onsdag 31. oktober 2012

deLillos



Sjølsagt har jeg album med alle de som er titulert som de "4 store" i norsk rock. Første ute er deLillos, og jeg hadde en gang i tiden "Neste Sommer" fra 1993, men den forsvant. Så det jeg har av en av er dobbelalbumet "Festen er ikke over...... det er kake igjen" fra 2005 som er et samlealbum ispedd seks nye sanger samt at jeg i dag faktisk gikk til innkjøp av den nyeste utgivelsen: "Vi er på vei, vi kanke snu".

Og joda, jeg liker de Lillos. Per Lillo Stenbergs karakteristiske stemme og de naivistiske og småmorsomme tekstene til til tider fengende musikk slår an hos meg. Min største favoritt er faktisk "Si'l Vous Plait". En veldig morsom sang synes nå jeg. Her med Lars-Lillo Stenberg alene:


Klassikeren "Neste Sommer" må sjølsagt med:


"Min Beibi Dro Avsted":


Og fra det nye albumet, "Nationaltheatret":


En annen sang jeg liker godt fra dette albumet er "Disse Dagene":



Godt at deLillos fortsatt holder det gående, forhåpentligvis vil det bli ennå mer god musikk derfra i årene som kommer!

tirsdag 30. oktober 2012

David Allan Coe



Fikk med meg en live-CD med denne litt spesielle outlaw countryartisten, fra 2003, "Country Outlaw". Coe er i det hele tatt litt av en artist, han blir beskrevet som ikke den mest originale outlawartisten, men ingen skal være mer outlaw enn David Allan Coe...... Før han slo inn på en musikkarriere var han da også en fengselsfugl.

Bl. a. har Coe begått sanger med klare seksuelle undertoner, som i albumene "Nothing Sacred" og "Underground Album" med bl. a. referanser til en sexorgie i Nashville's Centennial Park. Coes første countryalbum "The Mysterious Rhinestone Cowboy" ble beskrevet som " alternative country, pre-punk and a hillbilly version of Marc Bolan's gliz and glitter". (jfr. hans Wikipediaside).

På dette livealbumet som jeg har finnes hiten "Take This Job And Shove It", som Johnny Paycheck også fikk en hit med:


Her er en annen hit, "The Ride":


Sjøl om den ikke er med på dette livealbumet tar jeg også med "Cherokee Cry", en sang med sterk kritikk av de amerikanske myndighetenes behandling av landets urinnvånere. Her sammen med medlemmer fra heavybandet Pantera:


David Allan Coe begynner å dra på årene (født i 1939), men er altså en artist som har gått sine egne veier og som ikke har vært redd for å sjokkere.

søndag 28. oktober 2012

Danni Leigh



Danni Leigh er en amerikansk countryartist som pga. den harde konkurransen i hjemlandet har funnet seg et marked i Europa. Hun er da også godt kjent for det norske publikummet med flere opptredener på noprske countryfestivaler.

Jeg har et album med Danni Leigh, "Divide and Conquer" fra 2001. Mest kjent derfra er "Last Train To San Antone":


Ingen flere sanger fra dette albumet på YouTube så for å yte Danni Leigh litt rettferdighet, her er er "If The Jukebox Took Teardrops":


lørdag 27. oktober 2012

Craig Morgan



Nei, dette er ikke høyrebacken til Rochdale, men en amerikansk countrysanger som jeg og fruen opplevde live da vi var på Country Music Festival i Nashville i 2008. Han stod på scena en av kveldene på stadionet til Tennesse Titans, LP Field. Kjøpte CD-en "Little Bit of Life" og den er helt OK. Men har ikke hørt noe videre fra eller om Craig Morgan etter det.

Her er tittellåta:


Serverer også den fine "The Ballad of Mr. Jenkins"


torsdag 25. oktober 2012

Court Yard Hounds



Court Yard Hounds er sideprosjektet til Dixie Chicks-søstrene Emily Robison and Martie Maguire, og de ga ut et et sjøltitulert album i 2010. Dixie Chicks har tatt en pause etter all stormen som oppstod etter at vokalist Natalie Maines uttalte seg negativt om Irakkrigen og sa de skamma seg over at presidenten (Bush) kom fra deres hjemstat USA, med påfølgende bannlysing fra countryradiostasjonene, drapstrusler, stempel som upatriotiske og revansjen med albumet "Taking the Long Way" i 2006 som innbragte hele 5 Grammies.

Pausen har altså søstrene Emily og Martie brukt til sideprosjektet Court Yard Hounds, som jeg kom over ved en ren tilfeldighet. Jeg kjøpte albumet og jeg synes de leverer god musikk med Emily Robison som vokalist. Mange av musikerne er de samme som Dixie Chicks benytter, og Natalie Maines' far Lloyd Maines er med på gitar. Her er min største favoritt fra albumet, "The Coast":


"See You In The Spring" der de har med Jakob Dylan:


Og mens vi venter på nytt materiale fra Dixie Chicks er Court Yard Hounds god og ha:)

onsdag 24. oktober 2012

The Corrs



Jeg har et album med de fire irske søsknene i The Corrs, et "Unplugged"-album fra 1999 i regi av MTV. Mange av deres største hits er med og det er et album jeg virkelig liker. The Corrs lager fengende og god popmusikk med irsk særpreg. Slikt er jeg svak for og jeg burde vel strengt tatt ha mer av de enn dette "Unplugged"-albumet, som jeg fikk til jul av barna mine for en del år siden..

Her er "Runaway" fra denne Unplugged-konserten:


Den andre jeg har valgt er "Radio":


Men til slutt en video jeg bare rådigger, fra Trafalgar Square med "Breathless" Må bare vise den sjøl om den ikke er med på dette albumet jeg har:


tirsdag 23. oktober 2012

The Clash - London Calling



Dette er et av de viktigste og mest legendariske albumene i rockehistorien. Det kom i 1979 da Storbritannia var på vei inn i Thatcherismen, som førte til at de sosiale skillene i landet ble større. Musikalsk sett representerte albumet et skritt bort fra punken som hadde vært The Clash' stil på sine to første album. På "London Calling" ble punken nemlig blanda med soul, jazz, ska, funk, rockabilly og reaggae. Tekstmessig handla det mye om rasekonflikter, arbeidsløshet, sosial mistilpasning, rusmisbruk og ansvaret med å være voksen.

Coverdesignet er sterkt inspirert av Elvis' debutalbum. Sjølve bildet ble av Q Magazine i 2002 kåra til tidenes beste rock'n rollbilde. Fotograf er Pennie Smith og det viser Paul Simonon knuse bassgitaren sin på The Palladium i New York City 21. september 1979. "It captures the ultimate rock'n'roll moment - total loss of control" var begrunnelsen for kåringa.

I 2003 plasserte "Rolling Stone" "London Calling" på 8. plass i sin kåring av "The 500 Greatest Alums of All Time.

Sjøl kjøpte jeg "London Calling" tidligere i år, og burde egentlig skjems over ikke å ha gjort det før. For det er et monumentalt album med mange mektige sanger og det er veldig vanskelig å velge sanger. Men tittellåta er en sjølfølge, den er delvis inspirert av uhellet med atomreaktoren på Three Mile Island, Pennsylvania tidliger ei 1979. Men Joe Strummer kommer også inn på den stigende arbeidsløsheten i Storbritannia, rasekonflikter og rusmisbruk i denne sangen:


Neste er "Wrong 'Em Boyo", med innslag av bl. a. ska:


 Et annet av mange høydepunkter er "Death or Glory", der Joe Strummer ser tilbake og tar opp ansvaret det medfører og være voksen:


 Det er 19 spor på albumet og som sagt mange høydepunkter. Til slutt vil jeg ta med "Clampdown":


Det jeg har skrevet her har jeg for det meste tatt fra Wikipediasida som omhandler "London Calling":

søndag 21. oktober 2012

Chip Taylor & Carrie Rodriguez


Chip Taylors egentlige navn er James Wesley Voigt og han er bror til skuespiller Jon Voight og da onkel til skuespiller Angelina Jolie. Han er en velkjent artist innen folk og americana. Hans mest kjente sang er "Wild Thing" som ble en hit for The Troggs i 1966 og som Jimi Hendrix hadde en legendarisk liveopptreden med året etter.

Fra 2002 til 2005 ga Chip Taylor ut tre album med Carrie Rodriguez, en artist jeg skrev om for få dager siden: "Let's Leave This Town" (2002), "The Trouble With Humans" (2003) og den kritikerroste "Red Dog Tracks" (2005). Jeg har den første og den siste av disse, og her er mye herlig folk/americana.

Fra "Let's Leave This Town, den utrolig fengende "Sweet Tequila Blues":


Fra "Red Dog Tracks", "Keep Your Hat On Jenny" og videoen som gjorde at jeg oppdaga Chip og Carrie, da den var med på "Country Jukeboks" på NRK for noen år siden:


Og "Must Be The Whiskey":


Siden 2005 har Carrie og Chip konsentrert seg om sine solokarrierer. Uansett, musikken de ga ut sammen mellom 2002 og 2005 var prima, og jeg håper flere får ørene opp for disse to. Både sammen og hver for seg.

lørdag 20. oktober 2012

Chely Wright



Chely Wright ble i 2010 den første countrystjerna som kom ut av skapet som homofil, eller lesbisk. Amerikanske countryfans er i stor grad konservative og dette vakte bestyrtelse hos mange av de og hun ble møtt med mange avskyerklæringer. Men for Chely Wright var det en dyd av nødvendighet. Hun så hvordan unge homofile og lesbiske ble traksassert i det amerikanske samfunnet og hun følte også at hun ikke kunne leve på en løgn lenger.

Chely Wright debuterte i 1994 med albumet "Woman in the Moon" og hun ble året etter kåra til "Årets nye kvinnelige artist" av ACM, Academy of Country Music. Sin første hit på "Top 40 Country Hits" fikk hun i 1997, "Shut Up And Drive": Jeg har den på hennes "The Definitive Collection"-album fra 2007:


I 1999 fikk Chely sin første nr. 1 hit med "Single White Female":


Jeg har også albumet "The Metropolitan Hotel" fra 2005, der har jeg henta "The Bumper of my S.U.V." Typisk amerikans patriotsang, javel, men det er også en flott tekst om at en ikke skal dømme folk utifra det første du ser:


Så kom Chely Wright ut av skapet som lesbisk i 2010 og med det kom også albumet"Lifted Off the Ground", og det er som jeg hører en ny artist her. Chely virker friere i stemmen, musikken har tatt et steg bort fra mainstream country. Hele albumet bærer preg av at vi her har en artist som endelig føler seg fri, både som menneske og når det gjelder musikalsk uttrykk.

Jeg vil først hente fram "Notes To the Coroner", en veldig sterk sang om en persom som vurderer sjølmord. En situasjon som mange homofile som ikke hart turt å komme ut av skapet har vært i. Her setter Chely ord på det, og som sagt, en meget sterk tekst:


En annen sterk sang fra dette albumet er "Damn Liar":


Jeg håper dere nå har fått øynene opp for en i mine øyne sterk og modig artist som jeg håper vil komme med mye mer flott musikk i årene som kommer!

fredag 19. oktober 2012

Chand Torsvik




Foto: tv2.no


Talentshow er ikke helt min greie, så jeg fulgte ikke med på X-Factor i 2009. Men da jeg skjønte at en trønderrocker hadde kommet til finalen så tillot jeg meg og se på den, og sjølsagt stemte jeg på Chand. Trønderrock ligger mitt musikalske hjerte nært, så det skulle bare mangle.

Derfor kjøpte jeg debutalbumet hans, "Kongeriket Norge" da det kom året etter. Et bratrønderrockalbum med flere gode, fengende låter, bedre enn DDE! Så jeg håper det kommer flere utgivelser fra Chand etterhvert.

Jeg har valgt tittellåta:


Og "Rock City":


torsdag 18. oktober 2012

CC Cowboys



CC Cowboys er for meg et av de beste rockebandene vi har hatt og haR, melodiøs, rett fram rock med norske tekster ispedd en del nydelige ballader.

Dessverre har jeg bare samlealbumet "Ekko" fra 1998 og de to nyeste "Morgen Og Kveld" og "Innriss". Men det er mange perler å velge mellom her og jeg begynner med "Ekko", og kanskje den mest fremtredene CC Cowboys-låta av dem alle, "Harry":


"Tigergutt" må med:


For ikke å snakke om nydelige "Når Du Sover":


Dessverre fant jeg ikke noen brukende videoer av "Vill, Vakker og Våt" som er en kongelåt!

Fra "Morgen og Kveld", absolutt nydelige "Kanskje Du Behøver Noen":


Fra det nyeste albumet "Innriss", "Bare Du":


Og tittellåta "Innriss":




onsdag 17. oktober 2012

Casino Steel



Casino Steel eller Stein Groven ble først kjent i Norge for samarbeidet med rebellen Gary Holton på begynnelsen av 80-tallet. Sammen ga de ut fire legendariske album før Holton døde av en ovderdose i 1985. Dette var en duo jeg rådigga fra det øyeblikket jeg hørte "Goodnight Irene" på radioen en sen høstkveld i 1981. Og vær trygg, jeg kommer tilbake med Holton/Steel og deres fantastiske outlaw country eller "Rig Rock" som de kalte musikken sin!

Før dette hadde Casino vært innom flere band i London etter at han flytta til London som 18-åring, bl. a. punkbandene Hollywood Brats og The Boys. Etter perioden med Gary Holton slo han seg sammen med Claudia Scott og Ottar "Big Han" Johansen og ga ut tre album som har fått sin velfortjente plass i norsk countryhistorie, bl. a. med en Spellemann.

Jeg har et album med Casino, det siste, "There's A Tear In My Beer" fra 2005, en blanding av coverlåter og eget materiale. Tittelsangen er en av flere Hank Williamssanger på albumet og dette er altså Casino Steels versjon av legendariske "There's A Tear In My Bear":


Uheldigvis har jeg ikke funnet flere sanger fra dette albumet på YouTube. Synd for det er flere perler her. Ja, det er røft og det er skranglete til tider, men det er Casino, og det er slik jeg liker hans musikk. "I'm Uanble To Toe The Line"(duett med Liz-Tove Vespestad fra Somebody's Darling) og "Ballad Of The Sad Cafe" er to sjølskrevne låter som er blant høydepunktene. "Cold, Cold Heart" (Hank Williams) og "Oh Ramona" (Andrew Matheson) er to andre.

tirsdag 16. oktober 2012

Beth Hart - Bang Bang Boom Boom



Jeg har omtalt Beth Hart her før, men nå har hun kommet med nytt album "Bang Bang Boom Boom" som jeg trygt kan anbefale. Mange gode låter, som hun også hadde på "My California". Her er det blues, jazz, pop, rock og ikke minst Beth Harts kraftfulle stemme. Dette er et album som jeg allerede er blitt glad i.

Tittelsangen:


"Swing My Thing Back Around", den mest jazzete sangen, men det svinger bra!


Til slutt: "The Ugliest House On The Block":


Men altså, skaff deg "Boom Boom Bang Bang" - dette er Beth Hart på sitt beste! Og er du lur kjøper du den fysiske CD-en for det følger med en detaljert og veldig lesbar historie om hvordan albumet ble til, bakgrunnen for de enkelte sangene osv. Noe du bare får ved å nettopp kjøpe den fysiske CD-en!

søndag 14. oktober 2012

Carrie Rodriguez

Bilde fra Wikipedia
 
Jeg oppdaga Carrie Rodriguez på "Country Jukeboks" på NRK1der hun sammen med Chip Taylor framførte den morsomme "Keep Your Hat On Jenny". Om ikke lenge kommer jeg tilbake til hennes samarbeid med Chip Taylor, da jeg har to album av de.

Carrie Rodriguez er barnebarn av forfatteren Frances Nail og er datter av  singer/songwriterparet Katy Nail og David Rodriguez. Hun begynte å spille med Chip Taylor i 2001 og etter fire album sammen med han gikk hun solo og ga ut "Seven Angels On A Bicycle" i 2006. Et noe innadvendt album, med mange rolige, til tider for rolige sanger etter min smak. Men tittelsporet liker jeg:


Oppfølgeren "She Ain't Me" kom i 2008 og den falt mer i smak hos meg, mer livlige sanger og et album som jeg virkelig liker. Tittellåta:


Dessuten gir jeg dere "El Salvador":


Carrie Rodriguez er en spennende artist som jeg trygt kan anbefale. Hun har også gitt ut "Carrie Rodriguez Live in Louisville" i 2009 og "Love and Circumstance" i 2010.

torsdag 11. oktober 2012

Carola





Foto: SCANPIX


En kan si hva man vil om Carola, og hennes religiøse standpunkter har jeg aldeles ikke sansen for. Men jeg mener sjøl jeg er flink til å skille slikt fra musikken artister leverer. Og der er Carola en ener. Hun er en artist par excellence med en rå stemme. Har opplevd henne live i Førde en sommer for noen år siden, og det var en stor opplevelse.

Jeg har et samlealbum fra 2003, "Guld, Platina og Passion". Dessverre er noen av mine største favoritter med Carola ikke med der, da de ikke var utgitt ennå. Som Eurovisionlåta "Invincible" fra 2006. Jeg gir blaffen og serverer den, dette er Carola på sitt beste, gåsehud! Jostein Pedersen framstod som en gretten gammel gubbe da han som NRK-kommentator rakka ned på Carola den gangen!


Jeg bare må ha med hennes råe tolkning av U2's "Pride, In The Name Of Love" med et gigantisk kor i Globen, mektig er bare fornavnet:


Så, fra samle-CD-en jeg har, "Ännu En Dag":


Har også jule-CD-en "Jul I Betlehem". Ikke musikk jeg hører særlig på siden jeg er ateist, men Carolas versjon av "Little Drummer Boy" må uansett med:


onsdag 10. oktober 2012

Carlene Carter

Bilde henta fra cmt.com
 
Ja, jeg har Bryan Adams på iPoden med en av mine beste musikalske 80-tallsminner, "Summer of 69", men hans "Anthology"-album står ikke i CD-hylla mi, da den er fruen sin. Og siden jeg kun tar for meg CD-er i min hylle, så blir det ikke noe Adams her.

Istedet blir det over på C og Carlene Carter, stedattera til Johnny Cash. Altså June Carters datter fra hennes første ekteskap. Jeg oppdaga henne rundt 1993 med hiten "Every Little Thing":


Det var oppfølgeren til suksessalbumet "I Fell In Love" i 1990 som toppa Billboards coountryalbumliste og tittellåta toppa den samme singellista.

1 1993 kom så "Little Love Letters", der "Every Little Thing" er henta fra. Det var med den at Carlene Carter også ble kjent for et europeisk publikum, også i Norge, og hun besøkte norske countryfestivaler ved flere anledninger.
 
"Little Acts Of Treason" kom i 1995. Den fikk gode kritikker, men nådde ikke den kommersielle suksessen som de to forrige albumene ga henne. Fra det albumet har jeg valgt tittelsporet:



Samlealbumet "Hindsight 20/20" kom i 1996, og der henter jeg hennes nr. 1-hit fra 1990, "I Fell In Love"


Derfra henter jeg også "Me And The Wildwood Rose":


Etter det ble det musikalsk sett stille rundt Carlene Carter og etter hva jeg forstår gikk hun gjennom ei tøff tid på privaten med en turbulent forlovelse med Howie Epstein som hadde fått karriera hennes på rett spor ved å produsere "I Fell In Love"-albumet. Et forhold som kom etter Carlenes tre første ekteskap som altså alle havarerte. Han døde av en overdose i 2003.

I 2008 gjorde Carlene Carter et etterlengta comeback med "Stronger". Tittellåta er tilegna hennes yngre søster som døde fem år tidligere.


Jeg falt først for Carlene Carter og hennes musikk pga. farten og trøkket i låtene hennes. Det var sanger å bli glad av, sprudlende sanger med livsglede. På "Stronger" møter vi en mer ettertenksom artist og tittellåta har mye god livsvisdom.

Jeg håper ikke dettte er det siste vi hører fra Carlene Carter, dette er en artist som har mye mer god musikk og gi.


mandag 8. oktober 2012

Bruce Springsteen





Bilde fra gossip.is


Da er vi altså kommet til sjølveste "The Boss"! Bruce Springsteen trenger ingen nærmere presentasjon. Jeg har 14 album med han, så jeg er fan. Eneste negative er at jeg aldri har opplevd han live. Jeg prøvde å få billett i sommer, men det var klin umulig å komme igjennom på nettet.

Jeg liker musikken, akkurat slik rock som jeg elsker, jeg liker fyren og jeg liker hans politiske engasjement. Rett og slett en artist som står mitt hjerte nær.

Nok sagt, jeg lar musikken gjøre snakkinga her:

Fra "Darkness On The Edge Of Town", "The Promised Land"


"The River", tittelsporet:


Samt den såre og nydelige "Wreck On The Highway"


"Born In The U.S.A.", "Glory Days"


"Tunnel Of Love" - "Tougher Than The Rest"


"Human Touch" - Tittelsporet:


"Lucky Town" - "Better Days"


"Bruce Springsteen In Concert" - "Thunder Road"


"The Ghost Of Tom Joad" - Tittelsporet:


"The Rising" - "Countin' On A Miracle"


"Devils & Dust" - Tittelsporet:


"Magic" - "Girls In Their Summer Clothes":


"Working On A Dream" - Tittelsporet:


"The Promise" - "Someday (We'll Be Together)": (En av mine største Springsteenfavoritter!)


Samt "Breakaway"


"Wrecking Ball" - "Death To My Home Town":


lørdag 6. oktober 2012

Brooks & Dunn





Bildet er fra hit-country-music-lyrics.com. Ronie Dunn til venstre, Kix Brooks til høyre.


Gjennom 20 år og ti album var Brooks & Dunn den mest fremtredende countryduoen i USA. Kix Brooks og Ronnie Dunn kom sammen i 1990 og danna et meget suksessrikt singer/songwriterpar som trylla fram hit etter hit. Jeg fikk sjøl oppleve de da jeg var over for å se mine idoler Sugarland i Atlanta i november-06. Først Jack Ingram og så Sugarland åpna for Brooks & Dunn den kvelden.

Jeg fikk rett nok med meg bare halve showet fordi jeg møtte Jennifer Nettles og Kristian Bush i Sugarland backstage. Men det jeg fikk med meg var et knallshow og jeg skjønte fort hvorfor Brooks & Dunn var megapopulære. Inntil Sugarland for alvor gjorde seg gjeldende hadde de monopol på "Vocal Duo of the Year" på hver eneste Country Music Awards.

Duoen gikk hver til sitt i 2010, som sagt etter 10 album. Jeg har en "Greatest Hits Collection" fra 1997 samt deres nestsiste studioalbum "Hillbilly Deluxe" fra 2005.

Fra "The Greatest Hits Collection" har jeg henta "Little Miss Honky Tonk":


.....og "You're Gonna Miss Me When I'm Gone":


Fra "Hillbilly Deluxe", "Play Something Country":



torsdag 4. oktober 2012

Briskeby


Bilde fra mortenlaursen.com

Egentlig burde jeg skjemmes over at jeg bare har ett Briskebyalbum, debuten "Jeans For Onassis" fra 2000 som ble en megasuksess med et salg på 130000. For Briskeby var et spennende band som spilte fengende musikk i grenselandet mellom pop og rock. Lise Karlsnes' stemme er bare nydelig og jeg var også så heldig og oppleve de på konsert i Førdehuset for en del år siden.


Oppfølgerne "Tonight Captain?" fra 2003 og "Jumping On Cars" fra 2005 solgte på langt nær så godt som debuten. Likevel, Briskeby prega norsk pop i begynnelsen av det forrige tiåret og jeg er glad for at jeg ihvertfall har "Jeans For Onassis".

"Propaganda" var jo den største hiten fra det albumet, men ikke den sangen jeg liker best. Jeg er spesielt glad i åpningssporet "The Asphalt Beach", men den finner jeg dessverre ikke på YouTube. Så da blir det istedet "Wide Awake":


 "Cellophane Eyes" må også med:





onsdag 3. oktober 2012

Brad Paisley

 Bilde fra: country4you.com

Jeg må bare beklage at det har vært stillstand i bloggen et par uker. Det var ikke planlagt, men det ble nå sånn. Okke som, her er jeg igjen og nestemann på lista er en jeg gleder meg til å høre i Spektrum om en drøy måned, nemlig Brad Paisley.

Siden debuten med "Who Needs Pictures" i 1999 har Brad Paisley utvikla seg til en superstjerne innen amerikansk mainstream country. Det som gjør at jeg liker han godt er hans eminente gitarspill. Han og Keith Urban er der oppe som enere av countryens gitarister, uten tvil. Paisley er en virtuos, og han viser i sine melodier en variasjon i sitt gitarspill som jeg liker veldig godt.

Jeg har to album med Brad Paisley, "Time Well Wasted" fra 2005 og "This Is Country Music" fra 2011 der han har med mange kjente artister til duetter, bl. a. Clint Eastwood som plystrer på låta som betegnende nok heter "Eastwood". På slutten hører Clintern si "Now I've Done This Too!" På "Love Her like She's Leavin" er Don Henley fra Eagles med for å ta et anna eksempel.

Fra "Time Well Wasted" har jeg henta superhiten "Alcohol"


Fra "This Is Country Music", "Camouflage" som viser noe av virtuositeten i Brad Paisleys gitarspill:


Jeg tar også med "Old Alabama" og sjølsagt gjør han den sammen med, ja nettopp, Alabama: