Årets album 2019

Ryan Bingham. Foto: Donnie Hedden.

Da har jeg kommet fram til rosinen i pølsa for meg. Kåringen av de albumene som har gjort sterkest inntrykk på meg i år. Jeg har nå hørt igjennom alle album som jeg har gitt toppkarakteren 6, rangert de og kommet fram til en topp 20. Nå må jeg presisere at jeg som en som er avhengig av å finne utgivelsene sjøl, som ikke er en profesjonell musikkjournalist som får tilsendt plater sjølsagt har et mindre utvalg å velge i. Av oppsummeringene mange profesjonelle har lagt ut nå i desember har jeg sett at her er det mye kanonbra musikk som jeg helt sikkert har gått glipp av. Så det er rammen for min kåring, og så vil mange kanskje si at jeg har vært for rundhånda med 6-erne mine. Den tanken har også slått meg, og er noe jeg vil prøve å ta med meg inn i det nye året. Uansett så står jeg inne for skryten som disse skivene er blitt til del.

Nok prat, her er lista:

20. Flatland Cavalry - Homeland Insecurity

Dette Texasbaserte bandet som både er glad i å framheve fela og den akustiske gitaren gleda mange av oss med dette albumet i år, deres andre fullengder. Melodiøse låter med til dels nydelige harmonier satt godt hos meg fra første lytt. Spesielt falt jeg for Other Side of Lonesome som jeg etter å ha sett videoen skjønte var et innlegg i kampen mot skolemobbing. Anbefaler også det heftige åpningssporet Come Back Down.

19. Malene Markussen - Under Vann

Ei plate med bare 7 spor og som bare varer i drøye 27 min. vil nok en del kalle for en EP og ikke et album. Jeg har valgt å ta dette som et album da jeg synes at dette er såpass helstøpt og også musikalsk variert at det forsvarer å bli kalt for et album.
Vanligvis er ikke dette musikk jeg hører så mye på da det er en del klare elementer av elektronisk musikk. Men det er framført med en varme som gjør at mine ankepunkter mot EDM får hvile her. Dessuten har sangene en tematikk som går rett til hjertet hos meg. Fra den dypeste fortvilese og den dype depresjonens mørke i åpningssporet Under Vann og Dypere Dypere til optimismen og troen på at sjøl det mørkeste mørket er det mulig å komme seg ut av i Fryktløs. Malene Markussen har også en klar og følsom stemme som gir de tekstmessige budskapene troverdighet.

18. Steve Earle - Guy

Steve Earle har tidligere laga et eminent hyllestalbum til en av sine store musikalske mentorer, Townes Van Zandt. I år har han kommet med en samme type album tilegna sin andre store mentor Guy Clark. Og som med Townesplata så er dette framført med ærbødighet og kjærlighet. Men heldigvis ikke så stor ærbødighet at det har gått utover formidlinga av låtene. For Earle har i høyeste grad også klart å gjøre låtene til sine egne. Klassikere som Dublin Blues, Desperados Waiting For A Train og Rita Ballou blir behandla på den litt røffe måten det er lagt opp til at de skal være. Ei plate å bli glad i og som gir meg et godt innblikk i Guy Clarks musikk.

17. Spidergawd - V

Det var først på Trondheim Rocks ifjor (2018) at jeg oppdaga Spidergawd og deres frontmann Per Borten. Et heidundrende bra sett gjorde meg nysjerrig på årets utgivelse og jeg ble ikke skuffa. Ei plate som uvanlig nok til ei rockeskive å være starter med en saxsolo. Men det blir aldeles ikke feil og derfra og ut er dette solide og tette saker som gir meg skikkelig rockefot. Her er det utrolig dyktige musikere som lager musikk det er lett å bli glad i. Som Ritual Supernatural som er en oppvisning i heftig, men også melodiøs rock med herlig gitarspill. Spidergawd er et glimrende eksempel på at norsk rock lever i beste velgående!

16. Bjølsen Valsemølle - Sanger Om Kjærlighet

Trond Ingebretsen har fylt 71 i år, men han og hans kjære Bjølsen Valsemølle har ingen planer om å legge inn årene. Og takk for det, for de er ei vaktbikkje ift. hva som skjer i deres hjemby, i landet vårt og også internasjonalt. De sparker både til Sylvi Listhaug og til Israels okkupasjon av palestinsk land, men først og fremst er det som tittelen antyder kjærlighet og de små tingene som gjør livet verdt å leve som er gjennomgangsmelodien i deres musikk. Noe som er meget godt beskrevet i åpningssporet Små Ting, om de små tingene i livet som gir oss glede, men også de småtingene som ergrer. Det er et tilbakeblikk til de musikalske skattene fra barndommen i tittellåta til Kjenne På Hat som munner ut i at det ikke lenger er tid for hat, det er istedet tid for samhold og glede. Og så besøket hos forfatterkompisen som var i gang med bok om Oddvar Brå og der treningsdagbøkene til skilegenden lå framme. Det måtte sjølsagt bli en sang av det! Dette er Bjølsen på sitt beste og med Ingebretsens følsomme stemme må dette bare bli bra!

15. Within Temptation - Resist

Metal må også med og det er Within Temptation som har gitt meg albumet jeg er blitt mest glad i innen den sjangeren i år. Jeg må innrømme at jeg har en svakhet for kvinnelige metalvokalister fordi jeg synes at de med sine sterke vokalprestasjoner tilfører musikken en annen dimensjon enn mannlige vokalister gjør. Og med Sharon Den Adel i storform blir jeg i høyeste grad tilfredsstilt på denne plata. Hun har med mannlige duettpartnere på tre låter, men det er helt greit, det gir luft og enda en ekstra dimensjon. Spesielt er jeg blitt glad i herlig drivende Mad World som også dessverre gir et godt bilde på den verden vi lever i nå. At Within Temptation kommer til Tons of Rock neste år er hovedgrunnen til at jeg har bevilga meg festivalpass for 2. år på rad.

14. Tyler Childers - Country Squire

Tyler Childers imponerte med "Purgatory" i 2017 og gjør det ennå mer med dette albumet her, der han framstår som den reinspikka countryens høye beskytter. Alle som er glade i ekte vare må få et smil om munnen av tittelåten, som jeg må sparke meg sjøl for ikke å ha fått inn på min liste over Årets låter. Låtene går stort sett over i hverandre, og når en venner seg til det så blir det helt naturlig. Dette er heftig, dette er musikk med driv og framført med kjærlighet. Tyler Childers er headliner på americanafestivalen Interstate 20 på Vulkan i Oslo i slutten av Oslo og jeg oppfordrer alle til å få med seg det. Det blir dessverre uten meg for i ei tid der jeg må prioritere hardere økonomisk var det Tons of Rock som vant denne gangen.

13. Jeremy Ivey - The Dream and the Dreamer

Helt på oppløpssida ble jeg oppmerksom på denne solodebuten til mannen til en av mine store favoritter, Margo Price. Og når Margo setter seg i produsentstolen når gemalen skal gi ut skive måtte jeg bare låne ørene til resultatet før jeg gjorde opp status for året. Og det er blitt et helstøpt og glimrende album som begynner med Diamonds Back To Coal som ved hjelp av videoen er en rystende reise i den likegyldigheten og absurditeten som preger vårt såkalt moderne samfunn. Det er blitt ni låter og 32 min. med musikk og tekster som gjør inntrykk, men også der det er plass til underfundig humor i Greyhound der fruen også er med på vokal.

12. Victoria George and the High Lonesome

Dette er ei plate som kom ut i november- 18 i USA, men som ikke var fysisk tilgjengelig i Europa før vi skrev 2019. Derfor har jeg tatt meg den frihet å ta den med. Og musikalsk sett så fortjener Victoria George det i høyeste grad. For dette er herlig country med til tider et litt rocka tilsnitt som på den heftige åpningslåten Moving Train. When Bad Men Happen to Good Women er en fengende og tankevekkende låt og Sweet Amnesia er en herlig sjølransakende låt om det åpenbart dumme å ta til nåde en eks som en ikke hadde gode erfaringer med.

11. The Highwomen - The Highwomen

Amanda Shires frustrasjon over at kvinnelige artister mer eller mindre ble oversett på countryradiostasjonene i USA ble spiren til supergruppa The Highwomen. Hennes mann Jason Isbell råda henne til å ta kontakt med ingen ringere enn Brandi Carlile som tente på ideen tvert. De fikk med seg popcountrystjernen Maren Morris og den anerkjente låtskriveren Natalie Hemby og The Highwomen var et faktum. De fikk tillatelse til å skrive om The Highwaymens anthem (Kristofferson, Cash, Jennings & Nelson) der de også fikk med seg countrysoulsensajonen Yola på vokal. Det ble et knallbra album med mange herlige låter som If She Ever Leaves Me som utfordrer den tradisjonelle countryfansens skepsis til skeive. My Name Can't Be Mama er om utfordringene det er å være mor og samtidig ha en artistkarriere å ta vare på, My Only Child er Natalie Hembys gripende kjærlighetserklæring til sitt eneste barn som ikke får den lillebroren og lillesøsteren som hun ønsker seg. Rett og slett et album med musikk til å bli glad i!

10. Unnveig Aas - Young Heart

Unnveig Aas tilhører den nye bølgen med unge kvinnelige americanaartister som internasjonalt har fått navnet "nordicana". Dette er hennes 2. fullengder og jeg må bare innrømme at jeg fikk frysninger av de fire første låtene på denne skiva, tittellåta, Biggest Love, Right From The Start og November. Det var rett og slett uhørt vakkert! Resten av plata er også prega av vakre låter som rett og slett er behagelige å høre på. Ei plate som jeg virkelig har trykt til mitt bryst.

9. Mashrou' Leila - The Beirut School

Det var VG's dekning av den folkelige oppstanden i Libanon som førte meg til Mashrou' Leila, bandet som er blitt det musikalske symbolet på oppstanden. Bare det at de har en homofil vokalist utfordrer stereotypiene og fordommene til religiøse ledere av alle avskygninger i det libanesiske samfunnet. Som f. eks. at en kristen gruppe etter en målretta medieaksjon fikk en festivalarrangør til å avlyse en konsert med de. Mashrou' Leila feirer ti år i år og dette albumet er en markering av det med 11 låter fra deres tidligere katalog og tre nye. Siden dette er et nytt band for meg og siden dette er musikk jeg ble betatt av får den innpass hos meg. Det er spennende musikk med inspirasjon fra flere sjangre og jeg vil spesielt anbefale den nye låten Cavalry som jeg også har med på min liste over Årets låter. Mashrouh' Leilia er kanskje min mest spennende oppdagelse for året!

8. Charles Wesley Godwin - Seneca

At Charles Wesley Godwins drøm om en karriere innen amerikansk fotball ble knust er egentlig en lykke når alternativet var en musikaslk karriere. Oppvokst i Vest-Virginia, under den sagnomsuste fjellkjeden Appalachene med sine sterke musikalske tradisjoner ble det en innertier av en albumdebut han kom med i år. Sterk og røff musikk med tematikk fra omgivelsene han vokste opp i med bl. a. kullgruver som produserte materiale til krigsmateriell som ble brukt under invasjonen i Normandie som snudde den 2. verdenskrig gjør virkelig inntrykk. Godwin har en sterk fortellerstemme og han viser stor respekt for sin bakgrunn og kulturen han kommer fra. Jeg gleder meg som en unge til å se han på scena på Moskus i Trondheim 11. februar neste år!

7. The Hollering Pines - Moments In Between

Denne kvintetten fra Salt Lake, Utah er en av mine største countryoppdagelser i år. Med søstrene Marie Bradshaw og Kiki Jane Sieger i spissen leverer de gnistrende sterk country med deilige harmonier og tankevekkende tekster. Som American Dream som er om baksiden av den amerikanske drømmens medalje. Flere jobber for å holde det gående økonomisk, må jobbe 7 dager i uka uten å kunne ta nødvendige pauser, uten å kunne gå i kirka, uten å ha mulighet til å gå ut og "synde". Om hun som rømmer fra et voldelig samliv i She Don't Want To Be Found. Og uhørt vakre og flerstemte Bad Feeling. The Hollering Pines viser at en trenger ikke å ha base i Nashville, Texas eller California for å lage contry som berører.

6. Cody Jinks - After the Fire & The Wanting

Hva skal man si om en artist som gir ut to forskjellige album med en ukes mellomrom? For det kan ikke bli mer outlaw enn det, en artist som gjør det han vil og ikke lar seg styre av et stort plateselskap. For texaneren Cody Jinks er totalt uavhengig og på disse to skivene leverer han musikk der han vrenger sjela si. Vi får høre om hans mørke sider og ulempene det er for privatlivet å være en populær artist. Jeg velger å se disse to skivene sammen, noen har sett de separat og gitt de forskjellige karakterer. For meg er disse to platene en helstøpt enhet fra en bånn ærlig artist. Hør på Yesterday Again og Think Like You Think fra "After the Fire"  og Where Even Angels Fear to Fly og Which One I Feed fra "The Wanting", og du vil bli berørt.

5. Janne Hea - Lost in Time

Janne Hea tilhører også denne "nordicana"-bølgen og hun kom i år med et rett ut gripende album med mange sterke og gode historier som berørte meg. Tittelsporet om den unge jenta som ikke fikk det livet hun burde, Too Late, om det unge paret som fort gifter seg, får to barn og så går fra hverandre, hun sier nei til hans ønske om å prøve på nytt før hun skjønner at det jo er de som er de rette, men da er det for seint. Han har funnet ei ny og et nytt liv er på vei. Åtte sanger, åtte historier som gjør inntrykk framført til tradisjonell musikk som gir historiene den rammen de fortjener. Vakkert!

4. Michaela Anne - Desert Dove

Michaela Anne er den andre store countryoppdagelsen min i år. Jeg ble aldeles henført av denne musikken. Et melankolsk drag og et lydbilde som av og til kan minne om en kvinnelig utgave av Chris Isaak gone country. Men Michaela Anne står solid planta på egne bein og skaper sitt eget lydbilde til tross for inspirasjonen fra nevnte Isaak. Sanger som tittellåta, Child of the Wind, Tattered Torn and Blue (And Crazy) og Somebody New er type sanger som jeg klart kaller uhørt vakre. Og den stemma, til å drømme seg bort.

3. Ida Jenshus - From This Day On

Ida Jenshus har jeg vært fan av helt siden hun slo igjennom i Lyden av Lørdag i 2007 (tror jeg det var) og i år har hun bare kommet med et album som har truffet meg rett i hjertet. Hun har opplevd et brudd som noen av sangene vitner om. Det samme har jeg, og de sangene kjenner jeg meg så godt igjen i at det nesten gjør vondt. Som That Morning som er en av de nydeligste låtene jeg har hørt i år, og som Love You A Little Less. Det føles nesten som det er min historie hun forteller, når det egentlig er hennes egen. Og så er det Heartland, oppgjøret med Trumps mur mot Mexico, også det en låt som virkelig berører. Og når det i tillegg på alle låtene er musikk som er tvers igjennom nydelig og Ida har den vakre, følsomme stemma si så blir dette innertier og vel så det hos meg.

2. Purple Mountains - Purple Mountains

Dette er et album jeg ble oppmerksom på seint i år. Lenge etter utgivelsen 12. juli og lenge etter at mannen bak navnet Purple Mountains David Berman tok sitt liv 7. august. Et album som ble rost opp i skyene da det kom har jeg lest, men som jeg ikke skjønner at ingen klarte å se at er et eneste langt sjølmordsvarsel. Fra åpningssporene That's Just the Way I Feel og All My Happiness is Gone som faktisk er sjukt fengende musikk til mørke Nights That Won't Happen. Det lå jo så åpenbart i disse tekstene hva som kom til å skje fra en mann som gjorde musikalsk comeback ti år etter at han annonserte at han ville bruke tida si på å prøve å reparere skadene hans far, den beryktede lobbyisten Richard Berman (kalt "The Evil" av en fagforeningsleder) hadde gjort på det amerikanske samfunnet gjennom sine kampanjer mot miljøbevegelsen, mot fagbevegelsen, for tobakksindustrien, for alkoholindustrien osv.
At det er sterkt å høre på er bare fornavnet, og når musikken er bare rett ut nydelig da blir det ei plate som du bare må høre på sjøl om det gjør aldri så vondt.

1. Ryan Bingham - American Love Song

Ryan Bingham er artisten som brukte sitt forrige album "Fear and Saturday Night" i 2015 som terapi for tapet av sine foreldre, moren til alkoholen og faren til sjølmord, tilfeldigvis akkurat som Gram Parsons. Men disse tragediene skinner også igjennom på dette albumet som går gjennom marg og bein på meg. Ikke minst den forferdelig (rette ordet!) vakre Blue, der han slites mellom de vonde tankene og følelsene og det å holde fast på sin kjære. Akustiske Beautiful and Kind der han forteller om sin ensomhet etter sine store tap ("I miss my loved ones") og om et samfunn som slett ikke er prega av skjønnhet og empati, der barn blir tatt fra sine foreldre ved grensa, der mennesker blir skutt mens de sover. Got Damn Blues der Bingham sier det få tør å si åpent, "There's a racist man in the White House". Og What Would I've Become der Bingham reflekterer over hva det hadde blitt av han hvis han ikke hadde hatt motet til å reise fra et nedbrytende hjem.
Musikalsk begynner det rått og tøft med tre svært rocka låter i Jingle and Go, Nothin' Holds Me Down (som har litt optimisme i seg) og Pontiac som sammen med påfølgende Lover Girl har noe ungt Springsteensk desperat over seg.
Det er 15 sanger, det varer i 66 minutter, og jeg lover at du etter den drøye timen ikke er uberørt. Dette er et album som river og sliter i meg og som er så mesterlig laga og framført at det for meg står fram som Årets album 2019!


På fallrepet må jeg ta med noen såkalte "Honourable mentions" som de sier på engelsk. Artister som leverte gnistrende gode album som også berørte meg langt inn i sjela, men som ikke helt nådde opp til Topp 20, og her snakker vi ørsmå marginer!

Beth Hart, Bruce Springsteen, Tove Bøygard, Carson McHone, Jack Stillwater, Kim Larsen (spilt inn hjemme få mnd. før han døde), Hurula, Sabaton, Luke Nelson & Promise of the Real, Midland, Backstreet Girls, Claudia Scott, Sturgill Simpson, Freedom Call, Whiskey Myers, Rodney Crowell, Lillie Mae, 8Kids, Emily Mae Winters, Morganway, Fretless, Chuck Mead og Garrett T. Capps.

Tusen takk til de som ga oss all den gode musikken vi har elsket i 2019. Et nytt musikalsk (ti)år ligger foran oss, det blir spennende!

GODT NYTT MUSIKKÅR 2020!

Årets låter 2019: 1 - 10

Da har jeg kommet til veis ende og de 10 låtene som har berørt meg mest i 2019 skal avsløres. Noen vil nok overraske, andre vil definitivt ikke overraske de som kjenner meg.

1. Hatari - Hatrið mun sigra

For 2. året på rad er det altså en Eurovisionlåt som har berørt meg mest i løpet av året. Og jeg skjønte med en gang at dette var noe helt spesielt da jeg hørte igjennom låtene som skulle kjempe om å bli Islands representant. Dette var noe som ikke var blitt hørt i Eurovision før og egentlig en musikkform som ikke behager meg. Jeg liker i utgangspunktet ikke growling, men her passer det aldeles utmerket. Jeg er ikke fan av tachno, men rytmen her er helt sjukt eggende. Og så er det budskapet i sangen, at hatet vil seire i Europa hvis folk ikke står opp imot de bølgene av hat som skyller over kontinentet vårt. Hat mot alle som ikke kommer inn under "normalen": Innvandrere, muslimer, jøder og andre livssynsminoriteter og i det hele tatt mennesker med en annen hudfarge enn hvit, skeive av alle valører, mennesker med funksjonsnedsettelser, andre minoriteter som f. eks. samer, kvinnelige samfunnsdebattanter,
for å nevne noen. Men det var ikke før jeg leste om en hendelse i mars at jeg virkelig skjønte hvor viktig denne sangen og teksten er. Jeg har to voksne barn med funksjonsnedsettelser. En av de har en nær venn som også har en funksjonsnedsettelse. En dag i mars i år ble han trakassert på en trikkeholdeplass i Oslo av en mann som spytta på han og som skrek at han og alle andre med funksjonsnedsettelser burde dø. Overført til meg og mine barn så er det altså mennesker der ute som hater to av mine barn og deres likesinnede så sterkt at de ønsker de døde.
Derfor er denne låten her så viktig, fordi den advarer mot det hatet, fordi den henstiller til Europas folk om å stå opp mot det hatet og slå det ned. Growlinga til Mathias Haraldsson symboliserer det onde, hatet, den lyse falsettsangen til Klemens Hannigan symboliserer det gode, kjærligheten. Dette er rett og slett den viktigste sangen som er framført på en Eurovisionscene noen gang!  

2. Michaela Anne - Desert Dove

Michaela Anne er min største oppdagelse på countryfronten i år. Hennes album "Desert Dove" er uhørt vakkert og tittellåten den bare forfører meg helt. Det er som å høre en kvinnelig Chris Isaak gone country om dette møtet med et par mystiske og dunkle skikkelser i ørkenen. Jeg lar meg glatt forføre!

3. Ida Jenshus - That Morning

Dette er en låt som er blitt sterkt personlig for meg, og jeg er usikker på hvor mye jeg skal berette om akkurat det. Anna enn at jeg kjenner meg så godt igjen i teksten at det nesten gjør vondt. Det får holde. Og så er sjølve sangen bare helt, helt nydelig.

4. Ryan Bingham - Blue

Ryan Bingham er en artist med en skjebne som berører. Akkurat som Gram Parsons har han mista sin mor til alkoholen og sin far til sjølmord. Han brukte mye av sitt forrige album som terapi, men disse tragediene skinner også igjennom årets album "American Love Song". Og ikke minst denne, Blue, der han desperat prøver å holde fast på sin kjære midt opp i alle de vonde følelsene og tankene. Det gjør vondt å høre denne sangen, samtidig er den vakker i all sin tristesse. Og det koret helt på slutten, det er bare magisk.

5. The Highwomen - My Only Child

Det er mange sanger som står ut på det første albumet til supergruppen The Highwomen. Men denne her berører de innerste følelsene i meg. Natalie Hembys sang til sin datter, sitt eneste barn, som så sårt ønsker seg søsken, men som hun dessverre ikke kommer til å få. Den betingelsesløse morskjærligheten i denne sangen berører alle mine følesesstrenger. Kanskje fordi jeg kjenner meg igjen. Jeg har to eldre søsken fra min fars første ekteskap, men er det eneste barnet til min mor og far sammen. Og det var en periode jeg ønska meg yngre søsken, kanskje det er det som treffer meg her.

6. Jennifer Nettles - King of the City

I en tid der vi har en president i USA som sprer hat mot mennesker og folk han ikke liker, bl. a. mot Mexico og meksikanere, så kommer den kvinnelige artisten jeg ser mest opp til, Jennifer Nettles fra Sugarland med denne låten her. Om meksikaneren som tar jobbene amerikanerne ikke vil ha, hvis kone oppdrar en amerikansk kvinnes barn da hun sjøl ikke har tid, som om kvelden 11. september 2001 gikk til kirken og bad for alle ofrene og deres familier. Som hjelper amerikanerne på veien til å nå den stadig mer uoppnåelige amerikanske drømmen. Jeg tror ikke Jennifer Nettles vant seg noen venner blant Trumpfansen med denne sangen her, men jeg tror ikke det var i hennes tanker. Med denne utrolig vakre sangen tona hun flagg og det beundrer jeg henne for. Ren gåsehud og RESPEKT!

7. Malene Markussen - Fryktløs

I Dypere Dypere kom Malene Markussen med den beste beskrivelsen av en depresjon jeg har hørt i noen sang. I Fryktløs gir hun håp om at det er en vei opp og at det er et godt liv etter depresjonen. Akkurat den veien har jeg gått i år, og jeg kjenner det nå på samme måten som Malene Markussen så godt beskriver her.

8. Lars Winnerbäck - Vykort från Alperna

Hva skal jeg si? Denne sangen her er også i kategorien uhørt vakker. Om en drøm fra Alpene, og med et kor på slutten som er så betagende at jeg får frysninger. Dette er bare ren musikalsk nytelse.

9. Tove Bøygard - Hjarte

I denne gripende sangen stiller Tøve Bøygard nasjonen til veggs. Hvor er det blitt av hjertevarmen vi tidligere omslutta oss med og som også gjaldt de som kom til oss? Nå er det motstand mot de fremmede som gjelder, til tider hat,, hets, mistenkeliggjøring. Hva har skjedd med oss? er spørsmålet Tove Bøygard stiller. Og med videoen viser hun at rausheten og kjærligheten tross alt finnes i fullt monn her i Norge, sjøl om det er krefter som gir uttrykk for det motsatte. Kanskje den viktigste sangen på norsk i 2019, ihvertfall er det den viktigste jeg har hørt i år.

10. Valerija Iljinaite - Scars Are Beautiful

Igjen en sang som ikke nådde opp i den litauiske uttakinga til Eurovision. Men en sang som berørte meg langt inn i hjertet. Om sjølskading, om å akseptere at arrene er der, at de faktisk er fine, at de forteller en historie om et liv som ikke har vært lett. Og om å gi blaffen i blikkene til de som stirrer på arrene dine. Hvis hun som synger her har opplevd dette sjøl så er det ekstra tøft å stå fram på scena med dette, og det må ha vært en uendelig seier. Og kanskje var de ikke klar for en slik åpenhet i Litauen, hva vet jeg? Uansett vil dette være en sang som jeg tar med meg videre.


Vil presisere at dette er min subjektive følelse og opplevelse av årets låter og jeg respekterer at andre har andre favoritter. Min rangering av Årets album kommer nyttårsaften (senest).

Årets låter 2019: 11 - 20

Illustrasjonsfoto: Shawn Williams.  Foto: ukjent. Henta fra finditfondren

11. Shawn Williams - If You're Gonna Leave

Ved siden av AWS var Shawn Williams min store oppdagelse i 2018. Den New Orleans-baserte artistens album "Motel Livin'" var en monumental utgivelse i mine ører og jeg kåra det til Årets Album for ifjor. Det er noe av det råeste albumet jeg har hørt på mange år og Williams rett og slett briljerte i et sjangerovergripende album. Men hun lever nærmest fra hånd til munn som artist og for å kunne gå i studio må hun samle inn penger fra venner og fans. Så også i år der hun fikk råd til å spille inn denne låten her, som forhåpentligvis blir første smakebit på et nytt album. Og det er jo fra sånne artister, som virkelig må kjempe for å få gitt ut musikken sin, at du finner gull. Denne sangen her er nydelig skrevet og nydelig framført. Måtte bare Shawn Williams bli oppdaga snart, talentet er skyhøyt, formidlingsevnen er formidabel.

12. Michaela Anne - Somebody New

Var Shawn Williams en av mine store oppdagelser ifjor så er Michaela Anne det i år. Hennes album "Desert Dove" er et av de aller beste jeg har hørt i år fra en artist med sitt helt spesielle lydbilde og en egen evne til å lage en behagelig stemning rundt låtene sine. Dette er et av mange høydepunkter på denne skiva.

13. Ida Jenshus - Heartland

Vår egen Ida Jenshus kom ut med et glimrende album, "From This Day On" i høst og jeg fikk oppleve henne to ganger live i år. Først med fullt band på Interstate 19 - festivalen på Vulkan i Oslo siste helga i januar og så solo i Thamspaviljongen på Orkanger nå i november. Der fortalte hun om bakgrunnen for denne nydelige låten her, som er en reaksjon på muren Trump vil ha bygd på grensa mot Mexico. Hun bodde på en gård utenfor Nashville i deler av skriveperioden til dette albumet, med mange Trumpfans rundt seg.

14. Jeremy Ivey - Diamonds Back To Coal

Det var videoen som fikk meg til å skjønne denne låten her. Om et samfunn som er blitt så absurd at vi bare går forbi et lite barn som sitter inne i et bur i fortauskanten. Virkelig tankevekkende, og fordømt godt skrevet og framført av mannen til Margo Price, en av mine virkelige store favoritter.

15. Michaela Anne - Tattered, Torn and Blue (And Crazy)

Igjen et mesterverk av Michaela Anne. Ikke anna å si enn at jeg har falt helt for hennes musikk.

16. Ryan Farmer - Amelia

Det skal Trump ha, han har gitt inspirasjon til mye god musikk og ditto gode tekster om det samfunnet han har skapt. Ikke minst har Mexicomuren fått flere til å skrive, ikke bare Ida Jenshus, men også mange i hans eget land. Som Ryan Farmer, med denne tankevekkende sangen om en desperat jente fra El Salvador.

17. The Highwomen - Wheels of Laredo

The Highwomen med en vakker sang om barna som på grensa mellom Mexico og USA blir atskilt fra sine foreldre. Skrevet og framført av Brandi Carlile, opprinnelig utgitt av Tanya Tucker hvis album for året ble produsert av nevnte Carlile.

18. Rodney Crowell - The Border

Og når Rodney Crowell i år kom med et konseptalbum om Texas var en grensesang sjølsagt med. Om en grensevakt som må gå med skuddsikker vest hele tida og som må se gode venner gå i fengsel fordi de bare har gjort det de følte var rett.

19. Hatari & Bashar Murad - Klefi/Samed

Islandske Hatari var de eneste deltakerne i årets Eurovision i Israel som minte verden om folket som får sitt land okkupert av israelerne. De fikk også mye kritikk fordi de deltok, men den stilna da denne låten og videoen kom ut uka etter Eurovision og verden fikk se hva de også hadde brukt tida på under oppholdet. Et besøk på Vestbredden og et musikalsk samarbeid med den skeive palestinske artisten Bashar Murad. Ikke bare er dette en stor støtte til palestinernes sak, det er også et stikk til stereotypiene om skeive som hersker i det palestinske samfunnet. Rett og slett mesterlig!

20. Tove Bøygard - Småkårstestament

Jeg tør påstå at Tove Bøygard er en av de viktigste artistene vi har i Norge i dag. Hun gir oss den musikken vi trenger å høre og i sine tekster sier hun ifra om urett som gjøres mot de som sitter nederst ved samfunnets bord. Konserten med henne og Jørun Bøgeberg på Antikvariatet i Trondheim 11. mai var en av mange store musikkopplevelser for meg i år. Konseptalbumet "Jord" som kom digitalt på nyåret (gitt ut fysisk i desember- 18) har flere vakre og tankevekkende låter hvorav to gjorde et spesielt inntrykk. Den første av de er denne hyllesten til faren, hverdagshelten som bygde opp småbruket på Skrindo slik at det kunne brødfø en familie, sammen med jobben på bygdas hjørnesteinsbedrift.

Årets låter 2019: 21 - 30

Illustrasjonsfoto: Leslie Stevens, foto: ukjent. Fra musikkbloggen.no

Først av alt vil jeg ønske dere alle ei riktig God og fredfull Julehøytid!

Nå begynner det å dra seg til i min nedtelling av Årets låter, det er bare å gå løs på de ti som jeg har plassert på 21 til 30:

21. Aldegunda - I Want Your Love

En fyrrig sang med sydlandske rytmer om lesbisk kjærlighet i den litauiske uttakinga til Eurovision. Den stranda i kvartfinalen, kanskje var det et tema litauerne ikke var helt klare for, det vet jeg ikke. Men jeg elsker rytmene i denne låten. Noen mener at teksten er rimelig repetetiv, og at kanskje det var dens bane. Slike uvesentligheter bryr ikke jeg meg om, for jeg synes dette er ei herlig totalpakke.

22. Leslie Stevens - Falling

For meg er dette en gripende sang om å falle ned i depresjonens mørke. Inderlig og nært framført.

23. Jeremy Ivey - The Dream and the Dreamer

Veldig godt skrevet om drømmen og drømmeren som ikke blir helt enige, men som avsluttes med et ønske om at det går bra for de.

24. Caroline Spence - Angels or Los Angeles

Jeg har ikke fått helt tak på hva denne sangen handler om, men uansett er den utrolig vakker. Og framføringa til Caroline Spence er bare vakker den også.

25. Synne Valtri - I'll Do It My Way

Egentlig en helt enkel poplåt fra Eesti Laul, Estlands uttaking til Eurovision. Men den traff meg midt i hjertet i all sin enkelhet og jeg følger Synne Valtris oppfordring om å lukke igjen øynene og bare se for meg hvordan jeg ønsker at livet skal være.

26. Unnveig Aas - Biggest Love

De fire første sangene på Unnveig Aas' album "Young Heart" som kom i høst er så uhørt vakre at jeg fikk helt frysninger da jeg hørte på den første gangen. Og vakrest av alle er denne her. Når jeg trodde at det ikke kunne bli vakrere ble det nettopp det med en usannsynlig nydelig bakgrunnsvokal på slutten.

27. Leslie Stevens - Sylvie

En til fra Leslie Stevens, og jeg vet ikke helt hvilke adjektiver jeg skal bruke. Men ihvertfall så er det en gripende historie som fortelles og måten musikken rammer den inn på er akkurat slik den skal være.

28. Sabaton - Great War (History Version)

Svenske Sabaton kom i år med et konseptalbum om 1. verdenskrig, krigen som liksom skulle gjøre slutt på alle kriger. Vi vet jo alle at sånn ble det ikke...... Jeg foretrakk den versjonen der en kvinnelig stemme forteller bakgrunnen for hver enkelt sang. Og tittellåten er egentlig albumets anthem. Dette er mektig så det holder, og Sabatons budskap er rett og slett at krig ikke er så edelt og bra for å si det mildt.

29. Beth Hart - Thankful

Beth Harts følelsesladde takk til sine foreldre for alt de har vært for henne. Til å få klump i halsen og ståpels av. Denne versjonen er nedstrippa i forhold til albumversjonen, det gjør det ennå mer ekte og nært.

30. Hurula - Järnvägsbron

Svenske Hurula lager musikk fra livets skyggeside, og han gjør det så inderlig nakent og rett på. Underveis i sangen blir "Järnvägsbron" til "Självmordsbron" og da er det egentlig ikke mer å si.

Årets låter 2019: 31 - 40

Illustrasjonsfoto: David Berman. Foto: ukjent, henta fra consequenceofsound.

31. Purple Mountains - All My Happiness Is Gone

Purple Mountains er David Berman som i år gjorde et dessverre meget kort musikalsk comeback ti år etter at han la musikken på hylla for å prøve å bøte på skadene hans far, den beryktede lobbyisten Richard Berman (tobakksindustrien, alkoholindustrien, mot miljøvernorganisasjoner, mot fagforeninger, kalt "Dr. Evil" av en fagforeningsleder) hadde gjort på det amerikanske samfunnet. Kort fordi det sjøltitulerte albumet kom ut 12. juli og Berman valgte å ende sitt liv 7. august. Plata ble et trist varsel om hva som skulle komme, ikke minst denne låten her som innleda albumet. Det er direkte vondt å høre teksten, samtidig er musikken faktisk fengende. Både Egon Holstad i iTromsø og musikkbloggen Dust of Daylight rangerte denne skiva som årets beste album. (Låten begynner på ordentlig på 2:05).

32. Malene Markussen - Dypere Dypere

Jeg har egentlig bare én ting å si om denne sangen. Aldri har depresjon blitt framstilt så på kornet i en sang som her!

33. Masrouh' Leila - Cavalry (English Version)

Det var VG's dekning av oppstanden i Libanon som gjorde at jeg oppdaga Masrouh' Leila, bandet med en homofil vokalist, og som er blitt et musikalsk symbol på den folkelige oppstanden. Denne videoen gjør sangens budskap enda sterkere.

34. The Hollering Pines - American Dream

En knakende god beskrivelse av baksiden av den amerikanske drømmen. At en må ha to jobber bare for å overleve, og at en må jobbe hver eneste dag. Ikke råd til å høre på legens råd om å ta ei pause, ikke tid til å gå i kirka, ikke tid til å gå ut og synde.

35. Lukas Nelson and Promise of the Real - Turn Off The News (Build A Garden)

Sønnen til Willie og hans band med en herlig sang om å stenge ute de triste nyhetene og istedet bry seg om de nære ting, lag en hage, oppdra barna og gi de tro og styrke til å komme seg gjennom livet.

36. The Dauphin of Mississippi - Worst Low Down Feeling

Så er vi kommet til avdelingen for brudd. Denne sangen her kjenner jeg meg så altfor godt igjen i, det er nesten så jeg skulle ha skrevet den sjøl. "Like the whole world is going somewhere, and you ain't invited with it". Been there, done that.

37. Casey Donahew - Thank God It's Raining

På ei ellers helt gjennomsnittlig countryrockskive traff denne sangen her meg midt i hjertet ift. brudd som jeg har opplevd. Også denne teksten kunne jeg fint ha skrevet sjøl, den er så på kornet. Det var slik det skjedde og slik jeg opplevde det.

38. Bruce Springsteen - There Goes My Miracle

Og så kom sjølveste The Boss med en sang som også traff meg hva brudd angår. Den følelsen du har når hun du så på som ditt mirakel i livet går. Og så knakende godt beskrevet som bare Sjefen kan gjøre det.

39. Flatland Cavalry - Other Side of Lonesome

Sangen som jeg først trodde var en lystig sak om å vinne over ensomhet, men som viste seg å være et gripende innlegg i kampen mot mobbing.

40. Purple Mountains - Maybe I'm the Only One For Me

I dag begynner jeg og slutter med David Berman. I år er det året jeg har tilbragt mest tid alene med meg sjøl. Og jeg har kommet til samme erkjennelsen som Berman her, kanskje jeg er den eneste ene for meg..... Det får framtida vise, men akkurat nå føles det sånn.

Årets låter 2019: 41- 50

Illustrasjonsfoto av Rod Picott. Foto: Thebluegrassituation.com

41. Cody Jinks - Yesterday Again

Cody Jinks kom altså med to album med en ukes mellomrom i oktober, og der var det mange perler. På det første, "After the Fire" er det to sanger som gjorde spesielt inntrykk. Yesterday Again er om når en har hatt en krangel, men funnet tilbake til hverandre igjen og en våkner opp morgenen etter og ønsker å få oppleve den gode stemningen igjen.

42. Cody Jinks - Think Like You Think

Dette er en gripende låt om det ikke å klare å leve opp til det en egentlig tror på og ikke klarer å være den en ønsker å være ved å drikke for mye alkohol og ikke klare å være det gode forbildet en egentlig vil være overfor sine barn. Sterk tekst som gjør inntrykk.

43. Carson McHone - Sad

Carson McHone er også en artist jeg var så heldig å få oppleve live på den intime lille scena på Moskus i Trondheim. En sang om tristhet, men etterhvert med fengende musikk. En kunstnerisk og tankevekkende video.

44. Rod Picott - When You Are Alone

Rod Picott opplevde jeg også på Moskus i høst. Ifjor kom han med et velvoksent album med 23 låter. Etter det gjennomgikk han en tung periode i livet med bl. a. alvorlig hjertesjukdom og han spilte inn et nedstrippa album, "Tell the Truth and Shame the Devil" alene hjemme bare med kassegitaren og munnspillet. Situasjonen var såpass alvorlig at han ei stund trodde at det ble hans siste skive. Jeg kjøpte plata etter konserten, men har ikke fått spilt den siden jeg ikke har en CD-spiller som fungerer. På Spotify er det bare lagt ut en bonus-EP med låter som ikke kom med, og dette er en av de. Nært og ekte om det å være alene. Fun fact: Rod Picott fortalte under konserten at en eks av han er Amanda Shires fra Highwomen, gift med Jason Isbell. Og han la til at han er en stor fan av Isbell og hans musikk. Så no hard feelings der i gården!

45. Anna Bergendahl - Ashes to Ashes

Jeg har det med å like de svenske Eurovisionbidragene som gjør det dårligst. Som Anna Bergendahl og This is My Life i 2010 som er den eneste gangen svenskene har stranda i semifinalen. Så jeg var glad for at Bergendahl var tilbake i MF-manesjen i år. Dette er en fengende countryinspirert låt som måtte veien om "Andra Chansen" for å komme til finalen, der den ble nr. 10 av 12. Det bryr meg lite, for blir jeg glad i en låt blir evt. plasseringer i MGP/MF/Eurovision uvesentlig.

46. Arja Saionmaa - Mina Fyra Årstider

Arja Saionmaa var også med i MF og sjøl om hun ikke gikk videre fra sin delfinale så viste hun på scena at hun som artist gikk utenpå alle de andre med sin tilstedeværelse og framføring. Også dette en deilig låt som jeg falt helt for og som lever videre hos meg.

47. Ella Hooper - Data Dust

Ella Hooper er rockeren som ble sist i "Australia Decides" med denne låten her. Men jeg ble forelska i den umiddelbart og jeg elsker den framdeles. Sjukt fengende og med en tekst om det å rømme fra den evige tilstedeværelsen på sosiale medier og ikke la verden få vite hvor en til enhver tid er. Herlig upretensiøst av en energibombe av en artist.

48. Sarunas Maciulis - Traukinys

Da er vi kommet til låten som er midt i haugen på min liste over låtene jeg likte best i år. Og for å være ærlig er det flere låter som er kvalitetsmessig bedre som er etter denne. Men likevel, jeg ble sjarmert i senk av denne upretensiøse karen her fra Eurovisionuttakinga i Litauen. Der har de med 48 låter som blir halvert til to semifinaler som igjen blir halvert til en finale. Sarunas hangla seg videre som den 6. og siste i sin kvartfinale og hadde sjølsagt ikke en sjanse i semien der en av dommerne var en pensjonert operadiva som så ut som en streng gammeldags skolefrøken. Men hallo, jeg digger dette upretensiøse og det at Sarunas ser ut som prototypen av en trønderrocker med en sang om tog, og på sitt eget fiktive språk. Jeg kan glatt se for meg DDE framføre en norsk versjon av denne. Herrrrlig! Jeg kom i kontakt med han og fikk vite at han faktisk har opptrådt et par ganger i Norge, bl. a. på samme sted og kveld som Finn Kalvik. Og at han har ei søster som er gift med en nordmann og bosatt i Moss!

49. Garrett T. Capps - Sunday Sun

Over til Texas og en countrysanger jeg oppdaga seint på året. Dette er en fengende deilig låt som er midt i hjertet av hvordan jeg vil ha country.

50. James Wesley Godwin - Coal Country

Da James Wesley Godwin ikke fikk oppfylt drømmen om en karriere som profesjonell innen amerikansk fotball tok han istedet opp gitaren. Og som oppvokst i Vest-Virginia ved foten av det sagnomsuste fjellpartiet Appalachene, med sine sterke musikalske tradisjoner har det vist seg som et klokt valg. Godwin kom i vår med et kruttsterkt debutalbum og jeg gleder meg veldig til hans konsert på Moskus 11. februar neste år. Denne sangen er om det å være fra Appalachene, der det fra kullgruvene ble utviklet materiale som ble bestanddeler i krigsmateriellet under D-dagen i Normandie som snudde 2. verdenskrig.

Årets låter 2019: 51 - 60

Illustrasjonsfoto av Jack Stillwater, foto: Rootsy Music 

51. Ann-Louise Hansson - Kärleken Finns Kvar

Veteranen Ann-Louise Hansson stilte opp i Melodifestivalen i år med denne hyllesten til sin avdøde venninne Barbro (Lill-Babs?) og til kjærligheten, for kjærligheten står igjen sjøl om en mister noen en er glad i. En fengende godlåt.

52. The Highwomen - Redisigning Women

Amanda Shires' idé om en kvinnelig supergruppe innen countryen for å demme opp for at mannlige artister får 80 - 90% av spilletida på radio ble en suksess. Hun fikk meg seg Brandi Carlile, Maren Morris og Natalie Hemby og denne første singelen ble på en måte deres anthem framført av fire utrolig gode artister.

53. Victoria George - Sweet Amnesia

En herlig fengende låt om at det nok ikke er så lurt å ta tilbake en eks en ikke har hatt de beste erfaringene med, og at en må ha vært passe i svima som gjorde det.

54. Madrugada - Half-Light

Det er herlig å ha Madrugada tilbake og det var en stor opplevelse å oppleve de på Romsdalsmuseet på Moldejazz i år. Sivert Høyem er vår beste mannlige sanger og han beviser det igjen på denne låten som er henta fra filmen om Roald Amundsen.

55. Jack Stillwater - Broken Hearted Town

Vi har et meget bra band innen americanasjangeren i Jack Stillwater, og jeg var så heldig å oppleve de live på Moskus i Trondheim i år. De kom med et kvalitetsalbum i år, og denne låten her, med blåsere, er rett og slett ei perle. Dessverre er den ikke på YouTube, så her må jeg henvise til Spotify eller andre strømmetjenester for å finne den.

56. The Ponderosa Aces - Simpler Life

Dette er en herlig fengende låt fra Californiabaserte The Ponderosa Aces. Virkelig en feelgoodlåt med deilige harmonier.

57. Within Temptation - Mad World

Within Temptation er en av grunnene til at jeg har bevilga meg festivalpass også til neste års Tons of Rock. De spiller en type metal som er helt etter hjertet mitt, og med en aldeles strålende vokalist i Sharon den Adel er jeg overbevist om at det blir en stor opplevelse. De ga ut et kanonalbum i år, og Mad World er en rå og fengende låt, og dessverre passer den godt på tida vi lever i.

58. Anouk - It's A New Day

Anouk dedikerer denne strålende sangen til kvinner som har vist vei for sine søstre og vist at verden er åpen og at ingenting skal hindre kvinner verden over til å nå sine mål og drømmer for sine liv.

59. Jennifer Nettles - I Can Do Hard Things

Jennifer Nettles med sterk EP i år, og dette er også en empowermentsang til alle verdens kvinner om at alt er mulig. Igjen en aldeles nydelig vokal fra en av vår tids beste kvinnelige sangstemmer.

60. My Darling Clementine - Stranger in the House

En herlig låt til fra My Darling Clementines EP der de tolker Elvis Costellos countrylåter. Igjen framført med nærhet og kjærlighet til det materialet de arbeider med..

Årets låter 2019: 61 - 70

Illustrasjonsfoto av Keiino. Foto; NRK


61. Midland - Every Song's A Drinkin' Song

Midland er en av artistene som gir håp for den kommersielle delen av countryen med sin suksess basert på å gå mer tilbake til røttene samtidig som de høres moderne ut. Denne her er herlig i så måte og har i seg alt en god countrylåt skal ha. Fengende og har de rette harmoniene. At det er det vi kan kalle ei drikkevise er heller ikke galt.

62. Simon James - I Didn't Know 

Engelske Simon James med en fengende sang som i uttrykksmåte gir meg litt Ghost Riders in the Sky-vibber. Rett og slett en herlig låt dette!

63. The HawtThorns - Come Back From the Stars

The HawtThorns fra California med en gripende sang tilegna en person som tok sitt eget liv i ung alder. Og i den ligger en oppfordring om å se hverandre og ta vare på hverandre.

64. Kim Larsen - Dagens Mand

Så hadde Kim Larsen mer musikk i ermet sjøl om han forlot denne verden ifjor høst. Noen måneder før spilte han inn ny musikk hjemme i sin stue. Og denne låten her er en underfundig kommentar til at vi blir et stadig mer likestilt samfunn, ihvertfall her i Norden.

65. Ulf Lundell - Ett Som Er Säkert

Uffe er blitt 70 i år, men er fortsatt en bråkete rebell som her uttrykker sin store frustrasjon over at høyreekstreme marsjerer i gatene igjen overalt i den vestlige verden. Dette er en kruttsterk advarsel om at vi ikke må sove, men ta opp kampen mot disse mildt sagt negative kreftene.

66. Bjølsen Valsemølle - Kjenne På Hat

Trond Ingebretsen er året eldre enn Lundell, men han og hans Bjølsen Valsemølle er fortsatt levende opptatt av samfunnet rundt seg. Dette er en sang som begynner med fortvilelse og spark til Israel og Sylvi Listhaug, en fortvilelse som fører til hat. Men etter mellomspillet snur hele stemninga og sangen avsluttes med at det ikke lenger er tid for hat. Det er tvert imot gleden og samholdet vi må fokusere på. Hatet må vi legge av oss.

67. Trond Svendsen & Tuxedo - This Is What We Do

Dessverre er ikke denne vakre sangen fra hamarsingen Trond Svendsen og hans Tuxedo på YouTube. Men det er en nydelig sang om en mann som er på vei hjem til jul med en spesiell gave til sin hjertes utkårede, en kvinne som ikke vet om all bagasjen han har med seg i livet. Let den opp på Spotify og la deg henføre! Jeg opplevde forresten dette bandet på Interstate 19-festivalen i Oslo i januar og de leverte et tett og herlig sett.

68. The HU - Yuve Yuve Yu

2019 ble altså året da av alle ting mongolsk rock kom på "alles" lepper, og det takket være denne gjengen her i The HU, et band som er opptatt av å ta vare på sitt lands kulturelle tradisjoner. Og det var egentlig de som motiverte meg til å reise til Tons of Rock i år der de leverte et aldeles glimrende og betagende sett. Heavy metal kombinert med mongolske folketoner er jo bare en uslåelig kombinasjon!

69. Suld - The Memory of Nomadism

Og fra The HU var ikke veien lang til Suld, også det et mongolsk band med vekt på egne musikktradisjoner i spann med heavy metal. Også dette aldeles sjukt bra!

70. KEiiNO - Spirit in the Sky

I år var jeg skikkelig stolt av vårt bidrag til Eurovision. Joik kombinert med moderne, eggende rytmer tok Europa med storm og hadde bare tlf. stemmer vært gjeldende hadde vi tatt en knusende seier. En trio med smittende glede i sin framføring gjorde at stoltheten over hva vi som land har av sterk kultur og musikkglede bobla over. Tusen takk Alexandra, Tom og Fred!

Årets låter 2019: 71 - 80

Illustrasjonsfoto er coveret til The Shootouts album "Quick Draw" der den første av dagens omtalte låter er med.


71. The Shootouts - I'd Rather Be Lonely

Dette er en låt fra et album jeg ikke har omtalt, sannsynligvis fordi det som helhet ikke nådde opp hos meg. Men denne her er helt i min gate, melodiøs, herlige harmonier og følsom vokal. Det blir da en kombinasjon jeg ikke kan stå imot!

72. Aaron Watson - Am I Amarillo

Aaron Watson har motbevist at man trenger å bli spilt på radioen for å selge godt. En dag i 2015 gikk en musikkmogul i Nashville ut og sa at spilles du ikke på radio er du ingenting. Senere samme uka gikk Watson rett til topps på Billboards countryalbumliste med (betegnende nok) "The Underdog" som den første uavhengige artisten som klarte det i 1. uke etter utgivelse. Og som uavhengig blir du ikke spilt på countryradio, sånn er det bare. Nok om det, texaneren Watson kom med et velvoksent album med 17 låter i år og jeg falt spesielt for denne litt slentrende saken her, om hva en kan tenke seg å ha med seg ut av et forhold ved et evt. brudd.

73. Chaos Magic feat. Caterina Nix - You Will Breathe Again

Heavy metal fra Chile og dette er en sterk og fengende låt med en oppmuntring om at en vil klare å komme seg gjennom en krise. Altså en oppbyggelig tekst til fengende og tøff rock, helt etter mitt hjerte!

74. Chuck Mead - I'm Not the Man For the Job

Chuck Meads 2. plassering på lista er en feelgoodlåt som en skjønner er om at noen ganger bør en innse at akkurat denne jobben er jeg ikke rett person til. En fengende countryperle.

75. Tony Mills - Gunfire

Tidl. TNT-vokalist Tony Mills døde i september etter flere måneders kreftsjukdom. Heldigvis rakk han å få overlevert det synlige beviset på opptakelse i Rockheim Hall of Fame som en del av TNT ei uke før han sovna inn. Og han rakk også å gi ut et eminent soloalbum i vår der han viste hvilken enormt bra sanger han var. Ikke minst denne låten her er en innertier som satte seg tvert hos meg. 

76. Pegasus - Nådeløst

Pegasus ute med nytt album i år og igjen leverer Tommy og Ronny Nilsen mange fengende og gode låter. Jeg falt spesielt for denne som har meget fine harmonier og en bakgrunnsvokal av Ronny på slutten som hever en fra før kjempefin låt.

77. Fretless - Burn

Svenske Fretless ga i høst ut et metalalbum med mange sterke, melodiøse låter. Spesielt denne her gir meg skikkelig rockefot og er så bra at den fortjente en plassering på denne lista. 

78. Claudia Scott - Ophelia 

1. november var jeg så heldig å oppleve Claudia Scott live m/band her på Orkdal samfunnshus og det ble en herlig kveld med mye kanonbra musikk fra en av våre aller beste artister. Hun ga også ut et helstøpt album i høst og spesielt festa jeg meg ved Claudias hyllest til sin mor som døde ifjor. Vakkert, nært og ekte! 

79. Beth Hart - Sugar Shack 

Ny plate med Beth Hart er bestandig en begivenhet. Hun har en rå, følsom og distinkt stemme som gjør all musikk hun tar i spesiell. På årets plate var denne fengende låten her en av de jeg falt mest for. Og fikk meg til å mimre 12-13 år tilbake i tid til da jeg var med i et fanforum for Sugarland som het nettopp Sugar Shack! 

80. Whiskey Myers - Bury My Bones 

Sangen begynner med ordene "If I Die Young" og ikke vet jeg om det er med hensikt ift. The Band Perrys debuthit for noen år siden med det navnet. Okke som er dette en sterk låt om hva en ønsker ens nærmeste skal gjøre hvis en skulle være så uheldig å dø ung. Rått og ekte, fantastisk musikk.

Årets låter 2019: 81 - 95

Illustrasjonbildet er coveret til My Darling Clementines EP "Country Darkness Vol. 1" der en av låtene er med på dagens del av min låttoppliste for i år.

Da er tida for å oppsummere musikkåret 2019 kommet. Og sjøl om jeg prioriterer å anmelde albumutgivelser er det ikke til å legge skjul på at det i strømmingens tidsalder går mer på låter enn album. Jeg er litt ambivalent til det, for jeg er av de som setter pris på det gode albumet, den gode musikalske helheten som artisten legger for dagen. Men samtidig er det enkeltlåter som treffer meg og berører meg. I år har jeg hatt ei spilleliste på Spotify der jeg har lagt til låter som har gjort nettopp det, berørt meg på en eller annen måte. Til slutt ble det 95 låter, så hos meg blir det ingen Topp 100, det blir en Topp 95 :)

Jeg har bestemt meg for å legge ut 10 og 10, bortsett fra nå i første innlegget der jeg tar de 15 sangene fra 81 til 95. Og la meg skynde meg å legge til at etter de 10 - 15 første så er rekkefølgen litt tilfeldig. Men uansett, det er de 95 nye låtene av året som har berørt meg mest av de 1992 Spotify mener jeg har hørt på i år....... Og forresten, topplista mi hva album angår kommer når denne nedtellinga her er ferdig. Albumlista vil senest bli publisert på nyttårsaften.

Så, da kör vi (for å spare plass er linken til videoen i overskrifta til hver omtale. Men når jeg går over fra 10 låter pr. innlegg fra neste innlegg av blir videobildet lagt inn):

81. Molly Alphabet - For the Birds

En behagelig countrylåt om det å mate fugler. Men ikke hovedsakelig for fuglenes del, men for ens egen del.

82. Cody Jinks - Where Even Angels Fear to Fly

Cody Jinks er en av årets artister for meg. Texaneren er helt uavhengig og ikke knytta til noe plateselskap. Men likevel gjorde han det kunststykket å komme ut med to atskilte album med en ukes mellomrom i oktober. Det er mange sterke låter på disse to platene, ikke minst denne fra album nr. 2 "The Wanting". Et sted der tilmed englene er redd for å fly over er ikke et sted for hvemsomhelst......

83. Jahn Teigen - Ikke Som Alle Andre

Vårt nasjonale ikon Jahn Teigen sliter med skrantende helse, men var likevel i studio i år og spilte inn denne nydelige sangen. Og det er så godt å høre at dette er den Teigen vi alle er glade i, og med en sang med god livsfilosofi i den travle tida vi lever i nå.

84. Kim Lenz - Hourglass

Rockabillydronninga Kim Lenz viste med årets album at dette er en sjanger som også hører hjemme i 2019. Dette er en kul låt som både er moderne i snittet, men som holder rockabillyens tradisjoner ved like.

85. Chuck Mead - Billy Doesn't Know He's Bad

Det tidligere BR5-49-medlemmet Chuck Meads tankevekkende låt om hvordan det går når et barn blir utsatt for omfattende omsorgssvikt.

86. My Darling Clementine - I Felt the Chill Before the Winter Came

Et av mine musikalske høydepunkt i år var å oppleve mine engelske countyryyndlinger Michael Weston King og Lou Dalgleish i My Darling Clementine live på Interstate 19 - festivalen på Vulkan i Oslo siste helga i januar. Deres store prosjekt i år har vært den første av to EP-er med deres versjoner av Elvis Costellos countrylåter, og til det prosjektet fikk de med seg en av Costellos musikere Steve Nieve. Som vanlig ble det vidunderlig musikk ut av dette, og denne herlige låten er ikke den eneste fra EP-en som er på denne lista.

87. 8Kids - Dein Zuhause

En av oppdagelsene mine på metalfronten i år har vært tyske 8Kids. Og ikke minst denne sterke låten og videoen som trekker linjene fra fascist-, nazist- og kommunistdiktaturene fra det forrige århundre og fram til den utviklinga vi har i dag der ytre høyrekrefter er på sterk frammarsj over hele den vestlige verden.

88. Ags Connolly - Say it Out Loud

Det er mye bra i engelsk country og her er Ags Connolly med en nydelig låt om barmøtet med en mann som nettopp har opplevd at ekteskapet har gått fløyten.

89. Emily Mae Winters - How Do You Fix A Broken Sun

Vi er fortsatt i England og dette er en sterk sang fra en kvinne med en ditto sterk stemme.

90. Morganway - Hurricane

Det engelske kvartetten fullføres med Morganway som leverte et sterkt debutalbum i år. Praktfull vokal og fengende, deilig musikk på denne låten her.

91. Janne Hea - Lost in Time

Norske Janne Hea kom med et nydelig album i år. Og denne historien om en ung kvinne som ikke fikk det livet hun burde ha fått gjør inntrykk.

92. Judy Collins, Jonas Fjeld & Chatham County Line - Mountain Girl

Folkikonet Judy Collins slo seg sammen med Jonas Fjeld og hans frender i Chatham County Line og laga et utsøkt album. Dette er den låten på skiva som jeg ble mest glad i. Umulig å høre at den godeste Judy Collins har runda 80, dette er klokkeklart og nydelig.

93. Scarlet Rebels - Heal

Walisiske Scarlet Rebels med en aldeles nydelig heavyballade om det å stille opp for en venn eller kjæreste som sliter.

94. Lucy Spraggan - Thanks for Choosing Me

Jeg vurderte skotske Lucy Spraggans album for året, men fant det for ujevnt til å nå opp. Men en låt skilte seg positivt ut, denne nydelige kjærlighetssangen med et aldeles sobert refreng.

95. S!sters - Sister

Jeg falt helt for denne låten da den vant den tyske uttakinga til Eurovision. Det var den framføringa som bare tok meg helt og etterhvert også budskapet om at kvinner må stå sammen som søstre og ikke se på hverandre som konkurrenter. De gjorde det heller dårlig i Israel, og den falma litt for meg etterhvert. Men den fortjener å komme med på lista pga. det sterke inntrykket denne framføringa gjorde på meg.