Tom Roger Aadland - Skyer

 

Det kommer ut mye god, norsk musikk om dagen, også på morsmålet. noe jeg er glad for. Tom Roger Aadland har jeg omtalt to ganger før, og han er her nå med ny musikk og tekster om det nære i livet, men også om det som er mer alvorlig. Aadland er på denne skiva både mild og skarp i kantene, og viser med det flere fasetter av seg sjøl som artist og sangsnekker.

Tittelsporet Skyer åpner som en av de lyse låtene på denne skiva, en god låt å starte med. Så kommer en av mine favoritter her, Kan ikkje gi oss med den gode livsvisdommen om at sjøl om livet gir oss harde slag så skal vi ikke gi oss. Vi må ta vare på optimismen og ikke la pessimistene vinne. En moderne utgave av Teigens Optimist hva tematikk angår.

Med en låt med tittelen September er det ikke rart at Aadland valgte 1. september som utgivelsesdato. Og sammen med Kine Nesheim er dette blitt en nydelig kjærlighetssang:

Aadland har et fyldig lydbilde på mange av låtene, spesielt de på første halvdel av albumet, og det liker jeg. Og jeg nevnte at han også er skarp i kantene, første varselet om det er Levd Liv. Det er røff låt med klare rocketendenser. Vokalen hans er mørk og forteller om et hardt liv, og han kommer inn på det at vi mennesker ofte ikke gjør det gode vi vil. En setning å legge seg på minnet!

Sangen som river mest i meg tekstmessig er Normalia, som er et beinhardt oppgjør med alle de som streber etter å leve et mest mulig normalt liv, kanskje uten å ha begrep på hva normalt egentlig er. Aadlands budskap her er at han stoler mest på outsiderne, de som ikke lever et A4-liv, enten fordi de har valgt det sjøl eller fordi de må. Som den narkomane som higer etter dagens siste dose. Eller skeive som mottar hat og hets fra Normalias forkjempere. Musikken er like kompromissløs som teksten, den er rå og monoton på et slikt nivå at det blir litt slitsomt for hodet mitt. Men kanskje er det det som må til for at folk skal våkne.

Så får vi den store kontrasten når Aadland tar det helt ned med den váre og milde Ikkje der du leite, og jeg føler at Aadland her skjønner at vi som lyttere trenger å finne roen igjen etter utblåsninga den forrige sangen ga oss. Dette er en sang som jeg ser for meg Mikael Wiehe kunne ha gjort på svensk.

Plata avsluttes med det nesten ni minutter lange eposet Siste natta vår i lag. Også den vár og ettertenksom i stilen om et farvel med en person en har elsket.

Et album med mange kontraster dette, og det er nok litt av grunnen til at jeg måtte bruke tid for å få det under huden. Til å begynne med følte jeg at dette bare såvidt landa inn på den positive siden av vektskåla, men med flere lytt har dette materialet vokst på meg. Såpass at jeg er blitt glad i mange av sangene her.

Karakter: 5/6.