mandag 29. desember 2014

My Darling Clementine



Foto: ukjent


Etter tidenes slakt fra min side over til uforbeholden hyllest. Og nå gjør jeg et unntak fra regelen om at jeg bare omtaler fysiske CD-album jeg har i min samling. For på lillejulaften oppdaga jeg gjennom mitt medlemsskap i den nystarta sida Køntripraten (bli medlem!) på Facebook den engelske countryduoen My Darling Clementine, gjennom denne videoen:


My Darling Clementine består av ekteparet Michael Weston King og Lou Dalgleish fra Birmingham. Før de slo sine pjalter sammen også musikalsk for drøye tre år siden hadde de begge gode solokarrierer. Men sammen er de dynamitt, først med albumet "How Do You Plead?". Denne konstellasjonen fikk anmelderne til å tenke på berømte countryduetter som June Carter Cash/Johnny Cash, Tammy Wynette/George Jones og Dolly Parton/Kenny Rogers, og det med rette. Her er deres første hit fra debutalbumet, utrolig fengende "100,000 Words":


Tekstene er egentlig så erketypisk country som det kan bli, mest av alt om forhold som av forskjellige grunner går over styr. Men det er med en slik rytme, og det er så fengendende at jeg får helt gåsehud, jeg kan ikke anna enn å elske denne musikken. Her er "Going Back To Memphis":


De rolige sangene er det også følelse og pasjon i, som i "I Bought Some Roses":


Akustisk versjon av "Goodbye Week":



Så tilbake til fjorårets (2013) "The Reconsiliation?". Jeg har allerede spilt "No Heart In This Heartache", her er et solid spark til en av countryens største klassikere:


Denne er tilegna legenden George Jones, og det skal sies at forholdet George Jones/Tammy Wynette var countrymusikkens svar på Liz Taylor/Richard Burton:


Nydelige "King of the Carnival":


Til slutt, i disse juletider, "Miracle Mabel":


Disse to skivene skal jeg bestille, de har allerede høy rotasjon hos meg på Spotify og vil definitivt få det på iPoden også. Dette er så bra at jeg får rent gåsehud. Michael Weston King og Lou Dalgliesh leverer ei uslåelig pakke bestående av en dyp kjærlighet til musikken og tekstene de framfører som gir musikken en inderlighet jeg lar meg gladelig omfavne av. Jeg tror på de, dette er ekte country slik country skal lyde og jeg blir ikke lei.

Breim, Vinstra, Skjåk og Seljord: Se til å book My Darling Clementine til 2015, det er en ordre!!!!

Emilie Nicolas



Foto: Sony


Nå skal jeg banne i kjerka. For jeg lot meg lede av hypen rundt Emilie Nicolas og alle godordene som ble skrevet om hennes debutalbum "Like I'm A Warrior". Lærdommen jeg tok av det kjøpet er at jeg aldri, aldri mer skal kjøpe et album før jeg har hørt det på Spotify!

For hva møtte jeg? Ei smørje uten sammenheng. Det var musikk som ikke ga mening i det hele tatt, det var ingen rytme, det var ingen sjel, det var bare usammenhengende rot. Emilies stemme er blitt hylla, men den forsvant i denne smørja og tekstene klarte jeg ikke å få noe forhold til når musikken var så langt fra det jeg forbinder med god musikk. Og ikke kom og si at jeg ikke prøvde, hele tida tenkte jeg: "Fra neste spor og ut blir det bra!" Men det slo aldri til, dene eneste sangen som det var noen mening i var hennes særegne og engelske versjon av Dum Dum Boys "Psterero". der var det antydninger til noe bra, men ikke mer.


Hva er så grunnen til at Emelie Nicolas hylles av en samla norsk musikkpresse, mens jeg ikke klarer musikken hennes? En ting er nok at når media har bestemt seg for å like en artist så gjør de det så til de grader at det blir politisk ukorrekt å si noe anna. En anmelder som egentlig vil skrive utenom malen gjør det ikke for å unngå å bli uglesett.

En annen ting er nok også med musikksmak å gjøre. Da jeg så instrumentsammensetninga og ikke fant en eneste el-gitar fikk jeg mine bange anelser. Jeg må ha rytme, her var det ingentinga av det. Og kanskje er jeg en litt for enkel sjel musikalsk sett, at jeg ikke er "intelligent" nok til å skjønne at dette er bra musikk? Assosiasonene til Arne Nordheim "pling-plong" er faktisk snublende nær, det skjønte jeg heller ingenting av.

Uansett, for meg må musikk kalle på følelsene mine og på rytmesansen min. Nå kan jeg vel si at Emilie Nicolas kaller på følelsene mine, men ikke i positiv lei og da har hun ingen sjanse hos meg. Heller ikke når det ikke er noen rytme.

Jeg får dessuten en "Keiserens nye klær"-følelse. Er det jeg som er gutten her som ser det ingen andre ser, at keiseren ikke har noen klær på, at det Emilie Nicolas serverer slett ikke er noe grensesprengende nytt og bra som alle vil ha det til?

Hun er booka inn på Moldejazz-15, den billetten overlater jeg gladelig til andre. Da var årets avslutning av Moldejazz, Highasakite, i en helt annen klasse. De også samstemmig hylla av anmelderne, men det skjønner jeg veldig godt. Hva anmelderne ser og hører i Emilie Nicolas begriper jeg ikke..........

søndag 14. desember 2014

2014 - Høydepunkter


For første gang har jeg laga meg ei liste over årets beste album sett fra mitt ståsted. Jeg har kommet fram til 16 album som har bevegd meg og gitt meg store musikalske opplevelser i 2014. Ta det for det det er, min subjektive mening. Og kanskje har jeg glemt noen, men det får jeg heller leve med:)

16. The Haden Triplets - The Haden Triplets

Jazzlegenden Charlie Hadens trillingdøtre Petra, Tanya og Rachel debuterer på Jack Whites plateselskap Third Man Records med dette albumet med sanger fra deres oppvekst i et meget musikalsk hjem. Noen vil kalle musikken vel søtladen, men den er framført med en slik sjel og inderlighet at den tar deg fullt og helt. Her er sanger fra The Carter Family, Bill Monroe, Kitty Wells og Louvin' Brothers for å nevne noen, perler som kommer til heder og verdighet av tre damer som framfører sangene med den respekt og inderlighet som materialet krever. Åpningssporet "Slowly" er rett ut vakker!



15. Leonard Cohen - Popular Problems

Jeg trodde den gamle mester tok kvelden musikalsk med "Old Ideas", så gravalvorlig opplevdes det albumet. Men med "Popular Problems" viser Cohen at det er mer saft i han. Ørlite mer spenstige sanger, og tekstmessig er jo Cohen alltid en fryd å lytte til.



14. Oslo Ess - Alle Hjerter Deler Seg

Jeg var spent på denne skiva og Oslo Ess leverer i ei energibombe av et album. Dette er rett fram rock'n roll som det formelig spruter og gnister av. Rådigger dette albumet.



13. Rita Eriksen - Øyeblikk

Må innrømme at Rita Eriksen er min favoritt blant norske, kvinnelige sangere så også dette var et album jeg var spent på. Jeg synes Rita leverer meget bra, og "Djupe Arr" er ikke bare et musikalsk høydepunkt, tekstmessig så er også den sangen en innertier.



12. Anne Nørdsti - Danser i Måneskinn

Anne Nørdsti er min musikalske guilty pleasure. Hun er en av Norges beste entertainere uansett sjanger og er et fyrverkeri på scena. Hvis ikke NRK får ut fingeren og får henne med i neste sesong av Stjernekamp blir jeg sur! Ole Evenrud er produsent av skiva, og Anne er mer rocka enn tidligere. Mange nynnbare og gode sanger her.



11. Bruce Robison & Kelly Willis - Our Year

Ble kjent med dette amerikanske ekteparet gjennom Radiorock på P1. Kjøpte to skiver med de, deriblant denne. Alternativ country er den sekkebetegnelsen de har havna i og jeg må si at dette er et behagelig album å høre på med mange høydepunkter. En god blanding av egne sanger og coverversjoner. Kelly Willis' versjon av "Harper Valley PTA" er vel verdt å få med seg.



10. Sturgill Simpson - Metamodern Sounds in Country Music

WOW, dette er skikkelig og ekte country med sjel! Langt bort fra den enerverende countrypopen som serveres fra Nashville. Det er så befriende og deilig å høre på denne musikken! Du hører at dette er en artist som vil noe med musikken og som har et budskap han vil du skal lytte til. Og jeg tar imot med åpne armer!



9. Chrissie Hynde - Stockholm

62 år gammel solodebuterer Chrissie Hynde. Ikke et år for tidlig, for dette er et helstøpt album med fengende sanger som setter seg fast i hodet. Jeg vil ha mer av dette, gjerne et album i året takk!



8. Rosanne Cash - The River & The Thread

Nydelig er bare fornavnet på dette albumet. Rosanne Cash høres til tider drømmende ut og dette er et album du bare må elske. Nominert til Grammy i Americanaklassen (sammen med Sturgill Simpson) og det er så fortjent, så fortjent. Vakkert!



7. Amberian Dawn - Magic Forest

Finsk metalband med kvinnelig vokal og med symfoniske trekk. Låtskriver Tuomas Seppälä legger ikke skjul på at han er inspirert av ABBA (!) og en kan høre det i musikken. Dette er drivende symfonisk metal som røsker skikkelig i rockefoten. Fikk VI i en ekstatisk anmeldelse i "Scream Magazine" og det forstår jeg godt.



6. Liv Kristine - Vervain

Liv Kristine Espenæs Krull, kjent fra det Stavangerbaserte legendariske gothbandet Theatre of Tragedy har slått seg ned i Tyskland og har opparbeida seg et solid navn nedover i Europa som medlem av Leaves' Eyes (sammen med ektemannen Alexander Krull) og som soloartist. "Vervain" er et helstøpt album der Liv Kristine får brukt alle sine stemmemessige talenter. Duetten "Love Decay" med Michelle Darkness er en suggererende sang som setter seg fast i hode og sinn. Hun har også med Doro Pesch på en sang, og det blir heller ikke feil. Anbefales på det varmeste!



5. Highasakite - Silent Treatment
Highasakite fortjener all skryten de får. Opplevde de på Moldejazz og dette er musikk du kan lene deg tilbake og nyte for fulle mugger. Ingrid Helene Håviks stemme svever duvende vakkert over musikken. "Darth Vader" har jeg på hjernen.



4. Epica - The Quantum Enigma

Nederlandske Epica lever opp til navnet og leverer et episk symfonisk metalalbum. "Beauty and the Beast"- følelsen du får av Simone Simons vakre sopran og Mark Janssens growling er en kontrast som bergtar meg. Mange band har tatt opp dette og det er nesten blitt en klisje innafor sjangeren, men Epica hever seg så til de grader over massen. Dette er vakkert og rått på samme tid, og når du også får mektig korsang i tillegg så er dette til å miste pusten av.



3. The McClymonts - Here's To You and I

Etter to album, i countrypopsjangeren vender disse australske countrysøstrene tilbake til røttene fra debutalbumet "Chaos and Bright Lights og leverer et av årets desidert beste countryalbum. Her er ikke et eneste svakt punkt, det er country slik jeg vil ha det, du formelig hører at dette framføres med inderlighet og stor kjærlighet til musikken. The McClymonts fortjener et stort publikum også utenfor Down Under, og jeg har tipsa norske countryfestivaler om de.



2. Manic Street Preachers - Futurology

Manics slår hardt tilbake etter fjorårets neddempede "Rewind the Film". Igjen er de hardtslående, både musikalsk og tekstmessig. James Dean Bradfield & co lykkes igjen med sine gjestevokalister, som Nina Hoss i "Europa Geht Durch Mich". "Take Me To the Bridge" er en klassiker og en kan ikke unngå å tenke på Richey Edwards når en hører teksten her. JDB & co treffer deg rett i solar plexus med dette albumet!



1. Willie Nelson - Band of Brothers

Mannen er 81 år og leverer et album som gjør at jeg sitter fjetra tilbake. Nashvilleyndlinger som MIranda Lambert, Blake Shelton, Jason Aldean, Luke Bryan og Eric Church kan bare gå og legge seg. Det er dette som er country, det blir simpelthen ikke bedre enn dette! I sang etter sang peker "Good Ol' Willie" nese til Nashville, og i "Hard To Be An Outlaw" tar han et sylskarpt oppgjør med dagens trender fra Nashville. Greit, det er en Billy Joe Shaverlåt i utgangspunktet, men Willie gjør den så til de grader til sin egen. Han viser at han fremdeles har grep om låtskrivinga, han har vært med og skrevet sju av de 14 sangene.
Det er ikke et eneste svakt punkt på denne skiva, det er rett og slett nytelse. Årets album for meg, ingen over, ingen ved siden!

fredag 28. november 2014

Leonard Cohen - Popular Problems


Den store mesteren har kommet med ny skive i en alder av 80 år, og faktisk er dette i mine ører en tanke lysere enn den forrige, "Old Ideas" fra 2012. Da hørtes Cohen litt sliten ut og musikken var vel monoton.

Monotoni, i positiv forstand har egentlig vært et av Cohens varemerker og det er en del av det også her. Men likevel er dette ei mer lys skive, Cohen får god hjelp av sine kvinnelige backingvokalister og her er en del sanger som rett og slett er noen klassiske Cohenperler.

Og på åpningssporet "Slow" møter vi en sjølironisk Cohen: "It's not because I'm old/It's not the life I led/I always liked it slow/That's what my momma said":


"Did I Ever Love You" er nydelig:


Avslutningssporet, "You Got Me Singing" er en vakker perle:


9 sanger på dette albumet, i utgangspunktet synes jeg alt under 10 sanger på et album er lite, men her bryr jeg meg ikke mye om det. Leonard Cohen viser at han sjøl i en alder av 80 har mye å fare med og at han fremdeles har budskap han vil ha fram og historier han vil fortelle. Det må vi som er glad i hans musikk og tekster være dypt takknemlige for.


tirsdag 18. november 2014

Liv Kristine


Da jeg for en stund fikk tilbud fra cdon.com på fri frakt for en metalskive var ett av albumene som var avbilda med en artist som het Liv Kristine. Jeg har før slrevet om min svakhet for kvinnelige vokalister innen symfonisk metalsjangeren og det frista derfor veldig å sjekke ut denne Liv Kristine.

Det dreier seg om Stavangerjenta Liv Kristine Espenæs Krull, med base i Tyskland, der hun er med i bandet Leaves' Eyes, et symfonisk metalband sammen med ektemannen Alexander Krull. I Norge har hun bakgrunn fra gothbandet Theatre of Tragedy og i Tyskland med bandet Atrocity.

Liv Kristine har gitt ut fem studioalbum, hvorav altså "Vervain" nettopp er kommet ut. Dette er et meget bra album som har høy rotasjon på min iPod om dagen. Spesielt om morgenen, på vei til jobb, er dette perfekt musikk å våkne til og bli klar til arbeidsdagen. Lv Kristine er en meget god vokalist og ditto låtskriver. Hun har skrevet alle tekstene sjøl, musikken er komponert i samarbeid med ektemannen Alexander Krull og Torsten Bauer. Det er energi og en flott rytmei musikken og Liv Kristines stemme er praktfull.

Her er tittelkuttet:


"Love Decay", duett med Michelle Darkness:


Liv Kristine har også med en soloversjon av "Love Decay" på dette albumet.

"Stronghold of Angels" med legenden Doro Pesch, også her er en soloversjon med.

 

"My Wilderness":



"Elucidation" er en stor favoritt på dette albumet, men den er dessverre ikke å finne på YouTube. 

Jeg hadde ikke Liv Kristine på radaren før nå, jeg er alltid åpen for ny musikk og jeg er glad for at jeg har oppdaga henne. "Vervain" er et album jeg trygt kan anbefale, for meg et av høydepunktene i 2014!


søndag 12. oktober 2014

Danser med Drenge


Danser med Drenge 1993. Foto: Robin Skjoldborg.

Det er en dominohistorie bak at jeg oppdaga det danske bandet Danser med Drenge. Jeg så for et par uker siden filmen om Björn Afzelius, "Tusen Bitar". Der gjenkjente jeg den hvithårede Dylangitaristen Billy Cross, som i Danmark danna Delta Cross Band for ca, 35 år siden. Et band hvis debut-LP "Rave On" jeg kjøpte og rådigga. Rett fram rock'n roll ispedd sugende blues.

Det fikk meg til å lete fram Delta Cross Band på YouTube, jeg fant det helt råe tittelsporet. Den var på ei spilleliste der like råe "Caroline", en av mine absolutte Status Quo-favoritter også var med. Den ble etterfulgt av "Er Der Nogen I Himlen", et konsertopptak med Danser med Drenge, et band jeg aldri hadde hørt om. I introen ble det sagt at sangen var tilegna deres første og avdøde vokalist, Philippa Bulgin. Det gjorde at jeg lette opp mer om bandet og fant deres gjennombruddshit fra 1993, "Hvorlenge Vil Du Ydmyke Dig?", med Philippa Bulgin. Her er den, og legg merke til hvordan videoen sakte men sikkert går fra svart/hvitt til farger:


Danser med Drenge ble starta i 1991 av Klaus Kjellerup, Philippa Bulgin og Jesper Mejlvang, og var en forlengelse av Klaus Kjellerup Band. Suksessen lot vente på seg, men det tok av da det sjøltitulerte debutalbumet kom i 1993. Danskspråklig musikk var nede i en bølgedal, men Danser med Drenge traff en nerve hos danskene og "Hvorlænge Vil Du Ydmyke Dig?" ble deres store gjennombrudd. Turné ble planlagt, men måtte utsettes da Philippa Bulgin ble diagnostisert med kreft i underlivet. Etter noen ukers behandling var hun på beina igjen og turneen høsten- 93 ble en kjempesuksess.

Men rundt nyåret-94 fikk Philippa tilbakefall og etterhvert ble det klart at hun ikke ville overleve. De prøvde å gå i gang med et nytt album, men sykdommen var for sterk og 22. mars 1994 døde Philippa Bulgin, 26 år gammel. Hun hadde bedt bandet om å se seg om etter ny vokalist og etter en sorgperiode kom Rie Rasmussen inn og hun har vært i bandet siden. Album nr. 2, "Så Lenge Vi Er Her" kom i 1995, med tekster som reflekterte mye rundt det bandet hadde vært igjennom. Her er "Er Der Nogen I Himlen"?


Jeg lette meg fram på Spotify og på cdon.com og fant en 15-årsjubileums-CD fra 2008 "15 År I Røg Og Damp" som jeg bestilte. Det viste seg at CD-en var konsertopptak av deres beste sanger, samt en DVD med konsertopptak og klipp fra bandets historie. Så sangene fra debutalbumet som er med er der sunget av Rie Rasmussen. En bitte liten nedtur da jeg oppdaga det, men da jeg hørte på "Hvorlænge Vil Du Ydmyke Dig?" følte jeg at Philippa Bulgin på en måte var med. Hun hadde en sterk og unik stemme, men det skal sies at Rie Rasmussen også gjør en meget god figur.

Danser med Drenge har hatt en karriere med både opp- og nedturer, fra 1997-2000 solgte skivene deres dårlig og de var lite i rampelyset. Men derfra og fram til nå har det vært en suksesshistorie og de er nå et av Danmarks mest populære band.

Her er et knippe av sangene som er med på denne jubileums-CD-en, men "Aldrig Undvære Dig" fra debut-CD-en, da tar jeg den med Philippa:


"Tag Godt Imot Ham":



"Kære Lillesøster":


"I En Biograf Nær Ved Dig":


"Griper Du Mig Når Jeg Falder?":


Danser Med Drenge består i dag av:

Rie Rasmussen (vokal)
Klaus Kjellerup (bass, låtskriver)
Henrik Stanley Møller (keyboard)
Steffen Qwist (gitar)
Morten Bolivig (keyboard)
Kasper Langkjær (trommer)


Foto. ukjent.

Absolutt et hyggelig bekjentskap dette danske bandet. Og at jeg oppdaga dem og skriver om dem her i bloggen er altså et resulatat av en rekke med tilfeldigheter, som jeg er glad for at oppstod.

torsdag 2. oktober 2014

Anne Nørdsti - Danser i Måneskinn


Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en stor fan av Anne Nørdsti. Etter mitt skjønn så er hun en av våre beste entertainere, uansett sjanger. Hun har et slikt scenetekke og en slik innlevelse på scenen at hun kunne blitt stjerne uansett sjanger hun hadde valgt. Og jeg må si at jeg er veldig skuffa over at NRK ikke har fått henne med på "Stjernekamp", der er jeg sikker på at hun hadde nådd langt. Det kan sjølsagt være at de har prøvd, men at det ikke har passa for henne, det forbeholdet må jeg ta.

Når det er sagt så er jeg alltid spent når artister jeg er fan av kommer med ny musikk. Vil de leve opp til forventningene? Vil de komme med noe nytt? Har de utvikla seg? Når det gjelder den nye skiva til Anne Nørdsti, "Danser I Måneskinn" som kom 29.09. og som jeg fikk i postkassa dagen etter så svarer jeg ja på alle tre spørsmålene, uten å blunke.

Nørdsti bruker denne gangen Ole Evenrud som produsent. Han har gitt henne et mer rocka og popete lydbilde. Musikken er røffere, det er lite som minner om tradisjonell danseband. Og de mest hardcore dansebandpuristene vil muligens skygge unna, kanskje spesielt de eldste. Men jeg synes at Anne tjener på dette nye uttrykket, denne stilforandringa i musikken. Innen dansebandsjangeren er det veldig lett å stivne hen, en god del lettere enn de fleste andre sjangre vil jeg si. Skal sjangeren overleve er en helt avhengig av å ha artister som våger å ta nye steg og utvikle sitt musikalske uttrykk. Ikke bare kan en nå nye fans med det, en modnes også som artist og musiker og en viser at en har evne til å ta inn nye impulser. Kan jo også nevne at i en del av sangene på denne skiva brukes vanlig kassegitar. Det er ytterst sjelden innenfor danseband og det gir sangene en større ekthet og nærhet.

Jeg liker 10 av 11 sanger på skiva, ikke bare liker, jeg rådigger de, Det er sju originalsanger og fire oversatte til norsk. Det er blant de jeg finner den ene sangen som ikke faller helt i smak. det er en enddempa og norsk versjon av "Det Vackraste". Men der Cecilia Vennersten leverer ren magi synes jeg Annes versjon blir for neddempa og derfor for kjedelig, magien mangler.

Men ellers er dette meget bra og her er mange sanger som jeg kommer til å nynne på framover. Her er åpningssporet "Elvis":


Dessverre er dette den eneste av sangene på skiva som er kommet på YouTube til nå. Nr. 2 er tittelsporet, som er en av de fire oversatte. Her kommer rockeren Anne Nørdsti fram, en herlig sang med driv.

"Venter På En Vakker Dag" er en heftig countryrockduett med Lars Erik Blokkhus. "Velkommen Til Livet" har Anne skrevet og komponert sjøl, den er til hennes sønn Kristian som hun fikk for to år siden. En inderlig mor - barnsang med mye følelser og morskjærlighet.

Av de andre sangene vil jeg trekke fram "Mitt Beste For Deg", "En God Nummer To" og "Tenker På deg". Ole Evenrud har bidratt en del i låtskrivinga, det har også Lars Erik Blokkhus og Hanne Sørvaag er også kreditert med en sang.

Dette er ei topp skive som jeg gir en sterk 5-er skal jeg trille terning. Versjonen av "Det Vackraste" er det eneste som trekker ned, og jeg gleder meg til å se Anne Nørdsti live med dette materialet.



onsdag 10. september 2014

The Haden Triplets



Da jeg kjøpte augustutgava av Mojo var det med en CD med artister med utgivelser på Jack Whites Third Man Records, valgt ut av Jack White sjøl. Der falt jeg pladask for "Slowly" med The Haden Triplets, og etterhvert bestemte jeg meg for å få tak i hele CD-en med de.

Dette er trillingdøtrene til den verdensberømte jazzbassisten Charlie Haden, som døde i sommer. Petra, Tanya og Rachel Haden har alle musikalske karrierer og har bidratt på utgivelser av og turneer med størrelser som Foo Fighters, Green Day, Todd Rundgren, Weezer og Queens of the Stone Age. Da de opptrådte sammen med Ry Cooders sønn Joachim ble Cooder senior såpass begeistra at han foreslo at de skulle lage et album.

Som sagt, så gjort og trillingene Haden spilte inn ei skive med sanger de vokste opp med, nedstrippa sanger med countrypreg. Musikken kan til tider virke gammelmodig, men jeg får en følelse av ekthet, nærhet og kjærlighet til musikken. Og det er flere perler her.

For at dere skal få høre og se en framføring av "Slowly", her er en minikonsert med fire av de 13 sangene på skiva:


En av sangene her "Voice From On High" er med et klart kristent innhold, men det får så være.

"When I Stop Dreaming":


Og her er en opptreden fra 2012 med Ry Cooder:


Som sagt, litt gammelmodig kan det være av og til, men The Haden Triplets er absolutt verdt en lytt! Albumet er forøvrig spilt inn med en mikrofon i Tanya Hadens hus fra tidlig 1900-tallet. Ry Cooder tok den avgjørelsen pga. den spesielle akustikken i huset.

Kelly Willis & Bruce Robison


Cover til albumet "Our Year"

Da jeg helt tilfeldig skrudde på radioen en fredagskveld for noen uker siden ble jeg på "Radiorock" på P1 introdusert for ekteparet Kelly Willis og Bruce Robison, og det jeg hørte var så fordelaktig at jeg kjapt bestilte deres to felles album "Cheater's Game" fra 2012 og årets "Our Year".

Begge har solokarrierer bak seg. Kelly Willis beskriver som en artist innenfor alternativ og nytradisjonell country, en stil som legger vekt på en tradisjonell vokal tradisjon innen countryen og på en litt tilbake til røttene musikkstil. Hun har bak seg åtte studioalbum, hvorav fem fikk listeplassering på Billboards countryliste.

Bruce Robison har hatt mest suksess som låtskriver. Han er mannen bak Dixie Chicks' monsterhit "Travellin' Soldier", "Angry All the Time" (Faith Hill/Tim McGraw) og "Wrapped" (George Strait)  som alle tre har toppa Billboards singelliste innen country. Han har sju album bak seg.

Det morsomme med de to skivene jeg har fått i hus nå er at "Cheater's Game" står med Kelly først, mens "Our Year" står med Bruce først. På begge albumene er det en fin blanding av egne sanger og coversanger. Musikken er behagelig, til tider slentrende, og mer enn hørverdig.

Tittelsporet fra "Cheater's Game":


"Border Radio" (akustisk):


Don Williams' "We're All The Way":


"9,999,999 Tears":


Fra "Our Year", "Motor City Man" (starter på ca. 2:00):


"A Hanging On" (Akustisk):


"Carousel":


Og til slutt, velkjente "Harper Valley PTA" (starter etter 1:28):


Ørlite pussig at Kelly & Bruce ble spilt på Radiorock siden dette er mer country enn rock, men det får så være. Musikken er fin og jeg anbefaler alle å låne øre til dette meget musikalske ekteparet.


fredag 5. september 2014

The McClymonts - Here's To You & I



Mine australske countryyndlinger The McClymonts kom i sommer med sitt 4. album, "Here's To You & I" og i går kom det endelig i postkassa. (Album 3, "Two Worlds Collide" fra 2012 har jeg ikke anskaffa ennå). Hørte skiva et par ganger på Spotify og visste at dette er bra. Og jeg legger ikke skjul på at dette er den beste countryskiva jeg har hørt i år. Det er glad, fengende country slik jeg vil ha det. Ikke påtatt popete som mainstreamcountryen fra Nashville. Det er en sang som er rocka, ellers er det livat og glad musikk ispedd tre fine ballader.

Her er tittelsporet:

 https://www.youtube.com/watch?v=JPmJqBxNS8A

"Going Under (Didn't Have To)":
 
https://www.youtube.com/watch?v=SUyG6pF_q-Y

"Blood Is Thicker Than Water": (akustisk versjon)


Det er de tre sangene fra skiva jeg har funnet på YouTube. Men som sagt, dette er et knallalbum som jeg glatt gir en 6-er. Jeg blir i godt humør av denne musikken og det føles ekte. Brooke, Samantha (Sam) og Mollie McClymont er The Real Deal!

Hadde vært råkult om en norsk countryfestival hadde tatt sjansen på de, jeg er trygg på at det hadde blitt knallsuksess. Men jentene er mer enn populære i sitt hjemland down under og de vil nok ikke se på Norge som et aktuelt marked. Men de har ihvertfall én fan her oppe i nord:)


onsdag 3. september 2014

John Mellencamp - Words & Music - Greatest Hits


Da jeg skrev om John Mellencamp skjemtes jeg over at jeg ikke hadde mer enn to album med han. Vel, jeg har fått retta litt på det gjennom at jeg her i Førde i sommer fant hans dobbeltalbum med hans beste sanger fram til 2004. 37 sanger, og dette er virkelig et godt tverrsnitt over Mellencamps karriere. Som sagt, en artist jeg har stor sans for, og jeg har den største respekt for fyren. Han er bl. a. en av initiativtakerne bak "Farm Aid" og har en stor sosial samvittighet. Det er den jevne mann og kvinne i gata han lager musikk for, og det er ofte deres liv han beskriver.

Det er utrolig mange distinkte sanger å velge mellom, jeg har nevnt "Farm Aid" og derfor blir det naturlig å starte med "Rain On The Scarecrow":


"Pink Houses", eller "Ain't That America" som jeg kjenner den som:


"Check It Out":


"Paper In Fire":


"Authority Song", fra da John Mellencamp ble innlemma i Rock'n Roll Hall of Fame":


"Key West Intermezzo (I Saw You First)":


"Hurts So Good":


"Rumble Seat":


"Jack And Diane":


Og til slutt en personlig favoritt, "Jackie Brown":


Har du ikke hørt så mye på John Mellencanp før, så bør du gjøre det nå, dette er topp rock'n roll:)

tirsdag 2. september 2014

Highasakite


Foto fra artikkel på denne siden:  http://www.mtviggy.com/articles/highasakite-you-just-might-stop-to-check-them-out/


Highasakite har fått overstrømmende kritikker for sitt 2. album "Silent Treatment" og de har toppa VG's albumliste. (Debuten "All That Floats With Rain" fra 2012, som også fikk gode kritikker har jeg ikke hørt). Vel fortjent etter min mening. Jeg opplevde de da de avslutta Moldejazz i sommer og det var en minnerik opplevelse. Dette er musikk du kan lene deg tilbake og drømme til, Ingrid Helene Håviks stemme formelig ligger og duver behagelig over musikken. Behagelig sjøl om det er en distinkt, litt skarp stemme.

La gå at et par av sangene er det jeg vil kalle stillestående, som åpningssporet "Lover, Where Do You Live?". Det hindrer ikke meg i å like dette albumet. Det er musikk som du kan sette høyt på anlegget en dag du kommer sliten hjem fra jobb og trenger å koble helt av. Til det er denne musikken fortreffelig, jeg blir fylt med en inre ro av å høre på musikk som dette.

Min største favoritt på dette albumet er "Leaving No Traces":


Jeg er også svak for "Darth Vader", her en nedstrippa versjon:

 

"Hiroshima", en sang som musikalsk åpner som en salme. Ja, de par første taktene minner meg om "Her Kommer Dine Arme Små":

 

"The Man On The Ferry":



Til slutt "Iran":


 

Med dette har jeg presentert halvparten av et album jeg vil bli overraska over hvis ikke får en Spellemann eller to på nyåret. Og i tilfelle høyst fortjent.



tirsdag 26. august 2014

The Corrs - In Blue



Da jeg gikk CD-amok på Fretex i Trondheim i sommer var "In Blue", The Corrs' album fra 2000 et av de 18 jeg kjøpte. Fra før har jeg som linken viser et "Unplugged"-album fra året før. "In Blue" var deres 3. album, og det som gjorde de kjent i USA.

The Corrs er historie, men de lagde mye bra og fengende popmusikk, ispedd irske rytmer. "In Blue" er et album med hele 15 sanger, og flere av de er riktig fengende. Jeg posta "Breathless" sist, så jeg lar den ligge. Jeg posta også "Unplugged"-versjonen av "Radio", men her er den i "full mundur":


"At Your Side":


"No More Cry":


"Irresistible":


fredag 22. august 2014

Magnus Uggla



Fotograf: Ukjent


Jeg har lenge hatt sansen for den svenske rockeren Magnus Uggla, sangen jeg mest av alt forbinder med han er "Jag Mår Illa". Så da jeg gikk amok blant CD-ene på Fretex i Trondheim sommer og handla inn 18 (!) stykker var et Ugglaalbum et av dem, nærmere bestemt "Där Jag Är E're Alltid best" fra 2000. Uggla, som egentlig heter Per Allan Magnus Cläesson Uggla kommer faktisk fra adelsslekt. Gjennombruddet kom i 1977 da han lagde skiva med det lange navnet "Vad skal man ta livet av seg för när man inte får höra snacket efteråt" sterkt inspirert av en Clashkonsert i Gröna Lund. Radiopersonligheten Kaj Kindvall kalte han på grunnlag av det albume for Sveriges første punkrocker.

Magnus Uggla er også kjent som revyartist og skuespiller. Innen musikken er hans varemerke samfunnssatiriske tekster og de er det flust av på skiva jeg kjøpte i sommer. Bl. a. mye om svenskers dobbeltmoral. Her er "Stockholms Största Teaser":


"Klättermusen":


"Hotta Brudar":

"Nitar Och Läder":


"Teststoseron":



Men midt opp i all denne satiren og samfunnsrefsinga finner vi en nydelig kjærlighetssang, "I Hela Världen":


Ei herlig skive dette, rett fram rock'n roll og med herlige satiriske tekster. Magnus Uggla er en spesiell blomst i den svenske artistfloraen, og min sans for hans musikk og tekster er ikke blitt mindre etter å ha hørt denne skiva.

onsdag 20. august 2014

Manic Street Preachers - Futurology


Manic Street Preachers er tilbake med et hardtslående album etter fjorårets noe neddempa "Rewind The Film".Det er iørefallende rock med gode og samfunnsrefsende tekster, i beste Manicsstil. Den politiske brodden i tekstene er der i fullt monn. Og igjen er albumet forma som ei bok med den ordinære skiva innafor omslaget foran og demo-CD-en innafor det bakerste omslaget. Manics gjentar altså det de gjorde med "Rewind The Film", nemlig å også levere ei skive med demoer av sangene, slik de var da de begynte innspillinga. Interessant er det, enkelte melodier er blitt rimelig mye forandra når vi hører det endelige produktet.

Mest av alt gjelder det en av mine favoritter fra dette albumet, "Black Square", som på demoen er rent akustisk, James Dean Bradfield og kassegitaren.


"Walk Me To The Bridge" bringer tankene til Richey Edwards og hans forsvinning/sjølmord. James Dean Bradfield sier til Mojo at sangen begynte å ta form da de befant seg på Øresundbroa. Nicky Wire har sagt at sangen er om bandet og det å ta avgjørelser, men her er det mye i teksten som peker mot Richey Edwards, som f. eks:

"So long my fatal friend"

"I reimagine the steps you took, still blinded by your intellect, walk me to the bridge"

"So long my faithful friend"


I denne videoen er handlinga og det som sies på tysk, og mye av albumet er spilt inn i Hansa studio i Berlin. "I Berlin finner du en fantastisk isolasjon" sier Bradfield til Mojo. Og "Europa Geht Durch Mich" er en sang som går igjen på albumet, en kan høre verselinjer fra den på to andre melodier også. tyske Nina Hoss er med på vokal:


Det er mye 80-talls lyd på dette albumet, og Bradfield legger ikke skjul på at han er inspirert av Simple Minds, spesielt på instrumentalen "Dreaming Me A City (Hughesovka)". Det er modig, men det funker og iflg. anmelderen i Mojo er dette faktisk Manics mest radikale album siden "The Holy Bible" fra 1994. "Let's Go To War" kunne iflg. den samme anmelderen likegodt vært et Duran Duranprodukt.

Tittelsporet "Futurology" er et oppgjør med religiøse ledere som med onde hjerter skaper sår og usikkerhet hos folk:


Det er mange sterke og gode sanger på denne skiva, to er forresten instrumentale, og det er vanskelig å velge noen framfor andre. Men jeg velger avslutningsvis "The View From Stow Hill" med spark mot sjølforherligelsen vi ofte finner på sosiale medier. Her er demoen:


På Demo-CD-en er tre bonussanger lagt til, og av de liker jeg "Empty Motorcade" best:


Manics har forresten flere gjestevokalister enn Nina Hoss på dette albumet. Georgia Ruth Williams medvirker på "Divine Youth" og Green Gartside fra Scritti Politti synger på "Between The Clock And The Bed".

Dette er et eminent album, Manics på sitt beste, og de viser at har evnen til å holde seg aktuelle. Jeg er ihvertfall meget fornøyd!