Amanda Shires - To the Sunset

Amanda Shires er Jason Isbells bedre halvdel og er også medlem av hans backingband The 400 Unit. Men hun kan også det å lage god musikk på egen hånd, noe hun til gagns viser her på "To the Sunset". Det åpner med dramatiske Parking Lot Pirouette som i begynnelsen ikke var det helt store i mine ører. Men den har vokst veldig og etter en del lytt så tar jeg nå storheten i låten:

Det er mange høydepunkter på denne skiva, og tekstmessig hører jeg også at Amanda Shires har mye å fare med. Som i Charms, som også er en betagende låt:

Shires varierer sitt musikalske uttrykk gjennom de ti låtene og bare en gang faller hun ned på feil side etter min smak. Eves's Daughter blir en vel anmasende og nærmest bråkete rocker som bryter for mye med musikken ellers på skiva. Leave It Alone er derimot en behagelig og fin låt med vakre harmonier. Her i liveversjon:

Take On the Dark er en låt i skjæringspunktet mellom pop og rock og har også en bra tekst om at en må møte mørket som livet gir en og at det er helt i orden å ramle sammen, verden går ikke under av den grunn:

Jeg kunne like gjerne ha posta Swimmer, Break out the Champagne, White Feather og Mirror, Mirror, alle sterke sanger. Men den sterkeste av alle, og skivas desiderte høydepunkt er avslutningssporet Wasn't I Paying Attention, som beskriver et voldsomt sjølmord. Ikke misforstå, alle sjølmord er voldsomme, men det som Amanda Shires beskriver i denne låten gjorde ihvertfall meg nummen. Musikken er dramatisk nok til å bygge opp om teksten, men den er også sjukt fengende. Det gjør at jeg ikke glemmer den, budskapet forsterkes rett og slett av at musikken er så fengende:

Det er bare å fastslå at ekteparet Shires/Isbell er musikalsk dynamitt, de leverer utsøkt musikk både hver seg og sammen. Dvs., de spiller mest sammen, Shires mann spiller gitar på alle låtene og de deler også produsent i geniale Dave Cobb. Amanda Shires foretrukne instrument er fiolin, men hun spiller også ukulele.

Karakter: 5,5.

Henning Kvitnes - 60 Runder rundt sola

Henning Kvitnes har lenge trua med at han har gitt ut sin siste fullengder pga. utviklinga i musikkbransjen med strømming og mange artister som legger lite vekt på album. Men tistedølen har ombestemt seg og det første albumet på fire år har i år sett dagens lys. Han er også ute på turné, og fra den har det vanka mange godord fra publikum.

Som tittelen antyder så har Kvitnes runda 60 i år, og han markerer det med tittellåta som første spor. En litt tilbakelent sak der Kvitnes gjør sine betraktninger om levd liv og gleden ved fprtsatt å være en del av livet. En låt som har vokst hos meg. Men jeg er mer glad i spor to, Svevende. Musikalsk minner den litt om Glen Campbellklassikeren Gentle On My Mind:

Jeg er også glad i folkemusikkinspirerte Kjærlighetens Tid, og som flere spor på dette albumet så er det betraktninger rundt et langt samliv med sin utkårede:

Låten jeg er blitt mest glad i er Blå Resept som igjen er en kjærlighetserklæring til en partner som har stått last og brast ved Kvitnes' side:

Glad I Den Du Er er også en hyllest til kjærligheten, i en var og god duett med Unni Wilhelmsen:

I Hjertet Mitt og Solskinn Nok Til Alle er mer rolige låter som jeg synes fungerer ganske bra. Når Morgenfugler Flyr er skivas bluesaktige bidrag, og den tar meg ikke helt. Duetten Brukne Grener med Trygve Enger og avslutningssporet Juliregn synes jeg dessverre blir i tregeste laget, det er låter som jeg føler står og stamper og ikke kommer noen steder.

Men jevnt over er dette et bra album fra Henning Kvitnes. Han er en romantiker av en 60-åring, og jeg synes det er de låtene som fungerer best på denne skiva, og som får den til å lande på den positive siden av min vektskål.

Karakter: 4.

Dumdum Boys - Armer og bein

Jeg hadde jammen flaks som sjekka nyhetene etter midnatt og fikk med meg at Dumdum Boys helt overraskende hadde sluppet nytt album der og da. Dvs, helt overraskende burde det egentlig ikke vært. Jeg registrerte for noen dager siden at nrk.no reklamerte for en ny podkast der Espen Thoresen følger Dumdum Boys og da burde det strengt tatt ha ringt ei bjelle.

Nok om det, jeg opplevde bandet på Parklivfestivalen i Orkanger 28. juli og de leverte da et enormt bra sett. Ingen av de nye låtene, det var gode, gamle Dumdum, og de var meget energiske. Og det virker som at de på den nye skiva har funnet ny energi. Nå var ikke jeg så voldsomt negativ til forrige album "Ti Liv" i -12 som flere andre var. Men likevel, det er kjekt å oppleve et band som strutter sånn av energi som Dumdum gjør på denne skiva. Og de slår virkelig an tonen med åpningssporet Lange Dager:

Allerede her får vi eksempler på god lyrikk og gode ord og vendinger.  Når Prepple i Full Fyr synger om det å bygge sin egen private klagemur så synes jeg at jeg ser han for meg der han driver på, samme når det gjelder "Jeg legger ørene ned på asfalten/prøver å peile meg inn":

Jeg har alltid oppfatta Dumdum som et band med et tett lydbilde og det manifesterer de til fulle på dette albumet også. Det er ikke mye slinger i valsen musikalsk, og det setter jeg som rockeelsker stor pris på, som i tittelsporet:

Men likevel, låten som står mest ut er den minst rocka av alle, avslutningssporet Tilgi Oss Alle, som tekstmessig er et nådeløst oppgjør med tidsånden i 2018. "Tilgi oss aldri, vi vet hva vi gjør/alt som skjer har skjedd før/Hvor er det det egentlig kommer fra, hatet fra oss som allting har/Ingen husker noenting, trekker bare lenger inn/For mye lys gjør blind". Det er sterke ord, men etter min mening ord vi trenger å høre. Og når det kommer fra Prepple, Kjartan Kristiansen, Sola Jonsen og Aslak Dørum så blir det sterkt. Koringa gir også teksten dypere effekt. Kanskje den sterkeste teksten jeg har hørt på norsk i år:

Jeg skal ikke poste flere låter, dere får gå inn sjøl og gjøre dere opp ei mening. Men jeg opplever ihvertfall stor glede over at vi har et norsk rockeband av et format som Dumdum Boys og at de fortsatt etter 30 år i manesjen leverer rock som sitter i hjertet og ryggmargen.

Karakter: 5,5.

JP Harris - Sometimes Dogs Bark At Nothing

JP Harris pryder forsida til septemberutgava av "Country Music People" der han framstilles som en "Honky Tonk Thinker". Det er et lengre intervju der vi kommer nært innpå Harris, hans liv og hans musikk. Country var faktisk ikke hans musikk før han dro hjemmefra som 14-åring og i mange år livnærte seg som håndverker og som regel bodde i strømløse hytter. Han sier at countrymusikken mest av alt er soundtracket til et slikt liv. Og det er den originale countryen Harris henter sin inspirasjon fra, helt tilbake til Jimmy Rodgers og The Carter Family.

"Sometimes Dogs Bark at Nothing" er Harris, 3. album som soloartist. På veien har han med seg sitt eget band The Tough Choices, men det var rutinerte studiomusikere som produsent Morgan Jahnig fra The Old Crow Medicine Show hyra inn til å backe Harris på dette albumet.

Jeg tenkte jo med en gang straight og enkel honky-tonkmusikk da jeg skulle høre på denne skiva, men mer feil kunne jeg ikke ha tatt. For det som møtte meg først var den intense rockeren JP's Florida Blues #1 som bl.a . omhandler bruk av kokain:

Så kommer noe helt anna, den vare Lady in the Spotlight som er en av låtene som virkelig tar meg på denne skiva. Det er utsøkte strengeinstrumentering og med en tekst til ettertanke. Kombinasjonen av teksten og den nydelige musikken gjør dette til skivas gåsehudlåt for meg:

Så får vi den reinspikka countrylåten When I Quit Drinking, og det er nok mange som kjenner seg igjen her. Her viser Harris hvor han henter inspirasjonen sin fra og at han ønsker mest av alt å være en artist som bringer den tradisjonelle countryen til heder og verdighet igjen. Her har jeg valgt en mer akustisk liveversjon:

Tittelkuttet er en mer enkel sak med et godt poeng, som at en mann søker svar på en strippebar, mens svaret jo ligger i senga hjemme.......

Harris viser også sine følsomme sider i mer rolige låter som Long Ways Back, Runaway og Miss Jeannie-Marie der jeg føler at de to sistnevnte fungerer best. Hard Road og avslutningssporet Jimmy's Dead and Gone er i gata til åpningssporet, mer rocka, men der spesielt den sistnevnte har et klart honkytonkpreg. Når jeg avslutter gjennomgangen med den klassisk pianobaserte countrylåten I Only Drink Alone, som like gjerne kunne vært en George Jonessingel fra 70.tallet så har jeg presentert halvparten av låtene på ei veldig bra skive:

Harris er opprinnelig fra Montgomery, Alabama, men har bodd og jobba flere steder i USA, som Vermont og California. Han bor nå i østlige deler av Nashville, og sjøl om han går motstrøms i forhold til mainstreamcountryen så kan han i intervjuet i "Country Music People" ikke få fullrost hvordan han er blitt tatt imot av musikere "på gølvet" i musikkbyen.

Albumcoveret fortjener også noen ord. Det er et maleri som en kamerat av Harris har begått. Harris sjøl foreslo for kompisen at han burde selge det for å tjene noen penger på det, men det avslo han og bildet er nå i Harris' eget eie. Og bare for å ha sagt det, en tatovert countrysanger er blant sjeldenhetene!

Karakter: 5.

Colter Wall - Songs of the Plains

Colter Wall lagde virkelig vei i vellinga med sitt debutalbum ifjor vår. Her fikk countryen en 22-åring med ei malmfull røst som fikk lytterne til å tro at han var minst dobbel så gammel. Canadieren, fra Saskatchewan ble framheva som det neste store innen countryen. Jeg kan ikke se at mainstreamcountryen har omfavna han ennå, men det gjør ingenting, for Colter Wall gjør sin greie kompromissløst, og med Dave Cobb som produsent blir også årets oppfølger en klassiker.

"Sanger fra slettene" er den oversatte tittelen, og her har vi sju sjølskrevne låter, to trad. låter og Wilf Carters Calgary Round-Up og Billy Don Burns' Wild Dogs. Dette er enkelt og minimialistisk, men med Walls sterke stemme så blir det likevel kraftfullt. Som åpningssporet Plain to See Plainsman:

Det er tydelig at historiene er vel så viktige som musikken for Colter Wall, noe som går fram av Saskatchewan in 1881:

Nevnte ovenfor en av coverlåtene på skiva, Wild Dogs. En traust låt egentlig, men jeg synes at Wall gjør den meget levende. Sjelden jeg faller for slike låter, men dette er unntaket:

Walls versjon av Calgary Round-Up er også herlig og her slår han tilmed til med jodling på slutten!

Det er dette som er essensen av country for meg. Colter Wall er en ung artist som har skjønt hva denne musikken dreier seg om og han perfeksjonerer en musikk- og fortellerstil som legender som Merle Haggard, Waylon Jennings og Johnny Cash ganske sikkert ville nikka gjenkjennende til. At han tydeligvis også er produktiv, med to album på to år lover meget bra for fortsettelsen, for her tror jeg at vi som lyttere har mye spennende i vente. Her er enormt med ekthet og nærhet , noe som er så uhyre viktig for sjangeren.

Mainstreamcountryen har fjerna seg fra folket, det tydeligste beviset på det er at pop/EDM-artisten Bebe Rexha i samarbeid med Florida Georgia Line nå har toppa Billboards countrysingelliste i 45 strake uker med den dvaske poplåten Meant to Be. Rotekte artister som Colter Wall er en motvekt til dette, og en helt nødvendig motvekt. For uten artister som Wall så vil countryen dø en langsom og stille død. Men han er med på å gi håp til oss som vil beholde sjelen i sjangeren.

Siste eksemplet fra denne Colter Wallskiva er Thinkin' On a Woman, men jeg kunne like gjerne tatt John Beyers (Camaro Song), Night Herding Song, Wild Bill Hickok, The Trains Are Gone, Manitoba Man eller Tying Knots in the Devil's Tail. De er alle hver på sin måte eslet til å bli klassikere.

Karakter: 6.

Dawn Landes - Meet Me At The River

Dawn Landes er en 80-modell fra Kentucky, men som har tilbrakt mye av sin tid i Brooklyn, New York. Sufjan Stevens, Bon Iver, Norah Jones og Justin Townes Earle er noen av de hun har samarbeida med hittil i sin karriere. Nå er Landes ute med sitt femte album, i tillegg til noen EP-utgivelser. Jeg har ikke hørt henne før, men har lånt øret til denne nye fullengderen hennes og jeg liker det jeg hører.

Spesielt de tre første låtene er fengende og drivende god country til å bli i godt humør av. Tittelsporetr åpner det hele:

Så kommer Traveling, låten jeg elsker mest av alle på denne skiva. Her er det vakre harmonier og det er en nær engleaktig vokal. Og med en video som får meg til å drømme om bare å reise, ikke ha noe bestemt mål, men der det er reisen som er det viktigste, og det å føle den friheten den gir:

Har du noen gang lurt på hvorfor whiskymerker har mannfolknavn? Det spørsmålet har ihvertfall Dawn Landes filosofert over og hun gir svaret i denne morsomme låten her:

Det er også noen roligere sanger blant de 12 som har fått plass på denne skiva og et høydepunkt blant de er søte How To Say I "Love You". Et par av sangene har også et mer religiøst perspektiv, Southern Girl og My Church uten at det trekker ned. Det er et par andre låter som litt uinteressante, men det er rent musikalsk. Jevnt over så leverer Dawn Landes et stødig, ekte og nært countryalbum. Og hun avslutter det spenstig med en duett med legenden Bobby Bare, som var med i MGP i 2012 sammen med Sie Gubbas Petter Øien. I Don't Dance avslutter et absolutt positivt album.

Til slutt så fant jeg et akustisk opptak av Wind and Rain fra Paris nå i forrige uke. En sang der Dawn Landes tar opp den skrekk og gru det er å leve i de harde orkanene som fra tid til anna rammer deler av USA:

Karakter: 5.

Passenger - Runaway

Det har vært stille fra meg en stund, og det har vært en del stille perioder for bloggen nå i 2018. Det har vært et turbulent år, nå sist skyldes det flytting. Tida, eller kanskje mest av alt overskuddet har bare ikke strukket til. Men nå er jeg her igjen da.

Og han jeg tar for meg er engelske Passenger, eller Mike Rosenberg. For å være helt ærlig, så trodde jeg for det første at dette var et band. Det var det jo forsåvidt også, men oppløst etter et album og Rosenberg fortsatte solo med bandnavnet. Og så fikk jeg for meg at det var en kvinne. Kanskje litt rart for noen, men jeg fikk litt Anne Grethe Preusvibber når jeg hørte Passenger på radioen.

Nok om det, årets "Runaway" er det første Passengeralbumet jeg tar et dypdykk i, og jeg skjønner fort at dette er et konseptalbum. Rosenberg reiser i fotsporene til sin far som kom fra en tysk/jødisk familie som slo seg ned i New Jersey etter 2. verdenskrig. Ferden hans bragte han til California, Sør-Afrika, Frankrike og til slutt Brighton og England der Mike ble født 17. mai 1984.

Her er mange vakre låter der Rosenberg betrakter det amerikanske samfunnet han opplever på sin roadtrip der han fikk laga en video for hver låt. Som den fordums bilbyen Detroit, som han ikke er alene om å kalle "Ghost Town":

En låt jeg er blitt meget glad i er "Why Can't I Change?" som også er et spørsmål jeg ofte har stilt meg sjøl. Musikalsk beveger Rosenberg her seg djupt inn i country og americana, videoen er tatt opp i og rundt San Francisco:

Rosenberg avla også Yellowstone Nasjonalpark et besøk og det ble til sangen "Eagle Baer Buffalo". Her en akustisk liveversjon, og det er ikke så rart for på albumets De Luxeversjon er alle låtene også med akustiske live versjoner tatt opp rundt om i USA. Og i omvendt rekkefølge, så når siste ordinære spor "Survovors" toner ut kommer den samme akustisk. Men her altså "Eagle Bear Buffalo":

 "To Be Free" er Rosenbergs historie om far Gerards reise for å søke frihet, rent ut vakkert og det er så sobert fortalt:

"To Be Free" renner over til det mektige avslutningssporet "Survivors", en låt som blir en verdig avslutning på et nydelig album:

Jeg opplever at Passenger, eller Mike Rosenberg lar meg få bli med på en reise som betyr mye for han personlig. Han er på jakt etter sine røtter og han klarer å formidle sine inntrykk på en sober måte, både tekstmessig og musikalsk. Jeg blir aldeles ikke lei av dette albumet og for meg er det et av årets høydepunkter til nå:

Karakter: 6.