Charlotte Cornfield - Highs in the Minuses

Charlotte Cornfield er en artist fra Toronto, Canada som jeg valgte å teste ut etter å ha sett på nyhetsbrevet fra All Music at hun var kommet med ny plate. Vet ikke helt hvorfor jeg festa meg ved nettopp henne, var nok det med at hun ble klassifisert som en rocker, som gjorde meg nysjerrig. Etter å hatt henne på lista i en liten måned har jeg den siste uka hørt på dette albumet, og jeg liker mye av det jeg hører. Såvidt jeg kan se er dette hennes 4. album siden debuten for ti år siden.

Dette er rock mer av den dvelende sorten, ikke så mye øs øs og rett på. Bortsett fra et par litt ensformige låter så fungerer dette meget bra synes jeg. 

Headlines er vel den mest fengende låten, og med en video der Cornfield spaserer gjennom nesten coronatomme gater, og teksten opplever jeg som en refleksjon rundt det.

Pac-Man er en kul låt der Cornfield velger å legge vokalen sin litt bak musikken på en måte. Også det fungerer bra, da dette er en låt som har en egen nerve som driver den fram. En intens tekst om å bli oppsøkt av en person en hadde et forhold til for ti år siden, en person som mer trykte en ned enn å bygge en opp. Og som også hadde et annet forhold.

21 er en låt jeg er litt overrasket over at jeg liker. For den er i utgangspunktet en type låt som jeg lett vil kalle stillestående. Men på en eller annen måte så klarer Cornfield å holde på interessen min låten ut. Det er en tekst med tilbakeblikk til da hun var 21, og refrenget er enkelt, men likevel kraftfullt. Til slutt blir dette en låt som jeg rett og slett er blitt skikkelig glad i.

Partner in Crime er også litt stillestående, men har også denne nerven som gjør at jeg klarer å følge den helt inn. Det er kult når jeg opplever det med låter som jeg i utgangspunktet ikke hadde forventet å like. Det sier noe om en artist som klarer å trykke på de rette knappene for at jeg som lytter skal kunne nyte låten fullt ut. Det er langtfra alle som klarer det.

Nå skal det sies at det er et par låter jeg ikke klarer å få helt under huden, som Drunk For You, som en spennende tittel til tross blir for monoton for meg. Men det er heldigvis unntakene, og til slutt vil jeg poste Modern Medicine. En litt mer glad sang som sitter godt i øret.

Konklusjonen er at dette er et spennende album med mange fasetter. Charlotte Cornfield har mange strenger å spille på synes jeg, hun er en drivende god låtskriver, og tekstene er av typen som får meg til å tenke og spinne videre. Et mer enn godkjent album dette!

Karakter: 5.

Temperance - Diamanti

Temperance er et italiensk rockeband, som jeg nylig fikk anbefalt av en kompis. Vi snakker her melodisk metal, powermetal og symfonisk metal. Med tre vokalister. Alessia Scolletti bestalter den kvinnelige vokalen, gitarist Marco Pastorio den rene mannlige vokalen og Michele Guaitoli med den litt grovere mannlige vokalen. I tillegg består bandet av Luca Negro på bass og Alfonso Mocerino på trommer. Dette er bandets 6. studioalbum, og det er Pastorino og Negro som har vært med siden starten.

Temperance betyr måtehold på norsk, men dette er ikke et band som holder noe tilbake. Spesielt når de begir seg ut i powermetal. Jeg vil nok si at jeg liker de aller best når de er på det mer melodiøse, som på tittellåten, som er en melodiøs perle. Her er versene på italiensk, noe jeg synes er meget bra. På slutten av albumet har de både en fransk, engelsk, tysk og spansk versjon av denne låten.

Jeg kunne tenkt meg at de brukte italiensk mer enn bare på denne låten, det er et språk som kler denne musikken. Men det til side så er det mye mektig musikk her. Som åpningssporet Pure Life Unfolds, som er den beste powerlåten på albumet. Mye deilig energi, deilige riff og i det hele tatt en låt med en fortettet atmosfære.

Låten med den finurlige tittelen Breaking the Rules of Heavy Metal opplever jeg imidlertidig som en rotete og anmasende powerlåt. Dessuten kan powermetal være enerverende når trommene får stor plass i lydbildet, noe som er tilfellet med denne låten. 

Men heldigvis er den et unntak, og jeg får servert mange låter som kommer høyt opp på min rockeliste for året. You Only Live Once er en slik låt. Her er strykere som gir låten et sterkt symfonisk tilsnitt, samtidig som det er powermetal mer etter mitt hjerte med trommene ikke fullt så dominerende i lydbildet.

Så vil jeg trekke fram den mektige The Night Before the End. Her er Temperance på sitt beste. Det er melodiøst, det er power og det er symfonisk. Dette smeltes sammen til en enhet av en låt som gir meg lyst til å synge med og danse heftig. Det er umulig å sitte i ro til musikk som dette!

Fairy Tales For the Stars er også en låt som jeg vil framheve. En mektig balladelignende sak der også det symfoniske kommer sterkt fram. Meget sterk vokal som bærer låten fram.

Det er egentlig bare to av de tolv låtene som ikke går helt under huden på meg, så konklusjonen er at dette er et gjennomført sterkt album fra et samspilt band som har mange strenger å spille på. Black is My Heart, Litany of the Northern Lights og I the Loneliness er alle meget gode låter. I enkelte partier på noen låter føler jeg at de øser vel mye på, men det er småpirk i den store sammenhengen. For meg er dette et av rockealbumene som jeg vil huske fra 2021.

Karakter: 5.

Cody Jinks - Mercy

Når Cody Jinks kommer med ny plate har jeg forventninger. For jeg ga 6 til "Lifers" i 2018, og det samme til "After the Fire" og "The Wanting" som kom med en ukes mellomrom i oktober 2019. Og texaneren Jinks, som er helt uavhengig og ikke tilhører noe plateselskap fortsetter med å være dønn ærlig i sine tekster. Det er en mann som har en gudstro dette her, men som ikke legger skjul på at han har sine laster. Men sjølsagt, hva som er sjølopplved og hva som er fiksjon eller inspirert av venners opplevelser, det vet jeg ikke. Uansett så er Cody Jinks en artist som sjangeren country trenger.

Om han klarer å leve opp til de forrige albumene rent musikalsk er jeg litt usikker på. Det er ikke alle låtene her som tar meg like hardt som de aller fleste på de tre ovennevnte albumene, men noen meget bra låter er det. Åpningssporet All It Cost Me Was Everything er et av de. Igjen en tekst som gjør inntrykk.

 Hurt You er en sterk, rocka låt der vi møter en jegperson som er ute etter hevn overfor en person som tydeligvis har gjort noe utilgivelig mot en. Bl. a. en herlig gitarsolo her.

Tittelåten Mercy er den mest reinhekla countrylåten på dette albumet. Vi får her høre en mer dempet utgave av Cody Jinks, og vi kan høre en følsomhet i stemmen som ikke kommer så mye fram i de mer hardtslåene låtene. En bekreftelse på at Jinks er en fullkommen countryartist.

Shoulders er blitt favorittlåten her. En anmodning til sin kjære om at når hun skal bøye kne for å be, at hun ber for skuldrene hans. Ja, jeg blir berørt av denne låten sjøl om jeg ikke er religiøs, fordi den også forteller en annen historie. Nemlig den om en bekymring for at de børene en har lagt på sine skuldre skal bli for tunge. Og det tenker jeg er noe vi alle kan relatere til.

Låttitler som I Don't Trust My Memories Anymore og When Whiskey Calls the Shots forteller også sine litt dystre historier. Og Cody Jinks er en meget god historieforteller som jeg tror på. Dying Isn't Cheap har heller ingen lystig tekst, men det er en knakende god countrysang.

Når det er sagt, det er som sagt et par låter her som ikke helt tar meg, som den ovennevnte When Whiskey Calls the Shots og Roll. Så sjøl om dette igjen er solid håndverk av Cody Jinks, så er det ørlite ned fra de tre foregående utgivelsene som jeg lovpriste skikkelig. Likevel, Jinks er fortsatt en av mine største favoritter innenfor countryen.

Karakter: 5.

ABBA - Voyage

Verden fikk ingen gjenforening av The Beatles, og de fleste trodde vel at det ville gå samme veien med Abba. Men der tok vi heldigvis feil, Agnetha, Annifrid, Björn og Benny har sannelig velsignet verden med et helt nytt album. Her er det både låter som jeg tar imot med den største glede, men også lågter som vel kunne vært utelatt.

Åpningssporet I Still Have Faith In You synes jeg er noe pompøst og litt småkjedelig, mens julelåten Little Things mer hører hjemme i en Disney-film. Bumblebee synes jeg også blir noe anonym.

Men for å gå til de låtene jeg liker så synes jeg Don't Shut Me Down er en meget godt oppbygd poplåt som det oser kvalitet av. Rytmen er perfekt og låten sitter godt i ørene mine og refrenget er lett gjenkjennelig Abba. Og i denne sammenhengen er det meget bra, for det jeg var mest spent på med dette albumet var om noe av den gamle Abba-magien var bevart. Og det er den her!

Just A Notion er en fengende fest som har meg tilbake til Abba midt-70-tall, som f. eks. I do I do I do I do. Det er kanskje ikke så rart all den tid dette er en uutgitt låt som det foreligger et opptak fra 1978 på YouTube. Uansett så koser jeg meg og får lyst til å danse av denne her.

Vi får også en fin og litt rørende ballade med I Can Be That Woman, med en småtrist tekst om et tilårskomment par som har hatt sine kamper opp gjennom. Men det gode med sangen er at de tydeligvis har klart å holde sammen selv om de har vært helt på bunnen. Derfor bærer den også med seg et budskap om håp.

No Doubt About It er en låt som heves med et tøft og fengende refreng. When You Danced With Me er litt anthem-aktig, og er fin samtidig som jeg også opplever den en smule rotete. Keep An Eye On Dan er også en bra poplåt, og kult at den avsluttes med noen toner fra SOS.

Avslutningssporet Ode to Freedom er på en måte denne skivas Fernando. Litt mer stillestående, men den har noe vakkert og mektig over seg.

Vokalmessig synes jeg ikke Agnetha og Annifrid har tapt seg. At dette er vokalister som er i 70-årene tenker jeg rett og slett ikke over underveis, og det er et bevis på at alder er ingen hindring når det gjelder musikk. 

Alt i alt så lander Abba trygt på den positive siden av skalen hos meg. Det som er mest gledelig er at de har gitt oss noen sanger som like gjerne kunne vært utgitt i deres storhetstid. De låtene er Abba slik jeg husker de, og det er jeg glad for. Så er det ikke alt som sitter 100% i 2021, Little Things kunne med fordel vært utelatt. Den føles malplassert. Men i det store og hele så er jeg fornøyd.

Karakter: 4.

Charles Wesley Godwin - How the Mighty Fall

To albumutgivelser jeg så fram til sist fredag, ABBA og Charles Wesley Godwin. Som dere skjønner, jeg valgte først å konsentrere meg om Godwin, hvis debutalbum "Seneca" kom på 8. plass på min Topp 20-liste over "Årets album" i 2019. En måned før pandemien stengte ned verden fikk jeg gleden av å oppleve han live på Moskus i Trondheim, og det var en av konsertopplevelsene jeg levde på gjennom coronaen.

Å følge opp et råsterkt debutalbum har vært vanskelig for mange, men ikke for Godwin. For han følger virkelig opp med et nytt deilig album. Han har utviklet sitt musikalske uttrykk, det er faktisk blitt ennå mer levende. Han varierer fortsatt mellom fengende og rolige låter, men gjør det med bravur. 

Åpningssporet Over Yonder starter rolig, men blir etterhvert meget fengende med en sentral fele. Faktisk såpass at et instrumentalparti drøyt halvveis får meg til å tenke at dette kunne like gjerne blitt spilt på Landskappleik i Norge!

Godwin er jo oppvokst i Vest-Virginia ved fjellkjeden Appalachene, og har fått den rike musikktradisjonen der inn med morsmelka. Det høres også på denne plata og jeg må si at musikken derfra er noe av det mest spennende som kommer fra USA. Lyin' low er en låt som er herlig fengende og der igjen fela er med på å bygge opp et spenstig lydbilde.

Balladen Jesse ble tydeligvis til etter at Godwin fant en tekst under en veibro med teksten Jesse do you miss me like I miss you tonight? Det ble som en skjønner ideen til denne sangen der Godwin spinner videre om den som skrev den teksten og hva som lå i den. Her en akustisk versjon.

Strong er om lærdommen en kan trekke ut fra pandemien, at en ikke må synes synd på seg sjøl, og det er når du legger fra deg det at du blir sterk. Og Godwin kjenner sin amerikanske idrettshistorie når han billedgjør det med å bruke løperlegenden Steve Prefontaine:

But I can see you coming around the bend
And kicking until the end
Like Prefontaine from an outside lane
Proving them wrong
Coming on strong

Blood Feud handler nettopp om det, blodhevn. Her, å ta hevn mot en som er ansvarlig for ens brors død. Dette er blitt en heftig countryrocker.

Igjen viser Godwin at han er en sterk tekstforfatter. Som i Bones, som handler om skjelettene du har i skapet og ta et oppgjør med de. Som rusmisbruk og det å ikke følge opp sitt barn. Den sterke teksten til tross så er dette en fengende låt, men likevel en atmosfære i låten som speiler alvoret i teksten. Lost Without You er en nydelig, rolig sang om å føle seg fortapt uten den en elsker. Og tittelsporet How the Mighty Fall er en mektig avslutning på albumet.

Kort sagt, dette er et glimrende 2. album av Charles Wesley Godwin, Han er på mange måter den nye vinen samtidig som han bærer videre de rike musikktradisjonene fra Appalachene. Det er både melodiøs og livlig musikk og deilige, rolige låter, alle med tekster til ettertanke. Og jeg håper at Godwin igjen tar turen over dammen nå som det er mulig igjen.

Karakter: 6.

Sie Gubba - Langtur

Det er fire år siden Sie Gubba kom med album og noe av det får nok pandemien ta skylda for. Men nå er altså det som mange regner som Norges fremste countryrock-band ute med nytt materiale, og i februar neste år skal 25 år på veien feires. 

Feil plass i livet åpner skiva og er en mer enn godkjent begynnelse. En mid-tempo låt med et fett 20 sekunders riff fra 2:20 som topper det hele. Musikken ellers er også tett og god og der vokalist Petter Øien får bruke den følsomme delen av sitt stemmeregister.

Tittelsporet Langtur mener jeg er den beste låten på skiva. En tøff låt der Sie Gubba fyrer på alle sylindre for å feire at landet er åpnet og at de kan reise ut med musikken sin igjen. Dette er fest og topp humør og rett og slett SG på sitt aller beste der alle bandmedlemmene får vise fram sine kvaliteter.

Det er to rolige låter på dette albumet og av de mener jeg at Siste sjanse er best. Den berører meg mye mer enn avslutningssporet Natta som blir en tanke anonymt.

Det er spesielt den første halvdelen av de ti låtene som gjør denne skiva. Her er det meget sterke låter på rekke og rad som befester Sie Gubba som noe av det beste vi har innen denne sjangeren i Norge. Drømman er et solid eksempel på det. En fengende midtempo-låt med bl. a. en fremtredende fele som virkelig gjør seg her. Dessuten et sterkt refreng som sitter tvert hos meg.

Fantasi er også en sterk låt. Sjøl om dette også er en fengende midtempo-låt så har den en mørkere atmosfære både musikalsk og tematisk. Noe som er forståelig når det handler om en uvisshet om partneren har en på si. Her synes jeg Petter Øien er flink til å formidle de litt mørke følelsene og tankene som ligger i teksten. Såpass bra at jeg klarer å sette meg inn i hvordan tekstens jeg-person har det med disse tankene.

Årets MGP-låt Kjære du er selvsagt med. En lett gjenkjennelig SG-låt som jeg gjerne skulle ha sett i MGP-finalen i år. En liten plass er betraktninger rundt det å leve på bygda og se bymennesker komme i hopetall for å finne roen og en følelse av at de mener de sitter på fasiten hvordan livet skal leves. Jeg kan forstå det samtidig som jeg synes det kanskje blir litt kunstig å bygge opp en motsetning mellom bygde- og byfolk her. Men jeg digger musikken, igjen en levende fele som musikalsk sett gjør dette til en av de beste låtene på skiva.

Hold mæ er også en solid låt i beste SG-stil. 

De to siste låtene synes jeg er et hakk under de andre. Eventyr er livat nok, men jeg får litt Rednex-vibber, og det trekker litt ned. Og Natta blir litt anonym som avslutningslåt.

Men bortsett fra det så synes jeg dette er noe av det beste Sie Gubba har levert i albumformat. Musikken er tett og fengende, jeg synes det er kvalitet i alle ledd her. Dette er et band som kan det å spille hverandre gode, og de vet hvilke knapper de skal trykke på for at musikken skal sitte, både hos de som lytter i ro og mak og de som går ut på fest for å høre de spille.

Karakter: 5,5.

The War On Drugs - I Don't Live Here Anymore

The War on Drugs er også blant de artistene jeg har hørt om, men ikke hørt så mye på før. Ikke før nå, når de er ute med nytt album og jeg fikk for meg å sjekke det ut.

Og etter et åpningsspor, Living Proof, som er litt for stillestående for meg så er resten av plata en liten fest i fengende musikk i grenselandet mellom pop og rock. Dette er et band som skal være et rockeband, men jeg synes det er mer pop enn rock her. Musikken har noe klart nostalgisk 80-talls over seg, og jeg tenker faktisk på Barclay James Harvest, et band jeg hørte mye på første halvdel av 80-tallet. De hadde en mer symfonisk tilnærming til musikken, men likevel kan jeg høre elementer som minner meg om BJH. Frontmann Adam Granduciel har også litt av den samme, milde følsomheten i stemmen som John Lees.

Når Harmonia's Dream starter vet jeg med en gang at dette er en låt etter mitt hjerte. Fengende, med en vokalist med en myk stemme som harmonerer godt med musikken som også er av det milde slaget sjøl om det øses litt på etterhvert. Men ikke overdrevet.

TWOD beveger seg i et behagelig landskap der det eneste jeg egentlig har å kritisere er at jeg gjerne skulle ha blitt utfordret litt mer som lytter. Men det er egentlig bare småpirk, for dette er såpass bra at humøret stiger når jeg hører på denne musikken. Change er en mid-tempo låt som smyger inn i øregangene og blir der.

Jeg synes tittelsporet er det store høydepunktet på dette albumet. De har med seg indiepop-bandet Lucius og koringen fra Holly Laessig og Jess Wolfe er bare helt magisk og løfter en allerede glimrende låt enda noen hakk. Dette er en av de nydeligste låtene jeg har hørt i år, det er også noe herlig drømmende over dette.

Wasted er også herlig fengende, såpass at jeg kjenner at jeg bare må bevege meg. Og det er et stort pluss i min bok.

Avslutningssporet Occasional Rain er av det behagelige slaget igjen. En låt som beveger seg mykt inn i ørene mine og som smører de med vellyd. 

Det er voksne låter hva lengde angår, ti låter som klokker inn på litt over 52 minutter. Men det er bare ved et tilfelle at jeg føler at en låt med fordel kunne ha vært avkortet. rett og slett fordi dette er så behagelig å høre på at jeg bare nyter fra begynnelse til slutt. 

Konklusjon: 5,5.