tirsdag 26. august 2014

The Corrs - In Blue



Da jeg gikk CD-amok på Fretex i Trondheim i sommer var "In Blue", The Corrs' album fra 2000 et av de 18 jeg kjøpte. Fra før har jeg som linken viser et "Unplugged"-album fra året før. "In Blue" var deres 3. album, og det som gjorde de kjent i USA.

The Corrs er historie, men de lagde mye bra og fengende popmusikk, ispedd irske rytmer. "In Blue" er et album med hele 15 sanger, og flere av de er riktig fengende. Jeg posta "Breathless" sist, så jeg lar den ligge. Jeg posta også "Unplugged"-versjonen av "Radio", men her er den i "full mundur":


"At Your Side":


"No More Cry":


"Irresistible":


fredag 22. august 2014

Magnus Uggla



Fotograf: Ukjent


Jeg har lenge hatt sansen for den svenske rockeren Magnus Uggla, sangen jeg mest av alt forbinder med han er "Jag Mår Illa". Så da jeg gikk amok blant CD-ene på Fretex i Trondheim sommer og handla inn 18 (!) stykker var et Ugglaalbum et av dem, nærmere bestemt "Där Jag Är E're Alltid best" fra 2000. Uggla, som egentlig heter Per Allan Magnus Cläesson Uggla kommer faktisk fra adelsslekt. Gjennombruddet kom i 1977 da han lagde skiva med det lange navnet "Vad skal man ta livet av seg för när man inte får höra snacket efteråt" sterkt inspirert av en Clashkonsert i Gröna Lund. Radiopersonligheten Kaj Kindvall kalte han på grunnlag av det albume for Sveriges første punkrocker.

Magnus Uggla er også kjent som revyartist og skuespiller. Innen musikken er hans varemerke samfunnssatiriske tekster og de er det flust av på skiva jeg kjøpte i sommer. Bl. a. mye om svenskers dobbeltmoral. Her er "Stockholms Största Teaser":


"Klättermusen":


"Hotta Brudar":

"Nitar Och Läder":


"Teststoseron":



Men midt opp i all denne satiren og samfunnsrefsinga finner vi en nydelig kjærlighetssang, "I Hela Världen":


Ei herlig skive dette, rett fram rock'n roll og med herlige satiriske tekster. Magnus Uggla er en spesiell blomst i den svenske artistfloraen, og min sans for hans musikk og tekster er ikke blitt mindre etter å ha hørt denne skiva.

onsdag 20. august 2014

Manic Street Preachers - Futurology


Manic Street Preachers er tilbake med et hardtslående album etter fjorårets noe neddempa "Rewind The Film".Det er iørefallende rock med gode og samfunnsrefsende tekster, i beste Manicsstil. Den politiske brodden i tekstene er der i fullt monn. Og igjen er albumet forma som ei bok med den ordinære skiva innafor omslaget foran og demo-CD-en innafor det bakerste omslaget. Manics gjentar altså det de gjorde med "Rewind The Film", nemlig å også levere ei skive med demoer av sangene, slik de var da de begynte innspillinga. Interessant er det, enkelte melodier er blitt rimelig mye forandra når vi hører det endelige produktet.

Mest av alt gjelder det en av mine favoritter fra dette albumet, "Black Square", som på demoen er rent akustisk, James Dean Bradfield og kassegitaren.


"Walk Me To The Bridge" bringer tankene til Richey Edwards og hans forsvinning/sjølmord. James Dean Bradfield sier til Mojo at sangen begynte å ta form da de befant seg på Øresundbroa. Nicky Wire har sagt at sangen er om bandet og det å ta avgjørelser, men her er det mye i teksten som peker mot Richey Edwards, som f. eks:

"So long my fatal friend"

"I reimagine the steps you took, still blinded by your intellect, walk me to the bridge"

"So long my faithful friend"


I denne videoen er handlinga og det som sies på tysk, og mye av albumet er spilt inn i Hansa studio i Berlin. "I Berlin finner du en fantastisk isolasjon" sier Bradfield til Mojo. Og "Europa Geht Durch Mich" er en sang som går igjen på albumet, en kan høre verselinjer fra den på to andre melodier også. tyske Nina Hoss er med på vokal:


Det er mye 80-talls lyd på dette albumet, og Bradfield legger ikke skjul på at han er inspirert av Simple Minds, spesielt på instrumentalen "Dreaming Me A City (Hughesovka)". Det er modig, men det funker og iflg. anmelderen i Mojo er dette faktisk Manics mest radikale album siden "The Holy Bible" fra 1994. "Let's Go To War" kunne iflg. den samme anmelderen likegodt vært et Duran Duranprodukt.

Tittelsporet "Futurology" er et oppgjør med religiøse ledere som med onde hjerter skaper sår og usikkerhet hos folk:


Det er mange sterke og gode sanger på denne skiva, to er forresten instrumentale, og det er vanskelig å velge noen framfor andre. Men jeg velger avslutningsvis "The View From Stow Hill" med spark mot sjølforherligelsen vi ofte finner på sosiale medier. Her er demoen:


På Demo-CD-en er tre bonussanger lagt til, og av de liker jeg "Empty Motorcade" best:


Manics har forresten flere gjestevokalister enn Nina Hoss på dette albumet. Georgia Ruth Williams medvirker på "Divine Youth" og Green Gartside fra Scritti Politti synger på "Between The Clock And The Bed".

Dette er et eminent album, Manics på sitt beste, og de viser at har evnen til å holde seg aktuelle. Jeg er ihvertfall meget fornøyd!


onsdag 13. august 2014

Dolly Parton - Blue Smoke



Spranget er stort fra Epica til Dolly Parton, men det sier også en god del om min varierte musikksmak. Countryens førstedame holder koken og har i år kommet ut med nytt album, "Blue Smoke". Konsert i Oslo Spektrum har hun også hatt, så den norske fansen har fått sitt.

"Blue Smoke" er et helt ålreit album der Dolly, som hun skriver på omslaget, er innom flere aspekter av seg sjøl som artist. Det er bluegrass, det er litt gospel, det er ballader som kaller på følelsene og det er straight country. To duetter med sine gamle venner Kenny Rogers og Willie Nelson har hun også funnet plass til. Som sagt, et helt ålreit album, men jeg synes en annen veteran, nevnte Willie Nelson innfrir mer på sitt album av året "Band of Brothers".

Og her er nettopp duetten med Willie: "From Here To The Moon And Back":


"Unlikely Angel":


"If I Had Wings":


Men bevares, du hører at det er sjel i musikken og i sangene. Men jeg synes skiva er ujevn hva valg av sanger angår.

mandag 11. august 2014

Epica - The Quantum Enigma


Det nederlandske symfoniske metalbandet Epica fascinerer meg. Vekslinga mellom Mark Jansens grawling og Simone Simons mezzosopran gir som jeg skrev i mitt tidligere innlegg om bandet en Beauty & The Beast-følelse som jeg liker.

Når de nå kom med sitt 6. album "The Quantum Enigma" så var jeg ikke i tvil om at jeg måtte ha det. Og Epica skuffer ikke. Først av alt så er dette mektig. Klassisk korsang av Kammerkoor Padam, 1. og 2. fioliner, celloer og bratsjer kombinert med skikkelig metal med saftige gitarriff, grawling og mezzosopran vokaler. Det er litt av en blanding, og det er musikk som trenger flere lytt. Ikke for at det er nødvendig for å like musikken, men for å oppdage alle nyansene i det du hører. Jeg har på langt nær hørt ferdig denne skiva, med 14 til dels intense komposisjoner. For det er komposisjoner jeg velger å kalle musikken, framfor sanger eller låter.

En komposisjon som står ut er "The Essence Of Silence", trommis Arien Van Weesenbeeks første komposisjon for bandet. Denne er kontrastfull, en yndig start og heftig gitarspill opp mot vokal. Mark Janssen sier i et intervju med Scream Magazine at dette er et spesielt spor for alumet, bl. a. fordi det "definerer oss veldig slik vi ønsker å fremstå i dag".


"Chemical Insomnia":


"Natural Corruption":


Og det storlagne tittelsporet "The Quantum Enigma" må med (med tilleggstittelen "Kingdom Of Heaven Part II"), lengden på nesten 12 minutter til tross:


Jeg har aldri vært fan av klassisk musikk og jeg er ikke særlig bevandra når det gjelder metal heller. Grawling har jeg ikke hatt sansen for i det hele tatt, bl. a. for vanskeligheten med å forstå tekst/budskap i det som framføres. Men når det kombineres så godt som Epica gjør det, og vi får en kvinnelig vokal av meget høy klasse så blir det en nesten uslåelig kombinasjon. Derfor kan jeg trygt anbefale Epica og dette albumet, jeg tror flere vil bli imponert og henført.

Dessuten, så har jeg fått erfare at klassisk og metal faktisk står veldig nær hverandre. Det hadde ejg ikke begrep om tidligere, men at metalband har konserter sammen med symfoniorkester er faktisk ikke så uvanlig.

Kan også føye til at det er med en ekstra CD med fire av sporene akustisk, deriblant "Natural Corruption", det er til tider nydelig å høre på!

lørdag 9. august 2014

First Aid Kit - Stay Gold


Søstrene Klara og Johanna Söderberg tok verden med storm i 2012 med albumet "The Lion's Roar". Jeg skrev da at jeg gleda meg vilt til fortsettelsen, og oppfølgeren "Stay Gold" skuffer ikke. Igjen leverer Klara og Johanna et album der jeg liker absolutt alle sangene, og det er ikke ofte det skjer.

Men igjen, dette er så gjennomført vakkert at det gir gåsehudfaktor hele veien. De har fremdeles en nydelig mystikk i musikken sin, assosiasjonen til Emmylou Harris er også der, som ved forrige album. Det er så vakre harmonier, og det er så fengende at jeg blir sugd inn i musikken.

Igjen veldig vanskelig å skulle velge sanger fra et album som jeg glatt hadde gitt en 6-er hadde jeg trilla terning. Men jeg starter med åpningssporet "My Silver Lining":


Tittelsporet "Stay Gold":


"Master Pretender":


"Heaven Knows":


"Waitress Song":


Aldri mer har uttrykket "løp og kjøp!" passa bedre. Gjør det, for "Stay Gold" med First Aid Kit er et album alle som elsker ektefølt musikk med sjel bør ha i samlinga si!

torsdag 7. august 2014

Bøgdabråk


Da jeg tidlig i sommer tok sjansen på å kjøpe albumet "Gå Som Det Her" med trønderbandet Bøgdabråk regna jeg med at de var et av mange countryrockband som popper opp for tida. En musikkform jeg liker godt, men likevel er det påfallende mange band som satser på den stilen nå om dagen. Og ja, dette er countryrock, men også et godt innslag av trønderrock, sjøl om det skal sies at det er to musikkstiler som lett glir over i hverandre.

Bøgdabråk kommer fra Roan i Sør-Trøndelag og ble danna i 2001 av vokalist og låtskriver Leif Inge Hopstad. De første årene spilte de bare i nærområdet, men har etterhvert ekspandert og spiller nå landet rundt. Første skiva kom i 2008, "Livet Som Ung" og "Sladder" kom i 2010. "Kom Som Det Her" kom ut ifjor (2013).

Jeg synes dette er bra musikk, sjøl om det er typiske tekster som en kan forvente fra et bygdeband, som "Hattkaill" og "Bøgda". Og her er nettopp "Hattkaill":
 
https://www.youtube.com/watch?v=YyHAAY91HVw

"Sånne Kara":


"I Kveill":

https://www.youtube.com/watch?v=qLD3-GR86ic

Foruten Leif Inge Hopstad består Bøgdabråk av: Arne Jan Hopen (tangenter, trekkspill), Tommy Folstadli (trommer), Morten Lerstad (bass) og Morten Kallar (gitar).

Det er flust av norske band som satser på countryrock om dagen og kvaliteten på en del av de kan diskuteres. Men i mine ører er Bøgdabråk et av de bedre i klassen.


onsdag 6. august 2014

Carlene Carter - Carter Girl


Jeg har skrevet om stedattera til Johnny Cash før, det er en artist jeg absloutt har sansen for. Etter stor suksess på 90-tallet ble det brått stille rundt henne hva ny musikk angår, men for et par år siden kom hun med albumet "Stronger" og i år kom "Carter Girl". Ei skive hun sjøl kaller "en feiring i ånden til Carterfamiliens musikalske arv" (litt krøkkete oversatt kanskje.....).

Carlene Carter er 3. generasjon Carter som vier sitt liv til musikken. Bestemoren Maybelle og moren June Carter Cash som sammen med tantene Helen og Anita dannet The Carter Sisters har pløyd opp veien for henne. Skiva består av et nennsomt utvalg sanger skrevet av forskjellige medlemmer av Carterfamilien, inkludert Carlene sjøl.

Den begynner med den tunge dystre, og sterkt religiøst prega "Little Black Train". Så dyster at den hopper jeg gjerne over, for etter den er det til tider livat og god country med sjel.

Jeg åpner med "Poor Old Heartsick Me" skrevet av Carlenes tante Helen:


"I'll Be All Smiles Tonight", skrevet av A.P. Carter:


"Troublesome Waters" skrevet av bestemor Maybelle Carter sammen med Ezra Carter og Dixie Dean Hall. På skiva har Carlene Willie Nelson som duettpartner. Her fra Farm Aid 2013, med Mickey Raphael:


"Me And The Wildwood Rose", skrevet fra Carlene sjøl og kom først på albumet "Little Love Letters" i 1993, og det er den versjonen jeg fant på YouTube:


Til slutt "Black Jack David" med Kris Kristofferson:


"Carter Girl" er en perle av et album som viser bredden i den rike musikkskatten som Carterfamilien er i besittelse av og som også Johnny Cash ble en del av. Dette er musikk med en hjertevarme og sjel som jeg faller for. Anbefales!

tirsdag 5. august 2014

Chrissie Hynde


Albumcoveret til "Stockholm".


Jeg hadde et nokså flyktig forhold til The Pretenders under deres storhetstid på 80-tallet, i den forstand at jeg ikke kjøpte noen av skivene deres. Men jeg hørte de sjølsagt på radioen og det var fin musikk, men altså ikke nok til at det bevegde meg til å kjøpe noe av de. Men jeg har en CD med deres singler, en utgivelse jeg planlegger å komme nærmere tilbake til ved en senere anledning.

Pretenders er jo Chrissie Hyndes band, hun danna bandet og er den eneste som har vært med hele tida. Og da jeg nå i ferien fant Platekompaniet på City Syd i trondheim og så det som faktisk er Chrissie Hyndes debut soloalbum visste jeg at jeg måtte ha det. Albumet heter "Stockholm" og det er helt tydelig at Chrissie Hynde har blitt glad i våre svenske naboer der hun på omslaget har ansiktsmaling i de svenske fargene og det på baksida er bilde av henne der hun svinger det svenske flagget.

Og la det være sagt med en gang, Chrissie leverer varene så det holder. Det er fengende musikk og Chrissies distinkte stemme kler musikken meget godt. Jeg rett og slett har forelska meg i dette albumet og liker så og si alle de 11 sangene. Derfor blir det også vanskelig å velge ut noen sanger framfor andre, men jeg skal gjøre et forsøk. Kan forresten nevne at låtskrivinga har Chrissie gjort sammen med Björn Yttling, kjent fra indierockbandet Peter Bjorn and John.


                                         Her er åpningssporet "You Or No One":


                                          "Dark Sunglasses":
                                  
                                          https://www.youtube.com/watch?v=o4lLUcUKwFE



                                        "Like In The Movies":

 

"You're The One", her i en akustisk versjon:


Det neddempa og vakre avslutningssporet "Adding The Blue"


Chrissie Hynde kommer altså med sin solodebut som 62-åring. Men hun har vært i bransjen i nærmere 40 år og hun vet hva det dreier seg om. Hun ønsker nå å spille sin egen musikk og ha sin egen karriere og basert på dette albumet så blir den alt anna enn mislykka. Dette er ekte vare fra en av rockens kvinnelige legender!

fredag 1. august 2014

Araya Heep



Coverbilde fra "Psycho Sons With Guns"


For drøye 30 år siden dukka det opp et rockeband i min hjemby Molde, med navnet Araya Heep. Navnet etter søskenparet Elisabeth og Ramon Araya som begge spilte i bandet. Elisabeth gikk i paralellklassen min på ungdomsskolen og var på samme kull som jeg på Molde gymnas, eller Molde Vid. skole.

Bandet har holdt seg i live med noe skiftende besetning opp gjennom årene og har vært et populært band lokalt. Så da jeg var hjemme under Moldejazz og fant en live-CD med de fra 2011 så måtte jeg ha den. "Psycho Sons With Guns - Live" heter skiva.

Vokalist nå er Hans Olav Solli, som også hadde den rollen i puddelrockbandet Sons of Angels for 25-26 år siden. En del av sangene er da også SoF-materiale, som "Cowgirl":


Solli, som også har sunget i bandene 21 Guns og Psycho Motel er en mangeslungen kar som også har vært fylkessekretær i Møre og Romsdal Høyre, litt uvanlig for en rocker kanskje:) Han er nå ansatt i Moldejazz forøvrig.

Her er "Money To Burn":

https://www.youtube.com/watch?v=hzBdmWlu_g4

På kreditten på slutten av videoen er et bandmedlem som i høyeste grad er med glemt, nemlig Ramon Araya på gitar. Foruten han og Solli er besetninga på disse videoene og skiva: Fredrik Nilsen (bass), Torbjørn Lund (gitar) og Hans Ove Blø (trommer).

"Rock'n Roll Star":

 https://www.youtube.com/watch?v=2u65Vfngn_4

Til slutt en annen Sons of Angelssang, "Lonely Rose":


Som bonusspor på skiva er "Witch Finder", innspilt i 1984, da med Elisabeth Araya på piano og Svein Ølander på trommer. Et litt anna lydbilde da.

Jeg liker musikken, rotekte rock med trøkk og sjel. Har aldri vært på konsert med Araya Heep, jeg håper det fortsatt finnes muligheter for det.