Summer Dean er en tidligere barneskolelærer som er ute med sitt debutalbum. Dette er honky tonk-country av godt merke og Dean er enda et eksempel på at det gror meget godt i Texas hva country angår.
Åpningssporet Picket Fence er en grei aperitiff før Summer Dean slår til med en duett med ingen ringere enn Colter Wall i You're Lucky She's Lonely. Faktisk synes jeg det er litt vel mye steel her, men vokalprestasjonene er førsteklasses og jeg forstår at denne ble valgt som første singel fra skiva. Du fanger folks interesse når du får med deg en størrelse som Wall som duettpartner.
Can You Hear Me Knockinghandler tydeligvis om forsøket på å få seg et navn i musikkindustrien, her eksemplifisert ved å banke på dører i Nashville og New York. En fengende låt med et herlig countrygitarriff.
Tittelsporet Bad Romantic er en smektende sak med en spansk atmosfære som setter en ekstra spiss på det hele. En behagelig låt rett og slett.
Ingen countryalbum uten en skikkelig breakup-låt, og det gir Summer Dean oss i A Thousand Miles Away. Det kan ikke meldes tydeligere at det ikke er mer å bygge på med setninga: I wouldn't sing about you anymore.
Av de 11 låtene på skiva er det avslutningssporet Dear Carolinesom er blitt min største favoritt og som har funnet plass på min "Årets sanger"-spilleliste. Jeg har ikke helt fått tak på teksten og det at datoen 17. april nevnes tre ganger med forskjellige årstall, 1928, 1932 og 1935. Men jeg skjønner at det er noe mektig over det, om noe som nesten er høyere enn livet selv. Og musikken, med de nydelige harmoniene bidrar til at dette er en låt som står ut. Og en verdig avslutning på et meget bra debutalbum. Her har jeg funnet en akustisk versjon som jeg likevel synes får fram storheten i sangen.
Ellers vil jeg trekke fram albumets eneste cover, Yes Ma'am, He Found Me In A Honky Tonk, mest kjent med Leona Williams. En litt klassisk countrylåt som jeg synes Dean bestalter på en utmerket måte.
Som sagt, dette er solide saker. Det er honky tonk-country slik det skal være, og godt å høre på for oss som synes at denne typen country er bedre enn nye annet som faller inn under denne paraplyen. Summer Dean skal bli spennende å følge framover!
Jeg lot meg begeistre av Janoves albumdebut som soloartist i 2017, mens "Spindelvevriff" og "Hengtmann" som kom hhv. i januar og september 2018 gikk meg hus forbi. Men dette albumet, som kom 13. august har jeg nå hørt på en god stund og jeg har også sett en del episoder av Janoves vlogg på YouTube der han foretok en daglig nedtelling til albumslipp med å snakke om hver enkelt låt.
Jeg må si at det spesielt er de to første av de ni låtene som har festet seg hos meg. Det er rett og slett mangeslugne og mektige komposisjoner. Lyden av et tog som kjører inn på en stasjon er det som starter albumet og tittellåten. Teksten er også en reise med rom for mange fortolkninger som jeg ikke skal prøve meg på her, men et avsnitt er litt morsomt:
Men har du vært i Hamburg Tommy?
Hamburg Tommy, har du vært der?
For alle reiser til Berlin
Her kan du vær deg sjøl, eller du kan vær en annen
Ingen som bryr seg når du går rundt på Reeperbahn
Jeg oppfatter det som at Reeperbahn her henspeiler på Berlin, men Reeperbahn er da vitterlig i Hamburg, som rett nok nevnes først i verset. Litt besynderlig det der. Uansett, denne låten kom høsten 2019 og vitner om at også dette er et album som grunnet pandemien kom senere enn opprinnelig planlagt.
En Rik Brønn Som Lyger er også en særdeles spennende låt med et besnærende lystig refreng teksten tatt i betraktning. Jeg tenkte aller først at dette måtte være en kommentar til den pågående debatten om når vi skal avslutte å lete etter mer olje, men det er det ikke iflg. det Janove sjøl skriver om låten. Han beskriver den slik: Folk blir lokket til å gi sine siste mynter til en brønn som frister med
å oppfylle drømmer tilbake. I eventyr, som i virkelighet, sviker og
lyger denne brønnen og beholder alt selv. Men hvem er det sin feil at
det er slik? Her er det forøvrig utsøkt deilig gitarspill av Mattias Helberg.
Synd At Synd Går I Arv er en mer stakkato låt med en tittel og tekst som rent umiddelbart fikk meg til å tenke på de som kom til Norge som barn og som står i fare for å bli sendt ut av landet grunnet foreldrenes synd ved å gi gale opplysninger til utlendingsmyndighetene ved ankomst. I vloggen nevner ikke Janove det aspektet, men at det er mer allmenngyldig, nemlig problemet ved at foreldres feilgrep henger ved deres barn sjøl i voksen alder. Tanker er også litt stakkato opplever jeg, en låt som berger seg hos meg med et refreng det er litt mer liv over for å si det på den måten.
Så blir det mer storslått igjen med Blomster Frå Ei Grav. Å stjele blomster fra en grav og gi de videre til den første og beste en treffer er vel ikke det peneste en kan gjøre, men jeg opplever det mer som en metafor enn som en aktiv handling. Da blir det en tekst som har et filosofisk preg, noe flere av Janoves tekster er. Han går dypt og gir ikke svar men inviterer heller lytteren til å tenke videre.
Opp Av Ruiner er på albumet i en mer ilter og røffere versjon med band enn den mer nedpå versjonen som er gitt ut tidligere. Jeg synes det er bra ta Janove har valgt å gå for bandversjonen da den passer bedre inn i albumets atmosfære. Dette er en spenstig komposisjon synes jeg, med et variert og spennende lydbilde. Men for at du som leser skal få sammenligne viser linken i låttittelen over til singelversjonen.
En litt morsom låt er Feil I Mitt Speil, med en besk og ironisk tekst der en istedet for å gå i seg sjøl etter å ha sett seg i speilet går til speilselgeren for å reklamere! Som Du er en mer stakkato låt igjen og sjøl om den også har et røft lydbilde blir den vel stillestående for meg. Refrenget hever dog låten og er mindre stakkato.
Avslutningssporet Verdens Lengste Farveler en finurlig sak. I singelversjon er den 7:30, på albumet er den ti minutter lengre! Og de ti minuttene er først det toget som kjørte inn på stasjonen i åpninga av plata når det setter i gang og kjører ut av stasjonen igjen i det første minuttet, mens de ni resterende er lyden av vinden som blåser. Hvorfor den effekten er der aner jeg ikke, Janove nevner det ikke i sin omtale på vloggen, så dette er et lite mysterium. Skjønt, det kan jo være for å symbolisere tittelen, at disse ti minuttene med først tog i et minutt og så vind i ni er et eneste langt farvel.
Jeg har alltid vært fascinert av vind, ikke den kraftige som ødelegger, men den vinden som er på grensa til å lage ødeleggelser, men som akkurat holder seg innafor. Derfor blir det noe behagelig ved dette og flere ganger har jeg tatt meg sjøl i å ikke stoppe avspillingen før vinden tar slutt. Og noen bitte små antydninger til musikk kan en og¨å høre disse ni minuttene. Rett og slett avslappende, og jeg får roet ned etter en mangeslungen musikalsk opplevelse!
Alt i alt så viser dette albumet at Janove er en artist som har mye originalitet i seg. Han er ikke en som velger den letteste musikalske veien, han utfordrer meg som lytter. Han og bandet gjør noen uventede krumpsring nesten i hver låt som gjør at jeg som lytter må være på tå hev hele tiden. I vloggen snakker han varmt om heftet som følger med vinylplata, med et kunstverk som skal symbolisere hver låt, mesterlig laget av Martin Kvamme. Og hver låt har fått sin T-skjorte med Kvammes kunst.
Men Janove, du som er så flink med å bruke det norske språket i sangene dine, hvorfor må du skjemme talespråket med konsekvent å kalle heftet for "booklet", Kvammes kunstverk for "artwork" og T-skjortene for "T-shirts"?
Det har blitt lite blogginnlegg nå i september. Jeg mangler ikke plater å skrive om, men jeg mangler tid. Fordi jeg har andre prosjekter som også tar min tid og som er viktige for meg.
Og i forlengelsen av det kom ideen om å skrive et høyst personlig innlegg om musikk som har berørt meg. Sanger som har vært mer enn bare en låt, sanger som har spilt en rolle og spiller en rolle i livet mitt. Som har berørt meg på et dypt personlig plan eller som har fortalt en sterk historie som har berørt meg utenom det vanlige. Jeg vil altså ta dere med på en reise i musikk som har berørt meg på forskjellige plan. Og som på mange måter er låtene jeg ville ha tatt med meg på en øde øy der jeg bare fikk lov å ha med meg et begrenset antall sanger.
Fascinasjonen for Eurovision Song Contest og moderne musikk i det hele tatt ble skapt året før, da moren min satte meg foran TV-en til ESC-finalen. Året etter eksploderte det med mystiske og skjønne Vicky Leandros og et unikum av en låt som fremdeles gir meg gåsehud og en klump i halsen. Her ble nok min fascinasjon for dramatiske låter født. For jeg elsker dramaet i denne låten, hvordan det bare eksploderer etter en mild start og så bare holder på låten ut. Min begeistring for ESC ble sementert med denne låten her, og Vicky Leandros på en måte formet en del av det som skulle bli min musikksmak.
Var det Vicky Leandros som vekte fascinasjonen min for dramatiske låter så var det Ellen Foley som virkelig sementerte den. Fra ei plate jeg tilfeldig kom over på Dahls legendariske, men nå dessverre nedlagte platebutikk i Molde. Dette er også en låt som bare har alt, og da mener jeg ALT! Tilmed en spansk gitar (som vi også hører i Apres Toi), men det er så mye, mye mer. Ikke minst Ellen Foleys hinsides magiske framføring hvor hun virkelig lever seg inn i låtens drama og formidler det på en måte som gir meg gåsehud herfra og til evigheten. Kanskje den låten som har betydd aller mest når det gjelder utviklingen av min musikalske smak.
Og at Ellen Foley i år, i en alder av 70 år er tilbake med ny musikk er et av de store høydepunktene for meg i musikkåret 2021.
Tidligere i år mista vi K.M. Myrland, en av våre mest undervurderte låtskrivere og artister. Som i sine sanger fortalte med reine ord hvordan det er å leve på livets skyggeside. Som ikke la noe i mellom i sin kritikk av autoriteter, som ble et talerør for de stemmeløse. Han skrev mange låter som har satt spor, men også gjendiktet noen utenlandske hits og denne norske versjonen av Kris Kristoffersons To Beat The Devil går gjennom marg og bein på meg. Det er reine ord for pengene om hvordan det er å leve et liv der Kong Alkohol regjerer, det er så rått, det er så nakent, du skjønner virkelig at det er et jævlig liv som beskrives. Og så er det Randi Hansens nærmest guddommelige koring som gir låten en ekstra dimensjon slik at en naken og rå beskrivelse av et skakkjørt liv også får en strime av skjønnhet over seg.
Og tusen takk til Berit, May Kristin og May Britt fra Kristiansund som jeg traff på språkreise til Brighton sommeren 1978 og som anbefalte Myrland for meg. Sjelden har en musikkanbefaling satt så dype spor i meg.
Denne låten her grep meg momentant da den kom i 1981. Da mest pga. den storslåtte musikken og Kine Hellebusts kraftfulle vokal. Da var budskapet litt for dypt for meg, men nå i 2021 er det så dagsaktuelt som det går an. Et av mine voksne barn er ikke-binær (definerer seg verken som mann eller kvinne), pr. def. en transperson. Jeg ser hens kamp for aksept for den hen er og jeg ser motkreftene, som ikke vil la mitt barn være den hen er. Mer enn noe annet er dette låten som definerer den kampen, som forteller at verden ikke er svart-hvitt, det er ikke bare mann-kvinne, det er så mye mer og mangefasettert enn det.En låt som sjølsagt var nødvendig bare ni år etter at lovforbudet mot homofili ble opphevet, men som også var forut for sin tid og som aldri mister aktualitet. For livet er ikke svart-hvitt, det er så uendelig mer fargerikt enn det.
Da Björn Afzelius kom med denne låten i 1994 var min sønn, som jeg kaller Verdens Beste TC 5 år. Han har autisme og Afzelius grep meg monumentalt, i all sin enkelhet fortalte den om mine følelser ved å ha et barn med autisme, et barn som var såkalt "annerledes", et barn som kjempet sin egen kamp for å finne sin plass i en verden som ikke forstod han. At dette var en kampsang fra den Spanske borgerkrigen som Afzelius oversatte til svensk ble jeg først klar over noe senere, men det har ikke endret hva den betyr for meg. Den betyr fortsatt det den gjorde da jeg hørte den første gang og ble grepet. Jeg husker at jeg skrev et brev til Afzelius der jeg fortalte hva sangen betød, men jeg fikk aldri ut fingeren og sendte det. Helt siden Affe døde en februardag i 1999 har jeg angret dypt og bittert på det. Spesielt siden han på det siste albumet han ga ut før han ble syk hadde en låt der han bad om at hvis en hadde noe å si til han så måtte en si det mens han var her........
30. desember 2005 og jeg satt og så på Country Music Awards på NRK2 og for meg ukjente Sugarland kom inn på skjermen med denne sangen som satte ord på hvor jeg var i livet akkurat da. Helt på enden av et år der jeg hadde vært sykmeldt fordi jeg var totalt utbrent. Jeg stod på terskelen til å gå tilbake på jobb i 50% da Sugarland med denne låten ga meg støtte i at livet måtte være noe mer enn bare å jobbe og tjene penger. Så enkelt budskap og så aldeles nydelig framført. Jennifer Nettles har siden den kvelden for meg vært en av de beste kvinnelige sangstemmer som finnes.
Min søken om informasjon om Sugarland førte meg til Baby Girl. Og en musikkvideo som med budskapet Dreams Come True som Kristian Bush viste fram på en papirlapp på slutten mer enn noe annet forandret livet mitt og gjorde 2006 til et av mine beste år. Måten Sugarland forandret livet mitt med disse to låtene kan vanskelig beskrives, men jeg skrev et blogginnlegg om det for snart 10 år siden. Den papirlappen fortalte meg at drømmer kan bli sanne, og at det var mulig for meg å reise til USA, se Sugarland på scena og fortelle de hva musikken deres betød for meg. Efaringen med 3 Gåvor hadde lært meg en lekse, og jeg bare måtte over dammen. Les det blogginnlegget jeg linket til for å få et innblikk i hva disse to låtene gjorde med meg i 2006 og hvorfor dette er to låter som forandret livet mitt.
Da vokalist Natalie Maines i The Chicks, da Dixie Chicks på en konsert i England rett før Irakkrigen brøt løs i 2003 sa at de var mot krigen og at de skammet seg over å være fra samme delstat som daværende president Bush (Texas) var de på toppen som countryens yndlinger i USA. Men Maines' bruk av ytringsfriheten fikk drastiske følger. De ble svartelistet av alt som var av countryradioer, tidligere fans brente platene deres, de fikk dødstruslet, de ble bedt om å holde kjeft og synge. Not Ready To Make Nice ble deres mektige revansje tre år etter fra et album som ga de 5 av 5 Grammies de var nominert til, bl. a. for Årets album og Årets countryalbum. Dette er en av de sterkeste låtene jeg har hørt, og en episk og enormt sterk video som gjør et dypt inntrykk. For meg er Natalie Maines et ikon, et ikon for ytringsfrihet. Intet mindre.
Er 3 Gåvor sangen jeg har tilegnet min sønn er dette sangen som jeg har tilegnet mine to yngste barn. En ikke-binær og en datter. Og jeg kan nå konstatere at de har fulgt oppfordringen i teksten om å Get out while you're still young. Jeg vil ikke si mer, sin historie er det bare de som kan fortelle. Men jeg er stolt.
31. mars 2017 er for alltid en dato som har brent seg fast i meg. Det var kvelden da min daværende stesønn John Ole brått og brutalt døde i en trafikkulykke, knapt 17 år gammel. Han var min musikalske soulmate, aldersforskjellen til tross. Vi likte mye av den samme musikken. I tillegg var han fan av Plumbo og spesielt denne låten her. Så atypisk Plumbo som det kan gå an. Men som guttens musikklærer siste år på ungdomsskolen, Tore Andre Helgemo framførte i kirka under begravelsen. En låt som fortalte om en jordnær gutt som var opptatt av de nære tingene i livet. En låt som for alltid vil være forbundet med han. Hvil i fred John Ole, never forgotten!
2018, og det ungarske metalbandet AWS slo meg til bakken med dette episke mesterverket av en metallåt. Om dyp og desperat sorg. Versene er den døende farens siste ord til sin fortvilte sønn. Refrenget er sønnens desperate skrik i sorg og smerte. Den sønnen var vokalist Örs Siklósi som mistet sin far sommeren 2017. Jeg trengte ikke å forstå ordene i teksten når jeg visste hva den handlet om og den utrolige treenigheten av tekst, musikk og framføring gjorde dette til en låt jeg aldri vil glemme. Jeg kunne så altfor godt relatere til den sorgen, smerten og desperasjonen som lå i tekst, musikk og ikke minst Örs Siklósis helt vanvittige formidlingsevne. Og en låt den ungarske metalfansen gikk sammen om å stemme fram som Ungarns bidrag til Eurovision i 2018.
Da nyheten kom om at Örs fulgte faren inn i døden 5. februar i år grunnet komplikasjoner som følge av leukemi gråt jeg en hel helg. Som jeg gråt da Björn Afzelius døde. Også han døde i februar.
Karin Wright døde av kreft i mars 2019. Hun hadde bare gitt ut musikk på engelsk, men hadde noen låter hun ønsket å få oversatt og utgitt på norsk, noe hun ikke rakk. Nå har hennes musikalske venner fullført prosjektet, og spesielt denne låten her, med Johanna Demker som vokalist har allerede satt dype spor. Det er som om Karin Wright gjennom Johanna Demkers stemme holder en mild pekefinger over meg og forteller meg at jeg må leve livet mens jeg har det. En sang som endelig har fått meg til å forstå at jeg har mer liv bak meg enn foran meg, og at jeg derfor mer enn noen gang må følge mine drømmer. En sang full av fortvilelse, sorg, smerte og lengsel skrevet av en kvinne helt på slutten av sitt liv. Og altså med et budskap om å leve nå og følge mine drømmer.
En av de store begivenhetene for meg i musikkåret 2021 vil bli "Encore", comebackalbumet til Vanilla Ninja som kommer 8. oktober. Jentebandet fra Estland som tok meg med storm i 2005 da de deltok i Eurovision for Sveits med Cool Vibes. Som drepte et panikkangst-anfall som var i emninga en dag for tre år siden da jeg var innlagt på Østmarka og min kontaktsykepleier som visste hva musikk betyr for meg anbefalte meg å gå ut i hagen, sette meg på en benk og finne musikk som jeg likte. Jeg valgte Vanilla Ninja og deres album fra 2005, "Blue Tatoo". Panikkangsten ble slått tilbake og jeg har ikke hatt antydning til det siden.
Denne låten forteller meg at det er lov å drømme stort, sjøl om jeg er en mann på 58. Ja, jeg skjønner at denne sangen er skrevet i et kvinneperspektiv, men uansett tar jeg teksten til meg. Det er lov å drømme stort, og derfor tillater jeg meg å gjøre det.Og derfor spiller jeg den flere ganger om dagen, til inspirasjon for det jeg holder på med nå.
Det er bare fem dager siden min søster sendte meg denne låten til meg på Messenger. Egentlig en cover av en nederlandsk hit fra 80-tallet, her framført aldeles nydelig av en sørafrikansk countryartist og to av hennes barn, som også er artister. (Jeg visste ikke engang at countrymusikk fantes i Sør-Afrika!). Og som har gått rett til hjertet mitt fordi den går så til poenget i det prosjektet jeg jobber med nå. Et prosjekt bare et fåtall vet hva er, og som jeg ikke vil røpe her. Og som min søster sjølsagt ikke visste noe om. En låt som sammen med No Regrets går på repeat til inspirasjon.
Til slutt låten som skal avslutte min begravelse, uansett når den måtte bli. Av to av våre fineste artister, som begge dessverre døde så altfor tidlig. Men som på uendelig vakkert vis forteller historien om teppefall og to liv som ikke er helt A4.
Jeg håper dere likte denne reisen i musikk som som har berørt og beriket mitt liv. Og som fortsatt gjør det. Så er planen å komme tilbake med omtaler av album, jeg har flere som jeg ønsker å skrive om.
Noen få ganger i livet møter du musikk som gjør at du stopper opp og tenker på ditt eget liv og hvordan du disponerer din tid. Dette her er et album som gjør nettopp det med meg.
Artist og låtskriver Karin Wright døde av kreft i 2019, 58 år gammel. Hun var en kjent skikkelse i det norske americanamiljøet, dypt respektert. Dessverre gikk hun litt under radaren på meg og mulig at jeg også har forvekslet henne med Karin Park. Men så kommer denne plata her......
Karin Wright ga ut fire album, alle på engelsk. Tittelen på det tredje, fra 2011, forteller tydelig hvor hun stod musikalsk: "Too Rock¨n Roll For Country (Too Country For Rock'n Roll)". Det er en katalog jeg må dykke ned i for å bli kjent med hvem hun var som artist og låtskriver. Men for nå har jeg nok med å ta inn over meg denne skiva her som er en fullføring av et prosjekt hun sjøl ikke kom i mål med. Nemlig et album på norsk. Hvis jeg har forstått det rett så var låtene ferdig skrevet på engelsk og et knippe av hennes musikalske venner har nå gjort jobben med oversettelser til norsk og har spilt de inn. En av de sentrale i gjendiktningen har vært tidl. Hellbillies-medlem og låtskriver Arne Moslåtten. Resultatet kom nå sist fredag, altså for to dager siden når jeg skriver dette.
Bandet består av Espen Jørgensen (gitar), Jørun Bøgeberg (bass), Martin Caspersen (tangenter), Dagfin Hjorth Hovind (gitar) og Cato Holmen (trommer). Med seg har de fått noen av de beste sangerne og formidlerne vi har her til lands som Tove Bøygard, Malin Pettersen, Signe Marie Rustad, Bitten Forsudd, Jan Dahlen, Johanna Demker og Caroline Bonnet.
Det begynner med Dauingvise, der vi har en akustisk Karin Wright på et demoopptak på første vers før vi får et kor med Kyrre Fritzner, Malin Pettersen, Bitten Forsudd, Jan Dahlen og Jørun Bøgeberg før Tove Bøygard til slutt loser sangen trygt og solid i havn som bare hun kan det med sin skarpe, men samtidig følsomme stemme. En sang som har et slektskap til noe av det beste Roy Lønhøiden har laget og der gitarspillet er av en annen verden.
Så kommer blueslåten Medmennesker med Bitten Forsudd på vokal. Uten tvil den nydeligste blueslåten jeg har hørt på lang tid, kanskje jeg skal være så bombastisk å si at det er den beste innen sjangeren jeg noensinne har hørt. Nå skal det sies at blues ikke er den sjangeren jeg hører mest på, men dette her er stor kunst uansett.
Jeg Prøvde Det Er Santer sangen som har gått på repeat denne helga, og virkelig den som har fått meg til å stoppe opp og reflektere. Skrevet av en Karin Wright som visste at hun kom til å tape kampen mot kreften. Det er en hjerteskjærende tekst om sorg, tap, ensomhet og lengsel helt på slutten av livet. Johanna Demker gjør den vokalt, og det er som jeg hører Karin Wrights stemme synge direkte til meg gjennom henne. Dette er sangen som har fått meg til å erkjenne det jeg har skyvd foran meg, nemlig at jeg har mer tid bak meg enn foran meg og at jeg derfor må ta tak når det gjelder resten av mitt liv. Nemlig å følge mine drømmer mens jeg ennå kan det, gjøre det jeg har lyst til som gir livet innhold istedet for å høre på "Styggen på ryggen" som sier at det beste er å sitte inne og ikke risikere noe. Det er som om Karin Wright holder sin milde pekefinger over meg og sier at jeg må leve mens jeg lever.
Fotball og musikk er mine to lidenskaper og de går litt hånd i hånd. Å gå på fotballkamper har i mange år vært en viktig sosial arena for meg, der treffer jeg folk, der har jeg mange gode samtaler, der opplever jeg fellesskap. Kanskje det største savnet jeg opplevde denne corona-tida. Jeg er i Molde noen dager nå hos mine foreldre og i dag var planen å gå på en 5. divisjonskamp mellom Træff 2 og Dahle 2. "Styggen på Ryggen" sa til meg at det beste var å holde meg inne og surfe på nettet og jeg holdt på å gi etter. Men bevæpnet med flere lyttinger av Jeg Prøvde Det Er Sant så stod jeg imot og gikk på kampen. Og jeg fikk en god sosial opplevelse, for det er opplevelser som nettopp dette som er med og gir livet mitt verdi. Med på kjøpet fikk jeg en kongereplikk fra dagens dommer som konfrontert med en spillers klaging svarte kort og konsist "No må du ti still!" Øyeblikk som lyser opp en dag og som jeg ikke hadde fått hadde jeg hørt på "Styggen på ryggen" og ikke Karin Wright.
Malin Pettersen bidrar med platas mest genuine countrylåt, Mot, og det gjør hun aldeles praktfullt. Signe Marie Rustad kommer så med den ene låten som Wright ikke har skrevet, Patti. Det er en sang Rustad skrev til Karin Wright etter å ha lest et intervju med henne der hun fortalte at Patti Smith var en av hennes største inspirasjonskilder. En sterk, litt bluesaktig låt. Tiggerne Rir er om når de som sitter aller nederst ved samfunnets bord stiger stolte til hest. En sterk anmodning til både land og til folk om å snu om slik at nettopp de som sitter nederst ved bordet kan få litt av den samme verdigheten som oss andre. Tove Bøygard er den perfekte vokalist for en sang som dette.
Espen Jørgensen er vokalist på den råeste rockeren på skiva, De Som Har Makta, og har med seg Ingvild Hammer. Skygger i Mørketia blir på vokalsida bestaltet av Jørun Bøgeberg og Tove Bøygard og er med sin countrytwang en aldeles mektig låt.
Caroline Bonnet er etter hva jeg forstår en soulsanger og hun bestalter Minnet Om Deg, tilegnet en venn som har gått ut av tiden. Så får vi herlig country igjen i Hold Rundt Meg, som Wright skrev som en hyllest til sin mor.
Solsøstre er igjen en kruttsterk låt mektig framført av Jan Dahlen. Det hele avsluttes med tittelsporet Lyse For Oss. En aldeles trist tekst, framført med verdighet, respekt og følsomhet av Bitten Forsudd.
Dette er blitt et tvers igjennom verdig minnealbum om en fremragende artist og låtskriver som jeg bare må bli bedre kjent med. Jeg må si tusen hjertelig takk til denne dedikerte gjengen som har gått sammen om dette prosjektet og fått ut denne musikken til folket. Dette er sterkt, dette er mektig, dette er musikk og tekster som går rett til hjertet. Og musikk er som mest fullkommen når nettopp det skjer.
Maia Sharp er også en ny artist for meg, men hun har gitt ut musikk siden 1997, og dette albumet, som kom ut i mai er hennes åttende. Da jeg leste at flere sammenligner henne med Jason Isbell skjønte jeg at her kunne det være noe interessant.
Og ja, dette er musikk som tiltaler meg. Det er et litt melankolsk preg over albumet, men jeg opplever ikke musikken som depressiv, heller som dvelende, litt tankefull på en måte. Tidligere ville dette muligens ikke tiltalt meg så mye som det gjør nå, og jeg følte helt umiddelbart at her var det noe som skiller Maia Sharp ut fra mengden.
Plata starter med en litt mystisk åpning på tittelsporet, en låt som lever opp til inntrykket av at dette er et dvelende album. "Mercy Rising" betyr noe sånt som at barmhjertigheten eller nåden er stigende, noe som er rimelig filosofisk. Kanskje litt stillestående start på låten, men likevel bærer det bud om noe spennende som skal bli forløst utover både i låten og på albumet.
Og den forløsningen kommer allerede på neste låt, som er You'll Know Who Knows You. Litt minimalistisk er den, men det er en nerve og en stemning i den som er nærmest forførerisk og jeg skjønner at dette er en musikalsk reise som jeg har lyst til å være med på.
Backburner er det litt mer energi i, og det skjønner jeg når jeg hører på teksten: When I put you on a backburner/You the set place on fire. Dette er en låt med en sterk nerve fra begynnelse til slutt.
Nice Girler også en type sang som jeg lever meg inn i fra første tone. Setningen You're gonna make some nice girl miserable some day er et genialt ordspill som får meg til å skjønne hva sangen dreier seg om, en person som det er kjempelett å forelske seg i, men som ikke er så lett å komme seg vekk fra når en skjønner at gresset ikke var så grønt likevel.
Så kommer vi til betagende When the World Doesn't Endsom er dette albumets nydeligste låt. Det er noe mystisk over den, spesielt når Sharp beskriver A big city in a small town. Dette er en reflekterende låt, og den tar meg med hud og hår. Den gir meg gåsehud, den gir meg en klump i halsen, den er helt ubetinget albumets høydepunkt for meg. Et melankolsk mesterverk og en av de sterkeste sangene jeg har hørt i år, punktum.
Så hva gir resten av plata meg? Jo, Whatever We Are, som er en slentrende kjærlighetserklæring, om å elske sin partner hvor en enn er og hva en enn opplever. Det er noen ørsmå countryvibber her som gir låten en ekstra snert. Things to Fix er også en slentrende og litt minimalistisk godsak som er riktig så betagende. Junkyard Dog er litt psykedelisk i starten, og som utvikler seg til en låt som er noe bluesrock-aktig. Not Your Friend er som en skjønner om det å oppdage at en person som en har oppfattet som en god venn egentlig er en som svikter når det røyner på, også det en låt som jeg synes sitter bra i øret.
Nowhere Together, med medvokalist Cyd Greenwood er litt stillestående, og det er også de to avslutningssporene Missions og Always Good To See You, men de tar seg veldig opp rundt halvveis og dermed gir de meg også positive inntrykk.
Men alt i alt, Maia Sharp gir meg et ursterkt album der det er fint lite å trekke. Hun har en egen evne til å få meg til å holde på interessen fra begynnelse til slutt. Ja, det er et melankolsk drag over musikken, men det hele er så besnærende og vakkert at jeg blir bergtatt. De bittesmå ankepunktene jeg har på et par av låtene er ikke nok til å nekte denne plata en toppkarakter.
