fredag 21. september 2018

The Coral - Move Through the Dawn



Dere som følger bloggen min vil nok ha lagt merke til at det i sommer og høst har vært en del lange pauser. Årsaken er rett og slett at jeg jeg har vært nødt til å ta en timeout og ta vare på meg sjøl, jeg har slitt en del, og har måttet ha og skal ha framover profesjonell hjelp for å komme på rett kjøl igjen. Jeg er på vei, men må ta den tida jeg trenger.

I den sammenheng har musikk vært helt uvurdelig, både musikk fra tidligere år og ny musikk. I den siste kategorien befinner Merseysidebandet The Coral seg. En venn ga meg link til deres låt Reaching Out For A Friend her om dagen, og jeg ble solgt tvert. For en humørpille av dimensjoner, jeg sang med omtrent fra første lytt, og så er det også en meget meningsfull tekst:


Denne vil uten tvil figurere på min liste over årets låter ved slutten av 2018. Låten er fra The Corals nye album av året, "Move Through the Dawn" og jeg har satt meg ned og hørt på hele skiva og liker det jeg hører. Men først litt historikk, for dette er ingen nykommere. The Coral ble danna i 1998 og har vært stort sett vært akrive siden med unntak av en pause fra 2011 til 2016. Bandet består nå av James Skelly, Paul Duffy, Nick Power, Ian Skelly og Paul Molloy som har erstatta Lee Southall. Bill Ryder-Jones, som var med og grunnlegge bandet er ute.

For meg er dette livsbejaende britpop, det er melodisk og det er iørefallende låter. På Wikipedia blir deres musikk beskrevet som en hybrid av pshychedelia, Motown, Merseybeat, dub reaggae og Spaghetti Western soundtracks! Okke som hva en vil kalle det så er det likefullt musikk som faller i smak hos meg. Her er åpningssporet Eyes Like Pearls:


Eyes of the Moon viser The Coral fra en litt enklere side men med spennende musikalske overraskelser:


Ved første lytt av skiva følte jeg at det var litt lite musikalsk variasjon over låtene, men det var et galt førsteinntrykk. For når jeg ga albumet flere sjanser skjønte jeg at The Coral absolutt kan variere sitt musikalske uttrykk, og det gjør dette til ei spennende skive. Et eksempel på det er rockeren Sweet Release:



I Love or Solution viser bandet igjen at de har en fin bredde i musikken og det er også en tekst til ettertanke. Mange har vel følt at de har vært i et forhold fordi det er en grei praktisk løsning snarere enn at det er den store kjærligheten, eller at forholdet har glidd over fra den store kjærligheten til å bli en grei praktisk løsning. En låt som jeg strevde litt med til å begynne med, men som har vokst hos meg:


11 låter er det funnet plass til på dette albumet og Reaching Out For A Friend er sjølsagt gromlåten for meg. Men The Coral har fylt skiva med såpass mange gode og varierte låter at dette er blitt et meget hyggelig bekjentskap.

Karakter: 5.

torsdag 20. september 2018

Old Crow Medicine Show - Volunteer



Old Crow Medicine Show har eksistert i 20 år, men dette er bare deres 6. studioalbum. Men de har vært mer produktive enn som så, ifjor markerte de 50-årsjubileet for Bob Dylans "Blonde on Blonde" med å spille inn et livealbum med sin tolkning av denne legendariske skiva.

OCMS er et americanaband med sterk islett av bluegrass og de har to Grammypriser på hylla, den siste for årets folkalbum i 2014. Beste plassering på Billboard Hot 100 er 15 og på countryalbumlista er 4. plass det beste de har oppnådd. Og i 2013 ble de tatt inn i sjølveste Grand Ole Opry. Et morsomt funfact er at OCMS er opphavet til Darius Ruckers hit Wagon Wheel, henta dra deres sjøltitulerte album fra 2004.

Så med andre ord er dette drevne karer som er dedikerte til sin musikk, og de lager skikkelig liv, men også nærhet og varme på "Volunteer", der de har fått med seg ingen ringere enn Dave Cobb som produsent. Nesten alt den mannen tar i blir til gull, så også her.

Åpningssporet Flicker & Shine er så hesblesende bluegrass at sjøl Øystein Sunde i sine velmakstdager hadde slitt med å henge med på tempoet.

Tempoet roes litt ned på A World Away, som er blitt en av mine favoritter på skiva:


OCMS har bragt banjoen til heder og verdighet igjen og har bl. a. vært til inspirasjon for engelske Mumford & Sons. Her er er en liveversjon av fengende Child of the Mississippi:


Ketch Secor er en livat vokalist og en utsøkt banjospiller. Dixie Avenue er også en herlig liten sak:


Men OCMS kan også være i det litt mer ettertenksomme hjørnet og Homecoming Party er et utsøkt eksempel på det:


I samme kategori er det like vakre avslutningssporet Whirlwind:


Dette er et album som jeg er blitt skikkelig glad i og der jeg blir kjent med et band som har en enormt smittende spilleglede og dyp kjærlighet til og respekt for den sjangeren de beveger seg i. De har da også plass til en mer balladelignende låt i Look Away mens Shout Moutain Music er livsbejaende bluegrass. I The Good Stuff blir den gode festen hyllet og vi har også mer rolige felebaserte Old Hickory.

Med dette albumet beviser Old Crow Medicine Show at de er blant de beste utøverne av ekte og nær americana. Anbefales på det varmeste!

Karakter: 5,5.



søndag 9. september 2018

Shawn Williams - Motel Livin'


Jeg fant denne uka et engelsk magasin ved navn "Country Music People" på Narvesen på Storkaia i Molde. Der ble jeg presentert for mange for meg helt ukjente artister, og det er tydelig at dette er et magasin som går i dybden og ikke skriver så mye om mainstreamcountryen.

Den første jeg ble frista til å teste ut var Shawn Williams, med sitt andre album "Motel Livin'", debuten "Shadow" kom ifjor. Den har jeg ikke hørt. Men her er bare å si at "Motel Livin'" er et av de mektigste albumene jeg har hørt i år, og en sterk kandidat til Årets album for meg. Ikke hovedsakelig for countryen her, men for variasjonen og det at Shawn Williams behersker alt hun gir seg i kast med. Det er bare et fåtall av låtene jeg vil kalle country, men likevel så er dette noe nært et fullkomment album i mine ører.

Og for å illustrere bredden i Shawn Williams' musikk så presenterer jeg de seks første av de 12 låtene på skiva. Det viser hvilket talent hun besitter som musiker, sanger og låtskriver.

Leave begynner helt rolig og akustisk, men helt annerledes enn jeg forventer, og med gitarspill som jeg forbinder med klassisk musikk. Men når Williams åpner stemmen og musikken kommer skikkelig i gang så kryper låten inn i meg, og jeg får et varsel om at denne skiva er noe helt spesielt:


Så kommer Touch, Love 'n' Rub der Williams viser at hun kan rocke:


Så kommer countryen, og som den kommer! Desert Baby er kanskje den mektigste countrylåten jeg noengang har hørt. Og aldri trodde jeg at jeg skulle oppleve en countrylåt som klokker inn på 7:30. Men hva gjør det når Shawn Williams gjør det så uendelig vakkert og sobert som her. Jeg glemmer totalt at minuttene går, dette bør bli en countryklassiker:


Dernest har vi Chop som også er noe helt anna, den minner meg om et vaudeville- eller cabaretnummer. Men fordundre meg så fungerer dette også og Williams gjør låten til en sann fest:


Neste er musikalsk slentrende To See You som viser seg å ha et alvorlig budskap. Det dreier seg om sjølmord, og det å forebygge at slik tragedier skjer. Det er så sterkt at jeg får gåsehud og klump i halsen, når Williams synger om vennen som tok sitt liv og stiller seg spørsmålet om hun gjorde nok. Musikalsk slentrende altså, og med duapsjua-koring som gir meg 60-tallsvibber.


Til slutt Secrets Unknown der Williams sannelig meg viser at hun også behersker blues:


Resten av skiva er også bare betagende. Be Mine Tonight er ei countryballade slik countryballader skal lyde. Og med en video som alternerer mellom to bilder, det ene er fra et motellrom med et bilde av Gram Parsons på veggen. Det gir veldig mening, Parsons kalte sin musikk for "Cosmic American Music" og det er vitterlig det Shawn Williams gir oss på denne skiva.

Get Some More er albumets rocka gladlåt der Williams teller helt opp til "six-six-six". En låt jeg får skikkelig rockefot av. Best of Me er en var låt der Williams forteller "Depressions took the best of me". En sterk låt både musikalsk og tekstmessig. I Dreams er vi litt over i countryballadelandskap igjen der fele og piano er de viktigste instrumentene. Buried Alive er mer uptempo og der viser Williams at hun også mestrer det å få inn mange ord på kort tid.

Det rolige og vakre tittelsporet Motel Livin' med countrypreg avslutter et perfekt album i mine ører. Shawn Williams har gitt meg et ei skive som er noe helt annerledes enn alt jeg har hørt ikke bare i år, men på mange år. Det var så totalt uventa at jeg skulle få servert så mangeslungen musikk og likevel oppleve at det fungerer 100%. Jeg får aldeles ikke følelsen av at det spriker fordi Shawn Williams behersker så til de grader alle musikalske stilarter og fasetter hun gir seg i kast med. Og stemmen hennes er også mangeslungen, den kan både være rent ut vakker, den er følsom og den er også rå når det trengs. Med andre ord en artist med det jeg vil kalle et enormt talent.

Ikke gjør deg sjøl den urett å ikke låne dine ører til Shawn Williams. Du vil garantert ikke bli skuffa!

Karakter: 6. (eller "six-six-six" som Shawn Williams sjøl ville ha sagt!)

onsdag 5. september 2018

Aaron Lee Tasjan - Karma For Cheap



Sjøl om Aaron Lee Tasjan også tilhører New West Records så må jeg takke min sjef på jobb som var den første som anbefalte han og hans musikk til meg. Derfor har jeg lenge sett fram til Tasjans 3. fullengder som kom sist fredag 31. august. Jeg har hørt på albumet jevnlig siden da og jeg er begeistra.

Tasjan er oppvokst i Ohio og har noe å slekte på da begge hans foreldre er amatørmusikere. Sønnen har altså tatt det litt lenger og er nå musiker og produsent på heltid. Etter flere EP-er ga han ut sin albumdebut "In the Blazes" i 2015 og året etter kom "Silver Tears".

Her på "Karma For Cheap" leverer Tasjan rock som ligger rett i min gate. Han varierer sitt musikalske uttrykk og hver låt er derfor interessant, du sitter i spenning og venter på hva som nå kommer. Dette er noe Tasjan behersker meget bra og jeg føler at dette er ei skive som står støtt som et helhetlig produkt. Åpningssporet If Not Now When slår an tonen:


The Truth Is So Hard to Believe utmerker seg med meget fett og tett gitarspill, det er nesten så det bikker over i litt for mye av det gode. På The Rest Is Yet To Come viser Tasjan sin evne til variasjon, og her er det uventa instrumentering som fungerer meget bra og som hever låten til et melodiøst høydepunkt:



Jeg setter også pris på Tasjan som tekstforfatter på denne skiva. Han har et budskap som han vil nå ut med, og han vil gi lytteren håp om at sjøl om vi lever i en hard verden så er det håp. Og det viser han også i Set You Free, her i en liveversjon med band:


Midt oppe i ni drivende gode rockelåter serverer Tasjan oss også for en neddempa og akustisk perle i Dream Dreamer. Dette er virkelig vart og nært framført, og med en drømmende engleaktig vokal:


Men dette er ei skive med mange perler, som Heart Slows Down, End of the Day, Strange Shadows (som har en tøtsj av 60-tall over seg), Crawling At Your Feet, der det også er litt uventa instrumentering og avslutningssporet Songbird som har et herlig driv og vakker koring.

I mine ører er dette et utsøkt album som er blitt et av årets høydepunkter for mine ører etterhvert som jeg har hørt på det. Jeg håper virkelig at Aaron Lee Tasjan også tar flyet over Atlanteren og beærer oss nordboere med noen konserter som jeg er sikker på vil bli rimelig heftige.

Karakter: 6.