Det tredje albumet til Charles Wesley Godwin har jeg virkelig sett fram til. Jeg ga toppkarakter både til Seneca i 2019, og How the Mighty Fall i 2021. En akustisk konsert på Moskus i Trondheim like før pandemien slo til i 2020 dempa ikke på begeistringen. Godwin er fra Vest-Virginia og har dermed de rike musikktradisjonene fra områdene rundt fjellkjeden Appalachene trygt plassert i ryggmargen.
Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Godwin, og i det nyeste av de skriver han om hvordan dette albumet her ble til. Etter albumet i 2021 opplevde han forventningspress og skrivesperre. Da pandemirestriksjonene ble lettet måtte han ut på veien for å tjene inn det tapte, og han var lite hjemme. Barn nr. 2 kom i februar- 22 og det var en samtale med svigerfaren en sen kveld som fikk det til å løsne. Svigerfaren sa noen enkle ord om at han ikke måtte tenke så mye på tingene han ikke kunne kontrollere, og det løsnet såpass at Godwin forteller om den fineste og mest produktive perioden han har opplevd hva låtskriving angår. Han fulgte et strengt regime om å stå opp grytidlig for å ha gode jobbeøkter før resten av familien våknet. Men han skrev også i alle mulige situasjoner ellers, som rett før konsert, når han satt på plenklipperen, låtideer kom i dusjen osv. Og han bestemte seg for at albumet skulle handle om familie. Personlige tekster om eget liv og de som står han nærmest.
Platen begynner med overtyren Tell the Babies I love Them før Godwin går rett over på tittelsporet, der han sier rett ut at det er bare å slå han rett ned hvis han kutter familiebåndene. Dette er da også en av de fineste låtene på skiva:
Godwin er av gruvearbeiderslekt, der både faren og farfaren hadde tøffe jobber i kullgruvene i Vest-Virginia. Det er et tilbakevendende tema i hans musikk, og Miner Imperfections er hans hyllest til først og fremst farfaren, og om stoltheten over å ha sine røtter i gruvene.
All Again er den enkle, gode sangen til kona om at hvis de hadde levd om igjen så hadde han gjort akkurat de samme valgene. Noe som må sies å være både en hyllest til det livet de har sammen, og en takknemlighet for det. Videoen viser en mann som får en alvorlig sykdomsdiagnose, men som forteller legen at han skal klare seg. Og vi ser han i hverdagen sammen med de han setter høyest, kona og barna.
Med overtyren og en epilog er det hele 19 spor på skiva. Med så mange låter er faren større for at enkelte av de kan føles litt til overs. Det går utover noen av de rolige låtene, spesielt noen som kommer etter hverandre midt i. Samtidig er det noe vakkert og ettertenksomt over disse rolige låtene, og f. eks. Gabriel, som jeg antar er til det yngste barnet blir jeg berørt av.
Skyline Blues er låten Godwin ble ferdig med rett før han gikk på scena til en konsert i Iowa, og er om lengselen etter sin kjære mens han studerer en fin skyline fra hotellrommet. Og ønsket om å være en god mann for henne.
Two Weeks Gone er en fengende og herlig låt om gleden ved å komme seg fortest mulig hjem til sine kjære. Denne her tenker jeg vil være et fyrverkeri live med fullt band!
Den tøffeste og mest rocka låten her er Cue Country Roads, som også handler om det å være på veien hjem. Dette er det 3. siste sporet, før han følger opp med sin egen cover av legendariske Country Roads, Take Me Home, litt for å virkelig understreke budskapet føles det som.
Plata avsluttes med et vakkert postludium, for å si det på den måten. Med piano og fele og til slutt hører vi Godwin lære datteren Country Roads-klassikeren.
Det meste av dette albumet føles helstøpt, nært og ekte. Så er det noen låter midt i som blir litt stillestående for meg, men jeg regner med at de for Godwin er viktige for helheten. Og det går mer på musikksmak enn på kvalitet tenker jeg. Godwin begynner å få et skikkelig navn nå, og den innflytelsesrike country-YouTuberen Grady Smith som jeg følger er stor fan. Og får han fortsette å være i styringa på hvordan musikken hans skal være vil Charles Wesley Godwin fortsatt være en spennende artist å følge i mange år framover.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar