Annie - Dark Hearts

Denne uka har jeg rett og slett hørt på den vakreste popplata jeg har opplevd i år. Dere som følger meg vet at det går mest i country og rockrelatert musikk hos meg, og en god del av listepopen er ikke helt min greie. Men iblant dukker det opp rene popperler, som dette albumet fra Annie, eller Anne Lilia Berge Strand.

Jeg må bare innrømme at på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var jeg ikke oppmerksom på Annie og hennes kjæreste, DJ-en Tore "Erot" Kroknes og den musikken de lagde i Bergen. Jeg husker ikke hvem som tipsa meg om en norsk artist med navnet Annie med et album på beddingen, men uten å vite mer om henne har jeg jevnlig sjekka mange av artistene med navnet Annie på Spotify, og for ei uke siden fant jeg så plata, hennes første på 11 år. Gitt ut for en drøy måned siden og som dere skjønner, det er en popåpenbaring.

Størst inntrykk gjør sjølsagt The Streets Where I Belong, som er om returen til hjembyen Bergen etter ti år i utlendighet og ikke minst om kjæresten "Erot" som hun mista grunnet en medfødt hjertefeil da de var 23. Denne kaller virkelig på følelsene hos meg. For det første så har Annie en mild, følsom og nydelig stemme, for det andre er dette en melodi som virkelig tar meg. Noen har sammenligna litt med Springsteen og ja, det er noen likheter.

Men her er det mange vakkert oppbygde låter. Annies milde stemme duver over musikken på en særdeles betagende måte. Jeg opplever at jeg klarer å roe helt ned til denne musikken. På bussen til jobb, der den vakre musikken gjør meg klar til arbeidsdagen. På bussen hjem, der jeg kan koble helt av og legge arbeidsdagen bak meg og oppleve at jeg er pigg igjen når jeg går av bussen. Og når jeg legger meg for å roe ned og gjøre meg helt ferdig med dagen. 

Tittelåten Dark Hearts er en solid poplåt, med et til tider tøft lydbilde som fascinerer meg:

Forever'92 er også et tilbakeblikk, på sommeren da Annie var 14. Og det er en fengende låt, med herlige rytmer. Dette er slik pop skal være i mine ører, førsteklasses!

Det er mye synth i lydbildet, et instrument jeg ikke bare har vært begeistra for opp igjennom. Men dette er ei skive der jeg opplever at synthen er med på å gjøre lydbildet komplett. Synthen er virkelig traktert med følsomhet her, og da blir det resultatet også deretter. Og jeg får bli med på en reise gjennom et vakkert og mangefasettert musikalsk landskap. Et godt eksempel på det er American Cars der Annie med sin til tider drømmende stemme gjør dette til et av platas mange høydepunkter:

Mild og drømmende er altså adjektivene jeg vil bruke om Annies stemme. Ja, jeg har en forkjærlighet for sterke og distinkte stemmer, men til denne musikken er det ikke slike stemmer som gjør seg. Lydbildet er nennsomt tilpassa Annies stemme og produksjonen er det jeg vil kalle lekker. Stay Tomorrow er også bare nydelig:

13 spor og velvoksne 54 minutter er dette albumet på, men når jeg får bli med på en musikalsk reise som får meg til å slappe av og helt legge vekk utfordringene 2020 har gitt oss så har ikke lengde noe å si. Andre låter jeg vil anbefale er musikalsk tøffe The Countdown to the End of the World, og der blir Annies lyse stemme en fin kontrast til det litt røffe lydbildet som synthen lager. Og avslutningssporet It's Finally Over er også en perle som jeg setter stor pris på.

Denne plata er et godt eksempel på at popmusikk også kan berøre ens innerste følelser. Ihvertfall berører Annie meg langt inn i hjerterota med denne musikken her. Tror denne kommer høyt på min liste over Årets album. Takk Annie!

Karakter: 6.

Mighty Magnolias - Magnoliaesque

 

Hordalandsbandet Mighty Magnolias har jeg hørt mye bra om, og derfor har jeg den siste uka hørt jevnt og trutt på deres 3. fullengder, som kom for tre uker siden. Av bandmedlemmene kjenner jeg til Ine Tumyr fra hennes tid i Orbo & The Longshots, et band som leverte mange fine låter for 10 - 12 år siden. Hennes bror Stian trakterte trommene i Orbo & The Longshots, og gjør det også her i Mighty Magnolias.

Dette er musikk i et americana-landskap som jeg liker godt. Åpningslåten Dreamin' er da også blant de fineste på skiva og gir en god pekepinn på hvor Mighty Magnolias står musikalsk:

Emil Nordtveit er en god vokalist som klarer å legge mye følelse i låtene, noe han også viser i Time Ain't A Friend:

Jeg nevnte Ine Tumyr, og hun får skinne i Restless. Hun er en vokalist og musiker som jeg virkelig har sansen for, og i bandets lydbilde utfyller hun Nordtveit på en aldeles fortreffelig måte. Hun har en dybde i sin stemme som jeg er fascinert av:

Et annet høydepunkt på skiva er Magnolia City der Nordtveit og Tumyr sammen med dyktige musikere gjør dette til en deilig sang:

Dette er et band som lager mye vellyd. Brødrene William og Erik Rolland på bass og gitar gjør også sitt for at dette er musikk som fenger meg. Hvis jeg skal ha et ankepunkt så er det at noen av låtene føles vel like. Men jeg kan tenke meg at Mighty Magnolias er et fremragende liveband og jeg håper at de tar turen opp hit til Trøndelag når samfunnet fungerer igjen etter pandemien, f. eks. på Moskus i Trondheim.

Karakter: 4,5.

 

Chris Stapleton - Starting Over

Chris Stapleton solodebuterte i 2015 og hans popularitet skjøt i været etter en nå legendarisk opptreden sammen med Justin Timberlake på Country Music Awards det året. Med sin råe stemme og stil ble han sett på som mainstream-countryens redningsmann. Og det skal sies at etter at Stapleton slo igjennom har mainstream country tatt noen små skritt i riktig retning ved også å omfavne artister som Ashley McBryde og Midland.

Stapleton fulgte opp den sterke debuten med "Traveller" med "Songs From a Room" vol. 1 & 2 i 2017. Så dette her er hans 4. studioalbum. Og sjøl om jeg hører steel bare på et par låter og heller ikke så veldig mye fele så oser denne plata country. Jeg hører det på hvordan det spilles gitar, samt at det er en atmosfære over plata som sier country. Sjøl om Stapleton også rocker skikkelig fra seg på et par sanger, noe jeg skal komme tilbake til.

Tittelsporet, som åpner skiva er en enkel, om enn litt stakkato låt, som fungerer som en slags aperitiff for de 13 øvrige sangene.

  Og Stapleton trår godt til på Devil Always Made Me Think Twice:

Stapleton har en stemme som passer godt til soulaktige låter, noe som vi får et bevis på i Cold, en låt som jeg er sikker på at Gram Parsons, mannen som bragte soul inn i countryen ville ha nikket anerkjennende til. Det er en rå urkraft i Stapletons stemme, og det kommer spesielt godt fram i soulaktige låter.

I Arkansas er det rockeren Stapleton som får utfoldet seg:

Maggies Song er en fin hyllest til en hund som var en del av familien noen år:

Når Stapleton tar for seg Guy Clarks Worry B Gone kan jeg ikke anna enn å smile, for åpningsriffet har han stjålet rått fra Status Quo!

På det siste sporet, en hyllest til Nashville får vi høre en artist som også kan det å ta den helt ned. Dette er en vakker og stemningsfull avslutning på ei skikkelig god skive. Og her får vi også en lengtende steel:

Dette er ei variert plate der Stapleton viser hvilken sterk vokalist han er. Rock, soul, country, røft og tøft, nedpå. Han turnerer alt på en fremragende måte, og med autoritet og sjel, noe som gjør at jeg tror på han. Dette er ekte!

Karakter: 5.

 

Roger Græsberg & Foreningen - Årringer

Norsk amerikana er i vinden som aldri før og Roger Græsberg og hans forening er en viktig del av den bølgen. Jeg opplevde han live i siste konserten jeg var på før nedstenginga, som gitarist i bandet til samboer Unnveig Aas på Moskus i Trondheim fredag 28. februar. 

Jeg ble skikkelig glad i Græsberg & Foreningens forrige album "Trøst" for drøyt to år siden, så derfor var det med stor forventning jeg begynte å lytte på denne skiva her. Fortsatt viser Græsberg at han er en eminent tekstforfatter og musikalsk er det spesielt de fem første sangene som virkelig tar meg og gir meg godfot. Åpningssporet Gårsdagens Vin er både fengende og med underfundige tekstlige vrier, som Kanskje var det døden som rusla lett forbi. En herlig gitarsolo på denne låten!

Mange har minner om å risse inn et hjerte i barken på et tre med forbokstaven til seg og sin utkårede. Græsberg synger om nettopp det minnet i To Bokstaver:

Tittellåten Årringer er også en perle og er kanskje min største favoritt på dette albumet. Og igjen må jeg berømme tekstforfatteren Græsberg som forteller en historie som han og bandet gjør ytterst levende:

Rastløs er også en deilig, fengende låt før vi får Til Øra Blør, der takten er skrudd ørlite ned, men som er en sterk låt med et godt råd: Ingen hører det du sier hvis du aldri tier stille. Noe som pratmakerne blant oss må legge seg på minnet ;)

Det er egentlig bare en låt som ikke når helt fram til meg. Et Nytt Kapittel blir nemlig vel stillestående etter min smak, sjøl om teksten også her er førsteklasses. 

Siste sangen jeg tar med er en akustisk versjon av Vent der Græsberg har med samboer og bandmedlem Unnveig Aas

Fotball er min andre lidenskap ved siden av musikk, og dette er skiva som har fulgt meg gjennom en av de underligste fotballhelgene jeg noengang har opplevd med full konflikt mellom herrelandslaget og myndighetene. Da har det vært godt å bare koble helt av til vakker musikk og gode tekster fra Roger Græsberg og hans forening! Og så er det så rotekte og nært, ja, dette er norsk kultur på sitt beste!

Karakter: 5.

My Darling Clementine with Steve Nieve - Country Darkness

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er en stor fan av My Darling Clementine, den engelske duoen som består av ekteparet Lou Dalgleish og Michael Weston King. De har bak seg tre vidunderlige album og jeg var så heldig å oppleve de da de var "Artists in Residence" på fjorårets amaericanafestival Interstate 19 på Vulkan i Oslo. Jeg prata også med de, og de er bare herlige mennesker. 

Det siste året har de gitt ut 3 EP-er med deres versjoner av låter lagd og utgitt av Elvis Costello, sammen med Steve Nieve som trakterte piano, orgel og keyboards i hans backingband The Attractions. Tilsammen 12 låter, og nå er de gitt ut på et album sammen med en ny låt fra Lou og Michaels hånd. 

Elvis Costello er ikke den artisten jeg har hørt mest på, noe jeg sjølsagt angrer på når jeg hører denne plata. For jeg har ingen referanser til oribinallåtene. Men uansett er det tydelig at dette er låter som Lou og Michael har gjort til sine egne og tematisk er det også tekster som passer i deres univers, om brudd, vanskelige forhold, problemer i forhold osv. Og med en solid dose ironi og bittersøthet. Musikalsk sett er det blitt en fin blanding av rolige mollstemte sanger og de mer friske og uptempo. 

Det begynner med en nydelig ballade, Either Side of the Same Town:

Mens I Lost You er en herlig fengende sak:

Michael har en følsomhet i stemmen som jeg liker meget godt, mens Lou har en herlig ironisk snert i stemmen. Det er hun som i flere låter på den måten slamrer døra igjen for beileren, eller typen. Og sjøl om det går igjen i flere av duoens sanger, så blir jeg ikke lei av det. Det er på en måte deres særtrekk, et særtrekk som jeg rett og slett elsker.

På The Crooked Line får dessuten Steve Nieve virkelig briljere, og det er blitt en ny fengende godsak. Og videoen er blitt en feiring av livene og ekteskapet til Lous foreldre, Michael og Jessica:

Heart Shaped Bruise har de gjort til en ballade av den litt smådramatiske typen, rimelig lekkert synes jeg. Hun vi ser på fiolin er Lou og Michaels datter Mabel:

Different Finger er en spenstig låt om utroskap. Et par som vet hva de gjør, men som gjør det litt bedre for seg sjøl med å ha sine gifteringer på en annen finger enn ringfingeren:

Må også ta med en av de største favorittene på skiva, Stranger in the House:

Til slutt får jeg også ta med deres egen nye låt, Powerless som er det 13. og siste sporet på skiva:

Som alltid fra Lou og Michael så er det kvalitet fra A til Å. Jeg regner med at Elvis Costello vil være godt fornøyd når han hører denne plata. Ihvertfall har jeg kost meg skikkelig med denne musikken de par siste dagene.

Karakter: 5,5

Amy Macdonald - The Human Demands

 

Amy Macdonald ble stjerne tvert da hun som 20-åring debuterte med "This Is The Life" i 2007. Hun viste da en musikalsk modenhet som var en mange år eldre artist verdig. Hennes stil har jeg alltid likt, fengende og litt dramatisk oppbygde låter. Og med en særegen stemme og du hører at det er en skotte vi har med å gjøre. Litt morosmt er det jo at hun på debutskiva hadde en låt som heter Footballer's Wife, og nå er hun det samme sjøl! Kanskje ikke så glamorøst gift som de hun sang om i den låten, da hennes mann Richard Foster spiller på Partick Thistle på nivå 3. Men han har noen kamper for Macdonalds favorittlag Rangers.

Macdonald er ikke den som skifter stil, og egentlig er det helt greit siden dette er en type musikk som jeg liker veldig godt. Fortsatt høres det elementer i musikken som får meg til å skjønne at vi har med en skotsk artist å gjøre, og jeg må også si at skiva begynner med noen knallbra låter. Først ut er Fire:

Statues er om nabogutten med foreldre som ikke har tid til han og om en barndomsgate som ikke har forandra seg. Igjen en aldeles herlig låt, og jeg blir helt henført av Amy Macdonalds sterke og klare stemme:

Kremlåten med stor K er The Hudson, minner tilbake til en ungdomsforelskelse som ikke ble noe av, men som var god så lenge den varte. Så sjukt fengende at dette er albumets gåsehudlåt for meg:

Av ti sanger er tre av den mer rolige sorten og klart best av de synes jeg Young Fire, Old Flame er.

De to andre rolige låtene, Crazy Shade of Blue og avslutningssporet Something in Nothing når ikke helt fram til meg. Men ellers er dette, som er Macdonalds 5. studioalbum fylt med nydelige, fengende låter av beste merke. Tittelsporet The Human Demands står ikke tilbake for de andre låtene, og jeg avslutter med den i en versjon med kassegitar og piano:

Jeg har kost meg med denne skiva i helga og derfor blir det

Karakter: 5.

Becky Warren - The Sick Season

                                                     

Det er ikke mye jeg vet om Becky Warren, anna enn at dette er hennes 3. studioalbum. De to første kom i 2016 og 2018 og ga henne gode kritikker og bl. a. en turné der hun åpna for Indigo Girls. Tittelen på denne skiva får meg umiddelbart til å tenke på tida vi lever i nå med corona, men dette handler om hennes egen kamp mot depresjon de siste to årene. Her er det en fin blanding mellom rett fram rock'n roll og mer blueaktig materiale.  

Det begynner da også med seige Appointment with the Blues, om å kjøre avgårde på måfå med piller og alkohol i baksetet. Men så skrus tempet godt opp i Good Luck (You're Gonna Need It):

Det er ikke til å legge skjul på at det er rockelåtene jeg foretrekker, men samtidig skjønner jeg at på ei plate som omhandler det å slite med psykisk sjukdom så hører bluesaktige låter med. Og et par av de også fungerer bra synes jeg. Som Tired of Sick, om det å være møkk lei av å slite og være avhengig av tabletter for å fungere. Og en lengsel tilbake til tida da en hadde det bra:

Me and these Jeans er en rockelåt med en tekst som får meg til å stoppe opp og skjønne at dette er en artist som virkelig kan det å skrive gode låter og tekster:

Becky Warren har en særegen og skarp stemme som gjør at jeg vil huske henne og kjenne henne igjen når jeg hører låter med henne som jeg ikke har hørt før. Må også ta med Dickerson Pike, om en dag med permisjon fra sykehuset:

Til slutt tar jeg med den beste av de mer rolige låtene, Drunk Tonight, om å ta en fest, ta dårlige avgjørelser og bare gi f... i problemene. Ikke den beste terapien, men noen ganger blir det bare sånn:

Becky Warren har tatt meg med på en reise gjennom to år med psykiske problemer på en måte som bare en god forteller, en god kunstner og en god artist kan gjøre. Jeg klarer å kjenne meg igjen i mye av det hun synger om i de 10 sangene på skiva, og jeg kan tenke meg at det også har vært terapi for Warren sjøl å lage god musikk ut av en vond periode i livet.

Karakter: 5.