Riley Downing - Start It Over

Riley Downing er en kar fra New Orleans som jeg ikke vet så mye om, annet enn at han til vanlig ervokalist, låtskriver og gitarist i et country-soul band som heter The Deslondes, som har to album bak seg. Men her er altså solodebuten til Downing, et album fra en artist som viser at New Orleans er en musikalsk smeltedigel som ikke bare omfatter jazz. Akkurat som at Nashville ikke bare er country.

Det som er særegent ved Riley Downing er stemmen. Det er en dyp bass uten særlig variasjon. Det er egentlig det samme hva teksten handler om, det er den samme dype bassen som formidler teksten, uten særlig med svingninger av noe slag. Det gjør at dette til tider kan bli monotont, men samtidig er det musikk her som jeg liker. og som gjør at dette er en totalpakke som jeg synes er mer enn bra.

Deep Breath synes jeg er en kul låt, om det å stoppe opp av og til og ta et magadrag, noe han bokstavelig talt gjør i sangen. Videoen er et underlig og morsomt skue må jeg si, der Downing viser seg fram som en rimelig laidback type, noe som også musikken på denne plata har en klar atmosfære av..

Måten låtene er bygd opp på gjør at jeg ser for meg Downing stå bak musikerne sine og la basstemmen sin flyte over låtene bakfra. Litt spesielt, men det fungerer ganske bra. Musikken er tett og tøff, men på Coleman Rose litt lettere, litt lystigere med et bredere og litt lysere lydbilde.

Men jeg merker godt at Downing har dype røtter i bluesen, det er flere låter her som viser det. Bl. a. Looking Forward som musikalsk er litt tung etter min smak, men med en tekst som jeg kjenner meg igjen i, der mantraet er at alle mennesker trenger noe å se fram til. Det er viktig for meg nå, i en tilværelse på AAP og uten arbeid, men med et klart mål om å reise til Italia på Eurovision neste år. I en slik tilværelse trenger jeg dette å se fram til og derfor kan jeg relatere sterkt til budskapet i denne låten. 

Tittelsporet er en finurlig låt og med en like finurlig video. Om å stå i ei platesjappe og finne plater med seg sjøl på coveret og refleksjoner rundt det og sin egen plass i musikkindustrien. Det er på en måte slik jeg tolker den, men som med låter flest så er det sikkert her rom for alternative tolkninger.

Never Coming Home er kanskje min største favoritt på denne skiva, den er mer rocka og i en raskere takt enn de fleste andre låtene.

Jeg har her posta fem av de seks første sangene på et album med 12 spor. De danner et rimelig godt bilde av hva som venter en på resten av skiva. Der vil jeg trekke fram Crazy der fela får sprite opp en ellers litt tung låt og gjør den skikkelig levende.

Så joda, sjøl om Riley Downing har en monoton bass så er dette likevel ei plate som jeg fint kan anbefale. De fleste artister har sitt varemerke og for Downing sin del er det denne bassen som er den dypeste jeg har hørt på en god stund. Såpass dypt at det altså blir lite variasjon, men musikken er såpass variert at jeg likevel finner denne skiva absolutt hørverdig.

Karakter: 4,5.

American Aquarium - Slappers, Bangers & Certified Twangers, Vol. 1

Frontmann i American Aquarium, BJ Barham gikk nylig ut og sa at bandet ville komme med intet mindre enn fire album i år! Nå foreligger det første. vol. 1 med covere av amerikanske countryhits fra tidlig 90-tall. Jeg må si at det er overraskende at et band som har så mange sterke album med egne låter hengir seg til å covre andres låter, men noe må man vel gjøre når man ikke får spilt konserter, sjøl om det skal sies at det begynner å åpnes for det i USA nå.

Jeg kjenner bare tre av disse låtene fra før, noe som skyldes at jeg ikke fulgte med på hva som rørte seg på countryfronten over dammen i første halvdel av 90-tallet. Jeg hadde mer enn nok med å være småbarnsfar for å si det sånn. Men jeg har nå gravd litt i disse låtene og funnet hvem de er skrevet av og hvem som har spilt de inn originalt. På lista er låtskriver(ne) før skråstreken, artisten bak. Og de tre låtene jeg kjente til fra før er utheva.

1. Queen of My Double Wide Trailer - Dennis Linde/Sammy Kershaw

2. Some Girls Do - Mark Miller/Sawyer Brown

3. I Try To Think About Elvis - Garry Burr/Patty Loveless

4.  She's In Love With the Boy -  Jon Ims/Trisha Yearwood

5. John Deere Green - Dennis Linde/Joe Duffie

6. Wild One - Pat Bunch, Jamie Kyle, Wil Rambeaux/Faith Hill

7. Lost and Found - Kix Brooks, Don Cook/Brooks & Dunn

8. Down at the Twist and Shout - Mary Chapin Carpenter

9. Heads Carolina, Tails California - Tim Nicholls, Mark D. Sanders/Jo Dee Messina

10. Should've Been A Cowboy - Toby Keith

Av de tre jeg kjente til fra før er det bare Mary Chapin Carpenters Down at the Twist and Shout som jeg har hatt et såpass forhold til at jeg har hørt den mange ganger. Og det gjør at jeg ikke synes at Barham & co når opp til Carpenters original. Det blir for spedt rett og slett.

Utover det synes jeg at dette er et helt greit album, og siden jeg ikke kjenner originalene til brorparten av de så har jeg heller ikke forutsetninger for å si om de er gode ift. originalen. 

På en måte får jeg følelsen av litt venstrehåndsarbeid, men på den annen side må jeg jo si at jeg liker flere av låtene her. She's In Love With the Boy har jo også en god moral, om faren som ikke synes at datterens valg av kjæreste er det beste, men som av sin kone blir mint på at det syntes ikke hans svigerfar heller i førsten. Altså at en ikke må glemme at en sjøl har vært kalv.

American Aquarium er mer rock enn country til vanlig, men her på denne skiva er de litt tro mot at det er countrylåter de covrer, og det gjør at de høres mer country ut enn de vanligvis gjør. Det viser at de har respekt for det låtmaterialet de har tatt for seg, og det liker jeg. 

Flere av låtene er om ung kjærlighet, og en jeg liker meget godt er John Deere Green, en litt mer rocka låt.

Wild One har også tematikken om et ungt par hvis forhold ikke er velsignet av jentas foreldre. Og her synes jeg at American Aquarium gjør en mer enn godkjent versjon av Faith Hills hit. Og her virker BJ Barham også engasjert i forhold til måten han formidler teksten på, noe jeg synes han bommer litt på i Down at the Twist and Shout.

Til slutt tar jeg med Should've Been A Cowboy som er en av Toby Keiths største hits. Også denne synes jeg Barham & co håndterer bra. De legger seg ikke så fjernt fra originalen, men jeg føler likevel at de klarer å gjøre låten litt til sin egen.

Dette er musikken jeg kobla av til i Eurovision-uka forrige uke. For sjøl om jeg elsker Eurovision og det var mange gode og varierte låter der i år så var det godt å koble av med noe helt annet innimellom. Det fungerte veldig bra med denne musikken her. Jeg får som nevnt litt følelse av venstrehåndsarbeid hist og her, men jevnt over er dette bra håndverk av BJ Barham og American Aquarium.

Karakter: 4,5.

Eurovision Song Contest 2021 - Oppsummering

Den viktigste Eurovision-sesongen 2021 er over. Etter avlysningen ifjor var det nemlig meget viktig for konkurransens framtid at EBU og Nederland klarte å få til et arrangement i år. Og det klarte de med glans. Eurovision ble det første store internasjonale kulturarrangementet i Europa etter at pandemien slo til, og det ble gjennomført med bare en håndfull isolerte smittetilfeller. Island fikk en av de, noe som gjorde at de måtte bruke et opptak fra prøvene både i semifinale og finale. Men det gjorde ingenting, da de oppnådde en strålende 4. plass.

Ser vi på det musikalske så var det en sterk årgang, der det var tre låter med særpreg som kom på pallen. De smått masseproduserte "svenskelåtene" grunnstøtte og land som hovedsakelig baserer seg på låtskriverhjelp utenfra, og da mest fra Sverige må ha fått et signal om å tenke annerledes. Skal man nå opp må man ha noe særegent, noe som er ekte vare. Det kan man trygt si at alle i Topp 6 hadde. Og i Topp 5 var kun én låt på engelsk, også det en tankevekker.

Først og fremst var det i mine ører helt digg at Italia vant. At Måneskin vant San Remo tok meg på senga, men for en gledelig overraskelse det var. Rock står vanligvis ikke sterkt i Italia, derfor var det ekstra stas at dette unge bandet likevel vant, og det med god hjelp av seerstemmer finalekvelden. De ble oddsfavoritter i Eurovision, men jeg turte ikke helt håpe på seier. Likevel holdt det inn etter at de var nr. 4 etter jurystemmene. Men ingen klarte å stå imot 318 poeng fra seerne, og da var saken klar. Ikke en skredseier, det skilte bare 25 poeng ned til Frankrike, men seier er seier og jeg jubla skikkelig. Zitti E Buoni river godt i systemet!

Frankrike og Barbara Pravi ble nr. 2 med en ekte fransk chanson med klare linjer tilbake til Edith Piaf. Ikke 100% min stil, men du verden som Barbara leverte på scena, dette var en praktfull og likevel enkel opptreden.

Så fikk vi en fransksprålig låt til på den siste pallplassen. Gjon's Tears vant ikke overraskende juryene for Sveits, og sjøl om det ikke var vinneren jeg ønsket etter et fælt pandemiår så er det uansett kvalitet over hele linja over låt og framføring.

Og så ble det altså en strålende 4. plass på Dadi og hans gjeng fra Island. De fikk pga. et covidtilfelle i bandet ikke framføre låten sin live, men heldigvis hadde de en prøve som var meget vellykka, og det viste seg altså at både juryer og seere likte det de så og hørte. Utrolig deilig at det gikk så bra med de resultatmessig, for dette er en kul og nydelig låt.

Og når Go_A fra Ukraina ble nr. 5 med sin helt spesielle låt og Blind Channel fra Finland hanka inn en fin 6. plass med sin herlige nu-metal så kan vi trygt fastslå at det var det særegne som vant. Og med det var det musikken som vant. Mitt håp er at land som har søkt låtskriverhjelp utenlands tar hintet og satser på egne krefter og mer særegent framover. Og så må de tre andre store, Spania, Tyskland og UK virkelig tenke annerledes. De inntok de tre siste plassene, britene uten et eneste poeng og de tre landene må virkelig se seg sjøl i speilet og tørre å tenke nytt. Og satse, sende noe som står ut og som ikke forsvinner i mengden.

Når det gjelder oss og TIX så ble det 18. plass med Fallen Angel. Jeg er likevel stolt over at TIX var vår representant og for at jeg var med og stemme han fram. Han hadde et viktig budskap om at alle er like mye verdt, alle som føler seg som en stygg andunge blir en svane. Han nådde ut til mange i Europa med dette budskapet og med et budskap om at din største svakhet kan vendes om til din største styrke. Og i tillegg var det en låt som gikk rett til hjertet mitt og som jeg vil ta med meg videre.

Dessuten, og det er et viktig poeng for meg. Eurovision er først og fremst en feiring av musikken og en feiring av det musikalske mangfoldet i Europa og Australia. Det er bare et land og en låt som kan vinne, men det er mange låter som kan berøre og som folk vil ta med seg videre i sine liv. Derfor er Eurovision viktig, og derfor er det så moro å følge med på, for det er en musikalsk skattekiste av dimensjoner. Og da tenker jeg ikke bare på de 39 låtene som var med i år, jeg tenker på hele sesongen, på alle låtene som har vært med i nasjonale uttakinger. Der er det mye gull å finne, og der er det mange spennende nye artister å finne.

Om 7 måneder er vi i gang igjen med Festivali i Kënges som er den nasjonale uttakinga i Albania. Og så skal jeg til Italia neste år. For ja, nå skal drømmen om å oppleve Eurovision på nært hold fullbyrdes. Sparing er i gang og det kommende året blir et år fylt med forventninger!

Eurovision Song Contest 2021 - Forhåndskvalifiserte

Vi er inne i Eurovision-uka og nå noen få timer før 1. semifinales juryprøve, den juryene skal stemme utifra så er det faktisk to av de fem store som har tatt en solid ledelse på oddsen med hhv. 23 og 20% vinnersjanse. Malta er nr. 3 med 13% og resten har under 10% sjanse iflg. et gjennomsnitt fra de største bookmakerne. Så da er det på tide å gå gjennom låtene til de fem store samt arrangørlandet Nederlandet. Og jeg tar landene i alfabetisk rekkefølge.

1. Frankrike - Barbara Pravi - Voilà

Dette er låten som i skrivende stund er nr. 2 på oddsen.

Vi får en ekte fransk chanson i beste Edith Piaf-tradisjon med Barbara Pravi og Frankrike. Det er litt forfriskende med et land som kjører noe rotekte, noe som bare er deres, og dette er slett ikke verst sjøl om det ikke 100% er min musikk.

Men det er kraftfullt og sterkt framført og jeg skjønner hvorfor Frankrike er oppe blant vinnerkandidatene. Men det har de vært før og gjort det dårligere enn forventa. Det er jeg litt redd for vil skje denne gangen også, men en Topp 10 bør være innen rekkevidde. Sjøl om den er litt lenger ned hos meg.

Karakter: 4 (23)

2. Italia - Måneskin - Zitti E Buoni

Og dette er låten som iflg. oddsen har størst sjanse til å vinne f.k. lørdag.

Jeg jubla vilt da Måneskin ble utropt til vinnere av San Remo, for dette er energisk og drivende rock som jeg bare elsker. Et ungt band med attitude, som vil noe, med klar beskjed om at hvis du ikke liker at ungdom er ungdom så får du holde munn og oppføre deg. Det er en herlig insisterende vokal fra Damiano David, Victoria De Angelis er strålende på bass, den soloen hun har er helt rå, det samme er Thomas Roggi på gitar som spiller helt enormt og Ethan Torchia på trommer leverer også praktfullt.

Dette er altså en enhet som er bare helt rå, som tar meg skikkelig og jeg vil på ny juble vilt hvis Italia her får sin meget velfortjente seier etter å ha levert det ene kvalitetsbidraget etter det andre siden de kom tilbake til Eurovision for ti år siden.

Karakter: 6 (1)

3. Nederland - Jeangu Macrooy - Birth Of A New Age

Jeg var ikke så veldig begeistra for "Grow", Jeangus låt ifjor, følte den ble vel introvert. Men i år digger jeg låten han skal representere arrangørlandet med. Jeangu kommer fra Surinam og flytta til Nederland i 2014. Han har tatt med seg røttene sine både i tekst og musikk og elementene fra surinamsk musikk hever låten. Og de som gnåler om broccoli i teksten må holde munn, for "Yu no man broko mi" betyr "You Will Never Break Me", eller "Du vil aldri kunne bryte meg ned". Dessuten er det så mye glede og så mye humør i låten at jeg skikkelig digger den og jeg håper og tror at dette blir en ny sterk plassering for Nederland.

Karakter: 5 (13)

4. Spania - Blas Cantó - Voy A Quedarme

Blas Cantó hadde en rimelig uinteressant låt ifjor og det er samme leksa i år. Det spanske folk hadde to låter å velge mellom, og de valgte ikke den jeg likte best for å si det sånn. Så dette er en låt og en ballade som ikke kommer under huden på meg og den glir forbi som en helt grei sang, men ikke noe mer. I etterid har jeg skjønt at låten er tilegna artistens bestemor som døde av corona ifjor høst, så jeg forstår litt mer av inderligheten i låten, uten at det får noe å si for min vurdering ellers.

Karakter: 3 (29)

5. Storbritannia - James Newman - Embers

Jeg likte veldig godt låten James Newman hadde ifjor, My Last Breath, som jeg hadde i min Topp 10. Dessverre faller ikke årets låt fra han og britene like mye i smak, sjøl om det er elementer her som jeg liker. Men jevnt over synes jeg at låten blir for oppstykka. Synd, for Newman er en bra artist og virker som en likandes kar.

Karakter: 3,5 (27)

6. Tyskland - Jendrik - I Don't Feel Hate

Først trodde jeg dette var tidenes tullesang og jeg var forberedt på å gi den 1-er og solid sisteplass. Men det viser seg jo at dette er en enkel feelgood-sang med et godt budskap mot alt hatet som spiller seg ut på nettet. En triviell gladsak egentlig. Det som trekker et halvt poeng hos meg er de bråkete partiene av låtene som stykker den opp. Jeg skjønner nå at "bråket" er for å symbolisere hatordene, men likevel så gjør det at det trekker litt ned hos meg.

Karakter: 3,5 (24)

Da har jeg vurdert alle årets 39 Eurovision-låter og Topp 3 hos meg er altså Italia, Finland og Norge i den rekkefølgen. Uansett så blir dette meget spennende. Det er ikke én låt som skiller seg ut, slik som Duncan Laurence og Arcade for to år siden, så derfor håper jeg på en spennende avstemning lørdag. Men før det skal vi ha tre forrykende show og mye musikkglede!

HAPPY EUROVISION alle sammen!

Eurovision Song Contest 2021 - Semifinale 2

Semifinale 2 går av stabelen f.k. torsdag 20. mai fra kl. 21:00. Her er mine vurderinger av de 17 låtene der. Og altså, tallet i parentes bak karakteren er hvor jeg har låten på min rangering av alle årets 39 låter, samt at link til låtenes videoer ligger i overskrifta.

1. San Marino - Senhit - Adreanalina

Låten med høyest partyfaktor og en vi sårt trenger i en traurig tid for verden. San Marinos klart beste bidrag noensinne, og jeg elsker det. Juryene vil nok sørge for at den ikke vinner, hvis da ikke også de føler at dette er låten vi trenger nå. Og det store spørsmålet i Rotterdam nå er: Kommer Flo Rida?

 

Karakter: 5,5. (4)

2. Estland - Uku Suviste - The Lucky One

 

Uku Suviste gjentok bedriften fra ifjor med også å vinne årets utgave av Eesti Laul, nå med en langt bedre låt. Ja, det er egentlig en standard popsang, men den har både gode vers og et over snittet bra refreng. Derfor blir dette en låt som jeg absolutt kan like.

 

Karakter: 4,5 (18)

3. Tsjekkia - Benny Cristo - Omaga

 

Ifjor hadde jeg rett og slett ikke sansen for låten Benny Cristo kom med fra Tsjekkia. I år derimot er historien en helt annen. Dette er en frisk poplåt som oser humør og det smitter over på meg. Det er dessuten et driv i låten som jeg virkelig liker. Ikke en låt som revolusjonerer verden, men det enkle er ofte det beste, og det har tydeligvis Benny Cristo og Tsjekkia skjønt i år!

 

Karakter: 4,5 (16)

4. Hellas - Stefania - Last Dance

 

Dette er en god og fengende poplåt, verken mer eller mindre og det gjør at den er inne på min Topp 10 i år. Jeg liker det jeg hører, den har et driv og et trøkk som er meget bra. Og sånn sett en type låt som vi trenger mange av etter den fæle tida vi har vært gjennom og som vi fortsatt er i. 

 

Karakter: 5 (9)

5. Østerrike - Vincent Bueno - Amen

Årets andre Amen er en undervurdert låt. Begynner stille og rolig, men fortsettelsen er nydelig. Et sterkt refreng og det er en melodi her som jeg virkelig er blitt glad i. For meg er det nesten uforståelig at den ligger så langt nede på rangeringa, for dette er i mine ører en liten perle som altså nesten kommer inn på min Topp 10.

 

Karakter: 5 (11)

 

6. Polen - Rafal - The Ride

For det første syntes jeg ikke særlig om videoen da den kom fra Polen, Rafal framstod ikke særlig sympatisk der. Men akkurat det har endra seg og inntrykket nå er at han er en grei fyr som godt kan tenke seg en tur til Norge for å prøve fiskelykken. Eurovision-lykken er jeg redd det blir så som så med, for sjøl om låten er litt fengende så er det noe jeg føler at jeg har hørt 100000 ganger før. Og det er ikke en eneste polakk med i låtskrivinga. Så derfor blir dette bare helt greit, men et halvt poeng ekstra for at den fenger ørlite grann.

 

Karakter: 3,5 (25)

7. Moldova - Natalia Gordienko - Sugar

 

Denne låten ble lansert med stor ståhei under en flere timers lang seanse med flere celebriteter tilstede i Moskva (!) der allestedsnærverende Philip Kirkorov lovte "12 points from Russia"...... Men de er ikke i samme semi og jeg er neimen ikke sikker på om denne rotete saken her går til finale sjøl om den er i den presumptivt svakeste semifinalen. En helt middelmådig og rotete låt som går inn det ene og ut det andre øret uten at jeg husker annet enn en sukkerhvit trut som hvisker "Sugar"..... Presentasjonen tatt i betraktning så var dette mye skrik og lite ull!

 

Karakter: 3 (31)

8. Island - Dadi & Gagnamagnið - 10 Years

 

Jeg liker denne mye bedre enn fjorårets fra Dadi & gjengen. Ifjor var de så sjarmerende at de fint kunne ha vunnet for meg om det hadde blitt noe av Eurovision, sjøl om musikken ikke helt var min stil. I år er de like sjarmerende, men låten er mye mer i min gate. En skikkelig kul, humørfylt og fengende låt som skiller seg ut. Så at vi skal til Reykjavik neste år er ikke meg imot!

 

Karakter: 5,5 (5)

9. Serbia - Hurricane - Loco Loco

 

Pinup-pop var karakteristikken jeg ga Hurricanes låt for Serbia ifjor, og betegnelsen er ikke langt unna i år også. Men jeg synes dette er en bedre låt, det er en fengende rytme her som jeg liker, samt at begrepet pin-up pop er nedlatende overfor de tre jentene i Hurricane, jeg ser det. Denne er lavest av de låtene jeg liker helt eller delvis, og berger seg altså på den fengende rytmen som er i låten.

 

Karakter: 3,5 (28)

10. Georgia - Tornike Kipiani - You

 

Ifjor stilte Tornike Kipiani med en litt kul låt med elementer av både rock og blues, og jeg hadde derfor litt forventninger til årets låt. Og jeg er litt skuffa. For dette er blitt en ballade som ikke tar meg noe særlig. Det er noen fine elementer her, som koret. Men ellers blir dette i sekken "helt grei, men ikke noe mer".

 

Karakter: 3 (30)

11.Albania - Anxhela Peristeri - Karma 

 

Det er ikke mange typise ballader i årets felt, og den Albania kommer med her synes jeg er den beste. Det oser Albania av den, og det liker jeg. Det er en bra melodi og en bra vokalist. Rett og slett ei bra totalpakke. Men jeg har et ankepunkt vedr. videoen: Å løpe rundt på en asfaltert bilvei i finkjole og tilmed om vinteren er litt vel overdrevet må jeg si. Hvem gjør det liksom?

 

Karakter: 4,5 (17)

12. Portugal - The Black Mamba - Love Is On My Side

 

Dette er en sang som har vokst mye på meg. Da jeg hørte den først var den kjedelig og da den vant i Portugal ble den langt nede på lista mi. Men når jeg ser og hører den nå så ser jeg en framføring med sjel og jeg blir berørt av historien bak. Etter en spillejobb i Amsterdam for noen år siden kom noen i bandet i snakk med en av de som var i lokalet, en eldre, sliten kvinne fra Øst-Europa. Hun hadde rømt fra hjemlandet og endt opp som prostituert og narkoman i Amsterdam. Men hun sa til de at hun hele tiden hadde kjærligheten på sin side, og at hun sjøl i sin alderdom ikke ga opp håpet om at kjærligheten og lykken ville smile til henne. I forbifarten fikk de ikke navnet hennes, så de vet ikke om hun er i live nå og om hun vet om låten. Siste nå er at nederlandske medier har begynt å lete etter henne, så om hun blir funnet blir jo det en kul historie!

Sjangermessig er ikke dette helt min stil, men den inderligheten som ligger i framføringa og den rørende historien som blir formidla smelter meg såpass at låten faller ned på den positive siden av skalaen hos meg. Til tross for at Portugal for første gang synger på engelsk, noe enkelte purister er sure for. Da sier jeg bare: Se forbi det, og se på framføring, hør på teksten og lev deg inn i den. 

 

Karakter: 4 (20)

13. Bulgaria - Victoria - Growing Up is Getting Old

 

Velkommen til årets sov-i-ro. Ifjor hadde Victoria en låt som toppet oddsen da Eurovisiuon ble avlyst. I år er det visst om å gjøre å dysse seerne i søvn, og låten gir meg fint lite.

 

Karakter: 2,5 (37)

14. Finland - Blind Channel - Dark Side

 

Finland leverer! Mørk, men eggende rock ispedd en liten dose rap. Det er heftig, og det er et refreng som sitter. Jeg bare digger denne låten, og liveframføringa fra den finske finalen er bare rå. Så Blind Channel kommer til å levere på scena i Rotterdam også, og forhåpentligvis vil det ta de høyt.

 

Karakter: 6 (2)

15. Latvia - Samanta Tine - Queen Of The Night

Jeg og Samanta Tina er ingen god match. Hennes låt for Latvia ifjor behaget meg ikke, og det gjør ikke årets heller. Enkelt og greit. Men når det er sagt, at dette er en artist med attitude så det holder er helt klart!

 

Karakter: 2,5 (36) 

16. Sveits - Gjon's Tears - Tout l’Univers

 

Gjon's Tears var blant favorittene ifjor og er det også i år. Og ja, det er fint, han har en nydelig stemme. Men det blir vel melankolsk og vel stillestående for lenge til at det blir en topplassering hos meg. Og jeg føler dessuten at det er ikke en slik låt jeg vil ha som Eurovisionvinner etter det året vi har vært gjennom. Så da blir det sist på øvre halvdel hos meg, sjøl om jeg absolutt hører kvalitetene i låten.

 

Karakter: 4 (19)

 

17. Danmark - Fyr & Flamme - Øve Os På Hinanden

 

Jeg hadde veteranen Mike Tramp som favoritt i den danske finalen, men jeg skjønte vel at hans countryrock-låt ikke ville vinne. De endte opp med noe aldeles erkedansk, jeg har følelsen av at det kun er Danmark som kan stille med en låt som dette. Og for første gang på mange år har en dansk MGP-vinner klatra helt til topps på de danske hitlistene, så dette er ihvertfall en låt som har folket bak seg.

Den er enkel og den er fengende. Jeg blir litt sjarmert, og det er også kult at de vil framføre den på dansk også i Rotterdam. Det kan faktisk gi de litt plusspoeng, men dessverre, jeg er redd dette blir hakket for lettbeint.

 

Karakter: 3,5 (26)

De jeg ønsker til finalen fra denne semifinalen er altså: Finland, San Marino, Island, Hellas, Østerrike, Tsjekkia, Albania, Estland, Sveits og Portugal.

 

Skal jeg tippe blir det et par utskiftninger: Finland, San Marino, Island, Hellas, Østerrike, Albania, Sveits, Portugal, Bulgaria og Moldova.

Eurovision Song Contest 2021 - Semifinale 1

 

At coronaen tok Eurovision Song Contest (ESC) ifjor var trist, men det det var også trist at alt som var av festivaler og store konserter også gikk med i dragsuget, og akkurat det fortsetter dessverre i år. Men ESC blir det, artistene er allerede i full gang med prøvene i Rotterdam, under strenge smittevernstiltak. Australia blir ikke tilstede og deltar med et opptak fra hjemlandet, noe alle land måtte lage som en backup-løsning.

Litt publikum blir det også, om enn bare nederlandske som en del av Nederlands test på gjenåpning der enkelte kulturarrangement får ha publikum av en viss mengde. Prøvene er altså i full gang og 1. semifinale er f.k. tirsdag 18. mai. Der skal Norge og TIX delta og den blir beskrevet som et "blodbad" der flere gode låter kan ryke. Mens kvaliteten på semifinale 2 er en del lavere iflg. ekspertisen. Og jeg skjønner hvorfor de semifinalene blir omtalt som de blir.

Nåvel, her er min vurdering av låtene i den rekkefølgen de skal opptre i semifinalen. I parentes etter karakteren setter jeg hvor låten kommer på min rangering av alle 39 deltakerlåter. I overskriften til hver låt ligger link til låten.

 1. Litauen - The Roop - Discoteque

The Roop med "On Fire" var en av snakkisene og blant de største favorittene før alt ble avlyst ifjor. De er det også i år med "Discoteque", om det å danse og ha sitt eget diskotek hjemme når en ikke kan gå ut og danse og sosialisere med andre mennesker. Dette er en suggererende låt som, unnskyld uttrykket er dritkul. Kan oppleves litt monoton, men likefullt en låt fylt med spennende elementer.

Tar Litauen sin første seier i år? Ja, mulighetene er så absolutt tilstede!

Karakter: 5,5 (8)

2. Slovenia - Ana Soklič- Amen

Slovenia med en grei tekst, men det blir for stillestående og for pompøst for meg. Derfor føler jeg ikke at denne balladen går noen steder og den berører ikke sjøl om hun rent teknisk synger bra. Men de kristenortodokse på Kypros vil nok stemme hardt her.

 

Karakter: 2,5 (34)

 

3. Russland - Manizha - Russian Woman 

 

Da russerne tromma sammen til en hastig nasjonal finale med tre låter på Kvinnedagen lå det i korta at Manizha skulle vinne med "Russian Woman". Dette er en artist med attitude, bl. a. som flyktningeambassadør, samt at hun støtter skeives rettigheter. Noe som vi vet ikke er enkelt i Russland.. Sjølve låten er en rotete affære som rett nok har et kult refreng. Russland går "alltid" til finale, men mulig denne her vil ligge helt på vippen. Jeg er veldig usikker sånn sett, dette er en låt som kan gjøre det helt store, men som også kan falle igjennom.

 

Karakter: 3 (33)

4. Sverige - Tusse - Voices

Tusse vant en soleklar seier i Melodifestivalen og Norge og Sverige har i år det til felles at vi har med artister som er veldig godt likt blant mange i sine hjemland. Og det er lett å forstå på framføringa at Tusse er en likandes kar som byr på seg sjøl. Litt typisk svenskelåt, det må sies, men samtidig et godt budskap i teksten og altså med en likandes artist så blir denne sangen en positiv opplevelse.

 

Karakter: 4,5 (15)

5. Australia - Montaigne - Technicolour

 

Denne låten har sine øyeblikk, men den blir for rotete for min smak. Australia hemmes også av at de må bruke backup-video og ikke får være tilstede i Rotterdam. Det er nok en ulempe.

Karakter: 2,5 (35)

6. Nord-Makedonia - Vasil - Here I Stand

Ifjor hadde Vasil en bra låt, i år er det bare en gudsjammerlig kjedelig ballade som halvhjerta prøver å ta seg opp på slutten.

 

Karakter: 2 (38)

 

7. Irland - Lesley Roy - Maps

Ifjor var det Lesley Roy som kom og berga Eurovision for meg. Utrolig fengende "Story of My Life" ble min nr. 1 det året Eurovision forsvant. Derfor hadde jeg forventninger til årets låt og de er bare delvis innfridd. For all del, når den er nr. 14 så er det en bra låt. Men den grep meg ikke umiddelbart som fjorårets låt gjorde, og jeg føler at den egentlig aldri tar av. Jeg føler at jeg venter på et klimaks som ikke kommer. Men når det er sagt, så er det veldig mye jeg liker her også, spesielt at den er storslått lagd, det er noe litt episk over den. Så altså mye bra, men ikke helt der sammenligna med fjorårets perle.

Karakter: 4,5 (14)

8. Kypros - Elena - El Diablo

Dette er kanskje den av årets låter med det mest fengende refrenget, ihvertfall det som lettest sitter på hjernen, sammen med en til som jeg ikke har skrevet om ennå. Refrenget er nemlig djevelsk (!) godt og låten som et hele er et solid stykke pophåndverk. De ortodokse kristne på Kypros kan styre sin begeistring, men hvem bryr seg om dem?  

 

Karakter: 5,5 (7)

9. Norge - TIX - Fallen Angel

Sjelden har jeg vært så stolt av vårt eget bidrag og for å si det sånn, det er stas og litt surrealistisk at det er vårt eget bidrag som treffer meg like hardt som AWS gjorde i 2018 og som Hatari gjorde i 2019. For det TIX gjør her med denne personlige historien og med videoen er å treffe meg rett i hjertet. Jeg ante ikke rekkevidden av låten og teksten da jeg var med på å stemme han fram til seier, men reisen etter det har vist meg at dette var det beste valget. Sjølve melodien står ut i årets felt, den er bare nydelig, koret på slutten er magisk og når TIX i tillegg legger hele seg i vokalen så bare må dette bli bra!

 

LYKKE TIL TIX! HEIA NORGE! 

 

Karakter: 6 (3)

10. Kroatia - Albina - Tick-Tock

 

Så er vi inne på min Topp 10 og Kroatia og Albina kommer med en fin poplåt med et kult og fengende refreng. En låt med mange spennende elementer. Også denne litt undervurdert, men jeg tror den kan gjøre det bedre enn mange tror. Dessuten synger Albina meget bra.

 

Karakter: 5 (10)

 

11. Belgia - Hooverphonic - The Wrong Place

 

Her gjør jeg som kong Sverre og taler Roma midt imot, her Adresse-panelet, som samla totalslakta denne låten sist lørdag. Helt uforståelig etter min mening, for dette er en tvers igjennom kul poplåt som jeg virkelig digger. Å ha en så spennende og så sofistikert poplåt i Eurovision er bare gull mener nå jeg. Jeg tror at dette blir en stor favoritt hos juryene, og liker seerne også dette kan Belgia komme mye høyere enn den 12. plassen jeg gir de.

 

Karakter: 5 (12)

 

12. Israel - Eden Alene - Set Me Free

 

Eden Alene framførte tre sanger i den israelske finalen og de endte opp med "Set Me Free". Den har fått en revamp etter at den første versjonen ble litt lunkent mottatt. Og jeg synes låten har heva seg. Dette er en fin og grei poplåt med moderne tilsnitt og med orientalske rytmer som speiler artistens eritreiske avstamning. Slett ikke verst, sjøl om det bare blir 22. plass hos meg.

 

Karakter: 4 (22)

13. Romania - Roxen - Amnesia

 

Jeg synes faktisk at Roxen har en bedre låt i år enn ifjor, "Alcohol You" var i mine ører fjorårets sovepille. Dette er en rolig låt som har mer substans enn fjorårets i kraft av at vi har en melodi her, men den når ikke helt fram til meg og da blir den bare rimelig gjennomsnittlig.

 

Karakter: 3 (32)

 

14. Aserbajdsjan - Efendi - Mata Hari

 

Efendi sang om Cleopatra ifjor og tar for seg Mata Hari i år, noe Anna Karine Strøm gjorde i 1976. Jeg liker nok "Cleopatra" ørlite bedre, men dette er likevel en bra låt. De orientalske innslagene i musikken hever låten betraktelig, mens det at musikken føles oppstykket trekker ned. Dessuten er det myten om Mata Hari vi får høre her, en myte som historikerne har vist er sterkt overdrevet.

 

Karakter: 4 (21)

15. Ukraina - Go_A - Shum

 

Ja, jeg vet at denne låten har sine trofaste fans og jeg skjønner det. For meg handler det mer om at jeg ikke takler denne formen for vokal. Det blir for skarpt og skingrende. Jeg har imidlertid stor respekt for de som mener at dette er en sterk låt og, så det har altså ingenting med det å gjøre. Jeg klarer bare ikke denne formen  typen vokal, enkelt og greit! Musikken er grei nok, om enn noe hesblesende.

 

Karakter: 1,5 (39)

16. Malta - Destiny - Je Me Casse

 

Dette kan fort bli Eurovisiongale Maltas etterlengtede første seier og i tilfelle vil det være fortjent. En sterk og fengende låt med et fint budskap om kvinnelig empowerment, samt at Destiny har en rå stemme og hun kommer til å eie scenen. 

 

Karakter: 5,5 (6)

Utifra dette ønsker jeg da at følgende land går videre: Norge, Malta, Kypros, Litauen, Kroatia, Belgia, Irland, Sverige, Aserbajdsjan og Israel.

 

Skal jeg tippe blir det langt, langt verre. Men jeg legger hodet på blokka og sier: Norge, Malta, Kypros, Litauen, Sverige, Aserbajdsjan, Romania, Ukraina, Russland, Kroatia. Men jeg er langtfra sikker!

Jack Ingram, Miranda Lambert & Jon Randall - The Marfa Tapes

Da jeg leste om denne plata her på Rolling Stone fikk jeg gåsehud. Og det før jeg hadde hørt en tone. Men å lese om tre artister som hadde funnet sitt låtskriverparadis i et ørkenlignende landskap i Marfa, Texas og som bestemte seg for å spille inn disse sangene, alle i one take, ute gjorde noe med meg. Med vinden som akkompagnement, med kyrs rauting i det fjerne, og på en sang et helikopter fra Border Patrol som fløy over de. Sanger som de hadde gitt ut på hver sine plater, men der de ville ta lytterne med tilbake til det punktet der sangene kun var nakne og akustiske. En av sangene måtte de ta inne siden vinden blåste ned opptaksutstyret.

Her er en liten film som forteller litt av historien bak albumet. 

Miranda Lambert er en av mainstreamcountryens største stjerner. Men hun er opptatt av musikkens røtter. Og at hun er med og lager et slikt album gjør at respekten for henne som artist stiger mange hakk hos meg. Jack Ingram så jeg på scena som oppvarmer for Sugarland i Atlanta i 2006 og han er en prima artist. Jon Randall vet jeg lite om, men det var han som fant Mafra først og som lokket Ingram og Lambert til å komme dit for å finne ro og inspirasjon til å skrive nye sanger.

At jeg ikke er skuffet er et "oinnersteitment" som de sier her i Trøndelag. Det kan ikke bli mer ekte, mer nært og vakrere enn dette. Og nerven som er i disse sangene og i omgivelsene er der fra første sang, som er In His Arms.

Jeg vet ikke helt hvilke superlativer jeg skal bruke. Vanligvis så kan rene akustiske album bli en smule monotont for meg, når det er bare musikken og stemmen på alle sangene. Men her får jeg ikke den følelsen. Det at det er tatt opp ute og jeg får med meg naturens lyder i tillegg til gitar og sang så gir det en ekstra nerve. Og jeg får en dypere forståelse av hvorfor dette stedet har gitt disse tre inspirasjon til de 15 sangene som er på skiva.

I Don't Like It.

 Am I Right Or Amarillo.

En stor favoritt er Waxahachie, som nå er inne på min liste over Årets sanger 2021. Rett ut vakkert sunget av Miranda Lambert:

Så må jeg ha med sangen der Lambert, Ingram og Randall får selskap av et helikopter fra Border Patrol, Tequila Does, fra Lamberts siste album "Wildcard".

Jeg kunne tatt med flere sanger, men altså, alle sangene her er perler, og jeg oppfordrer alle til å søke opp denne plata og lytte. Bare lytte og sug inn den atmosfæren som gitaren, stemmene og naturens lyder gir deg. Dette er en sjeldenhet av et album, men utvilsomt et som vil bli stående igjen som et av de mest minnerike fra 2021.

Karakter: 6.

 

Dropkick Murphys - Turn Up That Dial

Jeg oppdaget Dropkick Murphys gjennom 2017-albumet "11 Short Stories of Pain And Glory". Det var et bombenedslag av et album, det var rått, det var hardt og det var klare irske elementer i musikken. Ikke rart siden de kaller musikken sin Celtic Punk. Spesielt låten Blood gikk gjennom marg og bein på meg. Jeg fikk så gleden av å oppleve de på Tons of Rock i 2019 og det var et av høydepunktene fra den strålende festivalen det var. Settet deres var rått og herlig.

Så det er ikke rart at jeg har forventninger til dette albumet her. De blir bare delvis innfridd. Jeg savner nemlig litt den variasjonen som var på det forrige albumet. Misforstå meg rett, det er til tider rått og rett fram dette også, men musikken varierte mer i uttrykksmåte forrige gang. Her har bandet langt mer rendyrka det irske og britiske i musikken sin, og det kan bli riktig så heftig sånn sett til tider. Som tittelsporet som starter albumet, et hyllest til musikken og artistene som har inspirerert Ken Casey & co.

We took on the world
With these songs in our ear
They told us to listen
But you were all we could hear
You were our sound
You were angry, loud, and raw
They wrote the rules
But you were the law

 L-EE-B-O-Y er slik jeg forstår teksten en hyllest til en legendarisk sekkepipeblåser, og det bekrefter min antakelse om at DK også er inspirert av skotsk musikk.

Middle Finger handler om å være den opprøreren som ikke kan la være å vise fingeren til makta når det trengs, eller til vanlige folk som gjør eller sier noe som bryter helt med dine verdier. En rett fram ærlig låt og tekst som også svinger sjukt bra.   

Queen of Suffolk County er om en kvinne som tydeligvis eide gata,m eide baren, som var sentrum for begivenhetene der hun bevegde seg. En rå og kul hyllest er det blitt.

Mick Jones Nicked My Pudding er så erkebritisk i både tekst og melodi at det er ikke rart at jeg lenge trodde at dette var et engelsk, skotsk eller irsk band. Mick Jones husker jeg som angriper på Leeds under Tippekampenes storhetstid på 70-tallet og det er jo han jeg tenker på når jeg hører den låten! Men det er vel mer mer sannsynlig at det er gitaristen i The Clash som kan være inspirasjonen. Videoen er ihvertfall hysterisk morsom!

H.B.D.M.F. begynner tekstmessig som en tilforlatelig bursdagssang, men etterhvert som låten skrider fram skjønner jeg at dette bursdagsbarnet ikke er verdens mest sympatiske person for å si det sånn..... Good As Gold er en kjærlighetserklæring slik bare Dropkick Murphys kan gi deg, heftig og rå. Chosen Few er om hvordan USA forfalt under Trump og med en bønn om at folk og politikere må stå sammen, finne kompromisser og ikke holde seg i skyttergravene. Dette fra teksten sier mye:

We used to be the heroes
Today we are the trash
They took all our good will
And they shoved it up our ass
The welcome has worn out
For the red, white, and blue
If we don't smarten up
They're gonna tell us all to screw

Det ankepunktet jeg har mot denne plata er altså at det er lite musikalsk variasjon. Hver for seg er låtene friske og rå, men som en helhet blir det litt samme duren. Egentlig er det bare avslutningssporet I Wish You Were Here som skiller seg ut som mer rolig og neddempa, en aldeles nydelig sang om å savne noen som ikke er blant oss mer. Jeg kunne gjerne tenkt meg et par slike låter til innimellom alle "fullt trøkk"-låtene. Det hadde gjort det til en bedre helhet.

 Karakter: 4,5.

 

girl in red - if i could make it go quiet

Dette er plata som river ned noen av fordommene mine mot dagens popmusikk. For innimellom det jeg oppfatter som ferdigprorammerte låter skrevet av en hel bøling låtsnekkere så dukker det av og til opp popplater som er rene perler.

girl in red har jo vært et fenomen lenge. Marie Ulven har 10 mill. følgere på Spotify og er blitt et frihetssymbol for skeive verden over. Jeg har ikke hørt noe særlig på musikken hennes tidligere, men det at hun kom med dette debutalbumet nå sist fredag gjorde at jeg sjekka det ut. Og jeg fant altså popmusikk som jeg liker. Spennende musikk, for girl in red utforsker sin musikalitet på dette albumet. Alle låter er særegne, ingen er like.

Serotonin åpner det hele. Serotonin er for å sitere Wikipedia en signalsubstans/transmittersubstans i noen av nervesystemets synapser. Mangel på serotonin kan bl. a. føre til klinisk depresjon, fibromiyalgi, migrene, bipolare lidelser og angstlidelser for å nevne noe. Altså et alvorlig tema som gjenspeiles i musikken, som skifter mellom å være depressiv og mer lystig. En på alle måter interessant og spennende låt.

En av de kuleste låtene er hornylovesickmess. Om å sitte i USA med et atlanterhav mellom seg og kjæresten. Følelsene legges åpne i en rett fram tekst som jeg synes er befriende. Her er det ikke noen gange rundt grøten når det f. eks. klages over flere måneder uten sex.

You Stupid Bitch er i all sin genialitet både fengende og røff i kantene, både musikalsk og tekstmessig. En klar melding til ei som står en nær om at hun faller for feil personer og at "The perfect one for you is me". Dette er rett og slett en herlig poplåt!

Og når vi er inne på herlige poplåter så er i høyeste grad også I'll Call You Mine det. En skikkelig banger av en låt og platas største høydepunkt i mine ører.

Og så er det jo kult da at vi har en låt som heter bare . Altså bare et punktum. En fin, liten låt er det også, med en litt drømmende vokal.

I det store og hele er det kun én låt her som jeg ikke har fått inn under huden. At jeg skulle si det om et moderne popalbum med en ung artist av i dag er egentlig bare deilig. For det girl in red gir meg er en tro på at det fortsatt kan lages fengende, god og også røff pop med ekte instrumenter. Jeg er ikke mot all EDM, gjort på rette måten kan også EDM være riktig fint. Men likefullt er det befriende å få ei slik plate der alt føles ekte. Og så digger jeg en artist som også er så rett fram i tekstene sine. Her legges det ikke lokk på følelsene, og det gir låtene en ekstra spiss synes jeg.

Karakter: 5.

Smith & Thell - Pixie's Parasol

Jeg er med på noe som heter MGP Total der vi er en del venner fra det gamle forumet til Escnorge som har dette evigvarende opplegget der vi nominerer to låter i hver omgang og så stemmer vi. Det er mellom sju og ti som er med hver gang og der har jeg oppdaga mye god musikk fra alle verdens kanter.

Det siste året eller så har den svenske duoen Smith & Thell gått igjen der og til stadighet vunnet med sine fengende gitarbaserte poplåter. Til slutt følte jeg at jeg måtte sjekke de ut nærmere og så da at de kom med sitt andre album for snart 3 måneder siden. Så det er altså ikke helt ferskt, men jeg fikk likevel lyst til å skrive om plata, siden jeg liker den rimelig godt.

Duoen består av Maria Jane Smith og Victor Thell og de albumdebuterte med "Soulprints" i 2017. Siden har de levert hit etter hit og blitt voldsomt populære. Forgive Me Friend kom i november-18, ble en stor hit og er med på denne skiva. I alt fire av de ti låtene er etter det jeg kan lese ut fra duoens utgivelser på Spotify gitt ut som singler eller som del av en EP, de tre andre er Goliath, Hotel Walls og Telephone Wires. Fine låter alle fire, spesielt de to førstnevnte, men jeg velger her å fokusere på de låtene som kom nye med albumet.

Radioactive Rain er første låten på skiva og er en typisk Smith & Thell-låt. Fengende, nydelig kor og med en behagelig gitar.

Stilen til Smith & Thell minner meg litt om Amy Macdonald, en artist jeg er stor fan av og som har litt den samme typen fengende låter som grunnpillar i sin musikk. Og så skiller de seg positivt ut i dagens pop ved at det er ekte musikk med ekte isntrumenter, jeg hører ikke noe EDM her, og for en som setter pris på levende musikk med levende instrumenter så er det helt topp.

Year of the Young ser jeg nå ble sluppet på YouTube i august 2020, så da var den nok ikke helt ny på albumet likevel, men uansett en fengende og fin sang det også.

En sang som jeg er blitt veldig glad i er Nangilima. Den herlige lyden av kassegitar i tillegg til at den er helt rått fengende, det er en til tider koraktig vokal som tar meg helt. Rett og slett en knallåt.

Men den låten som virkelig kaller på følelsene er Yatzy. Musikalsk sett en mer neddempa låt, og det er ikke så rart, når teksten er om en ung mor som får kreft. Om hvordan hun og mannen fortsatt prøver å ha et familieliv der de bl. a. spiller yatzy med barna og lar de vinne. Og der de innser at i det virkelige livet så trenger de og ikke minst hun et fullt hus og fem strake 6-ere. Tårene er ikke langt unna når jeg hører på denne her. Det er den låten som har gitt meg mest gåsehud i år for å si det sånn.

Utifra denne skiva forstår jeg hvorfor Smith & Thell er blitt så populære. De treffer en streng i meg og jeg er så glad for at det fortsatt går an å slå igjennom kun med ekte instrumenter ved siden av vakker sang. 

Karakter: 5,5.