mandag 31. desember 2012

Hanne Mette


Bildet er henta fra tylden.no

På siste dag av 2012 blir det altså en dose danseband. En utskjelt sjanger som blir sett ned på av mange fordi musikken etter manges mening er for enkel. Og ja, noe av det som serveres på "Dansefot Jukeboks" på NRK1 lørdagsnatta er sånn at du ikke vet om du skal flire eller grine.......

Men som i alle typer musikk er det også her lett å høre hva som er bra, hva som er kvalitet. Derfor er det litt danseband jeg hører på også, som Anne Nørdsti, Pegasus, Ingemars og artisten jeg skal prestentere i dag, Hanne Mette Gunnarsrud. Hun var tidligere vokalist i Contrazt, et band fruen er fan av. Hun ga seg der fordi det etterhvert ble vanskelig å kombinere med det å være aleneforsørger.

Men Hanne Mette ga seg ikke helt med musikken og kom med soloalbum i 2011. Det er fruen som har kjøpt Contraztplater, men det var faktisk jeg som kjøpte Hannes Mettes solodebut "Vår". Og det er mye bra dansebandmusikk her og altså, mye bedre enn mye av det som blir vist på "Danseband Jukeboks".

Først en sang mange menn nok kan kjenne seg igjen i: "Små Gutter, Store Menn":


"Bygda Mi", som faktisk er en bra tekst med tanke på hvor en har sine røtter og det å ta vare på verdiene vi finner også på små steder:


Til slutt kan jeg ikke dy meg og må ta med bonussporet på "Vår", "Min Første Natt" sammen med Tommy Nilsen fra Pegasus. Tommy er til tider vel fjollete i videoen, men det hindrer ikke at jeg synes dette er an av de beste dansebandlåtene jeg har hørt:


søndag 30. desember 2012

Hanne Boel


 Coverbilde - "Kinda Soul"

Dansk musikk har jeg ikke hatt så nært forhold til. Jeg kan vel huske bare seks artister jeg har eller har hatt musikk av: Gasolin', Kim Larsen, Shu-bi-dua, Delta Cross Band, Nanna (hun som skrev og først framførte "Tusen Bitar", som Björn Afzelius fikk en kjempehit med) og altså Hanne Boel.

Denne sangerinnen med den sterke stemmen hadde jeg en meget sterk konsertopplevelse med på Momarkedet på Mysen en gang på begynnelsen av 90-tallet. Hennes versjon av "Hey Jude" var en enorm opplevelse den kvelden og det førte til at jeg kjøpte albumet "Kinda Soul" som kom i 1992, med den versjonen. En av de beste Beatlescover jeg har hørt. Men merkelig nok finner jeg ikke Hanne Boel på YouTube med "Hey Jude".

Men det er to andre favorittsanger fra "Kinda Soul" som jeg vil presentere. Først "Don't Know Much About Love" fra da Hanne gjesta en Åge Aleksandersenkonsert på Trondheim Torg i august-11:


"Starting All Over Again", og da får jeg problemer. Jeg finner sangen på YouTube, men får den ikke opp som alternativ når jeg skal legge den ut her. Derfor må jeg nøye meg med linken:

http://www.youtube.com/watch?v=EoeEa7hZEvQhttp://www.youtube.com/watch?v=EoeEa7hZEvQ

Allerede i 1995 kom "Best Of Hanne Boel" som jeg også har, og tar med to fine sanger derfra:

"Light In Your Heart":


"I Wanna Make Love To You":


Hanne Boel har gitt ut mange album både før og etter dette, men de har jeg ganske enkelt ikke. For meg er det "Kinda Soul"-albumet med de  mange høydepunktene der samt konsertopplevelsen på Momarkedet for drøyt 20 år som for meg definerer artisten Hanne Boel.

lørdag 29. desember 2012

Gretchen Wilson


Bildet er fra last.fm

Jeg ble oppmerksom på Gretchen Wilson da hun opptrådte på "Sommeråpent" på NRK1 for en del år siden. Jeg regner med hun da framførte "Redneck Woman", hiten fra hennes debutalbum "Here For The Party". Den nådde 1. plass på Billboards countrysingleliste:


"Here For The Party" kom i 2004, og jeg tar også med "Pochahontas Proud": Nei, det har ingenting med heltinna fra Disneys animasjonsfilm, men rett og slett om at hun ønsker å gjrøre hjembyen sin stolt. Gretchen Wilson er nemlig født i Pochahontas, Illinois av en mor som var 16 da hun fikk henne og en far som stakk før hun fylte to. Gretchen vokste opp i fattigdom og slutta skolen som 15-åring for å jobbe, men hennes sangtalent har altså snudd livet opp ned for henne:


Oppfølgeren "All Jacked Up" kom i 2005, og den gikk til topps på Billboard 200, singlelista for alle sjangre. Her er tittelsporet:


"I Dont't Feel For Loving You Today":


Album nr. 3, "One of the Boys" kom i 2007, tittelsporet:




Den nydelige balladen "Come To Bed" med John Rich fra Big & Rich:


 

Dette er de tre albumene jeg har med Gretchen Wilson. Hun har danna sitt eget plateselskap og kom ut med "I Got Your Country Right Here" i 2010, og et 5. album er i komminga. 

Informasjonen her er henta fra Gretchen Wilsons Wikipediaside. Der kommer det også fram at hun er stor fan av Heart, et band som har hatt stor innflytelse på hennes karriere, og hun har flere ganger opptrådt sammen med vokalist Ann Wilson og gitarist Nancy Wilson.

fredag 28. desember 2012

Gasolin'


Gasolin', fra v: Franz Beckerlee, Willi Jønsson, Kim Larsen og Søren Berlev. Fra dansk Wikipedia, link under.

Gasolin', dette sagnomsuste rockebandet som ble Danmarks mest betydningsfulle band på 70-tallet var faktisk ikke det danske bandet jeg lånte ørene til i min tenåringstid på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Jeg ble istedet fan av Delta Cross Band, bandet som ble danna av Dylangitarist ("Live at Budokan" bl. a.) Billy Cross, som slo seg ned i Danmark. Spesielt debutalbumet "Rave On" fra 1979 og tittellåta gikk rett hjem hos meg, blues og rock med skikkelig fart.

Det ble først med Kim Larsens suksess som soloartist på 80-tallet at jeg begynte å høre på Gasolin', og derfor er det de jeg har cd-er av nå, og ikke av Delta Cross Band.

Iflg. dansk Wikipedia har Gasolin' nærmest fått mytologisk status i hjemlandet. Kim Larsen og Franz Beckerlee var drivkreftene i bandet, to sterke personligheter som ofte støtte sammen og som til slutt førte til Gasolins oppløsning i 1979, etter 10 år og 7 album. Men det skal også sies at det var disse to helt ulike personlighetene som ga bandet dets særpreg og dynamikk, jfr. Wikipediasida. Willi Jønsson og Bjørn Uglebjerg, senere erstattet av Søren Berlev kompletterte bandet. Konsertene deres var legendariske og de samla fulle hus overalt i Danmark.

Gasolin' prøvde seg flere ganger på å få et internasjonalt sammenbrudd, men de klarte bare å få kommersiell suksess i Skandinavia.

Når det gjelder statusen Gasolin' har i Danmark så sier det sitt når en boks med alle albumene deres lå 55 uker på Top 40-albumlista i Danmark, og solgte til trippel platina, 120000. En boks med 7 album altså!

Jeg har bare "Gas 5", og samlealbumene "Rabalderstræde Forever" fra 1990 og "Masser Af Success" fra 2009. Her er det mange perler å velge mellom. Tekstene er til tider morsomme, men har også en god del samfunnskritikk i seg.

Fra "Gas 5", "Rabalderstræde":


Nydelige "Lonesome Avenue":


"Kvinde Min":


Fra samlealbumene har jeg tatt et nennsomt utvalg:

"Det var Inka, Katinka og Smukke Charlie På Sin Harley":


Mektige "Stakkels Jim":


Vakre "Kloden Drejer Stille Rundt":


Spenstige "Strengelegen":


Legendariske "Hvad Gør Vi Nu, Lille Du", tittelen er blitt et populært munnhell. Dette er i mine ører Gasolins vakreste sang:


Til slutt en like legendarisk sang: "This Is My Life":


Gasolin' - legender og profeter i eget land, og i Skandinavia!

torsdag 27. desember 2012

Gary Moore



Bildet er henta fra  myguitarsolo.com/content/gary-moore


Gary Moore var booka inn til Notodden Bluesfestival i august ifjor. Dit kom han ikke, han døde brått av et hjerteinfarkt 6. februar tidligere det året. Med det mista bluesen og rocken en av sine aller største gitarister, om ikke den største.

Og ja, nordiren Gary Moore var fantastisk på gitaren. 1987-albumet "Wild Frontier" var det eneste jeg i sin tid hadde med han (på kassett), men det var et uovertruffent album der Moore skapte magi med sin elektriske gitar. Så da jeg fant samlealbumet "Out In The Fields", så måtte jeg ha det.

Til tider så fikk Moore toner og lyder ut av gitaren jeg ikke trodde var mulig, han trylla fram helt ekstreme lyder og soloer. Han var rett og slett en trollmann på gitaren, verken mer eller mindre.

I mine ører er Gary Moore den beste, den mest eminente gitaristen jeg har hørt. Det er bare å lene seg tilbake og nyte!

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer, jeg lar musikken tale for seg:

"Out In The Fields":


"Over The Hills And Far Away":


Fantastiske "Parisienne Walkways":


"Empty Rooms":


"Still Got The Blues":


"Wild Frontier":


R.I.P. Gary Moore. True Legend.

onsdag 26. desember 2012

Gary Holton & Casino Steel


 Bildet er fra theholynine.com

Jeg glemmer ikke den sene høstkvelden i 1981 rundt kl. 23:30 da en aldeles flott sang med en duo jeg aldri hadde hørt om, Gary Holton og Casino Steel strømmet over eteren:


Jeg ble bergtatt, og i dag hadde jeg kalt det en kongelåt. OK, mange har spilt inn "Goodnight Irene", men denne versjonen er helt spesiell, jeg bare rådigger den.!

Jeg bare måtte kjøpe deres sjøltitulerte debutalbum. Der var det også en meget rå versjon av Kenny Rogers "Ruby (Don't Take Your Love To Town)":


Gary Holton var en ekte cockney og var på 70-tallet en karismatisk vokalist og frontfigur for glamrockbandet Heavy Metal Kids. Iflg. Wikipedia var han et ikon og en kultfigur i den rollen. De hadde likevel liten kommersiell suksess, bortsett fra med singlen "She's No Angel" og var faktisk mer populære i Sverige.

Holton ble mest av alt kjent i England i rollen som Wayne Winston Norris i den meget populære komediserien "Auf Wiedersehen, Pet". Hans musikalske kompaniskap med norske Casino Steel,som reiste til London for å prøve lykken som musiker allerede som 18-åring ble et sideprosjekt, men et meget vellykka sådant hva suksess i Norge angår.

De ga ut fire album, etter debuten kom "Part II", "III Edition" og "No 4", jeg kjøpte alle. Så for et par år siden kom "Anthology", dobbelatalbumet med alle låtene og litt til. Her er det utrolig mye bra musikk. Gary Holton, med sin helt særegne cockney er bare helt rå som sanger, og den spesielle touchen han og Steel ga sangene ga de en helt egen sound. De kalte det sjøl "rig rock", med henspeiling til at dette var musikk for oljearbeidere!

Gary Holton døde 25. oktober 1985, bare 33 år gammel, av en dødelig blanding av alkohol og morfin. Han hadde et hardt liv bak seg med tungt rusmisbruk og var lenge hekta på heroin. Han var i bunn og grunn en gladgutt, men fristelsene det søte liv ga klarte han ikke å motstå og det ble for mye. Utrolig trist, for sammen med Casino Steel skapte Gary Holton magisk musikk, og det er trist når rusen tar slike talenter til en altfor tidlig død.

Men som en skjønner, arven etter Holton/Steel er full av musikalske perler, her er noen av dem:

"Ghostriders":


"Almost Persuaded":


"Baby I Love You":


"Blackberry Way":


"No Reply":


"Thinking Of You":


"Mary-Ellen Jones":


 "Gary's Song", med en meget sterk vokalprestasjon av Gary Holton:



Jeg håper jeg her har klart å gi dere et innblikk i hvorfor musikken til Gary Holton og Casino Steel fremdeles fenger og engasjerer meg, 30 år etter. Casino Steel er fortsattaktiv, og hadde også stor suksess sammen med Claudia Scott og Ottar "Big Hand" Johansen senere på 80-tallet. Men det han skapte sammen med "Good Ol" Gary er kanskje den suksessen som ga han størst smil rundt munnen.

tirsdag 25. desember 2012

Garth Brooks


Bildet tok jeg fra bloggen countrycalifornia.com

Garth Brooks er uten tvil countryens mest suksessfylte artist. Med en stil som bl. a. innbefattet elementer av rock fikk han en enorm cross-over appell. Han er den artisten som på verdensbasis har solgt 3. mest album, etter Beatles og Elvis. I USA er det bare Elvis som har solgt flere album enn Brooks.

Han tok en pause fra 2001 til 2009, men er nå tilbake med en 5-årskontrakt med Caesars Palace i Las Vegas. Det skal bli spennende å se om Brooks kommer med nytt materiale etterhvert. Spørsmålet er vel om han klarer å komme tilbake til den ubestridte toppen han hadde gjennom 90-tallet.

Jeg har hans "Ultimate Hits"-dobbeltalbum fra 2007 og jeg har valgt ut noen av sangene jeg liker best av Garth Brooks.

Først ut: "Friends In Low Places":


Kjempehiten "If Tomorrow Never Comes"

"The Fever":

 

Nydelige "Two Piña Coladas":

 

 "The Thunder Rolls":




 "Workin' For A Livin'" med Huey Lewis:

  

 "Beaches of Cheyenne":


 

  Til dere som savner en av Garth Brooks største hits, "Shameless" så er det bare å si at det var umulig å finne en video med Garth sjøl som synger den. YouTube flommer over av wannabees som covrer Brooks og egentlig har det vært rimelig frustererende å få til dette innlegget nettopp pga. det....... Men er det noen som finner "Shameless" på YouTube med Brooks sjøl så gi meg linken i kommentarfeltet under er dere snille:)





mandag 24. desember 2012

Frøya


Bilde: Alf Øystein Støtvig/VG

På sjølveste julaften har jeg kommet til Frøya, en norsk countrysanger som før brukte sitt ordentlige navn Frøydis Skinnarland. Men for få år siden skifta hun altså artistnavn til Frøya da hun kom ut med albumet "Jenta Fra Landet".

Her er det dessverre lite originalitet, for det meste utenlandske tekster oversatt til norsk (fra f. eks. Gretchen Wilson, Martina McBride og Kikki Danielsson) og cover av så forskjellige artister som 50/60-tallsstjerna Inger Jacobsen og dansebandartisten Geir Arne Hansen samt cover av Lily McCanns "I Wanna Fall In Love". Jeg vil vel karakterisere dette som dansebandcountry. Fjernt fra artister som Ida Jenshus, Rita Eriksen, Becca og Benedicte Brenden, som leverer norsk country med sjel.

Uansett, jeg har funnet en sang som jeg tror er original, men kan ikke si det sikkert siden jeg sitter i Molde og ikke har CD-en tilgjengelig. "Dans i Kveld" finner jeg imidlertid ikke på YouTube.....

Men Frøya skal ha for at hun løfter fram Martina McBrides meget sterke "Concrete Angel" og at hun i den norske versjonen beholder den alvorlige tematikken:


Som en vil se i kommentarfeltet under videoen er det høyst delte meninger om denne versjonen av Martuna McBrides kanskje viktigste sang.

Tittellåta er fornorsking av Gretchen Wilsons "Redneck Woman":


Frøya har kommet med ihvertfall to album etter denne, og jeg vet da ikke om hun har kommet med mer originalmateriale. Etter mitt skjønn er det nettopp det hun må gjøre for å kunne få kredibilitet i hele det norske countrymiljøet, og ikke bare hos de som sverger til dansebandcountryen.

Men det skal sies at Frøya har suksess. "Jenta Fra Landet" lå 11 uker på VG-lista med 6. plass, mens oppfølgeren "My American Dream" (der tittellåta er den eneste på engelsk) faktisk gikk til topps på albumlista i sin 3. uke. Så at det er marked for Frøyas musikk er ihvertfall sikkert.

søndag 23. desember 2012

Francis Rossi

Bildet er henta fra: http://www.clippings.me/users/matthewketchell

Som dere sikkert har fått med meg er jeg stor fan av Status Quo, og albumene "Just Supposin'" og "Never Too Late" fra begynnelsen av 80-tallet betydde mye for min musikalske dannelse for å si det litt svulstig......

Med tid og stunder kommer jeg behørig tilbake til Status Quo, men jeg har faktisk et album med sanger og gitarist Francis Rossi, "King of the Doghouse" fra 1996. Ikke noen spesiell kommersiell suksess, men jeg liker nå albumet. Mange sanger her med fint driv.


"Give Myself to Love" nådde 42. plass på singleista i UK:


Vil benytte anledninga til å ønske mine lesere en riktig god og fredfylt jul! Jeg har som ambisjon å skrive noe her hver dag i jula, slik at jeg når 100 innlegg på denne bloggen i 2012:)

lørdag 22. desember 2012

First Aid Kit

Bildet er henta fra nrk.no/lydverket

Søstrene Klara og Johanne Söderberg har med "The Lion's Roar" levert et av de beste albumene i 2012. Der er jeg enig med mange plateanmeldere, og det er neimen ikke alltid jeg er enig med den gjengen....... Men dette er så gjennomført vakkert, det er et album som grep meg omtrent fra første tone. Det var gåsehudfaktor og den er den er der ennå. Klokkeklare stemmer og en betagende musikk som suger deg til seg.

"Emmylou" er den store hiten fra albumet. Ikke bare er sangen sterk, videoen er vel så sterk og utfyller sangen perfekt. Den er tatt opp i Minnelunden til Gram Parsons i Joshua Tree, California. Jeg har tidligere skrevet om det helt spesielle forholdet mellom Emmylou Harris og Gram Parsons og det er så sterkt når Klara og Johanna bruker Emmylou og Gram og June Carter og Johnny Cash som metaforer i teksten. Og her viser også Klara og Johanna hvor de henter noen av sine musikalske inspirasjoner fra

Her er den, årets musikkvideo for meg:


Alle sangene på dette alnumet er vakre i mine ører, så å velge noen framfor andre blir faktisk meget vanskelig. Men er er "I Found A Way":


"Blue":


"This Old Routine":


"King of the World" der Curtis Oberst har mannlig vokal:


Det er en betagende mystikk over First Aid Kits musikk, du blir dratt inn i musikken og du blir værende der albumet ut. "The Lion's Roar" er album nr. 2, debuten "Big, Black & The Blue" fra 2010 fikk listeplassering bare i Sverige. Men med dette albumet her fikk Klara og Johanna Söderberg et gjennombrudd i hele den vestlige verden. Det skal bli utrolig spennende å følge disse søstrene i årene som kommer. Jeg gleder meg vilt til fortsettelsen!

fredag 21. desember 2012

Finn Kalvik


Coverbilde fra "A til nÅ"

Finn Kalvik er en institusjon i norsk musikkliv og har vært i rampelyset i over 40 år, fra han fortalte om sine problemer med å finne seg sjæl til han ifjor sammen med forfatter Erik Fosnes Hansen gikk tilbake til røttene sine på Grorud med albumet "Neste Stasjon Grorud".

Kalviks karriere har tatt forskjellige retninger. Til å begynne med var han ren visesanger som en del av Visebølgen som skylla over landet fra 1969 og utover de første årene på 70-tallet. Så rundt 1980 fikk vi se popartisten Finn Kalvik da han kom under vingene til ABBA-Benny Andersson som produserte albumene "Natt og Dag" og "Tenn Dine Vakre Øyne" i 1981 og -82. Siste plassen i Eurovision i 1981 med egentlige vakre "Aldri I Livet" skal etter sigende vært tungt å svelge for Kalvik. Men han kom tilbake og har holdt seg aktuell med jevne plateutgivelser opp gjennom årene.

Samlealbumet "Fra A til nÅ" fra 1993 med Finns 40 beste låter fram til da er det jeg har med han utenom "Neste Stasjon Grorud". Derfor blir dette et lite dykk i Finn Kalviks karriere fra debuten 1969 og til 1993.

Og jeg kan ikke anna enn å starte med "Finne Meg Sjæl":


Ralph McTells "Streets of London" er legendarisk og Kalviks norske versjon "En Tur Rundt I Byen" er blitt legendarisk i Norge:

Fra "ABBA"-perioden, "Natt Og Dag":


"På Flukt", engelsk versjon:


Grand Prixlåta "Aldri I Livet":


"Malene":


Dessverre finnes ingen sanger fra det eminente albumet Finn Kalvik laga sammen med Erik Fosnes Hansen ifjor, "Neste Stasjon Grorud". Der er det mange fine sanger, som "Der Togene Flyr", "Siste Stasjon Grorud", "Skrive Meg Vekk" og "Trostedreperne". Anbefaler sterkt det albumet!


torsdag 20. desember 2012

Faith Hill


Bildet er henta fra comediansandspeakers.com

Faith Hill er nest etter Dolly Parton countryens store diva. Og hun og ektemann Tim McGraw er det store glamourparet i countryen, sjøl om de i det siste har fått sterk konkurranse av yngre Miranda Lambert og Blake Shelton.

Hun debuterte med et smell med "Take Me As I Am" i 1993 hvor hun fikk en kjempehit med "Wild One", som ble den første sangen som klarte å være fire strake uker på 1. plass på Billborads countrysingelliste på 30 år. Året etter gikk hennes ekteskap med produsenten Daniel Hill i stykker. Album nr. 2 "It Matters To Me" kom i 1995 og ble en ny suksess.

I 1996 la så Faith Hill ut på turné med Tim McGraw, og det endte altså med ekteskap og tre døtre. Siden de gifta seg har Faith og Tim klart å etterleve prinsippet om ikke å være fra hverandre utover tre dager. Etter et par års pause grunna familieliv og fødsler var Faith tilbake i rampelyset med "Faith" i 1998, og en periode med mer pop og crossovermusikk fra Faiths side starta.

Jeg har et album med Faith Hill, "Fireflies" fra 2005 som var hennes retur til countryen. Albumet debuterte på 1. plass på Billboard 200 for alle sjangre, og turneen hun la ut på sammen med ektemannen året etter, "Soul2Soul II Tour" ble den til da største countryturneen målt i omsetning.

Det er egentlig vanskelig å sette ord på hvor stor Faith Hill er som artist, men det sier sitt når Billboard på slutten av 2009 kåra henne til "No. 1 Adult Contemporary artist of the decade 2000–2009". Det er rett og slett en superstar vi snakker om her og jeg og fruen var så heldige å oppleve henne på scena under Country Music Festival i Nashville i juni 2008.

Fra Fireflies har jeg først valgt hiten "Mississippi Girl", spesialskrevet til Faith Hill av John Rich fra Big & Rich og Adam Shohenfield fra MuzikMafia og er en tilnærma sjølbiografisk sang om Faiths liv:


Så den mektige duetten mellom ekteparet Faith Hill og Tim McGraw, "Like We Never Loved At All":


Til slutt: "We've Got Nothing But Love To Prove":


Opplysningene i dette innlegget er henta fra Faith Hills Wikipediaside.

onsdag 19. desember 2012

Face 84


Bildet er henta fra face84.se

Et svensk jenteband plassert i dansebandsjangeren. Kjøpte deres 2. album "Här Kommer Det Tjejer" da platebutikken Ti-Ti i Førde annonserte opphørssalg etter påske i år og jeg gikk amok i butikken. Ti-Ti holder på ennå, men de sier at i januar er det slutt, så får vi se på det....

Vi vel si at Face 84 ikke er helt typisk danseband, ihvertfall er de mer pop enn danseband i mine ører. Men sjølsagt, det kommer an på øret som hører.

I utgangspunktet 4 jenter fra Varberg, alle født i 1984, derfor navnet. Men trommis Sofia Helgesson slutta i 2009 og ble erstatta av 89-modellen Gabriela Arsén. De andre i bandet er Josefin Hansson, Emma Karlsson og Sara Carlsson.

Tittellåta er den eneste jeg har funnet på YouTube, så da blir det ikke særlig valg for å si det sånn:


Spenstig, ålreit gladmusikk. Men nok ikke et band jeg vil prioritere å følge.

tirsdag 18. desember 2012

Europe

 
Bildet er henta fra fanpop.com

Nå er jeg flau....... Etter Erlend Bratland forrige uke var jeg sikker på at Europe var neste på kjøreplanen, men samle-CD-en "Rock The Night" stod ikke på den plassen i CD-hylla. Jeg var egentlig sikker på at det var jeg som hadde kjøpt den, men slo meg til ro med at det likevel måtte ha vært fruen som hadde gjort det og at jeg hadde fått lånt den slik at jeg fikk den inn på iPoden.

Men så, i går kveld da jeg skulle se litt mer på de artistene/CD-ene som ligger nærmest an i løypa fant jeg den med Europe feilplassert...... Og som den perfeksjonisten jeg er så oppleves dette ikke godt. Men gjort er gjort og spist er spist, "ikke noe å gjøre med" som legendariske Øyvind Johnsen brukte å si da fotballandslaget slapp inn mål på 70- og begynnelsen av 80-tallet, noe som skjedde ganske ofte........

Europe, puddelrockerne fra Sverige som opplevde verdensberømmelse og knallsuksess på 80-tallet. Når jeg hører på dette dobbelalbumet med tils. 32 låter må jeg nok si at det er et stykke mellom de store høydepunktene. Joda, det er tøft og det er rytme og det er til tider slett ikke verst. Men jeg synes det går veldig mye på det jevne.

Å kalle Europe for "one hit wonders" er altfor drøyt, men det er ikke til å legge skjul på at monsterhiten "The Final Countdown" naturlig stikker seg ut. Og akkurat den har det en rockehit skal ha, den er fengende, den har driv, det er fett gitarspill og vokalen til Joey Tempest er slett ikke verst:


Balladen "Carrie" er heller ikke så verst:


Til slutt en Europelåt som kanskje ikke er blant de mest kjente, men en som peker seg ut i mine ører, "Got Your Mind In The Gutter":






mandag 17. desember 2012

Evanescence




Bildet er henta fra fanpop.com


Da jeg var på Nobelkonserten ifjor (11.12.11) havna jeg på rad 7 ved siden av en ung Evanescencefan og hans mor. Vi begynte å prate og jeg skjønte fort at vi var soulmates: Jeg var der for å se mine store idoler Sugarland, han var der for å se sine store idoler Evanescence. Jeg fikk mine idoler først, Sugarland var nr. 2. Så kom en intervjusituasjon med Jennifer Nettles og Amy Lee sammen og det var jo litt kult.

Og jeg skjønte ihvertfall at jeg hadde med en blodfan å gjøre da Evanescence kom på scena og han skrek for full hals: "Amy!!!!!!" Moren hans smilte godt da. Gutten hadde en egen Evanescenceblogg som han oppdaterte underveis, og dette er ei side jeg varmt anbefaler for dere som vil føge dette bandet. Dette er en dedikert fan og jeg må si jeg er imponert over det han har fått til.

Nok om det, ihvertfall syntes jeg det jeg hørte av Evanescence den kvelden var såpass bra at jeg ikke var sen med å gå i platebutikken og kjøpe deres 3. og sjøltitulerte album som kom ifjor. Et album som debuterte på 1. plass på Billboard 200. Dette er det eneste albumet jeg har av bandet, de har tidligere gitt ut "Fallen" (2003) og "The Open Door" (2006).

Dette er skikkelig rock, grenser til tider opp til metal, med mange flotte melodier. Som vanlig har jeg valgt ut mine personlige favoritter, og først ut er nydelige "My Heart Is Broken":


"Erase This" er også et høydepunkt på denne skiva:


Til slutt den vakre balladen "Lost In Paradise":


Jeg legger ikke skjul på at jeg er svak for kvinnelige rockevokalister og Amy Lee er intet unntak. Hun har en flott stemme som bærer musikken, men sjølsagt må det også sies at dette er musikk med sjel og innlevelse. Men ihvertfall er Amy Lee der oppe sammen med andre kvinnelige rockevokalister jeg er svak for, Ellen Foley og Simone Simons i Epica (som jeg har presentert før) og Amanda Somerville, som jeg vil presentere under hennes bandprosjekt Trillium.

torsdag 13. desember 2012

Eva Cassidy



Coverbilde fra albumet "Time After Time" (2000)

Sensommeren 2001 ble jeg sittende og se en halvtimes dokumentar på NRK om den for meg totalt ukjente amerikanske sangeren Eva Cassidy og hennes forbløffende vei til toppen av de engelske hitlistene, fire år etter sin død.

Eva Cassidy døde 2. november 1996 av hudkreft, 33 år gammel. Hun var kun kjent i sitt nærområde, som var Washington D.C. Hun hadde i 1992 gitt ut et album sammen med go-gokongen Chuck Brown, "The Other Side" der hennes senere så berømte versjon av "Over The Rainbow" var med. Eva vant lokale musikkpriser i Washington D.C., men det ble aldri noen platekontrakt fordi hun ikke ønsket å vie seg til én musikksjanger. Hun likte å synge både R & B, jazz, gospel, pop, viser, country, folk, you name it og ville ikke slutte og variere sin musikk.

Eva var dessuten meget sky og hadde til tider sceneskrekk. Men i begynnelsen av januar-96 spilte hun inn et livealbum "Live at Blue Alley" som ble meget godt mottatt av den lokale musikkpressen. Planer ble lagt for et studioalbum, og "Eva by Heart" ble spilt inn sommeren-96.

Dessverre ble Eva Cassidy syk den sommeren. Skuldersmerter viste seg å være hudkreft som hadde spredd seg til lungene og skjelettet. Tøffe cellegiftkurer hjalp ikke og Eva sovna altså inn 2. november-96.

Folksangeren Grace Griffith hendvendte seg til Bill Straw fra hennes plateselskap Blix Street Records etter hennes død for å høre om mulighetene til å sette sammen et album med sanger fra Evas tre album. Straw fikk tillatelsen fra hennes foreldre og "Songbird" ble gitt ut i 1998. Den solgte lite, men to år senere, i 2000 skjedde det plutselig ting i England......

BBC's legendariske plateprater Terry Wogan ble anbefalt Eva Cassidy av sin producer Paul Walters og spilte Evas versjon av "Over The Rainbow" på sitt show på BBC 2 "Wake Up Wogan" og det gikk ikke lenge før BBC's sentralbord ble nedringt av begeistra lyttere som lurte på hvilken nydelig stenne de hadde hørt. En video fra liveinnspillinga på Blue Alley kom fram i lyset og ble spilt "Top of the Pops 2". Det førte etterhvert til at "Songbird" gikk til topps på den britiske albumlista. Albumet har solgt til fantastiske 6 x platina i UK, og The Guardian skrev: "There's an undeniable emotional appeal in hearing an artist who you know died in obscurity singing a song about hope and a mystical world beyond everyday life".

Eva Cassidy var et multitalent, hun var også en meget dyktig maler, skulptør og smykkedesigner.

Her er "Over The Rainbow", dette er bare SÅ nydelig:


Stings "Fields of Gold":


 "Songbird":


"I Know You By Heart":


Eva Cassidy er av flere blitt betegna som en av de vakreste stemmene i sin generasjon. Mange etablerte artister har trukket henne til sitt bryst, som Paul McCartney, Eric Clapton og Katie Melua, som på sitt debutalbum "Call of the Search" minnes Eva i sangen "Faraway Voice". Hun har også spilt inn en duett med Eva av "Over The Rainbow".

Det er i årene etter gitt ut flere album med opptak med Eva Cassidy. Jeg har to av de, "Imagine" fra 2002 og "Somewhere" fra 2008.

Fra "Imagine", "It Doesn't Matter Anymore":


Evas versjon av John Lennons legendariske "Imagine":


"Tennessee Waltz":


Fra "Somewhere", tittelsangen, som Eva skrev sammen med sin produsent og for en periode kjæreste Chris Biondi. Denne innspillinga var opprinnelig ikke ferdiggjort, men Biondi ble overtalt til å gjøre den ferdig til dette albumet:


"Early One Morning" - skrevet av Eva sammen med Rob Cooper:


Til slutt, Evas versjon av Dolly Partons "Coat of Many Colors":


Eva Cassidy hadde en sjelden evne til å gjøre sine coverversjoner til sine egne sanger. Hun var et unikt talent, en stemme vi sjelden har hørt vakrere. Det er trist å tenke på at hun først ble kjent lenge etter sin død, men trøsten er at hun etterlot seg mye materiale som gleder stadig nye fans verden over.

I 2005 offentliggjorde nettbutikken Amazon.com en liste over sine 25 mestselgende artister, Eva Cassidy inntok der 5. plassen bak The Beatles, U2, Norah Jones og Diana Krall, men langt foran Elvis Presley og mange andre storheter.

Jeg har sittet med klumpen i halsen mens jeg har skrevet dette, fordi det er en så vakker stemme og fordi hun døde så altfor tidlig. I det hele tatt ser det ut til at jeg har en crush på kvinnelige sangere som har forlatt oss i ung alder, gjerne på dramatisk vis. Jeg kan nevne i tillegg Kirsty MacColl, Ofra Haza og Taylor Mitchell, utrolig begavede sangere som jeg vil komme tilbake til i denne bloggen.

Mye av det jeg her har skrevet har jeg henta fra Eva Cassidys Wikipediaside.

onsdag 12. desember 2012

Eurythmics


Bildet er henta fra rocksbackpages.com

Som den årvåkne leser har fått med seg har jeg en del samlealbum med gamle helter, gjerne slike jeg hadde kassetter med på 80-tallet.

En av de var Eurythmics, den britiske duoen bestående av Annie Lennox og David Stewart. Danna i 1980, oppløst i 1990, men har kommet sammen igjen med ujevne mellomrom etter det og ga bl. a. ut et album i 1999. De hadde kjempesuksess på 80-tallet og var av de store popikonene det tiåret.

"Ultimate Collection" kom i 2005 og jeg har valgt ut mine personlige Eurythmicsfavoritter fra en duo som utmerka seg med mye god musikk. Kombinasjonen av Annie Lennox' sterke stemme og David Stewarts musikalske multitalent var nødt til å gi suksess.

Først ute hos meg er fengende "When Tomorrow Comes":


Like fengende "Thorn In My Side":


Vakre "I Saved The World Today":


Og til slutt gjennombruddshiten "Sweet Dreams (Are Made Of This)":