tirsdag 28. februar 2017

Nikki Lane - "Highway Queen"


Har i to omganger sett Country Music Awards fra november, 50-årsutgaven ble kalt "Country Musics Greatest Ever Night". Vel, i mine ører var det fint lite som fenga, det gikk i den samme intetsigende duren hele veien. Det var musikk uten sjel, rett og slett.

Da er det noe anna med hun som kalles "Queen of Outlaw", Nikki Lane som her kommer med sitt 3. album. Her er det trøkk i musikken, det er sjel og innlevelse. Det er det her som er country som gir meg som lytter noe, mainstreamcountryen fra Nashville er i sammenligning dvask og uinteressant.

Likevel, Nikki Lane bor i Nashville og på dette 10-låters albumet er det både fengende låter og godt balladeprega materiale. "Jackpot" er et av de fengende høydepunktene på skiva:


Tittellåta "Highway Queen" er en låt med godt trøkk:


"Big Mouth" er det skkelig godt driv i, en sang om småbysladderen:


Til slutt må åpningssporet "700,000 Rednecks" med:


Ellers så er "Lay You Down" også en fengende god låt, i "Companion" hører vi spesielt en råhet i stemma som jeg faller totalt for, flott koring og et lydbilde som minner om tidlig Emmylou Harris. "Foolish Heart" er en mer rolig låt der Nikki Lane lar de mer følsomme sidene ved stemma si tre fram. I "Send the Sun" får strengeinstrumenter briljere en del i en behagelig og fin sang. "Muddy Waters" er ei fin ballade mens albumet avsluttes med den sobre og følsomme "Forever Lasts Forever".

Nikki Lane er en av flere artister som min musikknerd av en sjef har anbefalt meg, og det er nesten bare gull han tipser meg om :)

Karakter: 5,5.

søndag 26. februar 2017

Trine Rein - "The Well"


Trine Rein har mer og mer blitt en rockeartist med årene, noe hun bekrefter på sitt nye album "The Well". Bare åtte låter, noe som er i minste laget for et album synes nå jeg. Da trekker en "så där"-låt helhetsinntrykket mer ned enn hvis en har f. eks. 10-12 låter. Sjølsagt spiller lengden på sangene inn, det skal sies, men likevel så mener jeg det har noe å si.

Og på dette albumet synes jeg det er de to siste låtene, "The Line" og "The World Goes 'Round" som trekker ned, de blir litt retningsløse etter min mening. Men det åpner veldig bra med tittellåta, en kraftballade som har vokst på meg. Ikke så iørefallende de par første gangene, men etterhvert en låt jeg har fått mer og mer sansen for. Her fra finalen i Stjernekamp- 15:



"Hello It's Me" er også i balladesjangeren, men med litt mer trøkk og et lydbilde som jeg liker. Enkelte strofer minner meg om en låt jeg har hørt før, uten at jeg klarer å bli enig med meg sjøl hvilken det er, men det betyr egentlig ikke så mye.


"How About Us" er et høydepunkt, mer driv, mer fengende og Trine Rein får brukt stemma si meget bra. Et spennende lydbilde og bra trøkk i denne låten, noe som kanskje skyldes at rockeveteranen Tony Carey er en viktig bidragsyter på skiva som produsent, musiker og medlåtskriver.

"Don't Say It's Over" er albumets roligste spor, ikke så verst den heller siden Trine Rein lar stemma si bære låten.



"Dream It" er et nytt høydepunkt som starter rolig med innslag av strengeinstrumenter, en duett med nevnte Carey som de to turnerer meget bra. Allsangsfaktor over denne, og her trekker ikke det ned.

Så avsluttes altså albumet med to låter som jeg ikke føler henger helt sammen, og med bare åtte låter trekker det helhetsinntrykket litt ned. Men når det er sagt så er ikke dette noe dårlig album.

Karakter: 4,5.

lørdag 25. februar 2017

Ryan Adams - "Prisoner"


Ryan Adams har kjærlighetssorg, han ble skilt fra Mandy Smith i 2015, og som så mange andre musikere før seg så klarer han å lage stor musikk av en vond periode i livet.

Skiva begynner med storslåtte "Do You Still Love Me?" som oser sterk desperasjon i form av et fåfengt håp om å fortsatt bli elsket. En dramatisk og sterk låt.


På tittelsporet "Prisoner" viser Adams at han har evnen til å lage fengende musikk til tekster som er litt nedpå. Dette er en låt som forteller at han er i et kjærlighetens fengsel, han klarer ikke å slippe fri fra kjærligheten han føler til sin ex. Dette er en akustisk versjon:


"Doomsday" er tittelen til tross en av de mest fengende låtene på skiva. Likevel så klarer jeg å leve meg inn i smerten som Adams her formidler. Han har på denne skiva akkurat den klagende stemma som slike tekster trenger.

"Haunted House" er en roligere sak, "I don't want to live in this haunted house anymore", og det er lett å forstå han. Å leve alene i et hus der en har opplevd så mye fint, men til slutt også en del trist med en person en fortsatt har følelser for er ikke godt.

"Shiver and Shake er også en rolig låt, "Reach out for your hand, but you aren't there". Den står litt på stedet hvil denne sangen,.men med den tematikken på et album så trengs også en slik låt for å underbygge stemninga. Her er det det store savnet som er gjennomgangsmelodien, og harmoniene er vakre sjøl om låten altså er litt stillestående. Vakkert stillestående vil jeg kaller den. I "To Be Without You" kjenner jeg også på smerten til Ryan Adams når han synger: "Nothing really matters anymore".

 "Anything I Say To You Now" er også en flott låt med et fengende refreng:


"Breakdown" er kanskje den mest klagende låten på albumet en nedstrippa åpning, fortsetter en smule dramatisk, og et sammenbrudd er jo alltid dramatisk.

Når tematikken på skiva er så ensidig så kan det ofte bli et albums akilleshæl. Men det blir det ikke her fordi Ryan Adamas varierer lydbildet og varierer musikken. Han tråkker seg ikke fast i et musikalsk spor, noe som også er helt nødvendig når alle sangene spinner rundt det samme temaet.

"Outbound Train" er en ny fengende låt som for meg er et av mange høydepunkter på dette albumet:


"Broken Anyway" fenger også før vi får den mest akustiske låten i "Tightrope". Skiva avsluttes med "We Disappear" som også er overraskende fengende, tematikken tatt i betraktning:


Jeg unner sjølsagt ikke Ryan Adams den smerten dette bruddet har voldt han, men som mange musikere før han så lager han stor kunst og stor musikk som egenterapi. En egenterapi som vi kan nyte,for dette er et kanonalbum der han rått og brutalt utleverer sin store smerte. Og kanskje er dette albumet hans måte å få satt punktum og komme seg videre i livet på.

Takk Ryan Adamas og fra meg får du karakter: 6.

torsdag 16. februar 2017

MGP 2017


Låtene til Årets Melodi Grand Prix er ute. Ikke siden Rybak i 2009 har min favoritt vunnet, og jeg tror jeg aner konturene av at den rekka forlenges med et år til. Jeg føler at det norske folk ikke tør gå utafor boksen, de velger det som er trygt og sikkert, og da gjerne ei ballade. Ballader er vel og bra, men nå har vi sendt tre strake og det er på tide med forandring. MGP / ESC er for meg glam og fest, da må vi tørre å sende sanger som det er litt fart og trøkk i, og ikke henge oss på trenden med å sende ballader som en del av landa som er klare med sine låter allerede har gjort, i den tro at samme oppskrift som (dessverre) vant ifjor duger i år igjen.

Så her er min dom, fra 1 til 10:

1. Jenny Augusta - "I Go Where You Go"


Fengende etnisk countryaktig, vakkert framført. Dette er en låt som satt fra første lytt for meg. Mangefasettert lydbilde, men likevel enkelt og liketil, med fuglekvitter, fele og banjo og mange andre spennende instrumenter.

Terningkast: 5.

2. Ammunition - "Wrecking Crew"


Åge Sten Nilsen vil til Kiev igjen, og det er ikke meg imot om han får ta med seg sitt Ammunition dit. Jada, alle rockeklisjeer er i bruk her, og noen vil vel si at dette er generisk rock. Men det er tøft, det er tett og Åge Sten er en ringrev som kan dette dette, og som vet å levere det som skal til. Det er veldig tett mellom denne og nr. 1, og om det står mellom disse to blir jeg like glad uansett hvem av de som stikker av med seieren.

Terningkast: 5.

3. Rune Rudberg Band - "Run Run Away"



Nå må det ha tørna helt for Halsethen tenker dere vel. Nei, ikke helt :) "Rune "fuckings" Rudberg" var det ei meget indignert dame som skrev på MGP Norge sin Facebookside da artistene ble offentliggjort, og det sier noe om at den godeste Rudberg fremdeles er kontroversiell. Men fyren har (endelig) blitt voksen, får mye kred for musikken sin og var endatil coach og sjangerdommer i Stjernekamp i høst. Og dette er rett og slett den beste låten mannen har levert siden han satsa på country. Denne her vokser hos meg, og jeg ser den gjerne i Gullfinalen, fengende country med humør. Vinner gjør den ikke, men Gullfinale vil nok Rudberg være mer enn fornøyd med. Og skulle han mot formodning vinne så kan Henning Kvitnes bare skrote "Evig Eies Kun et Dårlig Rykte" fra settlista si :)

Terningkast: 5.

4. Elin & The Woods - "First Step In Faith (Oadjebasvuhtii"



Så til den mest spennende låten i årets felt. Ikke åpenbart fengende, men det er noe trolsk, eggende og suggererende over denne her. Utenom den engelske tittelen synger Elin Kåven bare på samisk, og i samenes jubileumsår (100 år for det første samiske stormøtet) hadde det vært ideelt å sende denne til Kiev. Og jeg tror den i så tilfelle vil kunne gjøre det skarpt, mange ute i Europa tror jeg vil synes dette er spennende. En outsider i årets MGP og meget vel vinneren.

Terningkast: 4.

5. Ella - "Mama's Boy"



Et moderne lydbilde og fengende låt. Får en feelgoodstemning av denne, spesielt refrenget sitter meget bra. Kanskje en liten outsider, men tvilsomt med seier. Uansett et hyggelig bekjentskap og jeg håper å høre mer fra Ella framover.

Terningkast: 4.

6. Amina Sewali - "Mesterverk"


Årets eneste låt på norsk, og det er et stort pluss. Amina er behagelig å høre på og det er også moderne rytmer her, men pianoet er behagelig med til tider. Småfengende, og jeg liker den.

Terningkast: 4.

7. Jowst - "Grab the Moment"



Så er vi kommet til de sangene som jeg stiller meg helt likegyldig til. Inn det ene øret og ut det andre. Fengende tendenser i refrenget, men ellers ikke noe som hever denne over gjennomsnittet.

Terningkast: 3.

8. Ulrikke - "Places"



Av en eller annen grunn hadde jeg denne nokså høyt etter første lytt, noe jeg ikke skjønner etterhvert som jeg har hørt den flere ganger. Moderne lydbilde, men jeg føler at det er en sang som ikke går noen steder. Helt gjennomsnittlig.

Terningkast: 3.

9. In Fusion - "Nothing Ever Knocked Us Over"



EDM-dance og fenger til tider, men ellers er dette en helt flat, gjennomsnittlig låt som gir meg lite eller ingenting. Fyllmasse i mine ører.

Terningkast: 2.

10. Kristian Valen - " You and I"



Bare så det er sagt, jeg har sansen for folk som reiser seg etter å ha gått brutalt på snørra, det har både Åge Sten Nilsen og Rune Rudberg gjort. Men i motsetning til de så kommer Kristian Valen med ei intetsigende ballade som går absolutt ingen steder. Den er rett og slett svak og gir meg null og nada. Surrehuet Stein Østbø i VG har den som favoritt, og det forteller meg at ja, Valen kan faktisk vinne. Hvis det norske publikum samt den internasjonale juryen velger det safe og det trygge. Men herre min, vinner denne så....... Nei, jeg lar det bli med det, bortsett fra en bønn: Ikke stem på denne!!!!!!

Terningkast: 1.






onsdag 8. februar 2017

Dropkick Murphys - "11 Short Stories of Pain & Glory"



Hører av og til på Radiorock på NRK P1 på fredagskveldene, og sist fredag stifta jeg for første gang bekjentskap med Dropkick Murphys. To låter fra deres nye album ble spilt, og det falt virkelig i smak. "Celtic punk" kalles musikken, det er for det meste drivende rock med sterke irske elementer. Såpass sterke at jeg kunne banne på at de var irske. Men nei, de er fra Boston, USA, og etter det jeg har tilegna meg av kunnskap om de så er de et band som er sosialt engasjerte og trygt plasserte på venstresida, bl. a. står vanlige arbeideres rettigheter sterkt hos Ken Casey & co. Og de har også gitt klare beskjeder til republikanske politikere som har prøvd seg med å bruke noen av deres sanger på sine valgarrangement.

Åpningssporet "The Lonesome Boatman" uten tekst, utenom "aooo aooo"-koring, men heftige rytmer. Så er det rett på sak med "Rebels With A Cause" med aggressiv vokal og et salig rått tempo. Elsker energien i denne låten, her en mer akustisk, men leikevel heftig versjon:


Rent musikalsk så er dette perfekt partymusikk, men på den annen side så har Dropkick Murphys et budskap de vil ha fram i sine tekster. "Blood" er også en herlig sang og det er flott å oppleve den energiske koringa på denne og så og si alle låtene. Denne er skivas høydepunkt og akkompagnert av denne videoen så får jeg gåsehud x 10!


Rent musikalsk så går mine tanker til Sean McGowan og The Pogues når jeg hører "First Class Loser". Tekstmessig så skulle jeg ikke forundre meg om de har en viss president i tankene......


Til slutt må jeg ta med Dropkick Murphys versjon av "You'll Never Walk Alone". Den når ikke magien i Gerry & The Pacemakers versjon, men inderligheten i framføringa gjør den til en god nr. 2. Ken Casey har i et intervju sagt at han hørte sangen like etter at han hadde vært i en av mange minnestunder for personer som hadde dødd av overdose og at teksten summerte opp hans følelser over hvor meningsløst det er med alle som dør av overdose. De spilte den inn for å gi håp til alle som er ramma av narkohelevetet, enten som bruker eller som pårørende, at det er håp.


De andre låtene på skiva er også herlige og jeg blir så imponert over energien til dette bandet. Jeg er blitt rett og slett forelska i dette albumet, og det blir min andre toppkarakter for året! Og Dropkick Murphys katalog skal gjennomgås utover vinteren og våren!

Karakter: 6.

mandag 6. februar 2017

Torgeir Waldemar - "No offending borders"


Det var muligens en kardinalsynd at jeg ikke ofra øret til Torgeir Waldemars debutalbum for et par år siden. Jeg leste at det var noe melankolsk, og jeg lot meg styre for mye av det. Men nå når "No offending borders" kom bestemte jeg meg for at jeg måtte gi han en sjanse.

Og for å si det sånn, jeg er ikke skuffa! Han veksler mellom enkle sanger med bare gitar og munnspill og fete rockere. De to åpningssporene er gode eksempler på det. Rolige "Falling Rain (Link Wray)" bevega meg ikke ved første lytt, men etter det har jeg endra syn. Det er ei klagende perle, "kids are lying bleeding on the ground", "there's no place on this planet where peace can be found". Du må ha et hjerte av stein for ikke å bli grepet av en slik tekst. Og da er et enkelt komp med kassegitar og munnspill det klart beste for å få fram budskapet.

Så får vi den fete, tette 8-minutters rockeren "Summer in Toulouse". Den er bare herlig og jeg får skikkelig rockefot, et mesterverk! Her i en akustisk liveversjon:


Robert Sætervik i "Radiorock" på P1 sammenligna denne skiva med Sturgill Simpsons allerede mytiske "A Sailor's Guide To Earth" ifjor, og jeg forstår resonnementet. For Torgeir Waldemar er også sjangerovergripende, noe vi merker i spor 3, "Among the Low", som er en tøff rocker med sterke countryelementer.

"Island Bliss" er en vakker neddempa sak med kassegitaren som basiskomp. "What happened to the music?" er spørsmålet TW åpner sangen med. Klagende tekst her også, men musikken er oppløftende og den kombinasjonen gjør dette til en ny sterk sang.

"Sylvia (Southern People)" er en majestetisk låt som starter med et halvannet minutts instrumentalparti, først seigt så med et flott, melodiøst driv. Majestetisk er virkelig det rette ordet for å beskrive denne låten. Vekslinga mellom det litt seige og det drivende melodiøse håndteres perfekt.

"The Bottom of the Well" er den eneste av de åtte låtene på skiva som ikke helt griper meg. En enkel låt det også, men jeg føler at den blir vel klagende og stampende.

"Souls On A String" derimot er en ny knallåt: "I'm a rambler, I'm a gambler, I'm a prisoner of life" er åpningsstrofa i en sang om tapt kjærlighet vakkert formidla,bl. a. med hjelp av vakre strykere. Får etterhvert litt Midnight Choirvibber, og det er et skikkelig kvalitetsstempel i min bok.
'
"I See The End" er en enkel og litt monoton avslutningslåt, men slett ikke verst likevel.

Oppsummert så er dette et vakkert, fett, energisk, men også dvelende album. Jeg bøyer meg i støvet og sparker meg sjøl for at jeg ikke ga Torgeir Waldemar sjansen til å imponere mine ører med sitt debutalbum. Men jeg skal definitivt høre på det nå!

Karakter: 5,5.