onsdag 31. mai 2017

Sibyl Vane - "Sibyl Vane"


Nettopp kommet hjem fra en 9 dagers ferie i Latvia og Estland og med meg hjem har jeg også fått det estiske bandet Sibyl Vane. Så en konsertplakat i deres hjemby Pärnu, som er Estlands sommerby nr. 1 og et besøk der kan trygt anbefales! Da jeg en dag senere så en fyr i gamlebyen i Tallinn med Sibyl Vane T-skjorte tenkte jeg at jeg fikk sjekke de ut.

Før jeg fortsetter bør jeg vel nevne at Sibyl Vane opprinnelig er en markant kvinne i Oscar Wildes roman "A Picture of Dorian Gray", og at vi der sikkert har inspirasjonen til bandnavnet. Det skal også sies at det er et fransk band som bærer det samme navnet.

Jeg fant et meget potent album gitt ut i år, deres andre. Debuten, “Love, Holy Water and TV”ble gitt ut på et latvisk indieselskap i 2012, og oppfølgeren altså i år. Bandet består av Helena Randlaht på gitar og vokal, Heiko Leesment på bass og Hendrik Liivik på trommer. Helena Randlaht blir i presentasjonen på bandets Facebookside framstilt som som den eneste syngende kvinnelige elgitaristen i Estland, og den finske musikkbloggen NRGM framhever de som de mest sannsynlige fra Estland til å slå gjennom internasjonalt.

Og det skulle ikke forundre meg, for i mine ører er dette et meget bra rockealbum som også er innom både blues og punk på de ti låtene skiva inneholder. Åpningssporet "Bomber" slår an tonen med et tøft og tett lydbilde:


"Up Up Down" følger så, en mer uptempolåt men med et like tett lydbilde. Helena Randlaht har den passe følsomme, men også litt arrogante stemmen som kreves til slik musikk. Dette er en fengende låt som sitter tvert.

Så kommer "Clusterfuck", også det en tett og drivende låt om ungdommelig lettsinn. "Spending the money that we didn't earn, spending the time that we don't deserve" er i mine ører et klart budskap til unge mennesker om å ta tak i sine liv.



På "Temper Tantrum" brister nesten Helenas stemme i starten før det bærer ut i et nytt fengende og tett rockelandskap. Jeg merker meg her at samspillet mellom de tre bandmedlemmene er meget godt og det er tydelig at dette er et band som vil noe med musikken sin, og at de har et ønske om å nå ut til flere enn Estlands 1,2 millioner innbyggere. Noe de også viser på Rocket Song". "We're building a locker out of absolut nothing" er åpningsverset og Sibyl Vane viser at de også har noe de vil si med tekstene sine. 

I "Noyée" er de både rå og melodiøse:


"Almost Gospel" er en spennende låt der Sibyl Vane viser at de tør å eksperimentere med sin uttrykksmåte, begynner rimelig rolig før tempoet settes opp mange hakk. "Time To Breath In" er en ny tett og tøff låt, du må vente litt før den tar av, men oppbygginga er spennende og det hele utvikler seg til en midtempo sterk låt der Helena får brukt stemmeregisteret sitt godt.

Noen vil vel spørre seg hvor Sibyl Vane henter sin inspirasjon, hvilke artisters fotavtrykk kan vi merke i deres musikk. Jeg er ikke så flink til sånt, jeg forholder meg mye til det jeg hører her og nå uten å tenke så mye på hvor inspirasjonen kan være henta fra. Assosisasjonene jeg får er da ofte også lite sannsynlige at bandet eller artisten jeg hører på er noe de har henta inspirasjon fra. Som på "No 44" som i starten minner meg om norske Fra Lippo Lippi på 80-tallet.......!



Skiva avsluttes med duvende vakre "Slow Dance". Tittelen gjorde meg skeptisk til at vi her skulle få en megadose med melankoli. Og sjøl om melankolien ligger der i mange av låtene så blir den ikke framtredende. Melankolien blir en del av elementene som gjør at Sibyl Vanes musikk tiltaler meg mer og mer. Jeg har lytta på denne skiva i et par dager nå, og jeg oppdager nye elementer i låtene for hver lytt. Ikke alle band har den evnen, og derfor tror jeg at Sibyl Vane kan ha en god framtid også utenfor Estland og Baltikum. 

Konklusjonen min er at dette er et album som jeg har blitt skikkelig glad i og som jeg varmt kan anbefale. En finner nemlig nydelig musikk også utenfor de landene en tradisjonelt holder seg til!

Her er "Slow Dance" fra tre år tilbake, på albumet er den et drøyt halvminutt lenger:



Karakter: 6.

 

tirsdag 16. mai 2017

Blondie - "Pollinator"



Vi har mista husets tenåring og med det har jeg også mista min fremste musikalske sparringspartner. Å skrive om musikk har ikke akkurat vært prioritet siden tragedien ramma, men jeg vet at gutten hadde villet at vi skulle leve som før, og at jeg skulle holde fram med å høre på musikk og ikke minst oppdage ny musikk.

Og nå har jeg altså blitt vár at mine tenåringsidoler Blondie med Debbie Harry i spissen har kommet med nytt album. Det er tre år siden jeg opplevde de på Bergenfest, da var Debbie Harry nærmere 69. Nå er hun snart 72 og jeg må bare si at jeg får rent ståpels av denne skiva. Det er den gode, gamle Blondiesounden som jeg ble så glad i i tenårene. Det er så fengende og deilig pop i grenselandet til rock, og at Debbie altså er sitt 72. år er vanskelig å begripe. Hun og Blondie er beviset på at musikk er tidløs, god og fengende musikk kan en lage uansett alder.

Jeg må være ærlig og si at jeg har ikke hørt så voldsomt mye på nytt materiale som Blondie har kommet med etter storhetstida på 70- og 80-tallet. Men nå har jeg også hørt på det forrige albumet "Panic of Girls" fra 2011 og det er slett ikke verst det heller. Men likevel, "Pollinator" er helstøpt og er Blondie tilbake i god, gammel form.

Det sparkes skikkelig fra på åpningssporet "Doom or Destiny" der en annen gammel storhet også bidrar, Joan "I Love Rock'n Roll" Jett. Nyt:


Neste spor, "Long Time" har en tung og fet beat som jeg elsker, og jeg må si at Debbies stemme nesten er som glansdagene. Den er like distinkt som før, og den er like følsom som før.


Festen fortsetter med "Already Naked", også denne er sjukt fengende:


"Fun" har også flotte harmonier og jeg får vibber tilbake til legendariske "Atomic" og "Union City Blue" fra det store "Eat to the Beat"-albumet fra 1979.

"My Monster" er det også deilig driv over:


Til slutt en livelåt, "Too Much", en drivende rocker:


Av låtene ellers må det mektige avslutningssporet "Fragments" nevnes. En nydelig sak på nesten sju minutter med mange deilige musikalske fasetter.

Jeg er imponert, jeg hadde ærlig talt ikke venta at Blondie og Debbie Harry skulle levere så potent og fengende musikk i 2017. Mer enn noen gang så ser vi altså at alder er ingen hindring for å lage utsøkt pop og rock. Mitt musikalske hjerte jubler, men er også litt lei seg: Dette hadde vært fantastisk musikk å dele med han som var min fremste musikalske sparringspartner.

Karakter: 6.