Madame Monsieur - Tandem

Vi var mange som ble grepet av den franske duoen Madame Monsieur i Eurovision Song Contest 2018 og deres historie om flyktningejenta Mercy som ble født under overfarten til Frankrike. Den satte søkelyset på at flyktningekrisen består av enkeltmennesker, og i tillegg til et viktig budskap var det også en nydelig melodi.

Duoen består av Émilie Satt og Jean-Karl Lucas og de ga ut sitt debutalbum "Vu d'ici" i kjølvannet av ESC-18. Jeg må nok innrømme at jeg ikke ga det albumet nok sjanser etter å ha hørt det bare én gang. Men nå når de kom med ny skive bestemte jeg meg for ikke å gjøre samme brøleren.

Og det her er nærmest en mastodont av en utgivelse, med nesten halvannen times musikk fordelt på 25 låter. Og for hver låt har de hyret inn en medvokalist, og alle har fått sitt navn på plateomslaget. En meget dristig satsing må jeg si, med alle muligheter for å lande jamsides, for å bruke hoppspråket. Når en går så bredt ut vil det nemlig være større sjanse for at noen låter faller igjennom.

Men det synes jeg ikke at det gjør, og noe av det som er en gledelig overraskelse for meg er at musikken er så lys og optimistisk. Det er ikke den litt mørke elektronikaen jeg kanskje hadde venta. Så skal det også sies at jeg kan knapt et ord fransk, og jeg har ikke kjørt noen av låtene eller titlene gjennom Google Translate, for å si det sånn. Jeg har latt musikken råde og så har jeg lytta til tonefallet i vokalprestasjonene, og sammen med musikken har det i mine ører blitt en lys og optimistisk plate.

Musikken varierer, sjølsagt gjør den det når det er 25 låter. Og når jeg får rap på et språk jeg ikke forstår så faller jeg litt av. Men ellers er dette blitt en helhet som jeg er blitt glad i. Vanskelig å skulle trekke ut noen, men jeg synes åpningssporet Les lois de l'attraction forteller mye om hva du har i vente som lytter. Kyo heter medvokalisten her:

Comme un voleur begynner rolig, men utvikler seg også i en lys musikalsk retning synes jeg. Her er det Jérémy Frérot som er med på vokal:

På Pas besoin de mots er en annen Eurovisionkjenning, Amir med. Han representerte Frankrike i 2016 og har etablert seg som en meget populær artist i hjemlandet. Dette er blitt en skikkelig fengende låt:

Og det er mange veletablerte artister blant de som er med på vokal på de enkelte låtene. Som Slimane, som er megastor i mellom-Europa. Er en på reise der kommer man sjelden utenom å bli eksponert for musikk med Slimane. Og Dis-moi que je suis med han er blitt en kremlåt:

Jeg er ikke så interessert i å plassere musikken på dette albumet i noen bås. Det er så variert, og vokalprestasjonene er til tider ekstremt gode. Ovennevnte låt f. eks. har et luftig, drømmende preg over musikken og vokalen som jeg elsker.

Jeg er også blitt glad i Les gens heureux som fjorårets franske Eurovisionartist Bilal Hassani er med på.

Til slutt vil jeg trekke fram On m'a dit der medvokalisten heter Soprano. En låt med en smådramtatisk oppbygging før den ender opp med å være en herlig fengende sak:

Med 25 låter kunne jeg sjølsagt nevnt mange flere, for her er så mye bra musikk å bli glad i. Med et slikt prosjekt er faren stor for å ta seg vann over hodet, men det synes jeg ikke Madame Monsieur har gjort her. Det er blitt et helthetlig album som viser deres musikalske spennvidde, og det er en lekenhet her som virkelig tiltaler meg. Som nevnt, jeg faller litt av på et par låter med rap på fransk, men det gjør jeg alltid når det blir rap på et språk jeg ikke forstår. Så det er mer meg enn artistene.

Når Madame Monsieur også lar meg bli kjent med mange spennende artister i den franskspråklige artistfloraen så blir dette et album som lander fjellstøtt.

Karakter: 5,5.

Gretchen Peters - The Night You Wrote That Song: The Songs of Mickey Newbury

I 2014 kom Paal Flaata ut med albumet "Bless Us All", med ti sanger fra den amerikanske låtskriveren og artisten Mickey Newbury. Nå, seks år senere har Gretchen Peters gjort det samme, og da jeg sammenligna de to albumene gjorde jeg store øyne: Peters har blant sine 12 ikke valgt en eneste av de sangene Flaata gjorde! Enten har hun vært oppmerksom på Flaatas album og har vært bevisst å velge helt andre sanger (noe jeg tror er sannsynlig) eller så har hun helt andre preferanser når det gjelder låtvalg. Uansett, Mickey Newbury har alltid vært Gretchen Peters' største musikalske inspirasjon, begge sjølstendige artister som har ofret Nashvilles kommerisalisme til fordel for musikalsk integritet. John Prine har da også omtalt Newbury som den største låtskriveren vi har hatt.

Der låtene Flaata presenterer er mer av det tunge slaget og prega av en dyp melankoli også musikalsk er Peters i et helt anna musikalsk landskap, mye nærmere country enn det Flaata var. Jeg fikk ingen countryassosiasjoner av hans album, hos Gretchen Peters er countryen dypt tilstede på nesten hver sang. Og hun har gjort et variert album der det er flere av låtene som berører dypt.

Som She Even Woke Me Up To Say Goodbye, en historie om brudd fortalt med stor inderlighet og med en dyp respekt for hun som bryter, hun vekte meg tilmed for å si farvel.

Så over til tittelsporet som er en av de tre låtene som har berørt meg mest, både musikalsk og tekstmessig. Det virker som teksten i starten er inspirert av den amerikanske borgerkrigen, men den gir mange rom for tolkninger. Uansett, kombinert med den enormt vakre musikken blir dette en låt som berører dypt. Steelen gjør dette til en sang med sterk eim av lengsel.

Frisco Depot er om en person som er så fattig at en reise til San Francisco, sjøl om det bare er en dagstur er som en månereise unna. Igjen så gripende vakkert formidla at jeg blir helt varm inni meg:

Og så er det den hjerteskjærende triste San Francisco Mabel Joy, om det unge paret hvis veier skilles og der de ender opp med å forgjeves lete etter hverandre. Ja, det er mye melankoli også i de sangene Gretchen Peters har valgt, men med countrystemninga hun har lagt til, spesielt med steelen så blir det sanger som går rett til hjertet:

Men det er også en livlig sang med på plata. When You Been Gone so Long er musikalsk sett en countrygladlåt, og det er så godt at Peters også har funnet plass til en slik låt. Her får jeg virkelig lyst til å riste løs føttene!

Men når det er sagt, hele skiva består av perler og Gretchen Peters evner å vise meg hvilken stor låtskriver Mickey Newbury var. Jeg har hørt et par av låtene slik han sjøl tolka dem og Peters evner både å ha med magien fra Newbury og samtidig gjøre sangene til sine egne. Den dype respekten hun har for låtmaterialet skinner igjennom og derfor har hun klart å lage et aldeles nydelig album.

Avslutter med åpningssporet The Sailor, som hun har lagd video til:

For de som er inne i Newburys musikk så er resten av sangene som følger: Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In), Wish I Was, Leavin' Kentucky, Heaven Help the Child, Saint Cecilia og Three Bells for Stephen. Jeg lover, du vil ikke bli uberørt av å høre på denne plata.

Karakter: 6.

The McClymonts - Mayhem To Madness

De australske søstrene Brooke, Samantha og Mollie McClymont har jeg fulgt så og si siden starten for 13-14 år siden, og de er nå ute med sitt 6. studioalbum, sluppet nå før helga. Jeg har likt de alle med et lite unntak for det forrige, "Endless", som kom i januar 2017. Der synes jeg det ble for mange låter som var stillestående og ikke tok helt av. Det var rett og slett et album som ikke fenga meg helt.

Så jeg var i grunnen litt spent da jeg fredag oppdaga at de hadde sluppet nytt album. Heldigvis så er de tilbake til der jeg vil ha de med stort sett fengende og catchy låter, det er sanger med mer trøkk i enn forgjengeren rett og slett.

Det begynner da også meget bra med Part Time Phase:

Det at de starter med en låt med såpass trøkk og som er fengende er viktig, det fortalte meg at her var søstrene tilbake med en spenstige musikken jeg alltid har likt de for. Jeg merker også at dette er en låt som også har en liten dose følsomhet over seg, storesøster Brooke har de kvalitetene i sin stemme, og det er en av hennes styrker som vokalist.

Nå i helga spilte de også inn et halvtimes sett på Facebook der de spilte seks av låtene akustisk forsterka musikalsk med Brokkes ektemann på gitar. De fortalte også en del om hvordan de forskjellige låtene og hvordan albumtittelen ble til. For Brooke var det en utfordrende innspilling, for den skjedde helt på tampen av et svangerskap, og hun innrømte at det var et slit. De er alle nå 2-barnsmødre og albumtittelen speiler den hektiske tilværelsen de alle nå har som småbarnsmødre med en aktiv musikkarriere. Det er på en måte en tilværelse med både "mayhem" og "madness", men som Sam presiserte, det skal tolkes positivt.

Og nettopp deres travle tilværelse nå er også bakgrunnen for singelen som kom i april, I Got This. Tilværelsen er tøff med mange krav, men "jeg har det som skal til for å stå i det på en god måte" er slik jeg tolker det budskapet i denne veldig fengende låten med et refreng som er lett å få på hjernen. En sang til å bli glad av:

McClymonts har også på denne plata noen låter som er litt mer nedpå, og jeg føler at de har mer substans enn på "Endless", det er mer å "bite i" for meg som lytter synes jeg. Det gjelder både Free Fall og denne her, Looking For Perfect, som tar for seg den søken mange har i dag etter det perfekte. Jeg synes spesielt ordspillet "If you're not looking for perfect/That makes me perfect for you" er genialt:

Dette er en av de sangene på albumet der de har beholdt en countrytwang, og det var jo som countrytrio at The McClymonts slo igjennom. Det er mer pop over musikken deres nå, men da er det godt at de beholder linken til sine musikalske røtter i enkelte av låtene.

Lighthouse Home er låten som jeg rent umiddelbart likte best. En skikkelig "banger" med trøkk og som sitter med én gang:

For aller første gang har de med en coverlåt, og det er Fleetwood Macs legendariske Sweet Lies. Bakgrunnen for det er at de har hatt den med i konsertsettet sitt en stund og fått mange tilbakemeldinger fra fans som ønska en innspilling av den. Og jeg synes søstrene kommer meget godt fra det. Jeg kjenner igjen litt av magien i Fleetwood Macs original, og da har de gjort noe riktig vil jeg påstå.

Et annet spor jeg vil nevne er bruddlåten Wish You Hell, en av låtene med en countrytwang over seg. Også her et ordspill som viser at søstrene er mer enn kompetente låtskrivere, bl. a. med denne verselinja: "I hope you treat her well/And I wish you hell". Låten ble skrevet etter å ha sett en god venninne oppleve at hennes mann gikk ut av et 18 år langt ekteskap til fordel for en annen kvinne.

At ei uke som ikke ble slik jeg håpte ble avslutta med denne oppmuntringa av ei plate fra mine australske yndlinger gjorde godt for meg, og ble et nytt bevis på at musikk kan lindre og hjelpe en gjennom tøffe tak.

Karakter: 5,5.

Michael McDermott - What In The World.....

Michael McDermott er en av disse musikerne jeg har lest mye bra om, men som jeg aldri har tatt meg tid til å lytte til. Han er en meget anerkjent artist med mange dedikerte fans, en av de forfatteren Stephen King som har sitert McDermott i et par av sine bøker og der en karakter i "Rose Madder" ofte går rundt i en skjorte der det står "I'm in love with a girl called Rain". Rain er også navnet til McDermotts datter som han og kona Heather Horton fikk i 2010. Horton er også musiker og er med på McDermotts plater og i hans backingband.

Jeg har skjønt at McDermott er en artist som ikke er redd for å ta opp ømtålelige temaer i sine tekster og han er ofte sjølutleverende. Tittellåta åpner dette albumet og det er et sinne i den over tilstandene i Trumps USA, og McDermott går ikke av veien for å si i denne låten at det er innlysende at presidenten er kriminiell.

Dette er musikalsk sett den råeste låten på skiva, og han starter altså med den. Og i det hele tatt så er det vanskelig å velge ut noen låter framfor de andre for jeg kan trygt si at dette er et helstøpt album med flere låter som berører. Og det er de jeg har valgt.

Ifjor tok McDermotts nevø og niese sine liv med en ukes mellomrom, to søsken altså. En tragedie som det er ytterst vanskelig å sette seg inn i rekkevidden av. I løpet av en uke opplevde altså en familie at to av deres barn valgte å forlate denne verden. Det er en tragedie større enn noen kan fatte. McDermott synger om dette i Veils of Veronica, som er til hans niese. Han synger om hvordan han ringte henne da han fikk nyheten om brorens sjølmord. Han skjønte hva dette kunne ha å si for Veronica. Men verken hans ord eller andres ord var nok til å redde henne, og dette er en sang som virkelig har brent seg fast i meg. Det er så mye smerte i denne sangen at det gjør skikkelig vondt å høre på den:

Mother Emanuel er om et tema som til stadighet hjemsøker USA, masseskytinger. Han tar for seg masseskytingen i en kirke i Charleston, Sør-Dakota i 2015 der en ung hvit rasist drepte ni afroamerikanere som var samlet i en bibelgruppe. En låt og et tema som har en skremmende aktualitet i dag.

McDermott har ofte blitt sammenligna med Bruce Springsteen, og det kan jeg forstå da det er en del likhetstrekk. Men jeg fikk først og fremst assosiasjoner til Springsteens gitarist Little Steven. New York, Texas er en låt der jeg faktisk hører en del Little Steven både i musikk og framføring:

Ellers kommer han inn på egen karriere også, og han nevner sammenligninga med Springsteen og med Bob Dylan i The Things You Want, som er en melodiøs perle. Også i Contender er det egen karriere som er i fokus, der han beskriver seg sjøl som en utfordrer ift. de store artistene han fint kunne vært en del av. En låt som musikalsk sett skiller seg ut og som viser at McDermott er en av disse artistene som har evnen til å variere sitt musikalske uttrykk:

Dette er også en artist som har et levd liv å ta av når han skriver musikk. Det gir han troverdighet og det gir musikken og tekstene en ekstra nerve. Og jeg skjønner at han har hatt et utfordrende liv i hyllesten av kona Heather i Until I Found You. Så har vi et lite stykke hverdagsliv i Blue Eyed Barmaid, om en kvinnelig ansatt i en bar som han hadde en fin samtale med om sjølve livet over en kopp kaffe, før han reiste videre. Nydelig fortalt rett og slett.

Så enden på visa er at jeg sitter med et knallalbum, og ei av de skivene som har gjort størst inntrykk på meg i år. Og jeg kan sparke meg sjøl på leggen for ikke å ha dykka ned i Michael McDermotts musikk tidligere. Men bedre sent enn aldri.....

Karakter: 6.

Jaime Wyatt - Neon Cross

Jaime Wyatt ble jeg oppmerksom på takket være at jeg får nyhetsbrev fra hennes plateselskap New West Records. Hennes 2. fullengder ble sluppet for en uke siden og den siste uka har jeg kost meg med musikken derfra. Ingen ringere enn Shooter Jennings er produsent, og bare det borger for kvalitet. Det virker som at det er han og Dave Cobb som er de virkelig store produsentene om dagen innen country og americanasegmentet, og det meste de to tar i blir til gull for å si det sånn.

Jaime Wyatt debuterte med "Felony Blues" i 2017, men har hatt en broket vei mot der hun er nå. Rus stod en periode i veien for det musikalske gjennombruddet og hun har også sittet inne for å ha robba doplangeren sin. Men som Jason Isbell og BJ Barham (American Aquarium), to andre artister med sterke utgivelser i år har hun lagt rusmørket bak seg og kan nå konsentrere seg 100% om musikken.

"Neon Cross" åpner skikkelig seigt med Sweet Mess, om et forhold som holder på å gå mot slutten. Det har sannelig tatt mange lytt før denne låten har kommet under huden på meg fordi dette i utgangspunktet er i seigeste laget for meg. Men det som til slutt overbeviste  meg er smerten i stemmen når Wyatt synger "leave me lonely". Når jeg kjente på den smerten så ble det med ett en helt annen sang, en sang jeg kan relatere til og som nå gir meg både klump i halsen og ståpels. Så til slutt er dette blitt en låt som berører meg, framført med en smerte som får meg til å skjønne at dette er en artist som virkelig vet hva hun synger om.

Tittelåten er langt mer livlig musikalsk, men med alvorlige tekstmessige undertoner. "You don't love me/ why don't you nail me to a neon cross", om en verden der penger og kropp betyr mer enn ekte og nære følelser, i videoen eksemplifisert med et besøk på en strippeklubb.

En tredje låt som har gjort inntrykk på meg er Hurt So Bad, framført sammen med produsent Jennings. Dette er enkelt og greit en nydelig sang som har det meste en god countrylåt skal ha. den er fengende og den er framført med sjel og varme:

L I V I N er også en låt som jeg ikke så glemmer så lett da den handler om det rushelvetet Wyatt var i for noen år siden. "I ain't afraid of dying honey / I'm just scared of this L I V I N" forteller mye om hvordan det er å være rusavhengig:

Til slutt tar jeg med Rattlesnake Girl som er en fengende fin låt rett og slett:

Men det er flere perler her. By Your Side er også en litt seig låt med mye smerte. Skrevet etter at Wyatts far og en nær venn døde, sistnevnte av en overdose og den beskriver smerten over at hun ikke kunne være der for de fordi hun sjøl var lammet av rusens tunge klo. Make Something Outta Me er en drivende god countryrocker og albumet avsluttes med sterke Demon Tied To A Chair In My Brain.

Dette er et album som virkelig har vokst på meg den uka jeg nå har hørt på det. Hadde jeg skrevet denne anmeldelsen for 3-4 dager siden hadde jeg nok ikke konkludert med toppkarakter. Men når jeg nå vet hvilket levd liv som ligger bak låtene, når jeg hører en ekthet og en smerte i låtene som virkelig tar meg, og når jeg hører at Shooter Jennings som produsent i samarbeid med artisten har klart å få disse viktige elementene til å skinne, da blir det.....

Karakter: 6.