onsdag 30. november 2016

Album 2016: Viola Beach - "Viola Beach"


13. februar skjedde en tragisk ulykke i Södertälje i Sverige som tok livet av hele det engelske indiebandet Viola Beach samt deres manager Craig Tarry. Kris Leonard (vokal,gitar), River Reeves (gitar), Tomas Heaton (bass) og Jack Dakin (trommer) samt deres manager Craig Tarry ble drept da bandbussen deres, sansysnligvis pga. en misforståelse fra sjåførens side kjørte gjennom sperringene på en bro og havnet i vannet.

Viola Beach kom fra byen Warrington i Cheshire, mest kjent for sitt rugbylag som er blant Englands beste. Bandet ble danna i 2013 av tenåringene Leonard, Dakin, Frankie Coulson og Johnny Gibson. De to sistnevnte gikk ut av bandet i 2015 for å prioritere studier og ble erstatta av Reeves og Heaton.
Deres sjølfinaniserte singledebut "Swings and Waterslides" ble gitt ut i september- 15.


Dette opptaket er fra "BBC Introducing" som kan sammenlignes med NRK's Urørt. BBC fatta nemlig interesse for bandet og kalte musikken deres for "infectious anthems" with "hints of slacker pop". De spilte på "BBC Introducing"-scenene under Reading- og Leedsfestivalene. Single nr. 2 "Boys That Sing" / "Like a Fool" ble gitt ut 22. januar i år.

Viola Beach møtte sitt altfor tidlige endelikt på sin første utenlandstur. De hadde mange spennende spillejobber på planen for 2016, bl. a. på en festival i Austin, Texas i 2016. "Swings and Watewrslides" nådde etter ulykka 11. plass på den offisielle singellista i England etter en aksjon støtta av bl. a. Liam Gallagher fra Oasis.

26. juni hyllet Coldplay Viola Beach med å spille "Boys That Sing" sammen med bandet på storskjerm fra BBC Introducing opptaket av låten.

Jeg blir bestandig grepet når unge lovende musikere blir revet tidlig bort, det være seg Gram Parsons, Eva Cassidy, Kirsty MacColl, Taylor Mitchell osv. Så også her, for da jeg hørte om ulykka måtte jeg bare på musikken deres. Da var det bare de tre låtene fra de to singlene som var ute, og jeg hørte et utrolig talentfullt band. En  frontmann i Kris Leonard med en følsom, betagende og nesten litt klagende stemme. River Reeves med et unikt gitarspill der han sammen med Leonard tryller fram Viola Beach' helt unike lydbilde. Med på det er også trommis Jack Dakin. Sjelden har jeg opplevd en trommis som til de grader preger lydbildet, det er distinkt og bestemt. Tom Heaton, som med sine 27 var bandets klart eldste er også eminent på bassen.


29. juli kom albumet "Viola Beach" med seks innspilte sanger i tillegg til de tre nevnte. Skiva gikk til topps på BBC's albumliste. Og jeg vil påstå at det ikke bare er pga. omstendighetene. Det er også fordi dette var et meget talentfullt band som hadde en stor framtid. De var unge, dedikerte musikere med sitt helt eget lydbilde og som hadde blitt til noe stort hadde de fått leve og fullendt sitt potensial.

På "Like a Fool" høres at de bl. a. var inspirerte av Beatles:


Den beste av de seks låtene som kom til på albumet er "Drunk":


En grusom tragedie ødela drømmene til Kris, Tom, River og Jack. Men med den musikken de rakk å spille inn klarte de å røre mange mennesker, og jeg føler meg trygg på at de hadde blitt store. Garantert!

Karakter: 5,5.

tirsdag 29. november 2016

Album 2016: Mudcrutch - "2"


Tom Petty, Mike Campbell og Belmont Trench danna i 1976 The Heartbreakers på ruinene av Mudcrutch, som bare hadde gitt ut en single etter å ha blitt danna i Gainesville, Florida i 1970.

I 2007 ble originalmedlemmene Randall Marsh og Tom Leadon invitert med på gjenoppståelsen av Mudcrutch og det ble et album ut av det, også hetende "Mudcruthch". Gitt ut på Reprise Records, som i sin tid også var Gram Parsons' plateselskap, og nådde nr. 8 på Billboard 200 etter utgivelsen våren-08.

I 2015 ble Mudcrutch samla igjen og nytt album "2" ble gitt ut 20. mai i år, igjen på Repise og  etterfulgt av en landsomfattende turné. Dette albumet har jeg vært så heldig å få høre, og jeg er solgt. Dette er countryrock og sørstatsrock av beste merke. Her er ikke mange dødpunktene, og jeg liker alle låtene. I mine ører har Petty & co her truffet blink med mange fengende melodier samt helstøpte ballader.

Her er åpningssporet "Trailer":


Konsertopptak av "Dreams of Flying":


"I Forgive It All" er et litt annerledes spor, litt mer stillfaren, men en liten perle. En sterk video:


Til slutt må herlige "Welcome to Hell" med, som til tross for tittelen er en riktig livat sak. Konsertopptak:


Å la Mudcrutch stå opp fra de døde har vært en musikalsk genistrek av Tom Petty & co. "2" oser av spilleglede og det er musikk fylt av det som er viktig for meg, ekthet, hjerte og sjel og kjærlighet til det de driver med. Det har blitt et helstøpt album uten svakheter, et knippe låter som setter meg i godt humør

Karakter: 6.

mandag 28. november 2016

Album 2016: Jennifer Nettles - "Playing with Fire"


Sugarland har gått i dvale siden siste album i 2010 og Jennifer Nettles og Kristian Bush satser begge på sine solokarrierer. Bush ga ut et ikke så aller verst debutalbum for et par år siden og Nettles kom i år med sitt andre. Det første "That Girl" ble jeg litt skuffa over, jeg syntes det var i tammeste laget.

Årets album "Playing With Fire" er bedre. Nettles briljerer som alltid med sin sterke, distinkte stemme, en av de beste i bransjen. Men den kan av og til bli litt skarp, det må sies.

Sugarland bevegde seg mer og mer vekk fra countryen for hvert album og det er heller ikke mye country igjen hos Jennifer Nettles solo. Det nærmeste vi kommer er "Drunk In Heels":


Det er vel straight voksenpop vi kan kalle mesteparten av musikken på dette albumet, men det er mange låter som fenger meg og som gjør at jeg synes dette er et solid steg framover fra "That Girl". Her er tittellåta:



Nettles benytter seg av flere av musikerne hun hadde meg seg i Sugarland, som ekteparet Scottie Patton, som vi se rher i "alavation Works" og Anne Clements på bass. Denne låten er laget litt saktere på konsert enn på skiva, jeg liker spesielt godt verselinja "Every sinner has a future, every saint has past". Dette konsertopptaket kunne vært bedre lydmessig sett, men det får stå sin prøve:


På "My House" har Nettles fått med seg Jennifer Lopez:


Som sagt er dette låter bedre enn solodebuten og karakteren blir: 4.

fredag 25. november 2016

Album 2016: Sturgill Simpson - "A Sailor's Guide to Earth"


Kentuckyfødte Sturgill Simpson imponerte mange med sine to første album «High Top Mountain» (2013) og «Metamodern Sounds of Country Music» (2014). Han ble raskt holdt fram som redningsmannen til en sjanger som har stivna i en glatt smørje av countrypop, med Nashvilleartister som ikke ville annet med musikken enn å underholde. Greit nok det, men det er ingen musikk som utfordrer lytteren. «Metamodern Sounds….» ble da også nominert til Grammy i Americanaklassen.

Når han nå har gitt ut sitt første album på Atlantic Records så har Simpson tatt farvel med Dave Cobb som produserte de to første, og han har tatt hånden om produksjonen sjøl. Man kan trygt kalle dette et konseptalbum der det maritime går igjen. Du hører det spesielt i starten av en del av sangene, du hører av og til en skipsklokke, du hører bølger som slår mot land og du har verselinjer som «no ship on the water pays the rent». Sangene går over i hverandre uten pauser slik at du gjerne kan kalle dette et verk satt sammen av ni låter.

Musikalsk har Simpson utvikla seg veldig. Her er ren country, som i «Breakers Roar», det er blues/bluesrock («All Around You»), countryrock («Sea Stories») og ren rock («Brace For Impact (Live a Little)». Blåseinstrumentene er i bruk på nesten hver sang slik at du nesten får en swingfølelse noen ganger.

"Breakers Roar":


 "Brace For Impact (Live a Little"):





Han har blitt far for første gang, og åpningssporet er en sterk velkomst til sønnen. «Welcome To Earth (Pollywog)» har derfor en tradisjonell countrytematikk, men han angriper det med sjangerovergipende musikk med blant annet blåsere i tillegg til steelgitaren, fjernt fra hvordan en mainstream countryartist ville ha gjort det.


Jeg vil spesielt trekke fram Simpsons cover av Nirvanas «In Bloom» som han har gjort til en bluesaktig sak, og blåserne får meg her til å tenke på Gram Parsons som også hadde blåsere med på et par låter. Linken til Parsons er tydelig i det den gamle mester også sprengte sjangergrenser med sin musikk. At det skjer i samme året som vi feirer 70-årsdagen for Parsons’ fødsel er nok tilfeldig, men at Sturgill Simpson er en artist GP ville ha nikket anerkjennende til er jeg mer enn overbevist om.


 Avslutningssporet «Call To Arms» må også nevnes, en pianobasert rocker med en tekst som er et sterkt oppgjør med hvordan det amerikanske samfunnet har utvikla seg; Unge soldater sendes rundt om i verden for å krige og skal ikke mukke, og det er Hollywood som forteller deg hvordan du skal være.


 Jeg vil si at Sturgill Simpson med dette mesterstykket av et album utfordrer dagens countrymusikk, og da spesielt mainstreamcountryen. Han bor i Nashville og spiller inn sin musikk i Nashville, men er ikke en del av establishmentet i Music City. Og jeg tror ikke at han vil være det heller. For da må han gå på akkord med sine musikalske verdier, da vil han ikke kunne eksperimentere og bringe nye elementer inn i musikken som han gjør nå.

Dette albumet gikk til topps på Billboards countryalbumliste og opp på 3. plass på den allmenne lista. Det viser at det er en hunger også i USA etter alternativ country, musikk som utfordrer lytterens forestillinger av hva country er.

Karakter: 6. 

PS: Dette er en anmeldelse av skiva som jeg hadde i permafrost.today i vår. Jeg var også så heldig å få anmelde hans konsert på Rockefeller 30. juni for permafrost, åpningskonserten på hans Europaturné i sommer.

torsdag 24. november 2016

Album 2016: K.M. Myrland - "Komaland"


K.M. (Knut Magne) Myrland har jeg vært fan av siden slutten av 80-tallet. En rotekte artist med samfunnsengasjerte og bånn ærlige tekster, ofte fra livets skyggeside, og gjerne med et ramsalt nordnorsk språk. Maktpersoner på alle nivå får sine pass påskrevet og musikken er country- og rootsinspirert.

Myrland etablerte seg som artist med sin første plateutgivelse i 1976. To år før sørga ei eksplosjonsulykke i Houston for at han ble invalidisert og måtte gi opp sjømannsyrket. Og det er nettopp den ulykka og opplevelsene hans rundt den som han forteller om i tittelsporet på årets skive, "Komaland". En sterk historie om en hendelse som snudde oppned på livet hans, og som forma han både som menneske og artist.

Og i sitt 69. år vil jeg si at Myrland har levert et av sine aller beste album, på høyde med klassikerne "78 grader nord" og "Morild" fra slutten av 70-tallet. Det er bare gode melodier, og det er gode fortellinger om mellommenneskelige forhold og om det daglige livet på små steder, som "Kjæften Går" som handler om sladderen som går om de som har seg på si, frøkna som er gravid og spekulasjoner om hvem som er faren, osv.

"Har Sedd Dæ Før" er åpningssporet og jeg tolker den som en oppsummering av livet til nå, med oppturer og nedturer:


Dessverre er dette det eneste sporet som er tilgjengelig på YouTube, For jeg skulle så gjerne ha gjengitt flere, som f. eks. det meget sterke tittelsporet og det like sterke avslutningssporet "En Dag" der Myrland forbereder seg på at livet en dag tar slutt. Den minner i tematikk mye om Björn Afzelius' "Liten blues vid gravens rand" fra "Tankar vid 50", det siste albumet før han fikk kreften som tok hans liv. Jeg får bare håpe at likhetene stopper der, og at det er mer musikk i vente fra Myrlands hånd.

Svalbard har en spesiell plass i Myrlands hjerte, "albumet 78 grader nord" er via Svalbard og "Når Vi En Gang Tar Farvel" er på dette albumet hans hilsen til Svalbardsamfunnet, der han minnes sine reiser dit, bl. a. med vakre beskrivelser av de stjerneklare netter og nordlyset på 78 grader nord. "Sku Ønsk" er også en stor favoritt, en sang tilegna den store kjærlighete..

Alle sanger på dette albumet er vakre, hver på sin måte. "Vi Vil Alltid", "Vesst Ikkje",  "Vill, Vakker og Fager" og "Vil Du Kje Så Ska Du", der Myrland også viser at han er en humorist er de sangene jeg ellers ikke har nevnt og som også er små perler.

Denne skiva har bare høydepunkter, det er så ekte, ærlig og nært og jeg tror på det Myrland ønsker å formidle. I mine ører er han i en egen klasse som låtskriver og artist i Norge i dag. Ihvertfall innenfor sitt segment er det vel bare Roy Lønhøiden som er i klasse med Myrland når det gjelder å skrive ærlige og nære sanger. Han er en artist som vet hva han forteller om.

"Komaland" er for meg et av de desiderte høydepunktene blant årets album. Karakteren blir derfor meget enkel: 6.




onsdag 23. november 2016

Album 2016: Jorn (Jørn Lande) - "Heavy Rock Radio"



Vår store stjerne på metalvokalfronten Jørn Lande er en artist som definitivt ikke ligger på latsiden, med hyppige albumprosjekt og han er også ofte på veien, enten alene m/band eller sammen med andre band. Ifjor var det "Dracula" i samarbeid med Trond Holter som stod på agendaen, og nå i år har han sluppet et album med coverlåter som han hørte på og henta inspirasjon fra som ung.

Å spille inn et coveralbum er alltid en risiko for en etablert artist. Det kan spekuleres i at artisten går på tomgang, eller vedkommendes versjoner blir for like originale, eller alt for langt på viddene. Dessuten må en kunne gjøre sangene til sine egne, som om artisten sjøl har originalen. Og her synes jeg Lande, eller JORN som han profilerer seg som internasjonalt lykkes meget bra. Han covrer alt fra Iron Maiden til ABBA-Frida og det er spesielt låtene der han ellers er langt fra artisten sjangermessig som jeg synes fungerer aller best.

Jeg nevnte Frida fra ABBA, her er JORN's versjon av "I Know There's Something Going On":


"Running Up That Hill", originalt med Kate Bush fungerer også meget godt:


"You're The Voice", som ble en hit med John Farnham, er en av mine store favoritter fra skiva:


"Live To Win", spilt inn originalt av Paul Stanley fra Kiss er også et høydepunkt:


Ellers er det her tøffe versjoner av "Hotel California" og Queens "Killer Queen" og det er ikke bare JORN sjøl som setter sitt sterke preg på låtene. For gitarist Trond Holter (Wig Wam) får også muligheten til å briljere og bidrar med utsøkte riff. JORN hadde 40-50 låter å plukke fra iflg. et intervju i Norway Rock Magazine #3 for i år (#84 totalt). Han sier også i det intervjuet at det var viktig for han å velge ut låter der Holter kunne tilføre noe som kunstner. Det synes jeg at han har lyktes bra med.

Stort sett et meget bra album, men det trekker noe ned at det på slutten kommer låter som er litt for like. Likevel, Jørn Lande viser at han er en metalvokalist av aller ypperste klasse, en av de fremste i denne sjangeren på verdensbasis. Han er ikke fremmed for et coveralbum til, og det er grunn til å se fram til et slikt prosjekt til fra Telemarks store sønn.

Karakter: 4,5.

mandag 21. november 2016

Album 2016: Kvelertak - "Nattesferd"

 

At jeg ikke tidligere har lytta til Kvelertaks musikk er en grov unnlatelsessynd. Så da de kom med sitt 3. album "Nattesferd" i år så skjønte jeg at jeg måtte ha den. For vi har her et metalband som har fans langt utover Norges grenser til tross for at de synger på norsk, eller mer spesifikt på rogalandsdialekt. Og grunnen er at musikken deres er meget god. En kan vel ikke akkurat kalle det for låter eller sanger, heller for komposisjoner. Og det er kompleks musikk, du må bruke tid for å høre på komposisjonene for å få med deg alle nyansene i musikken.

Det som er vanskelig for meg er det å forstå tekstene mens jeg hører på musikken. Ikke misforstå, Erlend Hjelvik er en meget god vokalist, og han har bøtter av innlevelse. Det er vel heller meg som lytter som ikke er så vant til slik måte å skrike ut eller growle tekstene på. Det gjør at jeg må ha tekstene foran meg mens jeg lytter. De første gangene hadde jeg ikke det, og det trakk litt ned på lytteropplevelsen. Samtidig så fikk det meg til å bli mer oppmerksom på de mange nyansene i musikken, så bare negativt er det ikke.

Første låten, "Dendrofil for Yggrasil" er den ene komposjonen som jeg ikke helt får tak på. Vokalen blir der for fremtredende. Men derfra og ut oppleves ikke vokalen i veien for musikken og då får jeg mange gode opplevelser. "Heksebrann" er et over 8 minutters langt epos og er definitivt et høydepunkt med sin majestetiske oppbygging:


Tittelsporet "Nattesferd" er også mektig, et av mange eksempel på at Kvelertak også har gode melodiøse sider. Her er det også energi så det holder, noe som er gjennomgående for bandet. Og er det noe jeg liker ved rockeband så er det energi.



Tekstmessig henter Kvelertak mye av inspirasjonen fra norrøn mytologi og de dypere og mørkere bølgedaler av menneskesinnet. Det er mye dystert, men jeg opplever at det fungerer, og faktisk veier musikken litt opp for det mørke i tekstene. Jeg blir ihvertfall ikke mørkere til sinns av å høre på denne musikken.

Før jeg gir karakteren vil jeg presisere at jeg kun presenterer album der det er mest positivt i vektskåla, altså fra 4 og til 6 for å følge terningprinsippet. Og da er det min opplevelse av musikken. Jeg vet det er kvalitetsalbum som ikke kommer med, og det er ikke en desavuering av de artistenes musikk. For smak og behag, hvilken musikk jeg foretrekker å høre på har også sitt å si. Når det er sagt så er Kvelertak et eksempel på en type musikk jeg nok ikke hadde hørt på for en del år siden. Men ved å gå til den med åpnere sinn har jeg skjønt og hørt at her er det mye utrolig bra musikk som jeg ufortjent har forbigått.

Siste komposisjon ut er "Ondskapens Galakse" som også er en drivende komposisjon, med et tett og godt lydbilde.


Karakter: 5.

søndag 20. november 2016

Album 2016: Mary Chapin Carpenter - "The Things That We Are Made Of"



Det var med stor glede at jeg oppdaga at Mary Chapin Carpenter var tilbake med nytt album i år. Hun er blitt 58 år og hadde kommersielt sett sin storhetstid i første halvdel av 90-tallet med fem Grammies og to Country Music Awards. Men det er en artist og låtskriver med integritet, som aldri går på akkord med seg sjøl og sitt kunstneriske ståsted.

Denne skiva er en del roligere enn før, men det gjør ikke noe. Carpenter har historier hun vil fortelle, historier hun vil at lytteren skal få med seg. Musikken blir på denne skiva et vakkert rammeverk for historiene. Harmoniene er nydelige og på en måte understreker de budskapet i låtene.

Det er om livet og de utfordringene livet gir dette handler om, om relasjonene mennesker imellom. Relasjoner som gåt i knas og hvordan en kan komme seg på fote igjen. Det er nært og det har sjel, noe som er veldig viktig for meg som lytter.

Her er "Map Of My Heart":


"Note on a Windshield" er en av de fineste historiefortellingene på skiva:


"88 Constellations" er også nydelig:


Og "Middle Ages" må også med, er jo der i livet sjøl :)


Dette er nydelig, det er vakkert, det er historier som fortelles med inderlighet og med respekt for lytteren. For meg er dette et av årets store høydepunkt på musikkfronten. Jeg håper virkelig at det kommer mer fra Mary Chapin Carpenter framover!

Mulig jeg er litt rundhåndet om dagen, men vakker musikk skal belønnes! Derfor: Karakter: 6.

lørdag 19. november 2016

Album 2016: Highasakite - "Camp Echo"



Elektronisk musikk, eller musikk der det legges en god del vekt på det elektroniske er ikke i det øvre skiktet hos meg. Det blir for enerverende og sjelløst mye av det. Men så har vi altså et band her til lands som klarer å lage musikk med sjel sjøl om en del av det er elektronisk basert. Melodiene til Highasakite er til tider fengende, og de har ekte trommer. Trond Bersu er da også en eminent trommis som setter sitt sterke preg på låtene. Dessuten har Ingrid Helene Håvik en helt spesiell stemme. En aning kjølig, men meget distinkt. En nytelse å høre på, og sen stemme som passer fortreffelig til bandets musikk.

"Silent Treatment" var et kanonalbum som var på listene i over 100 uker og jeg var også så heldig å oppleve Highasakite live på Moldejazz- 14. En sterk opplevelse. Og de følger opp på "Camp Echo". Musikken har mange fasetter og de henter tydeligvis inspirasjon fra mange sjangre. Men de skaper et helt eget univers, som er bare deres. Det er ikke mange band forunt å klare det.

Min største favoritt på "Camp Echo" er "Someone Who'll Get it". Den er catchy og den er suggererende, det er en sang som du får på hjernen:



"Golden Ticket" er blitt den største hiten fra skiva, og det kan jeg godt forstå. Det er også en låt som sitter ved første lytt, og det er mye magi og vellyd her:



"My Name is Liar" er et sterkt åpningsspor:


Tekstene er også viktig for Highasakite. De forteller sterke historier og de er en viktig del av totalopplevelsen. Det er et par låter som jeg synes er en smule stillestående, men det er egentlig bare flisespikkeri, for dette er et unikt og sterkt album. Vi kan rett og slett være stolte av å ha et band som Highasakite her i Norge!

Karakter: 6.

fredag 18. november 2016

Album 2016: Sivert Høyem - "Lioness"



Et nytt album fra Sivert Høyem er alltid en stor begivenhet. Han har den ubestridt beste stemmen blant våre mannlige artister. Den kan synes kjølig, og musikken kan også synes kjølig, men det er også mye varme i Høyems stemme og musikken er variert.

"Lioness" er et godt Høyemalbum. Det er et par spor som jeg synes er litt kjedelige, som jeg føler ikke kommer noen vei på en måte ("It Belongs to Me" og "The Boss Bossanova"), men ellers er det et album av høy klasse. Jeg er spesielt glad i "Oh, Spider!" der Høyem viser den store spennvidden i sin stemme. Sangen begynner rolig, men utvikler seg til en rett ut mektig affære:


"Fool To Your Crown" er skivas mest fengende låt:


"My Thieving Heart" er en nydelig duett med Marie Munro (Hilde Marie Kjersem), som også har en sterk og følsom stemme. Følsomheten i Høyems stemme kommer også fullt til sin rett her.


Høyem er også en artist som ønsker å si sitt i saker som engasjerer han, og "The Riviera of Hades" er et sterkt innlegg i debatten rundt flyktningekrisen i Middelhavet.


Kort sagt så har Sivert Høyem også i år levert et kvalitetsalbum der det er mange høydepunkter. Stemmen hans kryper under huden min og blir der, og det er en nytelse å høre på. Her har vi en artist og en stemme med et internasjonalt tilsnitt, og det er derfor ikke så rart at han har mange fans nedover i Europa.

Karakter: 5.

torsdag 17. november 2016

Album 2016 - Oslo Ess - "Konge uten ei krone"



Det er ikke til å legge skjul på at jeg er stor fan av Oslo Ess. Den råe og rett fram-rocken deres setter jeg meget høyt. Det minner litt om Raga Rockers, men det er ikke noe negativt.

Årets album "Konge uten en krone" er et klassisk Oslo Ess-album, der de igjen har med OnklP på en låt, "Trøbbel". Et samarbeid som jeg mener fungerer meget godt:


"Underholdning" er det heftige åpningssporet:


"Akilles" er et litt annerledes spor, mer popete, men fungerer fint for å roe litt ned midt i albumet. "Et Sted For å Glemme" er et av skivas høydepunkt for meg, en veldig sterk låt, men den er dessverre ikke å finne på YouTube. Og på "Her Er Jeg" dukker også blåsere opp, så Oslo Ess er ikke redde for å eksperimentere.

Men mest av alt er det som vanlig bøtter med energi, og det er det som er rock'n roll for meg. Det gir Oslo Ess i fullt monn, og derfor er de et av mine aller største norske favorittband.

"Amerika" er et drivende flott avslutningsspor:


Karakteren blir: 5,5.

onsdag 16. november 2016

Album 2016: PJ Harvey - "The Hope Six Demolition Project"


PJ Harveys 9. studioalbum, og det første siden den store suksessen "Let England Shake" i 2011. Jeg var vel av de få som ikke helt fikk tak på den skiva, men det har nok vel så mye med musikksmak å gjøre. Men uansett så er dette albumet i mine ører mer melodiøst, brorparten av låtene er mer åpenbare for meg.

Både albumtittelen og måten skiva ble innspilt på er veldig spesiell. Tittelen henspeiler på et renoveringsprosjekt i Washington DC der en ønsket å shine opp den fattige bydelen Hope. Fattige menneskers boliger ble revet, men resultatet var at de samme menneskene ikke fikk råd til å flytte inn i de nye boligene. Dette førte til kritikk om at det egentlig var snakk om sosial rensing. Ihvertfall er det helt tydelig hva PJ Harvey mener om dette, bl. a. antyder hun i "Community of Hope" at det vil bli bygget en Wal-Mart i Hope. Lokalpolitikere i Washington DC var ikke begeistra for Harveys vinkling og en sa at "Harvey er for musikken hva Piers Morgan er for nyhetene på kabel-tv". 


Sangene til dette albumet skrev PJ Harvey under reiser til Kosovo, Afghanistan og Washington DC mellom 2011 og 2014, samtidig som hun skev diktsamlinga "The Hollow of the Hand". Med henne på reisene var fotograf og regissør Seamus Murphy, som dokumenterte opplevelsene, og vi ser klipp fra disse turene i videoene som er laga til låter på albumet.

Innspillinga foregikk i Somerset House i London mellom 16. januar og 14. februar 2015. Innspillingene var åpen for publikum som en del av en kunstinstallasjon kalt "Recording in Progress". Publikum måtte gi fra seg mobiler og kamera før de ble ledet ned til en kjeller de fikk se innspillingen via enveisspeil. Harvey spilte de fleste instrumentene sjøl, inkludert saksofon, men med noe hjelp av musikerne Terry Edwards og James Johnston. Seamus Murphy filmet all innspillingen.

"The Wheel" var første singel og er en umiddelbar og sterk låt. Den fenger meg samtidig som den tekstmessig har et alvorlig budskap.


En annen kritikk mot albumet er at Harvey i tekstene bare peker på problemene og ikke kommer med forslag til hvordan de bør løses. Det mener jeg er en feilslått kritikk. Det er enhver kunstners rett  gjennom sin kunst å påpeke kritikkverdige forhold, men når alt kommer til alt så er det de som er ansvarlige for problemene som må svare på hvordan de har tenkt å løse de.

Siste låten jeg tar med fra dette albumet er "The Orange Monkey", også det en iørefallende og spennende sang:


Min konklusjon er at dette er et gjennomført godt og solid album fra en samfunnsengasjert artist med en sterk stemme som bør lyttes til. Hun tar opp meget viktige tema i sine tekster, og hun står alltid på de med minst ressurser sin side.

Karakter: 5.

tirsdag 15. november 2016

Album 2016: Becca - "Sikkerstikk"


Fra David Bowies endeliktskunstverk til norsk gladcountryrock er veien lang, likefullt så er det en vei min mangeslungne musikksmak tar meg.

Becca fra Kvikne i Østerdalen kom med sitt 3. album i februar. Det er tydelig at hun har henta musikalsk inspirasjon fra sin ektemann, Too Far Gone-vokalist Børge Rømma, som også kom med soloalbum på slutten av fjoråret. Hovedvekten av låtene er nemlig i en mer rocka drakt enn på de to første skivene, men det er heldigvis med mer nedstrippa låter også.

Det er fest og liv der Becca opptrer, som da jeg så henne på Storåsfestivalen i juni- 15. Kom flyttende opp til Trøndelag samme dag og min kjære svoger mente jeg måtte ha en innføring i trøndersk festkultur :) (Det ble tilbake til Førde etter endt vikariat på nyåret, men fast jobb er nå i boks og det endelige flyttelasset går i slutten av måneden). Hun er ei kruttønne på scena og gir alt, noe som publikum setter stor pris på.

Mange gode låter på dette albumet, jeg liker spesielt godt vare "Stå Sammen", som handler om å stå sammen mot utstøting og mobbing, at alle barn må få være med og føle seg hele. Noen festsanger er det sjølsagt på et Beccaalbum, og de fungerer bra. "Ængel med Skit på Vingan" trodde jeg var en Unit Five-cover, men der tok jeg feil. En bra låt det også, men kanskje burde tittelen vært annerledes, for jeg er nok ikke den eneste som tenkte på Tore Hansen & co da jeg så på sangtitlene.

En cover er det dog på skiva, en litt rocka versjon av "Fru Johnsen". Den er grei nok, men jeg synes kanskje vi har fått vel mange versjoner av den nå.

På YouTube har jeg funnet en låt, "Den E Vil Ha", der husbond Børge Rømma er med på videoen:


Absolutt et bra album fra Becca, og så lenge hun ikke bare holder seg til countryrock og også har med mer nedstrippa gladlåter så er jeg godt fornøyd. Karakteren blir: 4,5.

mandag 14. november 2016

Album 2016: David Bowie - "Blackstar"



I år gjør jeg en liten forandring når det gjelder min oppsummering av musikkåret. Jeg tar rett og slett og presenterer de albumene som er gitt ut i år som jeg har gitt pluss i margen. Dvs. fra 4 til 6 på terningen, men for å få litt nyanser blir det 4 - 4,5 - 5 - 5,5 - 6. Noen vil savne album som de ser på som selvfølgelige, enten har de ikke nådd minst 4 hos meg, eller så har jeg ikke hørt på de. Det er jo ikke alt jeg kan rekke over:)

Jeg presenterer albumene i den rekkefølgen jeg har hørt de, og da kommer de som er utgitt tidlig først.

Og da er det umulig å komme utenom David Bowies avskjedsalbum "Blackstar" først. Gitt ut på hans 69-årsdag fredag 8. januar, to dager før han døde av leverkreft, til stort sjokk for en hel verden som var uvitende om sjukdommen. Et album som ble rost opp i skyene overalt, med et bittelite unntak: Helge Skog i itromso.no var ikke fornøyd, og i etterpåklokskapens lys var det nok enkelte formuleringer han helst skulle vært foruten.......

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er den som har lytta mest på Bowie, og en del av musikken hans har vært sær i mine ører. Men det må jeg ta på egen kappe, for at mannen var en av populærkulturens aller, aller største er det ikke noen tvil om. Jeg skal ikke gå gjennom Bowies karriere, det er det likevel så mange der ute som er fullt oppdatert på.

Når jeg hører på dette albumet så er det også en del, for meg sære elementer, men som egentlig viser hvor stor kunstner han var. Åpningssporet og tittellåta "Blackstar" er ved første lytt rotete, men er egentlig et konglomerat av stilarter, og etterhvert er det en låt som vokser- Mye jazz i den, og det er ikke helt min musikkstil til vanlig, men det går likevel.

Låten som gjør sterkest inntrykk er "Lazarus", noe også den utrolig sterke videoen skal ha sin del æren for. "Look up here, I'm in Heaven, I have scares that can't be seen" synger Bowie der han ligger i ei sjukeseng med bind for øynene og knapper som symboliserer øynene. Videre i sangen heter det "I have nothing to lose". Det er helt tydelig at det er en mann som vet at han skal dø snart, og at han spiller inn en slik sang og en slik video i den tilstanden han var i, og som en siste hilsen til sine fans er bare til å bøye seg i støvet over. Videoen avsluttes med at han går baklengs inn i et skap og lukker det. Det kan ikke bli sterkere enn det, og de som sier at han gjorde sin egen død til stor kunst har helt rett. Dette er kunst som er vakker i all sin tristhet.




På "Dollar Days" hører vi "I'm dying too" og i det hele tatt er det mange signaler i tekstene om det som skulle komme bare to dager etter utgivelsen. Avslutningssporet "I Can't give everything away" er det mest popete på skiva, men likevel et verdig punktum på siste albumet til et kunstnerisk ikon.



Det er ikke all musikken som er helt i min gate, men likevel er det så pur kvalitet og hele kunstverket "David Bowies død" der denne skiva er en sentral bestanddel fortjener intet annet enn en ren 6-er.


torsdag 10. november 2016

Gram Parsons - 70-årsmarkering



Dette er en artikkel jeg jeg skrev til permafrost.today i anledning 70-årsdagen for Gram Parsons fødsel 5. november:



5. november 1946 ble Ingram Cecil Connor III født, senere kjent som Gram Parsons. En musiker og låtskriver som ikke ble mer enn 26 år, men som til tross for et kort liv og lite kommersiell suksess i sin levetid nå hylles for sin avgjørende innflytelse på både country og rock. Sjøl kalte han det «Cosmic American Music», og han hadde også elementer av soul, R & B og folk i sin musikk.

Gram Parsons var rikmannssønnen (eller, det var hans mor som kom fra en velstående familie) som opplevde at hans far tok sitt liv rett før jul 1958 og at hans mor døde som følge av sin alkoholisme samme dag som han gikk ut av High School. Navnet Parsons tok Gram fra sin stefar.
Oppvokst i Waycross, Georgia ble Gram tidlig introdusert for de lokale musikktradisjonene. Han fattet spesiell interesse for folk og spilte i flere lokale band. Med The International Submarine Band ble det også plateinnspilling, men «Safe at Home» ble ikke gitt ut før i 1968, etter bandets oppløsning. På denne tiden hadde Parsons blitt betatt av country, etter sigende å ha opplevd en konsert med Merle Haggard.

Da var Parsons allerede blitt en del av allerede godt etablerte The Byrds, takket være sitt bekjentskap med bassist Chris Hillman ble han med i bandet tidlig i -68 og han ble helt sentral i innspillingen av albumet «Sweethearts of the Rodeo». Parsons innflytelse over musikk og låtvalg er helt tydelig på dette albumet, der han dreide The Byrds i en klar countryretning. Parsons var på denne tida tilknytta Lee Hazelwoods plateselskap, men det ble aldri noe album ut av det. Likevel, Hazelwood likte ikke at Parsons var med på dette Byrdsalbumet, noe som gjorde at Roger McGuinn la på sin vokal på tre av de seks låtene Parsons var vokalist på. Men «You’re Still On My Mind», «Life in Prison» og «Hickory Wind» ble gitt ut med Parsons på lead vocal.

Og nettopp «Hickory Wind» ble på mange måter Gram Parsons’ signatursang. Under en The Byrdsgig i The Grand Ole Opry 15. mars 1968 framførte bandet «Hickory Wind» i stedet for planlagte «Life in Prison», som var en Merle Haggardsang. Dette gjorde countryens establishment rasende, noe Parsons også forteller om i et intervjuopptak. Dette, sammen med hans «long haired» rock’n rollimage har nok gjort at han inntil den dag i dag ikke er blitt innlemma i Country Music Hall of Fame.



Gram Parsons’ vennskap med Keith Richards er vel kjent og er vel også grunnen til at han forlot The Byrds. Da de var i London på vei til Sør-Afrika. Richards hviska han noen ord i øret om apartheid og han nekta å være med. Iflg. Chris Hillman var nok grunnen vel så mye at han ville henge med Richards og Stones. Og klassikeren «Wild Horses» hadde nok ikke Stones laget uten innflytelsen fra Gram. Han fikk da også spille den inn først, med The Flying Burrito Brothers på deres andre album «Burrito Deluxe».
The Flying Burrito Brothers danna Parsons sammen med Chris Hillman i 1970. Heller ikke det en stor kommerseill suksess, men likevel er albumet «Gilded Palace of Sin» blitt legendarisk, der det er et av de første albumene som kombinerer country og rock. 




Parsons måtte etter hvert forlate Burritos som følge av sitt store alkohol- og narkotikaproblem, noe som forfulgte han hele hans voksne liv. Men på slutten fikk han en periode der han hadde mer kontroll over rusen og der han klarte å skape god musikk. Ved hjelp av Hillman oppdaga han Emmylou Harris, og han fikk henne med i sitt turnéband. Emmylou er da også helt sentral på Grams to soloalbum. «GP» kom ut tidlig i 1973, og er en fin blanding av countryklassikere, som «Streets of Baltimore» og sjølskrevet materiale, som «Kiss the Children» og «Big Mouth Blues». Med seg på skiva og i bandet hadde han bl. a. Elvisgitaristen James Burton.




Oppfølgeren «Grievous Angel» ble spilt inn sommeren 1973. Bare to egenskrevne låter, «Return of the Grievous Angel» og «In My Hour of Darkness», sistnevnte til minne om Clarence White, som han hadde turnert sammen med tidligere det året og som ble drept da han ble påkjørt av en fyllekjører i juli- 73. På dette albumet har Emmylou Harris en ennå mer framtredende rolle, og jeg har sett at noen har kåret det til et av musikkhistoriens beste duettalbum. Bl. a. takket være en strålende og var versjon av «Love Hurts».



Dette ble dessverre det siste Gram Parsons spilte inn. 19. september 1973 døde han av en overdose av morfin og alkohol på Joshua Tree Inn i California. Etter en rusfri periode feilberegna han dosen, og vi kan bare lure på hvilken musikk vi gikk glipp av pga. dette. Joshua Tree var et spesielt sted for Gram, der har han en minnelund som First Aid Kit viser oss i videoen til deres vakre «Emmylou».
Sjøl om Gram Parsons fikk et veldig kort liv med lite kommersiell suksess er han likevel blitt stående som en av de store i musikkhistorien. Som en av de første som turte å blande stilarter country, rock, soul, R & B og folk. Uttrykket countryrock hatet han, for han var det først og fremst musikk. Og hans kritikk av mainstreamcountryen var knallhard: «Some of the best musicians in the world are starving to death in Nashville» sa han i 1973. En kritikk som er like aktuell nå i 2016.
Emmylou Harris har i hele sin karriere holdt minnet om Gram levende, gjennom «Boulder to Birmingham» og «The Road» samt ved å framføre flere av hans sanger på sine konserter, som «Hickory Wind» og «Luxury Liner».




Kilder: https://en.wikipedia.org/wiki/Gram_Parsons, https://en.wikipedia.org/wiki/Hickory_Wind, «The Complete Reprise Sessions» - utgitt 2006, med intervjuklipp.