fredag 27. januar 2017

Björn Afzelius - 70 år


1. desember ifjor begynte jeg i jobb i barnevernet, og det er kanskje den mest givende jobben jeg har hatt. For to kvelder siden, da jeg kom sliten hjem satte jeg med ned i sofaen og så Björn Afzeliusvideoer på YouTube. Så et intervju med hans bassist gjennom mange år, Hannes Råstam og da han sa det selvfølgelige som jeg jo vet, at han stod opp for de svake. Og da slo det meg at jeg egentlig arbeider i Affes ånd, for de som har fått en skjev start på livet, som trenger en ekstra hånd for å få et bra liv. Den følelsen gjør meg både stolt og ydmyk. Og ikke minst, det ga en litt sliten kropp nye krefter til å stå på for de barna jeg jobber med.

Og vi hadde trengt Affe mer enn noen gang nå, til å være vår stemme mot all ondskapen som kommer fra Washington D.C. om dagen, mot ytre høyrekreftene som fosser fram i Europa, mot dikatorene Erdogan og Putin som struper pressefriheten og som bl. a. gjør livene svært vanskelig for LHBT-mennesker. Som her i denne sangen, hvor han synger ut mot Israels bombing av sivile palestinere:


Affe er nok den artisten som har satt sterkest spor i meg, jeg gråt da jeg så på tekst-TV 16. februar i 1999 at han var død. Sjokket var lammende, vi mista han altfor tidlig. Han var hel ved og stod opp mot urettferdighet, for de undertrykte, mot undertrykkerne. Samtidig hadde han sine mørke sider i skyggen av at moren, som han hadde fått sin musikalitet ifra, tok sitt liv. Vi skjønte ikke at det var seg sjøl han sang om da "Exil" kom i 1984, med disse to sterke sisteversene:

Mamma, läraren slår mej blodig; jag vet inte vad jag had gjort!
Dom andra tycker att jag är modig, men han säjer jag är ett hot.
Mamma, läraren har bli'tt galen; han säjer jag är ett spån!
Jag är klokast i hela salen, du måste hjälpa mej härifrån!
Jag går i exil!

Mamma, tro inte på polisen; det var inte jag som stal!
Mamma, hör inte på den grisen, han sparkar ditt eget barn!
Mamma, säj inte nå't till pappa; du vet att han ger mej stryk!
Om du säjer nå't skall jag schappa, om du säjer nå't skall jag fly!
Jag går i exil! Jag går i exil!

Mamma, säj att jag är din älskling. Mamma, säj att jag är ditt barn.
http://www.lyricsofsong.com/w/likrir



Mamma, säj att jag gör dej lycklig. Mamma, säj att jag gör dej glad.
Varför känner jag ingen kärlek? Varför känner jag bara hat?
Varför ger du mej ingen närhet? Varför ger du mej bara mat?
Jag går i exil!

Mamma, bli inte så besviken; jag lovar att vara snäll!
Mamma, jag hatar dej när du skriker; jag stannar hos dej i kväll!
Mamma, gå inte in i döden, du kan väl stanna här lite till!
Det är inte samvetskval jag behöver, Mamma, svik inte en gång till!
Jag går i exil! Jag går i exïl!
 "Mamma, säj att jag gör deg lycklig, säj att jag gör dej glad,
Varfor känner jag ingen kärlek? Varfor känner jag bara hat?
Varfor gär du mej ingen närhet? Varför gär du mej bara mat?
Jag går i exil

Mamma, bli inte så besviken; jag lovar att vara snäll!
Mamma, jag hatar dej når du skriker; jag stannar hos dej i kväll!
Mamma, gå inte inn i döden, du kan väl stanna här lite till!
Det er inte samvetskval jag behöver; Mamma, svik inte en gång til!
Jag går i exil! Jag går i exil!

På samme skive, som het "Exil" har vi "Ikaros", også det med en sterk tekst om at barna må få stake ut kursen sin sjøl uten at vi foreldre skal blande oss inn:


"Sådan Herre" fra "Riddarna kring runda bordet" (1987) er en av mine største favoritter, jeg elsker åpningen på denne sangen, bl. a. om å "dyrka Nacka Skoglund":


Høydepunktene er så utrolig mange. De som mener at Affe mista sin politiske brodd med "Tusen Bitar" er helt på villspor, det var der i fullt monn hele veien. Da han var på sitt siste spilte han f. eks. inn denne til sitt avskjedsalbum "Elsinore":



http://Versuri.ro/w/gdfmdm

http://www.lyricsofsong.com/w/likrir

http://www.lyricsofsong.com/w/likrir
Mamma, läraren slår mej blodig; jag vet inte vad jag had gjort!
Dom andra tycker att jag är modig, men han säjer jag är ett hot.
Mamma, läraren har bli'tt galen; han säjer jag är ett spån!
Jag är klokast i hela salen, du måste hjälpa mej härifrån!
Jag går i exil!

Mamma, tro inte på polisen; det var inte jag som stal!
Mamma, hör inte på den grisen, han sparkar ditt eget barn!
Mamma, säj inte nå't till pappa; du vet att han ger mej stryk!
Om du säjer nå't skall jag schappa, om du säjer nå't skall jag fly!
Jag går i exil! Jag går i exil!

Mamma, säj att jag är din älskling. Mamma, säj att jag är ditt barn.
http://www.lyricsofsong.com/w/likrir



Mamma, säj att jag gör dej lycklig. Mamma, säj att jag gör dej glad.
Varför känner jag ingen kärlek? Varför känner jag bara hat?
Varför ger du mej ingen närhet? Varför ger du mej bara mat?
Jag går i exil!

Mamma, bli inte så besviken; jag lovar att vara snäll!
Mamma, jag hatar dej när du skriker; jag stannar hos dej i kväll!
Mamma, gå inte in i döden, du kan väl stanna här lite till!
Det är inte samvetskval jag behöver, Mamma, svik inte en gång till!
Jag går i exil! Jag går i exïl!
På "Nära dej", albumet etter "Tusen Bitar" fikk svensk våpenproduksjon gjennomgå:


På "Tankar Vid 50" oppsummerte Afzelius på vakkert vislivet så langt, dessverre ble det jo ikke så mye mer:


Jeg kunne tatt med mange flere, da Affe var en så magefasettert artist, det var politikk, det var kjærlighet, det var lengsel. Men jeg lar det bli med dette, som min hyllest til den artisten som har betydd mest for meg. En artist som stod rakrygga på de underpriviligertes side, og som ikke vek en tomme for sine politiske og musikalske prinsipper.

lørdag 14. januar 2017

The McClymonts - "Endless"

 
Mine australske countryyndlinger The McClymonts er ute med sitt 5. album og etter at de på "Here's To You & I" i -14 var tilbake til røttene fra debutalbumet og leverte fengende og livsglad country var jeg spent på denne utgivelsen. Og dessverre må jeg si at jeg er skuffet.

For det første er musikken mer popete igjen, og da klarer jeg ikke helt å se den klare linja i deres musikalske utvikling når de vingler såpass stilmessig. Det begynner forsåvidt bra med "Like We Used Too" og "House" som er to fengende og fine låter. Ikke country, men de fungerer.


Men når vi så kommer over til "Nothing Good Comes Easy" blir jeg bekymra, for det er en helt vanlig Nashville countrypopballade som hvilken som helst mainstreamcountryartist kunne ha framført. Det fortsetter litt mer country med bl. a. tittellåta "Endless", men det er ikke låter som treffer meg slik de fleste på "Here's To You & I" gjorde.

På resten av skiva med tilsammen  11 låter er det to til som jeg kan si jeg liker, "Let You Down" og "Judge You", men heller ikke de er særlig country. "Don't Wish You Away" er også ei helt grei popballade, men det er ikke slik jeg liker og det er ikke slik jeg vil ha The McClymonts.

Jeg må derfor dessverre si at mine yndlinger fra Down Under har kommet med sitt svakeste album til nå, og jeg kan ikke anna enn å håpe at dette er det ene feilskjæret de fleste artister tross alt har i løpet av karrieren.

Karakter: 3.

fredag 13. januar 2017

The xx - "I See You"



Min lyst til å gå litt utenfor min musikalske komfortsone har bragt meg til den engelske trioen The xx, som slapp sitt 3. album i dag. For å forberede meg hørte jeg i går på deres debutalbum "xx" fra 2009 og jeg kom inn i en interessant verden med elektronisk musikk, men også med organiske instrumenter i fullt monn. Et album som bandet fikk meget gode kritikker for og som også var en kommersiell suksess. Nr. 2-albumet "Coexist" fra 2012 har jeg ikke rukket å høre på før altså "I See You" ble sluppet i dag.

Og det er utrolig spennende musikk som Romy Madley Croft, Oliver Sim og Jamie "xx" Smith leverer. Det elektroniske er fortsatt i sentrum, men her kan også høres strykere og blåsere i tillegg til Madley Croft på gitar, Sim på bass og Smith som styrer det elektroniske. Madley Croft og Sim bidrar begge på vokal og de utfyller hverandre utrolig godt. Dette er drømmende musikk som til tider kan oppleves litt kjølig også, men da i den mest positive betydninga av ordet. Dessuten har flere av låtene fine melodiske og direkte fengende trekk.

Jeg må innrømme at jeg var en tanke skeptisk da jeg starta å lytte på The xx, men de har klart å overbevise meg fullstendig om at det er fullt mulig å lage elektronisk musikk som en både kan drømme og slappe av til, og kombinere det med lekkert gitar- og basspill. Mye av den elektroniske musikken har jeg oppfatta som døgnfluemusikk uten særlig substans, men her er substansen tilstede i fullt monn fordi det elektroniske smelter ihop med det organiske, det er fengende og det er ikke enerverende og stressende musikk. Dette er noe jeg fint kan høre på når jeg trenger å roe helt ned.

"I Dare You" er min største favoritt på dette albumet, det er en låt som jeg bare etter et par lytt er blitt skikkelig glad i. Ei fengende perle rett og slett.


I "On Hold" hører vi et nydelig vokalsamspill mellom Romy Madley Croft og Oliver Sim. Madley Croft viser her er at hun har en varm stemme som kler musikken meget godt:


Til slutt "Say Something Loving", som også er helt nydelig:


Jeg er ihvertfall solgt og fra meg blir det årets første..... Karakter: 6.

tirsdag 10. januar 2017

Staut - "Ja"



Valdresbandet Staut er nå ute med sitt 5. album og også her har vi et band som har utvikla seg gjennom sin karriere. Countryrockband har vi nesten på hvert eneste nes her i landet, og da må man skille seg ut fra den store hopen skal en klare å skaffe seg et navn.

Det mener jeg Staut har klart. På "Ja" går de til tider bort fra countryrocken og har gitt folkemusikken større plass. Fele og trekkspill er i mange låter mye mer framtredende enn gitaren og det er et lurt trekk. Det gjør at de skiller seg ut fra den store massen med norske countryrockband, og det er musikk som det virkelig svinger av.

Morsomme tekster er det også til tider, som "Johan", om originalen som akkederer både med presten, mullaen og paven. Det er en snakkesyngelåt som skiller seg ut og vokalist Gaute Lein Ausrød håndterer den også meget bra. På den nydelige balladen "E Vil" får han godt selskap av Marie Tveiten.

"Den Eine" er vel den låten på skiva som er mest countryrock, her fra "Idrettsgallaen" for et år siden:


"Kom" derimot er en av låtene der folkemusikken får bred plass, og det er her jeg synes at Staut er best, og det er her de virkelig viser at de er et band som skiller seg ut og som altså har klart å vokse ut av den trange countryrockboksen. "Flikene Syne" er også en heftig og fengende låt med sterkt folkemusikkpreg. I det hele tatt kan en vel knapt få det mer rotekte norskt enn hva Staut til tider leverer på denne skiva.

Min konklusjon er at dette er Stauts beste album så langt, og ei skive jeg kommer til å høre mye på framover.

Karakter: 5,5.

fredag 6. januar 2017

The Dogs: "Death by Drowning"

 
Godt nytt musikkår!

Tradisjonen tro kom Kristopher Schau og The Dogs ut med nytt album på årets første virkedag, i år mandag 2. januar. Og dette er et band som tar steg for hvert album. Jeg vil si at The Dogs nå er oppe blant kremen i norsk rock, for det er ennå mer tight og ennå mer fastere i fisken, for å si det sånn. Det er fremdeles låter med sterkt driv og mye aggresjon, men de låtene som går i et mer rolig tempo er blitt ennå mer interessante, hele bandet får vist fram sine talenter.

Skiva begynner med aggressive og intense "Oslo", en type låt som er blitt The Dogs' varemerke. Men bl. a. med en ypperlig gitarsolo og Schau formelig spytter ut ordene.



"All of Us Kids Were Accidents" der resten av bandet også viser at de kan det å kore. Spennende taktskifter gjør denne til en meget hørverdig låt. "Why Is the Flesh so Strong" er en seigere låt, men The Dogs behersker også dette, Schau viser her at han kan variere uttrykket sitt og vi hører at han også har en følsom stemme.

"Declaration of Isolation" er også en heftig låt, tittelen til tross. "Please Say Something" åpner som en poplåt, men utvikler seg raskt til en melodiøs og følsom rockelåt. Av de resterende sangene vil jeg først trekke fram "Stay Under the Water" der bandet svarer en desperat Schau med tittelen på låta før de mer går inn i en slags dialog med vokalisten. Spenstig gjennomført og et av høydepunktene på skiva. Men albumets kongelåt er avslutningssporet "The Rain Held a Thousand Needles", en melodiøs og tekstmessig perle: "I saw all my broken dreams where you saw birds". "I heard trouble where you heard pride, I heard torture where you heard a child".

The Dogs utvikler seg altså skive for skive og jeg føler meg trygg på at de blir heftig etterspurt på festivalscener rundt om i kongeriket til sommeren!

Karakter: 5,5 (av 6).