mandag 25. november 2013

New Jordal Swingers


Bildet er fra rockipedia.no fra v: Svein Finjarn, Eigil Berg, Ivar Hovden, John Kolloen og Håkon Vellesvik.

New Jordal Swingers er et band som gir meg mange gode minner, sjøl om jeg dessverre aldri fikk oppleve de live. Tre jenter fra Kristiansund jeg traff på språkkurs i Brighton i 1978 var hardcore NJS-fans og det var de som gjorde at jeg åpna ørene mine for dette flotte bandet.

NJS, vil jeg påstå, var Norges ledende rockeband ved inngangen til 80-tallet. De hadde da utgitt sitt beste album, "10", med bl, a, kjempehiten "Rock Machine" som ved Norsktoppens 30-årsjubileum i 2003 ble kåra til Tidenes Norsktoppmelodi. "10" er et utsøkt album med et vell av flere andre nydelige sanger også, som "Helpless Girl", "Last Tango In Chicago", "Highway 9", "Mama's Got The Blues" og "Buzz Around Town". Et album der etter min mening den beste norske falsettstemma ever, bergenseren Håkon Vellesvik (kom fra Brødrene Thue) fikk utfolda seg. Dessverre har jeg ikke "10" på CD, men jeg hadde den på LP.

NJS ble danna i februar 1973, opprinnelig som et backingband for rockelegenden Per "Elvis" Granberg, men de ble kjapt et sjølstendig band. De to første albumene, "Hold On" (1973) og "Rock Machine" var kun bestående av coverversjoner av gamle rockeklassikere. Men fra '75-albumet "Let's Boogie" begynte det å komme egne sanger, da hovedsakelig fra hovedvokalist og pianist Eigil Bergs hånd.

Da "10" kom i 1979 var NJS godt etablert som et av Norges mest populære band, med en dedikert fanskare landet rundt. Jeg var også fan, men var vel på den tida enda mer fan av Unit Five. Men sett i ettertid så er NJS et band som virkelig lyser i norsk rockehistorie. På "10" og 1980-albumet "Hot Line" viste de en form for rett fram gladrock som jeg setter pris på. "Hot Line" har jeg klart å få tak i på CD og her er også mange perler:

Her er vakre "Close To Madness":


"The Pain" med Håkon Vellesvik og Svein Finjarn på vokal. Dette var den legendariske rockegitaristen Finjarns (kjent fra bl. a. Beatniks) siste album med NJS:


"Ridin' In The Race":


Så, torsdag 18. februar 1982, dagen før ski-VM starta i Oslo ramma tragedien NJS. På vei til spillejobb i Florø ble bandbussen tatt av et steinras på veien mellom Førde og Naustdal. Bassist Håkon Vellesvik og Svein Finjarns erstatter, Finn John Andresen, samt crewmedlemmene Kurt Adolfsen og Bjørn Terje Dybvik omkom. De resterende fikk tildels alvorlige skader. De hadde stoppa ved en bensinstasjon i Førde og spurt om veien videre var trygg. Hadde de ikke gjort det hadde de unngått raset....... Trommis John Kolloen sa til Firda da de markerte 30 år etter ulykka sa at det var helt tilfeldig hvem som satt hvor i bandbussen og hvem som altså berga livet og hvem som omkom.

Bandets første norskspråklige album "NJS" var nærmest ferdig og ble fullført, men ulykka førte naturlig nok til ei pause og også til et skifte i bandets stil. Tekstene ble dypere og tok opp viktige tema som f. eks. likestilling ("Tornerose"), kjendispressens negative sider ("Eventyr"), det å leve livet mens en har det "(Før Lyset Brenner Ned"), og om å stå sammen, ("Sammen Er Vi Sterke)".

"Movin' On" kom i 1984 med Bjørn Christiansen (Aunt Mary) og Asle Nilsen (Ruphus) som nye medlemmer. På "Graffiti" i 1985 var Nilsen bytta ut med Einar "Wallen" Mjaaland. Her har vi mange flotte sanger, som "Før Lyset Brenner Ned", her med en intro som ikke er på skiva:


 "Sammen Er Vi Sterke":


 "Ikke Se Deg Tilbake":


"New Orleans"


"God Gammal Rock And Roll":


Fra samlealbumet "New Jordal Swingers' beste - 20 Hits På 20 År" (1993), kjempehiten "Rock Machine":


"Ælve-Rock" ("Red River Rock"):



"Railroad Man":


"Helpless Girl":


"1958", fra filmen med samme navn:


"Tornerose" (fra "NJS"):


"Eventyr":


"Songs For The weekend" kom i 1988, det siste albumet "Indigo" i 2001. Vinner Silya Nymoen beveget hele nasjonen med sin gripende tolkning av Bob Dylans "To Make You Feel My Love" i Stjernekamp. På "Indigo finner vi en nydelig norsk versjon: "Min Kjærlighet Til Deg":


"Speilet":


"Fyrige Damer":


"Janus Madame":


Da jeg gikk på gymnaset i Molde hadde jeg et bilde av NJS og et av Unit Five teipa fast på pulten. To legendariske band, og New Jordal Swingers står med gullskrift i norsk rocks historie.

lørdag 23. november 2013

Neko Case


Bildet er henta fra musikkbloggen.no

Neko Case var en artist jeg aldri hadde hørt om før jeg fikk et av hennes album som en av fem CD-er i 50-årsgave fra en god venn i Sandnes som jeg har blitt kjent med gjennom et online fotballmanagerspill, Hattrick.

Og det er jeg jaggu glad for, dette er kort og godt bra musikk! Skiva jeg fikk var 2006-utgivelsen "Fox Confessor Brings The Flood", Neko Cases 6. album. Såpass bra at da jeg ble oppmerksom på hennes album nr. 9 som kom i år, så handla jeg inn den. Ei skive med den lengste tittelen jeg har hørt: "The Worse Things Get, The Harder I Fight, The Harder I Fight, The More I Love You".

Så hvem er denne Neko Case og hvilken type musikk spiller hun? Født i Virginia, USA av ukrainske imnmigranter hvis opprinne,lige familienavn var Sjevtsjenko. Hun tok sin utdannelse ved Emily Carr Institute of Art and Design i Vancouver, Canada. Etter endt utdannelse flytta hun til Seattle og videre til Chicago. Debuterte i 1997 med "The Virginian", et countryalbum og hun ble av kritikerne sammenligna med størrelser som Loretta Lynn, Patsy Cline og Wanda Jackson. "Furnace Room Lullaby" kom i 2000, ikke fullt så honky-tonk som debuten, men et album der Neko Case definerte sin solokarriere, med såkalte "country noir"-elementer. Sammenligninger med Tanya Tucker og Dolly Parton fulgte i kjølvannet av det albumet.

En EP kom i 2001, to nye album i 2002 og -04 før altså "Fox Confessor Brings The Flood" kom i 2006. Et flott album med en særegen sal-sound som i mine ører minner om en tidlig Emmylou Harris og den fikk mange strålende kritikker. Mange hadde den som sitt nr. 1-album i 2006, som f. eks.  Nr.1 på Amazon.com music editors' picks.

"Hold On, Hold On" er en sjølbiografisk sang:


"Star Witness":


"John Saw That Number"


"Maybe Sparrow"


Et livealbum kom i 2007 før "Middle Cyclone" i 2009 som toppa Indielista i USA, nådde nr. 2 på rockelista og nr. 3 på Billboards albumliste for alle sjangre. Årets album, med den lange tittelen er forma som ei bok med kunstneriske bilder. Der går det fram at Neko Case på noen av låtene har med en trommis med navn Kurt Dahle, men om han er norsk aner jeg ikke. Denne toppa også indielista og 12. plass på den ordinære albumlista. en stor favoritt der er avslutningssporet "Yon Ferrets Return", men den finner jeg ikke på YouTube. Men her er en annen topplåt, "Man":


Tankevekkende "Nearly Midnight, Honolulu":


"City Swan":


"Madonna Of The Wasps":


"Ragtime":


I tillegg til sin solokarriere har Neko Case fra 2000 til 2010 vært med på fem album med det canadiske bandet The New Pornographers, der hun er vokalist på en god del sanger.

En spennende artist denne Neko Case, og stor takk til min kompis Kjelli i Sandnes som gjorde meg oppmerksom på henne. Hun er forresten i Norge nå oig skal spille på Rockefeller i Oslo i morgen, 24. november. Skulle gjerne vært der!

torsdag 21. november 2013

Natalie Maines



Bilde fra billboard.com

For noen dager siden fikk jeg et tips om at Dixie Chicks rører på seg igjen. De skal spille i Spektrum 16. mars neste år. Jeg gråt blod da jeg fant ut at det var en tirsdag. Ferieplanene for neste år er såpass spikra at jeg på sittende bak ikke kan se hvordan jeg skal få frigjort et par dager til den begivenheten. For det blir garantert en kjempeopplevelse for de som blir tilstede. Dixie Chicks er unike, jeg er kjempefan og har alle albumene deres.

Dixie Chicks har ikke gitt et album siden kjemperevansjen "Taking The Long Way" i 2006, som ga de fem av fem mulige Grammies, bl. a. for Årets Album. Det etter at de hadde opplevd allverdens sjikane og hadde blitt bannlyst på countryradiostasjonene etter at Nastalie Maines under en konsert i Birmingham, England rett før Irakkrigen starta uttalte at hun skamma seg over å komme fra samme delstat som USA's daværende president George W. Bush.

Søstrene Emily Robison og Martie Maguire danna Court Yard Hounds, som jeg har omtalt før og ga i år ut sitt andre album. Omtrent samtidig kom Natalie Maines med sin solodebut, "Mother" og da trodde jeg at en gjenforening var langt unna.

"Mother" er et sterkt album fra en artist som er en av de som jeg beundrer mest etter alt hun og de to andre i Dixie Chicks var igjennom etter at Natalie bare brukte ytringsfriheten sin, og måten de tok hevn på, spesielt med "Don't Ready To Make Nice", en av de sterkeste sangene og videoene jeg vet om. Det som var viktig for Natalie var at dette ikke skulle være et album som ligna på Dixie Chicks, sa hun til billboard.com, og det har hun klart.

Tittellåta er en sang som likevel gir meg noen "Don't Ready To Make Nice"-vibber,og Natalie gjør denne Pink Floydlåta til sin egen. En meget sterk framførelse. Roger Waters' tekst skjærer gjennom marg og bein, den har så mange fasetter at jeg ennå ikke helt har klart å tolke den, så det overlater jeg til dere lesere. Her en akustisk versjon med Ben Harper:


"Without You". skrevet av Eddie Vedder fra Pearl Jam.


"Free Life":


"I'd Run Away":


"Take It On Faith", som Natalie har skrevet sammen med Ben Harper, Jesse Ingalls og Jason Mozersky:


Med det har jeg presentert halvparten av sangene fra et flott album fra en artist som jeg virkelig beundrer.



onsdag 20. november 2013

Narum


Bildet er henta fra Narums hjemmeside, narummusikk.no F.v: Lars Christian, Benedikte og Jon Anders.

Narum, country/visetrioen fra Eina på Toten har fått stor anerkjennelse for sine tre album, hvorav jeg har de to første, "Samma Hen Du Fær" (2009) og "Ælt Som Var Søkk Borte (2010). Den første ble nominert til Spellemann i viseklassen, den andre stakk avgårde med Spellemannstrofeet i den samme klassen. "Sol Og Regn Og Ælt" kom i 2012. Bandet består av søsknene Benedikte Narum Jensen (vokal, gitar), Jon Anders Narum (gitarer) og Lars Christian Narum (orgel og piano). Sistnevnte er den som stort sett står for låtskrivinga, mens broren er produsent.

Musikken er melodiøs, rolig og til tider vakker. Men kanskje litt vel rolig, det kan bli litt monotont etter mitt skjønn. På den første skiva er det bare to sanger som det er litt tempo på og det er tilfeldigvis også de jeg liker best.

"Kjinner Håss Je Smelter Litt Nå" er en av de:

http://www.youtube.com/watch?v=AxFQWIkvEwk

Dette er et opptak fra P1-Scenen vist på "Norsk på norsk Jukeboks", en jukeboks jeg savner og som NRK må se til å få i gang igjen, i likhet med Country Jukeboks. Det er lenge siden konflikten som gjorde at NRK ikke kunne sende musikkvideoer tok slutt, så her må statskanalen se til å skjerpe seg!

"Somme Tider" er min andre favoritt fra Narums debutalbum, der forøvrig Bjørn Holm (bass) og Håvar Gjestvang (trommer) også er med:


Tar også med "Samma Hen Du Fær":


Fra "Ælt Som Var Søkk Borte" velger jeg først "Nattas Kurer":


"En Million Mil":


"Ingen Veit Åhen Vind Blæs" er en stor favoritt fra dette albumet, men den finner jeg ikke på YouTube.

Albumet som kom ifjor har jeg ikke. Det har bare åtte sanger, mange av de lange. Det gjorde meg skeptisk, var redd det ble for langsomme sanger til at jeg ville like det albumet. Godt mulig det bare er fordommer, men med mange andre foran på ønskelista tviler jeg vel på at den blir innkjøpt. Men bevares, Narum er et bra band, det er mye musikalitet i denne søskentrioen.

mandag 11. november 2013

Nanci Griffith



Bilde fra last.fm

Nanci Griffith er en amerikansk artist som jeg virkelig har fått opp øynene for. Hun tilhører ikke countryens establishment og har hele tida gått sine egne veier. Til tider har hun hatt et større publikum i Europa, og da spesielt Irland enn USA. Dessuten har hun ikke vært fullblods country. Siden debuten i 1978 har hun bevegd seg i grenselandet mellom folk, rock og country, i en stil hun sjøl har kalt "folk-a-billy".

Griffith har gitt ut 20 album siden debuten i 1978, men har opplevd at hennes sanger har blitt mer kjent med andre artister. Som "From A Distance" (Bette Midler), "Love At The Five And Dime" (Kathy Mattea) og "Outbound Plane" (Suzy Bogguss). Hun har turnert med Buddy Hollys band The Crickets, John Prine, Iris DeMerit, Judy Collins og Suzy Bogguss og hun har spilt inn duetter med folk som Willie Nelson, John Prine, Tom Russell, Dom McLean, Jimmy Buffett og Darius Rucker fra Hootie & the Blowfish..

Og det var hiten sammen med John Prine, "Speed Of The Sound Of Loneliness" som åpna øynene mine for Nanci Griffith, gjennom videoen som ble ofte spilt på Country Jukeboks. Dessverre en sang som er blitt radbrekka av en del andre artister, spesielt norske og med radbrekking mener jeg et mye høyere tempo enn på originalen. Så sjøl om jeg ikke har den på CD så gjengir jeg den her:


Jeg har to album med Nanci Griffith, først 1997-utgivelsen "Blue Roses From The Moons" som henspeiler på hennes backingband "The Blue Moon Orchestra". Nanci er med på låtskriversida på ti av sangene. Her er det mange perler, som "Everything's Coming Up Roses":

http://www.youtube.com/watch?v=AIOUtd61cDY

"Battlefield":

http://www.youtube.com/watch?v=slNb_FVPEzs

"I Fought The Law", her med The Crickets, som originalt hadde en hit med den, på plata er den med Darius Rucker:


"Gulf Coast Highway" med Darius Rucker:


"Wouldn't That Be Fine":


Så har jeg Nanci Griffiths nyeste album, "The Loving Kind" fra 2012. Tittellåta er om Mildred og Richard Loving, hun farga, han hvit som trossa Virginias lover og gifta seg i 1958. De havna i fengsel, men tok saka til Høyesterett der de vant i en dom som forbød USA's delstataer å forby ekteskap mellom fargede og hvite.


"Up Against The Rain":

http://www.youtube.com/watch?v=Phrv6C_75IY

"Not Innocent Enough", som viser Nanci Griffiths sterke motstand mot dødsstraff:

http://www.youtube.com/watch?v=rtqsV_91N74

"Tequila After Midnight":

http://www.youtube.com/watch?v=eDjT85Kwxf4

"Things I Don't Need":

http://www.youtube.com/watch?v=anWG_Xr9B94

Jeg liker også "Across America" der Nanci Griffith klart viser at hun er Obamatilhenger, der hun bl. a. nevner helseforsikringsreformen, eller "Obamacare" som den også kalles. Den sangen er ikke på YouTube.

Nanci Griffith er en artist med sterke meninger, det er nok en av grunnene til at hun ikke er blant countryens establishment. Slike artister har jeg virkelig respekt for. Samtidig så leverer hun lyttverdig musikk og jeg burde sjølsagt hatt flere av hennes 20 album.


torsdag 7. november 2013

Manic Street Preachers - Rewind The Film


Et mer neddempa Manic Street Preachers, endatil med innslag av blåsere, funker det da? Det var spørsmålet jeg stilte meg før jeg fikk Manics nyeste album i posten her om dagen. Og svaret er ubetinga ja. Den mer neddempa stilen tar ikke vekk brodden, verken fra musikken eller fra tekstene, som alltid har vært viktige for Manics. Så for meg er dette et album som står seg meget godt.

Aller best liker jeg "Anthem For A Lost Cause" som er et nådeløst oppgjør med Thatcherismen og politikken som la øde mange gruvesaamfunn også i Wales, hvor Manics kommer fra. Det tar to min. fra videoens start til musikken kommer, men det er likevel en video til ettertanke:

 

 "30-Year War" er også en meget sterk sang. Den handler om det beståendes kamp for å holde arbeiderklassen nede, eksemplifisert med løgnene fra Hillsborough, slaget ved Orgreavegruven i 1984, samt neddyssinga av pedofiliskandalene i BBC. Maleren L.S. Lowry er også nevnt, en kunstner som i sine malerier viste dagliglivet i industriområdene i Nordvest-England. Lowry avviste flere ganger å ta imot ordener som OBE (Officer of the British Empire), CBE (Commander of the British Empire og adlestittel. I denne teksten anklager James Dean Bradfield det bestående for å gjemme bort Lowrys kunst fordi han avslo å ta imot disse ordnene:

 

I tittelsporet "Rewind The Film" er det en tilbakeskuende Bradfield vi opplever, bandet er her styrka med Richard Hawley på vokal:


"Show Me The Wonder" er også en sang jeg har falt for på dette albumet:

 

Det er flere blinkskudd på denne skiva, som jeg sterkt anbefaler. Manic Street Preachers er et kompromissløst band, neddempa eller ei. Et band som ikke går på akkord med sine holdninger. James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore minner meg på det området mye om to andre av mine musikalske helter, Björn Afzelius og Mikael Wiehe.

"Rewind The Film" er et dobbeltalbum der det på CD 2 er demoversjoner av de 12 låtene, enda mer nedstrippa, men det funker det og. Til slutt er det fem sanger fra den store konserten på O2 Arena i London 17. desember 2011, en konsert min eldste datter var på. Derfor er det litt kult å tenke på at hun er blant det jublende publikummet vi hører, på en stor konsert der de spilte alle sine 38 singler. Jeg tar derfor med opptaket av en av de fem sangene, "Revol":

 

 Jeg stussa litt da jeg kjente på pakka som lå i postkassa. Det kjentes ikke ut som en CD og ganske riktig. Albumet er ei lita bok med flere fine malerier i tillegg til tekstene. CD 1 finner du når du åpner boka, CD 2 finner du når du har kommet helt til enden av boka. Meget stilfullt. Størrelsen på albumet gjør det utfordrende å plassere det i CD-hylla, men det er et luksusproblem.



tirsdag 5. november 2013

Mikael Wiehe - Isolde


Jeg var en smule skeptisk da jeg bestilte Mikael Wiehes nye album "Isolde". Men den skepsisen ble slått til jorda. 67-åringen slår rett og slett til med et album med mange fengende sanger. Tekstene står ikke tilbake for det den gamle rabulisten har levert opp igjennom karrieren, de er til ettertanke og de har en sterk brodd. Kanskje ikke så mye samfunnskritisk denne gangen, Wiehe er personlig på dette albumet, det er hans tanker og hans liv mange av sangene dreier seg om.

Albumets høydepunkt for meg er spor 3. Det gjør inntrykk når en mann på 67 prediker: "Ge Meg Nåt Att Leva For"...... "Nåt att ofra livet för, Nåt som lever när jeg dør". Rent umiddelbart vil jeg si at det trenger ikke Wiehe bekymre seg for. Det han står og har stått for og den musikken og de tekstene han har lagd vil stå som en påle til evig tid. Men når Wiehe likevel har den lengselen så gjør det et sterkt inntrykk. Mannen har mange krefter igjen, han vil ha ennå mer å kjempe for. Man må bare beundre et slikt menneske.

Dessverre er verken denne eller åtte andre sanger å finne på YouTube. Den eneste jeg har funnet er den stille og rolige "Nu":

http://www.youtube.com/watch?v=trgO3MRl6tc


Albumet åpner med "Jag Vil Möta" der Wiehes budskap er at han vil kaste sine våpen på sjøen, han vil kjempe uten sverd. Ellers er det nydelige sanger som "Alla Mina Vita Hästar" og "Ensamheten", en tittel som sier sitt. På tittelsporet har Wiehe med seg ingen ringere enn Thåström, og det blir en meget sterk sang av de to store artistene. På "Du Ska Komma" er Eva Dahlgren med, også det særs vellykka. "1000 Kvinnor" og "Josefinas Vals" er også nydelige sanger. Albumet avsluttes med "Himlen Och Lite Till".

Så jeg kan ikke anna enn å anbefale på det sterkeste: Løp og kjøp!

mandag 4. november 2013

Jonas Fjeld & Chatham County Line - Western Harmonies


Som tidligere skrevet har jeg de to første CD-ene av det fruktbare samarbeidet mellom Jonas Fjeld og bluesgrassbandet Chatham County Linne fra Nord-Dakota. Nå har de kommet med sitt 3. album, "Western Harmonies", og det har jeg sjølsagt fått tak i.

Ved de par første noe overflatiske lyttene syntes jeg dette var kjedelig. Men da jeg tok meg tid til å lytte fant jeg at de låtene jeg ikke var så fornøyd med var klart i mindretall. Musikaliteten disse karene har smitter over på meg som lytter og det er også moro å høre at gutta i Chatham County Line etterhvert har tilegna seg en del norsk.

Her er "Hallingkast Breakdown" og "Skulle Jeg Bli Blind": 


Dette er den eneste videoen jeg har funnet med låter fra dette albumet. Men jeg kan trygt anbefale det!







fredag 1. november 2013

The European Highwaymen



The European Highwaymen består av de tre countryveteranene G. Thomas, Ove Støylen og Arly Karlsen. Alle tre med gode karrierer i Norge og Europa hver seg, men har nå de siste årene hatt suksess med sitt felles prosjekt som henspeiler på de originale Highwaymen, Waylon Jennings, Johnny Cash, Kris Kristofferson og Willie Nelson. Det er da også der de henter mye av sin musikalske inspirasjon. G. Thomas er outlawtypen, Arly Karlsen er en solid Cashtolker og Ove Støylen kan i noen tilfeller minne om Alan Jackson.

Støylen opplevde jeg på scena i Førde for en del år siden og hadde en hyggelig prat med han. En del år før det kolliderte han front mot front med en fyllekjører da han var på vei hjem fra spillejobb og han fikk meget omfattende skader. Han brukte vel et par år på rehabiliteringa, men klarte heldigvis å komme tilbake på scena. Hans historie ble omtalt i VG som et av eksemplene på hvilke skader fyllekjørere kan påføre uskyldige trafikanter, da de satte søkelyset på dette omfattende problemet.

I januar i år kom The European Highwaymen med albumet "Spinning". Dette er et meget godt countryalbum i mine ører, med en fin blanding av eget materiale og coverlåter. "Typical Political" er med på samlealbumet "Norsk på Engelsk" med 20 engelskspråklige sanger av 20 forskjellige artister og band.

Her er "Crank Me Up", og her viser de at de også kan laget et humørfylt sceneshow:


"Down That Dead-End Road":


 "Who's Gonna Fill Their Shoes":

 http://www.youtube.com/watch?v=QTH3C85LkAU