torsdag 31. oktober 2019

Status Quo - Backbone


Etter at min største favoritt i Status Quo, Rick Parfitt døde julaften 2016 regna jeg ikke med å høre mer fra de. Men gamle rockere skal aldri undervurderes og nå i høst kom de ut med første albumet uten Parfitt, og med Richie Malone som erstatter.

Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg begynte å høre på dette albumet, rett og slett fordi jeg var redd for at det ville bli en nedtur. Og etter de par første låtene følte jeg at skepsisen var innfridd. Waiting for a Woman synes jeg er tam og Cut Me Some Slack synes jeg bare er marginalt bedre. Men heldigvis så er resten av skiva absolutt bedre. Fra Liberty Lane synes jeg å kjenne igjen litt av det bandet jeg ble ordentlig glad i i tenårene.


I See You're in Some Trouble har også det samme herlige drivet som jeg forventer av en SQ-låt:


For å være ærlig så er ikke SQ et band jeg forventer skal eksperimentere musikalsk. Setter jeg på ei skive med de ønsker jeg at det skal være det lydbildet og det drivet som jeg forbinder med de. Og jeg er glad for at det er tilstede på mange av låtene på dette albumet. I Wanna Run with You er også en slik låt:


Flere av låtene her minner meg litt om de to albumene som gjorde meg interessert i SQ, "Just Supposin'" og "Never Too Late", hhv. deres siste på 70-tallet og det første på 80-tallet. Og på en måte er det godt at ikke alt på død og liv skal forandre seg. At Francis Rossi & co holder seg til fengende rock med godt driv er befriende i en ellers meget foranderlig verden. Det er litt som med Backstreet Girls her i Norge, du vet hva du får og er såre fornøyd med det. Og på videoen til tittellåta er det så godt å se Rossi og de andre rent ut ose humør og spilleglede:


Som en skjønner på omtalen min av de to første låtene er det ikke alt her som sitter hos meg. Men likevel kan jeg trekke et sukk av lettelse over at dette ikke er så galt. Det er humør, det er spilleglede, det er driv, det er kort sagt Status Quo slik de skal være. Det vises også i avslutningssporet Falling off the World:


Så enden på visa er at det 33. studioalbumet til Status Quo lander trygt på den positive sida hos meg.

Karakter: 4.


tirsdag 29. oktober 2019

Lillie Mae - Other Girls


Lillie Mae, med etternavnet Rische er en amerikansk americanaartist som har samarbeidet mye med Jack White. Hun har medvirket på alle tre soloalbumene hans, hun spiller fele i hans liveband og hun er tilknytta hans plateselskap Third Man Records. Hun kommer fra en meget musikalsk familie, som yngst av fem søsken og er ofte med når familiebandet The Risches spiller.

Hennes albumdebut var "Forever and then Some" i 2017, og nå er hun ute med oppfølgeren "Other Girls". Dette er meget spennende og til tider mangeslungen musikk. Lillie Mae spiller sjøl fele, og den kan høres titt og ofte i musikken. Banjo og ukulele kan også høres, og det er et spennende lydbilde hun presenterer. Velkjente Dave Cobb er produsent, og da borger det for kvalitet.

Åpningssporet er det som peker mot albumtittelen. You've Got Other Girls For That. En mangefasettert og meget spennende låt:



Lillie Mae har en særegen stemme, jeg tror at jeg framover vil kunne høre med en gang at det er henne når jeg hører en ny låt fra hennes side. En stemme med dybde, og som jeg altså ikke vil glemme nå når jeg nå har hørt den. Enkelte ganger kan den blitt vel intens, men det er egentlig ikke noe som legger en demper på opplevelsen. I Came for the Band (The Show) er også en spennende låt med noen nydelige harmonier:


Nettopp når jeg etter seks låter som hver især er fine, men som stort sett går i den samme duren føler at det er på tide med litt variasjon så kommer det i fullt monn med fengende At Least Three In This Room, som er en aldeles herlig låt:


Some Gamble er også en sang som jeg setter stor pris på:


Didn't I er også en herlig fengende låt som jeg er blitt skikkelig glad i, men til slutt har jeg lyst til å trekke fram avslutningssporet Love Dilly Love som er en mektig låt med mange spennende musikalske inntrykk:


Jeg får inntrykk av at Lillie Mae er en uredd artist som ønsker å utforske forskjellige stilarter å fylle musikken sin med. Det er i utgangspunktet en krevende øvelse, men jeg synes hun mestrer det til fulle på dette albumet. Her er det så mange spennende inntrykk at ihvertfall jeg har oppdaga nye  elementer hver gang jeg har hørt på skiva. Rett og slett en artist som det skal bli spennende å følge framover!

Karakter: 5,5.

mandag 28. oktober 2019

The HawtThorns - Morning Sun


The HawtThorns er forsåvidt et nytt prosjekt bestående av ekteparet Johnny Hawthorn og Kirsten Proffit (kalt KP), akkompagnert av Elliot Lorango på bass og Mark Lucich på trommer. Johnny Hawthorn har tre soloalbum bak seg, KP har ett, samt at hun har en fortid i countryrockbandet Calico, som var sterkt inspirert av Gram Parsons. De er fra California, der nevnte Parsons tilbragte mye tid og også så altfor tidlige endte sine dager.

I mine ører hører jeg en del inspirasjon fra Parsons og dette kan godt kalles Cosmic American Music som GP kalte sin musikk. Skiva begynner med fengende Shaking, som også er første singel:


Broken Wings er en fin låt om et forhold som ikke utvikla seg slik som ønsket og der sangens jeg-person finner seg brukt av en person som egentlig ikke er glad i henne. "You clipped my broken wings so I couldn't lift from the ground" er en verselinje som sier ganske mye:


Det er KP som er hovedvokalisten,  men Johnny er med på noen få låter. Som her på Give Me a Sign som er det mest rocka sporet på skiva:


Den sterkeste låten rent tekstmessig er Come Back From the Stars. Jeg tolker den som at den handler om en person som i ung alder valgte å avslutte livet. "You swallowed your pills and walked out the door" sier det egentlig rett ut.


10 av 11 lågter er sjølskrevne, unntaket er Nobody Gives a Damn About Songs Anymore, som ingen ringere enn John Moreland har skrevet. Det er flere gode låter her, som The 405 som er en mer neddempa låt med vakker koring. 405 er da en vei som skiller paret som omhandles av teksten. Men det er også enkelte låter som ikke når helt fram til meg, som blir litt stillestående på en måte.

Uansett så er The HawtThorns et behagelig bekjentskap som jeg trygt kan anbefale å låne ørene til. Avslutter med siste spor, Lucky Charm, som er en morsom akustisk sak:


Karakter: 4,5.

torsdag 24. oktober 2019

Rodney Crowell - Texas


Rodney Crowell har også etterhvert kommet til skjels år og alder der han rir mot 70-tallet neste år. En produktiv mann som vant en Grammy så sent som i 2014 for årets americanaalbum med "Old Yellow Moon".

Han har lenge gått svanger med et konseptalbum tilegna sin hjemstat Texas, og det foreligger altså nå. Ei skive der han har fått med seg mange venner til å bidra, enten med vokal eller som musikere på en eller flere av låtene. Jeg nevner i fleng Randy Rogers, Le Ann Womack, Vince Gill, Billy F Gibbons fra ZZ Top, Ronnie Dunn fra Brooks & Dunn, Willie Nelson (sjølsagt!),  Ringo Starr, Lyle Lovett, John Jorgenson og Steve Earle. Det er faktisk bare tre av de 11 låtene der Crowell står alene som artist.

Det betyr med sugende Flatland Hillbillies og med Randy Rogers og Le Ann Womack som medvokalister:


Caw Caw Blues er som tittelen antyder en bluessak, og den klarer ikke helt å fenge meg sjøl om en størrelse som Vince Gill er med. Men når Crowell sammen med Billy F Gibbons beskriver en av sine favorittbiler, 56 Fury tar det seg skikkelig opp. Og som forventa bidrar Gibbons også med heftig og røft gitarspill:


Deep in the Heart of Uncertain Texas, som er en Guy Clark-cover er en herlig humørpille der Ronnie Dunn, Willie Nelson og Le Ann Womack bidrar til festen. Vakre harmonier på denne:


Men skal jeg peke meg ut en favorittsang på albumet må det bli Border, en av de tre låtene der Crowell råder grunnen alene sammen med sitt band. Om grensevakta mot Mexico som må ha en skuddsikker vest på seg døgnet rundt. Sterk tekst og usigelig vakker musikk:


Ringo Starr er med som musiker på You're Only Happy When You're Miserable, og joda, jeg kan merke et og annet musikalsk slektskap til The Beatles på denne. Treetop Slim & Billy Lowgrass er en artig og fengende historie med litt Cashvibber over musikken. Brown & Root, Brown & Root er den eldste sangen på skiva, en Crowellåt covret av Steve Earle på 80-tallet. Earle innleder med å fortelle verbalt om Brown & Root, et stort entrepenørselskap på 50-tallet, synonymt med hardt arbeid og mye slit for de ansatte. Et firma som ble utkonkurrert av Haliburton etterhvert.

Til slutt det fengende avslutningssporet Texas Drought, Pt. 1:


Dette er blitt et spenstig album fra Rodney Crowell og hans medmusikanter og vokalister. Her er det mye humør, men også en liten dose alvor, og mest av alt musikalsk glede. Det er en trøkk og liv over musikken som jeg setter stor pris på, og Crowell viser at han, som mange andre artister på hans alder fortsatt har mye å bidra med. Musikk lett å bli glad i dette her!

Karakter: 5,5.

tirsdag 22. oktober 2019

Molly Alphabet - Broken Record


Molly Alphabet, eller Molly Vincent, som er hennes virkelige navn er en albumdebuterende countryartist fra Pittsburgh, Pennsylvania. Ga ut en EP, "Traces" for to år siden, men altså ute med en fullengder nå.

Når jeg hører på disse ti låtene så hører jeg en artist som bringer mye humør inn i musikken og tekstene sine. Hun er inspirert av 60-tallspop, men lar ikke det dominere. Jeg synes det er de fem første låtene som er best, her er det mange perler å velge blant.

Det hele åpner med Naked in the Eyes of the Lord, som rett og slett er en deilig humørpille!


Her en liveversjon av Mother's Temperament:


Det er noe befriende over det humøret som Molly Alphabet fyller musikken sin med. På Marriage of Convenience tar hun opp likestilling i hjemmet på en humørfylt måte, og konkluderer med at det fra nå av er hun den som skal stå for 80% av sitting og drikking!


Molly har med ektemannen Chet Vincent i bandet sitt. Egentlig en rocker, men Mollys karriere starta da han for noen år siden skrev noen countrysanger og så har det balla på seg. Nå er det Molly sjøl som skriver låtene. Tittelsporet må også med:


Må også ta med For The Birds, som musikalsk sett er en litt annerledes låt på denne skiva:


Avslutningssporet Salted People er også en herlig laidback sak. De fire andre låtene er også bra, men litt mer nedpå enn de jeg har nevnt her. Men uansett er Molly Alphabet et behagelig bekjentskap, og jeg liker artister som bringer bøtter med humør inn i musikken sin. Så dette har blitt en meget trivelig opplevelse for meg.

Karakter: 4,5.

mandag 21. oktober 2019

Cody Jinks - The Wanting


Da jeg holdt på å sluttføre mitt innlegg om Cody Jinks album "After The Fire" for ei uke siden ble jeg oppmerksom på at den var den første av en dobbelutgivelse der et oppfølgeralbum skulle komme ei uke senere. Jeg tok da en avgjørelse på å bare fullføre innlegget jeg holdt på med uten å skrive noe om hva som var i vente.

Og nå er altså "The Wanting" her. 12 nye låter i tillegg til de 10 fra "After The Fire" og med det har altså Jinks på ei uke gitt ut to album med 22 låter og gitt oss 1 time og 17 min. musikk. En meget spesiell måte å gjøre det på, men musikalsk sett et særs vellykka opplegg i mine ører.

For det jeg opplever er at Cody Jinks med disse to utgivelsene tar sjangeren country opp til et nytt nivå. Noen av arrangementene på denne nyeste skiva er sjeldent vi hører i country. Ta bare tittelsporet, som åpner skiva. Her er en type koring som er sjelden vare i denne sjangeren. På denne låten har han også med seg noen som kaller seg Tennesse Jets:


Jinks legger ikke skjul på sin gudstro, men samtidig er han også dønn ærlig om sine laster og dårlige sider. Om det er sjølopplevd/sjølbeskrivende eller om han har tatt det fra sin rolle som observatør av hva vi mennesker i vår svakhet kan finne på vet jeg ikke. Men denne ærligheten sammen med gudstroen gjør at jeg får bøttevis med respekt for mannen.

Same Kind of Crazy as Me er i så tilfelle en uendelig vakker mosaikk av en sang. Den begynner med "I don't go to church on Sunday/I don't go to work on Monday/I'm sleeping till I wake up" og da treffer han meg 100% der jeg er i livet, på arbeidsavklaringspenger og ikke et arbeid å gå til. Så skilles våre veier med whiskey i kaffen og å ta imot det Herren gir en, jeg deler jo ikke gudstroen hans. Så kommer "It needs more colors than red and blue to paint the elephant in the room". Det er jo en så genial setning og er egentlig en "to the point"-kommentar til den splittelsen som hersker i det amerikanske samfunnet nå. Og Jinks konkluderer med at når han er klar for å møte Faderen og Sønnen, så regner han med at de er "Same kind of crazy as me"..... Ærlig talt, sjøl en innbarka ateist må få en dyp respekt for en sånn mann og artist!


Så får vi litt seige Never Alone Always Lonely som jeg også kan kjenne meg godt igjen i, og som minner meg om noe jeg leste i Romsdals Budstikke i oppveksten fra en lokal rettssak der den tiltalte sa at sjøl om han bodde i kommunsenteret Elnesvågen i Fræna kommune så følte han seg ensom. Det jeg reagerte veldig på var at aktor repliserte til det at det gikk jo ikke an å være ensom på en så stor plass som Elnesvågen! Jeg husker at jeg tente på alle plugger over den der, og heldigvis skjønner de fleste i 2019 at slik er ikke verden, og at Cody Jinks har helt rett i sitt budskap i denne låten.

Whiskey og gudstro går litt igjen hos Jinks, da er det vel naturlig med en låt som heter bare Whiskey. Også her en koring som er litt uvanlig til country å være:


Where Even Angels Fear to Fly er en tittel som sier sitt om at det ofte ikke er lystige temaer i Jinks sanger. Musikken gjør at dette blir et lite mesterstykke country:


Mesterstykker ja, det har denne skiva mange av. Jinks er en mester i å snekre sammen tekster som gjør dypt inntrykk og som du bare må tenke over. Det virker som det er en mening bak alt han foretar seg her. Bare se på coveret, i Which One I Feed hører vi "I have a white and a black wolf inside", og han  beskriver også seg sjøl som en belastning for de som er glade i han. Han på en måte pisker seg sjøl. Eller så forteller han andres historier, men det er så jeg mest tror det er seg sjøl han synger om. Uansett så er det en sterk eim av dønn ærlighet over musikken og tekstene på begge disse utgivelsene.

Jeg skrev i innledninga at jeg føler at Jinks tar countryen opp til et nytt nivå med disse to skivene. Ikke bare musikalsk der det på tre låter er typer koring som du sjeldent hører i country. Det er også denne ærligheten. Mange countryartister skriver og synger om det samme, om gudstro, alkohol, brudd, ensomhet. Men det er få som gjør det på en så dønn ærlig måte som Cody Jinks. Det er mange amerikanske countryartister som føler at de må ha en dæsj gudstro i enkelte av sine sanger, men nesten uten unntak virker det glatt og påtatt. Ikke hos Jinks, troen er viktig for han, og måten han framstiller sin tro på får det til å høres ekte ut.

Likeså all motgangen livet gir som han også beskriver på en måte som gjør det så autentisk at jeg føler et nært fellesskap med han. Og når en artist klarer det, klarer å få meg til å føle at vi er i samme båt, at han har opplevd det samme som meg og sett det samme som jeg sjøl om vi ikke deler religiøs tro. Da gir jeg meg over, da er jeg solgt. Da er dette så ekte vare som det bare kan gå an hos meg. Og jeg kjenner meg også godt igjen i behovet for A Bite of Something Sweet:


Til slutt tar jeg med avslutningssporet The Raven and the Dove, som jeg tolker som en sondring mellom dårlige dager, symbolisert ved en ravn og gode dager, symbolisert ved en due.


Which One I Feed, The Plea, It Don't Rain in California, Wounded Mind og Ramble er også noen perler av noen låter, som gjør dette og "After The Fire" til to album som slår alt anna som er utgitt av country i år. Ja, jeg har gitt andre countryalbum også 6-ere i år, men her opplever jeg at Jinks sprenger skalaen. Jeg burde gitt 7, men 6 er maks hos meg hvorsom er. Begge albumene føk nesten til topps på Billboards countryalbumliste rett etter utgivelse, og det altså fra en artist som ikke engang har kontrakt med et plateselskap! Som er så uavhengig som det kan gå an å bli. Det, samt en del andre uavhengige artisters sterke utgivelser i år gjør at jeg endelig føler en optimisme for sjangeren igjen.

Og altså, er du glad i god og ekte country som berører deg langt inn i hjerterota så kan du ikke gjøre deg så vondt at du ikke låner ørene til Cody Jinks. Det er nærmest en befaling!

Karakter: 6.



fredag 18. oktober 2019

Whiskey Myers - Whiskey Myers


Nå når Whiskey Myers har sluppet sitt 5. studioalbum er det på tide at jeg også låner ørene til de. Et skikkelig sørstatsband fra Texas, og en by som faktisk heter Palestine! Musikken minner meg om Drive-By Truckers og American Aquarium som jeg har skrevet om før.

Coby Cannon er vokalist og frontfigur og gjør en aldeles glimrende jobb. Han har den råheten en må ha som rockevokalist, og han har den følsomheten som trengs når han gir seg countryen i vold, noe som skjer på to av de 14 låtene på denne sjøltitulerte skiva.

Åpningssporet Die Rockin er en skikkelig heftig sak som jeg faktisk vil kalle rockgospel, for de fleste ingrediensene du ha må ha med i en god gospellåt er med her:


 Countryfans får sitt i Rolling Stone og Houston County Sky, og her er en liveversjon av førstnevnte:


Dette er et band som tydeligvis også har sine klare meninger om dagens musikkindustri, noe som kommer godt fram i røffe Bitch:


Jeg tolker denne låten som et oppgjør med de som på død og liv skal plassere artister og band i sjangerbåser. Og det er kan hende grunnen til at de på denne skiva har valgt å stå som produsenter sjøl.

Låten som berører meg mest på skiva er Bury My Bones. Den begynner med ordene "If I Die Young" som er tittelen til The Band Perrys gjennombruddshit for en del år siden. Sjøl om den var en helt grei og fin låt om et ømtålelig tema føler jeg det er mer substans over denne fra Whiskey Myers. Det er den ektheten og nærheten som en låt med en slik tekst bare må ha:


I det hele tatt er dette et gjennomført bra album av et band som jeg merker er glade for å ha den hele og fulle styringa med produktet sjøl. Det er nok også grunnen til at de ikke har gitt albumet noen annen tittel enn bandnavnet.

Til slutt tar jeg med det mektige avslutningssporet Bad Weather:


Skiva mangler 3 min. på å klokke inn på en time, og det betyr mye musikk for pengene. Faren for dødpunkter er da større, men dødpunkter er det ikke på denne skiva. Gasoline er en rå, nærmest desperat rocker som river i meg. Det samme kan sies om Glitter Ain't Gold. I det hele tatt et gjennomført meget godt album som jeg er blitt skikkelig glad i.

Whiskey er jeg definitivt ikke glad i, men slenger du på Myers blir jeg fornøyd!

Karakter: 5,5.

mandag 14. oktober 2019

Cody Jinks - After the Fire


Ifjor havna Cody Jinks' "Lifers" på 6. plass på min toppliste over Årets album. Det var røff, ærlig og følsom country som virkelig tok meg. Derfor var det med store forventninger jeg begynte å høre på årets utgivelse, "After the Fire".

Og jeg ble overraska. Jeg måtte høre den noen ganger og gå i dybden på låtene, for dette var musikalsk sett annerledes enn "Lifers". Likevel er dette røft og følsomt, men på en helt annen måte. Musikken er ikke så rocka som på "Lifers", men det er country på sitt mest ærlige og sårbare. For sjelden opplever jeg å bli berørt av nesten alle låtene på skiva. Ikke vet jeg om det Jinks synger om er sjølopplevd, men at han kan beskrive både vonde, gode og bittersøte følelser med sterk innlevelse, det er ihvertfall helt sikkert.

Vi får det allerede på åpningssporet, som også er tittelåten. Når ei plate begynner med ordene "I lost my way and I lost track" da skjønner du tegninga:


Yesterday Again er en aldeles nydelig sang og tekst der han våkner opp med sin kjære dagen etter en dag som begynte med en heftig krangel, men som endte med forsoning og kjærlighet:


Think Like You Think har en religiøs side, men sjøl jeg som ikke er religiøs blir dypt berørt av historien om han som vet at han gir familien mye smerte med sin drikking. Cody Jinks beskriver den smerten på en måte som gjør at det går kaldt nedover reyggen min, når jegpersonen blir konfrontert av sin kjære: ""Hvordan kan du lære våre barn å være sterk og motstå fristelser i en verden som har gått av hengslene når du drikker som du gjør?"

 
One Good Decision er den mest uptempo låten på skiva. Her et liveopptak:


Til slutt Someone To You, der Jinks sier at han ikke higer etter å bli en stjerne. Han fortrekker å være en "noone" hvis han kan være en "someone" for sin utkårede. Også dette en låt som går til hjertet:


Da har jeg posta halvparten av låtene på skiva. Men også Ain't a Train, Tell'em What it's like, akustiske William and Wanda og Dreamed With One er enkle sterke låter som berører. Og så avslutter Jinks det hele med den fine instrumentalen Tonedeaf Boogie, som er til ære for hans backingband Tonedeaf Hippies.

Albumet klokker inn på bare litt over 32 min., men er likefullt en av skivene som har berørt meg aller mest i år. Det er få som klarer å fortelle viktige historier på en så kompromissløs, men likevel følsom måte som Cody Jinks. Dette er så ærlig og så ekte at det jeg sitter igjen med er en enorm mengde respekt. Uansett om dette er sjølopplevde historier eller om det er historiene til venner eller en blanding, det spiller ingen rolle. Det er vel knapt noen av dagens countryartister som har forstått essensen i sjangeren på en måte som Cody Jinks har gjort. Dette er uvanlig sterkt og jeg kan ikke skjønne anna enn at denne bringer Jinks inn blant de virkelig store. Det fortjener han, og noe anna vil være blodig urettferdig!

 Karakter: 6.


fredag 11. oktober 2019

Freedom Call - M.E.T.A.L.



Freedom Call er et tysk powermetalband som ble danna i 1998, og som i år er ute med sitt 10. studioalbum. Bare vokalist Chris Bay er med av originalbesetninga, og det har vært en del utskiftninger underveis med bandmedlemmer som har kommet og gått.

Power metal har jeg sansen for pga. energien, rytmen og drivet i musikken. Første lytt av denne skiva ga meg et litt så därinntrykk, men jeg bestemte meg for å gi musikken flere sjanser og etterhvert så liker jeg mye av det jeg hører her. Jeg vil vel kalle dette for gladmetal, faktsik er det en del ord og vendinger i tekstene og i titlene som kretser rundt paradisisk evighet, mørkets fall osv, som får meg til å tenke på kristen gladmetall. Men jeg har ikke sett noe i det jeg har lest om bandet som tyder på at de har noen religiøse preferanser.

Når jeg skal gi noen eksempler på musikken fra skiva velger jeg å begynne med tittellåta, som jeg antar blir et anthem for bandet framover. Om samhold blant metalfans og jeg regner med at her blir det mye allsang live:


Men Freedom Call er først og fremst fart, energi og trøkk. Noe som de øser ut av seg på alle 11 låtene. Her er Sail Away med en tekst som ga meg religiøse assosiasjoner, men som kanskje ikke har noe med det å gjøre likevel. Men folk får tolke tekstene som de vil, musikken er ihvertfall herlig:


Fly With Us utmerker seg bl. a. med aldeles herlige gitarriff og soloer fra Chris Bay og Lars Rettkowitz:


One Step Into Wonderland er ikke akkurat en låttittel jeg trodde jeg skulle finne hos et metalband. Likefullt er dette musikalsk sett et av albumets høydepunkter. De synger om "on our way to heaven divine", noe som sjølsagt kan tolkes religiøst.


Til slutt tar jeg med avslutningssporet Sole Survivor. Også her en tekst der det er rom for flere tolkninger. Og musikken her er nærmest "heavy metal på lokalet".


Freedom Call gir meg altså powermetal av den glade sorten. Det kan høres lettvint ut, men når jeg tar meg tid til å få med meg nyansene i musikken skjønner jeg at det ikke er så enkelt. Du må være en god musiker for å få dette til å høre bra ut, og det synes jeg at gutta i Freedom Call er. Jeg kan forstå at de mest hardbarka metalpuristene kan fnyse når de hører dette, men jeg blir i godt humør og får skikkelig rockefot. Så jeg sier ja takk til Freedom Call!

Karakter: 5,5.


onsdag 9. oktober 2019

Lars Winnerbäck - Eldtuppen


Jeg skal komme med en tilståelse: Det var først i dag at jeg kom over at Lars Winnerbäck er gift med en av mine norske favorittskuespillere, Agnes Kittelsen! Det forteller mye om hvor lite jeg egentlig følger med på kjendisstoff. Og det forteller dessverre også at Lars Winnerbäck ikke har vært på radaren min musikalsk sett. Jeg har hørt navnet, og det er det. Jeg har ikke utforska musikken hans. Ikke før nå når jeg fikk et tips fra en venn som ønska å se en omtale av hans nyeste skive her på bloggen. Så da har jeg lånt ørene til den noen dager for så å sjekke han ut på Wikipedia i dag, der jeg altså fant ut at han gifta seg med Agnes Kittelsen for over tre år siden og at de fikk en datter i vår.......

Altså hadde jeg absolutt ingen referanser da jeg starta å lytte på denne skiva, jeg bare tok det jeg fikk for å si det sånn. Det jeg først la merke til er at Winnerbãck er poetisk anlagt i sine tekster. Han tar ingen språklige snarveier og tyr ikke til klisjeer, ihvertfall ikke på denne plata. Musikalsk synes jeg så og si alle 11 låtene er fine på sin måte, og det er spesielt fire som jeg har blitt meget glad i. Tilfeldigvis kommer tre av de etter hverandre som spor 5, 6 og 7.

Skulle Aldrig Hända Oss er den første, en melodiøs og fengende låt:


När Jag Såg Dig tolker jeg som historien om da han møtte sin hjertes utkårede. Poetisk og nydelig fortalt, og Winnerbãck går altså ikke i klisjéfella mange faller i når de skal fortelle en historie som dette:


Vykort Från Alperna er min største favoritt på dette albumet. En rett ut nydelig låt med en vár koring  som tar sangen opp på et enda høyere og vakrere nivå.


Egentlig er det bare én låt her som ikke tar meg helt, nemlig Precis Det Där. Stikk motsatt er det med Död Och Himmel som jeg tolker er til en venn som har tatt sitt eget liv. Virkelig en sang til ettertanke, og en påminnelse om å ta vare på hverandre og prøve å se signalene på at en som står deg nær sliter med livet sitt:


Jeg vil også trekke fram Hur Och Hvem Och Vad med et budskap om at du er god nok som du er, et budskap som er viktig ikke bare for Generasjon Prestasjon, men for oss alle.

Gjennom denne plata har jeg lært Lars Winnerbäck å kjenne som en reflektert artist planta i en singer/songwritertradisjon som jeg liker. Nærmeste å sammenligne med er Ulf Lundell, og det er godt at vi har disse to som i ett og alt velger sitt eget språk. Det er for meg et stort pluss. De gode historiene Winnerbäck forteller på denne skiva hadde forsvunnet hadde de vært på engelsk.

Karakter: 5.

mandag 7. oktober 2019

Jon Pardi - Heartache Medication


Jeg har begynt å følge YouTubekanalen til Grady Smith, en rundt 30 år gammel amerikansk countryentusiast, som har innsiktsfulle kommentarer til det som rører seg innen sjangeren. Han besitter også mye kunnskap, og han er bl. a. kritisk til den popifiserte brocountryen som herjer på listene. For tiden er han opptatt av det han kaller en nytradisjonell trend som han ser på flere av de nyere utgivelsene. Artister som går tilbake til sounden fra 90-tallet, med bl. a. mye fele og mer steel. Og at det også er en del mainstreamartister som har latt seg påvirke i den retning.

En av de er Jon Pardi, som nå er ute med sin 3. fullengder, etter "Write You A Song" i 2014 og "California Sunrise" i 2016, der Dirt On My Boots nådde 2. plass på Billboards countrysingelliste. Pardi er fra California og er tydelig inspirert av Bakersfieldsounden som fikk i vind i seilene for 30 år siden ved hjelp av suksessen til Dwight Yoakam. Grady Smith var meget begeistra for Pardis nye album, og kombinert med tipset fra en Facebookvenn som er glad i en av hans tidligere låter bestemte jeg meg for å låne ørene til det.

Og jeg må si at jeg liker det jeg hører. Det er fele på hver eneste av de 14 låtene. Åpningssporet og et par andre låter går likevel litt vel mye i mainstreamfella, men utenom de er dette et meget bra album med flere spennende låter. Det skal sies at mange av sangene omhandler alkohol på forskjellige måter, og det er da som en skjønner disse "edle" dråpene som er Heartache Medication, som han beskriver i tittelsporet:


Nobody Leaves A Girl Like That er en ypperlig midtempo countryrocker:


Som nevnt er alkoholen tema i mange av sangene på denne skiva, som i Me And Jack, og det er lett å skjønne hva/hvem som er Jack her:


 Tied One On er en aldeles herlig låt som etter en rolig start utvikler seg til en heftig humørpille:


Tequila Little Time er også en deilig låt, sjøl om det å sjekke ved hjelp av tequila nok ikke er å anbefale.....:


Det er mange flere gode låter her, som Buy That Man A Beer, den rolige Love Her Like She's Leaving, den litt røffe Call Me Country og avslutningssporet Starlight. Pardi har ei bra og følsom stemme som passer godt til musikken, og jeg synes han er en god og troverdig historieforteller.

Alt i alt er dette et album fra Jon Pardi som jeg setter stor pris på. For er det noe countryen trenger så er det å gå litt tilbake til røttene samtidig som en får følelsen av at musikken også er moderne og i tida. Det mener jeg Jon Pardi lykkes meget bra med her, og dette er en artist jeg ønsker å høre mer av.


Karakter: 5.




fredag 4. oktober 2019

Sturgill Simpson - Sound & Fury


Sturgill Simpson ble for noen år siden sett på som countryens redningsmann. Glem det, denne skiva er kjemisk renset for alt som har med fele, steel og honkytonk å gjøre. Nå var forsåvidt ikke det forrige albumet "A Sailors Guide to Earth" spesielt country heller, men dette er et nesten apokalyptisk musikalsk landskap med så mange ingredienser at du som lytter formelig gisper etter luft.

Egentlig er dette et soundtrackalbum, for samtidig har det kommet ut en tegnefilm på Netflix med samme tittel, altså "Sound & Fury". Jeg vet ikke mye om handlinga i denne filmen anna enn at det er en litt spesiell sjåfør som kjemper en kamp mot to forferdelige fiender. Inspirert av japansk historie og kultur, noe Simpson fatta interesse for fra den tida han var militær og stasjonert i nettopp Japan.

Tittelen passer ihvertfall meget bra, for her er det ekstemt mye lyd og du bare kjenner at her er det også mye sinne. Simpson er da også en rebell som går sine egne veier og som har ekstremt lite til overs for de som styrer og steller med musikkindustrien i Nashville og andre steder. Dette er en artist som krever 110% kontroll over hele sin kunstneriske virksomhet.

Det hele begynner med noen skritt over grusen, en bilmotor som settes i gang og en leting etter rett radiokanal før vi får en heftig instrumental, Ronin, der det er den herlige gitaren som tar meg mest. Når vi så kommer videre i albumet så er det to ting som er lett å legge merke til, nemlig de meget bråe overgangene mellom de fleste låtene og Simpsons sang. Jeg ser for meg en scene med musikerne i forkant og en syngende Simpson som står bakerst på scenen. Remember To Breathe er det første eksemplet på nettopp det. Elsker setninga "Having oneway conversations with the darkness in my mind":


Jeg får problemer når jeg skal prøve å beskrive musikken på denne skiva, for det er så broket og forskjellig nesten fra låt til låt. Slik blir det når du står overfor en artist som er så konsekvent uforutsigbar som Sturgill Simpson er. Og når du får en låt med tittelen Make Art No Friends så skjønner du hvor kompromissløs Simpson er:


Uansett, det er en god del rock her, det er en dæsj elektronika og det er en hel masse anna rart. Jeg velger å kalle det musikk istedet for å prøve å klassifisere det jeg får servert her. For det nytter ikke.
Og et par av titlene er noe du aldri har vært borti før, som Best Clockmaker On Mars:


I 2:10 korte Last Man Standing høres Simpson mest ut som en rocker fra sjangerens spede barndom, helt uventa og skikkelig heftig. Avslutningssporet Fastest Horse In Town er øs øs med lyd til det ender med en apokalyptisk kaskade av en annen verden. Favorittsporet mitt på skiva er kanskje det mest melodiøse av de alle, og igjen blir du overraska, for etter det ørene mine ble behandla med tidligere på skiva hadde jeg ikke venta noe så neddempa som dette som nestsiste låt. Her en liveversjon. Men teksten er ikke neddempa, setninga "Hypocrites building brands" peker rett på Simpsons syn på de som styrer musikkindustrien:


At Sturgill Simpson er et musikalsk geni er det liten tvil om. I sin utforskning av stadig nye elementer å fylle sin musikk med minner han meg om en moderne Gram Parsons. Det er ikke 100% av dette jeg helt klarer å ta inn, men du verden, denne mannen er noe av det beste vi har for tida. Og den mest innovative artisten jeg vet om. "Only sky is the limit" er ordtaket vi kan bruke når det gjelder Sturgill Simpson, og vi kan bare lure på hva han kommer med neste gang.......

Karakter: 5,5.

onsdag 2. oktober 2019

Beth Hart - War In My Mind

Ny plate med Beth Hart, en artist som jeg nyter å høre på. Stemma hennes er særegen, sterk og klar. Du hører med en gang at det er henne som står bak mikrofonen. Så også på denne 52 minutters og 12 spor lange skiva, som igjen er i spennvidden blues, rock, jazz. Jeg er mer en rocker enn en blues og jazzmann, men sjanger har ingenting å si når det er Beth Hart som synger, for hun gjør alle sanger hun tar i interessante.

Ta f. eks. åpningssporet Bad Woman Blues som er en aldeles herlig og heftig låt i skjæringspunktet mellom rock og blues. Om den tøffe dama som definitivt ikke vil være partnerens kone eller mor og som fastslår at "Good women always lose". Men som også erkjenner at det å være en "bad woman" ikke er noen dans på roser.


Tittelsporet er en mye seigere sak, og det må den være med tittelen War In My Mind. En tekst til ettertanke, her er det følelsene til en person som sliter psykisk som er tema. Og som vanlig med Beth Hart, framført med intensitet og innlevelse:


En blir ikke uberørt av å høre på et Beth Hartalbum, det er låter som tar deg og som river i deg. Det er tydelig at hun vil at jeg ikke bare skal høre på låtene hennes, men at jeg også skal ta de til meg, la de bli til en del av meg. Sånn sett så krever hun mye av meg som lytter, og jeg kan bare ikke stille meg likegyldig. Enten må jeg ta inn over meg låtene hennes med hud og hår eller så får jeg la vær å høre på de. Jeg velger sjølsagt det første, for sjøl om hun krever mye av sine lyttere så er det en verden jeg vil være en del av.

Og går en inn i hennes musikalske verden så kommer perlene på rekke og rad. Som Spanish Lullabies, som ganske riktig er fylt med spenstige spanske rytmer:


Så har vi den tøffe Sugar Shack som minner meg om at den første tida mi som Sugarlandfan var jeg med i et fanforum som het "Sugarshack". Dette her er en heftig og eggende låt som suger meg til seg:


En låt som berører meg langt inn i hjertet er Beth Harts hyllest og takk til sine foreldre, Thankful. Dette er en sang som gir meg frysninger, så nydelig er den. Når en får denne hyllesten så bare må en ha gjort noe riktig som foreldre:


Det er bare å fastslå at Beth Hart igjen har gitt oss et album med sanger som berører. Hun er en unik artist, og er det en jeg vil oppleve live så er det henne.

Karakter: 6.


tirsdag 1. oktober 2019

Claudia Scott - Restless Souls


Ny skive med Claudia Scott er alltid en stor begivenhet for meg. Hun er en av de beste, om ikke den beste vi har innafor americana og det litt røffere countrysegmentet. Hun leverte strålende album i 2014 ("Follow the Lines") og 2016 ("Let the Ribbons Fly") og er nå altså ute med et nytt knippe sterke låter.

Claudia har en følsom og god stemme som gjør at det hun formidler fortoner seg ekte. Og tittelsporet, som åpner skiva er intet mindre enn en knallåt der hun viser alle de strengene hun spiller på som artist. En fengende låt som også har en bra dose røffhet i seg. En sang om livet, og det å stadig være på vei mot noe.


Long Ago er en mye mer nedpå låt, og ved første lytt festa jeg meg ikke noe særlig ved den. Men etterhvert har den vokst til å bli en aldri så liten perle i mine ører. Spesielt synes jeg at den litt ettertenksomme steelgitaren virkelig hever sangen til å bli rett ut vakker:


When Love's On Your Side er en nydelig fortelling om hvor herlig livet er når du har din store kjærlighet ved din side. Det er slike historier som dette som er så gode å høre, de gir en tro og et håp om at det også ligger noe godt og venter på meg på relasjonsfronten, det være seg vennskap eller noe mer i tida som ligger foran meg.

  
Ophelia er en sterk og god historie om forholdet mellom Claudia og moren og rolige The Ferryman er om dagen ifjor da møren døde. Vakkert, rett og slett.

En av de røffeste låtene på dette albumet er Communication Breakdown, og med en slik tittel trengs det at låten er litt tøff i kantene. Igjen følsomt og nydelig formidla av Claudia:


Nok en gang har Claudia Scott levert et helstøpt album som beviser at hun er en artist av virkelig høy klasse. Jeg koser meg med denne skiva og jeg vil ikke bli overraska om det vanker en ny Spellemannominasjon. Det vil i så fall være høyst fortjent!

Karakter: 5,5.