torsdag 29. september 2011

Emmett Till



Vært nesten ei uke fraværende nå, beklager det. Men satser på litt roligere tider framover nå som den lokale fotballsesongen nærmer seg slutten.

Sist var jeg inne på Emmylou Harris nyeste album "Hard Bargain" og jeg nevnte også sangen "My Name Is Emmett Till". Den hamdler om det bestialske drapet på 14-åringen Emmett Till i Mississippi 28. august 1955. Han var fra Chicago og var på besøk hos sin onkel. Det gale han hadde gjort var å snakke til en hvit kvinne. Kort fortalt ble han mishandlet og drept av kvinnens ektemann og en kamerat. De ble frikjente, men tilstod senere i et avisintervju, beskytta av en lov som sa at er en frikjent for en forbrytelse og dommen er rettskraftig kan en ikke dømmes for den forbrytelsen i en senere sak.

Har lest om saken og sammen med sangen gjør det et uutslettelig inntrykk. Tenk å drepe en guttunge for hudfargen og at han snakka til ei hvit kvinne, det er bare for grusomt.

 

fredag 23. september 2011

Emmylou Harris - Hard Bargain



Det er ennå drøye 3 mnd. igjen av 2011, men det skal mye til at ikke Emmylou Harris' "Hard Bargain" blir årets album for meg. Emmylou leverer her rett og slett et nydelig album. Alle sangene er egentlig perler.

Det begynner med "The Road", til hennes duettpartner og gode venn på begynnelsen av 70-tallet Gram Parsons (The Byrds, Flying Burrito Brothers) som døde av en overdose i 1973, bare 26 år gammel. Emmylou skrev "Boulder to Birmingham" til han i 1975, og kommer altså her med en ny sang tilegna sin gode venn og musikalske partner..

I can still remember every song you played
Long ago when we were younger and we'd rock the night away
How could I see your future then where you would not grow old
With such a fire in our belly such a hunger in our souls.

I guess I probably loved you and those words rolled off your tongue
Seemed that we were trailing under some unlucky sun
And though I couldn't save you and no one was to blame
But the road we shared together once will never be the same

Hey
Gone away
Won't be coming round again
Hey
With a song I pray
And on the wings of a song I'll fly away.

I wandered in the wilderness for a while I was so lost
To everything there is a season and every blessing has it's cost
So I took what you left me and put it to some use
Went looking for an answer with those three cords and the truth
Find More lyrics at www.sweetslyrics.com

I come down from the mountain I come walking in your shoes
I was taken for a gambler when I had no more to loose
But you put me on that path. How could I refuse?
And I spend my whole life out here working on the blues

Hey...

So I carried on. You can't be haunted by the past.
People come. People go. And nothing ever lasts.
But I still think about you and wonder where you are
Can you see me from some place up there among the stars

But down here under heaven there never was a chart
To guide our way across this crooked highway of the heart
And if it's only all about the journey in the end
On that road I'm glad I came to know my old friend.

Hey
Gone away
Won't be coming round again
Hey
With a song I pray
And on the wings of a song I'll fly away.

Jeg vil komme med flere sanger fra dette nydelige albumet etterhvert, nå må dere nyte "The Road":)

tirsdag 20. september 2011

Sugar Baby Love



Det var vel i 1974 denne me dThe Rubettes kom hvis jeg ikke husker feil, og jeg ble helt fjetra av denne falsettstemma. Og jeg får fremdeles gåsehud. En av de sangene som gjorde dypest inntrykk på meg i min barndom. Mer er ikke å si egentlig:)


Apres Toi



En lørdagskveld i april 1971 satte moren min meg ned i sofaen foran TV-en. Da var det tilfeldigvis finale i Eurovision eller Melodui Grand Prix. Siden da har jeg sett nesten alle norske og alle internasjonale finalene. Nå i de siste årene har jeg fått et meget avslappa forhold til det. Jeg pløyer ikke nettet og niglor på delfinaler og finaler rundt om i Europa og jeg begynner vel ikke å høre på de nasjonale vinnerne før ca. en måned før det braker løs. Jeg ser alle norske delfinaler og de internasjonale semifinalene og finalen, men når finalen er over så er den over. Da tenker jeg lite på det hele til det begynner i Norge igjen utpå nyåret. Har f. eks. ikke hørt årets vinner fra Aserbajdsjan en eneste gang etter finalen i mai.

Min største favoritt blant alle Grand Prixsanger fikk jeg allerede med vinneren i 1972, da jeg altså var 9 år. Og fortsatt synes jeg "Apres Toi" med Vicky Leandros er en mektig sang. Til dags dato har jeg ikke skjønt et kvekk av teksten, men det gjør ingen ting. Det er stemmen til Vicky Leandros og det er dramaturgien i sangen som gjør den til noe helt spesielt. Samt fremførelsen. Må vel innrømme at jeg som 9-åring var litt småforelska i Vicky Leandros, hun framstod som litt mystisk for en norsk guttunge. Og det bidrog nok også til at jeg ble helt bergtatt av sangen.

lørdag 17. september 2011

Min første favoritt

Det var som 8-åring i 1971 at jeg oppdaga moderne musikk, pop, rock osv. Den aller første favorittsangen min, den som åpna ørene mine var en enkel sak fra det skotske bandet Middle of the Road. Forståelig nok en sang som har en spesiell plass i hjertet mitt, sjøl om den som sagt er enkel.

onsdag 14. september 2011

My Chemical Romance



Basert på de artistene jeg har presentert tidligere i bloggen så er nok My Chemical Romance et overraskende valg. At en på 48 liker MCR skurrer kanskje litt, men akkurat det bryr ikke jeg meg så mye om. Det er herlig rytme og driv i musikken og de spiller en rock som jeg liker rett og slett.

Det var min eldste datter som fikk meg interessert i de under en ferie for fire år siden og jeg fikk se en dokumentar-DVD der jeg fikk et positivt inntrykk av bandet og bandmedlemmene. Bl. a. vokalist Gerard Ways oppgjør med sin dopfortid og hvordan han kom seg ut av misbruket avtvang respekt hos meg. Jeg kjøpte ikke da noen av CD-ene deres, men da "Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys" kom ut ifjor kjøpte jeg den uten å ha hørt noen av sangene på forhånd.

Og jeg ble ikke skuffa. I mine ører så leverer MCR her rock av høy kvalitet. Og det var nettopp den musikken jeg tydde til etter skuffelsen over at mitt kjære Molde rota bort en 2-0 ledelse mot Brann sist søndag. Rett nok fant jeg først trøst i Ofra Haza på YouTube, men da jeg la meg for kvelden var det MCR jeg tydde til på Ipoden for å få skuffelsen ut av systemet. Det er rock med trøkk jeg trenger i slike stunder og det fikk jeg da.

Ikke minst min favoritt fra albumet, "Bulletproof Heart".

søndag 11. september 2011

Hjerterknekt





Hjerterknekt fra Hadeland er et av mine norske favorittband. Har tre CD-er med de med mye fengende musikk og gode tekster.  Jeg har deres tre seneste album "Tvoli" fra 2001, "I ly av mørket" fra 2006 og "Et langsomt farvel" fra 2010. Dette er fengende musikk med mest preg av folk og country. Skulle gjerne ha opplevd disse gutta live, men de har så vidt jeg vet ikke vært på mine trakter. Ihvertfall ikke den tida jeg har bodd i Førde.

Hjerterknekt er vel mest kjent for "Menn av Hjertet" fra 1995, en skikkelig radiohit som fortsatt spilles en del på radioen. Jeg har valgt "Konge For En Kveld" fra albumet "Tivoli", en drivende god sang med en tekst som mange av oss menn kan kjenne oss igjen i......:-) Frontfigur Henning Klevmark har også ei behagelig stemme som passer til den musikken Hjerterknekt spiller.

fredag 9. september 2011

30. august 1985



Fredag 30. august 1985 ble en dag som ble bestemmende for hvordan livet tok veien, ja, for der jeg er i dag. Jeg var i Trondheim, hadde gitt opp og komme inn på sosialhøgskolen og hadde tenkt ut en vei videre med vekt på sosiologi, der grunnfaget var fullført. Jeg trengte et grunnfag til før jeg gikk videre med mellomfag og hadde søkt meg opp på pedagogikk og psykologi. Den dagen var planen å oppsøke en studieveileder på universitetet for å klargjøre hva som var det beste valget av de to.

Så langt kom jeg ikke, for jeg ble vekket av en telefon som fortalte at jeg var kommet inn på sosialhøgskolen i Stavanger med studiestart påfølgende mandag 2. september. Jeg fikk bare noen få timers betenkningstid.

Kort fortalt så møtte jeg opp i Stavanger 2. september etter ei mildt sagt meget hektisk helg. I ettertid ser jeg at det valget jeg gjorde den dagen var bestemmende for hvordan livet mitt skulle bli videre. Hadde jeg takket nei hadde jeg sikkert ikke hatt de barna jeg har i dag og jeg hadde ikke hatt det livet jeg har i dag. Litt av en tanke egentlig.....

Utrolig nok, den fredagen fikk jeg tid til å stikke innom ei platesjappe i Trondheim og kjøpe en kassett. Hvorfor jeg valgte John Cafferty & The Beaver Brown Band vet jeg ikke. Men den skiva, "Tough All Over" vil jeg for alltid forbinde med den dagen jeg gjorde et valg som ble bestemmende for resten av livet mitt.

I retrospekt kan en jo si at John Cafferty var en noe bleik Springsteenkopi. Men en sang jeg falt pladask for var "Tex Mex (Crystal Blue)". Da CD-en kom i postkassa for tre uker siden var det rent magisk å sette på CD-spilleren og høre denne sangen. Det var gårsehudfaktor de luxe. Mange følelser som vella opp i meg. Absolutt en sang som betyr veldig mye for meg.

Hvis noen husker filmen "Eddie & The Cruisers" fra 1983 så var det John Cafferty & The Beaver Brown Band. De kom fra USA's minste delstat Rhode Island og hadde en viss suksess med dette albumet, godt hjulpet av Eddie & The Cruisers-faktoren. De ga ut et par album til, men gikk så inn i glemselen.

.

torsdag 8. september 2011

The McClymonts



Jeg liker å oppdage litt ukjente artister, slike som mange ikke vet om. Som de australske søstrene i The McClymonts (Brooke, Samatha og Mollie). Da mine store favoritter Sugarland, som jeg skal komme behørig tilbake til senere turnerte i Australia for noen år siden åpnet The McClymonts for de på et par av konsertene.

Det var nok for meg til å sjekke de ut. Og jeg likte det jeg hørte! Har kjøpt 2 CD-er med de, men mangler den første, en EP med 6 sanger. Blant de denne som jeg linker til her som var mitt første møte med The McClymonts. En skikkelig gladlåt som du bare må bli i godt humør av! (Og samtidig lærte jeg hvordan linke til YouTube-videoer.....:)

onsdag 7. september 2011

Not Ready To Make Nice



Jeg nevnte Dixie Chicks i går og spinner videre på de i dag. En av de sterkeste sangene og tekstene jeg vet om er nemlig "Not Ready To Make Nice".

Dixie Chicks var kanskje countrymusikkens største stjerner ved siden av Garth Brooks på slutten av 90-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. Trioen, bestående av Natalie Maines, Martie Maguire og Emily Robison oppnådde enorm kommersiell suksess med sine album "Wide Open Spaces", "Fly" og "Home". De var countryens kjæledegger og fylte stadion etter stadion.

Men etter at Natalie Maines, under en konsert i London 10. mars 2003 brukte sin ytringsfrihet og sa disse ordene:
"Just so you know, we're on the good side with y'all. We do not want this war, this violence, and we're ashamed that the President of the United States is from Texas.", ja, da brøt helvete løs.

De ble bannlyst og boikottet av countryradiostasjonene, fans i hopetall vendte de ryggen. Drapstrusler kom og de gjennomgikk en forferdelig tid.

Men revansjen skulle komme og den ble søt. Albumet "Taking The Long Way" ble sluppet i mars 2006 gikk rett til topps på Billboard Hot 100 og på Countryalbumlista til tross for at de knapt nok ble spilt på countrystasjonene. Året etter ble de nominert i fem kategorier itil Grammyutdelinga og vant alle fem, bl. a. for "Album of the Year". Mens de fikk ingen nominasjoner til Country Music Awards eller Academy of Country Awards.

"Not Ready To Make Nice" ble Dixie Chicks' terapi og revansje. Det er en meget sterk tekst, og sangen gjør meg egentlig stum av beundring. De betalte en høy pris for å bruke sin ytringsfrihet, men stod rakrygga og leverte altså et knallalbum. Natalie Maines er definitivt en av de kvinnene jeg beundrer mest. "Not Ready To Make Nice" gir meg gåsehud:



I'm not ready to make nice
I'm not ready to back down
I'm still mad as hell and I don't have time to go 'round and 'round and 'round
It's too late to make it right
I probably wouldn't if I could
'Cause I'm mad as hell
Can't bring myself to do what it is you think I should
I made my bed and I sleep like a baby
With no regrets and I don't mind sayin'
It's a sad sad story when a mother will teach her
Daughter that she ought to hate a perfect stranger
And how in the world can the words that I said
Send somebody so over the edge
That they'd write me a letter
Sayin' that I better
Shut up and sing or my life will be over

tirsdag 6. september 2011

Chely Wright



I går fikk jeg den nyeste CD-en til den amerikanske countrysangeren Chely Wright i postkassa, "Lifted Of The Ground". Chely Wright er ikke noen gjennomsnitts countryartist. Hun er den første etablerte amerikanske countrysangeren som har kommet ut av skapet som homo, eller lesbisk i hennes tilfelle.

Jeg liker country, det er noe med rytmen som tar meg, og jeg har vært over på Country Music Festival i Nashville. Samtidig er det bare å erkjenne at den jevne countryfan i USA er rimelig konservativ, og langt fra mitt politiske ståsted. Stort sett bryr det meg ikke, da det er musikken og opplevelsen den gir meg som er det viktigste.

Men jeg beundrer også de countryartistene som tør å stå opp, som ikke vil være helt mainstream. Som Dixie Chicks, som fikk forferdelig pes etter Natalie Maines uttalelse om at hun skammet seg over å være fra samme delstat som USA's (daværende) president. Jeg skal komme tilbake til Dixie Chicks i et senere innlegg, nå tar jeg for meg Chely Wright.

For hun fikk også veldig mye pes etter at hun kom ut av skapet ifjor. Mange "fans" vendte henne ryggen, ville ikke godta hennes rett til å være den hun er, kunne elske den hun vil. Rettigheter som vi ser på som selvfølgelige og universelle. Men ut fra den motgangen leverte altså Chely Wright "Lifted Of The Ground", et album med 11 sterke sanger. Sanger med kjærlighet og varme, sanger med fortvilelse, sanger med håp, sanger med et budskap.

For meg blir musikkopplevelsen størst når musikken, stemmen/talentet, personligheten og budskapet går i ett. Hver for seg kan du av de fire elementene få stor musikk, men når de går i ett, da blir opplevelsen sterkere.

Slik er det med de 11 sangene på dette albumet med Chely Wright, og en av de sterkeste sangene er "Notes For The Coroner". Lytt til teksten, den er sterk!


mandag 5. september 2011

Hilde Heltberg



I går døde en av Norges vakreste stemmer. Hilde Heltberg var ikke den som var oftest i media, men få var mer anerkjent enn henne i artistmiljøet. Jeg har ingen CD med henne, men har nå bestilt den ene de hadde av henne på cdon.com, "Don't Come Closer" fra 2003. Hvis noen kan gi meg tips hvordan jeg kan få tak i hennes andre album vil jeg være dypt takknemlig for det.
Hilde Heltberg hadde en varhet i stemmen som var få forunt, og det ga hennes sanger en ekstra dimensjon. Hun vil bli sårt savnet, ja, hun var en av de aller beste, og den hyllesten hun får i dag er så fortjent, så fortjent.

"Når Vi Deler Alt" som hun gjorde sammen med Jonas Fjeld viser det jeg forbinder med Hilde Heltberg, den vakre varheten i hennes stemme, en varhet som er med og opphøyer denne sangen til en perle i norsk musikkhistorie:


Velkommen til min musikkblogg

Hei!

Knut Olav Halseth er navnet mitt, 48 år, jobber som sosionom ved Førde sentralsjukehus. Gift med Eva, har tre voksne/nesten voksne barn som bor i Kristiansand.
De fleste kjenner meg nok som fotballmann, er aktiv på mange felt i lokalfotballen i Førde og Sogn og Fjordane. Denne bloggen skal ikke handle så mye om fotball, men mer om musikk, som er min andre store lidenskap. Musikk er noe jeg aldri kan få nok av og som jeg må ha med meg hver dag. Jeg er av den gamle sorten som må ha original CD-en i hylla sjøl om jeg ripper de til dataen og videre til Ipoden min.
Når det gjelder genre er jeg åpen for det meste, bare jeg slipper opera, operetter og eksperimentell jazz, samt det vi enkelt kan kalle intetsigende pling-plong.
Rock, pop og country er vel musikkgenrene som ligger nærmest hjertet mitt, men er musikken god, er stemmen vakker så betyr ikke genre noe for meg.
I denne bloggen vil jeg skrive om musikk som betyr mye for meg, som har gjort og gjør inntrykk, og hvorfor. Bli med meg på en reise i vakker, spenstig og god musikk!