torsdag 29. august 2019

Gethen Jenkins - Western Gold


Det er ikke så veldig mye jeg vet om Gethen Jenkins. Han er fra West Virginia, hadde deler av barndommen i Alaska og at han etter åtte år i miltæret der han bl. a. tjenestegjorde i Irak har slått seg ned i Sør-California og har bygd seg opp en musikalsk karriere med eget band som har ført til det debutalbumet som nå foreligger.

Slik Jenkins framstår med langt hår og ditto skjegg og en sterk baryton så er han nesten snytt ut av nesen på Chris Stapleton. Men jeg synes han klarer å framstå som seg sjøl og ikke som en kopi av nevnte Stapleton. Dette er sterk outlaw country, både musikalsk og tekstmessig og Jenkins virker som en fyr som står på egne bein.

Honkytonkeren Bottle In My Hand slår godt an tonen og så kommer et av høydepunktene på skiva, Heartache Time. Ikke av de røffeste låtene, men ren og ekte country er det.


Snakker vi røffhet får vi det til fulle i Maintenance Man, om han sørger for at en karrierekvinne i ledige stunder får det hun trenger for å holde det gående. Også dette et høydepunkt.


Av de 11 låtene er det fire ballader og et par av de synes jeg er ørlite kjedelige, men det gjelder ikke Waiting som er en sugende, fet låt med bluesundertoner som jeg faktisk liker.


På tittelsporet er Jenkins tilbake i det litt fengende sporet:


Basket Case er en herlig countryrocker som Jenkins og bandet har fått laget en video til:


Til slutt tar jeg med avslutningssporet Me My Bottle And Nothing But Time:


Dette er ei skive som har alt det ei solid outlawplate skal ha. Det er røff musikk blanda med honkytonk og litt blues og med tekster om kvinner, ensomhet, alkohol og det harde livet på gølvet eller på veien. Jeg føler at Jenkins når fram til meg, han virker troverdig og ekte. Jeg hører at det her er en som har gått den harde veien med å starte på bånn med å spille på barer og billige buler og med det har utvikla et lydbilde som er ekte og røfft. En lineup med Gethen Jenkins, Whitey Morgan, Cody Jinks og Chris Stapleton hadde virkelig vært en Outlaw Dream Night!

Karakter: 5.



mandag 26. august 2019

Midland - Let It Roll


Midland slo ned som et lynnedslag hos meg på slutten av 2017 og deres debutalbum "On The Rocks" havna fullt fortjent på 2. plass over de beste albumene jeg hørte det året. Nå foreligger oppfølgeren, og her er det også mye grom musikk.

Jeg følger på YouTube Grady Smith, en amerikaner på rundt 30 som følger countrymusikken i hjemlandet tett. Han har sterke og innsiktsfulle meninger om det meste innen sjangeren, og da han omtalte dette albumet sa han at han har begynt å merke en tendens til at fansen går litt bort fra brocountryen og popcountryen som har dominert listene i mange år. Flere har begynt å vende seg til mer ekte og ikke så pålessa country. Som Midland står for.

Det er 14 låter på "Let It Roll" og i motsetning til debuten så er det et par låter jeg mener de trygt kunne utelatt. 21st Century Honky Tonk American Band er rett og slett en bråkete låt som gir meg lite, og tittellåta som åpner skiva er litt anonym synes jeg. Men bortsett fra de to så er de resterende låtene til tider ekstremt god country. Som Fourteen Gears:


Det som er styrken til Midland er at de får musikken til å høres tidsriktig ut sjøl om de spiller mer tradisjonsretta country. Dessuten er de fleste låtene fengende, og det er mange her som har hitpotensiale. Every Song's A Drinkin' Song har potensial til å bli en klassiker innen sjangeren. jeg har gått rundt og nynna på denne i hele dag for å si det sånn:


Tekstmessig vandrer Midland i et tradisjonelt countrylandskap med sanger sentrert rundt kvinner, drikking og alt sånt fører med seg. Men de gjør det på en så tvers igjennom ekte og fin måte at ihvertfall jeg kjøper dette pakka rimelig rått. Cheatin' By The Rules er også herlig, greia her er at det er visse spilleregler som skal følges sjøl når en bestemmer seg for å være utro........


Men utroskap kan slå tilbake og en kan få mistanke om at en er ramma av det sjøl:


Playboys er rett og slett en livsbejaende, fengende og herlig countrylåt til å bli i perlehumør av:


Plata er særdeles godt produsert, og jeg koser meg som nevnt med tolv av de 14 låtene. Da får det heller være at det er to som trekker litt ned. Midland bekrefter nemlig med denne skiva at de er en del av den nye friske vinen som sjangeren sårt trenger. Og jeg gjentar gjerne min oppfordring til norske konsertarrangører om å få de over dammen. Oslo Americana Weekend - Interstate 20 har bekrefta Tyler Childers til neste års festival i slutten av januar, og de bør kjenne sin besøkelsestid og få hit Mark Wystrach, Cameron Duddy og Jess Carson også. Jeg garanterer at det blir suksess!

Karakter: 5,5.




søndag 25. august 2019

Ida Jenshus - From This Day On


Fredag kom endelig Ida Jenshus sitt 6. studioalbum. Endelig fordi hun i forkant har gitt ut tre singler som i mine ører bad bud om noe meget bra. Dessuten hadde hun en konsert på Interstate 19 - Oslo Aericana Weekend i vinter som fikk meg til å skjønne at dette var et album verdt å vente på. For å være ærlig så synes jeg hun på de par siste skivene har vært vel melankolsk, og sjøl om det melankolske draget fortsatt er der så er det ikke så utprega her. Når det er sagt så har Ida en stemme som passer meget godt til en melankolsk stemning i musikken. Og her på dette albumet er det en passe dose av alt, og da blir det noe i nærheten av en innertier for meg.

Det begynner med Actor/Second Try, og som en forstår på tittelen er dette egentlig to låter som glir over i hverandre. Den første, på rundt 2 min er en behagelig start på skiva, mens den andre forteller meg som lytter hvordan dette blir utover på plata. Det er melodiøst og musikken har mange fasetter.


Så får vi Love You A Little Less, som er en aldeles nydelig låt om et forhold som har vært, men der en fortsatt bryr seg om den en har vært sammen med og skulle ønske at en hadde elsket vedkommende litt mindre. Det er en bakgrunnskoring her som virkelig tar meg og gir meg gåsehud, og instrumenteringa er noe av det beste jeg har hørt i en Ida Jenshus-låt.


Ida tilbragte mye tid i USA i perioden hun skrev låter til denne skiva. Hun har ikke vært kjent for så mange sanger med politisk innhold, men den første singelen Heartland kan vanskelig forstås som annet enn et innlegg i debatten rundt grensemuren mot Mexico:


Just A Dream er den av låtene på skiva som jeg ikke hadde hørt fra før som jeg er blitt mest glad i. Musikken er fengende og det hele er så vakkert at gåsehuden melder seg igjen hos meg. Og igjen den nydelige bakgrunnskoringa som jeg nevnte over.


Til slutt må jeg ta med That Morning, som også har kommet som singel på forhånd. Med en tekst som jeg kan kjenne meg veldig godt igjen i fra et tidligere forhold. "Do you remember that morning/when everything felt so right". Det er bare så vakkert formidla av Ida og bandet hennes. Så kan en sjølsagt spekulere på om de mange tekstene om brudd og kjærlighet som var handler om bruddet med forloveden og bandmedlem Alexander Pettersen, men det får stå åpent. De samarbeider fortsatt musikalsk, og det er jeg som lytter meget glad for.


Da har jeg gjengitt halvparten av låtene på skiva. Men den andre halvparten er også betagende sanger som virkelig berører meg. Jeg har hørt på denne musikken mange ganger nå i helga og jeg kan ikke si anna enn at jeg er vilt begesitra. Det er en klasseproduksjon av Ida sjøl og nevnte Pettersen, og lydbildet er variert, men tvers igjennom nydelig.

Takk Ida for et album som hvis hukommelsen ikke svikter meg helt må være den skiva som har berørt meg mest til nå i år.

Karakter: 6.

torsdag 22. august 2019

Lukas Nelson and Promise of the Real - Turn Off The News (Build A Garden)


Når du har Willie Nelson som far så måtte det nesten bli musiker av Lukas Nelson. Dette er han og bandets andre fullengder, etter en rimelig suksessfull debut med "A Star is Born" i 2017. Og dette er et band som er blitt lagt merke til, med bl. a. opptredener på Farm Aid for snart et år siden og på Glastonburyfestivalen i år.

Lukas Nelson viser på denne skiva en stor sjangermessig spennvidde. Det er litt country, det er mye americana, det er rock, det er blues og han og bandet håndterer alt dette på en fortreffelig måte, Og jeg må si at de tre første låtene musikalsk sett er en eneste fest, så de må jeg bare poste.

Først ute er Bad Case, som musikalsk sett er en gladlåt, men ikke helt det tekstmessig. Et lite minus at jeg synes den trekker litt ut i langdrag på slutten, men hovedsakelig er dette en kremlåt:


På tittellåten er Sheryl Crow backingvokalist på en sang med en meget aktuell tekst i forhold til tida vi lever i nå. "Hatred is the symptom of the times" er dessverre så på kornet i forhold til hvordan verden er nå. Denne låten er forøvrig også med på albumet i en akustisk versjon.

Where Does Love Go er også en utrolig fengende og deilig låt:


Far Willie er også med på et par låter, artister som Margo Price, Kesha og Shooter Jennings bidrar også. Utover på skiva eksperimenterer Lukas og bandet en god del og sjangerbredden er som mevnt stor. Og det er bare et par av de 13 låtene som ikke fungerer optimalt for meg.

Civilzed Hell er låten der Lukas Nelson samarbeider med Shooter Jennings, sønnen til en annen av de store outlawene, Waylon Jennings. Og jammen dukker ikke Lukas' faderlige opphav også opp på slutten! Dette er også en rett ut herlig låt:


Out in LA tar Nelson og bandet fram rockefoten, og i det hele tatt synes jeg det ikke er noe negativt at de viser stor sjangerbredde innafor et album. Noen ganger kan det bli enerverende, du føler at albumet ikke har noen rød tråd. Men her fungerer det bra fordi jeg hører at det er dyktige musikere som håndterer variasjonen aldeles glimrende, og som bringer humør og innlevelse inn i musikken samme hva.

Siste låten jeg poster er også avslutningssporet, Consider It Heaven, også det en herlig sang:


Dette er rett og slett musikk til å bli glad i, og tittelsporet regner jeg med kommer høyt på min liste over Årets låter for 2019.

Karakter: 5,5.








tirsdag 20. august 2019

Tony Mills - Beyond the Law


Tidligere TNT-vokalist Tony Mills er ute med sitt sjette studioalbum, et album som dessverre ser ut til å være hans siste. Han opplyste i vår at han var blitt rammet av kreft, og at sjukdommen var kommet for langt til at det kunne gjøres noe for å kurere den. Det gjør at denne skiva får et trist bakteppe, men samtidig må det sies at Mills gir seg på topp.

Jeg har hørt skiva mange ganger nå, og musikken har gradvis vokst hos meg. Til å begynne med var det rundt halvparten av de ti låtene jeg likte, men etter at jeg bestemte meg for å skru opp volumet en tanke har flere og flere låter falt i smak. Til slutt så er dette blitt et eminent album fra en knakende god rockevokalist.

The Westside er et meget godt åpningsspor:


Gjennomgående på skiva så er det tette, solide låter. Mills har helt tydelig fått med seg musikere som gir han et musikalsk uttrykk som han føler seg vel med. Han har ei mer enn fabelaktig stemme som gir låtene dybde. Tittelsporet er også tøffe saker:


We Sold Your City er også en hissig og tøff sak:


Avslutningssporet Gunfire er min største favoritt her. Den har alt en røff rockelåt skal ha, og er trygt inne på min spilleliste over Årets låter:


Running Guns, Black Sedan, Crackin Foxy og Code of Silence er også utmerkede låter som fortjener å bli mye spilt. Bonnie's Farewell skiller seg litt ut, den er tanke neddempa i forhold til de andre låtene og har også med en sax i lydbildet. Mills viser her den mer følsomme sida av stemma si, og det løfter en ellers litt anonym låt. F.B.I. er den eneste låten som ellers trekker litt ned, jeg synes den blir en tanke hesblesende.

Men disse innvendingene er egentlig småpirk fra min side, for helhetsinntrykket er mer enn solid. Er dette Tony Mills' musikalske farvel så er det en avskjed han kan være meget stolt over. Det er egentlig bare å si: THANK YOU FOR THE MUSIC!

Karakter: 5.



fredag 16. august 2019

Lonnie Spiker - 5ive


Bilde henta fra Lonnie Spikers artistside på Facebook.

Vi er tilbake til countryen, nærmere bestemt til den tradisjonelle countryen, eller honkytonk som noen kaller det. En del av sjangeren som på mange måter har ligget på sotteseng ei stund fordi den ikke lenger blir sett på som kommersiell nok. Eller som "The Queen of Honky Tonk" Heather Myles så enkelt uttrykker det i en av sine beste låter "Nashville's gone Hollywood".

Som tittelen antyder, dette er Lonnie Spikers 5. fullengder, i ei platekarriere som har vart siden 2002. Og dette er breddfullt av tradisjonell country, med tradisjonelle temaer rundt den store kjærligheten, brutte forhold osv. Jeg synes det fungerer best på det flertallet av låter som det er litt driv i, når Spiker gir seg balladene i vold blir det mer uinteressant. Da klarer han ikke helt å nå fram til meg. Men heldigvis er det bare 1/3 av de 15 låtene som kan plasseres i den kategorien, altså er det en overvekt av låter som jeg liker. Og det hele begynner friskt med Nowhere to Go but Crazy:


Naked in Spanish er som det framgår av tittelen preget av nettopp spanske rytmer:


Beaten Jack and Blue er om han som egentlig ikke er en dranker, men som tyr til whiskyen når den store kjærligheten har forlatt han. Dette er en av mine største favoritter på skiva:


Til All Her Memories Are in Fort Worth har Spiker laget denne videoen:


Når Lonnie Spiker avslutter albumet med western swinginspirerte Right or Wrong så er det med klar beskjed om at den tradisjonelle countryen ikke er død sjøl om den ikke er å finne på hitlistene. At det fremdeles er artister som holder denne delen av sjangeren i hevd er viktig så en ikke glemmer countrymusikkens røtter.


Dette er et album jeg trygt kan anbefale til de som føler seg fremmedgjort av dagens mainstreamcountry.

Karakter: 4,5.

torsdag 15. august 2019

Chaos Magic feat. Caterina Nix - Furyborn


Nå har det vært mye country en periode og da trenger jeg variasjon. Det får jeg her med et band og et prosjekt som i utgangspunktet er totalt ukjent for meg. Det er snakk om chilenere, og dette er deres 2. album innen melodiøs metal. Det er 11 låter, og på fire av de er gjestevokalister med, bl. a. Tom Englund fra Evergrey.

Dette er da også en sjanger innen metal som jeg liker, det er i samme gate som Within Temptation og Nightwish sjøl om det symfoniske ikke er så framtredende her. Men dette er uansett musikk som treffer meg direkte, fengende og melodisø metal med kvinnelig vokalist er akkurat i min gate, og jeg er med fra første låt, som er You Will Breathe Again. Og som en skjønner på tittelen så er dette en låt med en oppløftende tekst.


Tittelsporet, en duett med nevnte Tom Englund er en seigere sak, men med ypperlige vokalprestasjoner og er ei metalballade som sitter. Like Never Before er en sterk låt med herlige riff og igjen så viser Caterina Nix seg fram som en meget kompetent vokalist.


Beware of Silent Waters er ei aldeles nydelig ballade, og er et av skivas høydepunkt.
med en gjesteopptreden fra en kvinnelig vokalist kalt Mishteria:


Som jeg allerede har nevnt så er Caterina Nix en gnistrende god vokalist. Hun har en kraft og en styrke i stemmen som jeg liker, samtidig som hun også har den nødvendige følsomheten som må til. Dessuten er hun flink til å variere. Bandets musikk er tett og kraftfull og i enkelte låter merker jeg også inspirasjonen fra egne søramerikanske musikktradisjoner. At de setter det stemplet på musikken synes jeg også er et stort pluss. I tillegg får de ulike musikerne også muligheten til å skinne og vise sine styrker.

Falling Again er en av de røffeste låtene, og med et fantastisk driv. Her er den andre frontfiguren i bandet, Nasson med på vokal.


Den akustiske balladen som er med på skiva, I'd Give it All skuffer meg litt, den blir litt ensformig og jeg føler ikke at den når fram til meg. Men ellers er dette et veldig bra album og jeg vil til slutt trekke fram avslutningssporet I'm Your Cancer. Ikke særlig hyggelig tekst, men du verden så fengende. Melodiøs metal helt etter mitt hjerte!


Bandets sammensetning er:

Caterina Nix: vokal
Nasson: gitar, vokal, akustisk gitar, bass, produsent
Mario Torres: gitar
Charlie Miranda: trommer
Giuseppe Iampieri: keyboard

Karakter: 5.



onsdag 14. august 2019

The Hollering Pines - Moments in Between


Foto: The Hollering Pines' Facebooskside.

Takket være det engelske magasinet Country Music People blir jeg oppmerksom på mange for meg ukjente artister. De skriver for det meste om artister som er utenfor radaren til mainstreamcountryen, og her er det mye gull å finne. Seneste funn er bandet The Hollering Pines fra Utah som nå er ute med sitt 3. album.

Forgrunnsfigurene i bandet er søstrene Marie Bradshaw og Kiki Jane Sieger. Det er de som står for vokalen og det er Bradshaw som er låtskriver. Og la det være sagt med en gang, dette er et album breddfullt med nydelige countrylåter. Det som slår meg er de uvanlig vakre harmoniene og det at de låter moderne uten at musikken på noen måte er pålessa. På et par låter er de litt rocka, men det er bare en fin variasjon.

Det hele åpner med tung bassgang i He Don't Understand, om et ensidig forhold, der det er den ene parten som gir den altoppslukende kjærligheten mens den andre mer synes det er greit å ta imot.


American Dream er et temmelig nådeløst oppgjør med den amerikanske drømmen. Ikke fullt så country, men likefullt en veldig bra sang:


Out of Dodge er rett og slett en perle av en countrylåt, om å flykte av et feilslått ekteskap. Det blir ikke mer ekte enn dette:


Gave Me Love er også et rett ut nydelig stykke country:


Bad Bad Feeling er musikalsk sett mer røffere i kantene, men likefullt sjelfullt og vakkert.


Jeg kunne med letthet ha tatt med mer av de 11 låtene, for perlene kommer på rekke og rad., som Citrus Heights, Somebody, She Don't Want to be Found og Keep it Light.

The Hollering Pines har rett og slett skjønt hva som skal til for å spille moderne country med den sjelen, ektheten og varmen som sjangeren krever. Det er langt fra alle som kaller seg countryartister som klarer det. Derfor er denne skiva rett og slett en befrielse og en nytelse fra start til slutt.

Bandets besetning:

Marie Bradshaw: vokal, gitar
Kiki Jane Sieger: vokal, bass
Daniel Young: vokal, trommer
Dylan Schorer: gitar, lapsteel
M. Horton Smith: mandolin, gitar

Karakter: 6.

torsdag 8. august 2019

Tyler Childers - Country Squire



Jeg skrev om Tyler Childers forrige album i januar ifjor, da var det musikk i spektret americana/
folk. Nå har han fått en tilknytning til et større plateselskap, RCA, og nå foreligger "Country Squire", og som tittelen antyder, her er det reinspikka country som gjelder. Squire betyr forresten et gods, eller å eie et gods.

Og det er det tittellåta og albumets første spor dreier seg. Drømmen om å kjøpe et lite gods på landet og trekke seg tilbake med sin utkårede der. Dermed er det dobbelt bunn i albumtittelen:


Dette er blitt et skikkelig bra countryalbum i mine ører. Det er enkelt og nært med god instrumentering og fine tekster. Det har i det store og det hele alt ei god countryskive skal ha, og Childers viser med dette at han er en artist som virkelig er å regne med. Det eneste lille jeg har å utsette er at de fleste låtene glir over i hverandre ved hjelp av små mellomspill. Jeg foretrekker at en låt har en distinkt begynnelse og slutt, men i det store bildet så er det egentlig bare småpirk.

Creeker er en låt som skiller seg ørlite ut i og med at den ikke går i fullt så rask takt som de andre, og den er blitt en aldri så liten perle om sjokket det er for en landsens gutt å flytte til storbyen. Her i en liveversjon:


En morsom låt er Ever Lovin' Hand med en original, men likevel naturlig innfallsvinkel til å være en sang om lengselen etter kona når man er ute på turné:


Skivas største høydepunkt er for meg Peace of Mind, historien om en amerikansk gjennomsnittsfamilie. Fortalt med kjærlighet, varme og respekt. Rett og slett en av de aller beste nye countrysangene jeg har hørt i år! Her en liveopptreden fra Grand Ole Opry:


Dette er ei skive med bare ni låter, men jeg er blitt glad i alle som en, det være seg Bus Route, House Fire, Matthew eller de to andre låtene. Tyler Childers er for meg en troverig artist som forteller gode historier til nydelig og ekte countrymusikk. Og det inntrykket bærer karakteren preg av, dette er et av de beste countryalbumene vi vil få i år.

Karakter: 6.

tirsdag 6. august 2019

Aaron Watson - Red Bandana


Texaneren Aaron Watson ble i 2015 den første uavhengige artisten som i sin første salgsuke gikk rett inn som nr. 1 på Billboards countryalbumliste med "The Underdog". En meget sterk prestasjon når vi vet hvor prestisje de store plateselskapene i USA setter på å ha artister på topp på den lista. Jeg oppdaga Watson to år senere da han kom med gjennomført fine "Vaquero", som da den kom ut var det mest nedlastende countryalbumet på den tida. Ei skive som jeg hadde som nr. 10 over de beste albumene i -17.

Nå feirer Watson 20 år som artist med å gi fansen et album med 20 låter, et for hvert år. Det er et meget ambisiøst prosjekt, for da skal du ha mye bra å komme med. Og sjøl om han har nettopp det så sitter jeg med en følelse av at denne skiva kunne vært trimma ned litt. Det er nemlig en del låter her som jeg synes er litt vel mainstream brocountryaktig, og det trekker noe ned.

Men jeg velger heller å fokusere på de låtene jeg liker, og som gjør at dette albumet tross alt ramler ned på den positive sida av skalaen hos meg. Åpningssporet Ghost of Guy Clark er historien til en mainstream countryartist som får passet sitt påskrevet når han rundt en motorhavarert bil møter en veteran som altså setter skapet på plass.


Dark Horse er en herlig uptempolåt, og tittelen passer bra da Watson i dagens countryverden virkelig er en dark horse:


Country Radio er Watsons hyllest til foreldrene og en takk til de for at de introduserte han for musikken som skulle bli hans levevei:


Legends er om alle de legendariske musikerne som Watson henter inspirasjon fra når han lager musikk.


Den nydeligste sangen på dette albumet er for meg Am I Amarillo. Watson sier i et intervju med Country Music People at han skrev den låten etter en aldri så liten krangel med kona. Ikke det at det var aktuelt å gå, men han prøvde å sette seg inn i den situasjonen og tenke over hva det var han i tilfelle ville ha med seg, og det første han kom på var gyngestolen etter bestemora. Musikalsk sett en tradisjonell countrylåt dette, og den gikk til hjertet på meg.


Så vil jeg trekke fram Trying Like The Devil som er moderne country på sitt beste, et av høydepunktene på skiva dette:


Som nevnt, for min del kunne denne skiva gjerne vært trimma ned litt da det er noen låter som blir litt dusinvare. men låtene som er bra er i flertall og det gjør at Aaron Watson beholder sin stjerne hos meg som en av de store innafor den alternative countryen. Enkle Heartstrings og rocka og fengende Kiss That Girl Goodbye er nemlig også låter som virkelig løfter denne skiva. Ei skive som avsluttes med en lavmælt 1-minutts hyllest til de 58 som mista livet under masseskytinga i Las Vegas 1. oktober 2017.


Karakter: 4,5.