Hurula - Ingen är kär i år och andra sånger

Jeg har tidligere skrevet om to av albumene til svenske Robert Hurula,  "Vapen til dom hopplösa fra 2016 og "Klass" fra 2019. Fengende, moderne rock med tekster fra livets skyggeside, om følelsen av utenforskap i møte med et kaldt, urbant samfunn. Dessverre gikk "Jehova" fra 2020 meg hus forbi, men nå foreligger altså Hurulas 5. studioalbum, og han fortsetter med fengende musikk der han lar sin vokal ligge litt bak musikken. Det er som jeg ser for meg en scenekonstellasjon der han står bak musikerne og synger.

Tittelen på første låten, Våldsam busshållplats, får meg til å tenke på paralellsamfunnene vi hører om fra en del innvandrerghettoer i Sverige, der mange, tilmed Politiet, ikke våger seg inn. 

Tittellåten Ingen er kär i år vitner igjen om en observasjon av et kaldt samfunn der kjærligheten har dårlige kår. Såpass at på slutten så har det også gått utforbakke med paret i låten sitt forhold.

Nydelige Se dig le gir meg tendenser til gåsehud. Om at en gjør alt for å se sin kjære le og smile, at en er villig til å gå langt for at det skal skje. Det vitner også om en håpløshet og en desperasjon som Hurula igjen formidler til tonene av musikk som fenger. Det er som at tekstene speiler tristhet og frustrasjon, mens det er musikken som gir et budskap om at det likevel er håp i det håpløse. 

Et lite ankepunkt jeg har er en intro- og en outtro-snutt som låt 6 og 9 av ti, og de skjønner jeg ikke helt hensikten med. Ihvertfall ikke plasseringen av de. Intro først og outtro til slutt hadde gitt mer mening slik jeg ser det.

Men for all del, det meste av dette albumet er meget bra, og jeg føler at Hurula bringer inn noe helt nødvendig i svensk musikk. Tekster med samfunnsrealisme er noe ethvert samfunn trenger, derfor skulle jeg ønske at det ble funnet plass til Hurula i Melodifestivalen, der det for det meste er den glatte popen med intetsigende tekster som vinner fram. Her hadde Hurula vært et friskt pust, men selvsagt må han ha lyst selv også, det vet jeg ikke noe om. Og kanskje er det ikke så fristende heller med tanke på at i år ble et herlig og ungdommelig garasjerockband soleklart sist i sin delfinale med en, i mine ører, kanonlåt.

En låt som gjør inntrykk er Bara grannar hör. At det er naboene som hører det man ikke ser, og her er det lett å tenke på vold i nære relasjoner, mot en partner, eller mot barn. Virkelig en låt til ettertanke, og her en nedstrippet liveopptreden.

Jeg vil også trekke fram Min adress som en fengende låt der budskapet er at man håper at man blir elsket. Avslutningslåten Blåmärkena gjør også inntrykk. En litt neddempet låt der spesielt setningen Blåmärkan på hennas armer blev din näraste familj får meg til å tenke. En annen låt som fortjener å bli hørt er Otrygg provanställning.

Hurula har vunnet flere Grammistrofé i Sverige, og er høyt skattet blant kritikerne. Det forstår jeg godt når jeg hører hans musikk, og for meg er han en av de mest spennende og viktigste artistene Sverige har for tiden. Til slutt tar jeg med en låt og et intervju fra "Nyhetsmorgon" på svensk TV4 nå fra 15. mai.

Karakter: 5/6.

 

Shawn Williams - Wallowin' in the Night

Musikken er god mot meg nå i mai. Jeg har vært i Torino og opplevd min numero uno mannlige artist Achille Lauro live på scena. Rett nok bare i 3 minutter, men det var en rå opplevelse uansett. Og ikke før har jeg kommet hjem før min største favoritt blant kvinnelige artister, Shawn Williams kommer med sitt 4. album. Og der Achille Lauro er en superstjerne i Italia så har Shawn Williams kun 215 følgere på Spotify, og er stort sett kjent bare i og rundt New Orleans.

For dere som ikke har fått det med dere så ble jeg slått fullstendig i bakken av Williams' 2. album, "Motel Livin'" i 2018. Et album jeg kåret til Årets album det året, jeg satt rett og slett måpende tilbake over dette enorme musikalske talentet som knapt noen visste hvem var. I pandemiåret 2020 kom hun ut med "The Fear of Living. The Fear of Loving". Spilt inn alene hjemme, bare med hjelp av mobilen. Hun måtte lære seg flere instrumenter for å få det til, men igjen leverte hun ei rå og tvers igjennom ekte skive, Nr. 5 på min liste over Årets album i 2020.

Før jeg gir meg i kast med dette nye albumet må jeg innrømme at jeg muligens er inhabil, for jeg har faktisk en liten aksje i denne plata. Williams startet en innsamling på et nettsted som heter Kickstarter for å få midler til å spille inn sin nye musikk. Det er et konsept der du gir tilsagn om hvor mye du vil gi, men der du ikke blir trekt og den innsamlinga gjelder ikke får noe utbetalt om innsamlingsmålet ikke nås. For å si det sånn, jeg la først 30 dollar, så 20 dollar til i potten. Da fristen gikk ut hadde hun greid målet med 27 dollars margin. Ergo, hadde ikke jeg spytta i det jeg gjorde hadde det ikke blitt ei skive ...

Og hva får jeg igjen? Jo, ennå mer musikk som er rå og ekte, og som bergtar meg. En nydelig cocktail av rock, blues og country, med tekster om forsmådd kjærlighet, om savn og lengsel, om alkohol, ja, det er mye melankoli her. Og sarkasme. For Williams har en sarkastisk snert i stemma si som virkelig får boltre seg i åpningssporet Someone Else. Om ex-en som stadig kommer tilbake fordi han trenger litt fri fra noen andre:

And you played me like the instrument that you will never play
but you somehow managed to break all my strings
And I know you love to keep me hangin' on the line
and I felt beneath you, forgotten, left to die 

Og så kommer den herlige sarkasmen:

And I really do hope that you two live happily ever after
but who am I kidding, I was never good at telling jokes 

Musikalsk er det en litt seig, men deilig rocker:

Buzzed begynner rolig, men utvikler seg til en ny klassisk og rocka Shawn Williams-låt. Og jeg hører at hun også har utviklet seg som musiker, ikke bare som sanger. Dessuten har hun et aldeles strålende band med seg, dette er en samspilt, men også leken gjeng som hjelper Williams med å gi musikken den dybden den trenger. Det er lekne harmonier og det er fete gitarriff i skjønn forening i en låt med et par lange, deilige instrumentalpartier.

Så kommer Don't Go, som er en perle av en countryballade. Dette er øverste hylle av country, en bønn til en nær venn om ikke å reise til Texas, men istedet bli værende. Her tar Williams meg helt ned etter to intense åpningslåter, og det føles helt perfekt:

Everything You Stood For er et oppgjør med en ex, som en likevel må innrømme at en ønsker å ha. Røft, hardt, mektig, både rocka og bluesy. På So Tired får vi en desillusjonert Williams, dagen derpå, og dritt lei av å være så trøtt og sliten. Her er hun tekstmessig tøff med seg selv, igjen hører jeg den sarkasmen fra åpningslåten, her lar hun den gå ut over seg selv.

Ringer er en låt der vi får bli kjent med følsomheten i Williams' stemme. Om det å lengte etter en person slik at en sover med mobilen på for alltid å være tilgjengelig hvis denne personen ringer. Enda en sterk låt.

If You're Gonna Leave er en instendig bønn til partneren om at hvis han vil gå så må han gjøre det nå, det er ikke noe poeng å dra det ut. What I'd Do Wrong er en reinspikka countrylåt, slik den skal være. Behagelig, men likevel ekte og nær:

You Don't Care At All er en seig og intens avslutningslåt og et sterkt oppgjør med en partner i et forhold som har gått over styr. Her er det mye frustrasjon, som vises i både vokal og gjennom musikken, som virkelig understreker alvoret i teksten. Her velger jeg et liveopptak fra november 2018, for at dere også skal danne dere et bilde av Shawn Williams som liveartist:

55 minutter fordelt på 12 låter, og igjen er dette et monumentalt album fra Shawn Williams. Det er rått, det er ekte, det er nært, og igjen er det et album uten svake låter. For å si det sånn, Williams har ennå ikke gitt ut en låt jeg ikke liker. Dette er et album som igjen tar meg med hud og hår, og jeg blir sugd inn i musikken og den stemninga som Williams og bandet gjennomsyrer albumet med. Hun har en nerve i musikken sin som er få artister forunt!

Shawn Williams er beviset på at en ikke trenger å være en stor og kjent artist for å levere musikk av særdeles høy kvalitet. Og nå som verden er åpnet igjen etter pandemien håper jeg inderlig at norske konsertarrangører tar opp hansken og får dette unikumet av en musiker og artist over dammen. Jeg vil i så fall stå først i køen!

Karakter: 6/6.

Amy Speace - Tucson / Caroline Spence - True North

Jeg har kommet vel tilbake fra Torino etter å ha opplevd Eurovision på nært hold for første gang i mitt liv, og burde strengt tatt skrevet en oppsummering. Men det er så mye annen musikk jeg ønsker å skrive om, så det får vente, om jeg i det hele tatt gjør det ...

Amy Speace - Tucson

Amy Speace - Tucson

Tar for meg to skiver i dag. Først Amy Speace, og det er en litt artig historie. For henne oppdaget jeg takket være bloggen Gubberock, skrevet av Tormod Reiersen. Han ble inspirert av min anmeldelse av den nye plata til Kaitlin Butts i april, og i den artikkelen har han slengt med også noen ord om Amy Speace.

Som Kaitlin Butts serverer hun et album med sju låter på litt under halvtimen. Hun er et kvinnelig svar på Jason Isbell og BJ Barham (American Aquarium), i den forstand at hun har lagt alkoholen bak seg, har stiftet familie og fått barn. På denne skiva her, "Tucson" er det mange personlige tekster, bl. a. i forhold til faren som hun lenge hadde et trøblete forhold til. En forretningsmann som lenge ikke hadde noe til overs for Amys karrierevalg.

Hun ble voldtatt som 19-åring og det startet spiralen med bulimi og alkoholisme, som hun kom seg ut av for ti år siden. Tekstene sentrerer rundt dette og rundt forholdet til faren. Men jeg er blitt spesielt glad i If You Fall som rett og slett er om å være der for en nær venn, være en støtte gjennom tunge tider. Faktisk en av de fineste låtene jeg har hørt i år.

Little Red får en til å tenke på eventyret om Rødhette og ulven, og er antagelig relatert til den ovennevnte voldtekten. En enkel og meget sterk låt.

Amy Speace avslutter plata med Springsteen-låten My Fathers House, som har fått ny betydning for henne nå etter at faren døde. Han trodde til å begynne med ikke på at hun hadde blitt voldtatt, men etterhvert myknet han. Han så at hun arbeidet hardt som artist, og de fant til slutt forsoning.

Det er en meget sterk og personlig skive Amy Speace har gitt oss. Men den er ikke privat, tekstene er  personlige og allmenngyldige på samme tid. Musikken er vakker, og stort sett neddempet. Og Amys stemme er fylt av varme. Et album som jeg er blitt ordentlig glad i. En låt er litt stillestående musikalsk sett, men ellers er dette bare vakkert.

Karakter: 5,5/6.

 

Caroline Spence - True North

Det er snart tre uker siden Caroline Spence kom med dette albumet. Hun har en litt naivistisk sangstil, og flere av låtene er klangfylte. Et godt eksempel på det er Clean Getaway, som er blitt min favorittlåt på plata. En fin video der Spence i starten ser på opptak av seg selv når hun som barn gjør sine første famlende steg ut i musikkens verden.

Blue Sky Rain kan teamtisk minne om Creedence Clearwater Revivals Have You Ever Seen the Rain. Men er musikalsk mye roligere, med bl. a. en litt svevende steelgitar som lager en vemodig atmosfære til sangen:

Det er også noe drømmende over Spences stemme, og jeg merker også en lengsel i den. Det gir ekstra liv til låtene, spesielt de litt mer rolige. Samtidig behersker hun også de litt smårøffe låtene, som Icarus:

12 låter er det på dette albumet, og det er en fin miks i musikalsk uttrykk som gjør den til en god helhet. Mary Oliver må her nevnes som en klangfull og sterk åpningslåt. Det er mye fint her, og igjen ei plate som jeg er blitt glad i og som jeg trygt kan anbefale.

Karakter: 5/6.

ESC 2022 - De forhåndskvalifiserte

Til slutt en liten epistel om de "fem store" som er forhåndskvalifiserte til finalen. Ifjor endte de i hver sin ende av skalaen med Italia og Frankrike på de to første plassene og Spania, Tyskland og UK på de tre siste. Sistnevnte uten et eneste poeng, verken fra folket eller juryene. Mens Spania og Tyskland sammen med vertskapet Nederland også fikk den sure 0-en fra folket.

I år virker det som flere av de har tatt rev i seilene. Spania er en stor fanfavoritt, og britene er svimlende høyt på oddsen til de å være. Så gjenstår det å se om det også gir uttelling i form av mange poeng den 14. mai.

Jeg tar landene alfabetisk.

 

Frankrike – Alvan & Ahez – Fulenn

Frankrike satser friskt og originalt i år. En låt med en eggende beat og med orientalske rytmer. Rett og slett spennende saker dette her! Minuset er at den er vel monoton, og det trekker ned for min del. Likevel tror jeg at dette er noe som kan slå an i Torino. Spennende er det dessuten at de synger på det lokale språket fra Bretagne. Med et forrykende sceneshow kan dette bli en fin plassering.

Karakter: 4/6.

Eurovision-poeng: 6/12.

Min plassering: 28.

 

Italia – Mahmood & Blanco – Brividi

Italia blir faktisk rangert etter Ungarn når det gjelder levekår og rettslig status for homofile, så at en sang fra to menn om homofil kjærlighet vinner selveste San Remofestivalen er det faktisk noe å sette i kryss i taket for. Og når det blir så inderlig og nydelig framført som det blir av Mahmood & Blanco her så blir det en låt som gjør et dypt inntrykk på meg. Denne framføringa slår det gnister av! Vinner ikke Ukraina tror jeg Italia med denne låten her ligger meget godt an til å ta sin 2. strake.

Karakter: 5,5/6.

Eurovision-poeng: 10/12.

Min plassering: 9. 

 

Spania – Chanel – SloMo

Definitivt det heteste og mest sexy bidraget i år, og Chanel topper faktisk den evigvarerende avstemninga på fanappen My Eurovision Scoreboard. Og ja, det er en fengende låt som det er lett å like. Men karakteren til tross, det blir bare en 31. plass siden det er så mange andre låter som jeg liker bedre. Jeg tror nemlig at dette er årets «fan-wank», altså en låt som blir hauset opp av Eurovision-fansen, men som faller litt igjennom i møtet med juryene og den jevne seer. Men uansett burde dette ligge til rette for en bedre plassering enn Spania har hatt de siste årene.

Karakter: 4/6.

Eurovision-poeng: 6/12.

Min plassering: 31. 

Storbritannia – Sam Ryder – Space Man

Det er mange som mener at UK her endelig satser, og at de derfor kan komme seg opp fra de elendige plasseringene de har hatt i mange år nå. Det er et sterkt låtskriverteam bak låten, og Sam Ryder synger bra. Det er også et refreng her som er greit å huske. I mine ører er det en pen og pyntelig låt, og jeg tror egentlig at britene havner sånn midt i haugen. Men slik de har har okkupert bunnplassene i mange år så vil bare det være stor framgang.

Karakter: 4/6.

Eurovision-poeng: 6/12.

Min plassering: 25.

 

Tyskland – Malik Harris – Rockstars

Jeg tror ikke Tyskland opplever samme fiaskoen som i fjor med denne låten. Det er noe inderlig over den, og jeg vet om folk som er berørte av teksten og kan kjenne seg igjen i den fra sitt eget liv. Jeg har ikke analysert teksten så nøye, men det er altså noe inderlig over låten og framføringa som gjør at jeg liker den. Vanligvis er jeg ikke så stor fan av en rapfrekvens midt inne i en sang, men her føles det egentlig helt greit. Det understreker inderligheten i den synes jeg.

Karakter: 4,5/6.

Eurovision-poeng: 7/12.

Min plassering: 20. 

 

Skal jeg så til slutt våge meg på å tippe hvordan det går i finalen er jeg så lite original at jeg er rimelig trygg på at Ukraina tar dette hjem. At de får sympatistemmer er ikke til å unngå, men låten i seg sjøl er også såpass original at jeg tror den hadde kommet høyt uansett. Hvis ikke det skjer vil jeg trekke fram Italia og Sverige. 

Brividi er allerede blitt en kjempehit, det er en låt det oser kvalitet av og som jeg skrev slår det gnister mellom Mahmood og Blanco under framføringa. Sverige med Cornelia Jakobs kommer endelig med noe som er ekte og som berører. Jeg kjenner mange som er berørt langt inn i hjertet av Cornelias framføring, og det kan meget vel ende med Sveriges 7. seier og tangering av Irland.

Spania kan selvsagt blande seg inn, men inntil videre tror jeg det er årets fan-wank. Nederland har en meget sterk ballade og vil komme høyt, og så føler jeg meg trygg på at San Marino og Achille Lauro kaprer en finaleplass. Og da tror jeg at han glatt kan komme topp 10, minst. Finland og The Rasmus skal heller ikke utelukkes. Hellas og Amanda Tenfjord nevnes av mange, og Serbias originale låt kan også være en svart hest oppi det hele. 

Av mine fem 12-ere har jeg nevnt San Marino og Finland. Når det gjelder Estland, Island og Armenia vil jeg bli overrasket om de ikke kommer seg til finalen. Det er såpass gode låter, og det er er ekte musikk, så jeg kan ikke helt skjønne at de skal strande i semiene.

Norge da? Finaleplass er jeg sikker på. Det er såpass hype rundt Subwoolfer at det bør være en formalitet. Ikke helt min tekopp musikalsk sett, men likevel en låt og et nummer å være stolt av. I 2019 var jeg stolt av KEiiNO, ifjor var jeg stolt av TIX og i år er jeg stolt av Subwoolfer. Vi sender noe originalt og gøy i år, og jeg tipper 7. plass.

Lørdag setter jeg meg på toget fra Trondheim til Gardermoen, grytidlig søndag morgen er jeg på vingene og siden jeg etter planen lander såpass tidlig i Torino satser jeg på å få med meg åpningsseremonien med artistene på rød løper søndag kveld. Og kommer jeg i nærheten av Achille Lauro tror jeg gubben på 59 får sitt livs starstruck-anfall ...

HAPPY EUROVISION alle sammen!!!