lørdag 31. oktober 2020

The Band of Heathens - Stranger

 

The Band of Heathens er nye for meg, sjøl om dette Austinbandet har holdt på siden 2005. Frontmennene Ed Jurdi og Gordy Quist er med fra originalbesetninga, og i slutten av september kom de med sitt 6. studioalbum.

Det som jeg legger merke til er det tette lydbildet. Det manifesterer seg allerede i åpningslåten Vietnorm:


Black Cat hører vi et band som kan overraske med uventa instrumentering. Med et så tett og rocka lydbilde hadde jeg f. eks. ikke venta strykere. Dette er en meget spennende låt som er et av de største høydepunktene på skiva:


Et anna høydepunkt er Truth Left der bandet setter søkelyset på hvor polarisert det amerikanske samfunnet er blitt, der søsken ikke har kontakt med hverandre pga. forskjellig politisk syn, og der en begynner å bli vant med at det ikke er noen sannheter igjen. Også her et meget spennende lydbilde:


Today Is Our Last Tomorrow
er også en spennende sang, og her synes jeg koringa er skikkelig kul. Og med en artig tegneserievideo der en del mer eller mindre suspekte statsledere er med:


Til slutt spenstige Asheville Nashville Austin der jeg hører et band som koser seg skikkelig i en litt skranglete låt:


Jeg har hørt mye på dette albumet denne uka, og jeg har hele tida oppdaga elementer jeg ikke la merke til ved tidligere lytt. Det gjør at dette er ei skikkelig spennende skive å høre på. Det er kun én låt, Call Me Gilded som ikke fungerer 100% for meg. Den tar ikke helt av på en måte, men ellers er dette grom musikk som tåler å bli hørt flere ganger. 

Karakter: 5,5.

  



mandag 26. oktober 2020

Bruce Springsteen - Letter To You


The Boss kommer med nytt album i en tid der hans land er mer splitta enn noen gang. Om en drøy uke skjer valget som skal avgjøre om en blir kvitt det som mange mener er den verste presidenten i landets historie. Mens det på den andre siden snakkes om den beste i historien. Det er bevæpnede grupper på begge ytterkantene og rasismen mot fargede rir landet som en mare.

Midt opp i dette kommer altså The Boss med et album der han også reflekterer over at han har mistet mange nære venner i musikken, bl. a. E Street Band-medlemmene Clarence Clemons og Danny Federici. I et øyeblikk er de der, i neste øyeblikk er de borte. Noe Springsteen altså reflekterer over i det enkle åpningssporet One Minute You're Here:


På tittelsporet Letter To You får jeg følelsen av at Springsteen skriver direkte til meg som fan og som lytter, en slags beskrivelse av hva som har drevet han når han har skrevet sanger:

Things I found out through hard times and good
I wrote ’em all out in ink and blood
Dug deep in my soul and signed my name true
And sent it in my letter to you

Det kan sjølsagt være helt feil tolka, men det er det som er en låtskrivers privilegium, at en kan la det bli opp til den enkelte lytter å tolke teksten på sin måte:


Burnin' Train er det største høydepunktet for meg på denne skiva. Dette er en låt som har absolutt alt av det jeg vil ha i en roickelåt og i en Springsteenlåt. Det er driv, det er nerve, det er den helt spesielle Springsteen-sounden som jeg og mange med meg er blitt så glad i:

Dette er albumets tre første låter og de sørger for en knallsterk start. Jeg opplever en Springsteen som er vital, som fortsatt har gløden til å lage og spille energisk musikk i en alder av 71. 

Resten av plata, ni låter, er også bra. Det er ingen dårlige låter her. Men jeg føler at ingen av de når opp til de tre første her. Likevel er det låter her også som jeg er blitt skikkelig glad i. Som Song For Orphans, altså en sang til de foreldreløse. Igjen et umiskjennelig Springsteensk lydbilde, sjøl om det er en sang som går i en mer roligere takt:

Avslutningssporet I'll See You In My Dreams er en herlig sang, også den med det drivet som jeg liker så godt med Springsteens musikk:

Springsteen velger ikke å komme med klare politiske budskap i forkant av presidentvalget, som f. eks. Bon Jovi gjør på sin nye skive. Men han har i hele DT's presidentperiode vært klar i sin tale om hva han mener om mannen i det ovale rom, også nå i intervjuer i forbindelse med lanseringa av albumet. Kanskje føler han at det ikke er nødvendig å komme med politiske statement her rett og slett fordi folk vet hva han mener likevel. Og kanskje har han et ønske om at vi som lyttere skal ta oss en pause fra den vanskelige tida verden er i på alle måter nå og bare nyte musikken.

Et par låter har religiøse hentydninger i titlene, The Power Of Prayer og If I Was A Priest uten at jeg opplever at tekstene er spesielt religiøse av den grunn.

Som nevnt er det de tre første låtene og også avslutningssporet som jeg er blitt mer glad i enn de andre åtte låtene. Likevel opplever jeg at dette er et helstøpt album fra Springsteen og jeg er ikke blitt lei etter flere dager med denne musikken på repeat til og fra jobb og som avslapning før søvnen setter inn om kveldene.

Karakter: 5.


tirsdag 20. oktober 2020

Sturgill Simpson - Cuttin' Grass - Vol. 1 (Butcher Shoppe Sessions)

                                           

Da jeg skrev om Sturgill Simpsons grensesprengende album "Sound & Fury" i oktober ifjor lurte jeg på hva mannen ville komme med neste gang. Og svaret foreligger nå: 20 tidligere utgitte låter i bluegrassversjoner! Og for virkelig å vise at Simøpson er en artist som går egne veier så kommer låtene, ihvertfall på Spotify, i alfabetisk rekkefølge! Det har ihvertfall jeg ikke opplevd før. Albumet kom også svært overraskende, men takket være noen utålmodige tyskere sprakk nyheten tidlig i forrige uke, noen få dager før planlagt utgivelse sist fredag 16. oktober.

Her er 20 låter, 7 fra debuten "High Top Mountain", 7 fra "Metamodern Sounds in Country Music", 2 fra "A Sailor's Guide to Earth" som var et klart brudd med de to første albumenes countrysound, og 4 fra bandtida før Simpson gikk solo. Altså ingen fra "Sound & Fury", men det skulle nå godt gjøres å klare å lage bluegrass ut av den musikken som i mange tilfeller var øs øs med lyd. 

Pga. at låtene kommer alfabetiusk får vi de to fra "A Sailor's Guide to Earth" som første og tredje låt, og All Around You er blitt en helt annen låt:

Enkle og nydelige Breakers Roar er blitt en skikkelig livlig sak som er minuttet kortere enn originalversjonen. Men jeg må si at jeg digger denne også:


Men dette grepet med å ha låtene i alfabetisk rekkefølge har sine ulemper. For det går utover variasjonen. Den er der i fullt monn i første halvdel, men i andre halvdel får vi mange like låter etter hverandre, jeg skulle ønske at de var mer spredd slik at de ikke gikk i ett med hverandre som spesielt låtene fra 13 til 16 gjør. 

Men I Don't Mind er en musikalsk perle. En av de eldste låtene på skiva, fra da Simpson spilte i bandet Sunday Valley:


Life Ain't Fair and the World Is Mean er like herlig her som på "High Top Mountain". Og fortsatt er den et bitende oppgjør med musikkindustrien:

Life of Sin fra "Metamodern Sounds...." er også blitt rå i bluegrasstapning:

I det hele tatt så er det tydelig at Sturgill og hans musikere koser seg glugg med å gi gamle låter ny innpakning. Skiva ble spilt inn i juni etter at pandemien gjorde en brå slutt på stadionturneen med Tyler Childers samt at Sturgill og kona også fikk føle coronaen på kroppen sjøl. Jeg synes også at sangeren Sturgill Simpson kommer godt fram her, faktisk en god del bedre enn på "Sound & Fury" som til tross for at det var et storslagent album var preget av en vokal som på en måte var bakpå musikken. Her er han i front og viser hvilken eminent sanger han er.

Et meget godt eksempel på det er avslutningssporet Water in a Well fra "High Mountain", der vi får et møte med den følsomme Sturgill:

Alt i alt så må jeg si at dette albumet er en gledelig overraskelse fra en artist som vi aldri helt blir klok på hva han vil gi ut rundt neste sving. Som nevnt trekker det ned at det er noen låter som glir inn i hverandre pga. at de er satt opp alfabetisk, men i det store og hele er dette musikk som jeg har kost meg skikkelig med de siste dagene. Og Sturgill har mer enn antydet at det kommer mer bluegrass, det tyder da også albumtittelen på.

Karakter: 5,5.






torsdag 15. oktober 2020

Virkelig - Lengsel blir til glemsel

Det er ikke alle steder at 2020 er et vondt år. I Bodø er det et nærmest magisk år der Bodø/Glimt surfer mot det mest suverene seriemesterskapet i norsk fotballs historie og på musikkfronten har vi bandet Virkelig som markerer seg skikkelig med sitt andre album. Bandet består av Tobias Aamodt, Sondre Lund Johansen og Erlend Nygaard.

Jeg ble gjort oppmerksom på de tidligere i år av ei venninne som la ut link til singelen Identitetsløse Menn. Med en gang trodde jeg det var bandnavnet og at Virkelig var låttittelen. Men mer feil kunne jeg ikke ha tatt og jeg ble eksponert for en fengende og knakende god poplåt:

Dette her er nemlig pop etter mitt hjerte. Ikke flat listepop med en hel bøling av låtskrivere bak låtene, laget på samlebånd på en låtskrivercamp. Eller den mer introverte popen typ Emilie Nicolas som får kjempekritikker, men som i mine ører mangler rytme og det blir rett og slett for sært for meg.

Her derimot får jeg fengende låter ispedd noen litt mer lavmælte som viser at vi har å gjøre med et band som har flere strenger å spille på. Virkelig minner meg en del om bergenske Hjerteslag, som jeg har omtalt i varme ordelag tidligere her på bloggen, sjøl om sistnevnte er mer som rockeband å regne. Men det er likevel noen likhetstrekk i lydbildet og begge band har vokalister med en lys og til tider følsom stemme som kler musikken.

En Blind Manns Drøm har også et fengende og kult lydbilde og denne låten er også et eksempel på at dette er et band som har talent når det gjelder å skrive tekster:

Noe som også kjennetegner Virkelig er hvordan synthen er en integrert del av lydbildet og er med på å gjøre dette til en musikalsk helhet som tiltaler meg. Også her minner de litt om Hjerteslag, men jeg må ile til og si at det ikke er snakk om kopiering. Rett og slett bare to norske band som på en meget vellykket måte integrerer synthen inn i lydbildet sitt. Dynamitt er også et godt eksempel på det:

Som nevnt er det også noen mer stillfarne sanger på dette albumet. Det Blir Aldri En Slutt Mellom Oss er beviset på at dette er et band som også mestrer det mer neddempa og akustiske. Slik variasjon på et album er viktig for å løse litt opp, og Virkelig har skjønt at det gjør seg. Dette er en følsom og nydelig låt:

Til slutt poster jeg Kelneren som er en musikalsk leken sak med en herlig vokal som gir meg ståpels.

Jeg setter også pris på at det er 12 låter på skiva, et skikkelig album skal ha 10 til 12 låter i min bok. Sjølsagt ingen regel uten unntak, men med 12 låter får jeg danna meg et godt bilde av bandets musikalske ståsted. Jeg blir godt kjent med de for å si det sånn.

Til slutt så må jeg dessuten som MGP-entusiast få si at Virkelig er et band som MGP-general Stig Karlsen bør kikke nærmere på. Å fått de med i MGP 2021 med en fengende, deilig synthpoplåt hadde rett og slett vært gull!

Jeg finner ingen svakheter på denne skiva, så da blir det min 3. strake......

Karakter: 6.



tirsdag 13. oktober 2020

Kelley Swindall - You Can Call Me Darlin' If You Want

 

Dette er ei debutskrive det virkelig lukter svidd av! Kelley Swindall er egentlig en skuespiller fra Atlanta som har prøvd å slå seg opp i New York, men som har funnet ut at vel så greit kan få ut sine følelser og historier gjennom å skrive sanger. Og for noen sanger! Her er rock, her er country, her er rockabilly, her er bluegrass, ja, du får det meste. Mange av sangene er relatert til bruddet med exen, så en kan trygt kalle det her for en breakup-plate, sjøl om det ikke er temaet i absolutt alle sangene.

Det hele begynner betegnede nok med I Ain't For You, You Ain't For Me som mest av alt er en herlig rocker. Den er dessverre ikke å finne på YouTube, men det er det mer neddempa tittelsporet. Dette er helt tydelig ei dame som vet hva hun vil, hun vil ikke bli satt på en pidestall, hun vil ikke være noens "baby" eller "honey", men kan godt bli kalt for "Darlin'" hvis fyren på død og liv vil det:

For det første så har Kelley Swindall en distinkt stemme, jeg er sikker på at når hun kommer med en ny låt så kan jeg høre bare på stemma at det er henne. Og så er hun drivende god på munnspill også, noe vi får høre på flere sanger.

Swindall forteller i et intervju i augustutgaven av britiske Country Music People at hun siden hun var liten har hatt en fascinasjon for California. Det henger sammen med barndomsdrømmen om å bli en kjent skuespiller og i voksen alder oppfylte hun drømmen om å besøke USA's største delstat. Og sangen California skrev hun mens hun var der, en aldeles herlig, fartsfylt låt:

At vi har med en uavhengig artist å gjøre er helt tydelig, for ellers hadde Swindall ikke kunnet eksperimentert så mye med sitt musikalske uttrykk som hun gjør på denne skiva. Come On Back My Way f. eks. er en fet bluesy låt som tar meg skikkelig. Her gjør hun den i et fem år gammelt opptak:


Og fra samme opptaket har vi My Minglewood Blues. Sangen er mer naken her enn på skiva, og det er interessant å høre en låt i en mer enkel utgave enn den er på plate. 

Forklaringa på at enkelte av låtene er såpass gamle er nok at Swindall for fem år siden spilte inn en CD veldig enkelt med bare gitar og vokal i en venns leilighet. Nå er låtene brushet opp og er blitt en del av dette som er hennes studioalbum-debut. Den siste låten som ligger ute på YouTube er Homesick:

Men altså, her er perler på rekke og rad fra en artist som virkelig viser at hun har mye å fare med. Dear Savannah er en nydelig oppbygd låt fra en rolig begynnelse til det øses på med deilig piano og munnspill. Meet Me Halfway er en livlig låt som omhandler forskjellene mellom New York og LA, mens Refuse To Be Blue har en tøtsj av 60-talls country, men gjort på en måte som absolutt gjør seg i 2020. You Never Really Loved Me Anyways og He Ain't You er også breakup-låter fremført med følelse og en brodd som tiltaler meg. Så avsluttes det med herlig driv i Spring Street Drive.

Det er rett og slett et sterkt debutalbum Kelley Swindalls har kommet med. Jeg har kost meg skikkelig når jeg har dypdykka ned i dette låtmaterialet de siste dagene, og jeg må bare si at jeg ser med spenning og forventning fram til fortsettelsen.

Karakter: 6.


lørdag 10. oktober 2020

Bon Jovi - 2020 (DeLuxe Edition)

Bon Jovi slapp nytt album forrige fredag 2. oktober og når jeg hører på tekstene så skjønner jeg at det er strategisk, en liten måned før presidentvalget. For den godeste Jon Bon Jovi har aldri vært mer politisk enn han er nå på denne skiva. Han langer ut mot det han ser i sitt kjære USA anno 2020, og han liker definitivt ikke det han ser. Her er det flere låter som går direkte på Trump uten å nevne han ved navn. Både Black Lives Matter, Covid-19 og skyteemassakre er tema her. Ispedd et par triville Bon Jovilåter, men det er de politiske låtene som gjør klart sterkest inntrykk på meg.

American Reckoning starter med å fastslå at "America is on fire". Drapet på George Floyd blir beskrevet med kraftfulle ord. "When did a judge and a jury / Become a badge and a knee / On these streets?" er det retoriske spørsmålet som stilles. Det kommer en oppfordring om å bruke sine stemmer, og det Jon Bon Jovi tydelig mener er at stemmene skal brukes til å skyfle DT ut av det Hvite Hus. Dette er en av de sterkeste låtene jeg har hørt i år:

I Blood in the Water henvender Bon Jovi seg direkte til DT og sier klart fra om at A storm is coming /
Let me be clear / Your days are numbered / The end is near.
Teksten gjør dypt inntrykk og musikalsk er dette en innertier og noe av det beste Bon Jovi har kommet med på mange, mange år. En ballade som er oppe der blant det beste bandet har gjort.

Lower the Flag er om skytemassakre, på skoler og ellers. Som Drive-By Truckers kommer Bon Jovi inn på at fra et hold kommer de forventende "thoughts and prayers", underforstått, her er det ikke handling som kan forebygge tragediene som ligger fremst i frontallappen. 


Covid-19 låten er Do What You Can. Jon Bon Jovi og kona Dorothea driver et omfattende veldeldig arbeid bl. a. med å skaffe mat og rimelige, men gode boliger for vanskeligstilte. Da pandemien slo inn og alt ble stengt ned ble nøden dypere, middelklassen ble hardt ramma. Samtidig ble albuerommet mindre med regler for sosial distanse og begrensninger på hvor en kunne bevege seg. Da slo tanken ned i hodet på den middelaldrende rockeren. "Når du ikke kan gjøre det du vanligvis gjør så gjør det du kan". Det ble mantraet for han og konas videre humanitære arbeid og det ble også en ny låt. I en vanlig rockeversjon og i en mer countryfisert versjon med Jennifer Nettles fra Sugarland, De fikk en kjempehit i 2005 med Who Says You Can't Go Home, som gikk direkte på prosjektet med å bygge boliger til vanskeligstilte og som ga de en Grammy. Versjonen med Nettles er med på DeLuxeutgivelsen av dette albumet og siden jeg er en stor fan av henne er det naturlig å ta med den her:


Beautiful Drug og Story of Love er kjærlighetslåtene på denne skiva, den siste om kjærlighetene foreldre har til sine barn. Sistnevnte er en smule klisjéaktig, men samtidig så trengs også slike låter på et album som ellers har et så stort alvor over seg. Let it Rain begynner også veldig trivielt, men etterhvert skjønner en at det er metaforer for viktigere ting:

Musikalsk merker jeg et mer vitalt Bon Jovi enn på mange av de tidligere utgivelsene på 2000-tallet. Det virker som den krisen USA nå er inne i har gitt bandet en ny giv også musikalsk. Derfor er det ikke en eneste låt på denne skiva som jeg ikke liker. Jeg har i den sammenheng ikke nevnt åpningssporet Limitless som er en optimistisk låt med et budskap om at livet ikke har noen grenser. Brothers In Arms er ingen Dire Straits-cover, men en solid rocker og Unbroken, spilt inn til støtte for krigsveteraner som lider av PTSD (post-traumatisk stressyndrom) er et mektig avslutningsanthem. De to bonussporene på DeLuxeversjonen, balladen Shine og Luv Can fungerer også meget bra.

Konklusjonen min er derfor at Bon Jovi virkelig er tilbak eder de skal være, og nå også som et band som ikke er redd for å stå fram med hvor de står i vanskelige politiske spørsmål.

Karakter: 6.





tirsdag 6. oktober 2020

Drive-By Truckers - The New OK

                                           

8 måneder etter sitt desperate og innbitte oppgjør med Trumps USA i "The Unraveling" er Drive-By Truckers ute med nytt album. Mike Cooley sier til Rolling Stone at "det er det eneste vi kan gjøre" etter et år der de ikke har fått kommet ut og spilt for fansen. Det er seks låter som lå igjen fra innspillinga av det forrige albumet, 2 nyskrevne låter og en cover av The Ramones The KKK Took My Baby Away som avslutter skiva.

Tittellåten The New OK åpner det hele, og det er en konstatering av at alt det en trodde ikke var mulig i et moderne USA har blitt den nye orden, det er blitt helt OK å angripe den frie pressen, det er blitt helt OK å latterliggjøre politiske motstandere og det er helt OK at føderalt politi settes inn mot demonstranter. Skrevet av Patterson Hood etter å ha observert en sommer med demonstrasjoner, opptøyer og voldsomme konfrontasjoner mellom føderalt politi og demonstranter i byen han bor i, Portland, Oregon. Tekstmessig avsluttes sangen med:

It gets bloody and it gets messy
Goons with guns coming out to play
It's a battle for the very soul
Of the USA

It's the new OK
It's the new OK
It's the new OK


Forrige album het altså "The Unraveling", men sangen som heter det kommer på denne skiva her. Om et land som holder på å gå i oppløsning. Men dessverre synes jeg musikken i for stor grad overdøver vokalen her. The Perilous Night er bl. a. sentrert rundt anti-rasismedeonstrasjonene i Charlottesville som endte med at en ung kvinnelig demonstrant ble kjørt ihjel av en fra ytre høyre. Og her spares det heller ikke på det tekstlige kruttet:

Dumb, white and angry with their cup half filled
Running over people down in Charlottesville
White House Fury, it's the killing side, he defends
 
.....
 
 
Fourth Reich in khakis is beckoning  
Both ends burning to the reckoning  
 
Ronnie Reagan must be spinning his grave  
Putin’s on the rise, Ukraine’s under siege  
Fascism’s knocking and Trump says “Let them in”
 
Nærmest en konstatering av at det store landet USA er inne i en lang, mørk natt:
 

Sarah's Flame forteller historien om at den som tente gnisten som førte til flammen som gjorde at Trump vant valget for fire år siden var Sarah Palin i 2008, visepresidentkandidaten fra ytre høyre:

Til slutt må jeg bare ta med en liveopptreden med den nevnte Ramonescoveren The KKK Took My Baby Away:

Musikalsk er dette ei jevnt over god skive, men likevel et hakk ned fra "The Unraveling". Det er noen litt bluesaktige sanger som ikke helt går hjem hos meg. Musikken ellers er mer laidback enn det forrige albumet, mens tekstene altså er like bitende og uforsonlige i forhold til tilstandene i et USA som i dag er bare fire uker fra et av de viktigste presidentvalgene i landets historie. Det står egentlig om landets sjel, noe DBT som nevnt over er inne på i tittelsporet.

Musikalsk sett ei skive til 4,5, men jeg gir bonus for på kornet-tekster om forholdene i dagens USA og da blir det:

Karakter: 5.

PS: Nei, jeg har ikke glemt å ta vekk kursiv i det jeg skrev om Sarah's Flame, men uansett hvor mye jeg trykker for å få vanlig skrift så nytter det ikke.


 

 

søndag 4. oktober 2020

Trivium - What The Dead Men Say

                                    Trivium - What the Dead Men Say • GRIMM Gent

Jeg må innrømme at det har ikke vært så mye rock som jeg hadde ønsket blant de platene jeg har skrevet om i år, og ihvertfall ikke mye heavy metal. Så derfor er det på høy tid at jeg omtaler et album i den sjangeren. Det ble utgitt i april, men det får så være.

Vi snakker om Trivium fra Florida, og deres 9. studioalbum. Et band som ble starta i 1999 og som ga ut sin debut-fullengder fire år senere. Av originalbesetninga er det kun vokalist og gitarist Matt Heafy som er igjen. Ellers består bandet nå av: Corey Beauliau (gitar, growling bakgrunnsvokal), Paolo Gregoletto (bass og bakgrunnsvokal) og Alex Bent (trommer).

Growling er ikke helt min greie, bl. a. fordi jeg opplever det vanskelig å få med meg teksten. Det er ikke noe stort problem her. Ren vokal er det mest av, men growlingvokalen er såpass tydelig at jeg får med meg deg meste av teksten. Det er for meg et stort pluss. Ellers så liker jeg meget godt at bandet varierer det musikalske uttrykket. Her er en bra dose power metal og vi får også solid, standard heavy metal. Jeg har vel ikke opplevd en sjanger med så mange subsjangre som heavy metal, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er noen ekspert på alt dette.Derfor blir det ikke noen utbrodering av hva Trivium er innom på denne plata, bortsett fra at jeg altså hører at de er en del innom power metal, som jeg liker godt. Trøkket, energien og tempoet som er i denne subsjangeren setter jeg stor pris på.

Etter den lille og sakrale starten med XI kjøres det hele tøft og sterkt i gang med tittelsporet What The Dean Men Say:


Ved å høre på denne musikken skjønner jeg hvor mye jeg har savna heavy metal dette vanskelige året, og jeg registerer at det fremdeles er musikk som rensker opp i mitt indre ved at jeg får ut oppdemma frustrasjon over at vi firtsatt lever med restriksjoner som bl. a. har fratatt oss festivaler og uendelig mange musikkopplevelser spesielt og kulturopplevelser generelt. Det er en frustrasjon som må få sitt utløp, og det føler jeg at jeg får gjennom denne musikken.

Catastrophist er også en kremlåt i den sammenheng. Hvem denne katastrofale personen de synger om er er jo sjølsagt opp til hver enkelt å tolke. Jeg tenker på han som pr. nå behandles på et militærsjukehus på i Washington D.C., men som sagt, dette er opp til hver enkelt å tolke. Musikalsk sett så elsker jeg både gitarspillinga og tromminga her, rett og slett pur klasse:


Jeg opplever også at Trivium jevnt over er rimelig melodiøse i uttrykket, og det er noe jeg også setter pris på. Sånn sett er det typisk at det er låten som er minst melodiøs og med mest growling som er den eneste jeg ikke helt har klart å ta til meg, nemlig Amongst The Shadows & The Stones. For sjøl om det er positivt at growlingvokalen er av en slik art at jeg forstår det meste av teksten så er det noe med mengden. Men ellers er dette i mine ører et aldeles utmerket album av et mer enn kompetent band. 

Bleed Into Me er derfor også en fremragende låt:

The Defiant må også trekkes fram. Starter med heftig power metal og growling og utvikler seg til et av de mektigste sporene på skiva. Og en låt der growling og ren vokal utfyller hverandre på en aldeles utmerket måte.

Til slutt tar jeg med Scattering The Ashes som til tider er en melodiøs perle:

Dette albumet med Trivium oppleves som en ren befrielse. Jeg må ha variasjon i den musikken jeg hører på, og sjøl om jeg elsker country og americana så har det vært vel mye slagside i den retninga på meg i år. Så å få høre ei plate med et så knallbra metalband som Trivium er rett og slett en forandring som fryder mine ører.

Karakter: 5,5.