Madrugada - Chimes At Midnight

 

Madrugada er altså ute med sitt første album på 14 år, og jeg må si at det har vært etterlengta. I årene som har vært imellom har jeg opplevd Sivert Høyem live noen ganger, senest på Romsdalsmuseet under Moldejazz 2019. Det var en helt enormt bra konsert. Høyem med sin dype bass er for meg den fineste mannlige sangeren vi har her til lands.

Madrugada har holdt spenningen oppe ved å slippe noen singler i forkant av albumet. Og med videoer fra bandmedlemmenes hjemmeområde Vesterålen. Som åpningsporet Nobody Loves You Like I Do, der Frode Jacobsen med sin deilige bass driver låten fram. 

En rolig og majestetisk låt med sterke melankolske undertoner dette. Og det er et kjennemerke for Madrugada. Høyems stemme passer da også aldeles utmerket til slike låter. Heldigvis varierer de, og da får vi også nydelige låter som Running From The Love Of Your Life.

I videoen til Dreams at Midnight framføres låten mens det vesle huset som var kulisse for vidoeen til åpningssporet brenner, og vi ser det lokale brannvesenet i aksjon. Tydeligvis tar de det som en øvelse. Uansett en sterk og annerledes video til en ny, mektig sang.

Til Call My Name er det også laget en musikkvideo fylt av kontraster, og det er noen helt strålende detaljer i blant annet gitarspillingen som jeg bare elsker. Det er disse små detaljene som er med og løfter Madrugada til et av de beste band vi noengang har hatt. Intet mindre, og majestetisk er et ord som er riktig å bruke om denne musikken.

Og så overrasker Madrugada meg når de sneier innom country på Empire Blues. Jeg elsker denne låten, og jeg har knapt hørt de med en takt som dette. Men det fungerer som bare rakkern, og er for meg en av de beste låtene på plata.

Til slutt You Promised To Wait For Me, som også er uhørt vakker. Også her et ørlite snev av country, og det synes jeg er så kult å høre!

Skal jeg utsette på noe så er det at de fortsatt kan bli vel melankolske på en og annen låten, men det svekker ikke at dette er en totalitet som det er høy klasse over. Jeg er blitt glad i de fleste av de tolv låtene, og det er en snau time med nesten bare nytelse. Og jeg håper inderlig jeg får sett Madrugada live snart, jeg er sikker på at det blir en enorm opplevelse.

Karakter: 5,5.

MGP 2022 - Delfinale 3

 Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Jeg gikk på en stjernesmell sist, da jeg hadde mine tre best rangerte i årets MGP i samme delfinale, og så var det den fjerde låten som vant. Egentlig hadde jeg en ekkel følelse hele uka av at det ville gå slik, men jeg prøvde som best jeg kunne å holde den nede ...

Men da er det bare å satse på ny frisk og gi seg i kast med en ny delfinale. NRK har ennå ikke offentliggjort hvilke dueller vi får, så da må jeg bare ta låtene i tilfeldig rekkefølge.

Mari Bølla - Your Loss

Tidenes yngste Idolvinner kommer med en låt som tidvis er bra. Den begynner nesten anthemaktig og veldig rocka, men så blir det rimelig rotete. Det er refrenget som berger hele låten, og som gjør at den lander på en anstendig karakter. For det er meget fengende, og et avd e aller beste i årets konkurranse.

Karakter: 4,5.

Sturla - Skår i Hjertet

Den andre norskspråklige låten i år kommer sjølsagt fra MGP-kommunen framfor noen, Orkland, der jeg tilfeldigvis bor! For 3. år på rad har en liten radius på drøyt 5 km med utgangspunkt i Orkanger sentrum med artist i MGP. Og Sturla Fagerli Larsen er den eneste i år som har skrevet låten helt alene. Og da blir det også mer inderlig, og jeg hører inderligheten i stemmen hans. Låten er da også til forloveden. Jeg synes den begynner litt tamt, men så tar den seg etterhvert meget godt opp, og på slutten er sangen skikkelig fin. Jeg sa en sterk 3-er på livestream med Esc Norge tidligere i kveld, men etterhvert som jeg hører på den så må jeg heve den karakteren.

Karakter: 4. 

Oda Gondrosen - Hammer of Thor

Denne låten har en mektig ramme, men for meg faller den pladask til jorda. Musikalsk sett synes jeg den er rotete og oppstykket, og jeg finner ingen rød tråd i det musikalske. Og så trekker det også ned at en tekst med klare henvisninger til norrøn mytologi synges på engelsk. En slik tekst burde etter mitt skjønn være på norsk, da hadde den hevet seg hos meg,

Karakter: 2.

Vilde - Titans

En av de beste balladene i årets felt synes jeg. Den er i samme landskapet som låtene til Elsie Bay og Farida, men i motsetning til deres låter blir jeg berørt av denne. Den treffer meg. Vilde synger om det å bekjempe angsten for å være ute, spesielt på kveldstid, angsten for at det er noen som følger henne og som vil henne vondt. Så pakker hun det inn i musikk som også griper meg. Det er det dramaet i musikken som jeg ønsker i en slik låt, og det er et aldeles mektig kor som gir meg gåsehud. Jo mer jeg hører på denne låten, jo mer klarer jeg å se for meg at dette er en låt som kan sparke godt fra seg i Eurovision.

Karakter: 5,5. 

 

Forhåndskvalifisert låt: 

NorthKid - Someone

Gutta i NorthKid måtte steppe inn på kort varsel etter at coronasmitte slo ut ulvene i Subwoolfer. Og dette er en fin og behagelig poplåt. Bilal har en følsom og meget god stemme, og låten seiler fint avgårde. Tenker vi Eurovision er jeg derimot litt redd den kan drukne i mengden, sjøl om den absolutt er moderne.

Karakter: 4,5.

 

I skrivende stund vet vi ikke hvilke dueller vi får. Men jeg synes at Vilde har den klart sterkeste låten, og jeg tror at det er Titans som vil ha bredest appell blant seerne. Så jeg både håper og tror at det er den som tar seg til finalen.

 

 

 

John Mellencamp - Strictly A One-Eyed Jack

John Mellencamp begynner å bli en moden mann også han, og er nå i sitt 70. år ute med nytt album. Musikask sett er det ingen overraskelser her, men jeg bruker ikke å ta det så tungt så lenge jeg liker musikken.

Og det gjør jeg, det er vel bare én låt som går forbi uten at den vekker den store interessen hos meg. Åpningssporet er interessant. Det er en rolig låt med tittelen I Always Lie To Strangers. Om usikkerheten mange av oss føler når vi møter nye mennesker, noe Mellencamp beskriver godt her, sjøl om ikke musikken tar meg 100%. 

Driving In The Rain er en slentrende midtempo-låt som utmerker seg med en behagelig fele. Tekstmessig er det som på flere låter på skiva en refleksjon over livet som har vært, og en underliggende erkjennelse av at det er mer liv bak en enn foran en.

Show is over, the monkey is dead er den lakoniske starten på Sweet Honey Brown, og her begeistres jeg av en nærmest knatrende gitar som setter en ekstra spiss på lydbildet. Jeg liker når artister kommer med slike spennende detaljer i musikken sin, det bidrar til at jeg som lytter holder meg på tå hev. Og som følger et mantra jeg har når det gjelder musikk: Ikke bli overrasket over å bli overrasket. Og det gjelder absolutt på denne låten:

Av de mer rolige sangene er det blueslåten Gone So Soon som gjør mest inntrykk. Om det å miste noen som står en nær, og sorgen over at denne døde så altfor tidlig. 

Mellencamp har med seg kompisen Bruce Springsteen på tre låter. Wasted Days kom som singel ifjor og var på min liste over Årets sanger for 2021. Og det er noe vakkert over disse to aldrende rockerne som filosoferer over sine liv og karrierer med en følelse av at noen dager var bortkastede. Vel, de skal vite at vi som setter pris på musikken deres ser annereledes på det. Begges musikk har gjort sitt til at våre dager har blitt litt mindre bortkastede, for å si det sånn. Men det er også en sang om å se at livet sakte glir unna, og at det ikke er så lenge igjen for en her på jorda. Disse karene er hhv. 12 og 14 år eldre enn meg, så jeg har begynt å skjønne litt av perspektivet deres her.

Til slutt tar jeg med Chasing Rainbows, også en sang med god livsvisdom. Noe vi ofte får fra artister når de er på den plassen i livet som Mellencamp nå er. Og det er livsvisdom vel verdt å lytte til. Spesielt for oss som ikke har mange årene igjen før vi er der sjøl.

Dette er ikke noen revolusjonerende plate fra John Mellencamp. Men det var heller ikke det jeg var ute etter da jeg begynte å høre på den. Jeg var ute etter gode, trygge musikalske opplevelser, og litt livsvisdom fra en person og en artist som har observert mye gjennom et langt liv og en lang karriere. Jeg fikk det jeg ønsket, og da er jeg godt fornøyd. Men ja, den knatrende gitaren i Sweet Honey Brown var en behagelig overraskelse.

Karakter: 5.

AURORA - The Gods We Can Touch

Jeg var på konsert med Aurora på Romsdalsmuseet under Moldejazz for noen år siden, og koste meg. Men må innrømme at jeg ikke har foretatt et dypdykk ned i musikken hennes før nå når hun har kommet med sitt 4. album. Og når jeg ser på strømmetallene skjønner jeg at hun er virkelig stor, spesielt utenlands. Platelanseringa foregikk da også i London, som det sømmer seg en internasjonal artist.

Så er spørsmålet: Liker jeg det jeg hører? Svaret er ubetinget ja! Dette er intelligent laget popmusikk, men med varme og sterke følelser. Aurora har en myk, til tider tander stemme. Men den brister aldri, og den leder meg inn i et musikalsk univers der det er behagelig å være.

Som tittelen antyder, og som Aurora selv har sagt om albumet så er dette musikk med et spirituelt tema. Det er de store tingene i livet det dreier seg om. Hva det er i våre liv som hver enkelt av oss opphøyer til noe som kan tolkes som guddommelig. Selv for en som ikke tror på noen guddom er dette et meget spennende tema for en plate og en musikalsk opplevelse. Det setter en ekstra spiss på stemningen.

Og så overrasker Aurora meg, men kanskje ikke de som har fulgt hennes karriere tettere enn hva jeg har gjort. For det er noen låter her hvor hun virkelig trykker til, og det er de låtene som har festet seg aller mest hos meg. Som Giving In To The Love, som for meg er en glad og livsbejaende låt. Det er bare å gi seg hen til all den kjærlighetene som finnes der ute virker det som budskapet er. Et budskap jeg omfavner til fulle:

You Keep Me Crawling er som de fleste låtene her spennende, både musikalsk og tekstmessig. Jeg føler på en måte at Aurora sprenger litt grenser for hva god popmusikk er. Og hun lager musikk som til tider er meget fengende. Basert på konserten for noen år siden, og allerede da var hun en artist som berørte, så har hun likevel tatt store steg. Fra et nivå som allerede da var skyhøyt. Det er det få artister forunt, og viser at hun har et enormt musikalsk talent. Og en følelse for det hun driver med som er bare nydelig å oppleve. 

A Temporary High er bare vakker med et skikkelig fengende refreng som tar meg. Legg spesielt merke til det drømmende riffet ca. 2 minutter ut i dette liveopptaket. Et magisk øyeblikk midt inne i en deilig sang. Jeg har vanskelig for å bestemme meg for om det er denne eller Giving It In To The Love som jeg skal ha inn på min liste over Årets sanger 2022, så inntil videre har begge fått plass.

 A Dangerous Thing tolker jeg som en advarsel, om å passe på når en er på vei inn i et forhold. At en må stille seg spørsmålene: Hva vil dette ha å si for meg? Vil dette kunne bli farlig for meg? Altså om å se faresignalene som taler mot å gi seg helt hen til den andre, og å ta de i betraktning før det er for sent. Og som Aurora her avslutter med: No love in the end ...

Jeg vil også ta med Cure For me. Litt annerledes enn de andre låtene, med et litt stakkato refreng. Men det duger det også, og ikke minst er budskapet i denne låten viktig. Aurora har jo stått fram som bifil, og det er jo en kjensgjerning at det finnes konservative religiøse krefter som kun godtar en heterofil legning, og som vil "kurere" de som ikke har det. Denne låten er et velfungerende lyskespark til de kreftene. Ikke utført med aggresjon, men med mildhet og kjærlighet. Og egentlig er det den mest virkningsfulle måten å gjøre det på.

Det er så mye som 15 spor her, men det føles ikke for mye. For det er en deilig musikalsk reise Aurora tar meg med på. Og selv om det er noen av livets største spørsmål som er tema for sangene, så slapper jeg likevel av og føler meg på en måte renset når musikken munner ut. Når jeg sitter med den følelsen har Aurora gjort det meste rett på denne skiva, for å si det mildt.

Karakter: 5,5.

MGP 2022 - Delfinale 2

Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Jeg fikk helt rett på alt i Delfinale 1, og Frode Vassell til finalen var helt greit. I morgen blir det en annen dans fordi jeg får de tre låtene jeg har som 1, 2 og 3 på min ranking over alle årets MGP-låter. Ja. jeg får tilmed mine to største favoritter i samme duell. Et luksusproblem, og på en måte litt kjipt. Men jeg ser det ikke sånn, jeg får tre knallgode låter å kose meg med. Og så får jeg håpe det ikke skjer det som skjedde for to år siden. Da hadde jeg tre favoritter i en og samme delfinale, og den fjerde vant. 

Duell 1:

Lily Löwe - Bad Baby

 

Dette er min nr. 1 i årets MGP. Ja, det er en standard melodiøs heavyrocker, men det er rett i min gate. Ved siden av symfonisk metal og powermetal er melodiøs metal min favorittsjanger innenfor den hardere delen av rocken. Lily Löwe synger meget bra, hennes stemme passer til denne sjangeren.  Og jeg elsker kvinnelig vokal innen metal. Låten er fengende som fy, og det høres at Trond Holter har satt sitt stempel på denne låten. Wig Wam-gitaristen har produsert den, er med på scena og har skrevet den sammen med Lily og én til. Dette er også en av de beste låtene på Lilys ypperlige debutalbum.

Karakter: 6.

Steffen Jakobsen - With Me Tonight

Så bra å ha med Steffen Jakobsen med den dype deilige sangstemma som er som skapt for country. Og det er også deilig at når vi har med country i MGP så er det skikkelige saker, ikke noe dvask gjennomkommersialisert popcountry. Ikke bare det, her er det også en solid dæsj western, noe som bare hever låten ennå mer. Resultatet er en type country som jeg elsker, og som jeg er sikker på går hjem hos den norske countryfansen. Dette blir en uhyre spennende duell, for både rockefolket og countryfolket mobiliserer. Jeg stemmer etter min ranking, men det blir 2 - 1.

Karakter: 6.

 

Duell 2:

Daniel Frank - Kvelertak

Dette er i mine ører den beste poplåten i årets felt, og attpåtil på norsk! Låten er behagelig og med et refreng som sitter i hodet mitt. Teksten er om et forhold som har gått skeis, og Daniel klarer på en glimrende måte å formidle de følelsene i måten han synger på. Låten er fengende, og jeg blir glad over å høre en så gjennomført god poplåt på norsk i MGP. 

Karakter: 6.

Farida - Dangerous

Farida har en stor stemme, det er det ingen tvil om. Men låten blir for monoton og kjedelig for meg, noe som har ført til at tankene mine har flydd til andre ting enkelte ganger når jeg har hørt på den. Og det er ikke noe godt tegn. Dessuten vil jeg mer enn noen gang ha catchy og livsbejaende låter i år, og ikke tunge ballader som dette.  

Men når det er sagt så er Farida bare en helt herlig artist og person! Jeg anbefaler alle å se Esc Norges intervju med henne, et av de herligste artistintervjuene jeg har sett. Farida er virkelig en artist som byr på seg sjøl, og til dere som vanligvis ikke ser intervjuer med artister med låter som ikke helt er i deres gate: Se det likevel, du kan gå glipp av en herlig opplevelse!

Karakter: 2,5.

 

Forhåndskvalifisert låt:

Christian Ingebrigtsen - Wonder of the World

Christian Ingebrigtsens hyllest av sin forlovede har vokst på meg siden lanseringen. I førsten syntes jeg den var småkjedelig, men nå hører jeg mer og mer kvalitetene i låten. Det er en skikkelig fin sang, og det er en melodi i bånn her som er førsteklasses. Og Ingebrigtsen synger med både lidenskap og følelse, noe jeg liker. Til slutt så blir dette en positiv musikalsk opplevelse, og slik jeg kjenner det nå så er dette den direktekvalifiserte låten som jeg liker best.

Karakter: 4,5. 

 

Første duellen blir sjukt spennende, og kan gå begge veier. Men skal jeg stikke hodet fram så har jeg troen på at Lily Löwe vinner. Rockefolket mobiliserte kraftig ifjor for å få Jorn til finalen via Sistesjansen, og de vet nå at de må være på fra første avstemning. Nå mobiliserer countryfolket også, så det vil heller ikke være noen bombe om Steffen vinner. 51 - 49 Lily Löwe har jeg, dette blir jevnt!

I den andre duellen håper jeg på Daniel Lukas, men jeg tror Farida tar den. Hun gjør det bra på oddsen, og det er mange nok som liker den type sanger til at jeg tipper at hun vinner. Men jeg har ingenting imot å ta feil!

En finale mellom Lily Löwe og Farida tror jeg Lily vinner så sant rockefolket kjenner sin besøkelsestid.  

MGP 2022 - Delfinale 1

 

 

Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Melodi Grand Prix-sesongen er over oss igjen! Men egentlig har sesongen vart i to måneder allerede hvis vi vender nesetippen utover våre grenser. Estland startet opp sin utvelgelse i midten av november, og tre land har allerede avgjort sin låt. Bulgaria, Tsjekkia og Albania. Og vinnertrioen i Tsjekkia er 2/3 norsk. Mye god musikk har allerede kommet ut av sesongen, og min spilleliste over sesongen bikker allerede 7 timer!

Nok om det, la oss gå innaskjærs igjen og konsentrere oss om Delfinale 1.

Mira Craig - We Still Here

  

Mira Craig gjør comeback med en låt som er langt bedre i versene enn i refrenget. Ja, jeg synes refrenget er litt "billig", mens versene er langt mer potente. Litt operatendenser i vokalen, og det er jeg ikke helt begeistret for. En helt grei låt alt i alt, men det er litt skurr her som gjør at jeg tror Mira taper duellen mot Eline Noelia.

Karakter: 4.

Eline Noelia - Ecstasy

Dette er en spennende låt fra en ny artist. Litt oppstykket, da det er stor forskjell på vers og refreng, men vokalprestasjonen her på studioversjonen er meget bra. Men siden hun går så høyt opp er jeg en smule bekymret over om hun klarer å mestre det live. Går det bra vil hun lett vinne duellen med Mira Craig og meget vel vinne finaleduellen også.

Karakter: 4,5. 

 

TrollfesT - Dance Like A Pink Flamingo

Jeg må bare heise hvitt flagg og tilstå at TrollfesT er helt nye for meg, sjøl om de har eksistert helt siden 2003. Det sier vel noe om at deres humormetal ikke er helt stuerein i metalkretser her til lands. Men det til side så er dette morsom støy, bortsett fra growlinga, som jeg skal la være å kommentere ... Men ellers er dette moro, det er et herlig driv og de kommer garantert til å lage et hysterisk sceneshow. Om det er nok til å vinne over Frode Vassel i duellen er jeg derimot sterkt tvilende til.

Karakter: 4,5.

Frode Vassel - Black Flowers

Denne låten liker jeg. Det er en beat og et driv her som jeg virkelig elsker. Noen sier at den kommer ti år for seint, men da må det bety at det ble lagd mye catchy musikk i 2010. For dette er catchy, og jeg kan ikke unngå at kroppen setter seg i bevegelse til en slik rytme, og til et slikt driv. Så sier noen at den ligner en del på Uprising med Muse. Nå er ikke jeg en utpreget Muselytter, og når slike ting blir hevdet gidder jeg heller ikke å gå til låten det hevdes at den jeg lytter til ligner. For det er låten her som er av interesse for meg. Teksten har et sterkt miljøengasjement, og Frode Vassel sa da også i intervju med Esc Norge at denne teksten betyr mye for han som tre-barnsfar i forhold til hvilken verden barna hans vokser opp til.

Jeg tror han vinner duellen med TrollfesT og har han som knepen favoritt i seiersduell med Eline Noelia. Men bare knepen, for treffer hun med framføringa si kan hun godt ende opp med finalebillett.

Karakter: 5.

 

Forhåndskvalifisert låt:

Elsie Bay - Death of Us

At vi har forhåndskvalifiserte låter kan sjølsagt diskuteres, jeg har ikke hatt sterke meninger rundt det verken i 2020 eller 2021. Men i år synes jeg det kan stilles et lite spørsmålstegn ved. For i mine ører har vi noen av de svakere låtene der i år. 

Dette er pr. nå favoritten både hos fansen og på oddsen. Uten at jeg klarer å skjønne det. For jeg synes dette er en anonym låt. Den tar seg noe opp på slutten, men den berører meg ikke i det hele tatt. Og jeg tror ikke det er særlig lurt å sende en låt med "Death" i tittelen til et pandemitrøtt Europa. Min teori er at i år vil folk ha catchy, livsbejaende låter som kan gi oss en liten pause fra det nærmest evigvarende pandemitraumet vi lever i.

Karakter: 2,5

De som så meg i MGP-panelet til Esc Norge i kveld vil kanskje stusse siden jeg ga en 3-er der. Og jeg angrer litt på det. For ved en lytt til så føler jeg at 2,5 treffer mer hva jeg synes om låten.

 

Lily Löwe - Löwe

 

 

Endelig kan jeg si Godt Nytt Musikkår 2022! Det har vært taust fra meg de to første ukene av det nye året, og det har vært fordi jeg har ventet på album å skrive om! Men nå er 2022 også i gang her på bloggen!

Lily Löwe, eller Lill Sofie Wilsberg som hun heter er en helt ny artist på metalscenen, og hun er nå ute med sitt debutalbum. Og jeg er skikkelig glad over at vi har en ny kvinnelig vokalist innen norsk metal. Det er ikke akkurat dagligdags, derfor er det også flott at vi her har med en sterk debut å gjøre.

Albumslippet kom sist tirsdag, dagen etter at Lily Löwe ble presentert som en av de 21 artistene i årets Melodi Grand Prix. Og der skal hun ut i Delfinale 2 med Bad Baby, som jeg mener er et av de beste sporene på skiva. Noen ganger har jeg blitt skuffet over låter enkelte artister har stilt med i MGP, fordi jeg vet at de har langt bedre låter i katalogen enn det de har stilt med. Men ikke her, Bad Bay er en fengende og melodisk knallåt, intet mindre!

Som en skjønner så er dette melodiøs metal, og det er sammen med symfonisk metal og powermetal favorittene mine i denne rockesjangeren. Både som produsent og musiker har Lily Löwe med seg ingen ringere enn Trond Holter, mest kjent som gitarist i Wig Wam og som samarbeidspartner til Jørn Lande på "Dracula: Swing of Death". At han får skinne med herlige soloer på flere låter her er bare å nyte. 

Tekstmessig er det frustrasjon over dårlige forhold og dårlige partnere som går igjen på flere av sporene. Sånn sett er dette den perfekte sjangeren for å få ut frustrasjon over partnere som viste seg å ikke være de en håpte på. Åpningssporet Scream er et solid spark til en manipulerende type som det helt tydelig har vært godt å komme seg vekk fra. Balladen Crying Game forteller også en sterk historie i så henseende:

Det melodiøse står i sentrum her, og det setter jeg som nevnt stor pris på. Det er et driv i låtene som jeg elsker. Og Lilys stemme passer i mine ører helt perfekt til dette låtmaterialet. Hun skinner på flere av låtene synes jeg. Som her på Daddy's Type:

 Hva driv angår er So Long en av de beste låtene på skiva. En aldeles herlig låt:

Men jeg vil også trekke fram 911, Handsome Whore og avslutningssporet Run som meget gode, drivende låter som sitter tvert hos meg.

Ni låter på drøye 34 minutter er det vi får, og jeg er mer enn fornøyd med denne debuten. Jeg håper at vi her har fått en vokalist vi norske metalfans kan være stolte av i mange år framover.

Karakter: 5,5.