torsdag 31. januar 2013

John Fogerty



Bildet er fra john-fogerty.com


John Fogerty, legendarisk sanger og gitarist i like legendariske Creedence Clearwater Revival (CCR). Han er nr. 40 på Rolling Stones liste over 100 Greatest Guitarists og nr. 72 på den tilsvarende lista for "Solo Recording Artists". Gjorde et fantastisk comeback med albumet "Centerfield" i 1985, et album som toppet listene i USA og Norge. Jeg hadde den på kassett og det var et album jeg likte meget godt.

"Eye of the Zombie" kom i 1986, så ble det stille til 1997 og "Blue Moon Swamp". Ikke noe studioalbum igjen før "Revival" i 2007 som jeg kjøpte. Et bra album, bevares, men jeg synes "The Blue Ridge Rangers Rides Again" fra 2009 er bedre. Jeg har den på iPoden, men siden den er innkjøpt av fruen er den ikke min hylle og ikke noe fra den her av den grunn. Forresten et album som gikk tilk topps på VG-lista.

Presenterer de tre sangene jeg liker best fra "Revival", og først er "Don't You Wish It Was True":


"Gunslinger":


"Longshot":

Og her må jeg linke til videoen da jeg ikke får opp de to videoene som finnes på YouTube med den:

http://www.youtube.com/watch?v=JnElHTtHels

Fogerty nærmer seg 68 år, men vi får håpe han har enda mer musikk på lager!

onsdag 30. januar 2013

John Cafferty And The Beaver Brown Band


Coveret til "Tough All Over"


Fredag 30. august 1985 skulle jeg til rådgiver for å få klarhet i hva jeg skulle velge av de to grunnfagene jeg hadde meldt meg opp til på universitet i Triondheim, pedagogikk eller psykologi. Jeg hadde tatt grunnfag sosiologi studieåret før, hadde gitt opp sosialhøgskolen og staka ut kursen mot sosiologi, men måtte ha et grunnfag i tillegg. Men så, før jeg fikk stått opp ringte telefonen og ei dame fra et inntakskontor presenterte seg og ga beskjed om at jeg var kommet inn på sosialhøgskolen i Stavanger med oppstart påfølgende mandag 2. september, og jeg måtte sjøl ringe til skolen og si fra om jeg tok plassen eller ikke.

For å gjøre en lang historie kort så møtte jeg opp i Stavanger tre dager senere, og det etter den mest hektiske helga i mitt liv. Den fredagen var jeg i Trondheim sentrum for å ordne praktiske ting (bl. a. forhåndsstemme), men jammen gikk jeg ikke inn på ei platesjappe og kjøpte kassetten "Tough All Over" med Springsteenkopien John Cafferty og hans Beaver Brown Band. Husker ikke nå hvorfor jeg valgte den, men han hadde nok blitt spilt på radio.

Dette var en dag da jeg tok et valg som forandra hele livet mitt og som gjør at jeg har det livet jeg har nå og det livet jeg har hatt i snart 28 år etter. De barna jeg er far til hadde ikke blitt født, jeg hadde ikke vært i Førde nå og opplevd alt jeg har opplevd her, jeg hadde sikkert ikke truffet hun jeg npå er gift med osv. Da er det ikke rart at dette albumet med John Cafferty & co betyr noe helt spesielt for meg, sjøl om han egentlig altså er en litt bleik Springsteenkopi. Skjønt, det finnes enkelte Caffertyfans som mener det stikk motsatte, at Cafferty er the real deal og at det er Springsteen som er kopien......

Bandet er fra USA's minste stat Rhode Island på østkysten. De hadde suksess med en privat utgitt singel i 1980, men fikk ikke kontrakt med etablerte plateselskap fordi de, ja...... var for like Springsteen og The E Street Band. Men da de fikk spille i filmen "Eddie and the Cruisers", om et berømt barband fikk de internasjonal suksess med musikken fra den filmen. Albumet fra filmen nådde topp 10 på Billboard 200 og låta "On The Dark Side" nådde 7. plass på Billboards singelliste.

"Tough All Over" var oppfølgeren og dette albumet ble deres største suksess. "C.I.T.Y" ble deres andre nr. 1-singel på Mainstream Rock Tracks:


"Voice Of Americas Sons" vil nok en del kjenne igjen, da den var temasangen i Stallonefilmen "Cobra":


Min store favoritt på albumet er "Tex-Mex (Crystal Blue)", aldeles nydelig:


Siden jeg kjøpte dette albumet den dagen som ble bestemmende for resten av mitt liv så bare måtte jeg få tak i CD-en til samlinga mi. Da jeg fant den i postkassa og satte den på CD-spilleren så var utrolig mange følelser i sving, det var gåsehud, ja, det var skikkelig sterkt.

Til slutt må tittellåta med:



Bandet ga ut et par album til, men nådde ikke suksessen de fikk med "Tough All Over". Men bandet eksisterer og holder fortsatt konserter.

Besetninga på "Tough All Over" var: John Cafferty (vokal, gitar), Pat Lupo (bass), Kenny Jo Silva (trommer), Bobby Cotoia (keyboards), Michael "Tunes" Antunes (sax), Gary Gramolini (gitar). Det har vært en del utskiftninger etter det, Bobby Cotoia døde i 2004 etter sjukdom.

tirsdag 29. januar 2013

Jo Nesbø

 
Foto: Aschehoug. Bildet er henta fra snl.no

Da Jo Nesbø kom med albumet "Karusellmusikk" i 2001 fikk det bare en uke på VG-lista og en plateselskapssprett sa til VG: "Fin plate, men hvem vil kjøpe den?" Vel, jeg gjorde det, og i mine ører er dette et helstøpt album med mange utrolig fine sanger.

Jo Nesbø er en fremragende historieforteller og det er litt av noen historier han forteller i de  11 sangene på skiva. Ikke så rart da at Nesbø samtidig med albumet ga ut ei novellesamling som fortalte de samme historiene som sangene, da sjølsagt mer utdypende.

Den mest kjente sangen fra "Karusellmusikk" er radiohiten "Håp", noe av det nydeligste som er laget på norsk. Ja. vedkommende som har lasta opp videoen jeg presenterer den med her skriver kort og enkelt "Verdens vakreste norske sang":


Det er feil å kalle dette en De Derre-sang som h*n som lasta opp videoen har gjort. Sjøl om Jo Nesbø har framført den med De Derre på konserter så er dette altså fra Jo Nesbøs soloalbum.

Dessverre er ingen flere sanger fra albumet å finne på YouTube. Synd, for her er mange perler og sterke historier. Som "Rød karusell", om tivoliarbeideren som i sorg over at hans store kjærlighet Natasja velger en annen på tivoliet framfor han begår sjølmord med å henge løkka rundt halsen og feste den til karusellen før han setter den i gang etter at alle de andre har gått til ro etter rigging av tivoliet i Vardø. Eller "Gloria", om tyrefekteren som alle gjesper av fordi han pga. kjærlighet ikke tar noen sjanser. Men når hans store kjærlighet blir lovt bort til en rikmannssønn fra Sevilla har han ikke mer å tape og blir langt dristigere og med det publikumns favoritt. Men så en dag i Sevilla kastes en rose ned fra tribunen og han ser sin store kjærlighet rett før den neste oksen slippes inn........

"Penelope og Elinor", om fergeskipperen som både elsker sin kone Penelope og Elinor, som bor rett over fjorden på den andre siden av sambandet. Alt etter hvor han mønstrer av om kvelden sover han hos Penelope eller Elinor. Men så bygges en bro, Kongen kommer for å åpne den og Penelope møter Elinor......

Som sagt, Jo Nesbø har knapt sin like i det å fortelle historier og når jeg hører sangene ser jeg for meg handlingen. Rett og slett et veldig spesielt album å lytte til, og i mine ører noe av det beste som er laget på norsk.

I mangel på andre sanger fra dette albumet får dere Jo Nesbø og kompis Lars Jones som framfører Jokkes legendariske "To Fulle Menn":



mandag 28. januar 2013

Jennifer Brown


Bildet er henta fra obackajazzoblues.se

Da sønnen min og søstera mi var innom en bruktbutikk i Fredrikstad sist sommer kom min sønn ut med CD-en "Vera" med Jennifer Brown som han overrakte til meg. Det var en artist jeg ikke hadde noe forhold til, men jeg kjente igjen hiten "Tuesday Afternoon". Trodde hun var amerikansk, men jammen er hun svensk!

Leser på Wikipedia at hun ga ut fire album fra 1994 til 2003 og at "Vera" var det tredje. Debuten "Giving you the best" gjorde det best og nådde 1. plass på albumlistene i Sverige. Nr. 2 "In my garden" nådde 9. plass og "Vera" nådde 8. plass. Bortsett fra EP-en "Bloom in November" i 2009 har det vært stillstand siden "Home" kom i 2003.

"Vera" ble utgitt i 1999, og nå når jeg hører litt nøye på albumet blir jeg positivt overraska. Det er mange gode melodier her, og jeg kommer definitivt til å spille den mer i framtida.

Den første jeg har valgt ut er sjølsagt "Tuesday Afternoon":


"Two In The Morning":


Til slutt "Alive" som tranceartisten Paul van Dyk gjorde til en Topp 20-hit i mange europeiske land i 2000 med tittelen "We Are Alive":


søndag 27. januar 2013

Janis Joplin



Bildet er henta fra youtube, originalfotograf vet jeg ikke.

Jeg var bare 7 år da Janis Joplin døde og jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til hennes muysikk utenom at jeg sjølsagt hørte henne en del på radioen opp gjenbnom årene. Men nå til jul 2012 fikk jeg CD-en "Piece of my heart - The Collection" med alle hennes klassikere. Det har gitt meg anledningen til å lytte nærmere på Janis.

Det jeg hører er en artist med en helt unik, raspende, rå stemme. En stemme med mye smerte. Og mye smerte var det nok i hennes liv. Hun døde av en overdose heroin kombinert med alkohol, bare 27 år gammel. Musikkikoner som dør 27 år gamle er blitt en myte, vi har også Jimi Hendrix (som døde 16 dager før Janis), Kurt Cobain og Amy Winehouse.

Men altså. det er mye smerte i Janis Joplins stremme, og en sang som gjør inntrykk er "Catch Me Daddy" som hun spilte inn med Big Brother & The Holding Company, bandet hun ga ut to album som medlem av:


"Piece Of My Heart":


"Mercedes Benz":


Janis Joplin eneste nr. 1-hit: "Me And Bobby McGee":


Til slutt "Summertime", opptak fra Gröna Lund:


En stor takk til barna mine som gjorde at jeg fikk lytta litt ekstra på den store musikalske begavelsen Janis Joplin var.

lørdag 26. januar 2013

Janelle Monáe


Bildet er fra popularcritic.com

Da jeg var i Spektrum på Nobelkonserten i desember-11 var sjølsagt Sugarland den eneste grunnen til at jeg var der. Men jeg fikk også en stor musikalsk opplevelse da den for meg ukjente Janelle Monáe fra Kandas, USA kom på scena. For et fyrverkeri av et show hun lagde, "she blew me away" for å si det på engelsk. Det er det beste uttrykket for den opplevelsen.

Da så Janelle Monáe var en av artistene på utescena på Romsdalsmuseet under Moldehjazz var en av grunnene til at jeg kjøpte 3-dagerspass der. Alle dagene flotte musikkopplevelser, men på onsdagen var Janelle Monáe siste artist. Hun kom påscena senere enn planlagt, og jeg hadde også billett til CL-kvalik mellom Molde og latviske Ventspils. Jeg fikk derforo bare med meg to sanger av en konsert som fikk en 6-er av Romsdals Budstikke dagen etter. I retrospekt så kunne jeg blitt og nøyd meg med 2. omgang av fotballkampen, for det var da alle tre måla kom.......

"The Audition" var Janelle Monáes første, uoffisielle album. Den ordentlige debuten var med EP-en: "Metroplis: Suite I" i 2007. Dette var en slags konseptskive som ga Monáe en Grammynominasjon for singelen "Many Moons" i klassen for Best Urban/Alternative Performance. Det var en EP som ga Monáe gode kritikker, men ikke særlig kommersiell suksess.

Her er "Many Moons":


"Mr. President" er en flott sang med en meget bra tekst:


I 2010 kom så Janelle Monáes offsielle albumdebut med "The ArchAndroid (Suites II and III)", et album som nådde nr. 17 på Billboards Hot 200 albumliste, flere gode kritikker og Grammynominasjoner. Et mektig album med hele 18 sanger som viser spennvidden i Janelle Monáes talent. Hun leker med flere sjangre og sjøl om det er en og annen sangen jeg synes er litt kjedelig så er hovedinntrykket meget bra. Dette er en artist som definitivt har gjort inntrykk på meg, og siden hun er bare 27 år burde hun ha en stor musikalsk framtid.

Jeg har fra dette albumet først valgt "Cold War":


"Mushrooms & Roses":


"Wondaland":


Til slutt: "57821" (feat. Deep Cotton):


Jeg håper at mange flere her til lands vil oppdage Janelle Monáe, for her har vi mye flott musikk i vente!

torsdag 24. januar 2013

Jan Werner


Bildet er henta fra nettavisen.no

Da Jan Werner Danielsen døde av hjertesvikt 29. september 2006, bare 30 år gammel mista vi en av våre aller fineste stemmer. Helt siden gjennombruddet da han vant Talentiaden i 1994 hadde han gledet nasjonen med strålende versjoner av både kjente og ukjente sanger. Hans stemme, som gikk over fire og en halv oktav var unik og budskapet om hans død ble mottatt med stor sorg og stort sjokk landet rundt.

Jan Werner ga ut fem soloalbum i tillegg til to album med Elisabeth Andreassen og et julealbum og en "Best of"-samling etter hans død. Dvs. hans siste soloalbum, "Stronger" ble utgitt som planlagt, like etter at Jan Werner døde, etter ønske og tillatelse fra familien. Sjøl om han solgte rundt en million album ble dette hans første og eneste listetopp på albumlista i VG.

Det er dette albumet jeg har, og når jeg lytter på det er det vanskelig å velge fordi det er så mye bra. Det er mye rolig musikk, men stemmen til Jan Werner gjør hver og en sang til en perle i seg sjøl.


Her er "Always There":


Remember Me":


Til slutt, "Strong":


En uke før han døde var Jan Werner og manager Febe Rognstad i Canada for å gjøre avtaler og legge planer i forhold til en internasjonal lansering, bl. a. en turné med The Canadian Tenors våren 2007. Etter mitt skjønn hadde han ale forutsetninger for å slå igjennom internasjonalt, men sånn ble det altså ikke.

R.I.P. Jan Werner.

tirsdag 22. januar 2013

Jack White


Bildet er fra starpulse.com

Jack White, kjent fra The White Stripes stifta jeg faktisk først bekjentskap med på Country JUekboks på NRK1 der hans "Portland, Oregeon" sammen med countrylegenden Loretta Lynn var et populært valg blant seerne. For moro skyld gjengir jeg den:


Her hører vi at Jack White er en ypperlig gitarist, og det gjorde at jeg kjøpte hans debutalbum som soloartist da det kom i fjor, "Blunderbuss". Men dessverre er ikke dette helt min gate, det blirjevnt over for Stillestående. Likevel, det er et par gode unntak, først: Trash Tongue Talker", som det er skikkelig driv over:


Den andre er "Hip (Eponymous) Poor Boy":


Men sjøl om det meste av musikken på skiva ikke går helt hjem hos meg så hører jeg godt at Jack White er en glimrende musiker.

mandag 21. januar 2013

Jack Ingram


Bildet er henta fra last.fm

Jack Ingram var førstemann på¨scena den kvelden jeg opplevde drømmen med å se Sugarland live (og senere på kvelden treffe de) i Atlanta, Georgia fredag 10. november 2006. Han fremførte seks sanger, deriblant nr. 1-hiten på Billboards countrysingelliste, "Love You", en cover av Hinders gjennombruddshit "Lips of an Angel":


Sangen er henta fra albumet "Live Wherever You Are", som tittelen antyder et livealbum med 11 låter pluss to studiosanger, "Love You" og "Wherever You Are" som også ble en nr.1-hit for Ingram på Billboards countrysingelliste:


Dette var texaneren Ingrams musikalske gjennombrudd etter fem album hvorav bare det siste, "Electric" fra 2002 fikk listeplassering. "Live Wherever You Are" nådde 9. plass på Billboards countryalbumliste. Hans studioalbum etter det, 2007 og 2009 fikk også gode plasseringer.

I mine ører er Jack Ingram mer rock enn country, men det er altså i countryen han tydeligvis føler seg mest hjemme. Til slutt tar jeg med "Barbie Doll" som er et av livenumrene på dette albumet som jeg har, fra en konsert i Green, Texas, ikke langt fra der Ingram vokste opp. Videoen under er fra en konsert i Australia:


søndag 20. januar 2013

Inger Lise Rypdal


Foto: Tom Hansen

Da er vi kommet til hun som var min første store norske favoritt. Jeg var ikke store karen da ørene mine ble fylt med Inger Lise Rypdals stemme, mye pga. Treff-platene til søstera mi. Inger Lise var en virkelig popstjerne her til lands på 70-tallet med hit etter hit. Rett nok var mange av de norske versjoner av utenlandske slagere, men hun var likefullt en stjerne sammen med bl. a. Stein Ingebrigtsen og Dag Spantell i Treffgjengen.

Inger Lise har en lang og allsidig karriere bak seg, både som sanger og skuespiller. I 2005 kom en dobbel samle-CD, "I mitt liv" som jeg kjøpte, og fra den henter jeg de sangene med henne som jeg satte og setter mest pris på.

Først ut må bli legendariske "Fru Johnsen", Terje Mosnes' norske tekst av "Harper Valley PTA" skrevet av Tom T. Ellis og som ga Jeannie C. Riley en 1. plass på både Billboard Hot 100 og countrysingellista, den første sangen som klarte det. Mosnes var tro mot originalteksten og dette var en sang som virkelig lagde bøljer blant kristenfolk og moralister da den kom ut i 1968, da Inger Lise var 19 år.


 

"En spennende dag for Josefine" var virkelig en framsynt tekst av Benny Borg i 1973, og den ga Inger Lise en kjempehit:

  

"Den Stille Gaten" ble også en stor hit:

 

 Så er vi i 1976 og et voldsomt oppstyr da Jahn Teigen stilte i skjelettdrakt da han og Inger Lise framførte "Voodoo" i den norske Melodi Grand Prix-finalen:

 

"Nyforelsket 70 år", også den skrevet av Benny Borg:

 

 "Gråt Ikke Mer Argentina" må med:

  

 Til slutt må "Mine Siste Sigaretter" med:


Inger Lise Rypdal, Norges første popstjerne!



lørdag 19. januar 2013

Ingemars


Bildet er fra ingemars.com

Innen danseband er Ingemars fra Finnskogen noe av det beste vi har i Norge.

Bandet ble danna i 1986 og i 1998 vant de "Årets Dansebandmelodi" med "Bre Dine Vinger", året etter kom de på 2. plass og platekontrakt med Tylden ble sikra. Siden har Ingemars levert flere gode album og låter og vant Spellemann i Dansebandklassen i 2008 for "I Finnskogens rike". Jeg har den pluss samleplata "Gull" fra 2006 i min CD-samling. Fruen har bl. a. den nyeste utgivelsen "Detta Derre Derre Der" som kom i desember-12.

Bandet består i dag av Terje Ingemar Larsson, Steve Andersson (de to som har vært med siden starten og som deler på vokalistansvaret), Odd Einar Løvtjernet, Dag Sand og Mentz Dagfinn Gressberg. Mange kvinnelige fans grein nok en skvett da trekkspillsjarmøren Odd Arne Sørensen gikk ut av bandet for et par år siden (han er nå i Pegasus).

Fra "Gull" henter jeg "Frædagskvell":


"Hæffer Skær Vi Slærve Og Skravle", en sang med god livsvisdom:


Fra Spellemannvinneren "I Finnskogens rike", "A H7 E":


"Ongkar På Nætt":



fredag 18. januar 2013

Indica


Bildet er fra last.fm

For et par år siden så jeg spennende cover på platesjappa Ti-Ti her i Førde. Bandet het Indica og bestod av fem jenter. Jeg sjekka de opp på YouTube, likte det jeg så og hørte og gikk tilbake til Ti-Ti og kjøpte albumet. Det kom ut i 2010, heter " A Way Away" og er finske Indicas første album på engelsk etter fire utgivelser på morsmålet med en 3. plass på de finske albumlistene som beste listeplassering.

Bandet ble danna i 2001 og frontfigur og vokalist med en særegen stemme er Leena Johanna "Jonsu" Salomaa. De andre bandmedlemmene er Heini Annina Säisä, Sirkku Maria Karvonen, Jenny Julia Mandelin og Laura Johanna Häkkänen.

Musikken er rock med et til tider sterkt symfonisk preg. Stort sett funker dette meget bra for meg og som sagt så har vokalist Leena Salomaa ei særegen stemme som jeg synes passer godt til denne musikken.

Første smakebit fra "A Way Away" er "Precious Dark":


"Scissor, Paper, Rock":


"Straight And Arrow":


Til slutt: "Children of Frost":


For meg er Indica et hyggelig bekjentskap. Har ikke sett at de har kommet med nytt materiale etter dette albumet, men om de gjør det vil det absolutt være av interesse.


torsdag 17. januar 2013

Ila Auto


Bildet er henta fra wimp.no


Ila Auto er et norsk bluegrassband som fikk Spellemann i countryklassen for sitt debutalbum "If you keep pickin it might never heel". Bandet spiller en bluegrass med elementer av pop og rock og er inspirert bl. a. av legenden Bill Monroe.

Ila Auto består av brødrene Mathis Hilmar og Kristoffer Iversen fra Kolbotn, fetterne Kay Arne Sulutvedt og Stein Are Fevang fra Vivestad i Vestfold og Kai Henrik Ryen fra Kjelsås i Oslo.

Oppfølgeren "Over The Next Hill" kom i 2008 og "Ila Auto" i 2010. Jeg har de to første albumene og det er spenstig og god bluegrass som Ila Auto serverer. Dette er livat musikk til å bli i godt humør av:)

Fra "If you keep pickin it might never heel", her er "Sunday Girl":


"Fire It Up":


Fra "Over The Next Hill", "Little Honey":


Tittelsporet:


Til slutt en cover av "Long Time Workin' It Out":


onsdag 16. januar 2013

Ida Jenshus


Foto: Aleksander Andersen/Scanpix

Det ble bare én sesong med talentshowet "Lyden av lørdag" på NRK, men den ga oss en stjerne i 2007. Jeg hadde to store favoritter blant de seks deltakerne, Benedicte Brænden og Ida Jenshus. Og da Ida gikk av med seieren i finalen mot DDE-lillebror Thomas Brøndbø jubla jeg høyt.

Her er hennes versjon av Emmylou Harris' "Boulder to Birmingham", (skrevet til Gram Parsons etter hans død i 1973) fra finalen i "Lyden av lørdag":



Og Ida Jenshus har virkelig levert. For sine to første album "Color of the sun" (2008) og "No Guarantees" (2010) vant hun Spellemann for beste countryalbum. Ifjor kom "Someone to Love", et album fra en artist som viser at hun har vokst og som har mot til å bevege seg i det musikalske landskapet. Det er litt mindre country, det er til tider mer melankolsk og tungsnidig, men også til tider mektig.

VG skjønte det ikke, de ga henne 3 og skrev i årsoppsummeringa at hun ble veid og funnet for tung. NRK's musikkredaksjon derimot mente albumet fortjente en plass blant Norges 10 beste album i 2012, og de la vekt på hennes mot med å bevege seg nye veier musikalsk.

Jeg er stor fan av Ida og har vært det siden dag 1. Jeg også opplevde at "Someone to love" satte større krav til meg som lytter enn de to første albumene, men jo mer jeg lytter på albumet jo mer blir jeg glad i det. Ida er ikke bare country lenger, hun er så mye mer og hun kan bli en av de største i sin generasjon her til lands.

Kan også nevne at jeg har fått en god venninne og Sugarlandfan i Masschusetts, USA til å bli en svoren Ida-fan. Har sendt henne alle albumene og hun rapporterer jevnlig at hun spiller de.

Så noen smakebiter fra Idas tre album.

Fra "Color of the sun", "These Are The Days":


 "For The Nation":


"Blue Eyed Girl":


Fra "No Guarantees", "Better Day":


Tittellåta:



"You Got A Way":


Så fra "Someone to love", der det også sjølsagt er noen sanger slik vi kjenner Ida, som "Marie (What Happened To The Music)":


Så "Loneliest Time Of Year" som Ida framførte på førjulskonserten på Slottet. Det som gjorde inntrykk ved framførelsen var at et par ganger virka det som Ida var tydelig følelsesmessig berørt. Jeg skal ikke tolke det på noen måte, men det er jo ikke til å komme fra at for mange er jula nettopp det, den mest ensomme tida på året:


Tittelsporet:


"Coming Down Again", en låt på nesten 8 min. finner jeg ikke på YouTube, men den er utrolig mektig. Tungt drag over musikken, men altså mektig.

For meg er Ida Jenshus noe av det beste vi har i Norge i dag, uansett sjanger. Og altså, hun har på sitt siste album virkelig tatt steg som artist, hun har utvikla seg og utforsker nye uttykksmåter. Det funker ihvertfall hos meg, og jeg ikke bare håper, men jeg har stor tro på at Ida vil være en av de som preger norsk musikk i mange år fraomver.

tirsdag 15. januar 2013

Hoola Bandoola Band


Bildet er henta fra jarlen.net
 
Sammen med Nationalteatern var Hoola Bandoola Band det fremste bandet i den svenske proggbevegelsen på begynnelsen av 70-tallet og da de var på høyden var de blant de bestselgende bandene i Sverige. Mikael Wiehe og Björn Afzelius var de mest fremtredende medlemmene og tekstene hadde et klart politisk, nærmere bestemt sosialistisk budskap. Kamp mot undertrykkelse, det å stå på de fattiges side mot de som har makta var meget viktig for Hoola Bandoola som tok sitt navn fra en Donald-tegnefilm på slutten av 40-tallet der termitter hadde et krigsrop som minte om "Hoola Bandoola". De andre medlemmene i bandet var Peder Clemmedson, Håkan Skytte, Povel Randén, Arne Franck og Per- Ove Kellgren.

Bandet ga ut seks album fra 1961 til 1976 hvis vi regner med "Hoola Bandoola Export" som kom før den offisielle debuten "Garanterad Individuell". Etter oppløsningen fikk jo som kjent Wiehe og Afzelius svært suksessrike solokarrierer, men i 1996 gjenforentes bandet og la ut på en turné med 50 konserter og 200000 besøkende. Et livelabum fra turneen, "Fö dom som kommer sen" ble gitt ut etter Björn Afzelius' død i 1999 og den har jeg. Her har vi de fleste av Hoola Bandoolas legendariske låter, med tekster som fortsatt er aktuelle.

Ingen mer enn "Victor Jara" siden nyheten kom i dag om at de ansvarlige for denne meget folkekjære visesangeren og Allendestøttespillerens grufulle død etter militærkuppet i Chile i 1973 endelig skal stilles for retten:


"Keops Pyramid":


"Juanita"

"Andersson & Co":


"Rocksamba":


Noen vil nok savne "Jakten På Dalai Lama", vel, den kommer når jeg kommer til Mikael Wiehe:) Ihvertfall er det ingen tvil om at Hoola Bandoola var et meget viktig band som virkelig satte dagsorden. Som sagt, mange av deres sanger er (dessverre) aktuelle den dag i dag.......

mandag 14. januar 2013

Alabama Shakes


Bildet er fra spinner.com

Går litt ut av rekka i dag fordi jeg på fredag fikk debutalbumet til det amerikanske bandet Alabama Shakes'  "Boys & Girls" i posten. Oppdaga de gjennom en YouTubelink på ei Facebookside for Sugarlandfans og han som posta den skrev at oppdagelsen av Alamaba Shakes kunne sammenlignes med da han oppdaga Sugarland. Men dette er ikke country, det er bluesbasert rock, framført på en ekte og sjelfull måte.

Alabama Shakes består av Brittany Howard (vokal og gitar), Heath Fogg (gitar, backing vokal), Zac Cockrell (bass, backing vokal) og Steve Johnson (trommer). I tillegg bidrar Ben Tanner på piano og perkusjon på konserter.

Videoen som gjorde at jeg oppdaga "Alabama Shakes" var "Hold On":


Brittany Howard imponerer meg med en særegen og praktfull stemme. Hun er blitt sammenligna med Janis Joplin, og det kan jeg forstå. Musikken har flott rytme og energi. Jeg har lytta på albumet et par ganger i helga og på andre lytt oppdaga jeg flere gode elementer jeg ikke fikk med meg første gang.

"Boys and Girls" kom ut i april ifjor og Alabama Shakes er nominert til tre Grammies i år, som beste nykommer, som beste rock performance og for "best recording package" som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal oversette.

Bandet har iflg. Wikipedia sin opprinnelse fra 2009 da Brittany Howard og bassist Zac Cockrell som gikk på samme skole begynte å møtes etter skoletid for å skrive musikk. De fikk etterhvert med seg trommis Steve Johnson, som jobba i den lokale musikksjappa og Heath Fogg kom med etter å ha hørt en demo med de tre andre. De ga ut en EP med fire sanger i september-11 og fikk raskt oppmerksomhet i media. MTV utnevnte de til en av 12 nye artister å følge med i 2012 og i løpet av mindre enn et år gikk de fra å være totalt ukjente til å spille på kjente scener som Ryman Auditorium i Nashville og Music Box Theater i LA.

Her er "You Ain't Alone", igjen en sang der Brittany Howard imponerer med sin stemmeprakt:


"I Found You" er en av mine favoritter fra albumet:


Til slutt en annen favoritt: "I Ain't The Same":


For meg hadde Alabama Shakes fortsatt vært ukjente hadde det ikke vært for linken på denne Sugarlandsida på Facebook, ei lukka gruppe for hardcorefansen faktisk. Men der var den altså og lykkelig er jeg for det. For dette er et band som fortjener å bli kjent også her til lands. Så lån øret til Brittany Howard og hennes bandkompiser, du vil ikke angre!

fredag 11. januar 2013

Hoel & Albrigtsen


Parhestene Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen kom i 2009 med albumet "Two Rivers One Road". Albrigtsen har jeg album med, både med Tom Pacheco og solo. Hoel har jeg ingen album av på CD, men sjølsagt hadde jeg på kassett det smått legendariske albumet "Varme ut av is" (1987) med megahitene "Har En Drøm" og "Ei Hand Å Holde I", som gjorde Hoel til Norges mest populære mannlige artist på den tida.

o"Two Rivers One Road" er det andre albumet Hoel & Albrigtsen har gitt ut sammen. Det første, "Get Together", kom i 1997. Disse to tromsøværingene har samarbeida mye opp gjennom årene og albumet fra 2009 er et hyggelig møte med disse to.

Dessverre er ingen av sangene fra albumet å finne på YouTube, så jeg får ikke presentert mine favoritter, som er "Seeds", "Buy Me", "The Boys We Used To Be" og "You Could Really Hurt Me".

Så jeg må "nøye meg" med å presentere de to sammen med en annen sang, "I Don't Have Faith In Faith" fra P1-Scenen i 2009:


Til dere som ikke har lånt øret til "Two Rivers One Road" så har dere min anbefaling om nettopp å gjøre det:)

onsdag 9. januar 2013

Hjerterknekt

 
Bildet er fra hjerterknekt.no

Hadelandsgruppa Hjerterknekt er et av mine store norske favoritter. De er etter min mening undervurdert for dette bandet som spenner fra pop til folk til country og til rock har levert perle etter perle. Radiohiten "Menn Av Hjertet" var det første jeg hørte av de, den kom på deres 2. album i 1995 og sjøl om jeg ikke har det gjengir jeg den:



Hjerterknekt består av Henning Klevmark, som er vokalist og låtskriver, Vidar Løvstad som også er bandets produsent under innspilling, Arne Martinussen, Sveinung Felberg Johnsen og Jan Ekornrud. De debuterte i 1993 med "Ny morgen, ny dag", "Ennå passe gal" kom i 1995 og "Hjerterknekt" i 1997. De har jeg altså ikke.

I 2001 kom "Tivoli", her er "Nå I Natt":


"Konge For En Kveld":


"Karusellkveld":


I 2006 kom " I ly av mørket", "Syng Meg Gjennom":


"Jeg Hører En Gitar I Kveld", Hjerterknekts hyllest til Stein Ove Berg:


"Nysnø I April":


 "Et Langsomt Farvel" kom i 2010, og et alvorlig drag kom over mange av tekstene, om et samliv som gikk i oppløsning. "Ei Stjerneklar Natt":


"Liv Laga":


"Den Siste Visa":


Så i 2011 kom "Lang Natts Ferd Mot Dag". Her er det tida etter bruddet og tekster om håp for framtida. Dette var et råsterkt album som traff meg midt i hjertet. Jeg satt som fjetra tilbake, musikken var til tider det mest rocka Hjerterknekt har levert og tekstene meget utleverende og ærlige. At dette ikke ble en soleklar Spellemannkandidat er for meg ei gåte, men det får så være. For meg et helstøpt album, et av de norskspråklige albumene som har gjort størst inntrykk på meg.

"Hvor Er Du?":


"Ny Sjans":


"Med Din Hånd I Min", med Maria Zimmermann på vokal:


"Blod På Tann":


"Min Morgendag":


"Kristina", med tekst som gjør dypt inntrykk og musikalsk et mye røffere Hjerterknekt enn hva jeg var vant med:



Sterke "Farger", om barnets reaksjon på bruddet mellom foreldrene:


 Til slutt, mektige "Våge Elske":


Den sterkeste sangen i forhold til samlivet som brast, "Det Beste For Deg" fant jeg ikke på YouTube. Likevel, jeg har gjengitt 2/3 av sangene på "Lang Natts Ferd Mot Dag", det sier det meste om hvilket inntrykk dette albumet gjorde på meg.

Jeg har aldri opplevd Hjerterknekt live. Håper inderlig det vil skje, men det ser ut til at de holder seg på Østlandet hva spillejobber angår.