søndag 31. mars 2013

Mark Knopfler & Emmylou Harris



Fotograf ukjent.

I 2006 kom Mark Knopfler og Emmylou Harris med albumet "All The Roadrunning". Dette ble en kjempesuksess for de to og de fikk også en meget vellykka turné.

Når disse to legendene lager musikk sammen blir det vellyd, det blir vakre harmonier, det blir rett og slett stor musikk som gleder øregangene. Jeg nyter dette albumet rett og slett og må bare få lagt ut en god del av perlene.

Først ute er "Beachcombing":


"This Is Us":


"Rollin' On":


Nydelige "Love And Happiness":


"Donkey Town", fra konsert i Oslo:


"Belle Star":

http://www.youtube.com/watch?v=_ESytwBXlj4

"All The Roadrunning":

http://www.youtube.com/watch?v=KsMO0A1iE0I

Jeg gjengir også et meget godt innlegg av en særs oppegående 14-åring under denne videoen:

This is exactly the type of music that should be in the charts. I dislike the charts so much, my friends think I'm joking when I say I don't even know their names. (If I was in my 40s, they'd expect it, but not at 14...) My dad got me even more familiar with Mark Knopfler, after I bought a CD of the Dire Straits. I'm shocked at how shops get away with selling Justin Beiber or whatever for £20, but Mark Knopfler and great musicians for £3...! Doesn't make sense.

Kunne ikke sagt det bedre sjøl........

lørdag 30. mars 2013

Mark Knopfler


 Bilde fra rushonrock.com, fotograf ukjent.

Dire Straits' frontmann Mark Knopfler har gitt ut sju soloplater etter at bandet gikk hvert til sitt i 1995. Det hersker liten tvil om at Knopfler en insitusjon iinnen rocken og han er også et multitalent som ikke bare skriver låter, spiller gitar og produserer platene, han har også produsert og laget musikk for åtte spillefilmer.

Jeg har fire av Knopflers soloalbum og noe som slår meg når jeg hører på musikken er en kjærlighet for skotsk folkemusikk, det er klare islett av blues, men også et behagelig laidback preg over musikken. Mark Knopfler har ikke lenger noe å bevise, han lager musikk som ligger hans hjerte nært.

Jeg har ikke hans to første soloskiver, "Golden Heart" (1996) og "Sailing To Philadelphia" (2000). "The Ragpicker's Dream" kom i 2002 og fra den velger jeg først "A Place We Used To Live":


"Quality Shoe":


"Daddy's Gone To KnoXVille":


Jeg har ikke "Shangri-La" fra 2004, men de tre albumene Mark Knopfler har gitt ut etter det har jeg. "Kill To Get Crimson" fra 2007, her er vakre "True Love Will Never Fade":


"Heart Full Of Holes":


"Get Lucky" kom i 2009, her er tittelkuttet:


"Cleaning My Gun":


Så ifjor kom dobbeltalbumet "Privateering" med 20 sanger. Først ut er "Corned Beef City": http://www.youtube.com/watch?v=AbuyY8b7pnI

"Seattle":


"I Used To Could":


"Dream Of The Drowned Submariner":


Til slutt avslutningssporet "After The Beanstalk": http://www.youtube.com/watch?v=1PaSy5blcTw

Mark Knopfler har vunnet enormt med priser, han har samarbeida med mange artister, bl. a. et album med Emmylou Harris som jeg kommer tilbake til i neste innlegg. Jeg har her valgt å fokusere på musikken, men her er linken til Knopflers Wikipediaside for mer info om denne strålende artisten.




torsdag 28. mars 2013

Marius Müller

 
Bilde fra last.fm, fotograf ukjent.

Husker ennå avisreklamen fra sommeren-81, "Den du veit kommer snart". Og mange med meg lurte på hvem dette kunne være. Svaret var Marius Müller, den store gitaristen som fikk glede oss i 18 år før han tragisk døde i en trafikkulykke i mars 1999.

Her er "Den Du Veit", akustisk:


Marius ga ut seks soloalbum og fem album med Funhouse, der han var den naturlige frontfiguren med sitt utsøkte gitarspill og sin følsomme stemme.

Jeg har samleplata fra 2000 med det beste fra Müllers solokarriere ogf Funhousekarriere. "Cqarmen" er bare legendarisk:


John Lee Hookers "Boom Boom":


"Engel":


Morsomt nok har den tyske artisten Marius Müller Westernhagen også en sang som heter "Engel" på sitt repertoar:)

Marius norske versjon av Thin Lizzys "Don't Believe A Word", "Ikke Tru Et Ord":


"Den Siste Låta" med Marius og Hilde Heltberg presenterte jeg da jeg skrev om Hilde, men dette er noe av det såreste og vakreste som er laga på norsk, ren tåreperse for meg dette. Derfor tåler vi et gjenhør med to store artister som vi mista så altfor tidlig:


Hvil fred Marius, Tusen Takk!

mandag 25. mars 2013

The Margarets


Bildet er fra dagbladet.no, foto: Eirik Slyngstad.

Jeg opplevde The Margarets fra Giske på Sunnmøre på scena på Romsdalsmuseet under Moldejazz for en del år siden. Definitivt ikke jazz, men derimot god popmusikk. De slo igjennom med singelen "Alain Delon" i 2001 og ga ut debutalbumet "What Kept You" i 2002. Men de hadde eksistert siden 1991.

Oppfølgeren "Love Will Haunt You Down" fra 2005 er det albumet jeg har med The Margarets, og der ble "Surf Alone" en stor hit:

http://www.youtube.com/watch?v=GswBX-5Fj9Q

"She Caught The Last Bus Home":


"Slowly":

http://www.youtube.com/watch?v=RY1HAIVVVUQ

The Margarets kom med to album til, "Twenty Years Erased" og "Look For Love" i 2008, men bestemte seg for legge ned bandet i 2011.

Besetninga i tida de ga ut plater:

Rune Berg (gitar, låtskriver), Alex Rinde (vokal,trommer), Ante Rune Giskeødegård (rytmegitar), Ronnie Michael André Giskegjerde Larsen (perkusjon) og Lars Berg Giskeødegård (bass).

fredag 22. mars 2013

Larkin Poe & Thom Hell


Bildet er fra madamfelle.no

I dag fikk jeg en musikalsk perle i postkassa! CD-en "The Sound Of The Ocean Sound" med Georgiabandet Larkin Poe og vår egen Thom Hell, faktisk på utgivelsesdagen. Jeg sier bare: Løp og kjøp, enten det er på iTunes, Sportify, butikken, bensinstajonen eller hvorsomhelst. Dette er bare flott, herlig musikk. Det er flotte harmonier, det er rytme, det er musikalsk glede, det er alt. Årets album for meg så langr, basta bom!

Dette er et album som for det meste er spilt inn i studio på Giske på Sunnmøre, litt er spilt inn i studio i Atlanta.

Larkin Poe består altså av søstrene Rebecca og Megan Lovell, Mike Seal, Daniel Kimbro og Chad Melton. Rebecca Lovell og Thom Hell skifter på å synge og seks av sangene er laga av en eller begge Lovellsøstrene, en er i kompaniskap med Thom Hell og de tre siste er Thom Hell alene om. I tillegg er Sola Akingbola fra Jamiroquaui med på perkusjon.

Her er åpningssporet, "I Belong To Love":


Dette er eneste sangen som er på YouTube foreløbig, men jeg kan liste opp alle:

Shoulder To Shoulder
P.S. I Love You
Leave
I Can Almost
Tired
As Good As You
Missing Home
Wait For Me
Widow's Walk

Er det ei skive du skal kjøpe i år så er det "The Sound Of The Ocean Sound" med Larkin Poe og Thom Hell!

torsdag 21. mars 2013

Margaret Berger


Bildet er saksa fra vg.no, foto: NTB Scanpix

Tilbake til den opprinnelige rekkefølga i kveld, og da er vi kommet til hun som skal representere oss i Eurovision i år, Margaret Berger, den andre artisten på kort tid som jeg skriver om her som kommer fra fruens hjemsted Hitra.

Margaret Berger ble nr. 2 i Idol i 2004 og ga samme år ut sitt debutalbum "Chameleon". Jeg har oppfølgeren "Pretty Scary Silver Fary" fra 2006 der hun beveger seg inn i elektronikapopen. Kjøpte skiva på billigsalg for et eller to år siden og ble ikke synderlig imponert ved første lytt. Men når jeg hører på den igjen nå er det flere sanger som er slett ikke så verst.

Først ut er "Samantha" som ble en radiohit, fett lydbilde på denne:


"Will You Remember Me Tomorrow":


I løpet av året kommer Margaret med sitt 3. album, så får vi se om det får drahjelp av en god plassering i Malmö i mai! Her er ihvertfall vårt håp i år:


onsdag 20. mars 2013

Kurt Nilsen - Inni En God Periode


Bildet er fra Kurt Nilsens engelske Wikipediaside, fotograf ukjent.

Kurt Nilsen er den beste Idolkonseptet har gitt oss, og han er den eneste vinneren her til lands som er blitt stjerne. Men siden han vant i 2003 har jeg ikke anskaffet meg noe album med han før nå. Jeg har vært frista av countryskiva "Rise To The Occasion" som kom i 2008, men jeg har ikke fått ut fingeren. Men nå når han kom med sitt første norskspråklige album har jeg anskaffa meg det.

Jeg synes det begynner kjedelig med akustiske "Vinden", den griper meg ikke. Det gjør heller ikke hyllesten til nattarbeiderne "Nattens Helter". Men derfra og ut er dette et meget bra album i mine ører, med flere iørefallende sanger. Kurt viser at han har klart overgangen fra å synge på engelsk til morsmålet meget bra.

Tittellåta "Inni En God Periode", en fengende gladlåt:


"Du Sa":


"Svaret Er det Samme":


Håper Kurt holder fram med å synge på norsk!

tirsdag 19. mars 2013

Emmylou Harris & Rodney Crowell - Old Yellow Moon


Coverbilde, fotograf: David McClister.

Emmylou Harris har jeg omtalt tidligere i denne bloggen, og når hun nå kom med et album sammen med en annen legende, Rodney Crowell måtte jeg gå til anskaffelse av den. Rodney Crowell har jeg ingen skiver med, men han er som Emmylou en fot i alternativ-leiren og en fot i mainstream-leiren innafor countryen. Han har gitt ut 13 soloalbum og er også en mye benytta låtskriver og produsent. Bl. a. har han produsert mange av platene til sin tidligere kone Rosanne Cash (dattera til Johnny), og de opptrer fortsatt sammen fra tid til annen. Rosanne kommer jeg tilbake til ved en senere anledning. Blant Rodney Crowells inspirasjonskilder kan nevnes to store singer/songwriters: Guy Clark og Townes van Zandt.

Dette er ikke første gangen Emmylou og Rodney spiller sammen, bl. a. var Rodney i tre år med i Emmylous Hot Band.

Når to legender som Emmylou og Rodney igjen slår seg sammen må det bli bra, eller? Vel, jeg synes halve skiva er veldig bra, meget gode låter. Den andre halvparten faller litt mindre i smak, men dette er mye smak og behag og det er uansett kvalitet i hver eneste sang. Jeg velger ihvertfall her å fokusere på de sangene jeg liker best på denne skiva, som heter "Old Yellow Moon".

Best av alle, synes jeg "Here We Are " er, dette er vakkert (akustisk versjon, fra plateslippet for under en måned siden):


"Hanging Up My Heart":


"Invitation To The Blues":


Tittelsporet "Old Yellow Man", akustisk:


Her forteller Emmylou og Rodney om albumet:


Og for  å være ærlig: Emmylou er sammen med Debbie Harry den mest stunning +60-dama jeg har sett! Håper de kommer til Norge på turneen de snakker om på slutten av videoen over, da må jeg prøve å få meg billett!


søndag 17. mars 2013

Bjølsen Valsemølle - Kong Vinter


For meg er Bjølsen Valsemølle et av de fineste band vi har her i Norge. Jeg har presentert de før, men nå som de har kommet med nytt album, "Kong Vinter" så fortjener det å bli nevnt.

Og igjen så leverer Trond Ingebretsen & co ei helstøpt skive. Musikken er umiskjennelig Bjølsen og tekstene treffer også. Som "Tidas Elv" som er skrevet til keyboardist Martin Aune som døde i desember 2011, bare 48 år gammel. "Sol På Vintern's Første Snø" er dedikert til Tronds datter Lina, svigersønnen Ali, barnebarnet Trygve Storm og foreningen Grenseløs Kjærlighet. En sterk sang om en norsk kvinne og hennes barn som opplever at myndighetene med tvang har gjort at de må leve atskilt fra sin mann og far.

"Har En Tante" er til minne om Tronds tante Gerd som begeistra fortalte om sin hjemmehjelp fra Somalia og hans barn som spiller fotball på Vålerenga. "Strømsveien 12" er en hyllest til Tronds farmor og farfar, som han aldri fikk treffe.

Det er varme tekster, det er en musikk som passer så hånd i hanske med tekstene. Det er ei skive som jeg får varme følelser av, ei skive som varmer sjøl om det er vinter. Trond Ingebretsen er definitivt en av våre aller beste låtskrivere, punktum!

Coverbildet er finske Matti Raivio fra 5-mila i Lahti i 1926.

Og igjen får jeg igjen for å kjøpe det fysiske albumet og lese om det. Hadde jeg bare kjøpt det på Spotify eller iTunes så hadde jeg ikke fått den informasjonen om sangene og coveret som jeg har delt med dere her......

Her er tittelsporet, "Kong Vinter":


Trond Ingebretsen forteller om hvordan skiva ble lagd:


Og så må jeg ta med 80-tallsklassikeren "Den Gud Elsker" fra minnekonserten til Martin Aune:


Kjøp "Kong Vinter", det er ei varm og god skive!

lørdag 16. mars 2013

Anne Navestad


Coverbilde, henta fra anmeldelsen i smaalenene.no. Coveret er laga av Trond Rasmussen og Magnus Grønli.

Fotballmangerspillegt Hattrick har gitt meg mange gode venner og det er ikke bare fotball vi diskuterer på forumene. Musikk står også høyt i kurs, og en kamerat der fra Halden tipsa om Anne Navestad, eller bare Anne, en jobbkollega av samboeren hans. Hun er fra Mysen og kom ut med debutalbumet "Expectations" ifjor og jeg likte de smakebitene jeg fikk på epost. Dermed lå albumet i postkassa i går, signert av Anne.

Og la det være sagt med en gang: Jeg digger Anne og hennes musikk! Det er fengende pop med en sveip innom flere andre musikksjangre. Det er mange sanger som det svinger av. Sanger som tittelsporet, "I Was Searching" og "Do Everything To You" er fengende låter med driv. "Be Mine" er en vakker kjærlighetssang, og dette er altså bare halvparten. Resten av sangene er også meget bra.

Anne varierer en del i stil, hun flørter også med jazz, swing og soul, og klarer det meget bra. Stemma hennes er behagelig og høre på. Freddy Holm har bidratt mye på plata. Han er produsent og spiller de fleste instrumentene. Han har gjort en meget god jobb må jeg si.

Anne har skrevet åtte av de ti sangene alene og har samarbeida med andre om de to siste. Det er bare en sang som jeg har funnet på YouTube, nemlig "Let Him Go":


Jeg håper at Anne får et større publikum etterhvert, det fortjener hun!

Anders Jektvik


Foto: Pia Farstad Eriksen

Jeg så bare finalen i fjorårets utgave av "Norske Talenter". Min fru, som er fra Hitra, var begeistra for sitt bysbarn Anders Jektvik og jeg lot meg også sjarmere av den karen. Han vant ikke, men gjorde en god figur i finalen, og har nå kommet med sitt debutalbum "Aill Kjeinne Aill", som jeg fikk i posten for et par dager siden.

Dette er slentrende god musikk med hverdagslige tekster framført med Jektviks dype stemme. Det funker mer enn bra for meg og forhåpentligvis har vi her fått en artist som kommer til å levere mye god musikk i årene som kommer.

Her er tittellåta:


Audition fra Norske Talenter: "Bare Saind":


"Puzzlespæll":

http://www.youtube.com/watch?v=y5fAB6YLDeA

Anders Jektvik har truffet en nerve hos meg, dette er musikk jeg kan høre mye på!

fredag 15. mars 2013

Bøygard


Coverbilde, Tove (t.v.) og Anita Bøygard.

De to siste sangene har 7 CD-er funnet veien til hylla, seks i posten og en som jeg kjøpte på Coop Extra her i Førde. Og når nye album kommer inn i samlinga stopper jeg opp i den alfabetiske rekkefølga og tar for meg de med forbokstav som jeg er ferdig med.

Derfor presenteres i kveld albumet jeg kjøpte på Coop Extra i går, "Røre Ved Deg" med søstrene Bøygard, Anita og Tove, fra 2008. Det er deres andre og foreløbig siste album, det første var "Belly Dream", engelskspråklig, fra 2004. Eldstesøster Tove har senere kommet med et soloalbum som jeg har, og som jeg sa vil komme tilbake til.

Bøygardsøstrene er fra Ål i Hallingdal og synger på dialekt. VG's Stein Østbø sammenligner de med Indigo Girls i sin anmeldelse av albumet, der han ga de terningkast 4.

Jeg har rukket og høre plata bare en gang, men det er mye bra her, og med gode tekster. Spesielt gjør "Koma Heim" sterkt inntrykk, en sang som er ordrett en narkoman jentes bønn til sin mor på telefonen om å få komme hjem for natta. Her er den:


"Røre Ved Deg":

http://www.youtube.com/watch?v=Ya03opCcr_Y

Flere sanger finnes ikke på YouTube fra dette utmerkede albumet.

torsdag 14. mars 2013

Manic Street Preachers



Bildet er fra last.fm

Min eldste datter er blodfan av walisiske Manic Street Preachers, og jeg kan takke henne for at jeg åpna ørene mine for deres musikk utover "If You Don't Tolerate This Your Children Will Be Next".  Det er jeg veldig glad for, Manics er nemlig et ypperlig rockeband, intet mindre. Jeg har deres album fra 2007 "Send Away The Tigers" og det rett og slett fantastiske dobbelalbumet "National Treasures" med alle deres 38 singler. Det er to skiver med perle etter perle i mine ører.

I desember 2011 spilte Manics en stor konsert på O2 Arena i London der alle disse 38 singlene ble spilt og datteren min var der. Det må vært en enorm opplevelse å være tilstede der.

Manics var i utgangspunktet en kvartett bestående av James Dean Bradfield på vokal og gitar, Richey Edwards på rytme gitar, Nicky Wire på bass og trommis Sean Moore. De ga ut tre album før Edwards forsvant 1. februar 1995. Han er ikke blitt funnet, men bilen hans ble funnet parkert like ved en bro og det var kjent at han slet psykisk.

Med Edwards mista Manics han som til da hadde skrevet det meste av sangene deres. Men Bradfield, Wire og Moore bestemte seg for å holde fram som trio og fikk altså knallsuksess med singelen "If You Tolerate This Your Children Will Be Next", en sang med en meget sterk tekst og som er blitt en klassiker. Sammen med "The Masses Against The Classes" i 2000 er det deres nr. 1-hits i UK og 98-albumet "This Is My Truth Tell Me Yours" gikk til topps på albumlista.

Apropos tekstene, så har Manics et tydelig budskap i mange av sangene sine, de er til tider politiske og de forteller historier om fremmedgjøring, kjedsomhet og desperasjon. Det er derfor verdt å ta seg tid til å lytte på tekstene, da skjønner man at Manics er et band som er engasjert i det samfunnet de lever i og som tør å si fra og å ha et klart budskap i sine sanger.

For å si det rett ut så er det så mange gode sanger jeg har å velge mellom at nettopp det å velge blir vanskelig. Men når det gjelder god musikk er det strengt tatt et luksusproblem......:)

Først ut er den sangen som ble min første favoritt på "National Treasures", nemlig "Motorcycle Emptiness" fra debutalbumet "Generation Terrorists" (1992):


Manics fikk mye kritikk for å ta med pornoskuespilleren Traci Lords på "Little Baby Nothing" fra samme album. Totalt misforstått av kritikerne da dette jo er et nådeløst oppgjør med pornoindustrien:


"Revol" var på albumet "The Holy Bible" (1994), en drivende rockelåt:


"She Is Suffering", også fra "The Holy Bible":


"Australia" er fra "Everything Must Go" (1996):


Så megahiten med stor M, denne videoen er en av de sterkeste jeg har sett:


"You Stole The Sun From My Heart", også den fra suksessalbumet "This Is My Truth Tell Me Yours":


Nr. 1-hiten "The Masses Against The Classes", den toppet den første singellista i UK i det nye milleniuemet. Det er noe umiskjennelig Beatles over åpninga av denne sangen:


"So Why So Sad" fra 2001-albumet "Know Your Enemy":


"The Love Of Richard Nixon", fra "Lifeblood" (2004):


"Your Love Is Not Enough" fra "Send Away The Tigers", med Nina Persson fra Cardigans:


Nydelige "Autumnsongs":


Tar også med tittelkuttet fra "Send Away The Tigers", den er ikke med på "National Treasures":


"Some Kind Of Nothingness" fra "Postcards From A Young Man" (2010):


Manics står på scena på Norwegian Wood 16. juni. Dattera mi har kjøpt billett, jeg skulle gjerne også vært der, men slik det ser ut nå kan det dessverre bli vanskelig.

onsdag 13. mars 2013

Madrugada



Bildet er fra http://norskmusikk.wordpress.com/tag/madrugada/


Madrugada er uten tvil et av de aller beste rockebandene vi har hatt i Norge. Sivert Høyems dype, men følsomme stemme og Robert Burås' eminente gitarspill var bærebjelken i et band som etterhvert ble voldsomt populære her til lands, og tildels også utenfor landets grenser.

Alle deres album var store suksesser og fikk overstrømmende kritikker: "Industrial Silence" (1999), "The Nightly Disease" (2001) og "Grit" (2002) har jeg ikke, men jeg har de to siste studioalbumene, "The Deep End" fra 2005 og "Madrugada" fra januar 2008. Robert Burås døde 12. juli 2007, bare 31 år gammel, men bandet var kommet så langt med innspillinga at Sivert Høyem og trommis Frode Jacobsen fullførte albumet og ga det altså ut i januar-08.

Madrugada dominerte fullstendig musikkåret 2005. Livealbumet "Live at Tralfamadore" og "The Deep End" var de to mestselgende albumene i Norge det året og bandet vant tre Spellemannspriser.

"The Kids Are On High Street" er en mektig sang som åpner albumet:


"The Lost Gospel":


"Hard To Come Back":


Fra "Madrugada", mektige "Whatever Happened To You":


"What's On Your Mind?":


Avslutningssporet "Our Time Won't Live That Long" med Robert Burås på vokal:


Etter en turné som ble avslutta i Spektrum 15. november- 08 var Madrugada historie. Men heldigvis kom et "Very Best of Madrugada"-album, som jeg sjølsagt har.

"Majesty":


"I Don't Fit":


"Hold On To You":


Til slutt må megahiten "Lift Me" med Ane Brun med, årets låt i 2005:


mandag 11. mars 2013

Lyal Strickland



Bildet er henta fra illinoistimes.com, fotograf ukjent.


Dette er en singer/songwriter fra Missouri som er ukjent for det store publikum. Jeg fikk han anbefalt av ei venninne fra Missouri, og da jeg ga uttrykk for at jeg likte musikken fikk jeg tilsendt to CD-er med han, livealbumet "Wellfed And Highstrung" fra 2007 og studioalbumet "So Many Incidents" (2009).

Jeg må innrømme at jeg foretrekker studioalbumet, der er det mange veldig gode sanger. Lyal Strickland har en karakteristisk, litt hes hes stemme som jeg liker.

Her er "What If We Could Save The World":


"Blue":


"Let Fires Die":


Sangene blir unektelig litt annerledes med Strickland alene på gitaren enn de er på studioalbumet, med studiomusikere og et anna lydbilde. Derfor tar jeg med en sang fra hans nyeste studioalbum "Balanced On Barbed Wire" som kom ut nå 9. mars, "O Arkansas":


søndag 10. mars 2013

Luke Bryan


Bildet er henta fra last.fm, fotograf ukjent.

Når det gjelder musikk i de østlige stater i USA kommer man ikke utenom New Jersey med The Boss, Bon Jovi og My Chemical Romance. Men sannelig har de mye bra å by på i Georgia også. Sugarland og Larkin Poe, som jeg nylig presenterte og som kommer med et album sammen med Thom Hell 22. mars er to meget gode eksempler. Og så har de Luke Bryan, countrysanger som jeg synes skiller seg litt ut fra den grå masse av mannlige amerikanske countrysangere.

Opplevde Bryan på Waterfrontscena under Country Music Festival i Nashville i 2008. Der hadde han et meget bra sett. Han var opprinnelig låtskriver og skrev hits for bl. a. Travis Tritt og Billy Currington. Men han endte til slutt opp med egen platekontrakt, og debuten "I'll Stay Me" kom i 2007. Den har jeg faktisk signert, takket være en kompis fra Georgia som er Luke Bryanfan.

Største hiten fra dette albumet er "All My Friends Say", som nådde 5. plass på Billboards Countrysingelliste:


"Country Man":


"You Make Me To Want To", akustisk versjon:


Oppfølgeren "Doin' My Thing" kom i 2009 og ga Luke Bryan hans to første Nr. 1-hits på Billboards countrysingelliste med "Rain Is A Good Thing" og "Someone Else Calling You Baby", men den har jeg ikke.

Derimot har jeg "Tailgates & Tanlines" som kom i 2011, og med den etablerte Luke Bryan seg som en artist som var å regne med innen countryen. Det er et meget godt album etter min smak og Bryan har hatt ei tydelig og positiv utvikling fra debutalbummet. "Tailgate & Tanlines" ga han hans første Nr. 1-plassering på Top Country Albums samtidig som den nådde 22. plass på den store albumlista fra Billboard, for alle sjangre. Og han fikk tre Nr. 1-hits på countrysingellista!

Først ut: "Kiss Tomorrow Goodbye":


"I Don't Want This Night To End":


"You Don't Know Jack" er ikke en av hitene fra albumet, men er en personlig favoritt hos meg:



Flere mannlige amerikanske countryartister føler jeg synger på den samme plata hele tida uten å utvikle seg særlig, men Luke Bryan synes jeg har det lille ekstra som hever han over de fleste andre mannlige artister i sin sjanger. Derfor er dette en artist jeg vil følge framover.

lørdag 9. mars 2013

Lucinda Williams


Bildet har jeg henta fra metroactive.com, fotograf ukjent.

En kan trygt kalle Lucinda Williams en "late bloomer". Hennes store gjennombrudd kom som 45-åring i 1998 med "Car Wheels On A Gravel Road". Før det hadde hun gitt ut album i 1978 og 1980 uten videre suksess. I 1988 kom hun med et sjøltitulert album og en av sangene på den, "Passionate Kisses" ga Mary Chapin Carpenter (som jeg kommer tilbake til om ikke lenge) en kjempehit og som følge av det fikk Lucinda en Grammy i 1994 som låtskriver pfor "Årets Countrylåt".

Så i 1998 kom altså endelig gjennombruddet for Lucinda Williams med "Car Wheels On A Gravel Road", der hun kombinerte rock, country, blues og americana som likevel ga henne en distinkt stil og et album som også lyktes kommersielt. Hun vant en ny Grammy og albumet fikk veldig gode kritikker.

Best på denne liker jeg "Metal Firecracker":


"Drunken Angel":


"Right In Time":


Ingen av albumene Lucinda Williams har gitt ut i ettertid har solgt så bra som dette, men det har vært gode album som har fått meget gode kritikker og hun er blitt en meget anerkjent artist og låtskriver.

"Essence" kom i 2001 og der er det tittellåta som skiller seg klart ut, med en tekst som er meget direkte, for å si det sånn......:


"I Envy The Wind":


"World Without Tears" fra 2003 og et livealbum fra 2005 har jeg ikke, men jeg har "West" som kom i 2007. Der vil jeg trekke fram en sang med en tekst til ettertanke og med et meget sjeldent tema i populærmusikken: "Fancy Funeral":


"Are You Alright?":


I 2008 kom "Little Honey" som jeg ikke har, men jeg har det nyeste albumet, "Blessed" fra 2011. Her er "Copenhagen":


"Buttercup":


Jeg begynte ikke å høre på Lucinda Williams for alvor før ifjor, men nå er hun blitt en artist som jeg har stor respekt for. De albumene jeg har med henne er gjennomført gode. Det er sterk musikk, gode tekster og en artist med en helt særegen stemme.

torsdag 7. mars 2013

Elling Hem

 
Platecoveret har jeg henta fra Elling Hems hjemmeside.

En kamerat av meg i Sandefjord tipsa meg i forrige uke om en lokal artist derfra, Elling Hem, med en YouTubelink. Jeg syntes den sangen var fin ("Alt Jeg Gjør") og ga tilbakemelding på det. Kameraten min sa da han kunne sende debutalbumet hans til meg, noe jeg sa ja til. Og i går dumpa skiva "Fra Og Med Nå" ned i postkassa mi.

Utgivelsesdato var 5. februar og dette ser ut til å være en erfaren kar. Det er ei gjennomført god popplate, et par av balladene er kanskje ikke helt topp, men ellers er dette absolutt lyttbart. Og at Hem har skrevet alle sangene sjøl er sjølsagt et stort pluss i min bok.

Vet veldig lite om Elling Hem utover dette, så jeg lar de tre låtene fra skiva som er på YouTube tale for seg:




onsdag 6. mars 2013

Lordi


Bildet er fra barefootmusicnews.com, fotograf ukjent

De finske monsterrockerne Lordi ble for alvor kjent da de i 2006 tok en soleklar seier i Eurovision Song Contest med det som da var til ny poengrekord (senere slått av Alexander Rybak) med "Hard Rock Hallelujah". Deres deltakelse var kontroversiell både i hjemlandet og i arrangørlandet Hellas, men det hindra altså ikke en klar seier.

Bandleder Mr. Lordi (Toni Puutansuu) og bandmedlemmene som har kommet og gått har kun vist seg i sine monstermasker og drakter, alle laget av Mr. Lordi sjøl og Kiss er inspirasjonen. Finlands svar på Se og Hør fikk kraftig på pelsen av mange finner da de publiserte paparazzibilder av Mr. Lordi i sivil........

Bandet ble danna så tidlig som 1996 og de gikk i studio i 1999. Men det albumet som ble spilt inn da kom aldri i butikkhyllene pga. økonomiske problemer hos det første plateselskapet og konkurs hos det de gikk over til. Ny kontrakt ble det ikke før i 2002, men da fikk de gitt ut albumet "Get Heavy" og fikk en nr. 1-hit i Finland med "Would You Love A Monsterman?".


"Get Heavy" er et helt OK hardrockalbum i mine ører, men det går litt i samme rytma hele tida og kan bli litt kjedelig til tider. Presenterer et nummer til, "Devil Is a Loser":


"The Monsterican Dream" kom i 2004, men det store internasjonale gjennombruddet kom i kjølvannet av Eurovisionseieren i 2006 og albumet "The Arockalypse". Dette er i mine ører et mye bedre album, musikken sitter bedre og du hører at bandet har utvikla seg musikalsk.

Første smakebit er "Who's Your Daddy?":


"They Only Come Out At Night":


Og sjølsagt må "Hard Rock Hallelujah" med:


Lordi har gitt tre album etter dette, det nyeste, "To Beast or Not To Beast" kom ut nå 1. mars.