mandag 27. november 2017

Robert Plant - "Carry Fire"

 
Etter å ha hørt på dette albumet noen få ganger klarte jeg ikke å bestemme meg for om jeg likte det eller ikke, så jeg lot det ligge ei stund. Når jeg nå vendte tilbake til det var jeg nullstilt og etterhvert som jeg har hørt på det nå så synes mye av dette er meget bra.

"Furet, værbitt" er uttrykket som renner meg i hu når jeg ser omslagsbildet av en alvorlig Robert Plant. Han har vært ute ei vinternatt før og har nok gjort sitt for å opprettholde rock'n roll-mytene. Men Plant har rukket å bli 69, og heldigvis har heller ikke han tenkt å legge inn årene ennå ser det ut til. Tekstmessig er det flere sanger om kjærlighet, men Plant passer også på å legge inn litt om aktuelle tema i tida. Som i "Carving Up the Wold Again....a wall and not a fence".


Jeg synes det er spennede lydbilder Plant gir oss på dette albumet, noen ganger blues, noen ganger er musiken imnspirert fra Østen. Enkelte ganger er han også rimelig akustisk, som i åpningssporet "The May Queen" som faktisk er et rimelig tøft spor med et sterkt folkpreg:


Det er tydelig at vi her har med en artist å gjøre som ønsker å vise fram mye av det som har inspirert han opp igjennom årene. Derfor er det et vidts spekter av låter vi får, men jeg synes ikke at det går utover helheten. Et av de mest rocka sporene er "New World...", og det er også en av mine største favoritter blant de 11 låtene:


Plant har fremdeles følsomheten i stemmen i behold og det bærer mange av sangene. Det viser han også i den  mektige Beach Boys/Richie Valenscoveren "Bluebirds Over the Mountain", som også er et rimelig rocka spor. Her har Plant med seg ingen ringere enn Chrissie Hynde:


 "Season's Song" er en smektende og litt neddempa låt rent musikalsk, noe som passer godt til teksten, som er en kjærlighetserklæring. "Dancing With You Tonight" er også en sang der Plants følsomme stemme kommer godt til sin rett. Tittelsporet "Carry Fire" har et eksotisk og akustisk lydbilde. "Bones of Saints" er et spenstig spor:



Noen svakere spor er det også, som "A Way With Words" og "Keep It Hid" som virker en smule anmasende på meg. Men jevnt over er dette et spennende album fra en legendarisk artist som helt tydelig fortsatt har glede av å skape god musikk.

Karakter: 5.



tirsdag 21. november 2017

Sigrid Moldestad - "Vere her"


I de 18 årene jeg bodde i Sogn og Fjordane klarte jeg faktisk å unngå en konsert med Sigrid Moldestad fra Breim i Gloppen. Men jeg ble bergtatt av konserten fra Åmot Operagård som ble vist på NRK for noen år siden. Folkemusikken ligger Moldestads hjerte nært og ren folkemusikk i mer enn små doser kan bli vel ensformig for meg. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke har lytta til hennes plater tidligere, men på den annen side hadde jeg på følelsen at jeg kunne komme til å like denne skiva som kom i slutten av september.

Og la det være sagt med én gang, det angrer jeg ikke er mikrosekund på! For hva får jeg som lytter? Jo, en åpenbaring av et album med 13 spennende låter med stor spennvidde. Ja, det merkes at basisen i Sigrid Moldestads musikk er folkemusikken, men hun viser her at hun er så til de grader åpen for de impulsene musikkverdenen ellers gir. Hun griper dem i fullt monn og gir meg et av de beste, om ikke det beste albumet på norsk jeg har hørt i år.

Det begynner med enkle, gode "Finne Meg Ein Topp", om å få fred fra dagliglivets mas ute i vår vakre natur. Så kommer magiske "Kanskje Kjem Det Ein Dag", kanskje (!) den beste sangen på norsk i år. Den er både enkel og dramatisk, med et effekfullt kor. Den bygger seg stødig opp til noe nærmest overjordisk og er veldig langt fra det jeg i min naivitet hadde forventa fra Sigrid Moldestad. Hun tar med seg folkemusikken og blander det hele til en mektig lytteropplevelse.


Noen av de samme følelsene får jeg av "Eg Vil Vere Her", en mors sang til sitt barn og ønsket om å være lenge på jorda for å se hvordan det går med barnet i livet. Usigelig vakkert dette også:


Melodien jeg har måttet jobbe mest med er albumets eneste instrumental "Den Heidenske". Den er dramatisk i oppbygginga og det er en trolsk stemning over låten. Det første som slo meg var at tittelen passa helt perfekt. Så lenge jeg kan minnes så er vel dette den instrumentalen som jeg mest umiddelbart skjønte hvorfor den heter det den heter. Folkemusikken bærer den, men det er også så mange andre elementer her at jeg vil jeg kalle dette for en spennende folkrock komposisjon (på snaut 4:30).

I det hele tatt så er jeg blitt glad i så og si alle låtene på "Vere her". Tekstene er også til ettertanke og det er tydelig at de er like viktige for Moldestad som det musikalske uttrykket. Som "Vandraren" som begynner litt rart og ubestemmelig, men som med bl. a. ei bærende fele og en leken gitar blir ei lita perle om det å vandre gjennom livet.

"Trappa" er en av mine absolutte favoritter, en sang der Moldestad tar oss med tilbake til barndomshjemmet og kroken under trappa der ei lita jente kunne trekke seg tilbake til teselskap med bamsene som aldri sier fra når det blir ropt på henne. Også her en melodi fylt av vellyd og en tekst med god livsvisdom.

I "Ikkje Kom Og Sei" tar Sigrid Moldestad et oppgjør med menn som vil herske over (sine) kvinners liv, både "gode" nordmenn og nye landsmenn. Og så rocka som dette har vi nok aldri hørt henne:


Ellers har vi vare og vakre "Du Er Hausten", ettertenksomme "Hysj....!" en duett med Jørgen Sandvik og som tittelen antyder er en neddempa låt. Men likevel spennende den og. "Kjære Regn" er en hyllest til værtypen som det er mye av på Vestlandet. Men en lett og ledig sang til været som gjør at jorda får nye krefter. "Høyrer På Stilla" er også en neddempa låt som Moldestad triller nydelig i havn med sin stemme og hjelp av sobert pianospill.

"Ordlaus Ven" er en sang og en tekst som gjør sterkt inntrykk med tanke på tapene vi har hatt her i huset i år. "En ordlaus ven som forstår, for ingenting av det eg seie vil hjelpe endå, men du skal vite at eg ser, eg ser meg sjølv i deg". Og kanskje er det det viktigste ved å være venn, medmenneske eller kjæreste, nemlig på bare være der, slik at den som har det vondt ikke er alene. Og til slutt får vi en magisk avslutning med "Stundene" som begynner vart med pianoet. "Stunder som denne ska vi hukse på, dei som er lett magi".

Jeg brukte ordet bergtatt om konserten med Sigrid Moldestad jeg så på NRK, det samme ordet må jeg bruke om "Vere her". Det er usigelig vakkert, og det jeg mest av alt ønsker nå er at hun har konsert her i nærheten av Orkanger snart. Da skal jeg være der og nyte magien i musikken hennes. For en artist, for en kunstner sier jeg bare!

Karakter: 6.


søndag 19. november 2017

Halvdan Sivertsen - "Ennu ikke landa"


Denne skiva har ligget på ventelista mi i lang tid, så det er sløvt at jeg skriver om den først ni måneder etter utgivelsen. Men sent, men godt og alt det der..... :)

Ihvertfall er det godt at visekunstneren fra Bodø ikke har landa karriera ennå. Han viser nemlig på dette albumet at han fortsatt har mye bra å fare med. Tekstmessig er det fortsatt en fin veksling mellom god livsvisdom og spark til øvrigheta. Og der er han ikke snau, i "Pappa'n tell Jesus" er det sjølveste vårherre som får høre det. "Mange har sår ingen ser, noen tar alt, vil ha mer, og pappa'n til Jesus har gjæmt sæ".

I "Idol" er det den rike, vellykka hvite mann med alle hans fordommer som får kjørt seg. Eller "blond, vakker og hetero". Og det er ikke måte på fordommer, det er bl. a. mot gamle, syke, døve, blinde, innvandrere, tiggere, rusmisbrukere, bifile, homofile og transer vårt idol blir usikker i møte med.

I åpningssporet "Baklengs Ombord" er det livsvisdommen som kommer fram på en fin måte:


"Helga" er ikke om ei dame med det navnet, men en hyllest til de to siste dagene i uka. Sjøl om den begynner dramatisk nok med Kari og Knut som steller på en bratt fjellgård og Knut faller utenfor stupet. Når Kari roper etter han svarer han at har det bra, men at han ikke har landa ennå..... "Anna Karoline (den siste jekta)" er en hyllest til båttypen som var med på å holde liv i og bygge velstanden i samfunnene ved nordlandskysten, men også om de båtene som ikke kom hjem og om Mariann og lille Mathias som håpte til det siste at det gikk bra med far.

En av de fineste sangene på skiva er "Gamle Kanona (verden sett fra Nyholms Skanse)". "Gamle kanona de dræp ikke mer, men står som et minne om ei sinnsyk tid da vi ennu trudde at våpen kunne gjørr oss fri". En tankevekkende sang som minner oss om at vi må aktivt hegne om freden, den kommer ikke av seg sjøl.

"Når Saken Snus På Hodet" begynner med søndagsfrokosten og avisa med quiz og svarene opp ned nederst på sida, men som Sivertsen på en god måte spinner videre på, og om det ikke er så at vi kan finne de rette svarene om vi bare snur en sak på hodet.

Her er også den rolige visa om ung kjærlighet i "Ung", "Du Når Ikke Fram", om flyktningene som kom inn på Storskog, hyllest til midnattsola og nordlyset i "Har Du Sett Lyset?" og et fin godnattvise som avslutningsspor.

Jeg synes Halvdan Sivertsen med dette altså viser at han fortsatt har veldig mye bra å fare med. Det er ei variert og fin skive med enkelte tekster som gir grunn til ettertanke. Musikken er akustisk, det elektriske er lagt vekk. Litt tilbake til røttene, og det fungerer meget bra.

Karakter: 5.

onsdag 15. november 2017

Amberian Dawn - "Darkness of Eternity"


Finske Amberian Dawn tok meg med storm med sitt 2014-album "Magic Forest". Anført av sopranvokalist Capri Virkkunen leverte de heftig symfonisk metal som bergtok meg. "Innuendo" fra året etter skuffa meg litt, men på "Darkness of Eternity", gitt ut nå 10. november er det mer Amberian Dawn slik jeg kjente de fra "Magic Forest". Et album som markerer bandets 10-årsjubileum. Grunnlegger Tuomas Seppälä står for musikken, mens Capri har ansvaret for tekstene.

Det er et par spor som blir noe hesblesende, åpningssporet "I'm the One" og spor 3 "Dragonflies". Men siden det er få videoer ute fra skiva tar jeg likevel med "I'm The One". Uansett er det ikke noe å utsette på energien som utsråles her

 
Låtene ellers er av den melodiøse sorten, med unntak av det rolige tittelsporet, som har tilleggstittelen "Symphony Nr. 1, Pt. 2". Men det fungerer greit som en motvekt til musikken ellers.

"Maybe" er en av mine største favoritter på skiva, der Capri i tillegg til hovedvokalen har en forførende koring.


"Abyss" er en annen favoritt, trommehastigheten er på grensa til å bli hesblesende, men lander på den rette sida og da blir det bra. "Ghostwoman" og "Sky Is Falling" viser et band som klarer å variere sitt musikalske uttrykk uten at det går utover melodiøsiteten. Fengende låter som har bøttevis med energi og der Capris stemem passer perfekt inn. "Luna My Darling" veksler fint mellom det rolige og mer heftige. Det samme kan en si om "Breathe Again".

Bonussporet "Anyone" er vel det mest kommersielle på skiva, uten at bandet gåt på akkord med sin musikalske integritet. "Golden Coins" er da den eneste låten jeg ikke har nevnt, den er også fint oppbygd.

Det er mye drama i Amberian Dawns musikk og tekster og Capri har den stemma som kreves for å forsterke den dramatiske stemninga som musikken gir meg som lytter.

Jeg føler vel fortsatt at det er litt opp til det høydepunktet "Magic Forest" var, men i forhold til albumet imellom er dette et steg i riktig retning av et spennende finsk band.

Karakter: 4,5.


mandag 6. november 2017

Aimee Mann - "Mental Illness"


Det var en kollega av meg fra da jeg jobba på Barnehabiliteringa i Førde som gjorde meg kjent med musikken til Aimee Mann, for dere funfactnerder så er hun svigerinne med Sean Penn. Hun er i år ute med sitt 9. album siden debuten i 1993. Musikalsk faller hun nok inn i folkkategorien i USA, her på berget vil nok begrepet visesang renne mange i hu når de hører på hennes musikk, ihvertfall på denne skiva.

"Mental Illness" er litt av en albumtittel, og som en skjønner er ikke de lystige tekstene i hopetall for å si det sånn, noe det sjeldent er for Aimee Mann. Men det hun så perfekt klarer er å lage musikk som ikke er mollstemt til heller mollstemte tekster. Som på "Patient Zero":


Mann har en behagelig stemme og hun får fram sine budskap på en mild måte, men du tror på henne og blir overbevist om at dette er tekster hun mener alvor med. Her er åpningssporet "Goose Snow Cone":


Når det gjelder tekstene så sier Aimee Mann på en YouTubevideo om hvordan albumet ble til at noen av sangene er inspirert av personer hun kjenner som er bipolare, og noen er om det en mer kan kalle sosiopoater.

De fleste av sangene er akustiske uten noen andre dikkedarier, Mann klarer den utfordringa det da er å gjøre sangene spennende til tross for det minimalistiske lydbildet. Her er et anna høydepunkt, "Stuck in the Past":


"You Never Loved Me" er om ei venninne av Mann som opplevde at kjæresten forlot henne omtrent ved alteret:


En annen favoritt på skiva er "Lies of Summer, en av noen få sanger på albumet der Aimee Mann har med strykere. Også dette en sang der vi har å gjøre med en artist som forteller en tydelig historie. Jeg vil også trekke fram avslutningssporet "Poor Judge" der gitaren er bytta ut med pianoet, og det fungerer meget godt det også:


Det er i tillegg sanger som "Knock it Off" og "Simple Fix" som forteller at det å komme seg fra psykisk sjukdom ikke er enkelt, det er hardt arbeid.

I det hele tatt så er dette et helstøpt album. Det å lage musikk som fenger til det en kan kalle mollstemte tekster er en stor kunst, og det klarer Aimee Mann til gagns. Jeg blir dratt inn i historiene hun forteller og klarer å føle med de skjebnene hun maler ut. Med mollstemt musikk er det ikke sikkert at jeg hadde klart det. Rett og slett en innertier dette!

Karakter: 6.

lørdag 4. november 2017

Valerie June - "The order of time"


Valerie June Hockett bruker sine fornavn som artistnavn og er en artist som blander mange sjangre, som blues, country, gospel, soul, rockabilly og appalachian folk og hun spiller mange instrumenter sjøl. Årets album er hennes fjerde, de to første ga hun ut som uavhengig artist. Debuten på et plateselskap var "Pushin' against a stone" i 2013.

Her på "The Order of Time" er det altså mye forskjellig musikk jeg som lytter blir eksponert for og jeg skjønner at Valerie June er et multitalent i en alder av 35. Åpningssporet "Long Lonely Road" er nok det som gir meg minst og jeg ble skeptisk da starten på det neste sporet "Love You Once Made" også begynner kjedelig. Men så tar den seg kraftig opp ved at det blir mye mer trøkk i sangen, og derfra og ut er det veldig mye bra musikk.


Et eksempel til er "Shakedown" som er en fengende sang med en skjønn miks av flere musikalske stilarter. Og Valerie Junes distinkte stemme kommer meget godt til sin rett:


"Just In Time" er en folkinspirert låt med et mektig lydbilde som gir meg nærmest gåsehud. Her er en akustisk og mer neddempa versjon:


"Two Hearts" er en litt stillferdig, men flott låt:


Helt til slutt av de 12 sporene kommer så min store favoritt på skiva, "Got Soul", en herlig livsglad sang med mye countryinspirasjon. Dette er en av mine absolutte låtfavoritter i år.


Veldig mye å glede seg over på dette albumet. Av andre låter jeg kan anbefale er "Astral Plane", vakre "The Front Door", og småmektige "If And".

Valerie June er en meget begavet musiker og hun har en særegen stemme som både viser skarphet og mykhet. Det er ikke alle sangere som klarer den kombinasjonen, og er derfor et stort pluss for meg som lytter. Hennes evne til å blande sjangre og bringe inn overraskende elementer i musikken er også en styrke. Alt i alt et meget bra album!

Karakter: 5,5.



torsdag 2. november 2017

Suicide Bombers - "Suicide Idols"


Suicide Bombers fra Oslo er ute med sitt 3. album og de kaller seg i introen "the most explosive band in the history". Det er sjølsagt en gimmick, for dette er streit rett fram og melodiøs hardrock. Og ikke så verst, for jeg merker at jeg etter å ha bevegd meg i et roligere musikalsk landskap ei god stund var godt å få litt mer trøkk i musikken.

Og dette får vi i fullt monn i åpningssporet etter introen, "Suicide Idol", som er et av de sterkeste sporene på skiva:


Ankepunktet mot dette albumet er at det går i omtrent den samme duren hele tida, altså at faren for at lytteren kan gå lei er der. Suicide Bombers klarer tildels å motvirke det med å legge inn enkelte bra gitarsoloer, men skulle gjerne hatt enda flere av de. Men ikke for det, det er mange gode spor her og et av de er "Ready Tonight":


På albumet består bandet av Lazy Leather på lead guitar, C Slim på bass, Lyle Starr på trommer og Chris Damien Doll er vokalist og rytmegitarist.

Det er ikke lett å finne andre videoer av god kvalitet med låter fra dette albumet. Men tar sjansen på å ta med "Keep An Eye On You", et opptrak fra Hard Rock Café i Oslo fra i vår:


Som sagt så er det noen gode låter her, som "Waiting", "Generation Kill", "Next World War" og "Never Gonna Change", mens en låt som "Sex Star Icon" føler jeg som mer stampende og litt kjedelig.

Rent imagemessig er det tydelig at dette er et band som har lært et triks eller to av Wig Wam, det er en eim av glam over de. Men stort sett så fenger det hos meg, og jeg synes det er et jevnt over bra album.

Karakter: 4,5.

onsdag 1. november 2017

Daniel Romano - "Modern Pressure"


Sjøl om jeg ikke lenger bor på Vestlandet får jeg jevnlige eposter fra Bergen Live med informasjon om konserter i Bergen. Da jeg her om dagen fikk epost om canadiske Daniel Romanos forestående konsert der stussa jeg alvorlig. For der stod det følgende:

Daniel Romano er på radaren til alle som er interessert i «the real deal (country) music». Lyden til Romano er et moderne vintagehonkytonkmesterverk fylt til randen av klassiske countryarrangementer, smektende pedal steel, twanggitar og hjerteskjærende vokal og alt annet faget tilhører. Romano er nå ute på tur med nytt vellydende album. Hør den unge countrymesteren i intime Sardinen på USF Verftet på lørdag!

Dette hadde vært vel og bra hadde det ikke vært for at den godeste Romano ikke leverer country lenger. Hans fire første album fra 2010 til -15 var for det meste country, ja, men fjorårets "Mosey" og årets "Modern Pressure" er langt fra det. Ja, "Modern Pressure" er et meget spennende album fra en like spennende artist, men de som kommer til Verftet på lørdag i den tro at de skal få en helaften med country vil nok bli skuffa, hvis han da ikke rader opp en del fra sine fire første album.
Men dette er kanskje det mest spennende og oppsiktsvekkende albumet jeg har hørt i år. Romano er rockeartist nå, men det er rock i mange fasetter og med mange inspirasjonskilder. Og på flere av låtene skifter Romano toneart i løpet av sangen, og som lytter får jeg følelsen av at vi har fått en helt annen låt enn den som begynte.

Et kroneksempel er "I Tried To Hold The World (In My Mouth)" som begynner med indisk sitar og der refrenget er i en helt annen toneart enn versene. Spennende og meget effektfullt:


Romano er ikke bare musiker, han er også poet og kunstner. Han er fagutdanna innen det å jobbe med lær og har designa og laga gitarremmer for mange musikerkolleger. "Modern Pressure" er spilt inn i ei hytte i Värmland med instrumenter lånt av värmlandske musikere gjennom hans svenske bookingagent Roya Sarvestani. Han trakterer de fleste instrumentene sjøl og som takk for lånet av instrumentene har bookingagenten fått sin egen sang på skiva, faktisk ble den første singel:


Musikken på videoen er litt annerledes på skiva, for der får vi på slutten overgang til en instrumental med bl. a. sitar som er helt forskjellig fra sangen ellers.

"When I Learned Your Name" er en av mine store favoritter på dette albumet, faktisk en upretensiøs rocker:


Skiva åpner med "Ugly Human Heart Pt. 1" som klokker inn på 1:59, og så kommer "Pt. 2" som spor 7 som en ren forlengelse av "Pt. 1", 1:58. Også det et rimelig unikt og spennende trekk. Romano er en artist som går sine egne veier, og som er såpass trygg på seg sjøl som artist at han kan gjøre det.

Det er også noen rimelig heftige sangtitler, som "Dancing With the Lady in the Moon", også her skifte av toneart mellom vers og refreng. Og vel den eneste sangen der jeg kan høre noen countryelementer:


Til slutt "Sucking the Old World Dry", også en heftig tittel og spennende låt:


Det er også flere interessante sanger på dette albumet, som tittellåta "Modern Pressure", "The Pride of Queens" der jeg får vibber tilbake til sen 60-tallsrock, "Impossible Green" som også starter med sitar, "Jennifer Castle", som igjen gir litt 60-tallsassosisasjoner og avslutningssporet "What's To Become of the Meaning of Love", som i starten gir meg tanker om Beatles.

I det hele tatt et nær helstøpt album fra multikunstneren Daniel Romano. Country er det definitivt ikke, men likefullt mangeslungent og spennende. Jeg oppdager nye ting hele tida, og som lytter er det flott å oppleve.

F.k. fredag spiller Daniel Romano på Avant Garden i Trondheim, der er det utsolgt. Verftet, Bergen dagen etter, Håndverkeren i Kristiansand søndag og John Dee i Oslo på mandag. Har noen mulighet så ta turen, jeg misunner dere!

Karakter: 5,5.