Oppsamlingsheat: Fra KT Tunstall til Longfield & Super Skeleton

September har vært en spesiell måned der jeg har hatt liten tid til å blogge. Det skyldes at jeg har lansert min debutroman "11:59 - Jeg vil være i livet" og alt det fører med seg. Mesteparten av min fritid har gått med til arbeid i forbindelse med lanseringen. Og ja, det er mye musikk i den romanen!

Det betyr ikke at jeg ikke har hørt på musikk. Flere album har hatt god rotasjon, men jeg har ikke funnet tid til å skrive om dem. Nå er det blitt såpass mange at jeg velger å skrive et innlegg der jeg kort kommer inn på åtte album og poster den låten jeg liker best på den enkelte skiva. Så vil jeg etterhvert komme tilbake til normalen der jeg omtaler et og et album, men for at god musikk ikke bare skulle forsvinne uten at jeg skrev om den så må jeg gjøre det på denne måten nå.

KT Tunstall - NUT

Engelske KT Tunstall har jeg hatt sansen for lenge, og de siste dagene har jeg spilt mye dette albumet som kom for tre uker siden. Ti låter med en stor spennvidde av lydbilder. Men hovedinntrykket er at dette er spennende musikk. Tunstall utfordrer smaksløkene mine på noen av låtene, spesielt de to første, Out Of Touch og I Am The Pilot. Der eksperimenterer hun, og jeg liker det! 

Dette er et knakende godt album, og her er en av mange favoritter: Demigod:

Karakter: 5,5/6.

 

Mariel Buckley - Everywhere I Used To Be

Canadiske Mariel Buckley er en spennende artist som er ute med sitt andre album. Tekstene er rett på og i biografien hennes på Spotify beskrives hun som en som skriver for outsiderne. Musikken er i grenselandet mellom pop, country og amerikana, noe hun behersker meget godt. Låten som gjør størst inntrykk er Hate This Town. En låt om å være desillusjonert, ha et lavt selvbilde, ikke føle tilhørighet og rett og slett ruse seg.

Karakter: 5/6.

 

Odd-Erik Lothe & Mighty Magnolias - Jaguar

Rett og slett et nydelig stykke musikk fra Odd-Erik Lothe og Mighty Magnolias. Dette er amerikana av høy klasse, med flere sterke låter sunget på nordfjorddialekt. Og for en som har bodd 18 år i Sogn og Fjordane er det bestandig kjekt å høre god musikk fra det som ble kalt Trivselsfylket. Mighty Magnolias backer opp Lothe på en fortreffelig måte, bl. a. liker jeg at de også benytter seg av blåsere. 

Her har jeg valgt åpningslåten Endelig Ute. Deilig at Gram Parsons blir namedroppet!

Karakter: 5/6.

 

The HU - Rumble of Thunder

Mongolias store musikalske eksportvare The HU er tilbake med nytt album, og i kjent stil blander de mongolsk folkemusikk og heavy metal. Det kan av og til bli litt monotont, og spesielt den andre låten på skiva YUT Hövende strever jeg skikkelig med. Men jeg er så fascinert av denne musikalske kombinasjonen at det bærer jeg over med. Jeg var så heldig å oppleve de live på Tons of Rock i 2019, og i år fikk jeg flere anerkjennende kommentarer for min The HU T-skjorte på årets festival.

Her er Triangle, eller Uchirtai Gurav:

Karakter: 5/6.

Malene Markussen - Some Kind of Rescue

Malene Markussens forrige album Under Vann kom inn på min Topp 20-liste over Årets album i 2019. Nå har hun gått over til engelsk, fortsatt er det sju låter som gjelder, og med bare 22 minutter er det nesten som en EP å regne. 

Jeg savner at Markussen synger på norsk, for på Under Vann var det noen aldeles glitrende tekster som hun formidlet på en måte som berørte. Derfor trekker det ned at hun her synger på engelsk. Men når det er sagt så er musikken godt pophåndverk, der spesielt de to første låtene Desert og Midnight skiller seg ut. Jeg velger meg Desert her, selv om jeg ikke er enig i hennes påstand om at ingen vil være alene. For jeg er nå i en fase av livet der jeg trives godt med å bo alene.

Karakter: 4,5/6.

 

Tor Arve Barøy - Bedre enn ingenting

Sørlendingen Tor Arve Bårøy oppdaga jeg forleden ved en tilfeldighet, og det er et trivelig album han har laget sammen med gode musikkvenner. Litt skranglete her og der, men det er bare sjarmerende. Og det er gode betraktninger om store og små ting i livet. Som f. eks. Presedens, om maktsyke statsledere, som vi dessverre i den senere tid har hatt og har en del av i verden.

Rockeren Klart Som Glass, som åpner skiva er min største favoritt, men er ikke på YouTube. Men Gamle Hus er ikke så verst den heller!

Karakter: 4,5/6.

 

Nikki Lane - Denim & Diamonds

Nikki Lane leverer countryrock av høy klasse, noe som hun også gjør på flere av låtene på denne skiva. Det er ikke alle låtene her som helt tar meg, men så har vi også en del perler av godt Nikki Lane-merke, og da koser jeg meg!

Best av de er Good Enough:

Karakter: 4,5/6.

 

Longfield & Super Skeleton -  Daylight, The Devil

At det fantes et norsk rockeband med det fantasifulle navnet Longfield & Super Skeleton visste jeg ikke før et presseskriv fra de om deres nye album dumpet ned i innboksen min. Dette er faktisk deres 3. fullengder, uten at jeg har visst om deres eksistens. Og det er et varierende album. Noen låter digger jeg rått, de sparker skikkelig godt fra seg. Mens noen er monotone og nesten dørgende kjedelige. Men jeg lar meg sjarmere av de låtene det er fres i, og best av de er åpningssporet Whatever:

Karakter: 4/6.

Nick Nace - The Harder Stuff

 

Bortsett fra at han er fra Canada er ikke Nick Nace en countryartist jeg vet mye om, men det jeg vet er at jeg liker musikken på dette albumet som han ga ut 29. juli. Iflg. biografien hans på Spotify er dette hans 2. album, debuten Wrestling with the Mystery kom i 2019. Det er en fin blanding av rolige låter og mer up tempo, og jeg liker begge deler.

Han starter med tre låter av den litt rolige sorten, men likefullt merker jeg et moderne lydbilde. Det er heller ikke svulstig, og det er ikke platt slik det ofte blir når det blir mer pop enn country. Jeg hører at det er country i bunn, og det liker jeg. There's No Music In Music City er en beskrivelse av Nashville under pandemien. En musikkby som plutselig stod stille. Og da skal vi også huske på at bare få dager før verden stengte ned så ble Nashville rammet av et fryktelig uvær som tok flere liv og som la flere bygninger, deriblant en del konsertlokaler i grus. Derfor var det en by som ble dobbelt rammet i mars 2020.

The Rio Grande on Christmas Eve gir oss som tittelen antyder et litt sydlandsk drag over musikken. En trivelig låt dette.

The Piece That Fits er en nydelig, melodiøs sak med en sterk historie som jeg synes Nace formidler på en fortreffelig måte. Dette er musikk som gir meg en indre ro, rett og slett.

Låten som er blitt min største favoritt, og som har fått plassen på min spilleliste over Årets sanger er The Skin of Our Teeth. En livat, deilig låt om det å klare seg ... såvidt. Vi har nok alle opplevd perioder i livet der vi har det stramt, men at vi likevel opplever at vi klarer oss. Det er på hekta, men vi kommer oss igjennom. Det er det denne sangen handler om, og det er skikkelig gladcountry som jeg bare elsker.

Tittellåten The Harder Stuff må også med, om når vi møter motgang og livet oppleves tøft. Igjen nydelig formidlet av Nace:

Kun en av de ti låtene jeg ikke får helt under huden, så alt i alt et solid og moderne countryalbum av en for meg helt ukjent artist. Skal bli spennende å høre hva denne Nick Nace kommer med framover!

Karakter: 5,5/6.

Roy Lønhøiden - Fra hånd til munn

 

Jeg vil med styrke påstå at vi i Roy Lønhøiden har en godt skjult nasjonalskatt. I mange år har han nå på sitt stillferdige vis gitt oss vakre viser om det enkle livet i de dype skoger ved svenskegresa, viser om lengsel, om smerte, om kjærlighet, men også om det gode liv langt fra byenes asfaltjungel. Han er som en norsk Townes Van Zandt, som tilfeldigvis er et av hans store musikalske forbilder, en motvekt mot det stressende livet på evig jakt etter status og et perfekt ytre.

Derfor er ei plate med Lønhøiden en anledning til å ta en pust i bakken og roe ned, ta en pause fra en verden som går mer og mer av hengslene. Rammet inn av to små, nydelige instrumentaler der pedal steelviruosen Tore Blestrud spiller hovedrollen kommer Lønhøiden nå igjen med et slikt album. Et album som er sårt tiltrengt i den verden vi nå lever i.

I Jeg hører toget i natta tar Lønhøiden oss med tilbake til barndommen, der lyden av toget var en lyd av høytid, og som gjorde at drømmen om det frie liv langs veien ble født.

Det er få som kan beskrive tapt kjærlighet så godt som Lønhøiden. Det er stillferdig, det er ingen fakter eller store ord når han beskriver det smått naive håpet om å vinne hennes hjerte tilbake. Men et håp som føles nødvendig for å holde seg selv i gang.

Så har vi de rolige sangene, som er så stemningsfulle at jeg bare blir sittende og lytte og ta til meg den atmosfæren Lønhøiden vil la meg bli innhyllet i. Som denne perlen om Billy, han som sier nei til å bo under kommunalt tak og ta imot omsorg, som heller vil bo i koia ute i skogen helt til han drar sitt siste åndedrag. En sang som får meg til å reflektere over hva som ligger i begrepet frihet.

Under coronaen var jeg en av 20 heldige som fikk oppleve Roy Lønhøiden og hans musikalske partner fra de dype skoger, Johan Berggren på Moskus i Trondheim. Selv om jeg tok feil av tida og kom en halvtime ut i konserten så ble det en høytidsstund jeg aldri vil glemme med to jordnære trubadurer og deres gitarer. En kveld som spredte varme i en tung tid.

Og det er nettopp det Lønhøiden gjør med sin musikk, han sprer varme, han sprer godhet. Derfor er han en nasjonalskatt, en sanger og låtskriver som vi sårt trenger. Han viser det også i Holder støtt i rattet. 

Dette er også en artist som har sin religiøse tro. Og for meg som ikke-troende blir det ikke påtrengende når han på sitt vante stillferdige vis forteller om sin tro på platas siste sang, Fallne engler. Istedet kjenner jeg på en stor respekt for hans tro,den virker helt naturlig. Og jeg kjenner på en stor respekt for en artist og låtskriver og et menneske som gir oss den roen og varmen vi så sårt trenger.

Takk Roy, takk for et nytt mesterverk! Og takk til medmusikantene og backingvokalist Elin Moen Rusten som med sin milde, vakre stemme gir sangene en ekstra god atmosfære.

Karakter: 6/6.