tirsdag 31. juli 2018

CC Cowboys - Perfekt normal


Jeg har alltid vært svak for CC Cowboys og Magnus Grønnebergs drømmende stemme. Det er musikk som har gitt meg mye glede, og Grønneberg ga også ut et album sammen med sin datter for få år siden som gikk på høy rotasjon hos meg.

Og jeg synes mye er bra på dette albumet, og da spesielt de fem første sporene. Det er på en måte de som i mine ører er høydepunktene på skiva. På åpningssporet Uten Filter går Grønneberg til et dårlig skjult angreppå en del av verdens ledere, "Det er så tøft der ute, når de ved roret er som skrekkelige barn helt uten filter". Da tenker en automatisk på karer som Trump, Putin, Duterte og Kim Jong Un. Det er om å oppleve at det som skjer på den storpolitiske arena kommer helt inn til en i stua, og Grønneberg og bandet beskriver i denne låten den tida vi lever i på en meget god måte. Samtidig blir låten etterhvert leken og fengende musikalsk:


Låten jeg er mest glad i på denne skiva er Det Magiske Ordet Unnskyld, musikken er usigelig vakker med instrumentering og harmonier som virkelig tar meg. Og i teksten klarer Grønneberg å unngå en del av de klisjéfellene han til tider er blitt beskydt for å falle i. En rett ut betagende låt:


Jeg liker også veldig godt Kjærlighetens Pris som tar utgangspunkt i hunden Panda som nå er henvist til de evige jaktmarker. Den kjærligheten Panda ga til sin eier får Grønneberg til å filosofere om hva som er, nettopp, prisen for kjærligheten. Også her synes jeg poesien er på et bra nivå, og i det hele tatt er det få tekstmessige klisjeer på denne skiva:


Jeg Vil Vite Alt og Forglem Meg Ei synes jeg også er låter med godt driv og god nerve. Men så kommer et par låter, Barndommen Kommer Nærmere og tittelsporet Perfekt Normal som blir ujevne og ikke tar meg helt, mens Tett Inntil reddes av et engasjerende refreng. Men så kommer Hun Er Havet som er et av de musikalske høydepunktene for meg. Musikken gir meg assosiasjoner til nettopp havet, og da treffer det meg:


Ensomme Ulver blir mer anonym, mens CC Cowboys går tilbake til sine rockerøtter i Gudinner, og det fungerer ganske bra. Avslutningssporet Ari, Moi og Meg fungerer også ganske bra. Spørsmålet jeg stilte meg er om det er Ari Behn og fotballspilleren Mohamed "Moi" Elyounussi Grønneberg hinter til i teksten, siden de er østfoldinger som han. Men så viser det seg at det er kokken Trond Moi og at det var en bestillingslåt fra Ari Behn etter en guttetur de tre tok og som ble en serie på TV2.


Så jevnt over er dette et bra album fra CC Cowboys, men med noen svake punkter. Det som er bra er imidlertid klart i flertall og derfor er denne skiva en hyggelig opplevelse for meg.

Karakter: 4,5.


tirsdag 24. juli 2018

Lordi - Sexorcism


Etter at de maskerte finnene i Lordi ga Eurovision metalsjokk med Hard Rock Hallelujah og en suveren seier i 2006 har de gitt ut plater med jevne mellomrom og årets utgivelse er den 9. i rekken. En del utsskiftninger av personell har det vært underveis og nå har de også kvinnelig keyboardist i Hella. Og med låttitler som Sexorcism, Romeo Ate Juliet, Polterchrist, Hell Has Room, Hot & Satanned og Sodomesticated Animal så legge de ikke noe imellom. Og musikalsk så sitter dette som et skudd hos meg. Og ingen sitter bedre enn Rimskin Assassins:


Denne og de aller fleste låtene på skiva er sjukt fengende. Og det er en kunst det å kombinere det å være harde med å være fengende, det er ikke alle som klarer det. Det nesten sju minutter lange tittelsporet åpner skiva, en oppbygging med et enslig piano og så synth går over i en heftig og mektig låt.


Flere av låtene begynner rolig og tilforlatelig før de eksploderer i skrekk og gru, som Naked in My Cellar. Denne videoversjoen er 45 sek. lenger enn på plata:


En låt som derimot går rett på sak er Slashion Model Girls:


I det hele tatt så synes jeg Lordi leverer melodisk metal av meget høy klasse på dette albumet. Det er ikke et eneste dødpunkt og jeg blir med alle de 62 minuttene skiva varer. Siste eksempel jeg tar med er det drøyt 6 min. lange, mektige avslutningssporet Haunting Season:


Dette er så hardt og så fengende som melodisk metal skal være og Lordi viser at han og bandet absolutt har mye å fare med også i 2018. Finland er store innen metal og har mange meget gode band, Lordi er uten tvil et av de. Når de klarer å levere et album som holder oppe interessen hos meg i over en time så må det bare bli

Karakter: 6.

fredag 20. juli 2018

Rotlaus - På vei



Rotlaus er et countryrockband fra Ørsta som er ute med sin andre fullengder etter debuten med "Bygderamp" fra 2016. I motsetning til sine medsunnmøringer i Vassendgutane, som er blitt en parodi på seg sjøl så synes jeg at Rotlaus leverer solid og ekte norsk countryrock på denne skiva. Det er ti låter som sitter godt i øret, det er fengende låter, musikken er tett og god, tekstene er ikke for klisjéaktige og vokalen er bra.

Det er egentlig bare småting jeg har å utsette, som at tittellåten er en låt som jeg føler aldri tar helt av. Og teksten på Ei Runde Til der budskapet til jenta er å bli med, for "ej veit at du vil". Det er nok mange jenter som har blitt med på ting de egentlig ikke ønska etter å ha blitt overtalt med den frasen.

Men når det er sagt så er resten veldig bra. Favorittsporet mitt er avslutningslåten Siste Song, både musikalsk og tekstmessig er denne låten bare helt nydelig fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud av dens varhet og ekthet, og i mine ører er dette noe av det fineste som er laga innen norsk countryrock:


Hvilke jeg velger av de andre låtene kommer egentlig på ett ut, for som nevnt så er dette solid og fengende, og jeg er trygg på at Rotlaus gjør stor suksess i festival-Norge nå i sommer. F. eks. med Syng Mej Ein Song:


En annen ting jeg liker ved det musikalske uttrykket til Rotlaus er at det ikke blir for overlessa, ei felle en del band innen sjangeren går i. Dessuten har vokalist Bjørn Marius Øyehaug en behagelig stemme. Her er Neste Sving:


Pappas Lille Pike er det ungdomsopprør som er tema:


Som romsdaling skjemmes jeg ikke over å si at sunnmøringene i Rotlaus har overbevist meg om at de er noe av det aller beste som norsk countryrock har å by på i 2018.

Karakter: 5,5.

fredag 13. juli 2018

T. Hardy Morris - Dude, The Obscure



T. Hardy Morris var frontmann i Georgiabandet Dead Confederate som ga ut tre album mellom 2008 og 2013. Bandet hadde en musikkstil som ble beskrevet som en blanding av grunge, alternativ country og psykedelisk rock. Etter at bandet ble oppløst satsa Hardy Morris på en solokarriere og slengte på en T. foran navnet sitt. "Audition Tapes" kom i 2013 og to år senere ga han ut "Drownin on a Mountaintop".

Nå har album tre kommet og jeg har hatt den på øret i ei ukes tid nå. Og jeg kan høre at Morris har tatt med seg litt av det han var med på i Dead Confederate, men også med en islett av folk. For meg er det blitt et delt album der jeg er stor fan av de tre første og de tre siste låtene, mens de fem imellom ikke er fullt så interessante.

Det som jeg merker meg er at Morris har en følsom, og en aning klagende stemme. På de låtene jeg liker så kler det musikken veldig godt. De tre første låtene er alle mektige på hver sin måte. Åpningssporet Be åpner noe stillestående, men utvikler seg til en sterk låt der Morris' følsomme stemme kommer godt til sin rett:


Så kommer vi over til mer rocka Homemade Bliss, en låt der jeg får et bilde av at Morris' stemme  ligger bak musikken. En mektig kjærlighetslåt dette:


Litt enklere, og med en smak av country takket være en duvende steelgitar vil jeg kalle The Day Everything Changed, her i en laivversjon:


Så kommer det altså noen låter som i mine ører blir mer stillestående og Morris blir vel introvert. Men det skal sies at den første av de, Cheating Life, Living Death absolutt har sine kvaliteter i all sin enkelhet, bl. a. et lavmælt refreng som absolutt sitter.

Så jeg lar de ligge og går heller til de tre siste. Først den mest fengende låten på skiva, Lit by Midnight:


4 Days of Rain er tydelig folkinspirert og hadde den vært på norsk hadde den nok blitt plassert i kategorien for viser:


Så avsluttes albumet med countryinspirerte Purple House Blues, denne låten er bare usigelig vakker og mektig. Morris' stemme formelig duver over den nydelige musikken, og dette er en perle av en låt:


På denne skiva er det flere låter som betar meg og det er både den varierte musikken og den følsomme stemma til T. Hardy Morris som gjør at jeg får en slik opplevelse. Det er ekte og nært, og det tar meg. Så får jeg heller bære over med at det er noen låter som blir litt uinteressante. For de sterke låtene gjør sitt til at albumet lander støtt på den positive delen av min karakterskala.

Karaker: 4,5.

søndag 8. juli 2018

Ray Davies - Our Country - Americana Act II



Et år etter at Ray Davies ga ut sitt "Americana"-album er han jammen ute med en oppfølger. 74-åringen er altså med ett blitt produktiv, og han har tydeligvis behov for å fortelle sin amerikanske historie. Om da hans Kinks, Beatles, Rolling Stones og andre britiske band ble kalt "The Invaders" og Kinks ble bannlyst fra USA i fire år. Om da han ble skutt i New Orleans og fikk en varig skade, og om hans syn på det amerikanske samfunnet. Det er mye kjærlighet her, men også en god dose realisme.

19 spor er mye, et par av de er også rene snakkespor. Det trekker ikke ned, jeg synes Davies er en god historieforteller også når han snakker. Det er flere fengende låter, og det spenner fra ren americana med countryislett, rock og mer jazzete låter.

Tittellåta åpner skiva og er en nydelig sang med høy allsangfaktor:


Rocka The Take er en av mine største favoritter her, der en av Davies medmusikere på albumet, Jayhawks-keyboardisten Karen Grotberg bidrar med mer vokal enn Davies. En skikkelig tøff låt, både musikalsk og tekstmessig:


Bringing Up Baby er også en favoritt, en fengende herlig countryaktig låt:


Blant de ni første låtene er det fullt av høydepunkter, The Getaway er både sugende og fengende rocka på samme tid.


Her har vi også mer rolige The Real World, likefullt en spennende låt med en god historie der Karen Grotberg igjen bidrar med nydelig vokal. Etter den går skiva ut i et mer jazzete spor, låtene blir mer seige og jeg må innrømme at jeg faller litt av. Men så tar det seg opp på slutten med The Big Guy, som er en varm hyllest til Tony og Bob, to av livvaktene Davies hadde i USA:


Albumet avsluttes med den herlige rockeren Muswell Kills som er en oppdatert versjon av Kinkslåten Muswell Hillbilly:


Det er ikke rart at Ray Davies er glad i USA, det var der han fant røttene til sin musikk, den han var med og invaderte USA med Kinks. Og som nevnt i starten, det er mye kjærlighet her og det er også mye ærbødighet og takknemlighet. Men at alt ikke er rosenrødt med dette store landet legger Davies heller ikke skjul på, og han har også arr på kroppen som han vil bære med seg livet ut.

Det er mye bra på denne skiva, men 19 spor er kanskje vel mye. Og de mer jazzete låtene tar meg ikke noe særlig. Likefullt synes jeg Moldejazzsjef Hans-Olav Solli bør hive seg rundt og booke Ray Davies til 2019-festivalen!

Karakter: 5.