lørdag 25. mai 2013

Mods


Promobilde fra "Revansj", fotograf ukjent.

Året var 1981, Stavangerensemblet og Asfalt herja allerede da jeg fant albumet "Revansj" med ei for meg helt ukjent gruppe som het Mods, på den legendariske platebutikken til Dahls Bokhandel i Molde, med like legendariske Tore Aarø bak disken.

Mods var altså fra Stavanger og de grep meg direkte, mer enn de to forannevnte Stavangerbanda. Det var rett fram, energisk og ung rock'n roll som jeg ville ha det. Og som jeg fortsatt vil ha. For Mods står seg den dag i dag, 32 år senere.

Og "Tore Tang" er en av de største norske klassikerne noengang. Det er knapt noen norsk sang som slår den og de fleste kan nok som meg teksten utenat. Heldigvis finnes det et opptak på YouTube med Mods og "Tore Tang" fra 1981:


"Revansj" var et kanonalbum med mange andre klassikere også, som "Et År e Gått", Me To Går Alltid Aleina", "Eg Vil Hjem", "Bli Med Oss" og tittelsporet. Da oppfølgeren "Amerika" kom husker jeg at jeg freste da den ble skalta i Puls, for der har vi også dritbra sanger som "Alexander", "Eg Kom Ikje Inn", "Livets Roulette" og tittelsporet. Det ble et 3. engelskspråklig album for spesielt interesserte, men så var Mods historie.

Morten Abel fikk knallsuksess med The September When før han slo seg opp til å bli Norges ukronede popkonge. Men ifjor var det klart til reunion, Viking stadion ble utsolgt og en kjepphøy journalist fra Bergen måtte gå fra hjembyen og til Stavanger. Fy flate, der skulle jeg ha vært!

Det som ellers er med Mods på YouTube er fra den konserten eller fra VG_lista Topp 20. Jeg har konsertalbumet og jeg har sjølsagt samlealbumet "Gje Meg Litt Merr - dei beste".

"Gje Meg Litt Merr":


"Meg Må Du Hilsa på":


En av mine favoritter, "Et År e Gått":

http://www.youtube.com/watch?v=xEkJ-HUKLuU

"Alexander":


"Me To Går Alltid Aleina":


"Eg Vil Hjem":


"Amerika":


"Eg Kom Ikkje Inn":


torsdag 23. mai 2013

Kacey Musgraves


Bildet er fra independent.co.uk, fotograf ukjent.

Beklager igjen langt opphold. Men når kjæresten bor langt unna prioriteres ikke blogg når vi har noen dager sammen.......

I dag presenterer jeg det nye stjerneskuddet i amerikansk country, Kacey Musgraves. Fikk gjennombruddskiva hennes i posten den dagen jeg reiste, 16. mai, og rakk såvidt det var å få den inn på PC-en og videre til iPoden før jeg hasta ut døra.

Kacey Musgraves har gitt ut tre album på egen hånd og ble først kjent for det store publikum gjennom sin deltakelse i talentshowet "Nashville Star" i 2007. I 2012 fikk hun kontrakt med Mercury Records og turnerte sammen med Lady Antebellum. Debutskiva ble utgitt 19. mars og føk rett til 2. plass på Billboards albumliste, og 1. plass på countryalbumlista.

Dette til tross for at Kacey leverer noen meget kontroversielle tekster, ihvertfall hvis du er konservativ countryfan. Ikke minst synes det i "Follow Your Arrow":


Hiten "Merry Go Round":


"Blowin' Smoke":


"Silver Lining":


Kacey Musgraves er mainstream i musikken, det er så, men tekstene gjør at hun er et meget friskt pust. Ikke for det, musikken er sjølsagt også god, og det er hele pakka Kacey Musgraves som gjør at jeg virkelig liker denne nye stjerna. Hun er en type artist som den amerikanske countrymusikken trenger. Hun er 24 år, og kan bli en markant artist i årene som kommer.

Her er anmeldelsen som ga henne en 5-er i VG.

mandag 13. mai 2013

Mark Lanegan Band




Fotograf: ukjent


Den 3. plata og artisten jeg skal presentere av de fem albumene jeg fikk i 50-årsgave av en kompis i Sandnes er "Blues Funeral" fra 2012, med Mark Lanegan Band. Litt usikker på om jeg skulle føye til "Band" da dette på Wikipedia er regna som et soloprosjekt av Lanegan. Men det står Mark Lanegan Band på coveret, og da forholder jeg meg til det,

Mark Lanegan er en amerikansk musiker og singer-songwriter og starta sin karriere i 1984 med å danne grungebandet Screaming Trees, som jeg kommer tilbake til når jeg langt om lenge når "S". Et band som sammen med Nirvana, Pearl Jam, Alice in Chains og Soundgarden var en del av den voksende grungesjangeren i Seattle på begynnelsen av 90-tallet. Bandet holdet det gående til 2000, og etter det var Lanegan i fem år med i Queens of the Stone Age.

Ved siden av bandene dyrka Lanegan også sin solokarriere som starta med "The Winding Sheet" i 1990. Fram til 2004 ga han ut seks album. Men etter "Bubblegum" gikk det altså åtte år før "Blues Funeral" kom i 2012.

På plateomslaget kan vi lese at Lanegan har med produsent Alain Johannes på gitar, bass, keyboards og perkusjon og Jack Irons på trommer. En del andre musikere er også med på enkeltspor. I likhet med Lanegans tidligere utgivelser fikk også dette albumet overveiende positive kritikker.

I mine ører er dette et interessant album. Lydbildet er tett, musikken til tider melankolsk og tung, nærmest dyster. Lanegan har en hes stemme (er enig i de som sammenligner han med Tom Waits) som passer godt til dette lydbildet. Tung/dyster musikk er ikke øverst på min likerliste, men det er noen sanger her som jeg nikker anerkjennende til, og de vil jeg presentere, i den rekkefølgen de er på skiva:

"Gray Goes Black":



"Ode To Sad Disco":


"Quiver Syndrome":


"Harborview Hospital":


Dette er fire råsterke låter som jeg virkelig har fått sansen for. Resten av albumet er som nevnt tungt fordøyelig, men jeg skal gi det flere muligheter.

lørdag 11. mai 2013

Grant Lee Buffalo


Coverbilde fra samlealbumet "Storm Hymnal" fra 2004, henta fra grantleebuffalo.com

Album nr. 2 jeg fikk i bursdagsgave fra min kompis i Sandnes var debutalbumet til Los Angelesbandet Grant Lee Buffalo, "Fuzzy" fra 1993. Bandet består av Grant Lee-Phillips (gitar, vokal), Paul Kimble (bass) og Joey Peters (trommer).

Bandet ga ut fire album fra 1993 til -98 og turnerte sammen med storheter som Pearl Jam, R.E.M., The Cranberries og the Smashing Pumpkins. I 2004 ble et album med en blanding singler, albumspor og kuriositeter gitt ut. Grant Lee Buffalo la ut på en liten turné i 2011, der Oslo var blant stoppestedene.

Det siste albumet, "Jubilee" fra 1998, etter at Paul Kimble hadde forlatt bandet ble deres største suksess med 18. plass på Billboards albumliste.

På "Fuzzy" er det spesielt to spor som skiller seg ut som store i mine ører. Først ut av de er "America Snoring".


"Grace":

http://www.youtube.com/watch?v=gLrY8feuYl0

Tar også med åpningssporet "The Shining Hour", også det en ypperlig sang:



fredag 10. mai 2013

The Cult


Bildet er fra last.fm, fotograf ukjent.

For litt siden fikk jeg ei flott bursdagsgave av en god kompis i Sandnes, 5 CD-er med artister jeg ikke hadde i samlinga fra før. Og det var musikk jeg likte på alle albumene. Et av de var "Sonic Temple" med det britiske rockebandet The Cult, en utgivelse fra 1989.

The Cult ble danna i 1983 og eksisterer fortsatt, rett nok med en pause fra 1995 til 1999. "Sonic Temple" var deres fjerde album, i en periode der bandet opplevde stor kommersiell suksess både i Europa og USA. Jeg synes det er et bra album. Ja, det er straight forward 80-talls rock'n roll, men det funker bra for meg.

Her er "New York City":


"Sun King":


"Fire Woman":


På "Sonic Temple" bestod The Cult av: Ian Astbury (vokal og perkusjon), Billy Duffy (gitar), Jamie Stewart (bass og keyboards) og Mickey Curry (trommer). Av disse er originalmedlemmene Astbury og Duffy fortsatt med.

The Cult har gitt ut tilsammen ni album, det siste var "Choice of Weapon" fra 2012.

tirsdag 7. mai 2013

Miranda Lambert


Bildet er tatt i Dallas, Texas, 01.07.07, fotograf ukjent

Miranda Lambert danner sammen med ektemann Blake Shelton det nye glamourparet i amerikansk country og aspirerer til å detronisere Faith Hill og Tim McGraw.

Hun ble nr. 3 i talentshowet "Nashville Star" i 2003 og ga ut sitt debutalbum "Me And Charlie Talking" i 2005. "Kerosene" ble en bra hit fra dette albumet. Jeg har oppfølgeren "Crazy Ex-Girlfriend" fra 2007. Tittellåta ble ingen hit, men "Famous In A Small Town", "Gunpowder & Lead" og "More Like Her" ble alle topp 20-hits på Billboards countryliste.

"Famous In A Small Town":


"Gunpowder & Lead", en sang som Miranda Lambert har fått tilbakemeldinger på har hjulpet mange kvinner til å komme seg ut av voldelige samliv: ‘You know, women have come up to me and said, 'You gave me the courage to leave after 10 years of him hitting me.' That's the best compliment I could get.’ She stops, suddenly aware of her words. ‘But don't shoot him,’ she adds, grinning. ‘Or don't blame it on me if you do.’"


"More Like Her":


Med "Revolution" i 2009 tok karrieren virkelig av for Miranda. Hun vant en Grammy for singelen "The House That Built Me". På påfølgende Country Music Awards fikk hun 9 noiminasjoner, rekord for en kvinnelig artist og hun vant bl. a. "Årets album" og "Årets kvinnelige artist".

I 2011 danna Miranda trioen Pistol Annies sammen med Ashley Monroe og Angaleena Presley. Deres album "Hell on Heels" gikk rett til topps på Billboards countryalbumlista. Soloskiva "Four the Record" kom senere samme år.

Mirnanda Lambert har vunnet to Grammies og allerede en haug Country Music Awards, Academy of Country Music Awards og CMT Awards, og er i dag en av mainstreamcountryens største stjerner. Jeg opplevde henne på scena i Nashville i 2008 og det morsomme da var at en av gitaristene i bandet hennes hadde pønkersveis! Musikalsk var det også en god opplevelse, det må sies!



søndag 5. mai 2013

Gillian Welch


Bildet er tatt på New Orleans Jazz Festival i 2007, fotograf ukjent.

Beklager at det er lenge siden siste innlegg, men med en ukes kjærestebesøk er det enkelte ting som blir nedprioritert.......:)

Går litt utenom lista denne gang siden jeg forleden anskaffa meg et album med Gillian Welch, en amerikansk singer-songwriter som jeg ble oppmerksom på da Tuva fra Valkyrien Allstars brukte en av hennes sanger da hun valgte countrylåt i "Stjernekamp" på NRK1 sist høst.

Gillian Welch opptrer sammen med sin musikalske partner David Rawlings og har gitt ut fem album3.Welch er ekte New Yorker, musikken er naken og til tider mørk og kombinerer elementer av Appalachian music (trad. musikk fra Appalachiaregion i østlige USA), Bluegrass og Americana.

Alle albumene er kritikerroste, "Revival" fra 1996 og "Time (The Revelator)" (2001) ble begge nominert til Grammy i klassen for Contemporary Folk.Innimellom kom "Hell Among The Yearlings" i 1998. Jeg har fått tak i album 4, "Soul Journey" fra 2003.

På dette albumet gikk Welch og Rawlings litt bort fra det nakne lydbildet på de tre første utgivelsene med å ta i bruk instrumenter som dobro, fele, elektrisk bass og trommer. Welch begrunna det med at de ønska å gi ut en plate med mer gladere musikk enn de forrige.

Jeg synes at de første sangene gir meg lite, men derifra og ut er dette et album jeg absolutt kan like. Her er "Wayside":


 "No One Knows My Name":


"One Little Song", som ganske riktig er en liten perle:


Til slutt, "Wrecking Ball":


Det tok åtte år før duoen Welch/Rawlings kom med nytt album, "The Harrow & The Harvest". Welch begrunna det lange oppholdet med skrivesperre og at de var misfornøyde med de opptakene de hadde gjort med tanke på album i årene imellom. Jeg har ikke dette albumet, men igjen er det blitt meget rosende kritikker. Jeg må nok se til å skaffe meg det for dette er en artist som jeg virkelig har sansen for.