Cowboy Junkies - Such Ferocious Beauty

 

Cowboy Junkies er bandet fra Toronto, Canada som helt siden det store gjennombruddet i 1988 med deres andre album The Trinity Session har holdt sammen med akkurat den samme besetninga. Søsknene Margo, Michael og Peter Timmins og Alan Anton. Dessuten har multiinstrumentalisten Jeff Bird vært med på alle platene siden de slo igjennom. Kjent for en noe neddempa musikkstil der de forener blues, country, rock, folk og jazz har de holdt stand i en stadig skiftende musikkverden.

Med dette som bakteppe bestemte jeg meg for å gi deres nye album en sjanse, og etter første lytt satt jeg egentlig litt fjetret tilbake. Ja, musikken går som regel i en rolig toneart, og det er noe suggererende over den. Så er det tekster med mye alvor og en vokalist i Margo Timmins som formidler de på største alvor.

Åpningssporet What I Lost fant jeg ikke ut av tekstmessig før jeg så videoen, da ble alt klart for meg. Den handler om å eldes, å våkne opp og oppdage at kroppen og også ens kognitive evner ikke er som tidligere, gjerne pga. begynnende demens. Som en som i år har fylt 60 og kjenner at kroppsmaskineriet er stivere enn før så er det lett å relatere til denne frykten for hva økt alder kan gi. Når vi også har å gjøre med et band der medlemmene alle er pluss/minus 60, så forstår jeg godt den bekymringen. For videoen viser Timmins-søsknenes far, og vi ser bilder av foreldrene i yngre år. Da gjør en slik sang uutslettelig inntrykk:

Så kommer Flood, også det et utrolig sterkt stykke musikk. Musikken i seg selv er den mest dramatiske på hele albumet, og når jeg skjønner grunnen, at det handler om de menneskeskapte klimaendringene som holder på å rasere planeten vår, så skjønner jeg så innmari godt dramatikken i musikken. Det er som å høre vår planet skrike i smerte og fortvilelse over hvordan vi mennesker behandler den. Og spesielt dette verset gjør et dypt inntrykk:

He had a large house, big dreams
And he filled them one by one
He watched the numbers adding up
And crushed his urge to run
Now he's watching the water rise
While he denies and denies and denies

 

Og det er i siste verset at låttittelen kommer:

Nowhere left to hide
Guess, I'll follow it down
To where the river meets the sea
And let the current carry me
Through such ferocious beauty
And just let the water rise

 

Hard to Build. Easy to Break har en tekst med mange lag. Jeg har ikke fått 100% tak på den, men jeg tar med meg disse verselinjene:

 

Tend the flame that lit your way
Stop worshiping the ash
Sweep up all those broken things
And throw them all, in the trash

 

Et budskap om å ta vare på lysene i livet og ikke dvele ved de tapte slag, og det som har gått i stykker. For det vil holde deg nede. Og med ett blir også dette et vakkert og betydningsfullt stykke musikk.

 

Shadows 2 er også en sang som virkelig tar meg når jeg får se videoen. Dette er en akustisk versjon, men å oppleve den, musikken og Margo Timmins både milde og intense vokal gjør at jeg får frysninger. Om frykten for å bli ensom som gammel, frykten for å dø alene. Det blir bare så sterkt at jeg har vansker med å beskrive følelsene mine. For det Margo Timmins synger om er i bunn og grunn min egen frykt for alderdommen ...

 

Til slutt tar jeg med Mike Tyson (Here it Comes). Den gamle boksemesteren nevnes bare i tittelen, og teksten? Vel, igjen har den mange lag, det er en tekst som du bare må stoppe opp og dvele ved. Dette er verset som står ut her:

 

And in the end, you will make amends
Or simply stand your ground
Worn and rugged
In the clothes that you have found

 

Altså, at enten vil du til slutt gjøre ting godt igjen, eller du vil stå på ditt. Og underforstått, det er hver og en av oss sitt valg. I bunn og grunn kan jeg se for meg at denne teksten handler om selve livet.

 

 

Utover disse så har jeg også grunnet mye på Hell is Real. Om at helvete er virkelig, at Jesus kommer, enten man er forberedt eller ikke. Men om teksten er ment religiøst, eller om den er en metafor, det aner jeg ikke. Og det får være opp til hver enkelt å tolke.

Det er fire låter til her, alle er sterke på sitt vis. Circe and Penelope, Knives, Throw a Match og avslutningslåten Blue Skies.

For meg er dette like mye et skjellsettende som et rystende album. Ja, det ryster meg i grunnvollene mine rett og slett. Det gjør meg engstelig og redd, det nører opp under frykter og redsler jeg går med. Samtidig så er det jo håp her. Som budskapet i Hard to Build. Easy to Break, om at jeg må følge lysene i livet mitt, det som er positivt. Dvele ved det jeg har fått til og som jeg er stolt over, ikke dvele ved det som har gått skeis og blitt ødelagt. På en måte er det den låten, og det budskapet jeg klamrer meg til når mye av det andre på skiva er dystopisk.

Enten jeg vil eller ikke, så blir det:

Karakter: 6/6.

Melody Moko - Suburban Dream

Dette er et album som kom ut i mars, men som jeg oppdaget nå i juni. Med den australske countryartisten Melody Moko, og dette er hennes 3. album. Hun er etterhvert blitt godt anerkjent i hjemlandet, har både vært nominert og har vunnet priser for sin musikk.

Albumet er laget etter at hun fikk sitt 3. barn og da gjennomgikk en fødslesdepresjon. Mange av tekstene er åpenhjertige, det handler en del om å være langt nede og føle på fortvilelse, hun synger om at hun burde slutte å røyke, og hun synger åpent om å ta en joint eller en weed, noe som du vel bare kan hete Willie Nelson for å synge om hadde du vært amerikaner. Og nettopp det, videoen til åpningssporet Jesus Year er faktisk bannlyst i USA! I seg selv så feirer sangen det faktum at ut i fra motgang så kan du seire.

I artikkelen jeg linket til over forteller Melody Moko at denne plata er historien om å være i det absolutte mørket og kampen for å komme seg opp på overflaten og se lyset igjen. Låtene er som en dagbok som dokumenterer fallet, men også veien tilbake til livet. Og med det som perspektiv er dette albumet blitt en sterk opplevelse.

Derfor er det også litt vanskelig å velge ut låter, for hver og en av de har sin sterke historie. Som The Outskirts, om følelsen av å leve på siden av samfunnet:

Tittellåten Suburban Dream er en historie om tomhet og frustrasjon og det å føle seg på bunn. Det er forsåvidt et typisk tema for en countrylåt, og det kan lett bli at slike låter derfor går inn det ene øret og det andre. Men Melody Moko klarer å holde meg interessert. Musikken i låten føles moderne selv om det egentlig er tidløs country. Og lengselen i Mokos stemme gjør noe med meg, og det hele blir bare så innmari troverdig.

'Till I Die, en duett med Michael Moko, som jeg antar er Melodys ektemann er om å holde sammen til tross for de feil og mangler de begge har, men at det i bunn er denne kjærligheten som gjør at en klarer å se forbi de feilene og manglene.

Vi vet alle om "The American Dream", men i Auistralia har de sin egen "Australian Dream" som i bunn og grunn inneholder det samme. Om å kjempe seg opp til toppen av samfunnspyramiden og ha et vellykket liv - utad. I avslutningslåten på dette albumet tar Melody Moko på mange måter et oppgjør med denne drømmen, og setter den opp mot livet slik det er i virkeligheten for de aller, aller fleste av oss. Uansett hvor vi bor egentlig. Og hun bruker et sterkt språk.

Det er flere andre sterke låter her, som Every Second Year, som jeg tolker som historien til et skilsmissebarn som feirer jul annethvert år hos hver av foreldrene. Sweet Magnolia, Child of Mine, Not a Child og Last Good Man forteller alle gode og troverdige historier som er verdt å høre på.

Til sammen så er dette blitt et album som gjør inntrykk. Kanskje er jeg den eneste her i Norge som har hørt på Melody Moko i år, men jeg håper at denne artikkelen kan føre til at noen til her på berget åpner ørene sine for henne. Her er ingen glamour og styling, dette er historier om livet slik det er, verken mer eller mindre. Og musikken føles også frisk og ekte.

Karakter: 6/6.

Ola Børke - Memories From The Past

 

Hamarsingen Ola Børke er aktuell med sitt 3. album, og jeg likte meget godt det jeg hørte på hans forrige fullengder for drøye to år siden.

Det er fortsatt musikk vi fint kan kalle amerikana. Forrige gang var det elementer av country, her tenderer Børke mer mot rocken. Og som en skjønner av albumtittelen så er det å se tilbake en rød tråd gjennom denne skiva. 

Det åpner med en nydelig låt om det som altså er albumets tema, det å se tilbake, bl. a. på de stedene en har besøkt gjennom livet. Noe jeg legger merke til med musikken er det fine mellomspillet. Og så synes jeg Børke har en stemme som formidler dette budskapet om å minnes gode ting en har opplevd sammen på en måte som gjør at jeg tror på historien.

Også på denne skiva har Børke med en låt som er om de sangene som har satt sine spor i sinnet, de som har formet både vår musikksmak, men som også forteller noe om hvem vi er. Radioholics er en hyllest til radioen som ga oss disse sangene. En rocka låt som forteller noe om hvor Børke har hentet sin inspirasjon til musikken vi får servert her:

Det er i all hovedsak fengende låter her, og jeg må bare innrømme at det gleder meg ekstra. En av disse låtene er Far Away From That Old Country House, om hun som så seg nødt til å bryte opp fra et liv på bygda som opplevdes som trykkende. En fin historie om frigjøring, og her også synes jeg at vi får en innertier av et mellomspill med en gitar i sentrum som jeg liker. I det hele tatt så vitner denne låten om et album med et fyldig og tett lydbilde:

Det er ni låter, og den største favoritten min er faktisk avslutningssporet Higher Goals. En litt slentrende låt med en nostalgisk atmosfære der Børke ser tilbake på stedet der han vokste opp, og der minnene derfra brukes til å sette seg nye mål i livet. Ihvertfall er det slik jeg tolker det bare ved å høre på teksten.

Det litt ironiske er at det er tittellåten som er den ene låten som jeg ikke helt har fått under huden. Den er mer rolig og neddempet, og er da også en type låt som jeg må bruke mer tid på å bli kjent med. Men uansett så er dette et ypperlig album der jeg synes at Ola Børke har tatt gode steg fra sitt forrige album. Jeg er ihvertfall begeistret, og jeg synes derfor at han fortjener all den oppmerksomhet han kan få!

Karakter: 5,5/6.