lørdag 31. mars 2018

Lindi Ortega - Liberty


Lindi Ortega fra Toronto, Canada er en countryartist som jeg har lagt merke til gjennom fire strålende album, det forrige, "Faded Gloryville" kom i 2015. En artist med en særegen stemme som beskrives som en fin blanding av Dolly Parton, Johnny Cash og Emmylou Harris. Jeg hører ihvertfall godt når det er Lindi Ortega som er artisten, også utifra musikken som er moderne country med islett av rock.

"Liberty" kom ut nå i påska etter at tre appetittvekkere har kommet som singler utover vinteren, og på omslaget ser vi en tegning av Ortega ridende som en Jeanne D'Arc. Det er et konseptalbum rundt de tre elementene tap, å reise seg og frihet, med instrumentaler som innleder en ny bolk. Og flere av tekstene er om det å bli fri, bl. a. fra negative og nedbrytende forhold. Ingen av de er sterkere enn "The Comeback Kid", som er fra skivas fase 2: Å reise seg.


"You Ain't Foolin' Me" er et anna godt eksempel, fra fase 1: Tap


Jeg har nevnt Lindi Ortegas stemme, den er på mange måter hennes varemerke. Jeg får litt følelsen av at den kommer til å briste hvert øyeblikk, men hun har såpass kontroll på den at det naturlig nok ikke skjer. Hun legger også vekt på å skape en god klang, det høres ut som hun synger i en stor sal. Det er flere låter med sterk stenk av melankoli og Ortega har den evnen at hun klarer å levendegjøre også disse sangene grunnet sin meget følsomme stemme. Beste eksempel på det er "Forever Blue", en vakker, rolig låt med stemningsfull musikk der steelgitaren er et viktig element.

"Lovers In Love" er en vakker sang om at det er forskjell på elskere og kjærester som elsker hverandre:


Blant andre låter jeg vil trekke fram er tittelsporet "Liberty" som slik jeg forstår det omhandler de illegale innvandrerne fra Mexico og deres vanskelige situasjon, naturlig siden hun har meksikansk blod i årene. Så har vi to sanger på spansk: Pablo" (begynner på engelsk, om en fattig trubadur) og avslutningssporet "Gracias a la Vida" som jo er en takk til sjølve livet. Sistnevnte med et vakkert meksikansk preg på musikken. Det er "Liberty" og "Gracias a la Vida" som er albumets 3. og siste del: Frihet.

Det er 15 låter på skiva, med de tre instrumentalene. Jeg forstod ikke hensikten med de i starten, men når jeg nå skjønner at dette altså er et konseptalbum i tre deler så får disse instrumentalene en mening som overganger til neste tema. Det gjør at den tvilen jeg hadde i forhold til å gi toppkarakter forsvant. For dette er et utrolig sterkt album med viktige budskap.

Karakter: 6.

Ginger Wildheart - Ghost in the Tanglewood


Geordien Ginger (David Leslie Walls) Wildheart har vært en villblomst og rebell i den britiske musikkfloraen og har bevegd seg en del i countryens randsone før han nå omfavner sjangeren fullt ut med sitt nyeste album. Ginger, som han er kjent som i hjemlandet har hatt mange roller, som gitartist i The Quireboys og grunnlegger og leder av The Wildhearts, sammen med en del alter egofigurer som han har gitt ut musikk under navnene til.

Utgivelsen av denne skiva starta som en innsamlingsaksjon til stiftelesen "Samaritans" og sjølve plata er tekstmessig en del prega av at Ginger har gjennomgått en lang depresjon. Vi hører det f. eks. i åpningssporet "The Daylight Hotel":


"Golden Tears" er en sang om håp og tro på at ting kan bli bedre:


Det som slår meg med denne skiva er en artist som viser kjærlighet til sjangeren og som også tør å tilføre sin country engelsk folk. Du hører ikke bare på vokalen at dette ikke er amerikansk for å si det sånn.

Skivas største høydepunkt er "Paying It Forward" og med en herlig video der Ginger viser at han har et stort sosialt hjerte:


Kampen mot depresjonen er det også spor av i "Minus You" og "Phantom Memories", sistnevnte er da også musikalsk sett mer neddempa. Noen av låtene er også korte, det vil litt under eller litt over 2 min. som "The Words Are Gonna Have To Wait":


Det at noen låter er korte var ikke noe jeg reflekterte over under første lytt, begeistringen for musikaliteten til Ginger og den varmen han sprer gjennom hele skiva gjorde at jeg ikke levna det en tanke da. Og det er ingen svakhet i det hele tatt slik jeg ser det. Det er 13 spor og da må en kunne forvente en del forskjellig hva lengde på sangene angår.

Siste smakebiten jeg tar med er en fars farvel til sin sønn før han skal ut på reise, "Don't Say Goodbye":


Det er mange gode opplevelser jeg får ved å lytte på denne skiva til Ginger. Han har også en versjon av "My Old Friend The Blues" som jeg er sikker på Steve Earle vil elske hvis han får gleden av å høre den.

Av det jeg har lest meg til så har Ginger vært en outsider og rebell i engelsk musikkverden, en som har gått sine egne veier og som har sin trofaste fanskare på øya. Det viste seg da han i 2011 lanserte et prosjekt der han ville spille inn et trippelalbum på 30 låter med til da uuttgitte låter og greia var at fansen betalte på forhånd for å finansiere innspillinga. Det tok seks timer fra prosjektet ble lansert til trippelalbulmet var fullfinansiert, og det sier noe om hvilken standing Ginger har blant sine fans.. Pengene fortsatte å komme inn, noe som gjorde at Ginger kunngjorde at skiva skulle hete 555% og jammen ble ikke det hårete målet nådd. Som takk til fansen tatoverte Ginger inn "555" på halsen.

Når jeg skulle sette karakter på dette albumet har jeg vakla mellom 5,5 og maks score 6. Det som ble avgjørende for meg var den varmen og kjærligheten som jeg føler kommer til meg gjennom denne musikken. Det er ikke teknisk perfekt hele tida, men det er så ekte og det er så fylt med kjærlighet til musikken og til sjangeren. Det er dette musikk handler om: Glede og kjærlighet til det en holder på med:)

Karakter: 6.

PS: Jeg bare MÅ ta med denne herlige videoen fra da Ginger signerte skiver og spilte smakebiter fra den i ei platesjappe i Swindon:

torsdag 29. mars 2018

Courtney Marie Andrews - May Your Kindness Remain


Jeg har funnet gull, og at det skulle være ei skive med bluesprega americana hadde jeg ikke trodd. Jeg vil jo gjerne ha fengende låter, slike som sitter i hodet. Det er ingen såkalt fengende låter på dette albumet fra 27-åringen Courtney Marie Andrews fra Phoenix, Arizona. Men du verden for en nerve det er her, fra første til siste tone. Det er ei skive jeg ikke klarer å høre i økter, jeg må ha alt. Jeg har snakka om hvor høyt jeg setter ekthet og nærhet i musikken, vel, her får jeg det så det virkelig kjennes. Plata er spilt inn over åtte dager i et leid hus i Los Angeles, der Courtney og musikerne satt i en sirkel.

Jeg har ikke hørt Courtney Andrews' tidligere skiver, det bare må jeg. Jeg har lest at den forrige, "Honest Life" var hennes gjennombrudd og ei skive hun fikk voldsomt gode kritikker for. Bl. a. for sin låtskriving. Og for noen tekster, her er lyrikk som ikke står tilbake for noe. Som i "Two Cold Nights in Buffalo":

Snowy prison out on Main Street, heaters hang from the cells
A bum searches for shelter, so cold he dreams of hell
It's that American Dream dying, I hear the whispers of each ghost
Of a wealthy man who once died in downtown Buffalo




Eller fra "This House":

The faucet might leak, the staircase might creak
The heater takes a while to kick in
But there's a whole lot of laughter and love
This house, this house is our home




Og fra "I've Hurt Worse":

I like you, honey
Even when I'm feeling used
I like you, honey
You tell lies in the form of truths
I like you, honey
Even when you don't come home
I like you, honey
Being with you is like being alone



Dette er hjerteskjærende lyrikk og som musikken så treffer det meg rett i hjertet. Courtney Andrews har da også sagt om skiva: 
The people that I’ve met on the road these past few years got me thinking about my childhood, and the people around me that I’ve known, and the stories that come from my family. It became clear how many people are struggling through the same issues. People are constantly chasing that bigger life. A lot of people are poor in America—and because of those unattainable goals, they’re also mentally unstable, or sad, or depressed or unfulfilled. A lot of people—myself included at some point in my life—are loving somebody through this. That’s sort of the theme of the record: coming to terms with depression and the reality of the world we’re living in.

Her er tittelsporet med orgel og med gospelpreg på slutten på albumet, men her i en akustisk versjon der Courtney først sier noe om bakgrunnen for låten:


Jeg må dvele ved Andrews' stemme, den er rett ut nydelig, hun legger hele sin sjel i formidlinga av historiene hun forteller. Det bare gjør det ennå mer nært. Sjøl den seige bluesen "Border" gjør hun interessant for meg, som ellers kan styre meg for seig blues.

Til slutt, usigelig vakre "Lift the Lonely From My Heart":


Jeg sier det igjen, jeg har funnet gull i Courtney Marie Andrews. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så grepet av ei plate som er så full av melankoli og med sterkt bluespreg over flere av låtene. Men det er denne nerven som er i musikken og tekstene og det er Courtneys sjelfulle og vakre stemme som setter meg i en stemning av ren nytelse. Dette er ei skive jeg vil komme tilbake til gang etter gang, og jeg vil ikke bli overraska om jeg her har funnet Årets album for 2018.

Konsertarrangører i Norge, kjenn deres besøkelsestid sier jeg bare: Rockefeller eller John Dee, Moskus i Trondheim, og andre arrangører innenfor americana og bluessegmentet, hiv dere rundt!

Karakter: 6.


onsdag 28. mars 2018

Ashley Campbell - The Lonely One



Ashley Campbell er countrylegenden Glen Campbells yngste barn og et halvt år etter farens død av Alzheimer ifjor er hun ute med sitt debutalbum. Hun tar altså over stafettpinnen fra sin far og jeg synes hun gjør det på en bra måte. Dette er moderne country, men uten å være pålessa og framstår derfor som mer ekte enn mye av det som topper countrylistene. Etter at hennes plateselskap innstilte driften før utgivelsen har hun gitt ut skiva på eget selskap. Så vi kan trygt kalle henne en indieartist.

Åpningssporet "A New Year" bærer bud om en artist som ser for seg en ny start i livet:


Det er 13 låter på skiva, og det synes jeg er bra, for da blir jeg godt kjent med Campbell som artist og jeg får en følelse av hvor hun ligger i sitt musikalske uttrykk. Det er et par låter her som ikke helt er min gate, som "Cry", men på den andre siden så er det en del fengende og gode låter som får meg til å smile og nynne med. I "Better Boyfriend" forteller hun en partner at hvis hun hadde vært gutt og ei jentes kjæreste så hadde hun vært en bedre kjæreste, eller boyfriend, enn han. Bl. a. i forhold til det å ikke tekste sine vakre exer....... Her en akustisk versjon med fele:


Her er vakre "I Wish I Wanted To" med sin fadder Carl Jackson og Rhonda Vincent:


Jeg synes at Ashley Campbell har en behagelig stemme og musikken får meg til å slappe av og stresse ned. Det er tydelig at hun har lært en del av sin berømte far, men at hun samtidig er en sterk artist som trygt står på egne bein. Det er ikke lett å skulle leve opp til en arv som hun har, men det verken ser eller høres ut som at hun lar det tynge henne. Her er tittelsporet, fra Country to Countrykonserten i O2 Arena i London tidligere denne måneden:


Campbell har vært med å skrive alle låtene sjøl og det er også en fin instrumental der hun duellerer godt med nevnte Carl Jackson, med den morsomme tittelen "Carl & Ashley's Breakdown".

Til slutt poster jeg avslutningssporet "Nothing Day", der hun henspeiler på å røykt en joint med Willie Nelsons sønn, ikke sikkert det er sant, men en fin stikker til Toby Keiths låt der han innrømte å ha røykt weed med Mr. Nelson himself.


De fleste videoene jeg har posta her er nedstrippa musikalsk i forhold til på albumet, men jeg håper likevel at dere har fått et bra inntrykk av debutskiva til Ashley Campbell.

Karakter: 5.

tirsdag 27. mars 2018

Ruby Boots - Don't Talk About It

 
Australske Ruby Boots (fødenavn Rebecca Louise Chilcott) har tatt turen til Nashville for å gjøre seg en musikkarriere i countryens hjemland. I bagasjen har hun sin debut fra hjemlandet i 2014, "Solitude". Så det vi får her er hennes første album fra countryens hjemland, og det er ti låter som viser at hun har noe å fare med. Kanskje kan hun gjøre en stor karriere i USA som hennes landsmann Keith Urban har gjort. I så måte er "Don't Talk About It" en god start.

Musikalsk så kan dette minne litt om Nikki Lane, som jeg omtalte ved en anledning ifjor og som også har vært en mentor for Boots etter at hun kom til USA. Og det er ingen dårlig sammenligning. Her har vi røff countryrock som i åpningssporet "It's So Cruel" og"Believe in Heaven" og mer rein country som i tittelsporet.


Som sagt så er tittelsporet "Don't Talk About It" mer country, med en liten dæsj gammelpop. Dessuten en sterk video som virkelig understreker hvilket budskap Ruby Boots ønsker å formidle med låten:


En låt som gikk litt under radaren min første gang jeg hørte skiva er "I'm A Woman" med bare ørlite orgel i bakgrunnen. Her i en akustisk versjon som er like sterk og faktisk tatt opp hjemme hos Nikki Lane!


En annen låt jeg vil trekke fram er småmektige "Break My Heart Twice" om hun som tydeligvis har tilgitt partneren for et stort feilgrep, men som ber han om ikke å rote det til en gang til og knuse hjertet hennes en andre gang. En sang mennesker i en slik situasjon burde høre for å skjønne hvor heldige de er som fortsatt har partneren ved sin side. Avslutningssporet "Don't Give a Damn" må også nevnes, det starter litt småkjedelig, men utvikler seg så til en verdig og rett ut mektig avslutning av ei solid skive.

Ruby Boots er i startgropa av det som forhåpentligvis blir en stor karriere med mye god musikk og tekster til ettertanke. Jeg er ihvertfall meget spent på fortsettelsen!

Karakter: 5,5.


mandag 26. mars 2018

Michael Schenker Fest - Resurrection


Den tyske gitarvirtuosen Michael Schenker innbyr til fest med vokalister og musikere han har jobba med i en lang karriere som begynte med Scorpions og UFO. Senere hans egne Michael Schenker Group og Michael Schenkers Temple of Rock, og det er fra de to bandene han har henta vokalister og musikere til denne festen.

På vokal finner vi Robin McAuley, Gary Barden og Graham Bonnet fra MSG og Doogie White fra Temple of Rock. Musikere er Chris Glen (bass), Ted McKenna (trommer) og Steve Mann (gitar/keyboards). På bordet på omslagsbildet finner vi sjølsagt Schenkers varemerke, Flying V-gitaren.

Og er dette blitt en musikalsk fest også, og ikke bare et mimreparty for aldrende rockehelter? Joda, jeg lar meg absolutt begeistre, bl. a. av åpningssporet "Heart and Soul" der Schenker briljerer og Robin McAuley bestalter vokalen og de gjør det til skivas beste låt. Kirk Hammett fra Metallica bidrar også godt på denne. En powermetalsak som river i kroppen og med mange deilige detaljer:


"Warrior" er mer seige saker, men alle vokalistene og musikerne bidrar til at den også blir en god opplevelse:


Men det er mye powermetal her, og i enkelte låter skulle jeg ønske at Schenker briljerte ennå mer. Kanskje derfor da at han har lagt inn en instrumental, "Salvation", der han virkelig får vist hvilken eminent musiker han er.

En av mine andre favoritter på skiva er "Take Me to the Church" der Doogie White tar seg av hovedvokalen:


Et anna spor jeg vil trekke fram er "Livin' a Life Worth Livin'" med Gary Bardon på hovedvokal. En mer seig låt igjen, men det er godt at Schenker & co. har funnet plass til slike låter også og med det varierer sitt musikalske uttrykk.Jeg synes også at Schenker har vært flink med å sette rett hovedvokalist til rett låt. Det gjør at alle fire får sette sitte rette stempel på musikken.

Som nevnt, Schenker kunne ha vist fram ennå mer av det som har gjort han til en av verdens beste rockegitarister. Men et lite inntrykk av hans storhet får jeg og sammen med vokalistene og bandet gjør han dette til en aldri så liten rockefest for meg også.

Karakter: 5.

søndag 25. mars 2018

Tom Roger Aadland - Songfugl


Nytt album fra haugesunderen Tom Roger Aadland, som tidligere bl. a. har gjort seg bemerka med å ha gjort de legendariske Dylanalbumene "Blood on the Tracks" og "Blonde on Blonde" på nynorsk. Sistnevnte ble av Norsk på Norskredaksjonen i NRK P1 kåra til Årets album i 2016.

"Songfugl" er en samling med ti behagelige og gode låter. Den åpner med en litt bittersøt hyllest til Vestlandet. I "Vestland, Vestland" blir landsdelen både omtalt som "mitt mørke fastland", "mitt alt fell på plassland" og "mitt bruk og kastland", det siste med henspeiling på oljebransjen. Men alt i alt er det kjærligheten til hans (og min, sjøl om det er et stykke lenger nord) landsdel som dominerer låten.


Så får vi den vakre kjærlighetserklæringa "Alle Dei i Ei" som jeg faktisk fikk høre på min fars bilradio i ettermiddag da han henta meg på busstasjonen i Molde. Her viser Aadland at han er i elitedivisjonen i faget låtskriving:


På "Skal Eg Tilgje" har Aadland fått med seg Anne Lise Frøkedal som en særs god duettpartner. Musikken passer utmerket til en tekst om det store spørsmålet om en skal tilgi partneren når denne har driti skikkelig på draget. Dramatisk og vellaga.

I det hele tatt er dette et album som føles ekte og nært og Aadland er en god historieforteller, som "Sommaren Utan Ende":


Det er egentlig bare én låt jeg ikke faller helt for, "Ein Dag", ellers er dette meget fin musikk å roe ned og bare koble av til, som for meg på bussen fra Orkanger til Molde i dag. Melodiene er både fengende og mer rolige og står alltid i stil med det budskapet Aadland ønsker å formidle.

Litt humoristisk snert er det i den musikalsk røffeste låten "Moskusen på Dovre", en beskjed til partneren om at hun må tenke på miljøet før hun reiser for han vil reise verden rundt for å finne henne. Til slutt må jeg nevne det nydelige avslutningssporet "Ein Ven i Verda", om hvor viktig det er å ha gode venner å støtte seg til.

Konklusjonen er at dette er et album jeg helt sikkert vil vende tilbake til mange ganger, og et av de bedre albumene på norsk som jeg har hørt på en stund.

Karakter: 5,5.

lørdag 17. mars 2018

Morten Abel - Evig Din


Morten Abel er altså ute med sin 2. norskspråklige skive etter at han med "I Fullt Alvor" gikk over til morsmålet for tre år siden. Og det er blitt ei pen og pyntelig plate som musikalsk sett ikke bør provosere noen. Jeg sier ikke med det at albumet er dårlig, for det er noen låter her som hever seg over de andre og som gjør at den seiler over undertegnedes godkjentgrense. Åpningssporet "Andre Goe Daga" er et eksempel på det:


Så får vi "Lenkegjengen" som er en fortelling fra en bytur det ble vanskelig å komme seg hjem ifra med uenighet i taxikøen og en betraktning om at "eg vet det bor folk i California som aldri har sett en regnbyge". Mange ord i denne sangen, men fornøyelig er den. Tittelsporet "Evig Din" synes jeg blir mer tamt og forglemmelig:


Morten Abel er vel ikke den som har tatt opp viktige samfunsspørsmål i sine sanger, men "Apen Kjenner Ingen" er faktisk et finurlig innlegg i innvandringsdebatten. Musikalsk sett er dette også skivas høydepunkt for meg, med et fengende refreng. Virkelig en låt som løfter plata. "I År Som Ifjor" er heller ikke verst der den spaserer avgårde i et behageliug tempo.

Bare ni låter, og det kunne fint vært en låt eller to til her. Men likevel varierer Abel det musikalske uttrykket bra. "Lenge Leve Kjærligheten" blir en litt pompøs låt med nærmest fullt orkester. Ellers blir det litt anonymt her og der, men Abel lander rimelig greit denne skiva og viser at han vet hva som skal til for å lage musikk som folk liker.

Karakter: 4,5.

tirsdag 6. mars 2018

Jerry Leger - Nonsense and Heartache



Canadiske Jerry Leger er ute med sitt 10. album, hans 5. soloskive. I tillegg har han tre album sammen med The Situations og et album hver med sideprosjektene The Del Fi's og The Bop Fi's. Men for meg er han et helt nytt bekjentskap og dette er et dobbeltalbum som ble utgitt i Nord-Amerika ifjor, men først i år er det ute i Europa. Og i april kommer Leger for første gang til Norge.

Et dobbelalbum altså, "Nonsense" er rock og "Heartache" er country. Enkelt og greit, og det er artig å høre en artist som til fulle behersker begge sjangre. "Nonsense" er et knippe med rett fram rock'n roll og mer bluespregende låter. "Heartache" er en blanding av herlig country i fint driv og akustiske, lavmælte perler. Altså noe for enhver smak.

For å ta "Nonsense" og rocken først så åpner den med "Coat on the Rack" som er en miks av blues og sugende, seig rock. Det tok tre lytt før jeg skjønte hvilken perle denne er:


"Big Smoke Blues" er en mer lettfattelig rocker:


Jeg vil også trekke fram "Forged Check", en nostalgisk rocker vil jeg kalle denne med noen herlige gammelrockriff:


På denne rockedelen vil jeg også trekke fram spenstige "Baby's Got a Gun" og mer reflekterende "She's the Best Writer You've Never Heard Of". Eneste låten jeg ikke tar helt er "On the Fishing Line" som blir en altfor seig og stampende blues etter min smak.

Countrydelen "Heartache" starter spenstig med "Things Are Changing 'Round Here":


"Troubled Morn'" er også en spenstig og deilig countrylåt:


Av de akustiske sangene vil jeg spesielt trekke fram "Take the Ashes and Run" der Leger viser sin storhet som tekstforfatter. Med korte og enkle vendinger forteller han historien om et trist liv og det er effektfullt når han forkynner at "today's the funeral, tomorrow's the trial":


I "It Don't Take the Wrong Away" er også en oppvisning i hvordan skrive en effektfull tekst:


Jeg kunne ha tatt med flere eksempler, som "Another Dead Radio Star", "The Great Unknown" og "He's the Lonely One Now", men jeg anbefaler heller at du sjekker ut hele denne sobbelskiva sjøl for å nyte en singer-songwriter som har mye på hjertet og som leverer blendende rock og ekte og nær country. Ros må også gis til produsent Michael Timmins (Cowboy Junkies) som får fram det beste i Leger og hans musikere.

Karakter: 5,5.

søndag 4. mars 2018

MGP 2018



Foto: NRK


Årets Melodi Grand Prix går av stabelen f.k. lørdag og låtene har vært ute i sju uker allerede. Jeg synes at det er vel mye luft mellom lansering og finale, en rekker fint å bli lei av en del på den tida. Og jeg har da heller ikke hørt på låtene hele tida. Jeg gjorde meg opp en mening ganske tidlig om hvem som var mine favoritter og når jeg nå har gått tilbake og lytta igjen så er det ikke store forandringa.

En annen ting som jeg ikke er helt fornøyd med er at vi i år har ti poplåter, punktum. OK, det er litt funk her og der, ørsmå tilløp til jazzelementer og anna småtteri. Men alt faller egentlig i popsekken og det gjør meg ørlite grinete. Jeg savner sjangerbredden, jeg savner rock, jeg savner country, jeg savner låter som skiller seg vesentlig fra de andre. Når Nederland stiller med røff outlaw countryrock, Estland stiller med opera, Ungarn stiller med drivende rock på grensa til metal og Romania stiller med ei rockeballade så burde det være mulig her til lands også å få med flere sjangre.

Men vi har de låtene vi har og jeg har gjort min vurdering ut fra poengsystemet i Eurovision, altså ikke det jeg vanligvis bruker når jeg omtaler plater her på bloggen.

12 poeng - Stella & Alexandra - You Got Me

Den mest umiddelbare låten og den mest fengende. Og da faller jeg fort. Stella Mwangi med kul og forståelig rap og Alexandra Rotan som synger til tøft komp. Jeg blir i godt humør og denne har vært min nr. 1 hele tida. Tviler vel på at den vinner, men jeg treffer veldig sjelden med vinner så det tar jeg med ro.


10 poeng - Rebecca - Who We Are

Årets eneste ballade bestaltes av den mest ukjente artisten, 19 år gamle Rebecca Thorsen. Ketil Mørland, mannen bak "Monster Like Me" i 2014 er låtskriver og det høres. Han er en spennende låtskriver og han og Rebecca gir oss en følsom ballade som vokser og vokser. Hun har startfeltetes beste stemme og den bærer sangen noe helt enormt. Sitter framføringa så har vi vinneren her. Et morsomt paradoks er at vi er i samme semifinale som San Marino, som i går valgte en låt med identisk tittel! En tekst og en video med mening, noen mener videoen ligger tett opp til en med Eva Weel Skram som jeg ikke har sett. Den diskusjonen får andre ta.


8 poeng - Charla K - Stop The Music

Dette er den tredje låten jeg er helt komfortabel med om vinner. Charla heter egentlig Charlotte og er fra Tønsberg. En besnærende låt dette med et deilig refreng. Er spent på hvordan en løser det med koret under framføringa i Spektrum. Jeg liker det jeg hører, og som sagt gjør det meg ikke noe om denne vinner heller.


7 poeng - Vidar Villa - Moren Din

En utilslørt MILF-hyllest var altså det vi mangla i MGP...... Nok om det, jeg liker denne låten likevel, og personlig er den litt spesiell for meg. Eller rettere sagt, det er det at det er Vidar Villa som er spesielt. Eneste referansen jeg hadde til han før han ble annonsert som artist i MGP var "One Night Stand" som jeg fant på spillelista på Spotify som husets tenåring etterlot seg etter at han ble revet fra oss i ei trafikkulykke 31. mars ifjor. Jeg er sikker på at han hadde rådigga denne låten og at han hadde flirt godt til humoren i teksten samt den dampende videoen med Mia Gundersen som moren. For dette er en tvers igjennom humorlåt, men den er også fengende og har et refreng som lett setter seg. Derfor blir det et par stemmer fra meg til Vidar Villa.


6 poeng - Tom Hugo - I Like, I Like, I Like

Grunnen til at denne havner på øvre halvdel er et catchy refreng. Ellers er nok låten av det mer anonyme slaget, men som sagt, jeg er med på refrenget, det setter seg fort i hodet. Og det gjør at sørlendingen Tom Hugos låt er bedre enn resten i mine ører.


5 poeng - Ida Maria - Scandilove

Glad for at Ida Maria er med i MGP da jeg fikk sansen for henne gjennom høstens Stjernekamp på NRK der hun ble nr. 3. Hun er et fyrverkeri på scena, og jeg er sikker på at hun kommer til å lage et hett show på lørdag. Men jeg er ørlite skuffa over låten som jeg synes er noe hakkete. Men er det en låt som ved hjelp av framføringa kan hoppe opp noen plasser hos meg så er det denne. For det er et humør her som jeg liker, og jeg er rimelig sikker på at det er noe Ida Maria får ut på scena.


4 poeng - Aleksander Wahlmann - Talk To the Hand

Wahlmann stiller igjen etter suksessen ifjor som en del av JOWST. "Grab the Moment" var ikke min låt, men to sterke opptredener var nok til å sikre seieren. Årets låt er funky og har et OK hook som fenger. Som ifjor kan dette være låten som sparker nedenfra og tar kaka. Jeg tviler, men blir heller ikke sjokkskadd om det skjer. For dette fenger hos mange.


3 poeng - Alejandro Fuentes - Tengo Otra

Alejandro Fuentes stiller med en sang på sitt morsmål spansk, og det har vel aldri skjedd i MGP's historie. Jeg misliker den ikke, den har absolutt sine fine elementer, som refrenget. Men jeg er redd dette blir for anonymt. Hvis da ikke Fuentes gjør en strålende opptreden og smelter nasjonen, det skal jeg ikke se bort fra.


2 poeng - Alexander Rybak - That's How You Write A Song

Mannen som ga oss en enorm seier i 2009 med klassikeren "Fairytale" prøver seg igjen med noe helt anna. Og jeg er skuffa, jeg hadde venta mer. Den fenger ikke hos meg og det er ikke min type musikk heller. Men den hadde kommet høyere hos meg uten de jazzifiserte shubiduagreiene etter ca. 1:15, det er bare plagsomt og irriterende. Men her betyr nok ikke mitt syn noe som helst, Rybak kommer nok til Gullfinalen og da kan alt skje.


1 poeng - Nicoline - Light Me Up

Nicoline imponerte som rimelig ukjent med finaleplass i Stjernekamp- 16 og mange ønska henne derfor til MGP. Men når hun først er her så er det med kveldens mest anonyme låt. Den er ikke stygg, men jeg føler at den ikke går noen steder. Det blir for intetsigende sjøl om Nicoline synger bra.


Skal jeg begi meg utpå djupt vann og tippe gullfinalister tror jeg det blir Rebecca, Rybak, Vidar Villa og Charla K. Og da tror jeg seieren står mellom Rebecca og Rybak. Men i MGP (og ESC) har jeg tatt feil så mange ganger at jeg ikke blir overraska om jeg bommer med noen.