mandag 31. mars 2014

Konsert, MGP og Oslo Ess - Alle Hjerter Deler Seg

 

Beklager igjen at det er lenge mellom innleggene. Mye skjer i livet mitt, jeg er nå drøyt halvveis i 2 ukers hospitering på St. Olavs Hospital i Trondheim og bor hos kjæresten min i Orkanger. Det jeg gjør på data har jeg strengere prioritering på, og da har bloggen dessverre fått lide.....

Men må nevne at kjæresten min og jeg 18. mars var på en aldeles strålende konsert med Dixie Chicks i Oslo Spektrum sammen med min søster og svoger, som bor i Fredrikstad. Sjøl om vi satt høyt oppe og derfor langt fra scena var det en kanonopplevelse å få oppleve Natalie Maines, Marty Maguire og Emily Robison live. Noe jeg definitivt ikke hadde trodd ville skje. Alle de kjente hitene kom på rekke og rad: "Goodbye Earl", "Landslide", "Cowboy Take Me Home", "Sin Wagon", "Taking The Long Way" og ikke minst "Travelin Soldier" og "Not Ready To Make Nice".Helt rått!!!

Norsk MGP-finale har det også vært. Jeg så bare semifinalene, under finalen var vi på reise til Fredrikstad. Likeså greit, for jeg har null følelse for den som vant. Carl Espen kommer til å floppe så det griner etter med en dørgende kjedelig ballade. Greit nok med inderlighet i stemmen, men når sangen er så mollstemt og kjedelig hjelper det så uendelig lite. Skal se hele greia i år også, men med null entusiasme for den norske sangen håper jeg det er noen andre jeg kan heie på. Har ikke hørt noen enda, og kommer sikkert ikke til å gjøre det før vi skriver mai.


Nye plater har det også blitt og har dessuten fått en ladning av min søster, CD-er som ellers hadde blitt kasta. Ikke fått de i hylla ennå, for den står i Førde:). Men her er litt om ei skive som jeg har kjøpt nå i mars:

Oslo Ess omtalte jeg 14. januar og nylig kjøpte jeg deres nylig utgitte 3. album, "Alle Hjerter Deler Seg". Også det energisk og drivende rock som jeg liker veldig godt og Oslo Ess er rett og slett et veldig godt rockeband! På denne skiva spiller de også på flere registre (les: instrumenter) enn før, et eksempel er introen til "Under Radaren":


"Himmel & Helvete, spol fram til 2:10:


"Down At The Docks", mobilopptak fra Garage i Bergen:


"Midnatt":


Anbefales!!!

onsdag 12. mars 2014

Claudia Scott



Bilde fra mic.no


Claudia Scott, født i Newcastle, England og oppvokst i Bergen er en artist jeg har stor sans for. Så da hun kom med sitt første album på åtte år nylig, måtte jeg gå til innkjøp. Hun slo igjennom på 80-tallet og stod for en røff country, en slags norsk outlaw country og hun hadde stor suksess sammen med Casino Steel og Ottar "Big Hand" Johansen midt på 80-tallet. Tre suksessfylte album og Spellemann ble det på de.

Jeg hadde samlinga med deres beste låter, men ga den bort til ei amerikansk musikkvenninne som jeg utveksler en del musikk med. Sjøl om jeg ikke har den med i hylla lenger så tar jeg med "Honky Tonk Night" og her vil vi kjenne igjen mange norske 80-talls rockestjerner i videoen, noen av de stjerner fortsatt!


Fra 1992 til 2006 ga Claudia Scott ut fem album og hun har siden 1999 bodd sammen med Kevin Welch i Nashville. I 2008 var hun og Welch sammen med Henning Kvitnes, Poul Krebs, Frank Marstokk, Troels Skjærbæk og Louis Jay Meyers på den danske øya Samsø og spilte inn albumet "Song Island Revue" som var navnet på et låtskrivernettverk som oppstod på Samsø på 90-tallet.

To av låtene Claudia Scott bidro med der, "Bad Seed" og "The Price You Pay" er med på hennes nye album "Follow The Lines" som kom ut tidligere i år. Alle sangene på albumet har Claudia Scott skrevet sjøl, enten alene eller i kompaniskap med samboer Welch, men også en del andre. Danske Poul Krebs er f. eks. medlåtskriver på "Tiny Words".

Musikalsk sett er dette en rocka Claudia Scott, countryrock eller ren rock av beste merke. "Mr. Bones" gir meg assosiasjoner til Steve Earles klassiker "Copperhead Road", og det er slett ingen dårlig artist å ble sammenligna med. Jeg har flere plater med han og jeg er frista til å kalle Claudia Scott for en kvinnelig Steve Earle, musikalsk sett.

Ikke mange låter fra "Follow The Lines" er å finne på YouTube, men her er ihvertfall tittelsporet:


Dette er et album som har høy rotasjon på iPoden min om dagen, så er du ute etter countryrock med sjel og groove så kan du trygt satse på "Follow The Lines" med Claudia Scott!


fredag 7. mars 2014

The Pogues





Bildet er henta fra sounonsound.com. Fotograf ukjent.


Jeg forbinder The Pogues først og fremst med "Fairytale of New York", men dette engelske folkbandet er så mye mer enn den enorme julehiten de fikk sammen med Kirsty MacColl. Nå har jeg bare samleskiva "The Best of The Pogues", men der er da også alle de store sangene. Blant de 14 er det rett og slett vanskelig å utelate noen.

Wikipedia beskriver bandet som et Celtic punk band, en blanding av punkrock og keltisk folkemusikk, og det er The Pogues som får æren for å ha innført sjangeren. Bandet ble danna i 1982 og fronta av Sean MacGowan, en vokalist med en særegen stemme. En del av det skyldtes en spesiell tannsjukdom, men McGowan hadde også store alkoholproblemer og var flere ganger rimelig snydens på scena. Han forlot derfor bandet i 1991 og Joe Strummer (The Clash) og senere Spider Stacy var vokalister inntil oppløsninga i 1996. I 2001 kom de sammen igjen og har jevnlig spilt på den amerikanske østkysten, rundt St. Patrick's Day og rundt jul. Men det er ikke spilt inn nytt stoff.

"The Best Of"-albumet jeg har ble gitt ut i 1991, derfor er ikke "Tuesday Morning", deres største internasjonale hit med. Men som sagt, her er mange perler, og her er et utvalg:

Nydelige "Dirty Old Town":


"The Irish Rover" sammen med legendariske The Dubliners:


"A Rainy Night In Soho" er også en perle:


"Sally MacLennane":


"The Body Of An American":


Og sjøl om det er lenge til jul, "Fairytale of New York" må sjølsagt med!


onsdag 5. mars 2014

Anders Jektvik - No Som Ailt E Bra


Hitraværingen Anders Jektvik har nylig kommet med sitt andre album etter at han slo igjennom med finaleplass i Norske Talenter for to år siden. "No Som Ailt E Bra" er et godt album med mange fine sanger og til tider underfundige tekster. Jektvik har ei malmrøst som kan bli vel mørk enkelte ganger, men stort sett går det bra synes jeg.

En sang jeg synes er morsom er "Rampa", om en spillekveld der Jektvik skulle åpne for Åge Aleksandersen. Her skal han ha vært så uheldig å velte ei colaflaske slik at det bl. a. kom cola på Åges nye gitarveske:


Dette er den eneste sangen fra skiva som er på YouTube. Synd, for jeg skulle gjerne ha presentert fine sanger som tittellåta, "Male Dagen", "Rosa Ellefaint" og "Likevæl Ei Bønn". I sin anmeldelse mener Adressa at Jektvik på seks min. lange "Male Dagen" framstår som "kjærlighetsbarnet til K.M. Myrland og Leonard Cohen - mystisk, mytisk, macho og monotont". Det er ei sammenligning jeg kan være med på, både hva Myrland og Cohen angår.

Så da er det bare å anbefale å ta turen innom Spotify eller Wimp eller å kjøpe plata, som jeg har gjort!