og så typisk Dire Straits, slentrende, og med utsøkt gitarspill fra maestroen sjøl. Tekstmessig fikk Knopfler inspirasjonen ved å vandre i Nashvilles gater og tenke på alle musikerne som spilte der hver kveld på alle store og små barer, puber og andre spillesteder. Låten er en hyllest til de.
Min største favoritt på dette albumet er Smart River. Kanskje er det fordi Knopfler her også leker med country med en duvende steel som setter et ekstra spiss på en fra før nesten fullkommen låt. Jeg bare nyter denne her:
Janine er litt i samme stilen, en oppmuntringslåt til et tydeligvis vakkert menneske. Og jeg blir slått av tanken på at stemmen til Knopfler ikke har forandra seg stort siden 70-/80-tallet. Og han forteller fortsatt historiene på den særegne og slentrende måten som egentlig er bare hans:
Before My Train Comes er låten der Knopfler tar innover seg sin egen mortalitet, og han gjør det sjølsagt med stil. Også her en fin smak av country, noe som passer meget godt til en tekst som dette.
Tittelsporet One Deep River avslutter dette tolv låter store albumet, den er neddempa og vakker. En låt som du bare må lene deg tilbake og ta inn over deg samtidig som du glemmer alt annet. Det er fire vel anvendte minutter spør dere meg!
Av andre perler her vil jeg trekke fram også neddempa Black Tie Jobs, og Tunnel 13, om tre brødre som livnærte seg som kriminelle. Rimelig hardbarkede også, det gikk med liv under deres ransferder gjennom livet. En dramatisk historie, men heller ikke her hever Knopfler stemmen. Han er den samme, rolige, betraktende historiefortelleren.
Det er ikke mye å trekke her, bare det at det kanskje kan bli vel rolig og vel slentrende til tider. Men det er flisespikkeri, for dette er et nær utsøkt album fra en av de største i min/vår generasjon, vi som fikk vår musikalske dannelse i siste halvdel av 70-tallet og første halvdel av 80-tallet.
For fire år siden ble jeg tatt på senga av at The Yum Yums fortsatt eksisterte da ga ut sin første skive på sju år. Fire år er altså gått og jaggu meg er ikke Morten Henriksen & co her igjen med 14 bekymringsløse låter, stort sett om den store kjærligheten til unge, vakre damer. Det virker som tida har stått stille for Henriksen & co for i en alder av rundt 60 synger han og bandet på som om de var en gjeng på slutten av pubertetstida. Jeg får assosiasjoner til tegneserien Archie, om den bekymringsløse tilværelsen til amerikanske, pene collegeungdommer når jeg hører på denne musikken her.
Og jeg liker det fortsatt! Hvorfor skal all musikk være dønn seriøs? Misforstå meg rett, dette er et band som er dønn seriøse i det de holder på med. Her går de ikke på akkord med musikken de er tro mot, og dette kan de, det oser kvalitet midt oppe i det bekymringsløse og ungdommelige. Men noe musikk skal bare være underholdning, og tusen takk for at The Yum Yums har skjønt det og leverer i forhold til det! Og med låttitler som Baby Doll, Whole Lotta Kissin', Candy, Everybody Loves My Baby og Sweeter Than You skjønner en at det ikke er denne plata en skal gå til om en vil ha en løsning på utfordringene verden står i.
Over til musikken, her er Got Me Good:
Whole Lotta Kissin' er også bare rett ut herlig:
Candy har fått plass på spillelista der jeg nominerer låter til min "Årets sanger"-kåring. Hvorfor? Fordi den er den herligste låten på denne skiva! Merk også den deilige koringa!
Everybody Loves My Baby er også bare så fengende og god:
Til slutt tar jeg med Sweeter Than You, og jeg registrerer med det at jeg har tatt med nesten alle låttitlene jeg nevnte tidligere her som eksempler på hva for type sanger du får på dette albumet:
l
La gå med at dette ikke er et band som finner opp kruttet, og at enkelte av låtene er litt enklere i snittet enn de jeg har presentert her. Det viktigste er at Morten Henriksen og hans kumpaner i The Yum Yums gir meg glede og humør i en verden preget av dystre nyheter på alle bauger og kanter. Jeg vil påstå at mer enn noen gang er slik musikk viktig. Ikke i "opium til folket"-øyemed, men for at vi skal få litt pause slik at vi kan klare å hanskes med det som skjer i en mer og mer gal verden.
Søstrene Laura og Lydia Rogers er ute med oppfølgeren til Saturn Returnfra 2020, som jeg falt pladask for. Og igjen kommer de med flere nydelige låter som forskjønner øregangene mine.
Rolige, drømmende Space åpner det hele. Dette er en låt å bare lukke øynene til og å la seg sveve inn i en nydelig musikalsk atmosfære. Tekstmessig handler det om å gi en partner rom til å være seg sjøl, og å være der som en god støtte.
Paperweight er fengende og er lett å nynne til. Tema her er også det nære forholdet til en partner, noe som gjennomsyrer dette albumet. Det virker som at de begge er i harmoni i sine ekteskap, og det er litt godt at de gir oss låter om det gode de opplever i hverdagen.
Men søstrene ser også utover sin egen tilværelse og If the World Was a House er en meget tankevekkende og utrolig godt laget tekst der de sammenligner konfliktene som er i verden med konfliktene som kan forekomme i et hus, mellom familiemedlemmer. En av de aller beste tekstene jeg har hørt i år og sjølsagt inn på min Årets sanger-spilleliste for 2024.
På All the Way har de med Ray LaMontagne på vokal, og det er blitt en nydelig kjærlighetssang med skikkelig vakre harmonier:
Til slutt tar jeg med Bear With Me som har en dyp tekst med mange lag. Det er om kjærlighet, men det kan også tolkes som å føle seg fremmed i sin egen kropp og en bønn til partneren om å holde ut med en mens en finner ut av seg sjøl.
Av de elleve låtene er det et par som jeg føler blir vel stillestående for meg, men likefullt er dette et nytt, sterkt album fra The Secret Sisters der de igjen slår meg med sin musikalitet og evne til å bringe fram nydelige harmonier. Dette er definitivt musikk som en kan bruke til å ta en pause fra verden utenfor, noe som i høyeste grad trengs om dagen!
Cody Jinks er artisten som går sine egne veier, som ikke tilhører noe plateselskap og som ikke har noen bindinger til countryeliten i Nashville. Texaneren gir ut sine album sjøl, og har hatt stor suksess med det. Hans mest strømmede låt, Loud and Heavy har 203 mill. lyttinger på Spotify, og da skjønner jeg godt hvorfor han ikke ser noen hensikt i å binde seg til et stort selskap. For Jinks vil ikke være mainstream, han vil gi ut den musikken han til enhver tid føler før.
Jeg syntes nok hans forrige album, Mercy i 2021 var et lite knepp ned fra hans tre tidligere album, men her er Jinks tilbake på sitt aller, aller beste. På denne skiva her er det ikke en eneste låt jeg ikke føler nærhet til. Det er så ekte og dypfølt det han kommer med i hver eneste låt, og det gjør at jeg tror 100% på det han forteller. Enten det er sjølopplevd eller han forteller historien til noen han kjenner eller til en fiktiv person så føles det uansett ekte og ærlig.
Sondringen mellom å leve et gudsfryktig liv og det å skjene ut i grøfta og møte alkoholens fristelser er en gjenganger i flere av Jinks' låter. Så også på den meget sterke åpningslåten Sober Thing. Du trenger ikke å være religiøs for å bli berørt av en setning som I'm closer to the Master than the sober thing:
I Cant't Complain er en fengende og deilig låt av beste Cody Jinks-merke. En låt med et sterkt driv som jeg elsker, og som vanlig med en tekst vel verdt å lytte til:
Det å slite psykisk er også noe Jinks er en del innom i sine tekster, som her på A Few More Ghosts. Jeg har aldri opplevd å våkne opp skrikende, men når Jinks synger om det her kan jeg levende forestille meg hvor smertefullt det kan være:
I Would er også helt nydelig og moderne countrylåt helt etter mitt hjerte. Harmoniene kan ikke bli bedre, og det er en nytelse å oppleve Jinks og bandet så samspilte som de er både her og på hver eneste av de tolv låtene:
You can change the tunes but you can't change the working man synger Jinks i låten som ikke bare er en hyllest til alle kroppsarbeidere som sørger for at hjulene går rundt, videoen viser at dette også er Jinks' hyllest til sitt eget crew, folka som sørger for at der lys og lyd og for at alt er rigget og klart når han og bandet entrer scena for en ny konsert:
Dette albumet består av tolv perler, enkelt og greit. Deceivers Blues forteller at den som bedrar også kan ha samvittighet og trykkes ned av det å bedra. Og i det sjølbiografiske tittelsporet forteller Jinks om hvordan han har vært med å endre countrymusikken og gi den tilbake til folket. Men også om at han savner å bare spille på små barer, fordi det han egentlig ønsket var bare å spille med vennene sine.
Cody Jinks har opparbeidet seg stor popularitet med å reise rundt og spille musikken sin, og han har nådd langt uten at han noengang er blitt spilt på de store radiostasjonene. Han er en folkets mann, han elskes av fansen, og han gir oss ekte vare hver gang. Det er dette som er ekte og moderne country for folket, gitt av en musiker som mest av alt vil være seg sjøl. Det lykkes han igjen 100% med her.
De konsertarrangørene og festivalene som måtte klare å få Cody Jinks og bandet hans over dammen skyter definitivt gullfuglen!
Dette er tredje albumet til Leaves' Eyes med Eline Siirala som hovedvokalist. Norske Liv Kristine Espenæs, som var med på å danne bandet i 2003 sammen med sin daværende ektemann Alexander Krull var ute av bandet i 2016, og jeg skrev om det første albumet der Siirala var med i 2018. The Last Viking i 2020 gikk under radaren min dessverre.
Bandet har beholdt sin stil med låter som veksler mellom Siiralas sopran og Alexander Krulls growling, og låter kun med ren vokal fra Siirala. Det synes jeg fungerer godt. Growling har jeg aldri vært så stor fan av, spesielt den ekstreme varianten av denne vokalteknikken. Litt fordi det er så utrolig vanskelig å få med seg teksten. Krulls growling er ikke så ekstrem, og dermed er det også lettere å få med seg teksten på det han bestalter.
Albumtittelen sier mye om hva som er tema her, myter om tro, og da religiøs tro. Et omfattende tema som en kan spinne mye rundt. Mektige Forges by Fire åpner det hele. En sang og en video som viser at bandet har beholdt sin fascinasjon for vikingtida og estetikken derfra:
Realm of Dark Waves, eller De mørke bølgenes rike er min største favoritt her. En låt som er sugende og sjukt fengende på samme tid. Sugende fordi jeg ganske riktig blir sugd inn i låten samtidig som den er aldeles sjukt fengende. Legg på den lett symfoniske atmosfæren så er jeg helt solgt:
En låt som virkelig bærer i seg essensen av albumets tema er Who Wants to Live Forever. Jeg husker sjøl fra unge år med mye filosofering rundt religiøse spørsmål, og det ufattelige med evig liv som loves hvis en følger kristen tro. Det føltes rett ut skremmende å tenke på at ting aldri ville ta slutt. Samtidig som det også føltes skremmende at en dag tar livet slutt, og at jeg nå som ikke-troende og ateist tror at da er det slutt på alt. Alt dette er så mektig og dualistisk skremmende å tenke på, og det har altså Leaves' Eyes tatt for seg her ...
Slangen som frister er sentral i den kristne skapelsesberetninga, og det er lett å tenke seg at det er inspirasjonen bak Fear the Serpent. At Alexander Krull har growlingbidrag her er som det skal være gitt dette temaet:
Til slutt tar jeg med avslutningssporet Sail with the Dead der vi igjen opplever den fine kontrasten mellom Krulls growling og Siiralas sopran. I tillegg et mektig kor som setter en ekstra spiss på deler av låten.
Alt i alt er dette en meget solid album fra Leaves' Eyes. Det er så mektig som jeg forventer av de, og dette er musikk som gir meg mye energi. Jeg vil også trekke fram låter som Elder Spirit og Einherjar som viser bredden i bandets musikalske uttrykk. Her er det fint lite å sette fingeren på for en som er glad i hardtslående og fengende symfonisk metal.
Tyler Ramsey skapte seg et navn som gitarist i Band of Horses, som han forlot i 2017. Nå i begynnelsen av februar kom han ut med sitt femte soloalbum, som jeg endelig har fått tid til å høre en del på de siste dagene. Her er en fin blanding låter, noen rimelig rolige, andre mer melodiøse og av den fengende typen.
I følge presentasjonen på Spotify så handler dette albumet om å gå tilbake i tid og finne minner som har støvet ned innerst i hjernen,. Kanskje for å finne en forklaring på hvorfor en er som en er, eller hvorfor livet har blitt som det er blitt. Åpningslåten These Ghosts går rett inn i platas tema:
Ramsey har en dvelende, litt drømmende vokal som passer godt til musikken. Her i Fires legger han også på et lite anstrøk av country med en steelgitar, i en låt som handler om å reise seg fra motgangen livet har gitt en, som en fugl Fønix.
Tittelåten New Lost Ages er min favoritt blant de rolige låtene, den er meget stemningsfull med en tekst vel verdt å lytte til der Ramsey stiller spørsmål ved om vår klode blir mulig å leve på for våre barn og barnebarn.
Her er også en rolig, dvelende låt til minne om musikeren Neal Casal, som tok sitt liv i 2019, 50 år gammel. Flare heter den, og er en fin hyllest til en gitarist og låtskriver som inntil nå var fremmed for meg.
You Should Come Over er en av de mer rocka låtene, og da også en som fenger meg. Ramseys vokal ligger ofte på en måte bak musikken, noe som kommer godt fram her.
Dette er blitt et bra album. Noen av de rolige låtene kan bli litt vel dvelende, men uansett hører jeg at det er kvalitet bak hvert spor. Jeg får en følelse av at dette var et viktig album å få ut for Tyler Ramsey, jeg merker at han legger mye følelser både i sin vokal og i musikken. Det tiltaler meg som lytter.
Sigrun Loe Sparboe er ny for meg, og grunnen til det er nok at jeg ikke er så flink til å lytte på radio. For tida er det bare "Popquiz" på NRK P1 som jeg hører på fast, ellers blir det veldig lite. Sparboe er en artist som spilles en del på radio har jeg skjønt, og dette er da også hennes femte album siden debuten i 2013. Hun er fra Harstad, og siden jeg er stor fan av avdøde K.M. Myrland, så har jeg blitt berørt av musikk fra den byen mange ganger før.
Musikken er det jeg vil kalle visepop, og jeg legger merke til at tekstene er viktige for Sparboe. De er til tider innholdsrike, det er mye informasjon, for å si det sånn, men jeg føler det er helt greit. Det er gode historier, og det er historier med mye livsvisdom.
Åpningssporet Vi e fler ser jeg kom ut som singel et par måneder før albumet, er en fin sang til trøst når en føler at det meste går på tverke, eller at en har dummet seg ut overfor kjente og ukjente.
Sordin er også en fin sang å roe ned til. Her også handler det om å hente seg inn etter ha strevd, enten det er fysisk eller mentalt. Og når en ser på albumtittelen, så er den en signal om at dette er en plate om det å finne nytt mot i livet sjøl om det er litt blått og nedpå til tider.
Stå ikkje i veien kom ut allerede ifjor, og er også om det å samle mot og ikke la tungsinnet stå i veien for å få noe ut av livet.
Men så er det to sanger her som handler om et par enkeltmennesker, og de føles spesielt nære. Suha er historien om hun som flyktet til Norge fra Irak med sine barn etter at hennes mann ble bortført. Hun har bygd seg opp et fint hjem for seg og barna, og hun har lært seg å snakke på nordnorsk. Men hun er klar på at når det blir fred i hjemlandet, da vil hun tilbake til sine røtter. En sterk historie om en sterk kvinne, og det er den som berører aller mest av alle de ti sangene her.
Så er det fortellingen om onkelen, eller kanskje gammelonkeln siden han ble født i 1892, Steinulf Loe som utvandra til USA og ble skipper på en frakteskute for United Fruits Company. Han ville bli gammel i Norge, og etter siste besøk i gamlelandet skulle han bare over dammen for å gjøre seg ferdig med tilværelsen der. Men etter at han gikk i land i New York forsvant alle spor, og Sparboe lurer på hva som skjedde med han. Alt var ikke som det skulle være i United Fruits, og kanskje visste han for mye? En spennende fortelling, og jeg kjente på tristhet over at den ikke endte slik Steinulf og slekta ønsket.
Jeg føler nærhet til historiene Sparboe forteller, enten det er om enkeltmennesker eller det er om å få livet på rett kjøl og få seg nye mål. For våre døtre er i så måte også en sterk sang om det å stå opp for de som trenger det, det være seg lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Det er en vakker koring her som understreker budskapet i teksten.
Jeg finner ro ved å høre på denne plata, det er musikk og tekster til å lade batteriene og restarte, enten det gjelder dagen i dag, eller livet generelt. Her er mye god livsvisdo0m og ta med seg videre, og jeg er derfor glad for at jeg har fått oppdage Sigrun Loe Sparboe og hennes musikk og tekster.
Leslie Stevens, med base i Los Angeles er ute med sitt tredje album. Jeg har skjønt at hun på sine to tidligere album har vært mye country, men at hun her på denne nye utgivelsen utforsker mer av sin musikalitet. Jeg har ikke hørt på det hun har gitt ut før, så jeg forholder meg derfor bare til det jeg hører her.
Jeg hører med en gang at plata er spilt inn med det jeg vil kalle for en "sal-atmosfære". Det er en gjenklang i vokalen og musikken som gjør at jeg ser for meg musikken framført fra en scene i en stor sal, derfor begrepet "sal-atmosfære". Og Stevens begynner med en låt som er blitt favoritten min her, Big Time, Sucka.
Such a Good Time Without You er mer neddempa, liksom for å nyte den roen og freden en føler etter at en anstrengende partner er ute av ens liv. Dette er da også blitt en avslappende og beroligende låt. Sal-atmosfæren er ikke så framtredende her, men det er helt greit med den variasjonen.
Blue Roses er om følelsen en kvinne får når hun ser at hun egentlig må dele partneren sin med flere andre kvinner. Videoen forteller en tydelig historie om at det å få servert blå roser til slutt ikke hjelper. Og her kommer Stevens' sterke tilknytning til countryen godt fram.
Så får vi nesten den omvendte historien i Taken, som begynner med: I Wasn't anyones girl I would be your girl. Men så holder hun fram med Darling, I'm taken.
Så er jeg også blitt glad i Dance, også her med et klart islett av country i form av en lengtende steel. En rolig og ettertenksom låt som skapt for å roe ned til:
I Still Love You er en nydelig countrylåt som også er verdt å nevnes:
Jeg liker hvordan Leslie Stevens veksler mellom country og det jeg vil kalle retropop, det gir en bredde i det musikalske uttrykket som er en styrke for et album med elleve låter. Dessuten er hun en flink historieforteller, jeg får fort følelsen av troverdighet og ekthet i det hun formidler. Derfor er dette et album til å bli glad i og til å roe ned til og ta en pause fra verden.
Smokies første vokalist Chris Norman holder koken og har i en alder av 73 et nytt album ute. Han finner ikke opp kruttet, men det er likefullt et album verdt å høre på, og jeg må si at han holder stemmen sin godt. Det er jo snart 50 år siden Smokie hadde sin storhetstid, noe som er smått utrolig å tenke på for en som var barn og og tenåring det tiåret.
Man altså, jeg liker mye av det jeg hører her. Det er fengende og god gitarpop, slik både Smokie var og Norman er kjent for. Sjøl om det ble en del synth på andre halvdel av 80-tallet da han var under vingene til Modern Talking-Bohlen og hadde sin største kommersielle suksess som soloartist. Devil In Your Heart er i så måte en god og rimelig typisk Normanlåt:
Både Smokie og Norman har vært inspirert av country, og det kan merkes her i starten av Tears Will Fall. En låt som har en koring som er umiskjennelig Smokie.
Norman har aldri vært noen barrikadestormer med musikken sin, så det er litt uvant han å levere en låt som Crazy, der han bekjentgjør sin bekymring for tingenes tilstand i verden. Det er så jeg tenker at når sjøl Norman er bekymret for det som skjer på kloden vår, da er det alvor. Og jeg forstår han, han har barn og barnebarn og tenker nok som mange andre i 60+-generasjonen på hvilket liv får våre barn og barnebarn får når vi er borte, på en klode der mye går den veien høna sparker. Crazy kom ut som singel ifjor og kom med på min "Årets sanger"-liste for 2023:
De låtene jeg har falt mest for er de første og de siste av de i alt tolv låtene. Nestsist er 16 Miles From Home som er en fengende og sterk softrock-låt som gjør det vanskelig å sitte stille. Min største favoritt på skiva dette!
Battle Of The Sexes er en sterk avslutning på et solid album fra Chris Norman, en artist som viser at alder er ingen hindring når det gjelder å servere fengende og god musikk.
Jeg er ihvertfall fornøyd med det jeg hører på denne skiva, her er det ikke mange dødpunkter.
Svenske Jesper Lindell oppdaga jeg på en uvanlig måte, noe jeg beskrev i omtalen av hans strålende album fra 2022, Twilights. For to uker siden slapp han ny fullengder, og da jeg så at han skal spille på Moskus i Trondheim 18. april var jeg ikke sen med å sikre meg en billett.
Rett nok synes jeg dette albumet er litt mer ujevnt enn det forrige, men på sitt beste er dette spennende musikk, ja, jeg vil kalle den frodig. Lydbildet er igjen mangefasettert, og fortsatt er det spor av både jazz og blues. Lindell er glad i å bruke blåsere i musikken sin, og det gir låtene en ekstra fylde. Som på åpningssporet One Of These Rainy Days:
En låt jeg er blitt meget glad i er Good Evening, en livlig og leken sak som har en del tradjazz i seg. Dette er en låt som Ytre Suløen fint kunne hatt på repertoaret, og jeg har da også sendt den inn på min "Årets låter"-spilleliste. Jeg håper at Lindell har med fullt band på Moskus, da vil det garantert bli hæla-i-taket stemning av denne her!
Som på forrige skive har Lindell med en duett og denne gangen har har han som duettpartner Kassi Valazza, en spennende artist som hører til i Portland, Oregon. Og det er en god harmoni mellom Lindell på Velazza på A Strange Goodbye. Velazza har en sterk stemme som jeg håper å høre mer av framover, mens Lindells vokalstyrke ligger i følsomheten.
At Lindell henter mye inspirasjon fra over dammen skinner igjennom i musikken hans, og Honesty Is No Excuse har både litt New Orleans og litt cabaret over seg.
Nå er ikke alle låtene her like umiddelbare som på det forrige albumet, derfor er dette ei plate jeg har måttet bruke mye mer tid på å få inn under huden. For en del av dette er musikk jeg ikke hører så veldig mye på til vanlig, og det blir litt stillestående her og der. Men jevnt over er dette likevel et prima album, og jeg ser virkelig fram til konserten på Moskus om en måned. For dette er musikk som først og fremst trengs å nytes live.
Douwe Bob er den nederlandske artisten som fanga oppmerksomheten min under Eurovision 2016 med den kule countryaktige låten Slow Down, som han ble nr. 11 med. Jeg skrev om hans 4. album The Shape I'm Ini 2018, og denne skiva her kom ut 14. februar, altså på Valentinsdagen. Dette er hans 6. album, og med unntak av 7. plassen til debutalbumet har han hver gang nådd Topp 5 på den nederlandske albumlista, én gang nr. 1.
Tittellåten åpner skiva, og den er en fin og kul poplåt med betraktninger fra ungdomstida og om forandringene som har skjedd i byen og området der han vokste opp.
Chase My Heart Away (Hero) er mye mer country i stilen. Douwe Bob har tre barn, og når jeg hører teksten kan det godt være at låten er til de, eller en av de.
Step Outside er også sterkt countryinspirert, og kan også tolkes som en fars sang til sitt barn. Her et liveopptak som utifra datoen ser ut til å ha være fra releasekonserten.
This World Is Our Home kom ut som singel ifjor og er en fin og enkel hyllest til livet. Her er et fengende sing-along-refreng som jeg tror gjør dette til en populær låt live:
Siste låten jeg tar med er Nothing To Lose, som også er en fengende godlåt i mine ører:
Det er også noen låter her hvor Douwe Bob tar det helt ned, og hvor han får fram en fin følsomhet i stemmen sin. Jeg tenker da spesielt på Light Of My Life og avslutningssporet Nothing At All.
Jevnt over er dette et solid album som er lett å bli glad i. Jeg liker hvordan Douwe Bob varierer mellom pop og country, noe som er en styrke. Det er mye positivitet og humør her, og det virker som vi har å gjøre med en artist som har funnet roen i livet.
Jeg skrev om The Northern Belles 3. album We Wither, We Bloomi 2020, og jeg husker ennå den glimrende konserten deres på amerikanafestivalen Interstate 19 på Vulkan i Oslo i januar-19. Utgivelsen med sju låter i -21 fikk jeg ikke på radaren, men nå har de kommet med en ny fullengder som jeg har hørt mye på de siste dagene. Og med en albumtittel som maner fram et heftig barndomsminne da jeg sommeren før jeg begynte på skolen våkna midt på natta hos min mormor av en flaggermus som fløy over hodet mitt. Min mormor visste råd, hun klarte å fange flaggermusa i potta som stod under senga (og som heldigvis for dyret var tom ...) og fikk den ut av vinduet.
Dette er til tider deilig og behagelig amerikana, eller popcountry. Uansett er det lett å bli glad i denne skiva, som er en fin blanding av rolige låter og mer melodiøse. Det begynner med den neddempa perlen Astral Plane:
Merchant Navy Hotel er av den lekne sorten, og er en låt med vakre harmonier. Denne tror jeg blir en hit live framover, full av humør og musikkglede som den er.
Our Own Frequency har en fin rockegitar i lydbildet, og den lager en ekstra spiss på låten som jeg liker. Med det viser The Northern Belle igjen den musikalske lekenheten som er et varemerke for de.
Japanese er en deilig, akustisk låt der Stine Andreassen briljerer vokalt. Hun har en stemme som er som skapt for låter som dette. Det er bare å slappe av og nyte denne lille perlen på 1:41.
Til slutt tar jeg med Hell & Back som også er en perle, eller diamant av en låt. Denne gangen er det gitarpop, og det er en livlig låt som jeg bare må bevege meg til.
Må også nevne gode Treat Yourself Better som er et råd til en venninne om å kvitte seg med en type som ikke er god for henne, der ordet Better blir "hamret" inn på en mild og bestemt måte i refrenget. Og i klassen for kule låttitler er Even Dylan Can't Make This Right høyt oppe på lista.
Rett og slett et behagelig til tider nydelig album fra The Northern Belle der de befester sin posisjon som noe av det fineste vi har på amerikanafronten her til lands.
Det utgis mange flere gode album enn jeg klarer å få skrevet om, så derfor finner jeg det nå riktig å skrive om fire norske album i et innlegg. Rett og slett fordi de skal få den oppmerksomheten som jeg synes de fortjener. Det er godt mulig at jeg vil gjøre det med noen utenlandske album også, for det er flere som ligger på lyttelista mi som jeg ikke har fått høre på ennå. Og den lista blir forlenga hver torsdagskveld ved midnatt ...
Øyvind Holm - Paradox of Laughing
Denne skiva kom 26. januar, og Øyvind Holm har jeg skrevet om før, da han ga ut det prima albumet The Ureliable Narratorfor snart to år siden.
Og Holm følger opp her med et nytt solid album som begynner melodiøst og godt med Between Two Stations. Og igjen viser Holm at han er flink til å variere lydbildet sitt. CCTV er en tanke skranglete, men likefullt en fet og sugende låt med fine rytmer:
Paper Tigers er en rolig perle, men Files On The Window Sill er nydelig med strykere som hever låten:
Jeg vil også trekke fram Distant Lover, som har en fet gitar sentralt i lydbildet. Så igjen er konklusjonen at Øyvind Holm har levert et solid album som fortjener en stor lytterskare.
Karakter: 5/6.
Ingvild Hammer - Kan se stjerner (EP)
Vanligvis omtaler jeg ikke EP-er, men ingen regel uten unntak, og strengt tatt burde jeg vel gjort det mer. Ingvild Hammer er et nytt navn for meg siden jeg bor et stykke fra hovedstaden, men hun har vært en sentral skikkelse i Oslos undergrunnsrock i mange år. Så når hun fra det hun sjøl kaller å leve på siden av samfunnet nå er kommet med en utgivelse med seks låter fattet jeg interesse.
Det begynner da også herlig med den rett fram ståpå-rockeren 1000 mil. Dette er rock helt i min gate, og jeg digger det jeg hører.
Resten av låtene er av den mer seige typen, og best liker jeg den intense og litt insisterende Ingen lys som blinker:
Jeg savner litt flere rett fram ståpå-låter, men samtidig skjønner jeg at tekstene har såpass dystre tema at det passer bedre med mer seig rock. For det er svik, ensomhet og sorg som det sentreres mye om her, det er mye frustrasjon som skal ut.
Uansett er jeg glad for å ha blitt gjort oppmerksom på Ingvild Hammer og hennes musikk. Dette er en artist jeg definitivt ønsker å høre mer av!
Karakter: 4,5/6.
Fashion Victims - Fashion Victims
Fashion Victims er et ungt band som spiller det vi kan kalle pop-punk. Her er det fullt øs på så og si alle åtte låtene på debutskiva deres. Den varer bare 23 min., og er regnet som et album, mens altså Ingvild Hammers utgivelse som er to min. lengre rubriseres som en EP. Så her er grensene flytende.
Uansett, dette er livat og herlig musikk fra først til siste tone. Never Change er derfor en strålende åpningslåt som forteller meg at dette er et band med mye humør og en fengende musikk som det er umulig å sitte stille til:
Bandet består av: Eivind Dæmring Styve (lead gitar og vokal), Erlend Olsen (trommer), Mathias Jensen Svendsen (gitar og vokal) og Haldor Knutsen (bass og vokal).
Litt mer variasjon i lydbildet kunne jeg tenkt meg, men det er egentlig flisespikkeri, for dette er musikk til å bli i godt humør av. Og på You Do You er de en tanke mer nedpå:
Rett og slett et spennende tilskudd til den norske bandhimmelen, og jeg ser fram til å høre mer fra disse gutta framover!
Karakter: 5/6.
Gjörme - Vanlige folks retur
Gjörme fra Moss slapp før helga et punkalbum som jeg omfavner. Dette er ti humørfyltr stå på-låter med mye trøkk og energi, og med et heller skjevt blikk på dagliglivet og verden. Tunnelene er et deilig eksempel på hva du kan få fra denne gjengen:
Gjörme består av: Petter Jæger Gravningsmyhr (trommer), Jonas Andersson Kjøniksen (bass), Håvard Nordberg Funderud (gitar) og Marius Holmen (vokal og gitar). På Apati leverer de så det holder, om vanlige utfordringer en får i et samliv:
Dette digger jeg, og dette vil jeg ha mer av! I det hele tatt så viser de utgivelsene jeg her har skrevet om at norsk rock lever i aller beste velgående. For et rockehjerte så er det bare deilig å oppleve!
Ida Jenshus er en artist jeg har fulgt helt siden hun skapte seg et navn under den eneste sesongen av "Lyden av lørdag" på NRK i 2007, der hun endte opp som vinner. Tre strake Spellemannpriser i countryklassen fulgte og hun har hatt en spennende karriere der hun har utforsket sin musikalitet og ikke vært redd for å eksperimentere. Det har vært en interessant reise å følge med på, noen av stegene hennes har overrasket, men hun har til gode å gi ut et dårlig album. Og den gode trenden fortsetter med denne utgivelsen.
De fire første låtene er alle utgitt som singler, og vi har med det fått gode innblikk i hva vi hadde i vente. Tittelsporet åpner skiva, og det er et alvorspreget spor, om enn ikke alvorstynget. The Grip handler nemlig om noe av det alvorligste som kan skje et menneske, nemlig det å miste grepet om sjølve livet, eller å sitte fast i et grep av håpløshet. You might kill yourself if you don't learn how to loosen the grip. Så dette er ramme alvor, men som jeg skrev, det er ikke en låt som er alvorstynget. Med det mener jeg at låten ikke går i en melankolifelle der det ikke er håp. For håpet, det er der, om at du skal klare å løse opp grepet du sitter fast i og få kontroll på livet igjen. Det løfter låten til å bli vakker i alt sitt alvor.
Leaving You er om et forhold som er blitt forgiftet, en tar medisiner for å lette på de tunge følelsene og harde beskyldninger florerer. Løsningen blir heldigvis og sjølsagt å gå, men det skinner igjennom at det neimen ikke er lett. Og Ida Jenshus klarer å kunsten å beskrive at dette er en hard beslutning å ta, men samtidig at det er det eneste rette å gjøre. Både for en sjøl og for den andre.
Only Kindness Matters er den oppløftende låten midt opp i flere spor med alvor. For det at du har en solid porsjon godhet og ømhet å vise, det er noe av den viktigste egenskapen du kan ha. Og igjen så gjelder det både overfor seg sjøl og overfor de menneskene en har et nært forhold til.
Reasons Why I Lie spinner rundt mye av det samme som Ashley
McBryde i Learned To Lie. Der McBryde beskriver en person som har lært å si at
"det er helt greit" når ting ikke er det så lyver Jenshus' jegperson
fordi partneren venter det beste av en. Egentlig så er det feil begge deler, og
til slutt vil det ikke gå, sannheten vil komme opp til overflaten. Men at noen
ganger er det det beste for å slippe en stor feide der og da.
Suppression er låten med aller mest alvor, noe som også musikken bærer preg av. Det handler om å ikke komme ut av en tilværelse der en blir vedvarende undertrykt. Det kan høres ut som en sexarbeiders historie, men det kan egentlig være historien til ethvert menneske som lever et liv der en blir undertrykt og ikke aner hvordan en skal komme ut av det. Uansett så er det en låt som gjør et dypt inntrykk.
Til tross for tittelen så er Demons en lys låt som omhandler det mennesket som gir en håp i livet. You make me a better person and that's just what I need / This life is full of ego, possession and greed er åpningen som forteller hvor godt det er å ha en person i livet sitt som hjelper en til å ikke falle ned i håpløshet, og som hjelper en til å fri seg fra sine indre demoner. Noe som gjør at en ønsker å også være en slik person for den andre. Rett og slett en låt som gir håp.
Without Goodbye er en neddempa og rett ut nydelig akustisk låt. Det virker som den er til en venn som en har brydd seg mye om, kanskje en som ikke lever lenger og som en ikke fikk tatt farvel med. Det er vondt, men samtidig forteller Jenshus at det er godt å tenke tilbake på de fine stundene en hadde sammen. Could've Had It All er om det forholdet mange av oss har hatt, forholdet som rant ut i sanden, men som istedet kunne ha blitt noe stort og noe godt. Det hele avsluttes så med et kort pianobasert The Grip Pt. 2, der en klarer å løsne grepet.
Ida Jenshus formidler disse tekstene på en måte som gjør at jeg klarer å leve meg inn i de. Jeg kjenner på smertene hun synger om, men jeg kan også relatere til håpet som også ligger der. Og det er det jeg tror hun ønsker å formidle. Nemlig at en ikke må gi opp håpet, et bedre liv venter deg hvis du klarer å gi slipp, klarer å løsne grepet håpløsheten og pessimismen har rundt livet ditt. Dette lykkes hun med i så stor grad at når siste tone fader ut så er det det håpet og den optimismen det gir som jeg sitter igjen med. Og da kan jeg ikke si annet enn at Ida igjen har gitt oss et album som vil sette sine spor i lytteren.
Så ja, jeg gleder meg virkelig til konserten jeg har kjøpt billett til på Skuret i Trondheim 31. mai!
Nytt album med Hjerteslag, og jeg sier det som det er, dette er et band jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til, uansett besetning. Men med Robert Eidevik som kontinuitetsbæreren i front, med en følsomhet i stemmen som er få forunt, der han får meg til å male fram bilder i hodet av det han synger om.
Albumtittelen Betonglandskap får meg til å tenke på Tove Nilsens ungdomsroman Skyskraperengler. Jeg har ikke lest den, men jeg kan tenke meg at tematikken i den og tematikken på dette albumet flyter over i hverandre. Det er nostalgi, det er om en oppvekst i en drabantby og asfaltjungel. Jeg kan se det for meg. I forbindelse med praksis da jeg gikk på sosialhøgskolen i Stavanger var jeg i 1986 en del i Bergen og så noe av den drabantbyjungelen som Eidevik forteller om her. Bl. a. var jeg på besøk i en leilighet som lå i 12. og øverste etasje i en blokk i Fyllingsdalen. Jeg glemmer ikke da jeg så ned fra den utendørs korridoren etter at jeg kom ut av heisa. Den følelsen og det suget som kjente på da glemmer jeg aldri. Derfor er dette ei skive som vekker mange følelser i meg.
Det starter med Ond Sirkel, om lettvinte penger og status som en får av å selge narkotika, men også stadige tillegg på rullebladet. Og jeg føler at det underliggende spørsmålet i teksten er: Er det verdt det?
Jeg opplevde Hjerteslag live i Trondheim i november-22, og det er en konsert som jeg fortsatt tenker tilbake på med glede. Det var så mye energi i det lokalet, og jeg koste meg skikkelig. Mulig at jeg med mine 59 år da var blant de aller eldste tilstede, uten at det brød meg. På mange måter føler jeg at Hjerteslag er det bandet jeg savna da jeg sjøl var tenåring i andre halvdel av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Mods med sitt debutalbum Revansj! i 1981 var nok de som kommer nærmest, men da var jeg 18 og jeg skulle gjerne hatt de et par år tidligere for å si det sånn.
Bipolar er om en oppvekst på 90-tallet der en var midt i mellom de som var på kjøret og de som var streite, og følelsen av at det var ingen som tenkte på akkurat de som var i den limboen. Og som her førte til en diagnose.
Jeg må igjen komme inn på den unike følsomheten i Robert Eideviks stemme. Med den følsomheten klarer han å gjøre det han synger om så innmari ekte, jeg føler en helt spesiell nærhet til disse fortellingene. En nærhet som får meg til å føle en godhet for de menneskeskjebnene det synges om.
Idiot som meg er om å se ned på seg sjøl og at en derfor føler en likegyldighet til hvordan det går med en. Ingen bryr seg, så da kan en bare leve på randen og se hvordan det går, som f. eks. ved å klatre fra altan til altan med den overhengende faren for å miste taket og falle ned. Når jeg tenker over det så blir det en skikkelig sterk tekst.
På forrige album Tyvens dagbok var det bare én neddempa låt. Her er det flere. Den mest nedstrippa av alle, Kartong City er en perle der hovedessensen er en telefonsamtale med en mor, og der en lengter tilbake til den tryggheten hun skapte i hjemmet der en vokste opp. Krystallpalasset er også en noe neddempa perle med minner fra oppveksten. Om jenta en gikk hånd i hånd med på vei fra skolen, hun som spilte håndball på Vadmyra og som nå har fått to barn. Om to andre som smugrøykte, og som gir meg assosiasjoner til da jeg sjøl gjorde det i tenårene på 70-tallet. Da røyking fortsatt var kult og tøft. Dette er låten fra denne skiva som jeg har satt inn på min spilleliste over nominerte til mine Årets låter for 2024.
Sjøl om dette er et album av 2024 så er det så mye nostalgi inne i tekstene her som jeg kan relatere til. Sjøl om jeg vokste opp i en liten enebolig i en mye mindre by enn Bergen så er det den samme arbeiderklassebakgrunnen som beskrives. De samme drømmene, de samme håpene, men også den samme frustrasjonen og til tider håpløsheten. Og det blir formidlet med en varme og en kjærlighet som jeg omfavner.
Egentlig er alle låtene her historier som berører, som får meg til å tenke og som får meg til å minnes en oppvekst som jeg kan kjenne meg igjen i til tross for ulikheten i bomiljø. Og så treffer Robert Eidevik meg med den følsomheten i stemmen som jeg kommer tilbake til gang på gang. Når i tillegg musikken er til å bli sugd inn i, begått av dyktige musikere som vet hvordan slike tekster skal pakkes inn, så blir dette igjen et fullendt produkt som jeg ikke klarer å gi annet enn ....
Dette albumet til Hilma Nikolaisen kom ut for en drøy måned siden, men det er først nå de siste dagene at jeg har tatt meg tid til å høre på det. Og for en forhenværende sosialarbeider (sosionom) så er jo albumtittelen interessant. Uten at jeg skal anta at dette handler om sosialt arbeid. Dessuten er det ikke tekstene jeg har viet mest tid til her, det er i høyeste grad musikken.
For det er et fyldig lydbilde som møter meg. Det er flere lag her som gjør musikken spennende og litt unik i mine ører. Jeg får det allerede i åpningslåten Red Flag, og jeg merker at den måten Nikolaisen trakterer gitaren på fascinerer meg.
This Time er en meget kul låt som er albumets humørpille. Begynner bl. a. med et par finske ord og førsteinntrykket er at musikken er litt rotete. Men når jeg hører nærmere etter så digger jeg det litt kaotiske ved låten, og den gir meg både et smil om munnen og påfyll av energi.
Aha! er også en spennende låt som viser meg at Hilma Nikolaisen liker å eksperimentere med lydbildet og gir meg som lytter nye opplevelser for hver låt. Kan høres litt småkaotisk ut denne også, men går jeg låten nærmere etter i sømmene finner jeg også her en kul låtstruktur.
Til slutt må avslutningseposet Carte Blanche med. Epos fordi det varer i over tolv minutter! Det kan lett bli repetetivt, men Nikolaisen og bandet klarer å ha meg med helt til slutt.
Det er én låt her som jeg synes blir litt stillestående, All Good, men det rokker ikke ved inntrykket av at dette er et solid album fra en dyktig rockeartist som liker å utforske sitt musikalske uttrykk, og som dermed gjør dette til en spennende lytteropplevelse.
The Oxydants er en kvartett veteraner fra rockemiljøet i og rundt Oslo, og de har vært aktive siden 90-tallet i ulike band. Dette er deres tredje fullengder som The Oxydants med besetningen: Tore Aurstad (gitar, vokal), Harald Berge (bass), Terje Bärnholdt (gitar) og nyankomne Finn Roar Halvorsrud (trommer).
Dette er punkete rett fram rock med høy energifaktor. Akkurat slik jeg liker det, ittno knussel her i gården for å si det på trøndersk! Jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker denne musikken her, det trøkket og det drivet de har fra første til siste tone tar meg med hud og hår. Låttitlene hamres inn og gjentas gang på gang på de fleste låtene, som i åpningssporet Old Dead Fucks, der det slås fast at alle ens helter har lagtpårøret for godt. Det er effektfullt, og det leveres enkelt og greit med en snerrende vokal som hører til denne typen musikk.
One Hundred Steps er bare herlig, som alle låtene på denne skiva.
Loose Cannon er en illsint liten sak på litt over to minutter. Her er det mye agg som skal ut, og det gås absolutt ingen omveier. At det ikke var refreng tenkte jeg ikke over før jeg leste i presseskrivet at de som venter på det venter forgjeves. Ergo er det ikke savnet i en slik låt som dette!
Three-legged Dog var første singelen fra albumet og er en morsom låt da jeg ikke kan unngå å tenke på hvordan den stakkars bikkja det synges om ser ut og hvordan den klarer seg med bare tre føtter. Er det to foran, eller bak? Korte, men herlige instrumentalparti i enda en energibombe av en låt.
Ni av ti låter er sjølskrevne, den ene coveren er Meaningless, låten til Magnetic Fields fra 1999 er gjort punkete. Og med den tittelen er det en dyd av nødvendighet etter min mening!
Dette er intet mindre enn et strålende album for en som er glad i old school rett fram rock med sterke punkinnslag. The Oxydants får meg opp av stolen og gir gubben sterk trang til å headbange. En energibombe av et album som virkelig trengs for å få ut frustrasjonen over hvordan det står til med verden og kloden vår akkurat nå.
