tirsdag 31. oktober 2017

Joan Shelley - "Joan Shelley"



Joan Shelley er en folkartist fra Kentucky som i år er ute med sitt 5. album, som er sjøltitulert. Rolling Stone har framheva det som et av de 50 beste albumene hittil i år, noe som er et godt kvalitetsstempel.

Jeg skrev folkartist, men hadde sangene vært på norsk hadde det for en som har vokst opp med den norske visebølgen blitt kalt for visesang. For det er det er i mine ører, men internasjonalt er det ikke noe ord for viser, dermed blir det folk. Men la meg ile til å si at dette er en diskusjon som kun har akademisk interesse, det er musikken og hva den gir den enkelte som er det viktigste.

Og når det gjelder musikken til Joan Shelley så er den minimalistisk med kassegitaren i sentrum. I lengden kan det bli vel monotont, men Joan Shelley veier det en del opp med en nærmest engleaktig vakker stemme som står godt til den minimalistiske musikken og til tekstene, som ofte er om relasjoner.

Det er spesielt tre sanger som peker seg ut i mine ører på dette albumet. Her er "Where I'll Find You" i et opptak fra BBC:


Her er vakre "The Push and Pull":


Min 3. favoritt fra skiva er "I Didn't Know" med et betagende basskomp, men er ikke på YouTube. En kan si at det var de tre sangene jeg umiddelbart falt for. Men etter å ha hørt flere ganger på skiva har jeg etterhvert oppdaga flere perler, som "Even Though":


"Go Wild" er også en bra sang, her et direkte vinylopptak:


Joan Shelley har gitt meg et album som er godt å slappe av og roe helt ned til. Noen ganger så er en nødt til å bare koble helt av fra livets realiteter og da er musikk som dette midt i blinken.

Karakter: 4,5.


fredag 27. oktober 2017

Becca Mancari - "Good Woman"


Dette er debutskiva til en Americanaartist som tydelig sprenger grenser med sin musikk. Lydbildet og atmosfæren på skiva minner meg en god del om plata til Sera Cahoone som jeg skrev om i mars. Det er noe svevende og drømmende over de ni låtene på dette albumet.

Åpningssporet "Arizona Fire" er det ene jeg ikke helt får tak på, den er noe rotete for meg. Men ellers er det mye vellyd her, til tider fengende og med Mancaris stemme svevende over musikken. "Waiting So Long" er en fengende sak med lekende musikk og der jeg hører at Mancari har henta sin inspirasjon fra flere sjangre. Alt dette har hun smelta sammen til en behagelig miks. Og behagelg er nettopp det en kan kalle "Summertime Mama" også, en slentrende sang om sommerens gleder:


Becca Mancari bor i Nashville og hun utfordrer ikke bare musikalske konvensjoner. Som lesbisk utfordrer hun også det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som langt de fleste country/americanafans har. Også gjennom tekstene sier hun klart fra hvor hun står på dette området.

"Long Way Down" er et av høydepunktene på skiva i mine ører. Her i en akustisk versjon der Mancari klarer å ta med seg mye av stemninga fra studio:


"Golden" er en av de mest dvelende låtene på skiva, og Mancari gir oss her en video med mye storslått natur:


Enkle "Dirty Dishes" og fengende "Devils Mouth" er også to favoritter før vi kommer til den siste jeg poster, "Kitchen Dancing" med en sterk tekst om kjærlighet:


Albumet avsluttes med tittelsporet "Good Woman" som igjen er en dvelende vakker sang der Mancaris vakre stemme svever over musikken.

Becca Mancari er også del av en trio, Bermuda Triangle, men dette er altså hennes solodebut. En spennende debut som jeg er blitt glad i og som gjør meg forventningsfull til hva hun kommer med framover. Og siden jeg tror at dette er musikk som vil slå godt an også på denne sida av dammen så hadde det vært kjekt om noen hadde klart å booke henne til noen konserter her på berget.

Karakter: 5,5.

onsdag 25. oktober 2017

Aaron Watson - "Vaquero"


For to år siden klarte Aaron Watson det ingen mannlige artister hadde gjort før han med en uavhengig utgivelse, nemlig å gå til topps på Billboards countryalbumliste, med "The Underdog". Oppfølgeren er kommet i år og er faktisk texanerens 10. studioalbum. Og denne gikk også høyt da den kom ut i februar med 2. plass som høyest.

Og dette er en av de beste countryplatene jeg  har hørt i år. Musikken er til tider litt popete, men det kjennes likevel nært og ekte. Og åpningssporet, "Texas Lullaby" er en fin og nær historie:


I det hele tatt så er Aaron Watson en meget god historieforteller, og han forteller sine historier til smektende musikk. Som i "Take You Home Tonight":


Det er hele 16 spor på skiva, en av de "Mariano's Dream" er en 2-minutters perle av en instrumental. Watson er også opptatt av hva som skjer i samfunnet rundt seg, noe "They Don't Make Em Like They Used Too". Her en neddempa liveversjon fra Grand Ole Opry:


Tittelsporet "Vaquero" er om møtet med en gammel meksikansk cowboy i en bar og de visdomsordene han kommer med for at han får det han vil ha av tequila. Dette er vakkert:


"Clear Isabel" er et innlegg i debatten rundt Trumps mur mot Mexico. Jeg har sett et intervju med Watson på YouTube der han poengterer at han med sangen ikke tar et standpunkt for eller mot muren, men at han vil rette søkelyset på at det er mennnesker og menneskeskjebner det er snakk om:


Det er veldig mange gode låter å velge mellom når det er hele 16 låter på albumet, som rolige, vakre "Big Love In a Small Town", og "Be My Girl", fengende "These Old Boots Have Roots", countryrockeren "Outta Style" og litt spesielle "Run Wild Horses" med et lydbilde og en oppbygning en sjelden hører på ei countryskive. Som siste smakebit har jeg valgt "The Arrow", som er en fengende god låt:


Dette er ei countryskive som jeg er blitt veldig glad i. Aaron Watson gir meg ekte og nær country med brodd. At musikken på enkelte låter blir popete har ingenting å si fordi det ikke virker pålessa og han fyller på med vakre harmonier. Det er for meg et signal om en artist med integritet og som ikke går på akkord med hvordan han vil framstå. 40-åringen (født tre dager etter at Elvis døde) turnerer aktivt og er såvidt jeg skjønner det veldig populær innafor den alternative countryen sjøl om han ikke er inne i varmen til mainstreamcountryen.

Karakter: 6.

tirsdag 24. oktober 2017

Anne Nørdsti - "Få'kke lokke meg"


Anne Nørdsti er endelig ute med sitt 9. studioalbum. Det er tre år siden forrige utgivelse, pausen skyldes bl. a. at hun fikk en datter for et år siden og er nå blitt tobarnsmamma. Slik jeg ser det er hun en av Norges aller beste entertainere og jeg tør påstå at hun hadde blitt en stjerne uansett sjanger. Derfor har jeg i flere år uten hell etterlyst henne i Stjernekamp og Melodi Grand Prix. Det kan være at det ikke har passa for henne, for jeg har vanskelig for å tro at hun ikke er blitt spurt.

Forrige utgivelse "Danser i måneskinn" var Nørdsti på sitt mest rocka. På dette albumet er hun mer tilbake til det lydbildet hun slo igjennom med. Men det er fortsatt meget fengende musikk og gode tekster for sjangeren. Dansebandsjangeren blir gjerne sett ned på av musikkeliten, ufortjent, for her som i alle andre sjangre er det flere artister som har gjort kvalitet til sitt varemerke.

Og det er kvalitet når Anne Nørdsti gir ut album. Som vanlig 12 spor og tittellåta åpner det hele med fele og et folkemusikktilsnitt, riktig fengende:

 
 "Ingenting å tape" er en fin smårocka låt. "Alle Er Unike" er en vakker sang om en grå og lurvet fugl som satt en stund på fuglebrettet før den ble jagd vekk og så fant veien til flokken sin. Nørdsti bruker den som en metafor for å muntre opp folk som føler seg som en grå fugl i mengden. "Det Var Lykkeliten" er platas mest rocka låt der Nørdsti tar oss med tilbake til sin barndom og en av de første sangene hun fikk høre. Den går over i rolige "Kan Jeg Få Et Svar", Nørdsti behersker det også meget godt da hun har en flott stemme som gjør at hun klarer å leve seg inn i tekstene. Du tror på henne rett og slett.

"Du Er Min Kvinne, Du Er Min Mann" er en fin duett med Rune Rudberg. Dette er en fin countrylåt som igjen viser styrken ved et Nørdstialbum. Hun unngår som regel å falle i klisjéfella som mange dansebandartister har en tendens til å gjøre. Musikken lager hun stort sett sjøl mens hun har flere som gir henne gode tekster.



"Slå Deg På Brøstet" er en fengende hyllest til hverdagsheltene som lyser opp livene til sine medmennesker. Så kommer en låt som mange småbarnsmødre kan kjenne seg igjen i, "Ammetåke". Med to små barn så har nok Nørdsti hatt sin del av det, og det gir da også låten stor troverdighet. "Noen Ganger i Livet" er en rolig, nydelig countrylåt tilegna Nørdstis 1 år gamle datter, mens "Sitte På Fanget" er tilbake til barndommen og det å sitte på det gode fanget til bestemor.

"Oss To" er en fin kjærlighetssang om to som endelig har funnet roen i hverandre. Rocka "Jeg Blir Gæærn" avslutter skiva, om det å være et positivt jamenneske utad når en egentlig ønsker å roe ned og ta vare på seg sjøl.


Anne Nørdsti har et godt band, og det er de samme musikerne hun har brukt i studio som hun har på veien, blant dem er samboeren Lars Westerfjell. Utenom bandet er det populære Odd Arne Sørensen på trekkspill samt en felespiller ved navn Fosshagen som bidrar.

Plata svarer til forventningene mine og vel så det, dette er musikk til å bli i godt humør av og vi trenger også slik musikk. Vi trenger artister som kan lage stemning, liv og moro og der er Anne Nørdsti blant de aller beste i landet.

Karakter: 6.

mandag 23. oktober 2017

Margo Price - "All American Made"



Margo Price har med sitt 2. album som kom ut sist fredag muligens ikke laga årets countryskive, men den bør være en het kandidat til årets viktigste countryskive. Men for å rekapitulere litt så imponerte hun ifjor med debuten "Midwest Farmers Daughter" der det sterkt sjølbiografiske åpningfssporet "Hands of Time" for meg ble den sangen som gjorde størst inntrykk på meg ifjor. En utrolig gripende låt.

Over til hennes "sophomore album", som de over dammen kaller en artists 2. utgivelse så viser Margo Price seg fortsatt fram som en meget sterk låtskriver (sammen med ektemannen Jeremy Ivey), og hun er ikke redd for å ta standpunkt. Som i "Pay Gap" som går rett inn i debatten om lik lønn for likt arbeid, der en trygt kan si at en i USA ikke har kommet like langt som her i Norge.

Tittelsporet, som også avslutter skiva er en meget sterk tekst som bl. a. omtaler Reagans salg av våpen til Iran på 80-tallet. På dette liveopptaket hører vi ikke stemmene til Bill Clinton, Martin Luther King, Barack Obama og Richard Nixon, som åpner sangen og avslutter den.


En av kommentarene under videoen sier egentlig alt: "Finally someone from the country speaking the truth to the masses about how they really feel because of how things really are for the large majority of rural people."

Margo Price har opplevd sin del av smerte, som at hun mista sin førstefødte som døde av en hjertefeil. Da kan en forstå budskapet i "Little Pain". "A little pain doesn't hurt anyone". Det er ikke en ufølsom person som sier det, men altså en kvinne som har opplevd den største smerten en mor kan oppleve:


Sønnens død bragte Margo Price inn i en tilværelse med overforbruk av alkohol, noe som igjen førte til et opphold bak murene. I "Weakness" sier hun "I don't want to get in prison again", men verselinja som gjør størst inntrykk er "Sometimes my weakness is stronger than me". Jeg er sikker på at vi er mange som har kjent det sånn noen ganger.


På "Heart of America" som er tilegna besteforeldrene, som bygde opp gården der hun ble født og mer detaljert fortelelr historien om hvordan familien mista gården i konkurs da hun var to år gammel. Her fra fjoråets utgave av Farm Aid:


"Loner" er også en liten perle, "They put you to work to buy shit you don't need" er en sentral verselinje i en sang som begynner med: "Being born is a curse, dying young is worse, finding love is the meaning of life".

Det er et par spor blant de 12 sangene som ikke er det helt store i mine ører, men bortsett fra det er dette et gjennomført sterkt album. Hun har en duett med Willie Nelson; "Learning to Lose". De er ikke i sync, men tanken har slått meg om det heller ikke er meninga. Her er den fra Ryman Auditorium i Nashville med en annen levende legende, Loretta Lynn:


I og med at Loretta Lynn har profilert seg som en Trumptilhenger så må en ta for gitt utifra det tekstmessige innholdet på en del av de andre låtene på skiva at hun og Price ikke er enig i akkurat det.....

Andre bra sanger på dette albumet er livlige "Wild Women" og åpningssporet "Don't Say It" som er et klart budskap til en mann som utøver vold mot kjæresten at han av den grunn ikke kan si at han elsker henne.

Hos Jack Whites Third Man Records får Margo Price full kunstnerisk frihet, hun har ikke bakmenn som pådytter henne en rolle og et image hun ikke ønsker å være. Om hun går hjem hos den jevne countryfansen er jo et spørsmål når hun tar såpass klare og for de kontroversielle standpunkt i tekstene sine. Men at hun utfra substans i både tekst og musikk burde være helt der oppe er udiskutabelt.


Karakter: 5,5.



fredag 20. oktober 2017

Chris Stapleton - "From a room: Volume 1"


Det er to år siden Chris Stapleton kom fra "ingensteder" og slo ned som en veritabel bombe under Countrt Music Awards med en åtte minutters opptreden sammen med Justin Timberlake som det fremdeles går frasagn om og tre priser; Årets album, Årets nykommer og Årets mannlige artist. Her kom altså en høy kar med dyp røst med en annen type country enn det som ble spilt på radiostasjonene; en country med sjel, og med musikk og tekster langt fra partycountryen som omhandler "driving trucks and drinking beer with pretty gitls".

Og sjøl om countryradiostasjonene tviholder på partycountryen, som gjør at flere countryartister åpent innrømmer at de gir ut annen musikk enn de egentlig vil og spiller fint lite av Stapleton så føyk "Traveller" opp til 1. plass på Billboard 200 etter dette bombenedslaget. Og årets oppfølger har toppa countryalbumlista og nådde nr. 2 på Billboard 200. En Grammy ble det også.

Stapleton er fra tidligere kjent som en meget respektert låtskriver og har levert flere hits til Kenny Chesney, George Strait, Darius Rucker, Brad Paisley og Adele for å nevne noen. Og han har også bakgrunn fra bluegrassbandet The SteelDrivers. Men farens dødsfall gjorde at han begynte å orientere seg mot en solokarriere og den har altså vært svært så suksessfull så langt. Og det er mer i vente, for "From a Room: Volume 2" kommer 1. desember.

Volume 1 har ni spor og det er ikke mye party for å si det sånn. Tekstmessig er det om forhold som ikke fungerer eller går over styr og om rusinntak. Åpningssporet "Broken Halos" er et godt eksempel i så måte:


"Last Thing I Needed, First Thing in the Morning" er en klagende sang om hun som drar sin kos om morgenen:


Stapleton har ei stemme som passer perfekt til den type låter og med den tematikken. Det gjør at jeg som lytter virkelig tror på han, og tror på den smerten som han formidler.

"Second One To Know" er en tøff rocker:


"Up To No Good Livin'" er lettere musikalsk, men tematikken er fremdeles ikke av den mest lystelige:


Så kommer "Either Way" og "I Was Wrong", to seige, klagende sanger med en god del soul inn i musikken, sanger med mye smerte. Kanskje de to låtene jeg minst har fått tak på, men de framføres også med stort patos og innlevelse. "Without Your Love" er ikke så seig og litt lysere tekst. "Them Stems" er en bluesaktig sak om å røyke dop:


Skiva avsluttes med "Death Row", og som tittelen viser så er det ingen lystig sang. Det er den dødsdømte som gjør seg klar til sin siste reise, enkelt og greit.

Dave Cobb står også bak produksjonen her, han er sentral i mange alt. countryutgivelser, det er nok å nevne Jason Isbell og Sturgill Simpson. Virkelig deilig er det å registrere at Chris Stapleton ikke går på akkord med seg sjøl, han spiller inn og framfører den musikken han ønsker å formidle og det får han lov til av Dave Cobb. Jeg gleder meg virkelig til "From a room: Volume 2"! Første singel derfra, "Millionaire" er sluppet i dag, men jeg har ikke rukket å høre den ennå.

"Volume 1" er nominert til Årets album til Country Music Awards i begynnelsen av november, sammen med bl. a. Jason Isbell og Little Big Town.

Karakter: 5,5.

torsdag 19. oktober 2017

Jason Isbell and The 400 Unit - "The Nashville Sound"



Jeg må si at jeg fikk meg en overraskelse da jeg i dag oppdaga at dette albumet til Jason Isbell er nominert i klassen "Årets album" på Country Music Awards i november. Ærlig talt så trodde jeg ikke at han var godtatt innafor de trenge rammene til mainstream countryen. Uansett gledelig, for etterhvert som jeg har dykka ned i materialet på dette albumet så må jeg si at det er ei veldig god skive. Og kanskje ikke fullt så overraskende denne nominasjonen når det kommer til stykket, for dette er et album som nådde 4. plass på Billboards albumliste og har toppa både country, folk og rockalbumlistene, akkurat som forgjengeneren "Something More Than Free" fra 2015.

Låten som gjør sterkest inntrykk er den nesten 7 minutter lange "Anxiety". En sang jeg ikke bet meg særlig merke til ved de par første lyttene, men da jeg begynte å høre skikkelig på teksten så innså jeg at den er et mesterverk. En desperat tekst om å være i angstens klør sjøl om en egentlig er lykkelig og har kvinnen i sitt liv sovende ved sin side. "Anxiety, how do you always get the best of me". "Even with my lover sleeping close to me I'm wide awaken and in pain". En av tekstene som har gjort størst inntrykk på meg i år dette:


Isbell er fra Alabama, en stat der rasemotsetningene historisk sett har vært sterke. "White Man's World" tolker jeg som Isbells beskrivelse av å leve i Alabama. Også et spark til mainstreamcountryen i teksten: "Mama wants to change the Nashville sound, but they never wanna let her".


Isbell og bandet skifter fint mellom rolige, mer akustiske låter og sanger det er mer trøkk i. En av mine favoritter er rocka "Cumberland Gap":


En annen favoritt er "Molotov":


Det er vel verdt å lytte til tekstene til Isbell, for mannen har et budskap i hver sang. Hver versedlinje virker gjennomtenkt og han er ikke redd for å ta opp temaer som for mange er vanskelige å ta tak i, som i "Anxiety". Og her må jeg ta med akustiske "If We Were Vampires" som et eksempel på hvilken god tekstforfatter han er:

"It's knowing that this can't go on forever /  Likely one of us have to spend some days alone / Maybe we'll get 40 years together / One day I'll be gone / Or one day you'll be gone".

Kona Amanda Shires, som spiller fele i bandet er med som duettpartner her. Åpningssporet "Last of My Kind" gjør også inntrykk, om det å å være annerledes, være et mobbeoffer.


Men jeg kan ikke unngå å avslutte med albumets siste spor. Mange artister bruke å roe ned på siste låten slik at den får et balladepreg. Ikke her, Isbell velger å avslutte med en lystig, optimistisk sak, "Something to Love":



Da jeg begynte å høre på skiva følte jeg at dette var en typisk 5-er i min bok. Så steg den til 5,5, før jeg innså at dette er et mesterverk fra en artist som har et klart budskap i sangene sine og som sammen med sitt band gir meg gnistrende god musikk. Og når jeg tar med at geniet Dave Cobb er produsent skjønner en at dette er grom musikk!

Karakter: 6.

tirsdag 17. oktober 2017

Little Steven - "Soulfire"



Little Steven, eller Steven van Zandt er en allsidig herremann og en sann Norgesvenn etter flere konserter her med Sjefen, Lillyhammer og ikke minst hans hjertebarn Notodden Blues Festival og hans bluesskole under den festivalen.

Ny soloskive har han også kommet med i år, sin første siden 1982 (!) og her er det blues og rock'n roll i skjønn forening. Tittellåta "Soulfire" åpner det hele og er en sugende blueslåt. Her en liveversjon fra London:


"Blues Is My Business" er også blues av ypperste merke:


Ser en stort på det er det likt fordelt med blues- og rockspor på det 12 spor lange albumet. Men her er grensene flytende, så hvilken sjanger den enkelte sang tilhører spiller egentlig liten trille. På enkelte låter høres det tydelig at Little Steven har henta mye inspirasjon fra Sjefen når det gjelder låtvalg. Som Jukeslåten "I'm Coming Back" som like gjerne kunne vært en Springsteenlåt:


Det er mye spilleglede på dette albumet, blåserekka er framtredende på de fleste låtene og det er også til tider intens koring. Kan bli litt overlessa av og til, men det er egentlig pirk. "I Saw the Light" er også heftig:


Little Steven må dessuten være veldig glad i ordet "baby", som går igjen i de fleste låtene. Ikke noe galt i det, men det kan bli litt oppbrukt. Samtidig er det et lett ord å ty til når mange av sangene handler om ulike aspekter av et forhold mellom to som er eller har vært glade i hverandre. Avslutningssporet "Ride the Night Away" er i så henseende typisk for skiva:


I det store og hele et heftig og godt album av Little Steven og hans medmusikanter. Et par av blueslåtene kan bli litt seige for min smak, men det får jeg bare bære over med, for her er det som nevnt mye spilleglede og energi som smitter over på meg som lytter.

Karakter: 5.

torsdag 12. oktober 2017

Sunny Sweeney - "Trophy"



Jeg oppdaga Sunny Sweeney gjennom Countryjukboksen som rulla og gikk noen år på NRK, der hun gikk Øystein Sunde en høy gang i "If I Could" fra hennes debutalbum "Heartbreakers Hall of Fame", og jeg må nesten bare poste den:

 
Jeg sikra meg også oppfølgeren "Concrete" fra 2011, men har ikke hørt på album 3, "Provoked" fra 2014.

Sweeney har vel ikke fått det helt store gjennombruddet. Beste albumplasseringa er med "Concrete" som nådde 7. plass på Billboards countryliste, mens beste singelnotering er en 10. plass på samme liste med "From A Table Away" fra samme album.

Når det gjelder musikken så er det i mine ører en fin blanding av fengende og mer rolige låter. Hun legger seg mer opp til mainstream country enn Whitney Rose som jeg skrev om sist, men ikke helt. Det som skiller Sweeney fra mainstream er at det ikke er pålessa musikk, og du hører i nesten hver låt at det er country, bl. a. er steelgitaren framtredende på mange av låtene. Ellers vil jeg framheve ei distinkt og sterk stemme som en av hennes styrker.

Her er fengende "Better Bad Idea":


"Bottle My Bed" er en sterk og personlig sang for 40-årige Sweeney, da hun er ufrivillig barnløs.


 Her en sang om hjemstaten, "Nothing Wrong With Texas":


 "Why People Change" er en fin countryrocker:


Jeg vil ellers trekke fram det fengende tittelkuttet "Trophy", om kvinnen i et forhold som ikke lenger vil være fyrens trofé. I coverlåten "I Feel Like Hank Williams" (Jerry Jeff Walker) beskriver hun en manns føleser i forhold til musikk etter at kona har ringt og varsla at hun går ut av ekteskapet. Den eneste av de 10 låtene jeg ikke liker er avslutningssporet "Unsaid" som jeg synes blir litt for klissete.

Ellers er dette et bra countryalbum, og jeg synes Sunny Sweeney er mer ekte vare enn mange av de som herjer countryhitlistene om dagen.

Karakter: 4,5.

mandag 9. oktober 2017

Whitney Rose - "Rule 62"



Whitney Roses 3. fullengder, etter den sjøltitulerte debuten i 2012 og "Heartbreaker of the Year" i 2015 ble utgitt nå sist fredag 6. oktober og har gått på repeat hos meg siden. Født og oppvokst i Prince Edward Island i Canada, men bor nå i den musikalske smeltedigelen Austin, Texas.

Dette er blitt et nesten fullkomment countryalbum. Eneste ankepunktet jeg har er at Whitney Rose har en litt sped stemme. Jeg skulle ønske hun kunne ha dratt til litt ekstra på enkelte sanger. Men ellers er dette country med ekthet, sjel og varme, fri fra den pålessede og popete mainstreamcountryen. Rett nok er skiva spilt inn i Nashville, produsent er Mavericksvokalist Raul Malo, og da blir det mange fengemde låter.

Låten som gjør størst inntrykk og som er en sterk kandidat til "Årets låt" hos meg er "Trucker's Funeral". Musikalsk sett minner den om Glen Campbell-klassikeren "Gentle on my Mind", tekstmessig er den skikkelig gripende. Jeg-personen fra Georgia skal sammen med sin mor og sine to søstre begrave sin trauilersjåførfar hvis hjerte stoppa da han var 53. Så dukker det opp en kvinne i begravelsen med tre gutter som er som snytt ut av nesen på jentenes far, hun og guttene har kommet fra California og vil også følge sin mann og far til graven. Typisk countrytema kan en si, men likevel, en sang som virkelig tar meg.

Den er ikke på YouTube, det er derimot "You Don't Scare Me" og du kan høre at her har Raul Malo sittet ved spakene:



"Better To My Baby" med en video der Whitney Rose framstår som en slags Nancy Sinatra:



Konsertopptak av "Wake Me in Wyoming":



"Arizona" er en livlig sak:



Til slutt en liveversjon av avslutningssporet "Your Time To Cry":


11 spor på skiva og jeg liker alle. Det eneste er at jeg alytså synes at Whitney Rose skulle lagt litt mer trøkk i vokalen. Likevel, denne skiva surra og gikk på repeat hos meg på busstur Orkanger - Frøya - Orkanger (med Orkangers herrelag i fotball) i går og jeg kosa meg.

Karakter: 5,5.




lørdag 7. oktober 2017

Shania Twain - "Now"


Sist Shania Twain ga ut album var i 2002 med "Up!" 15 år er lang tid i musikkbransjen, men nå har hun vært i studio og har nylig sluppet nytt materiale. I disse årene har artistens liv vært prega av en del privat drama: En sykdom som angrep stemmebåndene hennes på en slik måte at hun trodde hun aldri kunne synge igjen. Og i 2008 sprakk ekteskapet med produsenten Mutt Lange etter at hun oppdaga at han hadde en affære med det som var hennes beste venninne.

Det  er Deluxe-versjonen jeg har fått tilgang til og derfor noen låter mer enn den ordinære utgivelsen. Bra synes jeg, for det er den siste delen av albumet jeg liker best. Twain har forøvrig skrevet alle låtene sjøl.

Med albumtittelen "Now" vil nok Twain peke på at dette er slik hun høres ut nå, underforstått at det er forandring fra sist hun ga ut nytt materiale. Uansett hvordan en tolker tittelen på skiva så finner ikke Shania Twain opp kruttet her. Det er grei og fin pop som ikke er egna til å provosere noen. 2-3 av låtene er seig suppe som jeg styrer unna, resten er såpass godkjent at karakteren min blir skapelig for å si det sånn.

Som nevnt er det slutten av albumet jeg liker best, alle låtene fra 11 til 16 er bra pop. "Life's About to Get Good" er en av de:


Avslutningssporet "All in All" er heller ikke så verst:


"Who's Gonna Be Your Girl" er også av de bedre sangene på skiva:


Twain viser seg også fra en mer røffere side av og til, som på åpningssporet "Swingin' With My Eyes Closed":


I "Home Now" hører jeg en Twain som jeg husker fra tidligere:


Min konklusjon er at dette ikke er ei revolusjonerende comebackskive fra superstjernen Shania Twain. Men det er jevnt over bra, og jeg tipper at fansen er fornøyd.

Karakter: 4.