Det var altså for snaue tre år siden at jeg endelig oppdaget Lars Winnerbäck, derfor var det med forventning jeg startet å høre med albumet han ga ut i slutten av april.
Og jeg synes han innfrir på de fleste av de tolv låtene på dette albumet. Forrige gang sammenlignet jeg han litt med Ulf Lundell, og ja, det er en del likheter med Uffe. Kanskje når ikke Winnerbäck helt opp til Uffe hva råskap angår, men ellers hører jeg både musikalsk og tekstlig at Lundell er et forbilde. Men uten at det er forstyrrende. Og igjen viser Winnerbäck at han ikke er en klisjeenes mann, han velger ikke de lettvinte løsningene i sine sanger.
Dette er en god blanding av litt storslåtte sanger og noen mer neddempa. Albumet åpner sterkt med Blåser bort, et tilbakeblikk fra 1996 og Stockholm Water Festival, og vi møter bl. a. fenomenet ved at man må stå på en liste for å komme inn på enkelte utesteder. En låt som begynner rolig, men du føler at her blir det trøkk etterhvert, noe som det også blir til gagns. En fengende og drivende låt som det er umulig å sitte rolig til:
Älvens industrier er også en herlig storslått låt som virkelig tar meg og holder meg interessert låten igjennom. Før vi får den fineste av de mer rolige innslagene, nemlig Släpp det där mörkret. Musikalsk suggererende og betagende, tekstmessig en instendig bønn til en persom som står en nær om å gi slipp på mørket som har tatt plass i den personens liv. En sterk tekst som gjør inntrykk på meg.
Gjennom sitt ekteskap med Agnes Kittelsen, en av mine norske favorittskuespillere har Winnerbäck helt tydelig fått et godt kjennskap til Norge og norsk kultur. Det er henvisninger til Norge i flere av låtene, og han vier en låt til en av våre nasjonalskatter, Munchs Skrik. Og Winnerbäck serverer her en del av de mange tolkningene menneskene har hatt på hva som kan ligge i dette som er et av kunsthistoriens mest omtalte maleri. Dette er bare vakkert:
Decembernatt er en av de mer storslåtte låtene som jeg også er blitt så glad i. Skrevet under pandemien, mens vi ventet på Godot og på vaksinen. Og jeg vil også skryte av Winnerbäcks band, at de er meget gode musikere er det ingen tvil om. Alle briljerer og er med på å gjøre denne sangen sjukt fengende. Dette er et perfekt team til denne typen musikk.
Så til den mest pessimistiske låten, ihvertfall hvis vi ser på tekstene. Musikken er desperat og teksten er om alt som er galt i den verden vi lever i. Om alle som fornekter fakta, enten det gjelder klima, pandemi eller som nå krigen som har rammet Ukraina og Europa. Om de gamle lederne som ønsker seg tilbake til svunne tider, ja her skulle en tro at sangen er skrevet etter Russlands invasjon av Ukraina. Spørsmålene Vad vore livet utan kristen höger? Hur skulle världen ens se ut? er høyst betimelige og forståelige. En sang og en tekst verden trenger å høre.
Jag er en enkel dans- och sångman i et trasigt sosseland åpner Winnerbäck det heftige tittelsporet med. Og Grand hotel er en fin observasjon av livet sett fra Oslo, på bryllupsdagen. Der Winnerbäck framstiller seg som partysvensken på den franska balkongen. Om rykter som flyr som bjørkepollen fra Stortinget og ned til Oslo S og Flytoget. Rett og slett et nydelig stykke poesi.
Lars Winnerbäck treffer meg godt med dette albumet. Det er faktisk et lite stepp opp fra Eldtuppen for tre år siden. Og jeg føler at den råskapen jeg etterlyste her i starten, den er ikke langt unna. Den kommer, og den vil strø ekstra krydder over musikk som allerede er gjennomført sterk og god.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar