Amanda Anne Platt & The Honeycutters - The Devil and the Deep Blue Sea

 

Dette er ei skive som har stått på lista mi en stund, all den stund den kom ut 25. februar. Det var en mer enn rosende omtale i Dust of Daylight som gjorde at jeg satte dette bandet ledet av Amanda Anne Platt på lista mi, og nå i en drøy uke har jeg hatt disse 20 låtene på repeat.

Og det er litt av et prosjekt som ligger bak dette albumet. For i 9 måneder ifjor kom Platt og The Honeycutters ut med en singel med to låter hver måned. En låt med fullt band og en mer akustisk. Med et tillegg på to låter ble dette et dobbeltalbum, der første delen, "The Devil" er den med fullt band, mens den mer akustiske er de ti siste og er "The Deep Blue Sea". En meget interessant måte og gi ut musikk på. Og når jeg leser anmeldelsen i Dust of Dayligt skjønner jeg jo at dette var en fest å være med på for anmelderen gjennom 2021.

Jeg er blitt kjent med låtene som et dobbeltalbum, og jeg deler mye av begeistringen. Dette er behagelig, fengende og deilig musikk i første halvdel, og mer ettertenksomt og dvelende i andre del. Det er da også den andre delen jeg har måttet jobbe mest med som lytter, da de ti første låtene er mer umiddelbare. Men jeg har tatt den tiden som har trengtes for å komme inn i låtene på del 2, og enden på visa er at jeg synes dette fungerer skikkelig godt.

Åpningslåten New York er om å rydde i barndomshjemmet etter at foreldrene har solgt det, og møte seg selv som barn. Det er blitt en rørende video, og låten er perfekt oppbygd synes jeg.

The Devil, som har vært med på å gi albumet navn er en herlig countrylåt. Om ektemannen som det fort viste seg ikke var et så godt partnervalg likevel. Her er en del bitterhet og revansjelyst, men fortalt på en strålende måte. En dyster tittel er rett og slett blitt en perle av en countrylåt:

Av alle de andre nydelige sangene på første del velger jeg en annen countryperle, Great Confession. Siden forrige album har Platt og ektemannen fått en datter, og dette er hennes sang til det nye familiemedlemmet.

Men altså, jeg elsker alle låtene på denne del 1, Girls Like You, Eurydice, Perfect Word, Desert Flowers, Saint Sebastian, Dallas og Burn er alle låter som jeg er blitt skikkelig glad i. De er som nevnt umiddelbare, de satt tvert hos meg og jeg hører en vokalist og et band som er i sann harmoni. Det er rett og slett bare og nyte!

Over til del 2, "The Deep Blue Sea" og min største favoritt der er Another Winter's Gone. Dette er en låt med vakre harmonier, og er blitt en elsklåt.

Even Good Men Get the Blues er en ettertenksom perle. En låt som får meg til å tenke. Ingen går gjennom livet uten nedturer, og selv de som vi ser opp til som gode mennesker og forbilder har stunder der de føler seg deppa og utenfor. Det er en del av livet, og det er dette denne sangen minner oss om.

Til slutt, Lessons in Gravity. Igjen nydelig fortalt av Amanda Anne Platt, og musikken, der pianoet er sentralt, duver med og gjør dette til en behagelig liten perle dette også.

Med et unntak så er jeg etterhvert blitt skikkelig glad i de mer stillferdige låtene på denne delen også. Og den ene litt stillestående låten jeg ikke helt får inn under huden er ikke nok til å rokke ved min hyllest til Amanda Anne Platt & The Honeycutters for dette vakre albumet. Dette er musikk som gir meg en indre fred og et hardt tiltrengt friminutt fra en verden som mer og mer mer går av hengslene.

Karakter: 6/6.

The Warning - ERROR

 Long time, no se, 14 dager siden forrige innlegg. Jeg har vært på Tons of Rock og hadde der store konsertopplevelser med mange band. Spesielt gjorde Jinjer, The Darkness og Within Temptation dype inntrykk på meg. Dessuten var det meget emosjonelt da Åge Sten Nilsen og Wim Wam midt i settet sitt som første band på hovedscena lørdag bad om 1 minutts stillhet til minne mofrene for terroren i Rosenkrantz gate i Oslo natta før. 20-30000 musestille rockefans i et minutt var så verdig, og en meget spesiell opplevelse. Tragedien den natta la en demper på siste festivaldag, spesielt siden jeg sjøl har et voksent barn som er skeiv, som jeg bodde hos i Oslo. Terroren føltes som et angrep på alle skeive, inkludert hen jeg er far til.

Dette gjorde at det tok noen dager før jeg fikk hodet på rett plass igjen. Dessuten arbeider jeg i samarbeid med et forlag med å gjøre min debutroman klar til utgivelse til bokhøsten, og det tar mye av min fritid. Jeg kan forresten love at det blir mye musikk i den boka.

Så over til dagens musikk, og jeg holder meg til den hardere del av rocken, og et band jeg absolutt ønsker å se på neste års Tons of Rock. Søstrene i The Warning, Daniela, Paulina og Alejandra Villarreal fra Monterrey i Mexico ble verdenskjente med sin YouTubecover av Metallica-hiten Enter Sandman i 2014. Den ble en døråpner for de, og de har åpnet for størrelser som Aerosmith, The Killers, Alice Cooper og Def Leppard. Deres første headlinerturné i Nord-Amerika ble dessverre tatt av pandemien.

Men nå er de ute med sitt tredje album ERROR som henspeiler på det vi ofte får opp når det er feil med sider vi søker på nettet. Derfor heter albumets intro INTRO 404. Første halvdelen av albumet ble gitt ut på en EP, MAYDAY, ifjor og det begynner bra med DISCIPLE. Og det hever seg, CHOKE, var første singel før fjorårets EP-utgivelse, og er en knallåt:

Kombinert med en video som gir meg gåsehud blir dette en sterk opplevelse. I videoen opplever vi alle stadiene i hva som foregår under en drukning. Hvordan du synker, du blir etterhvert desperat fordi du holder på å kveles i mangelen på luft, du siger opp og øyner et håp i det du når overflaten, men så synker du ned igjen og alt håp er ute. Desperasjonen i Danielas vokal bidrar også til å gjøre dette til et av albumets beste låter.

ANIMOSITY, som betyr fiendtlighet er også en kanonlåt med et herlig driv.

Jeg synes at alle tre i bandet får vist fram sine styrker på dette albumet. Alejandra er meget dyktig med sin bass i å gi låtene den dybden de trenger, og Paulina er en trommis som bidrar med et driv og energi som jeg digger. Samt at Daniela altså har en stemme som passer utmerket til låtmaterialet, dessusten er hun en meget god gitarist. Dette gir da en totalpakke som jeg lar meg begeistre av.

MONEY er en låt der jeg føler at alle disse kvalitetene i bandet kommer fram:

På dette albumet tar The Warning i bruk effekten med å skrive albumtittel og låttitler med store bokstaver. De er ikke alene om det, Achille Lauro har også benyttet seg av den gimmicken. Om det er et tilsvar til alle som for tiden skriver sine titler med bare små bokstaver vet jeg ikke, men meg forteller det at vi har et band som sier fra om at de har noe viktig å fortelle. Det ser jeg bl. a. i EVOLVE der Daniela gir beskjed om at I'm not in danger / I'm the danger. Klarere kan det ikke sies.

KOOL-AID KIDS beskriver et hardt miljø der en løser problemer med nevene og ikke med ord. En sterk beskrivelse av et ungdomsmiljø som har sklidd for mye ut.

Min største favoritt på albumet får vi på slutten i den eneste som er på spansk. MARTIRIO, som betyr "Martyrdøden" på norsk er en dramatisk og ursterk låt som går gjennom kropp og sinn på meg. Det er en låt som virkelig tar meg, og videoen gjør den enda sterkere:

Medregnet introen og det litt rolige bonussporet Breathe (som altså skrives "normalt") er det 14 låter på dette meget solide albumet. Jeg vil ellers trekke fram den nydelige balladen REVENANT

Min bestilling til de bookingansvarlige i Tons of Rock er at de må få signert The Warning til neste års rockefest på Ekebergssletta. Ikke bare fordi dette er kvalitet fra start til slutt, vi trenger også å få vist hvor mange dyktige kvinner som utøver også den hardere delen av rocken. På årets festival talte jeg bare Tatiana Shmayliuk i Jinjer, Sharon den Adel i Within Temptation og Hedvig Mollestad Thomassen og Ellen Brekken i Hedvig Mollestad Trio.

Karakter: 5,5/6.