Trond Svendsen & Tuxedo - Smalltown Stories

Med unntak av når jeg blir kjent med artister gjennom en plateanmeldelse prøver jeg å unngå å lese andre anmeldelser før jeg skriver om skiva sjøl. Det var også meningen her, men så klikka jeg inn på en anmeldelse i VG med overskrifta "Mørkt og regntungt" og da var det til min overraskelse dette albumet her med Trond Svendsen & Tuxedo fra Brumunddal som jeg da var i full gang med å høre på. Jeg er enig i konklusjonen til VG's anmelder, dette er nemlig norsk americana av ypperste merke. Men at det er så mørkt og regntungt kjenner jeg meg ikke igjen i etter å ha hørt på denne musikken jevnlig den siste uka.

Mulig at VG's anmelder tenker på den første sangen (etter et drøyt minutts åpningsserenade) Drive In The Rain, men jeg synes heller ikke den er så mørk av seg. Denne akustiske liveversjonen er i sin natur annerledes enn den er på skiva, men er den eneste jeg har funnet:

Jeg opplevde dette bandet da jeg var på Interstate 19 - Norsk Americana Weekend siste helga i januar og jeg likte veldig godt det jeg hørte. De spilte både låter fra debutskiva "Palomino Motel" fra -17 og fra denne skiva her, som da var på beddingen.

Jeg finner ikke flere låter på YouTube så jeg kan ikke gi dere videoeksempler på det jeg synes er ei helt ypperlig skive. Nobody Works on Fridays Anymore er en fengende sang om livet i en småby der en har vært avhengig av ei hjørnesteinsbedrift, men der tidene forandrer seg og industriarbeidsplasser forsvinner.  This Is What We Do er en mangeslungen låt med bl. a. fele i lydbildet. En tekst om å leve i et forhold med en kvinne som egentlig ikke aner hvilke utfordringer partneren har hatt her i livet, men at han nå ønsker å kjøre alene hjem til jul med en fin gave til henne. En litt Driving Home For Christmas-følelse, bare at dette her er en låt med mye mer sjel og følelse. Skivas største høydepunkt. En noe røffere, men meget fengende sang er This Town, også et høydepunkt.

Fuel My Fire er en roligere og mer naken, litt bluesaktig låt, med en herlig klagende gitar. Water In The Well er nært opp til countryen, framført på en vár måte av en Trond Svendsen som har mye følelse i stemma si og som dermed gir sangene en ekstra dimensjon. Not My War er musikalsk sett noe stillestående synes jeg, men med en mektig tekst om en soldat som ser på sitt virke som en jobb der man utfører ordre, men der han til slutt kommer til et punkt der han innser at dette ikke er hans krig.

I Can Hear The River er det noe mektig over med en kvinnelig backingvokalist som gir låten en ekstra nerve. Så avsluttes det hele med over seks min. lange Cold House og dette er kanskje det nærmeste jeg kommer overskrifta til VG-anmelderen. Men likefullt er dette en drivende god låt som tittelen til tross ikke overøser meg med melankoli. Jeg forstår teksten slik at det er om et samliv som holder på å gå til grunne, men likevel er det noe fengende over sangen som skikkelig tar meg. Det følsomme i Trond Svendsens stemme kommer virkelig til sin rett her, samtidig som en deilig og lang gitarsolo som tar låten inn for landing sjølsagt ikke er feil.

Så konklusjonen min er at dette er ei skikkelig god skive som gir meg mange fine musikkopplevelser. Norsk americana blomstrer for tida, og Trond Svendsen & Tuxedo er virkelig et godt bevis på det.

Karakter: 5,5.

Bruce Springsteen - Western Stars

Det er med en viss ærefrykt jeg sitter her og skriver nå, det er tross alt første gang jeg skal skrive en vurdering av ei plate med en av mine største musikalske helter. The Boss har en helt spesiell plass i hjertet til oss norske, og ei ny skive fra den kanten er som alltid en stor begivenhet. Og siden den kom ut sist fredag har jeg helt bevisst styrt unna andre anmeldelser, dette skal være mitt inntrykk, og bare mitt.

Under 1. lytt var jeg nok litt ukonsentreret, for da var jeg ute og gikk og jeg fikk ikke det rette inntrykket. F. eks. virka første sporet Hitch Hikin' noe kjedelig. Men det har tatt seg opp og etterhvert er dette blitt et elskalbum. Og jeg opplever en Springsteen som er mer country enn jeg har hørt han før. Sjefen min på jobb, som også er stor fan har fortalt meg at mange på slutten av 80-tallet venta på et countryalbum fra han, et album som de mente ville bli genialt, men som aldri kom. Hans inntrykk er at her har vi til en viss grad fått det, og jeg er enig. Enkelte av låtene er mer country enn hva store mainstream countrystjerner som Blake Shelton, Luke Bryan og Jason Aldean noengang har vært. Det er bare å høre på tittelsporet, så skjønner man det. En låt der Bruce trekker linjene tilbake til de store westernfilmstjernene som John Wayne og hvilke inntrykk de gjorde på han:

Countryfølelsen er også for fullt tilstede på Chasin' Wild Horses. Dette er det vakreste stykke countrymusikk jeg har hørt i år. Framført med sjel og innlevelse av en artist med tydelig stor respekt for sjangeren:

Men sjølsagt er rockeren Bruce også høyst tilstede på denne skiva og en låt som er umiskjennelig Bruce og som har gjort et sterkt inntrykk på meg er There Goes My Miracle. Setninga "There goes my miracle, walks away" kan jeg så relatere til. En låt som beskriver så godt den følelsen du har når hun du ser på som ditt mirakel sier hun ikke elsker deg lenger mens du sitter der igjen og kjenner så altfor godt at du fortsatt har de samme følelsene hun ikke lenger har.

En låt som jeg også har lagt min elsk på er Hello Sunshine, en låt som minner meg en del om den store hiten Early Mornin' Rain som canadiske Gordon Lightfoot skrev og som flere, bl. a. Peter. Paul & Mary har hatt stor suksess med. Og Bruce innrømmer i starten av låten at han er litt svak for regnet, men at det likevel er solen han ønsker seg. Også dette en tydelig countrylåt:

Som alltid er Bruce en fantastisk historieforteller, enten det er sett fra haikerens synsvinkel eller fra en som opplever at hans partner ser på han som en løgner, som i Stones:

Det er en nydelig drøyt 50-minutters musikalsk reise i et vakkert og mangeslungent landskap The Boss tar meg med på på dette albumet. Det er ikke en av de 13 låtene som føles unødvendig, heller ikke den 1:53 korte Somewhere North of Nashville, om låtskriveren som må erkjenne at han ikke har lyktes i Music City:

Jeg føler meg trygg på at dette blir stående igjen som et av 2019's album for meg. For de andre låtene er også perler verdt å lytte til, som festlige Sleepy Joe's Café, som The Wayfarer, Tucson Train og ettertenksomme Drive Fast (The Stuntman) og det rolige avslutningssporet Moonlight Motel. Bruce Springsteen blir snart 70, men viser for all verden at alder bare er et tall. Takk Bruce!

Karakter: 6.

Malene Markussen - Under vann

Tidligere denne uka bad jeg mine Facebookvenner om tips til god musikk som har kommet ut i år, og jeg festa meg med et tips som jeg var rask til å sjekke: Malene Markussen og hennes album "Under Vann". Det viser seg at dette er hennes andre fullengder, debuten kom med"Aldri i ro" for tre år siden.

Dette er musikk og tekster som jeg blir grepet av. Det er bare sju sanger, men det føles ikke for lite. Det er mye melankoli her, både musikalsk og tekstmessig, ja, jeg har nærmest på følelsen at dette er et konseptalbum ift. psykiske problemer og forskjellige aspekter ved det.

Vi får det allerede på åpnings- og tittelsporet:

Malene Markussen har en stemme som står godt til musikken. Og sjøl om det er melankoli og vanskelige tema hun tar opp så makter hun og hennes musikkere å lage musikk som ikke blir for trist. Som her i Under Vann der det hele bygger seg opp til en smådramatisk sang som gjør at jeg henger med hele veien.

Ikke Si Jeg Har Alt tolker jeg som et svar mange uvitende gir til mennesker som sliter psykisk. "Du har jo alt!". Som om det å ha fullt av materielle ting hjelper når en rives og slites innenfra. Det er bare å se på Aviici, han hadde alt, men likevel mista han det viktigste, gleden ved å leve. Og da hjelper ikke all verdens ting og penger. Et meget viktig budskap

Slipp Meg Inn er en bønn til en annen person, en venn eller ens hjertes utkårede om å slippe inn hos h¤n.

Så kommer vi til sangen som gjør sterkest inntrykk på meg, Dypere Dypere. Ingen sang på norsk har beskrevet en depresjon så godt som Malene Markussen gjør her. Ordbildene hun bruker kan jeg sterkt relatere til sjøl, jeg har i mine tyngste depresjonstilstander kjent det samme. Å da få en låt som virkelig setter ord på det jeg sjøl har følt er bare uendelig sterkt. Også en enkel og talende video:

Dette er den midterste låten og det virker som de tre første låtene på en måte beskriver veien mot bunnen, i Dypere Dypere er bunnen nådd, så beskriver de tre siste låtene kampen for å komme seg opp igjen. Det Brenner beskriver veien ut av et destruktivt forhold og så kommer den nestsiste sangen Fryktløs som viser en vilje til å kjempe mot sine indre monstre, en låt og en tekst som viser at en bedre framtid er mulig, tross alt:

Så jeg vil rett og slett takke Malene Markussen for å ha gitt meg et album med en knippe sanger som jeg kan kjenne meg godt igjen i, og som også kan brukes som et middel til å holde fast ved håpet om at livet fortsatt kan ha noe godt å gi.

Mulig at min karakter er litt farga av at jeg er personlig berørt av denne skiva, men musikk SKAL berøre.

Karaker: 6.

Ulf Lundell - Tranorna kommer

Det er 20 år siden jeg hadde en av mine største konsertopplevelser, 2 1/2 times nonstop rock'n roll med Ulf Lundell og hans band fra Romsdalsmuseets scene under Moldejazz. Da var jeg imponert over at en på snart 50 holdt sånn koken, nå er altså Uffe 69 og lager fortsatt god musikk. Han kom ifjor med det akustiske dobbeltalbumet "Skisser", og det er sju av låtene derfra han har gått i studio igjen med med fullt band. At det ikke er flere låter på skiva ble etterhvert ikke noen stor sak for meg etter at jeg hadde hørt på den noen ganger.

Tittelsporet kommer først, og det er en typisk Lundellåt med godt driv, med både fele og saksofon og det er litt Springsteen over det.

Sommarens Vattenspridare er en vár og fin kjærlighetslåt før Lundell virkelig smeller til med Ett Som Är Säkert som er en kraftig advarsel om at krefter vi trodde vi hadde overvunnet har fått ny sjøltillit og er ute og marsjerer igjen. Dette er en låt som både musikalsk og tekstmessig er som å få ei kanonkule i mellomgolvet:

Definitivt Religion er en seig blueslåt, men også her med en sterk tekst om religioner på ville veier. Blues er ikke det jeg hører mest på, men denne låten fungerer absolutt for meg med både en herlig gitarsolo og ditto herlig saxsolo:

Lundell er en ekspert på det jeg kaller å snakkesynge, noe han viser på Klockorna, som er en mer rolig låt som passer fint etter de to foregående mer larmende sporene. I Sanning Är Et Udde Tal reflekterer Lundell bl. a. over det faktum at danske nynazister har tatt i bruk hans største klassiker Öppna Landskap, med omskrevet tekst. Dessverre ikke den første artisten som har opplevd noe sånt:

På avslutningssporet Färgat Glas, der vi igjen får snakkesynging kommer Lundell inn på at han dessverre har funnet fram flaska igjen og han innrømmer at nyheten om Dylans Nobelpris var en unnskyldning for å drikke seg full.

Jeg liker virkelig det jeg hører, dette er den Ulf Lundell jeg kjenner, og da blir det bra i mine ører. Det er også godt å høre at tekstene er reflekterte og at noen av de er viktige kommentarer til samfunnet vi lever i her i Nord-Europa.

Karakter: 5,5.

Bjølsen Valsemølle - Sanger om kjærlighet

Trond Ingebretsen er 70 år, men han og Bjølsen Valsemølle holder heldigvis koken. Trond er Oslogutt tvers igjennom og viser i mange låter sin kjærlighet til vår hovedstad. Men i sine tekster ser han også utover, han ser nasjonalt og han ser internasjonalt. Derfor er ei Bjølsenplate alltid spennende når det gjelder hvilke temaer som blir tatt opp denne gangen. For jeg holder fast ved min påstand om at Trond Ingebretsen er en av våre aller beste låtsnekkere og tekstforfattere. Det er tekster som det er lett å kjenne seg igjen i og relatere til i eget liv.

Slik føler jeg det er med åpningssporet Små Ting. Det er ofte de små ting som preger dagene, de små gledene, eller de små motgangene. Jeg føler ihvertfall ofte at de små motgangene er vanskeligst å takle, og derfor er det lett å kjenne meg igjen her:

I tittelsporet vender Ingebretsen tilbake til barndommen og sangene hans mor ga han og som faren stemte i. Det er også om viktige sanger som kommer til i løpet av livet og som følger en, sanger som er fylte av kjærlighet, skrevet i kjærlighet til noe eller noen.

Ingebretsen er trygt plassert på venstresida politisk og han har bl. a. både verbalt og gjennom musikken tilkjennegitt sine synspunkter i innvandringspolitikken og i Israel-Palestinakonflikten. Han har en datter og et barnebarn som bor utenlands fordi datterens kjære og barnets far ikke har oppholdstillatelse i Norge. I Der Land Snakker Til Himmel'n og Kjenne På Hat får både Israel og en markant Frp-statsråd sine pass påskrevet, og det er godt å høre at sistnevnte låt avsluttes med setninga: "Tida er over for hat".

Ingebretsens store idrettsinteresse har kommet fram i flere låter, som hyllesten til Terje Pedersens spydverdensrekord på Bislett som han og faren var øyenvitner til, og Marit fra Rognes, sjølsagt tilegna Marit Bjørgen. Her på denne skiva får vi historien om når han er innom kompisen Thor Gotaas mens denne arbeider med sin biografi om Oddvar Brå. Synet av skikongens treningsdagbøker ble gnisten til en ny låt, og Ingebretsen er ikke snau i beskrivelsen av dette synet:

I det hele tatt så blir jeg oppløfta av å høre denne skiva og de nye sangene til Trond og Bjølsen. Dette er nemlig et album jeg trenger i ei tid der alt ikke går på skinner. Jeg får følelsen av at jeg er ikke alene, og jeg skjønner at det er flere der ute som har det verre. Men felles er at musikken kan lindre negative tanker og det som føles vondt. Her er 12 låter som alle forteller sin spesielle historie, og jeg får det jeg ønsker og ikke minst trenger. For Trond og Bjølsen tilhører den sjeldne rasen av musikere som ikke bare gir oss den musikken vi vil ha, men også den musikken vi trenger å høre.

Til slutt tar jeg det med váre og vakre avslutningssporet Den Skinnende Elva:

Takk Trond & Bjølsen for ennå et album som vil sette varige spor i meg og forhåpentligvis mange, mange flere.

Karakter: 6.