fredag 25. august 2017

Rodney Crowell - "Close Ties"


Veteranen Rodney Crowell er ute med albumet "Close Ties" og for meg er det ei trivelig skive. Det er hyggelig americana og country med noen tildels underfundige tekster.

Det åpner med "East Houston Blues", en rimelig akustisk sak med fin rytme. "Reckless" er også en nedstrippa låt om en jegperson som i søvne drømmer at han sitter og drikker i en hotellbar og så kommer to kvinner og kysser han. Det som da skjer får han til å føle seg "reckless". Disse to første låtene satt ikke helt hos meg i starten, men etterhvert som jeg har lytta så har de vokst.

"Life Without Susanna" er mer rocka og med ei interessant første verselinje: "Life Without Susanna started when Townes Van Zandt died".


"It Ain't Over Yet" er en tilbakelent, slentrende sak som på en fin måte forteller at siste safta ikke er pressa ut av sitronen, det er framdeles liv i gubben og det er fortsatt gode opplevelser i vente. John Paul White og Rosanne Cash med behagelige bidrag på denne sangen:


Det er i det hele et litt slentrende preg over flere av låtene, og jeg hygger meg når jeg hører på denne musikken. "I Dont't Care Anymore" skiller seg litt ut ved at vi her har en mer instendig Crowell som tydeligvis har kommet i den alderen at han ikke lenger seg bryr seg om han får noen skrammer. Litt bluespreg over denne.
'
"I'm Tied To Ya'" er en rolig låt der Sheryl Crow er med som duettpartner. "Forgive Me Annabelle"
er om å stå igjen etter et brudd. En vakker sang som åpner sterkt pianobasert.


"Forty Miles From Nowhere" er igjen en slentrende, hyggelig sak mens vi i "Storm Warning", som tittelen antyder får den mest rocka låten på skiva, en sang som sparker godt fra seg:


Så avsluttes det hele med "Nashville 1972", et tilbakeblikk på når han flytta til Nashville i august- 72 og alle de kjente personene han traff der. Susanna møter vi igjen som ei som både Croowell og en Guy (Clark?) er begeistra for. Vi får også høre om første møtet med Willie Nelson som "was pushing 40 while I was 22".

Et koselig album fra en artist som også nærmer seg skjels år og alder. Men som budskapet er i "It Ain't Over Yet", Rodney Crowell har fortsatt noe å fare med, og godt er det!

Karakter: 4,5.

tirsdag 22. august 2017

Justin Townes Earle - "Kids in the Street"


Ikke lenge siden jeg omtalte Steve Earles nye album og nå er det avkommet sin tur. Justin Townes Earle har et navn som forplikter, men har på mange måter prøvd å distansere seg fra faren og hans mange kvinnehistorier. Men ikke musikalsk, det er tydelig at junior har henta mye inspirasjon fra far sjøl.

Her er det nemlig rock'n roll, countryrock, reinspikka country, tung blues og en låt som Ytre Suløen utmerket godt kunne hatt på repertoaret. Albumet kan egentlig deles i to. Av de seks første låtene er det fem som er skikkelig fengende, den eneste rolige og tilbakelente er tittelsporet. Etter det spriker det i alle retninger musikalsk og en får et litt uryddig inntrykk musikalsk sett. Men når det er sagt så er det bare et par av de tolv låtene som jeg fortsatt sliter med å like.

"Champagne Corolla" sparker skiva offensivt i vei:


"Maybe a Moment" er mer tilbakelent, men likefullt fengende. "What's She Crying For" er mest av alt behagelig, deilig country:


"15-25" er en pianobasert rocker som jeg også har sansen for, mens "Faded Valentine" er en slentrende låt med vakre strengeharmonier. Jeg har hørt denne typen sang mange ganger, men jeg går rett i fella hver gang og kan ikke anna enn å like denne litt slentrende og strengebaserte stilen:


Da har jeg hoppa over det nedstrippa tittelsporet, som tekstmessig er Justins tilbakeblikk på barndommen. En av låtene jeg har slitt litt med, men den vokser hos meg for hver lytt og har også et sterkt countrypreg.

Så er vi over på skivas andre halvdel der "What's Goin' Wrong" er en litt tradjazzete sang med steelgitar og kornett. Uansett så liker jeg den, jeg får lyst til å svinge på foten og dette er låten Ytre Suløen nok ikke hadde noe imot og hatt på repertoaret:


"Short Hair Woman" er tung, men likevel fengende til tider. "Same Old Stagolee" er en slentrende sak der den gode gamle xylofonen kommer til heder og verdighet! "If I Was the Devil" gir Justin seg den tunge bluesen i vold. Og dette er en låt som ikke er helt min gate, det må jeg innrømme, men hardbarka bluesentusiaster vil nok nikke til denne med et skjevt smil.

"Trouble Is" er mer fengende blues, og da får også jeg bevegd foten. Jeg er ikke så glad i å poste videoer der sangen skiller seg mye ut fra albumet, det er gjerne mange som liker å framføre låtene sine akustisk, noe jeg sjølsagt har den fulle respekt for. Bluespreget forsvinner i denne framføringa, men denne her klarer Justin å gjøre en så rå akustisk versjon av at jeg ikke savner plateversjonen.


Avslutningssporet "There Go a Fool" er et av de to sporene jeg ikke klarer å bli særlig berørt av. Men det forhindrer ikke at dette er et album jeg har spilt mye de par siste ukene. Det er et slitesterkt album som jeg er blitt glad i.

Karakter: 5.

Til slutt vil jeg komme i møte de av dere som kanskje synes jeg er i overkant positiv til albumene jeg skriver om, det må da være noen jeg definitivt ikke liker som jeg også hører i løpet av et år. Ja, det er det, men de utelater jeg som regel å skrive om. For det er så mye bra musikk der ute at jeg heller vil skrive om og framsnakke den musikken jeg liker og lar meg bevege av framfor å slakte og snakke ned musikk jeg ikke liker. Det er litt i respekt for artistene også, for i mange tilfeller er det mer at det er typen musikk som ikke fenger meg enn at det er dårlige musikalske prestasjoner.

Unntaket gjorde jeg når det gjaldt årets album fra mine australske countryyndlinger The McClymonts. Når de etter å ha gitt meg fire nydelige album kom med ei skive der jeg følte at det bare var et par låter som fenga meg mer enn gjennomsnittet så måtte jeg få skrive av meg skuffelsen.





tirsdag 15. august 2017

Colter Wall - "Colter Wall"



Å høre Colter Walls fullengderdebut er som å høre en en 60-åring filosofere over et beinhardt liv der han har plaga kroppen med endeløse mengder nikotin og whisky. Det er så rått, og det er så outlaw som du bare kan få det. Waylon Jennings hadde klappa entusiastisk og Willie Nelson føler nok nå at endelig er arvtakeren til han og de andre gamle, gode og originale outlawartistene kommet. Det eneste som skurrer er når du leser at fyren er 22 år, og bare 21 da han spilte inn skiva...... Når du hører hvor mørk den stemma er tenker du bare: "Hæ, er det mulig?????"

Colter Wall er fra den vesle byen Speedy Creek i Saskatchewan i Canada og slapp en EP i 2015 ("Imaginary Applachia") som fikk anmelderne til å heve øyenbrynene og bl. a. Egon Holstad i iTromsø slo virkelig på stortromma, her var noe stort på gang. Og Steve Earle har omtalt han som den beste singer/songwriter han har hørt de siste 20 årene. Nå er fullengderdebuten altså sluppet, produsert av ingen ringere enn Dave Cobb som bl. a. har produsert Sturgill Simpson og Jason Isbell.

Og du hører virkelig hvor Colter har inspirasjonen fra. Musikken er nemlig enkel med kassegitar, fele, litt bass og steel, dobro og såvidt litt tromming. Du hører Townes van Zandt i kulissene, dette er ihvertfall det nærmeste den store mester jeg har hørt noen artist siden, referansene er der også til Cash, Haggard, Woody Guthrie, Waylon. Han har da også en Townescover, "Snake Mountain Blues". Ellers er det sjølskrevet, med unntak av trad. låta "Freulein" og et kutt med radioreklame, som godt kunne vært utelatt.

Colter prøver heller ikke å legge skjul på hvor han henter inspirasjonen fra, som i "Transcendent Ramblin' Railroad Blues", der han synger rett ut at han går ned "Woody Guthrie Street" og der Nanci Griffith/John Prineklassikeren "Speed of the Sound of Loneliness" svever over låten:


"Kate McCannon" er historien om han som drepte sin kjære da han oppdaga hennes utroskap, fortalt så rått og ærlig at du tror det er noe Colter sjøl har gjort:


Åpningssporet "Thirteen Silver Dollars", om han som blir funnet sovende i snøen og blir vekket av en geskjeftig og sjølhøytidelig politi:


"You Look To Yours" er en av mine favoritter på skiva:


"Motorcycle" er også en knallåt:


I disse videoene er låtene ennå mer nedstrippa enn de er på skiva. Der er det ren magi med en stemme som er mye mørkere enn på videoene, og med et lydbilde som kan gjøre en stakkar skuggredd. Derfor må skiva høres for at en fullt skal forstå hvor stort dette er.

For det er den ektheta og den sjela som må være tilstede i all countrymusikk, og som ikke er det i 95% av musikken som kommer fra Nashville om dagen. Colter tilhører de siste 5% og det er å håpe at han klarer å holde på sitt særpreg i årene som kommer. Da blir han stor, og Willie Nelson kan tilfreds ri inn i solnedgangen i trygg visshet om at outlawarven er i de beste hender. (Ikke det at jeg vil at Willie skal gjøre det ennå altså!).

Karakter: 6.

PS: Det du nå har lest er innlegg nr. 500 i min musikkblogg. Dere er ikke så mange som følger meg, men jeg er veldig takknemlig for dere som tar dere tid til å lese om de skivene som gleder meg! Noen annen måte å markere jubileet på har jeg ikke planer om.

onsdag 9. august 2017

Steve Earle & The Dukes - "So You Wanna Be An Outlaw"


Det er bare å fastslå det med én gang, Steve Earle er ute med sitt beste album på lange tider! Det formelig spruter av dette albumet, det er rå og ærlig rock, det er fengende coluntryrock og det er herlig country. Earle har i forbindelse med utgivelsen sparka i både øst og vest, mot ex-kona Alison Moorer, mot Oasis som han mener er oppskrytt, singer-songwriter Richard Buckner og forfatteren Cormac McCarthy. Muligens for å få oppmerksomhet om skiva. Med Moorer har han en sønn som er autist, og han har jobba mye for at han skal få et så godt liv som mulig.

Tittelsporet åpner skiva, sammen med Willie Nelson. Budskapet, slik jeg tolker det er hva du må ofre for å være en skikkelig outlaw. En skikkelig tøff låt:


"News From Colorado" er en av de roligste låtene på skiva, og en nokså sår en. Om kvalene ved å flytte fra Colorado, og hvor tungt det er ikke å kunne bidra for familien på avstand.


"This Is How It Ends" er en herlig countrylåt som jeg virkelig får godfølelse av, her har Earle med seg Miranda Lambert, som utfyller han godt på denne låta:


"Fixin' To Die" er Steve Earle på sitt råeste, og sitt mest engasjerte. Et nytt innlegg i hans dedikerte kamp mot dødsstraff:


"Goodbye Michelangelo", avslutningssporet, er Earles hyllest til sin nære venn og sitt ideal som artist, Guy Clark:


Som en vil skjønne på de eksemplene jeg har trukket fram så er dette et mangefasettert album fra Steve Earle. Det er et album med glød og engasjement, og det er herlig å konstatere at den musikalske gnisten som har vært savna fra de siste utgivelsene er tilbake igjen.

Vi har "Lookin' for a Woman", som også er en ekte outlawlåt der sangens jegperson våkner med en hamrende bakrus. "The Firebreak Line" er en fengende flott countrylåt, mens jeg får rockefot av "If Mama Coulda Seen Me". "The Girl on the Mountain" er akustisk, og av det rolige, ettertenksomme slaget. "You Broke My Heart" er slentrende, bittersøt country, mens vi i "Walkin' in LA" får en fengende countrylåt. "Sunset Highway" er solid countryrock.

Rett og slett et gjennomført, deilig album av Steve Earle. Så godt å ha han tilbake som den store musikeren, låtskriveren og formidleren han er.

Karakter: 6.