Courtney Marie Andrews - Old Flowers

29. mars 2018 skrev jeg at jeg fant gull i Courtney Marie Andrews og hennes album "May Your Kindness Remain", og når nå oppfølgeren "Old Flowers" foreligger så står jeg ved min påstand. For Andrews river igjen ned mitt utgangspunkt, at fengende låter faller best i smak hos meg. For fengende kan en ikke kalle Andrews' musikk, men du verden hvor mye ekthet, nærhet og varme det er her. Det er mye melankoli, vanligvis steiler jeg hvis det blir for mye av det. Men her er det bare stemningsfullt, og jeg blir grepet.

Men dette er et typisk voksealbum, der jeg de par første lyttene ikke klarte å få alle låtene inn under huden. Men jeg ga meg ikke, og etterhvert har hver av de 10 sangene fått sitt eget liv og jeg har mer og mer kjent på ståpelsen og godfølelsen.

Courtney Marie Andrews har virkelig gått til røttene her, det er ikke mye elektrisk. Låtene har enten kassegitaren eller pianoet som sitt bærende instrument, støtta opp om av diskré, men høyst tilstedeværende slagverk samt en klagende steel som forsterker stemninga i en del av sangene.

For det er mye melankoli her, i sanger som stort sett handler om de vonde og såre elementene ved den store kjærlighetene. Åpningssporet Burlap String er en av de vakreste på plata og rett inn på min liste over Årets låter for 2020. "Burlap" betyr strie eller jute, "jutestreng" kan da tittelen oversettes med.

Også her får jeg trøbbel med å velge hvilke av de mange store opplevelsene jeg skal dele og hvilke jeg skal la deg som leser utforske. Men av de pianobaserte må Together or Alone med. Jeg blir grepet av stemningen, jeg blir grepet av de følelsene som Andrews klarer å frambringe i meg. Jeg lever meg inn i sangen og den blir en 4 minutters vakker reise:

Jeg kan fornemme at denne, som den forrige skiva er enkelt spilt inn. På Break the Spell såpass enkelt at jeg får en følelse av å høre lyder fra et barn i et tilstøtende rom. Det kan være innbilning, det kan være musikken som gjør at jeg får den assosiasjonen, men uansett forsterker det inntrykket av den ektheten og nærheten som preger denne skiva:

It Must Be Someone Else's Fault er eneste sangen der tempoet skrus ørlite opp, men uten at det går ut over atmosfæren og nærheten. Totalopplevelsen av denne sangen og videoen med sin manifestasjon av sisterhood er rett og slett magisk:

I anmeldelsen av forrige album oppfordra jeg norske konsertarrangører, blant dem Moskus i Trondheim til å booke Andrews. Moskus tok opp hansken og gjorde det, men dessverre var konserten der i begynnelsen av september ifjor utsolgt da jeg ble oppmerksom på den. Trist, for jeg er sikker på at de som var der fikk en musikalsk opplevelse de sent vil glemme.

Vil ellers trekke fram Carnival Dream, pianobasert og med slagverk som lager en spennende smådramatisk stemning i låten. Guilty og tittelkuttet Old Flowers er også vakre pianolåter som sitter sterkt hos meg. Den samme smådramatiske stemninga er det en eminent traktering av gitaren som sørger for i If I Told.

Som lytter er du inne for en monumental musikkopplevelse hvis du tar deg tid til å lytte og leve deg inn i sangene på denne skiva. Det snakkes så mye om at musikk blir konsumert og ikke lytta til nå, at albumets tid er forbi, folk har ikke tid til å lytte i 30+ minutter på et helt album. Men da går en glipp av mange store opplevelser, som her. For meg er fortsatt albumet helt essensielt, det er det som gir meg den totale bredden i hvor en artist til enhver tid står musikalsk. Og slik vil det fortsatt være. Derfor er det viktig at vi har unge artister som Courtney Marie Andrews som fortsatt ser verdien i det å gi ut album.

Karakter: 6.

Achille Lauro - 1990

Som faste lesere sikkert har fått med seg ble jeg bergtatt av multitalentet Achille Lauro under årets San Remofestival første uka i februar. Egentlig vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, men han gjorde sine opptredender den uka til et helhetlig kunstverk, utkledd som historiske personer hver gang. Jeg har ikke fått tak på hvem han spilte de to første kveldene, men coverkvelden var han David Bowie/Ziggy Stardust da han sammen med artisten Annalisa framførte en kvinnefrigjøringssang Mia Martini stilte med i San Remo på begynnelsen av 90-tallet. Jeg skjønte ikke teksten, men framføringa var som et lite teaterstykke der budskapet kom krystallklart fram. Så under finalekvelden var han dronning Elizabeth I og jeg stod på stuegolvet og rådigga framfor TV-en.

Det er noe Gram Parsons over Achille Lauro. En som tør å gå sine egne musikalske veier, som er innovativ, som er kunstner til fingerspissene. Etter San Remo kom han i april med låten 16 Marzo som omhandla et brudd og like etter en bok med samme tittel med tekster knytta opp mot temaet i låten.

Og nå album med artistens fødselsår som tittel (ifjor kom han forøvrig med et album som het 1969). Med egne versjoner av sju 90-tallslåter som har betydd mye for Achille Lauro på hans vei som artist. Han formelig leker seg med disse sju låtene, der Eurythmics-hiten Sweet Dreams er den mest kjente for meg, her er før nevnte Annalisa med:

Albumet er gitt ut i to versjoner, en med bare de 7 låtene som tils. varer i drøye 24 min., og mange vil nok da bare kalle det for en EP. Men det er også gitt ut i en DeLuxe-utgave der det er en liten intro til hver låt, og det er der jeg skulle ønske at jeg kunne italiensk, så jeg helt forstod budskapet i både introene og låtene. Introene og låtene heter:

FM 19.90 - Amore in Pillole (Kjærlighet i piller) - 1990 (Back to Dance)
FM 90.91 - 3 Ore a Notte (3 timer pr. natt) - Scat Men
FM 92.93 - Dissonanza Emotiva (Emosjonell dissonans) - Sweet Dreams
FM 94.95 - Re Della Misere (De fattiges konge) - You and Me
FM 96.97 - Ave O Maria - Summer's Imagine
FM 98.99 - Il Banco degli Imputati (Den tiltalte bank) - Blu
FM 20.00 - Non e Shakespeare (Det er ikke Shakespeare) - I Wanna Be an Illusion

Som sagt, jeg skulle så gjerne kunnet italiensk så jeg hadde skjønt budskapene bedre, men det jeg ihvertfall skjønner er at vi har å gjøre med en artist som ønsker å frambringe følelser hos folk med musikken sin. Og det klarer han til tross for at jeg ikke forstår språket. For musikken er nydelig, stemmen til Achille Lauro er både følsom og arrogant på samme tid, en blanding som virkelig tiltrekker meg. Det virker som han prøver å bygge opp en kjølig distanse til det samfunnet og den verden han portretterer. Låten i San Remo, Me Ne Frego, som betyr "Jeg bryr meg ikke" tolker jeg som et budskap om å være den en vil hele tida, uansett. Han fikk mye kritikk for den låttittelen, for det var et begrep mye brukt av fascistene under Mussolinis styre. Men kritikk som Lauro tydeligvis heva seg over, med et ønske om å ta tilbake det uttrykket og bruke det slik det skal og er ment.

Musikk er universelt, og språkbarrieren til tross blir jeg dratt inn i stemninga til hver låt. Her åpningssporet som er deilig fengende 90-tall:

Achille Lauro har med seg mange artister på sine prosjekt, også på denne skiva. Han er kontroversiell, men samtidig en som andre italienske artister tydeligvis ønsker å samarbeide med. På Scat Men har han med Ghali & Gemitaiz. Og en video som er et kunstverk i seg sjøl:

Til slutt har jeg lyst til å ta med Blu som også er en nydelig låt. Artisten som er med her kaller seg Eiffel 65, og var den som ga den ut originalt og fikk en hit med den. En låt der Achille Lauro får fram den unike følsomheten som ligger i stemmen hans:

Vil også nevne You and Me som er så reinhekla EDM som det kan bli. Noe foraktelig har jeg hengt meg på Åge Steen Nilsen når han kaller EDM for Elektronisk drittmusikk. Men som med alle sjangre så finner jeg gullkorn også innen EDM. Låten Rein Alexander deltok med i MGP i år er et godt eksempel på det, men jammen er You and Me det også. Med Achille Lauro, Alexia (sang) & Capo Plaza (rap) blir låten et mesterstykke som viser meg at også EDM kan gi meg låter som berører.

Me Ne Frego og 16 Marzo er ikke med her, det er heller ikke en annen kremlåt Lauro ga ut nå like før albumet, Bam Bam Twist.  Fordi de er nyskrevne låter mens det på albumet altså er 90-tallslåter som er tema. Og at disse tre låtene jeg nevnte her mer er enkeltstående prosjekt. 16 Marzo er jo som nevnt både låt og bok og er en enhet i seg sjøl.

Uansett så er dette så helstøpt at jeg ikke er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi. OK, jeg innrømmer glatt at jeg er blodfan, men når skiva tilfredstiller mine forventninger 100% så blir det sånn:

Karakter: 6.

The Chicks - Gaslighter

Dixie Chicks er historie, som bandnavn, men bandet er ikke historie. Etter de siste månedenes fokus på den systematiske rasismen som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet ble Dixie fjerna fra bandnavnet da det henspeila for mye på sørstatenes bokstavelig talt svarte historie hva rasisme angår.

Det er 17 år siden Natalie Maines sa de berømte ordene om daværende president Bush og den kommende Irakkrigen på en konsert i London som gjorde at de mista sin status som USA's største countryyndlinger. Majoriteten av countryfansen er konservative politisk og var i harnisk, bandet ble utsatt for umenneskelig hets, noe som ble dokumentert i dokumentaren "Shut Up And Sing". Hevnen kom med albumet "Taking The Long Way" i 2006 som gjorde rent bord på Grammy med fem av fem priser, bl. a. "Årets album" og "Årets låt" for revansjlåten Don't Ready To Make Nice, med en av de sterkeste musikkvideoene jeg noengang har sett.

Og nå, etter 14 år uten ny musikk, men med en del turnévirksomhet (jeg var f. eks. på deres utsolgte Spektrumskonsert i mars- 14) er nå The Chicks ute med album. Og igjen sparer de ikke på kruttet. De fleste av de tolv låtene er sentrert rundt Natalie Maines' høyprofilerte skilsmisse fra skuespilleren Adrian Pasdar, som etter to år i rettssystemet ble sluttført sist desember.

Det hele åprner med tittellåten, som kom som singel i mars. Gaslighter er i USA et uttrykk som beskriver en person som prøver å manipulere en annen person til å tro at det er noe feil ved deres dømmekraft og virkelighetsoppfatning, med mål å få den personen til å føle seg underlegen. Natalie Maines beskylder altså sin ex for å være nettopp en slik person. Men hun skal ha gitt uttrykk for at hun ikke har noe imot at USA's 45. president blir tolka inn i teksten:

Sleep at Night er også hardtslående, bl. a. med følgende verselinje: “My husband’s girlfriend’s husband just called me up/How messed up is that?” Der kommer også historien om da ektemannen tok med elskerinnen på konsert med konas band og ble introdusert for henne, sterke saker.....

De to andre, søstrene Emily Strayer og Martie Maguire har også opplevd sitt med skilsmisser og det er helt tydelig at de er en sterk enhet sammen med Natalie Maines. De er bestevenninner, de støtter opp om hverandre i tykt og tynt og det er en slags rød tråd at mange av ekteskapene de har vært igjennom har starta med å møtes i en av de andres bryllup. det var slik Maines møtte Pasdar f. eks., noe som er tema i My Best Friend's Wedding.

En låt som jeg føler utvikler seg til platas anthem er For Her, som jeg tolker som en oppfordring til kvinner om å stå opp for medsøstre som sliter og som står i stormen. Ikke en låt jeg festa meg med mer enn de andre ved første lytt, men som har vokst og vokst:

Adrian Pasdar prøvde å få albumet stoppet, men mislyktes. Og en kan forstå hvorfor han prøvde på det, for han levnes liten ære gjennom denne skiva. Og når en lytter på musikken så skal en ha i bakhodet at det alltid er to om en skilsmisse, det er minst to historier her og han har ikke vært offentlig med sin versjon bortsett fra i rettsprosessene i kjølvannet av bruddet. Og en kan også stille spørsmål ved hva deres to sønner på 16 og 19 tenker om denne offentlige skittentøyvasken. For som barn er de jo glad i begge sine foreldre, og barn vil gjerne slippe å ta parti i sine foreldres konflikt. Maines kommer sønnene i møte på Young Man, som er et brev til en av sønnene, og der hun ber han ta med seg det beste fra faren:

Musikalsk er dette mer pop enn country, men Marty Maguires fele og Emily Strayers banjo er høyst tilstede også på dette albumet. Kanskje er Maguire mer en folinist enn felespiller her, men det får så være, dybde gir hun til låtene uansett. Musikken er også til tider mer neddempa enn på "Taking The Long Way" og et par av låtene oppleves som noe stillestående. En jeg har hatt problemer med er March March, som kom som singel i juni sammen med nyheten om navneskiftet, og med en video med klipp fra demonstrasjoner for likestilling, for miljø, mot rasisme m.m. Men også dette er en låt som har vokst. Budskapet er såpass sterkt at musikken ikke må overdøve det:

Som lytter har jeg måttet jobbe med dette albumet. For utenom  åpningssporene Gaslighter og Sleep at Night er det få umiddelbare låter her. Det er musikk som må synke inn og du må la den få vokse. En eller to lytt er ikke nok for å danne seg et riktig bilde av albumet, dette er musikk som krever noe av deg som lytter. Og du må ta stilling til låtene, budskapene. Noen vil føle at dette er for utleverende og at det er en part her som ikke har fått kommet til orde, og jeg ser den.

Samtidig er det kunstneres privilegium å få kunne bruke sin kunst til å ta et oppgjør med ting, hendelser og personer som de føler har trykket de ned. Det synes jeg Natalie Maines og The Chicks klarer på en aldeles utmerket måte, og for meg er dette en historie om revansje, om samhold og om å komme videre.

Karakter: 5,5.

Margo Price - That's How Rumors Get Started

Dette er et album jeg har venta på! Margo Price tok meg med storm de siste dagene av 2016 med sitt debutalbum "Midwest Farmers Daughter" der ikke minst åpningssangen Hands of Time er en av de mest gripende låtene jeg har hørt, der hun utleverer livet sitt fram til da. Mer nakent, og mer country kunne det ikke bli, og så gjøre det på første låten på debutskiva di...... Det gjorde et sterkt inntrykk, og jeg glemmer ikke kvelden tidlig i januar-17 der jeg og min daværende samboers yngste sønn satt i kjellerstua hans og spilte hverandres musikk, annenhver gang. Han satt helt stille under hele Hands of Time og lytta og sa etterpå: "Den var sterk"! Et minne jeg ofte tenker på all den tid vi mistet han i ei trafikkulykke mindre enn tre måneder senere.

Så kom "All American Made" i 2017 med flere tekster som viste en sosialt engasjert artist. Om lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, om vold i nære relasjoner, for å nevne noe. Også det ei skive som grep meg.

Etter det var Price med på debutalbumet til ektemann Jeremy Ivey, som kom ifjor, og samme år fødte hun også en datter slik at de nå har to barn. I år kom først et voldsomt uvær som la deler av hjembyen Nashville i ruiner før så koronapandemien brøt skikkelig løs få dager senere. Ektemann Ivey ble sjøl smitta og siden han er i risikogruppe fikk han det hardt og familien gjennomlevde noen ekstremt tøffe uker, noe Price skrev om i denne artikkelen. Hun utsatte derfor utgivelsen av dette albumet, men i går, 10. juli forelå det altså.

Price har skiftet plateselskap, og hun har skiftet produsent. Ingen ringere enn Sturgill Simpson satt bak spakene, og det gir mening når jeg hører på musikken på skiva. For her har Margo Price tatt flere steg vekk fra den rene countryen, slik Simpson i høyeste grad har gjort. Et par av låtene har med sin røffhet Sturgill Simpson fra spesielt "Sound & Fury" skrevet over hele seg. En av de er Twinkle Twinkle:

Dette er en helt annen Margo Price enn jeg kjenner henne fra de to første skivene. Og jeg må innrømme, det har vært vanskelig mens jeg har lytta og venne meg til dette stilskiftet. I begynnelsen skuffa det meg, jeg savna countryen i musikken hennes. Men så tenkte jeg at en artist må få lov til å utvikle seg, til å utforske andre stilarter og rett og slett utvikle seg som artist. Vi har en norsk parallell i Ida Jenshus som etter to countryalbum i starten utforska helt andre stilarter på sine påfølgende utgivelser. Og i dag er hun en moden artist med mange musikalske bein å stå på. Det er nok den veien Margo Price, i selskap med Sturgill Simpson og ektemann Ivey har begynt å stake ut. For Ivey er i høyeste grad med på skiva, både som medlåtskriver og musiker.

Tittellåta åpner plata, og er som en skjønner av tittelen en refleksjon over hvor lett rykter kan oppstå. Som hun synger, hun har ikke før forlatt en fest før praten bak hennes rygg går. Det er nok mange som kan kjenne seg godt igjen her:

En låt som har gjort inntrykk på meg er Hey Child, og jeg måtte lete fram teksten på nettet for å prøve å forstå den skikkelig. Jeg trodde først det var snakk om observasjon av et barn som ikke har det godt hjemme. Men slik jeg forstår det nå er det henvendt til en ungdom som er tungt inne i et gjengmiljø der ting baller på seg med vold og annen kriminalitet. En oppfordring til unge som har kommet inn i et slikt miljø om å se seg sjøl som menneske og ikke som en brikke i gjengen. Men som med mange låter, her er sikkert mange tolkninger.

Prisoner Of The Highway er om den følelsen artister med familie har når de er ute på veien. De elsker å være på turné, å dele musikken med sine fans. Men samtidig er savnet av de hjemme stort. Etter at denne sangen ble spilt inn så har jo verden blitt slik at artister som alle andre stort sett har måttet holde seg hjemme, og jeg regner med at det nå er mange som lengter og klør etter å komme seg ut på veien og holde konserter igjen. Denne sangen har et gospelaktig preg over seg i koringa, og det gir den det lille ekstra som gjør dette til en kremlåt:

Dette er en mindre politisk plate enn den forrige, her er mer allmenne tema fra eget og andres liv. What Happened to Our Love? er tydeligvis om et tidligere forhold, og jeg kan ane at det er et forhold Price er glad for at er over. En litt bluesaktig låt der jeg også kan høre at det var Sturgill Simpson som satt bak spakene:

Disse fire låtene viser at det er en stor spennvidde på dette albumet. Margo Price viser nye sider av sitt musikalske jeg, og jeg synes det er en interessant reise å være med på. For deg som har blitt glad i countryartisten Margo Price skjønner jeg at dette kan være en utfordrende plate. Det var det for meg i begynnelsen, men etterhvert som jeg tok inn over meg at dette er en artist i utvikling, dette er en artist som vil utforske nye sider ved sin musikk og som ikke er redd for å ta disse stegene, da blir dette et meget bra album. For musikkhistorien har vist oss gang på gang, at det gjerne er disse artistene som tør å gå nye veier, som tør å utforske nye sider ved sin musikk, som er de som står igjen som de største.

Til slutt tar jeg med Heartless Mind, som er en låt som også viser nye musikalske sider ved Margo Price.

Så min konklusjon er at dette er enda et Margo Price-album som jeg er blitt skikkelig glad i, sjøl om det musikalsk sett er helt forskjellig fra de to første.

Karakter: 5,5.

Tenille Townes - The Lemonade Stand

Tenille Townes er en 23-åring fra Alberta, Canada, som dro til Nashville for å leve ut den musikalske drømmen som 19-åring og som nå er ute med sitt debutalbum. Et album jeg har lytta mye til de siste dagene.

Og jeg kan fastslå at Townes har noe eget ved seg, bl. a. en særegen stemme som gjør at jeg fort vil kjenne henne igjen når hun kommer med nye låter. Hun har en spennende sangteknikk med sin litt skarpe, men likefullt følsomme stemme. På flere av sangene har hun lagt på bakgrunnsvokal med seg sjøl, noe som gjør lydbildet ekstra spennende. Sjølsagt noe som ikke er mulig å få til live hvis hun da ikke kompletterer med innspilling av sin bakgrunnsvokal. Åpningssporet Holding Out for the One er i så henseende et godt eksempel på det jeg har beskrevet her:

Where You Are er mer neddempa og er mer countrybeslekta enn åpningssporet. Jeg har valgt å poste en akustisk liveversjon, der vi får låten mer naken enn på plata:

Lighthouse er en spennende låt med litt av de samme virkemidlene som i åpningssporet. Igjen synes jeg den særegne stemma til Townes bærer låten på en måte som jeg liker godt:

Nå skal det sies at det ikke er alt som jeg synes er like bra på denne skiva. Det er tre av de tolv låtene som jeg synes blir for stillestående. Og spesielt synes jeg det gjelder den religiøse When I Meet My Maker som jeg i tillegg synes har en vel naivistisk tekst.

Men nok om det som ikke er så bra, det er altså ni låter her som jeg liker meget godt og der Tenille Townes viser at hun vil være en artist å regne med framover. Jersey On the Wall (I'm Just Asking) har også et visst religiøst preg tekstmessig, men er samtidig en låt der Townes viser mye av det som gjør at hun overbeviser meg om at hun har noe å fare med. Og det er denne stemmen jeg kommer tilbake til, den er såpass særegen at jeg tenker at den vil bringe henne langt. Den har et register som jeg savner hos mange andre artister.

Til slutt må jeg ta med den låten som berører meg mest på skiva, Somebody's Daughter. Om den unge kvinnen på livets skyggeside som hun ser på gata og som hun gjør seg refleksjoner om livet til. Dette sier meg noe om en sosialt bevisst artist, noe jeg får bekrefta når jeg leser at hun som 15-åring dro i gang en innsamling til et ungdomshjem i hjembyen.

Så når jeg skal konkludere så blir det at vi her har en spennende, ung artist som jeg tror vi vil få høre mye fra framover. Hun har en X-faktor i stemma si, og hun har dessuten evnen til å lage låter som du legger merke til, som skiller seg ut. Og hun har også et stort talent som tekstforfatter. Hva med denne åpningsstrofen på The Way You Look Tonight (duett med Keelan Donovan): "You remind me of a Frank Sinatra song". Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Karakter: 5.

Willie Nelson - First Rose of Spring

Alder er ingen hindring, det er Willie Nelson et meget godt bevis på. I en alder av 87 kommer han altså ut med enda et nytt album, mannen har vært meget produktiv i 80-årene sine. Nye skiver kommer hvert eneste år, og mannen har fremdeles mye på hjertet. Dessuten er musikken hans like prima som den alltid har vært. Vil du ha ektefølt country med sjel og nerve trenger du ikke å gå lenger enn til "Good Ol' Willie".

Åpnings- og tittelsporet viser nettopp det, og sjelden er en livslang kjærlighetshistorie fortalt vakrere og med mer innlevelse:

 I'll Break Out Again Tonight er også en vakker kjærlighetshistorie. Om han som sitter inne på det vokterne tror er livstid, men som har planene klar for å bryte ut og komme hjem, for å være hos sin kjære ikledd fin dress og slips og legge barna om kvelden:

Det er mye kjærlighet på denne skiva, så også i Our Song. Igjen, så nydelig fortalt at jeg får en klump i halsen:

We Are the Cowboys er en av de tidlige singlene som kom før albumet ble sluppet nå den 3. juli. Med budskapet om at vil du få jobben gjort så er en cowboy den du kan stole på. Det blir knapt nok mer country enn dette:

Og at Willie er en ordspillets mester beviser han med I'm the Only Hell My Mama Ever Raised. Et tilbakeblikk på barndommen og ungdommen, på den opprøreren han var og fremdeles er:

11 sanger har Willie funnet plass til på denne skiva, og igjen overbeviser han meg om at det knapt er noen som kan formidle de sterke følelsene som ligger i countrymusikken på en måte som han gjør, og det altså i en alder av 87 år. Perlene kommer på rekke og rad her, som Don't Let the Old Man In, Stealing Home og det vakre avslutningssporet Yesterday When I was Young (Hier Encore). Kan ikke anna enn å elske dette albumet.

Karakter: 6.


 

The Yum Yums - For Those About To Pop

For å være 100% ærlig, jeg trodde ikke at The Yum Yums eksisterte lenger. Men så feil kan man altså ta, og det viser vel bare at som en amatør som bare tusker litt i faget så er det ikke all musikk en rekker over her i livet.

Men altså, her dundrer Morten Henriksen & co inn med sitt første album på sju år og som de dundrer inn! De finner ikke opp kruttet, men de serverer 14 gladlåter som får humøret til å sprette til værs. For å si det sånn, samme dag som jeg oppdaga denne skiva fikk jeg en særdeles god nyhet som jeg har venta lenge på. Men jeg tok ikke av, det var mye mer lettelse enn glede og jeg fortsatte med mitt. Så gikk jeg til køys og begynte å høre på denne plata her og gleden bare bobla over, endelig klarte jeg også å føle glede, og ikke bare lettelse over den gode nyheten.

Albumtittelen er jo et vittig pek mot AC/DC og "For Those About To Rock". Men dette er pop i sterkt grenseland til rock, jeg vil vel nærmest kalle det for poppunk, sjøl kaller de musikken sin for powerpop. Samma det, bare musikken fenger sier nå jeg!

Og slik åpnings- og tittellåten er, slik er egentlig hele plata med sine 14 låter, men uten at du går lei. Det garanterer jeg!

The Yum Yums løser ingen verdensproblemer, dette er pur underholdning, dette er enkle tekster om uoppnåelige jenter og gutta som drømmer om de. Når jeg hører på denne musikken er jeg på slutten av 70-tallet og ser for meg coveret på "Paralell Lines" med Blondie og deres "Eat To The Beat" fra 1979, sjølsagt med Debbie Harry i front. Jeg går rett og slett ned Memory Lane når jeg hører på denne musikken her og jeg er plutselig tilbake i midten av tenårene. Ta Bubblegum Baby f. eks., dette er bare så herlig enkelt, fengende og slagferdig på samme tid. Jeg er bare sjukt forelska i denne låten her og den går glatt inn på lista mi over Årets låter for i år:

Jeg må nevne koringa på dette albumet, den er bare så herlig og tankene går tilbake til ingen ringere enn The Beach Boys, de kunne glatt spilt inn en låt som ovennevnte Bubblegum Baby. Og så har vi Lie To Me da:

I den verden vi lever i nå så er musikk som dette viktigere enn noen gang. Ja, vi trenger musikk med budskap og klare meldinger, men vi trenger også musikk som bare får oss til å føle oss glad og oppløfta, som kan få oss til å glemme litt verdens harde realiteter for en stakket stund. Og hva er da vel bedre enn råfengende poppunk med helt enkle tekster med mye "baby", "love", "beautiful" osv. Alt til sin tid sier jeg bare, og av og til er det musikk som dette som må til for å gjøre livet bedre. Og det er så godt å høre at Morten Henriksen & co tar den oppgaven på alvor. For midt opp i alle klisjeene så hører jeg også at dette er musikalsk kvalitet, og at det er musikere som ikke går på akkord med egne kvalitetskrav til musikken sin. Her er She's Got Everything:

Det er nok ingen tilfeldighet at denne plata er kommet nå på sommeren, for dette er glad sommermusikk. Og da hører sjølsagt en låt med tittelen Summertime Pop med. Og jeg må igjen bemerke den herlige koringa:

Let's Worry About Tomorrow.....Tomorrow er en herlig tittel på en låt, og derfor er det naturlig at jeg tar den som siste smakebit fra dette strålende albumet:

Alle låtene er i 2-3 minutters segmentet, slik lettfattelige poplåter skal være. The Yum Yums er tro mot dette og det får meg som MGP-fan til å ønske de til MGP 2021. Å få denne gjengen med en herlig fengende poppunklåt på MGP-scena neste år hadde bare vært helt rått. Og Morten Henriksen har tuska i faget før, han er en av opphavsmennene bak Charmeds MGP-vinner fra 2000, My Heart Goes Boom.

Men nå er det my heart that goes boom over denne plata her! Takk Yum Yums for denne herlige humørpilla som godt kan komme til å bli soundtracket til 2020-sommeren for min del.

Karakter (var det noen tvil?!): 6.