onsdag 29. mars 2017

The Mavericks - "Brand New Day"



Du vet hva du får av The Mavericks. Floridagjengen med Raul Malo i spissen har et helt spesielt lydbilde med karibiske rytmer, blåsere, trekkspill, banjo og en svitsj innom jazz. Raul Malo har en følsom stemme fylt med patos og varemerket deres har vært heftige låter med småtriste tekster om forlist kjærlighet, som "All You Do Is Bring Me Down".

På dette nye albumet er brorparten av sangene mer lystige i teksten og rent musikalsk er de heftige låtene i flertall.

En låt jeg begynte å nynne på allerede under første lytt er "Damned (If You Do"), en veldig umiddelbar sang dette. Synd at den ikke er på YouTube. Men det er åpningssporet "Rolling Along", også her er Malo og Mavericks i storform:


Tittellåta er en annen låt med et tett og tøft lydbilde, mens jazzfansen får sitt i "I Think Of You". I "Goodnight Walz" viser Malo og bandet at de også behersker et mer roligere toneleie:


Jeg nevnte jazz og de tendensene finner vi i "Easy As It Seems" og spesielt "I Think of You", mens"I Will Be Yours" er en typisk herlig Maverickslåt, her er den akustisk med bare Raul Malo:


"Ride With Me" er også en favoritt fra denne skiva:


"I Wish You Well" er ei ballade som tekstmessig er tilbake i velkjent Mavericksland, om et forhold som går i knas før lystige "For The Ages", et låt med sterkt allsangpotensiale bringer enda et flott Mavericksalbum i havn.

I det hele tatt er det veldig trivelig at The Mavericks er for fullt tilbake som plateartister, dette er deres tredje album på fire år. Vi trenger denne unike musikken som de serverer oss.

Karakter: 5,5.

lørdag 25. mars 2017

Sera Cahoone - "From Where I Started"


Jeg var nok litt for snill med Alison Krauss i min forrige post, det merker jeg når jeg nå har fordypet meg i det nyeste albumet til Sera Cahoone fra Seattle, faktisk utgitt i går! Derfor er den anmeldelsen justert litt. Når det gjelder Cahoone så vil muligens fans av Band of Horses kjenne henne da hun bidro på trommer på deres debutalbum "Everything all the time".

Men Cahoone har også en solokarriere der hun kombinerer country, americana og indie rock. Dette er hennes 4. album, og dette er egenutgitt. Jeg må bare si at denne musikken slapper jeg veldig godt av til. Cahoone har en behagelig stemme som formidler historiene hun forteller på en fin måte. På noen sanger kan lydbildet minne om First Aid Kit, og det er slett ingen dårlig sammenligning. Jeg legger også merke til at en del av låtene avsluttes med et lengre instrumentalparti, litt uvanlig, men jeg synes det fungerer.

Skiva åpner med "Always Turn Around", som jeg vil kalle for småfengende visecountry. "Better Woman" er en roligere sak, men nydelige harmonier gjør dette til en liten perle. "Ladybug" er en av mine store favoritter på albumet og en av låtene der jeg får assosiasjoner til nevnte First Aid Kit. Steelgitaren duver behagelig i bakgrunnen i en sang som er en hyllest til Cahoones søskenbarn Tawnee Baird, som ble et offer for vold i nære relasjoner da hun ble drept av mannen hun var sammen med.

"Up To Me" har et mer minimalistisk lydbilde, og er (dessverre!) den eneste sangen fra dette albumet som jeg finner på YouTube:


"Time To Give" er en fengende sak der fela også kommer til sin rett. Og fele på fengende melodier er noe jeg setter pris på. Så kommer en annen av mine store favoritter, "Taken It's Toll", litt roligere i tempo, men en mektig sang som gir meg gåsehud. Handler om et forhold som går mot slutten fordi det tar for hardt på jeg-personen i teksten. Mulig at dette er Seras versjon av forholdet til fotballstjernen Megan Rapinoe, kjent fra det amerikanske kvinnelandslaget. Rapinoe gikk nemlig i januar ut med at bryllupsplanene deres var satt på vent.

"Only One" er mer lystigere, både i musikk og tekst. "Not Like I" er mer rolig igjen, og jeg synes at skiftinga mellom rolige og mer fengende låter fungerer bra på dette albumet. Tittelen på neste låt "Dusty Lungs" fikk meg til å tenke at dette var en antirøyklåt, men det er det ikke. Veldig fengende låt, der vi igjen har ei framtredende fele, samt en flott munnspillsolo.

På "Tables Turned" er vi igjen tilbake i visecountryland, kun Sera, gitaren og et piano. "House Our Own" avslutter skiva og her minner også lydbildet litt om First Aid Kit.

Jeg vil si at dette albumet til Sera Cahoone er en av de beste overraskelsene musikkåret 2017 til nå har gitt meg. Faktisk det største høydepunktet til nå! Jeg liker hver eneste sang, og min oppfordring til norske festivaler som Øya, Norwegian Wood, countryfestivaler osv., book denne artisten, hun kommer til å trollbinde publikum med sin vakre musikk!

Karakter: 6.

Siden det er bare en video fra dette albumet på YouTube poster jeg et par videoer med materiale fra Cahoones tidligere album. Hun var sammen med Jason Kardong fra bandet sitt den første som spilte live på taket av Space Needle i Seattle. Her er "Nervous Wreck":


Tittellåta fra hennes 3. album: "Deer Creek Canyon":


mandag 20. mars 2017

Alison Krauss - "Windy City"




Alison Krauss er ute med nytt album. Vi snakker med den artisten som har vunnet nestmest Grammies i historien, 27 sammen med Quincy Jones og sammen med han den mestvinnende nålevende. Hun er dronninga av bluegrass, men her på "Windy City" er det ren country.

Og det er veldig bra country, synes jeg. Stemma til Alison Krauss er engleaktig vakker, og hun gir oss en fin blanding av rolige og fengende sanger. Tittelsporet er et flott eksempel på sistnevnte:


Dette er ekte og nær country, det er sjel i musikken og det er sjel i Alison Krauss' stemme. Ovennevnte sang er så fylt med alt dette at jeg kjenner en fysisk god varme bre seg i kroppen. Noen kaller det gåsehud forøvrig :)

Åpningssporet "Losing You" er av den rolige sorten, men likefullt vakkert:


"It's Goodbye And So Long To You" er en flott, livlig sak som tenderer mot gladjazz:


Til slutt må jeg ta med en flott og var versjon av Glen Campbells klassiker "Gentle On My Mind" (skrevet av John Hartford):


Jeg har virkelig kost meg med dette albumet i helga og må bare si at Alison Krauss gir meg den ekte og nære countryen som jeg er glad i. Og hennes vare og vakre stemme forsterker den meget gode opplevelsen. Et par litt svakere låter der det, men helhetsinntrykket er meget bra!

Karakter: 5.

PS: Det er også gitt en DeLuxe-versjon av albumet med sju låter i tillegg. Jeg har valgt å anmelde den ordinære skiva.

tirsdag 14. mars 2017

Amy Macdonald - "Under Stars"



Amy Macdonald er ute med sitt 4. album og den skotske artisten viser at hun er blitt voksen, både i forhold til mer trøkk i stemma, mer rockepreg og mer variasjon i musikken. Fortsatt er det fengende låter i umiskjennelig Amy-sound, men her på "Under Stars" prøver hun seg også med noen mer rolige låter.

Åpningssporet "Dream On" viser en Amy Macdonald med mer modenhet i stemma, i en låt som ellers har et ganske likt lydbilde i forhold til det hun har gitt ut før:


Over til tittelsporet så finner vi en mer rocka Amy, og det fungerer også bra:


I "Down By the Water" og "Never Too Late" prøver hun seg ut i smulere musikalsk farvann enn på de tidligere albumene, her er fine "Never Too Late", i et konsertopptak som bare er en uke gammelt:




"Rise and Fall" er en sang i kjent Amystil, med en fin tekst (sangen starter på 0:45):


Til slutt tar jeg med "Prepare to Fall" som har en dramaturgi som jeg har sansen for. Begynner rolig og bygger seg sakte opp (sangen begynner på 1:25), her akustisk:


Dette albumet er umiskjennelig Amy Macdonald. Hun har en vel etablert stil som har gjort henne mektig populær. Utfordringa da blir fornying, og det var det lite av på album to og tre sjøl om jeg liker denne musikken veldig godt. "Under Stars" viser en Amy som nå tør å bevege seg litt utafor komfortsonen, og det synes jeg fungerer bra.

Dette albumet er også gitt ut i en DeLuxeversjon med 7 av låtene akustisk i tillegg til en akustisk cover av Springsteens "I'm On Fire".

Karakter: 5.

onsdag 8. mars 2017

Chuck Prophet - "Bobby Fuller Died For Your Sins"


Gitarbasert rock er noe av det jeg liker best, derfor er jeg glad for at jeg har oppdaga San Franciscobaserte Chuck Prophet, ute med nytt album nå. Han fikk seg et navn med bandet Green on Red på 80-tallet, men har nå en bra solokarriere og viser på dette albumet eminent gitarspill og sosialt engasjement i flere av tekstene.

Skiva åpner med tittellåta. Bobby Fuller var en ung rocker som døde under mystiske omstendigheter i juli 1966, bare 23 år gammel. Han og hans Bobby Fuller Four var mest kjent for "Love Made's A Fool Of You" og en cover av "I Fought The Law" som nådde 9. plass på Billboard Hot 100.



"Your Skin" varierer mellom tøffe, tette riff, en eminent gitarsolo og en noe melankolsk vokal. "Open Up Your Heart" er en av de vareste låtene på skiva, Prophet viser her fram en stemme som klarer å få fram de sterke følelsene som ligger i teksten. her en akustisk versjon:


"Killing Machine" er et krasst innlegg i debatten om USA's liberale våpenlover, om han som bare går inn i en butikk og kjøper en gun som han bruker til å drepe unge, uskyldige kvinner som dermed får sine drømmer for livet ødelagt.

"Bad Year For Rock'n Roll" kan ikke være anna enn ei oppsummering av et fjorår der vi mista mange rockestjerner. Fengende låt dette:


Så har vi en sang med en av de morsomste titlene jeg har sett, "Jesus Was a Social Drinker"! En utsøkt sak dette også (starter på 0:56):


Som et siste eksempel må jeg ta med avslutningssporet "Alex Nieto", om en ustraffa 28-åring som ble drept av trigger-happy politi i San Francisco for tre år siden, de ble alle frikjent. Chuck Prophet forteller hans historie med den aggressivitet som trengs, et av albumets store høydepunkter dette:


13 låter på albumet, og det er flere blinkskudd her, som "Rider or the Train", "If I Was Connie Britton"og "Post-War Cinematic Dead Man Blues". Da har jeg ikke nevnt tre låter som ikke helt er i min gate, men de skygger ikke for at dette er et album jeg liker meget godt. Chuck Prophet kan det å traktere gitaren og vet å lage rock med trøkk og følelse. Samtidig viser han det en ekte rocker skal gjøre, nemlig sosialt engasjement med brodd mot negative krefter som gjør livet vanskelig for vanlige folk.

Ergo blir karakteren 5,5.


mandag 6. mars 2017

Old 97's - "Graveyard whistling"


Tilbragte helga hos mine foreldre i Molde og min far hadde bilradioen på Radiorock og P1 da han henta meg på busstasjonen. Der ble det spilt musikk som jeg øyeblikkelig likte, og det viste seg å være Old 97's fra Dallas og deres nye album "Graveyard Whistling". Også det et band som var et nytt bekjentskap for meg, men et meget trivelig et! De er et eminent countryrockband og er et av de ledende bandene innen alt. countrybevegelsen fra andre halvdel av 90-tallet og utover. De har holdt på siden 1993, og har som best nådd nr. 30 på Billboard Hot 200, med 2014-albumet "Most Messed Up".

Men la det være sagt med én gang, alle norske countryrockband bør høre på Old 97's og lære hvordan skikkelig countryrock skal spilles og fremføres. De to første sporene er lærebokeksempel som alle som vil slå igjennom i sjangeren bør sette seg ned og lytte nøye på.

"I Don't Wanna Die In This Town" er det heftig trøkk i, og med en tekst til ettertanke. "Bad Luck Charm" er også det også nallbra driv i, det er slik skikkelig coluntryrock skal være! Uheldigvis er ingen av låtene å finne med god kvalitet på YouTube.

Old 97's har gått tilbake til røttene og spilt inn albumet i samme studio som de spilte inn debutskiva fra -93. I "Good With God" har vokalist Rhett Miller en samtale med Gud, hvis rolle er inntatt av Brandi Carlile:


Her en liveversjon av "All Who Wander", begynner rolig, men skrur fort opp tempoet:


 I det hele tatt er alle låtene fengende, og det er et driv i musikken som jeg faller helt for. Et godt eksempel er også "Irish Whiskey Pretty Girls":


Litt bedre lyd her på "She Hates Everybody":


 Og når jeg tar med "Jesus Loves You" så har jeg tatt med alle sangene fra skiva som er å finne på YouTube:


 Et veldiug livat album dette, og som sagt, det er slik skikkelig countryrock skal låte. Ei skive til å bli glad i og i godt humør av.

Karakter: 5,5.

søndag 5. mars 2017

Little Big Town - "The Breaker"


Innen mainstream country er det etter mitt skjønn bare Brad Paisley og Little Big Town som er verdt å lytte til for tida. Men etter en litt tam opptreden med "Better Man" på Country Music Awards var det med bange anelser jeg begynte å lytte på LBT's nye album.

Men jeg ble raskt beroliga, Karen Fairchild, Kimberley Schlapman, Philip Sweet og Jimi Westbrook leverer et stort sett godt album. De viser at de er blant de få innen mainstream country som utvikler seg musikalsk og som våger å ta inn nye elementer i musikken sin. Nå skal det sies at mange av låtene på skiva ikke er hva jeg akkurat forbinder med country, men jeg liker 3/4 av låtene, og det er de ni første. De tre siste, inkludert tittelåta "The Breaker" blir for tamme og søtladne, og der faller de i Lady Antebellumsuppa. Trioen som ga ut et lovende debutalbum, men som så ble totalt musikalsk utvanna på de neste utgivelsene.

Skiva begynner med det jeg vil kalle en behagelig gladlåt i "Happy People":


Hovedvokaljobben går på omgang mellom jentene og gutta og på låt 2 er det de sistnevnte som leder an i et av albumets høydepunkt, "Night On Our Side":


"Lost In California" er en litt rolig sak der LBT eksperimenterer med lydbildet, det er faktisk noen elektroniske elementer her som ikke faller så galt ut, rett og slett uvante takter fra Nashville. "Free" begynner også litt uvanlig til LBT og country å være, utvikler seg til en liten perle med vakre harmonier.

"Drivin' Around" starter med koring som viser at LBT må ha hørt på ABBA, litt oppstykka sang, men med et bra refreng og ABBA-vibbene holder seg sangen igjennom. Sjølsagt må en nostalgisk låt være med og "We Went To the Beach" inntar den rollen, en trivelig og ukonvensjonell sak dette.

Første singel fra skiva, "Better Man" fungerer en god del bedre her enn inntrykket jeg fikk live.. Også her eksperimenterer LBT ørlite med lydbildet:


"Rollin'" er den mest rocka låten på skiva, og det er bra trøkk i denne:


"Don't Die Young, Don't Get Old" er også en bra låt med fine harmonier. Men så faller albumet som en stein på de tre siste låtene. Ja, jeg liker egentlig at album skal ha tosifra antall låter, men i mine ører kunne LBT nøyd seg med ni her og glatt fått 5,5 av 6 av meg.

"Beat Up Bible" er den obligatoriske sangen med kristent innhold som nesten enhver mainstream countryartist må ha en av på sine album. Den er platt og faller igjennom. "When Someone Stops Loving You" og tittelåta "The Breaker" er intetsigende, dvaske låter som du får tolv av på dusinet fra Nashville. Synd at et ellers bra album blir trekt ned av disse tre avslutningslåtene.

Likevel, hovedinntrykket er så absolutt på plussida, så derfor blir karakteren: 4,5.