Før jeg starter med denne albumomtalen vil jeg for nye lesere forklare filosofien min bak denne bloggen. Jeg skriver nemlig bare om musikk jeg liker. Kan jeg ikke gi et album minst 4 av 6 poeng så skriver jeg ikke om det. For jeg vil mye heller skrive om det jeg liker, framfor å surmule over musikk som ikke faller i smak. Dette i respekt for musikerne og artistene det gjelder samt de som liker den musikken, fordi det som ikke helt går hjem hos meg kan være nettopp den musikken som berører andre dypt inn i hjerterota. Og da er det ikke min jobb å regne på deres parade. Dessuten, livet er for kort til å dvele ved musikk som jeg likevel ikke kommer til å høre så mye mer på.
Mens Lars Lillo-Stenberg, som jeg omtalte i mitt forrige innlegg går fra sitt vante norsk til engelsk på sin nyeste skive gjør Terje Espenes det motsatte. Både som vokalist i Jack Stillwater, og på sin solodebut der han covret Springsteen sang han på engelsk. Men her, sin første soloskive med egne låter går han over til morsmålet, ja attpåtil på dialekt. Det gjør meg som lytter varm om hjertet, for tanker, følelser og stemninger blir så mye bedre formidlet på norsk enn på engelsk, rett og slett fordi det er vårt språk, og vi som lytter kjenner nyansene i språket.
Som en skjønner på albumtittelen så er ens røtter, det en kommer fra en gjennomgangsmelodi på de ni låtene på skiva. På coveret ser vi en skute i Nordishavet med Espenes' bestefar Rasmus Bratli i utkikken. Men dette handler også om det å bryte opp, gjerne fra noe som ikke er så bra, og starte på et nytt kapittel i livet. Og om lengselen etter noe bedre, at det et stykke der framme venter en tilværelse som er bedre enn den en har nå.
Og jeg begynner ikke først, som jeg som regel bruker å gjøre når jeg omtaler album. Jeg begynner med låten som gjør mest inntrykk, om jenta som flykter fra en krig hennes far og hennes bror har måttet reise ut i. Mens familien for henne velger flukten, der de innser at skal hun ha en sjanse her i livet så kan det ikke være i det krigsherjede hjemlandet. Derfor havner denne flyktningejenta hos oss i Norge. En sterk historie om et ungt menneske som må bryte opp fra alle hun kjenner, fra alle de som hun følte ga henne en viss trygghet midt oppe i alle de vonde inntrykkene. Og kanskje er noe av grunnen til å sende henne på flukt der, å spare henne fra enda flere traumatiserende inntrykk.
Så til starten der de to første låtene er om ung kjærlighet. Åpningslåten Hjemmefra som beskriver ungdomsforelskelsen en håpte skulle ta en hjemmefra og ut i den store verden. Men som ikke ble annet enn noen stjålne blikk og noen ord.
Jeg synes at musikken på denne plata fint speiler det tekstene handler om. Det er naturlig at denne låten her er lysere i det musikalske uttrykket enn i Evig Mørke. Sjøl om vi har noen som er mestere i å lage lystig musikk til triste tekster (The Mavericks er et lysende eksempel her), så er det også godt å oppleve at musikken står i stil til tekstene. Alt til sin tid sjølsagt, men her synes jeg at det er rett.
Jeg kjenner det også slik på Den Eine, nå også om en ungdomsforelskelse, men nå om en som endte med et forhold. Låten er et nostalgisk tilbakeblikk til det forholdet, og om hva den jenta betød for å modnes og å bli den en er i dag. En låt med et tydelig piano i bunn, og som igjen gjenspeiler det teksten handler om. Sårhet, nostalgi, takknemlighet.
På min vei te deg har et røft musikalsk lydbilde, og det også passer for å illustrere ens lange vandring mot den personen som er ens elskede i dag. Om en vei som har sin pris, som har sine humper. Og så vil jeg trekke fram Når morran kjem, en vár og nydelig kjærlighetserklæring der Espenes får fram den gode følsomheten i stemmen sin:
Den fine følsomheten i stemma får Espenes også godt fram i Lang vei å gå, som handler om den nærstående personen som må bryte opp, kanskje for å finne seg sjøl eller for å nå et mål eller oppfylle en drøm som er viktig for den personen. Anne Nymo Trulsen er her en duettpartner som er med på å gi låten en egen dimensjon:
Det er en del melankoli her, og jeg vil si det er en god melankoli som blir várt og nydelig formidla, både gjennom Espenes' vokal og gjennom musikken som jeg altså synes er fint tilpasset tekstene. Sånn er det også i Meg og månen, også det en sang om lengsel etter en person som betød mye for en tidligere i livet. Så avsluttes skiva med Følge deg hjem, som igjen er en vakker kjærlighetserklæring.
Alt i alt er det ei stemningsfull skive Terje Espenes har lagd her. Den er på litt under halvtimen, men det er likefullt en musikalsk reise som gir meg en indre ro. Når den snaue halvtimen er over føler jeg at jeg er mer i harmoni med meg sjøl enn da den begynte. Og da har artisten og musikerne gjort noe rett tenker jeg.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar