søndag 31. desember 2017

Årets album og låter 2017


Vi skriver nyttårsaften og da er tida inne for å oppsummere musikkåret 2017. Ikke som f. eks. Spotify som gjør det i slutten av november slik at musikk fra den plata jeg likte best ikke kom med på den Topp 100-lista de laga for meg.

Jeg har da satt opp mine Topp 10-album samt de låtene som har gjort mest inntrykk på meg. Og inntrykk er stikkordet. I et år som har vært rimelig bratt og der vi mista husets tenåring og min fremste musikalske sparringpartner er det album og låter som gjør inntrykk som er de som når opp. Ikke nødvendigvis de musikalsk beste, men de albumene og de låtene som har gitt meg noe ekstra i et år der det har vært mye motbakke.

I albumdelen linker jeg til min anmeldelse av skiva, ingen låtlinker altså.

1. Sigrid Moldestad - "Vere Her"

Hvis noen for et år siden hadde fortalt meg at Sigrid Moldestad skulle trone høyest på albumlista mi for 2017 så hadde jeg sett rart på vedkommende. Men "Vere Her" er bare et så gjennomført vart og levende album, med så mye ekthet, nærhet og varme at det er akkurat den skiva jeg trenger for å absorbere det som har skjedd dette året. Låten som stikker seg ut er "Ordlaus Ven", om det å være der for en som har det vondt, men der det er mer nærheten, at du er der som hjelper, mer enn ordene. Det er kraftfulle "Kanskje Kjem Det ein Dag", det er "Eg Vil Vere Her", om en mor som ønsker å være her på jorda lenge nok til å se at det går bra med sitt barn, det er "Trappa", det lune skjulestedet en hadde som barn med lekekamerater som ikke sa fra når noen ropte ens navn, og det er "Ikkje Kom og Sei", oppgjøret med mannssjåvinismen vi ser i de fleste kulturer. Det er et unikt og sterkt album og er i mine ører noe av det beste som har kommet på norsk på aldri så lenge.

2. Midland - "On the Rocks"

Endelig et band som spiller country slik at det skal gjøres. Det er fengende, det er sjelfullt og tekstmessig så er det så country som det kan bli. En trio med enorm spilleglede og som sjangeren akkurat trenger. Midland var djupt savna på Country Music Awards (ihvertfall synes jeg det!) og når en ser på kommentarene til deres låter på YouTube så er det mange som ser på de som countryens nye håp. Det er ikke pålessa, det er ekte vare slik country skal være. "Drinkin' Problem" er den store hiten fra skiva, men det er så fullt av andre perler også at jeg knapt kan ramse opp alle. "Altitude Adjustment", "At Least You Cried", "Electric Rodeo", "Out of Sight" og "More Than a Fever" er alle låter som knuser det meste av det som kommer fra mainstreamcountryen.

3. Blondie - "Pollinator"

At mine gamle helter Blondie i 2017 skulle komme med et album som blåste meg av banen hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd. Men Debbie Harry og Chris Stein & co. viser med "Pollinator" at alder bare er et tall. Debbie Harry er i knallform i en alder av 71 (da albumet ble spilt inn) og her er musikk til å bli glad av. Jeg oppdaga skiva i mai, ikke så veldig lenge etter at tragedien ramma oss og denne musikken var med på å holde meg flytende i en tung periode. Jeg kjenner igjen det bandet jeg ble hodestups forelska i på slutten av 70-tallet, og spesielt åpninga på skiva er bare fantastisk fengende med "Doom or Destiny", "Long Time" og "Already Naked". Men det er så mange andre perler her, som det mektige avslutningssporet "Fragments" at jeg helt er solgt.

4. Ayreon - "The Source"

Det 8. albumet i Arjen Lucassens Ayreon-prosjekt er rett og slett storslagent. Det gir store musikalske opplevelser på så mange plan fordi Lucassen har så mange strenger å spille på musikalsk sett. Han er glad i klassisk musikk og mange klassiske instrumenter er med på å gjøre musikken mangeslungen. Det er progrock, det er progmetal, det er powermetal, det er klassisk og jeg vet ikke hva. Hva denne mannen får til er rett og slett beundringsverdig. Tidsmessig er det veldig voksent album og det er 17 komposisjoner, som jeg velger å kalle det. Jeg sitter ihvertfall fjetret tilbake etter å ha tatt til meg denne mektige musikken. 11 forskjellige vokalister har Lucassen henta inn for å bestalte de ulike rollefigurene og de gjør alle en kjempeinnsats. Jeg klarer ikke å følge med i handlinga, men får likevel store musikalske opplevelser og størrelser som Floor Jansen, Simone Simons, norske Nils K. Rue og James LaBrie er med på å sementere "The Source" som en maktdemonstrasjon iscenesatt av multitalentet Arjen Lucassen.

5. Dropkick Murphys - "11 Short Stories of Pain & Glory"

Jeg kjente ikke Dropkick Murphys fra før og utifra musikken trodde jeg de var et opprørsk band fra England eller Irland. Neida, de er fra Boston, USA, men det gjør ikke skiva mindre opprørsk. For dette er et album fullt av aggresjon og fullt av kampvilje på vegne av mennesker som står lavest på samfunnsstigen. I den sammenhengen er "Blood" typisk: "They beat us down, but we stay alive!" er det kraftfulle budskapet. "Rebels With A Cause" er også en sang prega av opprør. "First Class Loser" er slik jeg tolker det et spark på skinnleggen til han som sitter i det ovale rom for tida. Dropkick Murphys tar seg også råd til å ta med sin egen versjon av "You'll Never Walk Alone" og den funker fint inn i tematikken på skiva. Dette er ei kraftfull skive som gir mot og håp til alle som kjemper mot de mørke kreftene fra ytterste høyre, bredfull av ildfulle kampsanger.

6. Sibyl Vane - "Sibyl Vane"

Jammen meg har jeg et band fra Estland med på Topp 10-lista mi for i år. Jeg så en konsertplakat med de i deres hjemby Pärnu i mai og at jeg bestemte meg for å sjekke de ut er noe av det lureste jeg har gjort på musikkfronten i år. Dette er kraftfull musikk med sterkt rockepreg, og jeg hører også at Sibyl Vane har henta impulser fra bluesen og punken. Helena Randlaht er for meg årets funn på vokalfronten, en følsom og passe arrogant stemme som sammen med den tette musikken gjør dette til ei fullkommen pakke musikk i mine ører. Låter som "Bomber", Up up Down", "Clusterfuck" og "Noyée" viser spennvidden i en trio som jeg mener har de kvalitetene som skal til for å slå gjennom også utenom Estlands grenser.

7. Tove Bøygard - "Blåe Drag"

Plass til et norsksprålig album til, og det høyst fortjent. Tove Bøygard leverte i år et rett ut fantastisk album, både musikalsk og tekstmessig. Hun tar opp viktige tema som flyktningekrisen, vår behandling av tiggerne, fengselsfuglers drøm om et alminnelig liv og i det hele tatt taler Bøygard de svakestes sak i flere av sine sanger. Når det gjøres til kraftfull musikk og ei bokstavelig talt distinkt og sterk stemme blir det ei fullkommen pakke. Det er et album som står som en påle blant norske utgivelser i 2017.

8. Margo Price - "All American Made"

At jeg ga Margo Price 5,5 og ikke 6 for dette albumet er min store, dårlige musikalske samvittighet i år. For når jeg hører på det nå så hører jeg ei skive og låter som fortjener en klink 6-er. Sammen med Midland så er Margo Price den som først og fremst gir meg håp for countryens framtid. På fjorårets debutalbum "Midwest Farmers Daughter" fortalte hun sin dramatiske livshistorie i det gripende åpningssporet "Hands of Time" og på "All American Made" går hun et steg videre med en nådeløs analyse av det amerikanske samfunnet. Som "Pay Gap" som er en protest mot lønnsforskjellene mellom menn og kvinner, om vold i nære relasjoner i "Don't Say It" og i tittelsporet om den amerikanske dobbeltmoralen eksemplifisert ved Reagans salg av våpen til Iran på 80-tallet. For ikke å snakke om den amerikanske bondens kår i "Heart of America" og hva det gjorde med familien Price å miste gården sin. Følsomt framført til deilig country gjør dette til et uovertruffent album, og Rolling Stone har da også kåret dette til årets album innen country og americana. Med sine klare politiske standpunkter mot det bestående kan nok ikke Margo Price regne med et stort publikum blant mainstremacountryfansen, men det tror jeg hun lever helt fint med. Hun er en artist med ryggrad og som står for noe, og det trenger vi i dag.

9. Sera Cahoone - "From Where I Started"

Dette er nok en artist som er ukjent for mange, men sannheten er at Sera Cahoone i år kom med et aldeles utsøkt album innenfor country/folkskiktet. I mine ører er det ei plate prega av nærhet, ekthet og varme, kvaliteter som dere nok har skjønt at jeg verdsetter meget høyt innafor musikken. Ingenting pålessa her, det er enkel, men likevel stilfull musikk som sammen med Cahoones vare stemme gjør dette rimelig fullkomment. Sterkest er "Ladybug" som er en hyllest til et familiemedlem som døde som resultat av familievold, bare 21 år gammel. Et anna tema hun tar opp er hvordan det er å leve ut sin kjærlighet i et land der alt anna en heterofile ekteskap blir sett på som en trussel av sterke grupper. Sera Cahoone fortjener et stort publikum, og Norge burde sånn sett være et land der mange trykker henne og hennes sjelfulle musikk til sitt bryst.

10. Aaron Watson - "Vaquero"

Til slutt et nytt sjelfullt countryalbum fra texaneren Aaron Watson. Han lar seg heller ikke friste til å lesse på musikken for å gjøre seg populær hos mainstreamfansen. Et veldig behagelig album med mange perler, som "Clear Isabel" som er et innlegg i debatten om muren mot Mexico. Men Watson har i et intervju sagt at han med den sangen ønsker å sette fokus på enkeltmenneskene dette handler om, og ikke er et standpunkt for eller mot muren. Likevel er det blitt en fengende og sterk låt. Men her er fullt av fengende, gode countrylåter som "Take You Home Tonight", "These Old Boots Have Roots" og "They Don't Make Em Like They Used Too".


LÅTER SOM HAR GJORT INNTRYKK I 2017

I et år der musikk har vært utrolig viktig for meg så har jeg også plukka ut noen av årets nye låter som har gjort et spesielt inntrykk på meg. Ingen rangering her.

"Ordlaus Ven" - Sigrid Moldestad



Treffer meg midt i hjertet som samboer til ei som har mista det kjæreste hun har, et barn.

"Altitude Adjustment" - Midland



Årets countrysang for meg. Herlig upretensiøs og sjukt fengende.

"Doom or Destiny" - Blondie


Blondie og Debbie Harry treffer meg midt i solar plexus med dette heftige åpningssporet på "Pollinator"

"Blood" - Dropkick Murphys


Opprør mot det bestående og for de som står nederst på samfunnsstigen. Aggresjon så det holder!

"Ladybug" - Sera Cahoone


Følsomt og sterkt om en 21 år gammel tobarnsmor som døde som følge av familievold. Gåsehud!

"Heart of America" - Margo Price


Margo Prices hyllest til besteforeldrene og til gården som familien mista.

"Two Lane Texaco" - My Darling Clementine

Sterkt og vart om forfallet i barndomsbyen. (ikke video på YouTube).

"Clear Isabel" - Aaron Watson


Om menneskene debatten om Mexicomuren handler om.

"Sjå i Nåde" - Tove Bøygard (ikke på YouTube)

Sterk låt med hyllest til en far og en søster som har hatt sitt i livet og til et land som trenger å vise mer raushet.

"The Way That The World Breaks Down" - Ayreon


Fantastisk komposisjon og fantastisk video med hele vokalistuniverset på et stort album.

"Americana" - Ray Davies



Sjelfull og fengende start på et flott album. En låt som sitter i hodet.

Det var alt for 2017 og jeg ønsker alle et riktig Godt Nytt Musikkår 2018!

torsdag 28. desember 2017

Sugarfoot - "Santa Ana"


Sugarfoot leverte et glimrende album ifjor med "Different Stars". Det er også veldig mye bra på årets skive, som er veldig sammensatt musikalsk sett. De er både i blueshjørnet, det rene countryhjørnet, rockehjørnet og litt midt i mellom alt. Jeg liker de best på denne skiva når de er nærmest countryen og countryrocken. En voksen utgivelse er det, på vinyl er dte blitt et dobbeltalbum.

"Hungry Man", er en drivende countryrocker og et av høydepunktene for meg.:


"Schmogne" er en fengende countrysak som er behaglig og fin å lytte til. Øyvind Holm har en litt tilbakelent vokaliststil, noe som bl. a. kommer til uttrykk i "My Buzzing Telephone", en spennende låt som er av det mer popaktige slaget. "Don't you worry that my boots are burning" åpner "Blisters On My Mind" med, og det er også lekkert produsert countryrock.

Som ifjor er innspillingen lagt til Joshua Tree, California, stedet som er herostratisk berømt fordi det var der Gram Parsons så altfor tidlig endte sitt liv i september 1973. Og at Sugarfoot har henta inspirasjon fra den store mester er tydelig ved at de trekker mange sjangre og elementer inn i musikken sin.

"The Nightingale" er et spennende åpningsspor med taktskifte i refrenget og med en drømmende vokal av nevnte Holm. Det bærer bud om at det er et mangeslungent album. 2. sporet "All Dried Up" er derimot vel kjedelig i mine ører, musikken er seig og jeg føler ikke at den tar helt av.

I "Coastal Postcard" har vi skivas mest livlige spor, med spenstig gitarspilling. Vokalen kunne vært skarpere her, men dette er en låt som gir meg fot. "Snakes and Ladders" er en hyggelig og fengende countrylåt som er lett å bli glad i, faktisk litt allsangfaktor på denne.

Det velvoksne avslutnings- og tittelsporet "Santa Ana (Hats off to Shakey)" på over 15 minutter må mer kalles en komposisjon enn en sang eller låt. Dessverre blir den vel kjedelig for meg, og da også altfor langdryg. Her virker det som Sugarfoot rett og slett i litt for stor grad vil vise at de er flinke musikere. Og det er bl. a. herlig gitarsolo her, men som helhet blir ikke dette et spor som setter seg hos meg.

Når jeg også tar med at det er et par anonyme spor til så blir dette ei skive som spriker mye, men som på sitt beste er fremragende musikk av meget kompetente og gode musikere.

Karakter: 4,5.

Dette var det siste albumet jeg rakk i år og på nyttårsaften vil jeg avsløre hvilke album jeg har på min Topp 10-liste for 2017.

onsdag 20. desember 2017

Andrew Combs - "Canyons of My Mind"


Andrew Combs fra Dallas, men bosatt i Nashville er i år ute med sitt 3. album og befester posisjonen som en følsom stemme det er meget behagelig å lytte til. Musikalsk er vi i folk- og americana/countryland. Varierte melodier og altså en av de mer følsomme mannlige stemmene jeg har hørt i år. Det er musikk å slappe av og roe ned til.

Vel, åpningssporet "Heart of Wonder" motbeviser litt det siste utsagnet for der er det en trompet som mer høres ut som et rivjern og som er rimelig malplassert etter min smak. Den bryter opp en ellers fin melodi. Men bortsett fra det så er det mye vellyd og mye velbehag på denne skiva. Bassbaserte "Sleepwalker" som spor to er et godt eksempel på nettopp det. Også sober bruk av strengeinstrumenter her:


"Dirty Rain" er en enkel og vakker sang med en meget effektfull og sterk video som setter spørsmål ved hvilken verden det er vi gir til våre barn etter 170 år med mer eller mindre uhemma forurensing. Rett og slett et viktig innlegg i klimadebatten dette:


Musikalsk sett er "Rose Colored Blues" min største favoritt på albumet, her i en nydelig akustisk versjon:


Som sagt så har Andrew Combs en stemme som skiller seg ut i det å legge følelser i måten å synge på. Det gir albumet en ekstra nerve og ekthet og jeg skjønner at Combs er en artist som vil noe med musikken sin, han vil fortelle historier om livet, kjærligheten og verden.

En annen vakker sang er "Lauralee":

Til slutt må jeg ta med en akustisk versjon av avslutningssporet "What It Means To You" som er albumets eneste duett, med Caitlin Rose som sangpartner. Dette er bare nydelig country:

11 spor og de aller fleste er behagelige og vakkert framført. "Hazel" er kanskje litt stillestående, men egentlig er det bare småpirk. Vi har "Better Way" der Combs stemme formelig svever over musikken, stilfullt laget. "Blood Hunter" er en fengende låt med både fløyelsmykt og litt sterkere gitarspill. Og vi har litt hardere "Bourgeous City" som er et aldri så lite oppgfjør med Trump og det hans tilhengere står for. (I det hele tatt lurer jeg på hvilken musikk Trump hører på, om han hører på noe i det hele tatt, for amerikanske artister står formelig i kø for å fortelle nasjonen og verden med sine sanger hva de mener om han og hans politikk).

Ihvertfall er mitt inntrykk at Andrew Combs er en ung artist som er i stadig utvikling og som jeg føler meg trygg på at vi vil høre veldig mye bra fra i årene som kommer.

Karakter: 5.

tirsdag 19. desember 2017

John Mellencamp - "Sad Clowns & Hillbillies"

 
John Mellencamp begynner å dra på årene han også, men er en ung og vital 66-åring (65 da dette albumet kom i vår). Konseptuelt er dette et album i beste Mellencamp-ånd med et kritisk blikk på samfunnet i flere av tekstene, samt om de utfordringene vanlige folk har i sine liv. Carlene Carter har dessuten en viktig rolle på dette albumet som duettpartner på fem sanger og som backingvokalist. Mer om henne etterhvert.

Musikalsk er det til rider skranglete, det kan virke som enkelte låter er spilt rett inn. Men jeg liker det, det gjør musikken mer autentisk, ekte og nær. 13 låter og Martina McBride er også med på én av de. En av låtene Carter er med på, "My Soul's Got Wings" er reinhekla gospel, noe jeg ikke helt hadde venta fra Mellencamps side. Men musikalsk sett så duger den veldig godt på denne skiva.

Det første eksemplet jeg tar fra albumet er sporet der Martina McBride er med, "Grandview", en sugende og sterk sang med mye soul:


En av de sangene jeg er mest glad i på dette albumet er "Early Bird Cafe", om det å holde til på et slitent serveringssted der ikke akkurat samfunnets vinnere frekventerer. Det er Mellencamp på sitt beste, der han bruker fengende musikk til å fortelle historiene til samfunnets slitere.

"All Night Talk Radio" er en ærlig Appalachianstyle-låt som jeg også liker meget godt:


Tekstmessig er Mellencamp på sitt mest sylskarpe i avslutningssporet "Easy Target" som er et oppgjør med alle drapene på svarte mennesker begått av hvite politimenn, og han trekker linjene til de som brenner kors, Ku Klux Klan. "Easy targets, our countrys broken hearts" er sterke avslutningsord på skiva, og dette er en sang og et problem Mellencamp ikke ønsker at vi som lyttere skal stille oss likegyldige til.


Jeg nevnte Carlene Carters bidrag, og hun er en artist jeg har stor sans for, og stor respekt for. Hun leverte noen sterke skiver på 90-tallet med "Every Little Thing" som en stor hit. Som sin stefar fikk hun etterhvert føle pillenes og rusens mørke sider, men hun har kjempa seg tilbake og blitt en moden artist. Det kan også høres i stemma hennes.

Det er et sterkt og godt samspill mellom Mellencamp og Carter på denne skiva, som på "Indigo Sound":


"Damascus Road", skrevet av Carter er også en sterk låt:


Av andre låter jeg vil framheve på skiva er "Sugar Hill Mountain" der Carter er hovedsanger, en sang der jeg får Dixielandvibber og "Sad Clowns" som er en slentrende jazzete sang som passer den rue, voksne stemma Mellencamp har fått med årene. "What Kind Of Man Am I" er en sjølransakende tekst, "a better man I would liked to be" er en verselinje som forteller nettopp det. En sang som begynner rolig og som utvikler seg til å bli albumets mektigste spor. Fengende "Battle of Angels" fortjener også å bli nevnt, en sang som er blant mine største favoritter her. MickeyNewburys "Mobil Blue" som appetittvekkende åpningsspor må også nevnes.

John Mellencamp er fortsatt en viktig artist, og han har fortsatt viktige budskap i mange av sine sanger. Han er heller ikke redd for å synge ut hva han mener om det han ser i det amerikanske samfunnet, i et land som blir stadig mer polarisert. Trumps sinte hvite menn er nok ikke hans beste venner for å si det sånn..... Musikalsk duger det også, vi hører fortsatt at det er en rocker vi har med å gjøre, men en rocker som aldri har vært redd for å dra andre elementer inn i musikken sin. Til sammen så gjør dette "Sad Clowns & Hillbilles" til ei viktig skive i USA anno 2017.

Karakter: 5,5.

lørdag 16. desember 2017

Benedicte Brænden - "Blood on Your Hands"



Jeg må raska på skal jeg få skrevet om de skivene jeg ønsker før året er omme og jeg kan sette opp min Topp 10-liste. Jeg har også ambisjoner om å sette opp ei Topp 10 av låter som har kommet i år.

I dag, eller rettere sagt i natt er turen kommet til Benedicte Brænden, Elverumsartisten som var med i den ene sesongen av "Lyden av Lørdag" som var i 2007. Brænden kom nok sjangermessig litt i skyggen av Ida Jenshus der, men leverte såpass bra at jeg har hatt henne i bakhodet siden. Debutskiva fra 2012, "Doghouse Roses" gikk meg dessverre hus forbi, men årets album "Blood on Your Hands" har jeg altså fått hørt på de siste dagene.

Og her er en fin blanding av country og rockabilly. Slik det må bli når hun har med musikere fra Lucky Lips og rytmeseksjonen til The Lucky Bullets. Av og til hører jeg også litt "boom-chakka-boom"- stilen til Johnny Cash.

Og det er absolutt blitt ei hørverdig plate. "Prairie Storm" er et spenstig åpningsspor der det er tydelig å høre at musikere fra både Lucky Bullets og Lucky Lips får bidra med sine stiler. Tittelsporet "Blood on Your Hands" er også en fengende sak som går i en spenstig rytme. "You Are Dangerous" er mer dramatisk slentrende, for å si det på den måten. En stemme som er både hes og søt bærer denne sangen på en besnærende måte.

"Panthera" har et lydbilde som minner meg om den store mester Cash og det er flott at hun henter inspirasjon fra en av de største. En trompet setter spiss på denne også spenstige låten. "Black Widow Spider" er også en litt dramatisk låt, den låten jeg har brukt lengst tid på å få under huden, men nå sitter den bra hos meg.

"Snake Eyes" er litt midt imellom i tempo, og det er bra at takten varierer, for ofte hører jeg album der det går mye i den samme duren hele tida. Da blir jeg fort lei, det slipper jeg absolutt her. "No Surrender, No Retreat" er også litt Cash og også en låt som jeg liker meget godt. Den spesielle stemma til Brænden passer veldig godt til denne type musikk, og hun klarer også å variere den etter hvordan musikken går. Ikke alle artister klarer det.

"Losing Card" er et av høydepunktene. En sår tekst om å sitte med taperkortet i kjærlighetens spill og Brænden klarer med sin stemme å fargelegge en slik tekst på den måten den krever. Så runder hun skiva av med veldig spenstige "Whiskey Plates" som igjen er en meget fin blanding av country og rockabilly.

Brænden har vært med og skrive alle låtene sjøl, på noen har hun med Martin Hagfors eller ektemannen Christopher Bricknell Lindahl, trommis i The Carburetors".

Jeg liker alle ni låtene på skiva, og da sier karakteren seg sjøl egentlig. Har gått inflasjon i 6-erne nå i desember, men det forteller altså at jeg har truffet godt med den musikken jeg har latt ørene mine bli eksponert for de par siste ukene. Benedicte Brænden leverer nemlig et helstøpt album som sitter som ei kule hos meg. Og da fortjener hun all den skryt hun kan få. Nemlig!

Ingen video på YouTube enda albumet ble sluppet i april, bortsett fra en liten Teaser:



Karakter: 6.

Så derfor, her er Benedicte Brænden fra "Lyden av Lørdag" for ti år siden:



tirsdag 12. desember 2017

Midland - "On the rocks"



Nå på slutten av året har jeg kommet inn i en stim med mye meget god musikk. Sist ut er countrysensasjonen Midland fra Texas, en trio bestående av Mark Wystrach på gitar og vokal, Cameron Duddy på bass og backing vokal og Jess Carson, gitar og backing vokal. Og bare for å ha sagt det: Det er herlig med et vaskekte countryband! Ja, det er elektrisk gitar, men det er ikke overlessa på noen måte og det er countryen som er i sentrum.

Og det er så og si bare fengende, nynnbare låter som jeg er blitt skikkelig glad i. Faktisk så er det den største hiten fra skiva, "Drinkin' Problem" av de sangene med minst fart i, men det gjør ikke noe, fengende er den likevel. En låt som nådde 4. plass på Billboards countrysingelliste:


En av mange sanger som jeg har fått på hjernen er "Altitude Adjustment", sjukt fengende. Jeg får rent gåsehud av denne:


Faktisk har jeg problemer med å velge hvilke låter jeg skal presentere, for her der det så mye bra blant de 13 låtene. Men her er den 2. singelen, "Make A Little":


Det er så befriende med et BAND som spiller ekte, sjelfull og fengende country! Det er slik det skal være, det skal ikke være mest mulig pålessa og popete. Det skal være nært og genuint, og det er det Midland gir meg som lytter. Og ser man på kommentarene under videoene så er gjennomgangsmelodien at dette er ekte country, at countryen likevel lever og at Midland er redningen for sjangeren. Intet mindre!

Her er enda et eksempel, "Lonely For You Only":


"Bringing country back just like how it should sound" er en kommentar under denne sangen, og det bare understreker mitt panegyriske poeng. Det er bare så dritbra musikk, unnskyld uttrykket og Midland spiller fletta av det som er av mainstream countryartister.

Her er "This Old Heart":


En annen nydelig sang, "Electric Rodeo":


Budskapet mitt til alle countryfans der ute er at du må ikke gå glipp av Midland! Kjøp skiva, finn den fram på Spotify, Wimp eller hvilken strømmetejenste du har, lytt og nyt! Og jeg ber på mine knær om at norske countryfestivaler, Rockefeller, Moskus i Trondheim og andre spillesteder snur seg rundt og lokker Midland over dammen neste år, her vil de få mange fans, garantert!

Til slutt: "More Than A Fever":


Karakteren kommer ikke som noen bombe, og jeg kan vel si at denne skiva er inne på mine Topp 3-album for 2017. Når det er sagt, så er ikke året omme...... ;)

Karakter: 6.

søndag 10. desember 2017

Lilly Hiatt - "Trinity Lane"


Lilly Hiatt er i år ute med sitt 3. album etter "Let Down" (2012) og "Royal Blue" (2015). Hun ble født i 1984 som datter av rockelegenden John Hiatt og Isabella Cecilia Wood. Da Lilly var 1 år gammel mista hun sin mor i sjølmord.

Det er bakgrunnen hennes, og da jeg så henne på 9. plass på Rolling Stones liste over de beste country & Americanaalbumene i år tenkte jeg at "Trinity Lane" var ei skive jeg måtte høre på. Etter første lytt satt jeg igjen med et inntrykk av jevnt bra, men etterhvert som jeg har latt skiva modne seg hos meg og jeg har spilt den flere ganger så er dette nå et album jeg virkelig er blitt glad i.

Fra åpningssporet "All Kinds of People" og til avslutninga "See Ya Later" så er dette helstøpt musikk. Det er americana, country og countryrock av ypperste merke. Og som en forstår, "All Kinds of People" slår an tonen:


"The Night David Bowie Died" er en røff låt med mange følelser:


Tittelsporet "Trinity Lane" er en fengende låt med mye rock'n roll i seg. Jeg elsker denne, et av mange høydepunkt på albumet:


Men det er også mer rolige spor, som "Everything I Had" som jeg skjønte er ei perle når jeg tok meg tid til å lytte til den. En sår tekst som passer meget godt til musikken.



 Det er så mange gode låter jeg ville ha posta fra dette albumet som den herlige countrylåten "Imposter", den litt lettere "I Wanna Go Home", den akustiske countryballaden "Different, I Guess", mer rocka "Rotterdam"og melodiøse "Sucker". Men til slutt lander jeg på "Records" som den siste


Skiva avsluttes med "So Much You Don't Know", en mektig sang med vakre harmonier og altså "See Ya Later" som har en tøtsj av blues i seg. Lilly Hiatt turnerner den også meget bra.

Hører en på tekstene så skjønner en at dette er ei personlig plate, Lilly Hiatt får ut frustrasjon og sorg over brutte forhold og dårlige menn, samtidig som hun i tittelsporet viser at hun er på en ny vei i livet. Hun har flytta til Trinity Lane i Nashville og har lagt årene med for mye alkohol bak seg. Det gjør det hele til ei skive fylt med nerve og ekthet, men også håp.

Jeg må bare konstatere at jeg seint på året har funnet et album som er et av de beste jeg har hørt i år. Lilly Hiatt er absolutt en artist jeg vil følge nøye framover.

Karakter: 6.

torsdag 7. desember 2017

Chris Stapleton - "From a room: Volume 2"


Countrysensasjonen Chris Stapleton er ute med sitt andre "From a room"-album for året. Denne bautaen av en artist som utrolig nok er blitt omfavna av countryeliten til tross for at han holder fast på å gå sin egen vei med en kraftfull country som i mange sanger ligger tett opp til både blues og rock.

Åpningssporet "Millionaire", opprinnelig spilt inn av Kevin Welch er en sterk hyllest til kjærligheten, og hva er da mer naturlig enn at kona Morgane bidrar på denne låten:


Stapleton har ei sterk og distinkt stemme som virkelig får fram budskapet, diksjonen er førsteklasses, og du trenger ikke å gå til albumomslaget for å få med deg teksten.

"Hard Livin'" er en tøff countryrocker:


Det som gjennomsyrer Chris Stapleton som artist er at han er så autentisk, jeg tror på det han synger om, og han forteller som en skjønner ofte historier fra et vanskelig liv. Spesielt da er det viktig å være autentisk, og det er det som sagt ingen tvil om hos Stapleton.

"Scarecrow In The Garden" er musikalsk sett den letteste sangen på skiva, men den forteller også en viktig historie om den amerikanske bondens daglige kamp for å overleve som en drifter av jorda.


"Midnight Train to Memphis" er en låt Stapleton har fra sin tid med bluegrassbandet Steeldrivers. Her har han faktisk gjort den til en tung rocker:


Ni spor også på dette "From a room"-albumet, og Stapletons tredje fullengder. Jeg synes han utvikler seg fra skive til skive, og at han nå tar innersvingen på countryens mainstreamartister viser en hunger blant publikum etter rotekte og troverdig musikk og ditto tekster blant countryfansen.

"Tryin' To Untangle My Mind" er en herlig bluesaktig låt med en sjølransakende jegperson i teksten. "A Simple Song" er sammen med "Nobody's Lonely Tonight" to akustiske perler. I "Drunkard's Prayer" møter vi en jegperson som tar en prat med sin gud i fylla, også dette en akustisk perle. Så avsluttes albumet med dets mest bluesy spor, hyllesten til det å ha ekte venner for livet, med den enkle og greie tittelen "Friendship".

Jeg må bare si at jeg er mer og mer begeistra for musikken Chris Stapleton leverer. Tre album altså, og her er ikke mainstreamprodusenter som former han til en "grå masse"-artist. Countryen lever i beste velgående takket være artister som Chris Stapleton, Colter Wall, Sturgill Simpson, Justin Townes Earle, Margo Price, Nikki Lane og Whitney Rose, artister som ikke går på akkord med sitt musikalske uttrykk.

Karakter: 6.

søndag 3. desember 2017

Neil Young - "Hitchhiker"



Akustisk album av Neil Young, spilt inn en fullmånekveld/natt i 1976, utgitt i september 2017. Spilt inn mens han var "stoned", eneste pausene var for påfyll av weed, øl eller cola. Noen av sangene kom på plater senere, men dette er opptaket, slik det ble gjort denne fullmånekvelden i -76. Neil Young og gitaren, munnspill er med på én sang, og på det siste av de ti sporene, "The Old Country Waltz" er gitaren bytta ut med piano.

Og det er et sjelfullt album som begynner med "Pochahontas", der den dårlige behandlinga den amerikanske urbefolkninga er blitt til del får det glatte lag. Her en versjon fra 1993:


Det blir ikke mer ekte og nært enn det blir på disse opptakene og sjøl om Young er påvirka under opptaket så hører en at han legger hele sin sjel i framførelsen, som i "Powderfinger":


"Give Me Strength" har ikke blitt gitt ut på plate før, men Young har av og til framført den live. Nydelig denne også:


Jeg er glad dette opptaket endelig er gitt ut, for det gir et fint bilde av hvor Young stod på denne tida, som var en meget produktiv periode for han og opptaket viser også at god musikk er tidløs. Derfor treffer dette så godt også 41 år senere.

Siste låten jeg tar med er tittellåta "Hitchhiker":


Det er et par låter som ikke helt fenger meg, som "Hawaii", også en tidligere uutgitt låt, men det er egentlig bare småpirk. Jeg er blitt glad i dette albumet, et album som viser at man trenger ikke pøse på med instrumenter for at det skal bli en stor musikalsk opplevelse.

Karakter: 5,5.