Det er bare å få sagt det tvert, dette er en sann fryd av ei plate! I skjæringspunktet mellom country og amerikana serverer Embla and the Karidotters musikk som jeg falt pladask for med en eneste gang. Åtte herlige låter framført på en fremragende måte. Og så er det også mer enn habile musikere vi har med å gjøre her.
Embla Karidotter kjenner vi fra Razika, og derfra har hun også med seg Marie Moe, som trakterer bassen. Nils Jørgen Nilsen er ingen ringere enn trommisen til Honningbarna, og ellers er det Tor Arne Vikingstad fra Sløtface på gitar og på pedal steel har vi Simen Følstad Nilsen.
Det begynner med stemningsfulle Wolf Totem, før vi får min aller største favoritt av disse låtene, Home. På en besnærende måte forteller Embla oss alt om hva som er godt med det å være hjemme, i sin egen bolig, i sitt eget univers. Fengende som bare fy! Og for en stemme Embla har, den passer jo bare helt perfekt til denne musikken.
Så får vi den kule historien om hvordan Embla traff kjæresten sin. Og hun forteller den historien med vidd og humør. Bare elsker denne her også.
Og så har vi Why Fall Asleep, When You Can Fall in Love?. Også denne betagende nydelig, dette er rett og slett country på sitt beste!
You Don't Deserve Me er den siste sviende meldinga til ex-en, og hadde det vært jeg som hadde blitt servert denne hadde jeg bare måttet akseptere uten å mukke, når det blir gjort til så melodiøs og deilig musikk!
Jeg synes jo egentlig åtte låter er vel lite for et album, men når musikken er så bra som her så ser jeg gladelig mellom fingrene på det. Jeg blir glad, jeg får lyst til å danse og jeg ser rett og slett lysere på livet av å høre på denne skiva her. Wild Hearts, Moonshine og You Were Wrong er de tre andre låtene, og de er også créme de la créme!
Tusen hjertelig takk Embla & co, denne her trengte gubben!
Amanda Shires ter ute med sitt første album på fire år. Og hun gjør det på en sterk måte på flere av låtene. Musikalsk sett er hun i balladeland, og det kler henne.
Åpningssporet Hawk For The Dove er både en mektig og en litt mørk låt. Den er herlig bygd opp, jeg elsker dramaet i den, og på slutten får vi også en ilter fele som Shires selvsagt trakterer selv. Fela er jo hennes instrument. Dessuten, medvokalisten som kommer inn med trouble, trouble, trouble har en nesten magisk virkning på låten.
Tittellåten Take It Like A Man er også en mystisk og litt mørk låt der Shires briljerer vokalt. Hun har en stemme som fortryller og som leverer på sitt aller beste her. Dessuten er Shires mann Jason Isbell aldeles briljant på gitar, og sammen med de andre musikerne gjør de denne låten til en sann nytelse.
Empty Cups fullbyrder en perfekt trio med åpningslåter. Her har Shires med seg Maren Morris, og dette er bare så nydelig. Vakre harmonier, to skjønne stemmer som gjør denne låten til en frydefull opplevelse som har gått inn på lista mi over Årets sanger 2022.
Don't Be Alarmed og Fault Lines er også mektige låter, og det er en stemning på disse fem låtene som minner meg om Reba McEntires magiske, mystiske og ja, mektige versjon av The Night The Lights Went Out in Georgia (først gitt ut av Vicki Lawrence). Skulle ikke forundre meg om Amanda Shires har hatt den versjonen litt i tankene når hun har arbeidet med dette albumet.
Here He Comes er den musikalsk sett mest "lettbeinte" låten, jeg elsker hvor fengende den er, samtidig som Shires igjen leverer en uovertruffen vokal.
Bad Behavior er litt stillestående, men er på den annen side en meget stemningsfull låt, og jeg liker koringa her, den løfter låten. Og etter å ha hørt på den noen ganger, så har den vokst hos meg. Stupid Love er en av to låter som skiller seg ut med tilstedeværelsen av blåsere, og igjen er det Shires vokal som er førsteklasses, selv om låten ikke går 100% hjem hos meg. På Lonely At Night flørter Shires med jazzen, og jeg får litt storbandsvibber. Det er ikke helt musikken som jeg føler for, derfor blir ikke den en høydare hos meg.
Så avsluttes det hele med break-uplåten Everything Has It's Time. Den er vakker og den er sår, slik en god break-up låt skal være.
Alt i alt så er dette et nytt solid album fra Amanda Shires. Hun stråler med sin blendende og allsidige vokal gjennom hele albumet, og dette er musikk som gir ihvertfall meg en sårt tiltrengt indre ro.
Jeg må ærlig innrømme at Demi Lovato for meg har vært et navn knytta til dop og skandaler mer enn musikk. Så leser jeg en artikkel i VG knytta til hennes nye album og hennes overdose i 2018 der hun iflg. henne selv bare var 5 - 10 minutter fra å dø. Det får meg til å høre på albumet, og hva er det jeg får høre?
Jeg får rett og slett høre en ung artist (fylte 30 nå i august) som for åpen scene blottlegger sine indre demoner og sin kamp mot rusen. Jeg blir berørt, for jeg får høre tankene og følelsene til mennesket bak skandalene. Vel er noen få av de 16 låtene mer bråk enn musikk, men likevel er det de følelsene og den kampen som ligger bak som skinner igjennom nesten hver eneste låt. Hun sa i den artikkelen at fremdeles klarer hennes nærmeste ikke å stole på henne, og at den eneste måten hun kan få de til å gjøre det er å vise at hun er til å stole på, at hun mener det hun sier. Samtidig leser jeg mellom linjene mens jeg hører på albumet at en rusbrukers liv ofte er å falle for så og reise seg igjen, og at det også gjelder for Demi Lovato. Og det er spesielt sitatet "Jeg klarer aldri å slippe det som skjedde, alt som jeg utsatte mine nærmeste for. Det endte opp med at de også led" som gjør et dypt inntrykk.
Så over til musikken, og det er de tre låtene som går rett på rusproblemene som sitter sterkest tilbake. Ingen av de er så konkret som SKIN OF MY TEETH som henspeiler på hvor tett hun var på døden, og på at kampen mot rusen er en krig hun må kjempe hele tiden.
Det å høre denne låten gir meg assosiasjoner til Kris Kristofferson-låtene Sunday Mornin' Comin' Down og To Beat the Devil, og jeg føler at dette er den sterkeste musikalske beskrivelsen av hvordan det er å leve et liv med rus siden de to låtene. Forøvrig låter vår egen K.M. Myrland gjorde like sterke norske versjoner av, AA's Søndagsmorgen og Bleika Sannhet. Det er på det planet denne låten er, så sterk er den.
Så får vi DEAD FRIENDS, også det en virkelighet mange rusmisbrukere må forholde seg til. Hvorfor lever jeg, når flere av mine venner er døde?
HELP ME er slik jeg tolker den om den kampen Lovato hver dag må kjempe mot sine indre demoner. Artisten ved navn Dead Sara er med på å gi låten og budskapet en ekstra tyngde.
HAPPY ENDING er en litt sår låt om det å ikke passe inn og frykten for å dø mens hun leter etter en lykkelig slutt. Også dette en sterk låt som mange vil kjenne seg igjen i:
Rent musikalsk er SUBSTANCE en av mine største favoritter her. En tekst med flere lag. Substance, eller substans er et ord som kan brukes på narkotiske stoff, men kan også brukes i forhold til det å lete etter innhold i livet. For Lovato ble stoff en måte å lete etter innhold i livet, en leting som hun beskriver ga henne et liv fylt av ensomhet og uten kjærlighet.
.Til slutt tar jeg med 29, også det en låt og en tekst med flere lag.
Musikalsk sett er ikke dette et perfekt album, det er som nevnt noen få låter her som er mer bråk i mine ører. Men musikk skal ikke være perfekt bestandig. Musikk skal også være følelser, og musikk skal også fortelle en historie som du kan relatere til, som du kan leve deg inn i og kjenne deg igjen i. Og der vinner Demi Lovato stort med denne skiva. For hun tar sin kamp mot sine indre demoner, mot rusen og for livet ut til verden, eller ihvertfall til oss som vil høre på. Hun vet at fallhøyden er stor, at reaksjonene vil bli mange hvis hun havner på kjøret igjen. Likevel tar hun den kampen med flomlyset rettet mot seg. Det får meg til å føle en stor RESPEKT for henne, og jeg heier på henne i den kampen hun fører hver dag. En kamp også mange mennesker rundt oss kjemper hver bidige dag, mot indre demoner, mot rusen og for livet.
MUNA er også et eksempel på artister jeg har oppdaga ved en ren tilfeldighet. Nå som artister som Spotify listet opp som lignet på en annen artist jeg hørte på nylig. Dette er en trio bestående av vokalist/låtskriver Katie Gavin, gitarist og produsent Naomi McPherson og gitarist Josette Maskin. De er nå ute med sitt tredje album, denne gang selvtitulert, og de leverer en type pop som behager meg skikkelig.
De åpner denne skiva med livsbejaende Silk Chiffon, som allerede har over 29 mill. avspillinger på Spotify. Livsbejaende fordi det er så deilig å høre de synge Life's so fun, life's so fun. Det er noe vi virkelig trenger å høre så trist som verden har blitt de siste årene med pandemi, krig, gale statsledere og en eksplosjon av hat og hets i og utenfor sosiale medier. På en låt der de har med seg Phoebe Bridgers.
What I Want har en fet beat som jeg digger. En skikkelig kul låt som viser at vi har med solide låtsnekkere å gjøre. Dette er en låt som fester seg på hjernen.
Det samme gjelder egentlig for Home By Now. Også her en eggende beat i bunn som driver låten framover. Igjen solid pophåndverk!
Min største favoritt er Kind Of Girl, der det i videoen lekes med kjønnslige uttrykk. Låten handler iflg. bandet selv om å akseptere seg selv som den er og å se at en kan vokse som menneske uansett hvem en er. Musikken er også nydelig, derfor er dette blitt gåsehudlåten på dette albumet. Soleklart inn på min spilleliste over Årets sanger.
Dette er et gjennomført sterkt popalbum der det er bare én låt som ikke kommer helt under huden på meg. Jeg har ikke lagt merke til MUNA før, men basert på strømmetallene, spesielt Silk Chiffon, så er dette en trio som har et stort navn allerede. Derfor hadde det vært kjekt å få de over til Europa og Norge. Jeg tror f. eks. at dette er musikk som hadde passet perfekt inn på Øya.
Jeg avslutter med Shooting Star, som også er siste sporet. En ny behagelig låt som befester at dette er et album som er en av mine store positive overraskelser dette musikkåret.
Machine Gun Kelly (født Colson Baker) hadde jeg hørt om, men ikke hørt på før en kamerat anbefalte han nå i juli bl. a. med den begrunnelsen at han kan minne om en amerikansk utgave av Achille Lauro. Og dere som vet om min fascinasjon for det italienske multitalentet Lauro skjønner da at det ble rimelig uimotståelig for meg å sjekke ut MG Kelly.
Og ja, jeg har funnet noen likheter. Som at de begge startet som rappere, de samarbeider med og tar gjerne med andre artister på flere av låtene sine, og de er i bunn og grunn outsiderne som utfordrer det bestående gjennom sin musikk og kunst. Som Lauro er Kelly også inne i filmbransjen. Mens Lauro er en prisvinnende filmprodusent er Kelly skuespiller. Og begge er ikke redde for å utforske sin musikalitet.
For Kellys del så betyr det på dette albumet mer rock enn rap, sjøl om rapen slipper til på en del låter. Men jeg vil si at rocken dominerer her. Forøvrig så er dette en deluxeutgave av albumet som kom ut i mars. På denne utgaven her er fire ekstra låter med pluss en konsertversjon av en låt og en akustisk versjon av låten Kelly laget sammen med Bring Me The Horizon, maybe. Og jeg starter med den, men den originale versjonen. Og BMTH opplevde jeg på Tons of Rock i slutten av juni. Dette er en drivende god rockelåt, intet mindre.
Skiva åpner med de fire nye låtene, og flere av de gjør inntrykk. I åpningssporet 9 lives får vi et innblikk i hvilken eminent rapper Kelly er, mens more than life (feat. Glaive)er en desperat låt med mye håpløshet i seg. why are you here har jeg falt for. En meget fengende låt om et møte med ex-en på toalettet på et utested, og hva det kan føre til. Men med en konklusjon om at det umulig kan bli de.
last november er en sår sang om vennen som tok sitt liv og spørsmålene om en kunne ha gjort noe annerledes. En låt og en tekst som gjør et dypt inntrykk:
En låt jeg er blitt skikkelig hekta på er emo girl, der Kelly har med artisten Willow. Dette er rett fram rock'n roll som jeg bare elsker.
Lil Wayne X er med på to låter, bl. a. drug dealer, som også er fengende.
Iann Dior er med på fake love don't last. Også det en drivende god låt der temaet ikke er av de mest oppløftende. Likevel ser jeg på reaksjoner på videoene at Kelly er en artist som betyr mye for mange, det er tydelig at han klarer å formidle mye av den frustrasjonen som mange bærer på i en verden som holder på å gå av hengslene. At det er mange som kan relatere til de følelsene han formidler gjennom låtene sine. Og han gjør det altså med musikk som er helt i min gate.
Samtidig er han kontroversiell, det blir gjerne artister som kjører sitt løp 100%, som nekter å være noe annet enn den han vil være til enhver tid. Som Achille Lauro i Italia. Og som Achille har han hentet artistnavnet fra en reell person. Machine Gun Kelly var nemlig en gangster i forbudstidens USA på 20- og 30-tallet. Achille Lauro heter fra fødselen Lauro til fornavn, og tok artistnavnet sitt fra en populistisk borgermester i Napoli på 50- og 60-tallet, som ga navnet til et turistskip som ble rammet av et anslag fra palestinske terrorister i 1977. Så at disse to artistene sammenlignes skjønner jeg meget godt.
Uansett, denne skiva er for meg av høy kvalitet, og et album som har gått på jevn rotasjon her i sommer.
Sommerferien er over, og jeg kan endelig blogge igjen! Det er så mye musikk å skrive om, og jeg håper at jeg klarer å få skrevet om de jeg ønsker å skrive om framover.
Jeg begynner med kanskje den rareste måten jeg har oppdaget en ny artist på. En dag i ferien stod mobilen på Spotify da jeg slo av lyset og la den i bukselomma. Etterhvert begynte den der å leve sitt eget liv, og da jeg tok den opp og slo på lyset så lyste albumet "Twilights" med Jesper Lindell mot meg. En artist jeg aldri hadde hørt om. Dette var så spesielt at jeg bare måtte høre på det, og dere gjetter riktig, jeg traff gull!
Det eneste jeg vet om Lindell er det som står i presentasjonen på nettopp Spotify. Han er fra Ludvika i Sverige og debuterte med suksess med EP-en "Little Less Blue" i 2017. Albumdebuten "Everyday Dreams" kom i 2019 på eget selskap etter at han brøt med sitt opprinnelige plateselskap grunnet uenigheter. Han flytta tilbake til Ludvika der han startet å øve med et band med gamle venner og forberedte turné i Skandinavia og Europa. Men pandemien rammet, og i tillegg fikk han en forverring av sin medfødte nyresykdom.
Men to års isolasjon førte også til mye ny musikk, og det er dette albumet, som kom ut 18. mars et resultat av. Jeg kan vel best beskrive det som poprock med sterke islett av blues og jazz i en miks som jeg sjelden hører. Og jeg liker det!
Spesielt første halvdel av dette 10-låters albumet er fylt med bare gromlåter. Det starter med Westcoast Rain, som har et fyldig, spennende og rytmisk lydbilde med både piano og blåsere.
If There Comes a Time er en behagelig og deilig låt som jeg har tatt inn på min spilleliste over Årets sanger. Det er en liten sårhet her som jeg bare elsker.
Tittellåten Twilight der Amy Helm er med på vokal har som de fleste låtene på skiva et mangefasettert lydbilde som fascinerer meg. Det er rett og slett spennende å høre på denne musikken, for jeg merker nye detaljer hele tiden, selv om jeg har hørt på albumet en del ganger nå.
Christmas Card er en mer nedpå låt, men mektig i all sin enkelhet. Også her en litt sår atmosfære som løfter låten. Ikke minst bidrar Lindell selv til det, med en stemme som har mye sårhet i seg. Og den kvinnelige bakgrunnsvokalen er også førsteklasses. Tilsammen blir dette magi!
Til slutt må jeg ta med tøffe Nights Like These, som har et sterkt drag av blues over seg. Igjen en mektig låt som bare er å elske.
Som nevnt var det en merkelig måte jeg oppdaget Jesper Lindell og dette albumet på, og når jeg oppdager nye artister ved en ren tilfeldighet så sier en indre stemme til meg at dette må jeg sjekke ut. Som oftest blir jeg ikke skuffet, ja, denne gangen traff jeg gull. For dette er et ypperlig album med en type musikk jeg sjelden hører. Jesper Lindell har her funnet seg en nisje jeg håper at han fortsetter i. Jeg er ihvertfall med på den reisen.
Jeg må vel til slutt si at jeg selvsagt har hørt musikk som dette før, men akkurat nå klarer jeg ikke å grave fram fra hukommelsen hvilke artister Lindell eventuelt kan sammenlignes med.
