Oslo Ess - Pønk, rock og harde kår

Det er rimelig flaut at det var først nå i ferien at jeg ble oppmerksom på albumet Oslo Ess ga ut i mars. Egentlig er det utilgivelig, men nå har jeg ihvertfall sørget for at jeg følger de på Spotify slik at jeg ikke går i den samme fella en gang til.

For det er tross alt snakk om et av mine største favoritter innen norsk rock med en energi og et driv i musikken som jeg er skikkelig glad i. Jeg opplevde de på Tons of Rock i 2019, og sjøl om jeg i trengselen stod på siden slik at jeg ikke fikk se særlig av sceneshowet så var det herlig musikk de serverte. 

Hvor som er, nå har jeg hørt på plata x antall ganger i løpet av ferien og inntrykket er at Oslo Ess leverer igjen. Dette er en litt pønkete rock som jeg elsker og sjøl om det begynner rolig i åpninga av første låt, Aldri se oss tilbake, så kommer energien og drivet kjapt.

Dråpe i havet er en kul låt med blåsere, og jeg elsker verselinjen Du er'ke bare en i mengden, du er en dråpe i havet. Og oppfordringer om å ta en lettøl eller jekke opp en Farris er ikke hverdagskost i norske rocketekster.

Åsmund Lande er en herlig vokalist og frontmann, han har råskapen som trengs, samtidig som han også har følelse i stemmen når det trengs. Samtidig oser han energi og godt humør. 

Mitt favorittspor på skiva er Hva om vi tar feil? der jeg elsker Peter Larssons vokalbidrag på sitt svenske morsmål. Det er med og gjøre dette til en kanonlåt som er noe av det aller beste jeg har hørt av norsk rock i år.

Jeg har aldri oppfattet Oslo Ess som spesielt politiske, men i Norge i dødt, hvitt og grått tar de i ekte punkstil et nådeløst oppgjør med rasismen som vi dessverre har iblant oss. Det er herlig å høre et så hardt oppgjør med elementer som gjør tilværelsen utrivelig for de av oss som har mer pigmenter i huden.

Ellers så digger jeg råskapen i Likte deg bedre før og det herlige drivet i Alt jeg ber om er et mirakel. Fem gode netter for en dårlig dag er skikkelig fengende. 

I det hele tatt så er dette et album med ti knallgode låter i beste Oslo Ess-stil. De har ennå til gode å skuffe meg, og jeg håper at jeg om ikke så altfor lenge får se de live igjen. Og da skal jeg være mer sentralt plassert i forhold til scena!

Karakter: 5,5.

Cole Chaney - Mercy

Cole Chaney kommer fra Kentucky med en del av fjellkjeden Appalachene i øst. Et område som er kjent for sin spesielle musikktradisjon, og den musikken er helt tydelig på dette debutalbumet til Cole Chaney. Alt er akustisk med gitar, mandolin, fele og en bass samt vispende trommer på noen av låtene. I Norge hadde Chaney glatt blitt karakterisert som en visesanger, men han faller for meg inn under folk og musikktradisjonen som forbindes med Appalachene.

Folkene her har bl. a. livnært seg med å jobbe i generasjoner i kullgruvene i fjellkjeden, og Chaney tar opp dette i en av de fineste sangene på plata, Coalshooter.

På Silver Run er jeg spesielt glad i hvor nydelig mandolinen blir traktert. Dette er et instrument som jeg er glad i fordi det med sine smektende toner ofte setter en ekstra spiss på en sang, som her.

Det er 12 sanger på albumet, og det klokker inn på nesten 57 min. Det betyr at det er sanger på 4 til 5 minutter, men det føles ikke for mye. For det første grunnet den fine og nære musikken, men også fordi Chaney er en ypperlig historieforteller. Som han skriver i sin korte beskrivelse på Spotify så handler sangene om egne erfaringer, og historier han har hørt og som han bringer videre. Og jeg føler at Chaney når fram til meg på langt de fleste av sangene, det han forteller føles ekte.

Yndlingssangen min på denne plata er Another Day in the Life. En filosofering over livet, fortalt med kjærlighet og innlevelse. Her er både mandolin og fele i skjønn forening, og det hele blir en lytteopplevelse aom bringer fram gode følelser i meg.

Leave er en fengende sang om et forhold som føles usikkert. 

Tittelsporet avslutter skiva og her gjør jeg som jeg startet, nemlig med en opptreden med Chaney alene med kassegitaren, i motsetning til på plata. En sang om et lokalsamfunn i forandring der det meste legges ned. Og med en verselinje som gjør inntrykk: I guess the stock for mercy is down.

Det er egentlig bare en sang her som jeg ikke får under huden, ellers er dette ei nydelig plate med hverdagsrealiteter fra det rurale USA, her altså Kentucky. Dette er en artist med en følelsesladet stemme som formidler disse hverdagshistoriene på en så fin måte at jeg klarer å leve meg inn i de. Derfor skal det bli spennende å følge Cole Chaney framover, for dette er ekte vare.

Karakter: 5,5.

 

The Wallflowers - Exit Wounds

The Wallflowers er bandet til Jakob Dylan, og er nå ute med sitt første album på ni år, deres 7. studioalbum. Mye utskiftninger av personell har det vært siden debuten i 1992, men Jakob Dylan har alltid vært der og trukket i trådene. Og som en skjønner, dette er et bandprosjekt som har hatt sine pauser opp gjennom årene.

Signert til New West Records så ble "Exit Wounds" sluppet på strømmetjenester for en uke siden og inneholder ti spennende låter. Åpningssporet Maybe Your Heart's Not In It No More er av den dvelende og litt stakkato sorten. En låt som har trengt litt tid på å komme inn under huden på meg. Men absolutt en bra begynnelse.

Likevel, det er fra Roots And Wings denne skiva virkelig tar av hos meg. En drivende god låt som får opp humøret. Her er et liveopptak fra april:

Men så kommer vi til låten som er blitt min store favoritt på albumet, en låt som jeg likegodt har smelt inn på en spilleliste med låter fra sommeren vi er inne i nå, I Hear The Ocean (When I Wanna Hear Trains). Jeg har lest teksten og jeg har ikke helt klart å knekke koden på hva sangen dreier seg om, men musikalsk så funker den fjell som en herlig sommerlåt.

The Dive Bar In My Heart er også en likandes låt. Som de to første jeg posta her så er det et driv i låten som jeg faller for.

Og så får vi den rolige Darlin' Hold On der Jakob Dylan har en aldeles nydelig duett med Shelby Lynne, som også har backing vokal på tre låter til på skiva. En duett som har gåsehudfaktor.

Jakob Dylan er seg sjøl og har sin stil og skal ikke sammenlignes med sin far. Han har funnet sin musikalske vei, og det er en vei som jeg har sansen for. Dette er nemlig et knippe meget gode låter der Dylan forteller sine historier på en måte som holder meg interessert plata igjennom. 

I'll Let You Down (But Will Not Give You Up) er er rolig sang med nydelig koring og tittelen er jo litt kul. Mens den mest rocka er Who's That Man Walking 'Round My Garden, der slippes bandet skikkelig løs, diggbart som bare fy! Og The Daylight Between Us er som åpningssporet av den mer slentrende sorten, og passer utmerket som avslutning på et gjennomført solid album., Med en gitarsolo som jeg setter stor pris på.

Karakter: 5,5.

Flatland Cavalry - Welcome to Countryland

Flatland Cavalry fra Lubbock, Texas er et band jeg falt pladask for tidlig i 2019 da de kom med sitt 2. album, "Homeland Insecurity". Ei skive breddfull av fengende og rotekte country med et lydbilde som jeg elsket og jeg plasserte den som nr. 20 av Årets album 2019 på denne bloggen.

For en uke kom så nytt album. Jeg har hørt mye på det og i førsten var inntrykket sånn middels. Men etterhvert som jeg har lyttet har mange av låtene vokst og vokst, såpass at jeg nå kan konkludere med dette er ikke så mye dårligere enn forrige fullengder. Fela er fortsatt en viktig del av lydbildet, noe jeg setter stor pris på. Og frontmann, vokalikst, gitarist og låtskriver Cole Cordero viser igjen hvilket talent han er. En litt lys og følsom stemme som passer knallgodt til denne musikken, samt at tekstene igjen er solide med fint lite klisjeer.

På åpningssporet Country Is... går Cordero i rette med de som har et tunnelsyn på hva countrymusikk og det å være country er. Hans enkle svar er: Country is what country means to you.

Well-Spent Time er en fengende hyllest til kjærligheten og samværet med ens utkårede:

 Life Without You er historien om hvordan livet vil være uten ens utkårede ved sin side. En nydelig, fengende, men mer neddempa låt der Kaitlin Butts er med på backing vokal.

En av mine største favoritter her er It's Good To Be Back (Round Here Again). Dette er en skikkelig feelgood-låt som jeg ikke kan unngå å bli oppløfta av. Igjen godt å oppleve både fele, steel og elgitar i et deilig samspill.

Otero & co har funnet plass til 14 låter som klokker inn på litt over 52 minutter. Det føles ikke for mye siden de fleste låtene er skikkelig fine. Dette er også et ungt band, medlemmene er i 20-årene og det er bare så godt å oppleve et ungt band som er opptatt av å gi oss kvalitetscountry. For det er det ikke tvil om at vi får servert her. Bare lån øret til Daydreamer så hører en det, en låt som er fengende som bare fy.

 

 

Til slutt tar jeg med .avslutningssporet ..Meantime, der Hailey Whitters er med på vokal. En låt med en kul start der jeg føler meg hensatt til en Texas Dance Hall, sjøl om jeg aldri har vært på en sånn en.

Men det er flere perler her, som A Cowboy Knows How og Off Broadway med et kult og fyldig lydbilde, bl. a. med trekkspill på sistnevnte og, mer nedpå Fallen Star.

Jeg skrev om "Homeland Insecurity" at dette var et band jeg gledet meg til å høre mer av, og jeg må si at jeg ikke er skuffet. Flatland Cavalry framstår som et meget kompetent band med stor kjærlighet til det de driver med. Så jeg henger meg på Youtuberen Grady Smith som flere ganger har lovprist de.

Karakter: 5,5.

The Shootouts - Bullseye

Ohio-bandet The Shootouts fikk mye god omtale for sitt debutalbum "Quick Draw" i 2019. Jeg synes albumet var litt ujevnt, men nydelige I'd Rather Be Lonely kom med på min liste over Årets sanger 2019. 

Deres 2. album heter altså "Bullseye", som betyr noe sånt som "Midt i blinken" og jeg synes virkelig at The Shootouts treffer blink med denne skiva her, der de kjører en herlig blanding av country, honkytonk og western swing. Og i Ryan Humbert har de en vokalist med en distinkt følsom stemme som er bare hans. Når jeg hører den stemmen vet jeg tvert at det er The Shootouts det er snakk om.

Albumet er spilt inn i mars ifjor, i et Nashville som var i skjæringspunktet mellom en ødeleggende tornado som hadde lagt mange hjem og scener i grus og en pandemi som førte menneskeheten ut i en global lockdown. Og etter hva jeg har lest er plata ment som et hardt tiltrengt avbrekk i en vanskelig tid for USA og for verden. 

Det begynner med fengende I Don't Think About You Anymore før vi får Rattlesnake Whiskey om en som fikk sin første tår som 5-åring og som innrømmer at dette vil ta hans liv til slutt.

Musikkhistorien er full av hyllester til mødre, ikke alle like vellykkede. Men The Shootouts lykkes i sitt forsøk. Another Mother er en vár og nydelig låt som er framført med den respekten mødre som gir sine barn stor kjærlighet fortjener.

For dere som ikke kjenner The Shootouts så har de følgende besetning: Ryan Humbert (gitar og vokal), Emily Bates (backing vokal), Brian Poston (lead gitar), Dylan Gomez (trommer) og Ryan McDermott (bass). De er en meget samspilt enhet som klarer å fange min interesse fra start til slutt. Det er ikke en av de 12 låtene som jeg ikke liker, men som en drøyt 2-minutters instrumental midt i er tittelsporet en smule anonymt. Men ellers er dette førsteklasses musikk, og jeg har helt ærlig problemer med å velge låter. For alt er så gjennomført bra, altså har jeg her et luksusproblem.

Everything I Know er en spenstig låt som absolutt fortjener å bli spilt.

Det samme gjelder Waiting On You som er en skikkelig gladlåt!

Så har vi bittersøte I Still Care, om den store kjærligheten som ikke bryr seg om deg lenger, men som du innser er et faktum som du fortsatt bryr deg om og tenker på. Noe som noen og enhver kan nikke gjenkjennende til fra eget liv.

Ellers må Forgot to Forget nevnes, en sang som viser at The Shootouts også behersker de rolige, mer balladelignende låtene. 

For meg er dette et band som har tatt kvantesparng siden sin debut, som slett ikke var dårlig, det må understrekes. Men dette her er så tversigjennom bra av et band som har skapt helt sitt eget lydbilde. Og det må sies at Ryan Humbert har en stemme som ja, er midt i blinken for denne typen musikk. Dessuten, når jeg leser at det er Chuck Mead som er produsent for skiva, så faller egentlig brikkene på plass. At han har gjort en utmerket jobb er bare fornavnet.

Er du glad i ekte country med kvalitet, humør og spilleglede så gå til The Shootouts, de gir deg det du ønsker!

Karakter: 6.

Terje Espenes - Hopes and Dreams - the Songs of Bruce Springsteen

Vokalist i Jack Stillwater, Terje Espenes gjør det ikke akkurat enkelt for seg sjøl når han velger å solodebutere med et knippe Springsteen-låter. Fallhøyden blir rimelig stor, for å si det sånn......

Så har da Espenes heller ikke prøvd å legge seg nært opp til The Boss, han velger f. eks. å countryfisere flere av låtene. De beholder absolutt det springsteenske i seg, men samtidig klarer Espenes å gjøre  disse låtene til litt sine egne. Her vil jeg først trekke fram Downbound Train fra "Born in the U.S.A.", som er blitt en skikkelig fin countrylåt.

På Tougher Than the Rest har Espenes fått med seg Hege Brynildsen, og det er et sjakktrekk som løfter den til en gåsehudlåt. Brynhildsen tilfører låten en helt magisk stemning vil jeg si, klart skivas største høydepunkt.

 Det er 80-talls Springsteen Espenes tar for seg. "The River", "Nebraska", "Born in the U.S.A." og "Tunnel of Love", samt singelsuksessen Streets of Philadelphia. Når jeg skal trekke fram et par låter til så det blir det de to fra "Nebraska", dette neddempa akustiske albumet Springsteen laget etter braksuksessen med "The River". Og egentlig er det på de to låtene at fallhøyden er størst. For der er The Boss helt naken og å gjenskape noe av det kan synes som å ta seg vann over hodet.

Men på begge låtene synes jeg at Espenes kommer godt fra det. På Highway Patrolman, en låt som Roy Lønhøiden har gjort på norsk (Jeg og Ronny) har han med seg Trond Svendsen fra Trond Svendsen & Tuxedo. Det er blitt riktig stemningsfullt, bl. a. med hjelp av en steelgitar.

Atlantic City er spilt inn med en Johnny Cash-sound som ikke blir feil i mine ører. Litt skranglete, men det gjør bare at låten føles mer nær.

Ellers vil jeg nevne at Wreck on the Highway fungerer godt som åpningsspor. Det er jo en hjerteskjærende sang om det å finne en dødelig såret bilist og refleksjoner rundt det å være en ung kvinne som får beskjed om at hennes kjæreste/ektemann er drept i trafikken. I'm On Fire med Hege Brynildsen er også várt og nært framført. The River derimot griper meg ikke på langt nær så mye som når det er The Boss som framfører den. Så avsluttes skiva med nesten åtte minutter lange Point Blank, som aldri har vært en favoritt hos meg. Av de mer ukjente låtene på "The River" kunne jeg da heller ha ønsket Ramrod, som er en av mine største favoritter på det albumet.

Men alt i alt synes jeg Terje Espenes har kommet godt fra dette prosjektet. På de fleste av låtene har han ikke tatt seg vann over hodet og som nevnt, på Tougher Than the Rest lager han og Hege Brynildsen ren magi.

Karakter: 4,5.